Har du den evangeliske tro?
«Det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære»
I forrige nummer av «Arven» så vi på hva som er selve bedraget i kristenheten; slangens gift: «Dere skal bli lik Gud....», det å «ikke ha sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til».
Tusener bekjenner hele sitt liv at vi frelses bare av nåde. Men kjemper hver dag for å rettferdiggjøres ved egne gjerninger - som kan være svært så «åndelige», som troen, bibellesning, bønn, helliggjørelse o.s.v.
«Det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære», er alvoret i om vi i praksis blander nåden og loven, troen og gjerningene. Eller om vi ved Guds store nåde, gjennom Ordet, får leve i den rene lære om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.
Her er det ikke tale om din eller min, eller noen bestemt jordisk menighets lære. Her taler vi om reformasjonens «dødelige alvor» i spørsmålet om du og jeg har Bibelens og den levende menighets «rene lære».
Mang en forkynnelse og retning innen dagens bekjennende kristenhet kaller seg evangelisk. Men verken deres lære eller deres virksomhet, med vektlegging av menneskets tro i seg selv, på den høyre siden - eller «kreativiteten», på den venstre siden, er evangelisk.
Reformasjonens kirker hadde tidligere klare bibeltro, evangeliske bekjennelser. Legg f.eks. merke til formuleringen Westminster-menigheten hadde om rettferdiggjørelsen: «Gud rettferdiggjør oss fritt av nåde. Ikke gjennom å inngyte rettferdighet i oss, men ved å forlate våre synder og regne våre personer som rettferdige - ikke på grunn av noe som er virket i oss eller gjort av oss, men for Kristi skyld alene. Ikke ved at troen, den handlingen at vi tror, eller noen annen evangelisk dyd, regnes som vår rettferdighet. Men gjennom å tilregne oss Kristi lydighet og fullbrakte verk, som vi gjennom troen mottar - idet vi hele tiden hviler bare i hans rettferdighet».
Det som var selve hovedsaken, og som hele reformasjonen dreide seg om, var at på ny lærte kristenheten det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære, om evangeliet.
Og hvorfor «det dødelige alvor»? Jo, fordi dette spørsmålet avgjør dødens utgang: Evig liv, eller evig fortapelse.
Og når det blir krevd at evangeliet skal læres «rent», da dreier det seg om noe langt mer enn korrekt teologisk teori. For reformasjonen betød «lære», og det «å lære» det samme som disse ordene betyr i Det nye testamente: Forkynnelsen av evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene. Ikke i troen, i bibellesningen, i bønnen, i noe vi skal gjøre, noe vi skal motta, eller noe vi skal være. Men bare i Jesus Kristus, Guds Lam!
Den virkelige åndskampen dreier seg alltid om denne særdeles enkle læren. Som for det naturlige menneske i seg selv slett ikke er enkel, men tvert imot umulig å gripe og å holde fast på, konf. 1Kor 2:14, Joh 6:44 m.fl. Men som Gud mer enn gjerne vil virke og åpenbare for «den som kommer til ham», «som hungrer og tørster etter rettferdigheten». Og hvor «ikke engang dårer skal fare vill».
Har du den evangeliske tro?
I dette nummeret av bladet forkynner Gudgitte lærere:
Hvordan vi får den evangeliske tro.
Hva kjennetegner den evangeliske tro.
Hvordan vi blir bevart i den evangeliske tro.
Les dette under inderlig bønn til Gud om at du - for ditt evige livs skyld - må få se om du har den evangeliske tro og livet i Guds Sønn!
H.H
Hvordan vi får den evangeliske tro: «Troens lydighet» (altså gjenfødelsen)
Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn, Rom 1:5.
Av Jesus Kristus hadde Paulus først fått nåde, og deretter apostelembete. Dette er to dyrebare gaver.
Læren om nåden er en viktig del av læren om Gud. Og det å ha det rette kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv, Joh 17:3.
Taler vi om Guds tilgivende nåde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, så må vi holde klart for oss at denne nåden aldri gis oss utenom Kristus.
Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,
hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.
Men dersom du er i Ham med alt det Han har gjort og er for oss, da eier du også en fullkommen nåde, og har Guds salige vennskap og kjærlighet.
For liksom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste, så gjelder tvert imot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet, hos dem som er i Kristus Jesus, Rom 8:1. Det er dette som er nåde!
Måtte Gud bevare alle kristne fra en slik dårskap at de skulle komme til å tro de er utlært i dette emne - !
I tillegg til nåden hadde så Paulus også fått apostelembetet. Dette er den rette rekkefølgen for den som får et forkynnerkall: Først få nåden, deretter apostelembetet. Den evangeliske forkynners hovedoppdrag er: Rett utleggelse av Guds nåde, som den eneste vei for syndere, både til rettferdighet og til helliggjørelse, 1Kor 15:10.
Den som ikke selv lever som en fattig synder bare på nåden, kan ikke tale rett om nåden! Han vil aldri kunne tale om den med nidkjærhet og liv, hvis han ikke daglig selv lever i nåden. En forkynner uten denne erfaring i Åndens liv og kamp, han preker så godt han kan, men de tilhørerne som har opplevd åndskampen, får ikke den veiledning de trenger gjennom denne forkynnelsen.
For å virke troens lydighet.
Dette var målet med hans apostelembete. I grunnteksten står det: «apostelembete til troens lydighet». Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemåte forekommer, vil vi se at uttrykket «troens lydighet» taler ikke om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt. Men om selve den lydigheten at en tror. Men når den levende troen er født i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart.
Apostelens kall var først og fremst å bringe mennesker til i lydighet å motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hoved-lydigheten, og av denne fulgte så etter hvert all annen lydighet.
Evangeliet omskaper dem som tror på det! Men det ville på den andre siden være en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for å omskape verden. Nei, det ble gitt for å frelse sjeler fra den evige døden.
Den lydighet det her snakkes om, er altså at hjertets øre hører og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som møter hjertet og åpner det, så det forenes med evangeliets budskap.
Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f.eks. Apg 6:7: «en stor flokk av prestene ble lydige mot troen». Peter oppfordret dem til å «la seg frelse», Apg 2:40. Rom 16:25-
26: «den hemmelighet... som nå er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet», og 2Tess 1:8 der det står om Herren som skal hevne seg på «dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium».
I Rom 10:3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som «søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet». Og der tilføyer han at «de gav seg ikke inn under Guds rettferdighet.» I v.16 i samme kapittel sier han: «Men ikke alle var lydige mot (sv: hørsammat*) evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?»
Det er nok mange mennesker som ikke forakter Guds ord, men tvert imot anser loven for Guds hellige vilje, og som mener at loven skal holdes.Men samtidig har de et totalt uforpliktende forhold til evangeliet. Sitt forhold til evangeliet anser de ikke for så alvorlig som sitt forhold til loven.
Alt Guds ord vitner tvert imot om at den som bryter loven likevel kan frelses ved å fly til nåden i Kristus. Men den som ikke har det rette forhold til evangeliet, som ikke har «gitt seg inn under Guds rettferdighet», ikke omvender seg og «hyller Sønnen», - for slike er det «ikke lenger tilbake noe offer for synden», Heb 10:26. «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter, og foraktet paktens blod?», Heb 10:28-29.
Men hvem er det som trår Guds Sønn under fot? Det er de som hører, og kjenner godt til den store nåde og gave fra himmelen, men ikke er mer opptatt med den. De mener kanskje til og med at de «har jo tatt imot». De tror de er frelst. Men det er blitt noe selvsagt og uforpliktende - !
Å, der det tilbys stor nåde, der er det også stor fare! Der blir stor vrede, der den store nåden foraktes. Gud har gitt oss sin Sønn til soning for alle våre synder, og gitt oss et nådefullt tilbud om å få komme til ham, bli forenet med ham, og med ham få del i saligheten. Men som en selvsagt del av dette nådetilbudet er det også hans majestetiske vilje og bud at vi i takknemlighet «er lydige mot evangeliet»/»blir lydige mot troen».
Derfor sier også Johannes: «Dette er hans bud at vi skal tro på hans Sønns, Jesu Kristi navn», 1Joh 3:23. Og Herren Gud sier: «Kyss (hyll) Sønnen, for at han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien!», Sal 2:12. Å forakte Guds tilbud om nåde i Kristus, er et opprør mot hans majestetiske vesen. Dette er grunnen til at hvor som helst i Skriften vi leser om dommen, eller fordømmelse, over synd, så er det vantroen som er selve synden.
Å få høre hva Gud har besluttet som den eneste vei til frelse for menneskene, at en bøyer seg for det, begynner å spørre etter den veien, og på tross av alle fornuftens innvendinger, vil la denne Guds frelse være nok for sitt hjerte, - det er å «gi seg inn under Guds rettferdighet». Det er dette vårt bibelvers kaller for «troens lydighet».
Fra C.O.Rosenius’ «Romerbrevets budskap», kap.1:5.
Hva kjennetegner en evangelisk tro?
«Da Jesus gikk videre derfra, så han en mann ved navn Matteus sitte på tollboden. Han sa til ham: Følg meg! Og han stod opp og fulgte ham. Og det skjedde da han satt til bords i hans hus, se, da kom
mange tollere og syndere og satt til bords med Jesus og hans disipler. Da fariseerne så det, sa de til hans disipler: Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere?
Men da Jesus hørte det, sa han: Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Gå bort og lær hva dette betyr: Jeg har lyst til miskunnhet og ikke til offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere», Mat 9:9-13.
Kristi bitreste fiender mens han var her på jorden var fariseerne. De var sterke, selvtilfredse, fromme og hellige i egne øyne. De hadde ingen trang etter en frelser. For de manglet totalt erkjennelsen av sin egen fortapte tilstand. De hadde étt eneste mål: Å få ryddet ham av veien.
Med det for øye fulgte de med ham over alt, for å kunne registrere alle hans gjerninger og høre alle hans ord, i håp om å kunne oppdage noe de kunne bruke mot ham.
Det verste av alt var at han forkynte en ny lære, og satt døren til nådens rike vid åpen for tollere og skjøger. Oppbrakte så de at ”Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham”. Derfor knurret både fariseerne og de skriftlærde og sa: ”Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!”, Luk 15:1-2. Og da Jesus gikk inn i Sakkeus’ hus, anklaget de ham og sa: ”Han gikk inn som gjest hos en syndig mann!”, Luk 19:7.
Men vi bør virkelig være takknemlige for det vi gjennom disse Kristi fiender har fått høre! Ikke bare for de sannhetene de i forskjellige situasjoner selv uttalte om ham; sannheter som i deres øyne var nedverdigende om ham, men som i virkeligheten forherliget ham. Men også fordi de gav vår dyrebare Mester anledning til å forkynne det herligste evangelium. En slik anledning er det denne teksten vår omhandler.
Når Jesus hadde kalt tolleren Matteus, laget Matteus til fest for Jesus i hjemmet sitt. Her satt da Jesus til bords sammen med en hel del tollere og grove syndere. Disse som alltid skygget ham vender seg så til Jesu disipler og spør: Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere? Han gir seg jo ut for å være en hellig mann!
Men så står Jesus selv fram og svarer dem. Og han forteller dem ikke bare hvorfor han spesielt oppsøker syndere. Men også hvorfor synderne holder seg nær til ham. Han sier at de, i motsetning til de sterke fariseerne, hadde det vondt, og dermed hadde bruk for legen.
Og om seg selv sier han at det ligger ham mer på hjertet å få vise miskunnhet enn å motta offer. Derfor leter han etter slike som er villige til å ta imot hans nåde.
Dette Jesu svar er jo herlig legedom for en avkledd synder, og virkelig mat for enhver som hungrer. Det strømmer levende vann ut fra disse ordene, like friskt nå som da de ble uttalt.
Fariseerne og de skriftlærde kjente godt til spådommene om Messias, og hadde også en slags forventning til at han skulle komme. Men de ventet at hans frelsesgjerning skulle dreie seg om forbedring av deres jordiske kår. Og når han kom, regnet de med at de som selv trodde de var de frommeste og helligste i folket, skulle bli hans nærmeste venner og få hedersplass i hans rike.
Men nå står altså Jesus fra Nasaret fram og sier han er den Messias profetene har sagt skal komme. Hans undergjerninger viste at Gud var med ham. Men forøvrig var det så mange andre forhold omkring ham som vitnet mot at han var Guds hellige Sønn. Han trivdes jo best blant elendige syndere. At deres egen hellighet bare var hykleri, og at det var dette han rett og slett avskydde, forstod fariseerne ikke.
De forstod heller ikke den egentlige grunnen til at han holdt seg sammen med tollere og syndere; at det ikke var av kjærlighet til deres synd, men av kjærlighet til disse menneskene, som han så gjerne ville frelse fra deres synder.
Men disse fariseerne har også i dag mange åndelige etterkommere. Så lenge evangeliet har vært forkynt i verden, har det vært nok av dem som har forarget seg over at Jesus eter samme med syndere. Riktignok er det ingen blant dem som vil være kristne, som rett ut klager på Jesus selv. Men beskyldningene går ut over hans vitner. Og disse beskyldningene endrer så form etter de forskjellige tider og steder.
En gang heter det om dem som forkynner evangeliet uten menneskelige gjerder og tilføyelser, at de forkaster både loven og gode gjerninger. En annen gang at de bryter ned de gamles former å gjøre det på. Så at de forkynner «et nytt evangelium», hvis de lærer at et menneske kan bli frelst uten noen «skikkelig omvendelse» o.s.v. Men uansett hvor forskjellig anklagene formuleres, så går de i hovedsak bare ut på det ene: At forkynnelsen åpner døren til nådens rike for vidt opp.
Dypest sett er det likevel i alt dette ikke tale om ord og uttrykk. For det er selve saken det er delte meninger om. Og de delte meningene kommer av de enkelte hjertenes forhold til Kristus.
Er vi blitt avkledd all vår egen visdom og kraft, og som en ugudelig og fortapt synder har lært å klamre oss til Kristi kors. Og dermed ikke har vår trøst i vår anger eller vår omvendelse, men utelukkende i Kristi blod. Da kan vi heller ikke vise andre noen annen vei.
Da har vi erfart at det ikke er mulig for noe menneskes egen makt å bli annerledes enn vi av naturen er, før vi kommer til nådestolen i Kristi blod. Der får vi, gjennom en ny fødsel, del i den guddommelige natur. Da først blir vi en ganske annen enn vi var før. For vi er blitt en ny skapning i Kristus.
La oss derfor bare innby alle mennesker til å komme til Kristus akkurat slik som de er, uten den minste forbedring i noen retning. Uten å vente på sterkere syndserkjennelse, mer anger, mer seier over synden o.s.v.
Og en slik forkynnelse vil ikke bli uten frukt. For over alt finnes det åndelig syke mennesker som gjennom en slik forkynnelse finner fred for sine sjeler.
Er det slik med deg at du ikke får det til å omvende deg rett, tro rett, be rett, elske rett, kjempe rett?
Kom da bare til Jesus - uten å eie noen sann anger og sann omvendelse, uten sann tro, bønn, kjærlighet, kamp og seier over synden.
Ja, kom du, så syk og fortapt som du er! Og Herren Jesus Kristus vil ikke bebreide deg noe som helst, eller overraskes over at du kommer. For han har jo selv sagt at ”det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt”.
Og la deg heller ikke holde tilbake av den tanken at du ikke er syk nok. For bare den føler seg virkelig syk, som kjenner sin mangel også med hensyn til følelsen av sin egen elendighet.
Den derimot som mener han sørger nok over sin synd, er sønderknust og angrer nok, han er ”frisk” og en åndelig rik. Han har sin rikdom og sin trøst i den åndelige fattigdommen han innbiller seg at han har.
Vil du bare komme, så har du uten tvil nok følelse av din elendighet. For en slik følelse har jo nemlig ingen annen hensikt enn nettopp å drive deg til Kristus.
Det er en stor motsigelse når enkelte sier: Jeg er så ugudelig og elendig, så avmektig overfor synden, jeg har så hardt og kaldt et hjerte, jeg er så lettsindig, følelsesløs og likegyldig, - at jeg umulig kan ta imot Guds nåde i Kristus. Det ville være helt formastelig om jeg nå, slik som jeg er, skulle begynne å tro jeg hadde forlatelse for alle mine synder.
Dette er samme slags tale, som om en ville si: Jeg er altfor syk til å hente lege eller ta medisiner. Eller: Jeg er altfor sulten til å spise, altfor kraftesløs til å la meg bære av en annen, altfor fattig til å motta noen gave.
Nettopp fordi du har så mange synder, trenger du tilgivelse for intet. Og nettopp fordi du er så avmektig og udugelig, så du umulig kan forandre deg selv, må du begynne med å sette din tillit til Jesus – akkurat som du er.
Dersom du bare på étt eneste punkt var fornøyd med deg selv, om det så bare var dette éne at du syntes du hadde stor nok anger over din synd, - da var dette nok til å holde deg borte fra Frelseren.
Du kunne ganske sikkert, også i denne tilstanden, be til Herren. Og muligens også innbille deg at du trodde på ham. Men det ville bare være et selvbedrag! For mens du med din munn bekjente at du ville frelses av nåde, ville ditt hjerte i all hemmelighet henge ved og bygge på dette ene som du var tilfreds med hos deg selv.
Bare den har en sann tro på Kristus som erkjenner at han ingen annen rett har til å tro enn ethvert annet menneske på jorden. Et slikt menneske ser at grunnlaget for frelsen ikke ligger i noen anger eller omvendelse hos ham selv. Men i det salige evangeliet som tilhører alle, selv de mest forkomne blant de ugudelige, i like høy grad.
Han tror fordi han er et menneske, - ikke et særdeles angrende, omvendt, troende eller gjenfødt menneske – men bare fordi han er et virkelig menneske, som har del i all den fordervelse som har gjennomsyret hele menneskeslekten. Men som også er eiendomsberettiget til all den nåde som ble tilveiebrakt for hele verden i Jesus Kristus, menneskesønnens frelses- og forsoningsverk. Gud være lovet for denne store nåden!
Hva skulle vi vel ellers gjort, alle vi elendige, som ser og kjenner at vårt hjertes tanker er onde fra ungdommen av? Vi som tross all vår bønn, kamp og strid daglig kommer til kort i vår helliggjørelse. Som mangler den rette kjærlighet og gudsfrykt, den rette tro og kraft. Men derimot er så rike på onde lyster og tilbøyeligheter, så rike på fall og overtredelser.
Hvor skulle vi vel vende oss, alle vi i oss selv ugudelige, som jo lenger tiden går oppdager at all vår egen dyd og rettferdighet bare er stinkende skarn og elendighet? Vi som til og med trenger tilgivelse for våre bønner, våre kjærlighetsgjerninger og virksomhet for Guds rike. Ja, hvor skulle vi vende oss hvis vi ikke hadde en Frelser som er blitt vår virkelige stedfortreder, har båret vår synd og skyld, og tatt på seg vår straff!
Hva var det altså som drev Frelseren til å søke etter så dårlig omgang? Og hva er det som gjør at han trives så godt sammen med elendige, stygge og ureine syndere?
Han svarer selv: «Jeg har lyst til miskunnhet og ikke til offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere til omvendelse».
Det er Jesu Kristi lyst å få gi. Mens han derimot ingen trang har til å motta noe fra menneskene. Han har jo selv skapt alt, og er alle gode gavers giver.
Når derfor et menneske tror han kan gi noe til ham, som han skulle finne behag i, da er dette et stort selvbedrag.
Og dette selvbedraget er det alle tiders fariseere tilfredsstiller seg med og lever på. De er opptatt med å bære fram for ham sin syndserkjennelse, sin anger, sin tro og alle slags gode kristelige gjerninger. Men Jesus vender seg i avsky bort fra alle disse deres ofre.
Det som behager ham, er bare å få være barmhjertig mot elendige syndere. Derfor søker han etter slike som er villige til å motta nåde for intet.
Paul Gerhard Sand (litt forkortet) fra «Livet i Guds Sønn»
-----------------
Det er ingen virkelig nåde - hvis den ikke er virkelig ufortjent !
C.O.R. i «Romerbrevets budskap» (Rom 11:6).
Profetisk budskap ved Marie Monsen
Alle mine veier er miskunnhet mot mine barn. Og for dem som frykter mitt navn vil jeg la nådens sol opprinne med lekedom under sine vinger.
Mitt nådessolskinn skal vederkvege din ånd og opplyse ditt hjerte og utruste deg til tjenesten. Av nåde er du frelst - for å tjene i min vingård. Min nåde har du bruk for hver eneste dag.
Min nåde skal gjøre det slik at du blir bevart i ydmykhet. Og når det etter hvert går opp for deg hvor mye nåde du selv daglig har bruk for, så vil du lære å vise nåde og barmhjertighet mot din neste.
Et hjerte som har tatt imot nåde, blir mykt og stille og avhengig av meg.
Et slikt hjerte er også den rette grobunn for Åndens frukter. Og et hjerte fylt med min nåde, vil bære fram mine budskap i den ekte, rene Ånd, som overbeviser verden om synd.
La min nåde være nok for deg! Bli avhengig av den, og dermed avhengig av meg, slik at jeg i deg kan ha et ydmykt og brukbart redskap.
Det er mange som vil være mine tjenere, og som er ivrige i tjenesten. Men først når min nåde blir nok for dem, og de forstår sin egen fattigdom, har deres tjeneste evighetsverdi.
Du som kjenner deg hjelpeløs og udugelig i tjenesten: Søk din trøst i at min nåde er nok for deg! Takk for nåden! Og du er i tjenesten.
Hvordan vi kan bli bevart i den evangeliske tro
Bildet av et sunt, evangelisk trosliv
Jeg mener ikke om meg selv at jeg allerede har grepet det, Fil 3:13.
Når Guds Ånd føder sjeler på ny, da vekker han dem opp av syndens og selvsikkerhetens dype dødssøvn. Gjennom evangeliet åpner han deres øyne for forsoningens store hemmelighet, og de begynner å smake noen dråper av den himmelske nektar, syndenes forlatelse og vennskap med Gud.
Da og på denne måten fødes den sanne kristendommens ånd, en fattig og bøyd ånd, en hungrende og tørstende, men også en glad og salig ånd.
Det er en ubeskrivelig fryd bare å se dette Guds Ånds rene verk i de spede nådebarna. Hjertet deres er fylt av en usigelig glede. Ansiktet deres blir lyst og mildt. De fryder seg over hvert salig ord de hører om Kristus. Og ingenting i hele verden er nå mer viktig for dem enn dette å får mer og mer av det dype kjennskapet til Gud og vår Herre Jesus Kristus. De kan aldri få høre nok om Kristus, tale, synge og lese om Kristus, om syndenes forlatelse og om det evige liv i ham.
Dette er et sunt, evangelisk nådeliv. Og slik skildres dette i Bibelen: «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes». «Hør, så skal deres sjel leve». «Voks i nåde og kjennskap til vår Herre Kristus». «Jeg tror ikke at jeg allerede har grepet det».
Hvor sørgelig er det ikke da å se disse som en gang var fattige i ånden, som hungret og tørstet etter rettferdighet, men nå er blitt utlært i denne Guds visdom. Nå har de nok av dette livets vann og den himmelske manna. De er blitt åndelig mette, som Israels barn i ørkenen.
Paulus så dette sørgelige synet blant galaterne, og bryter ut: «Jeg er bekymret for dere og er redd at jeg kanskje har strevd med dere til ingen nytte. Fra begynnelsen tok dere imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus selv. Å, som dere den gang priste dere salige! For jeg gir dere det vitnesbyrd at hadde det vært mulig, så hadde dere revet ut øynene deres og gitt meg dem. Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød?»
Samme sørgelige syn ser vi over alt når en flokk som ble vekket opp og kom til troen, har levd noen år. Så dør den åndelige fattigdommen, hungeren og tørsten hos noen. Da oppstår det i stedet en åndelig metthet, likegyldighet og slapphet.
Nå er de blitt fornøyd med det stadiet de en gang har oppnådd. Nå har de ikke noen trang etter mer. Nå er den evig «nye sangen» blitt for gammel og lang. Da begynner den tomme sjelen snart å strekke seg etter noe annet, noe nytt, det ene etter det andre.
Det er imot denne åndelige sykdom og farlige utvikling vi holder fram bildet av et sunt trosliv, slik Paulus i sin bekjennelse om seg selv gir oss den i Filipperbrevets 3. kapittel: v.12-14:
«Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus. Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran, og jager mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus».
Her lærer vi hva det vil si å være frisk og sunn i vårt innvortes menneske!
Hør her hva denne store apostelen sier: «Jeg tror ikke at jeg allerede har grepet det».
Var han ennå ikke kommet til troen, til den evangeliske friheten, til frelse og evig liv i Kristus?
Å, vi vet jo at når han skrev dette brevet, da hadde han allerede fylt hele landet med sin lære. Og hans bekjennelse var denne: «Jeg er ved loven død for loven - og jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg», Gal 2:19-20.
Men først skal vi merke oss den farlige avveien som ligger på motsatt side av den vi her egentlig taler om - en falsk åndelighet som ofte nettopp bruker ordene i vår tekst å støtte seg til.
Det finnes sjeler som har sin største trøstens kilde i disse ordene: «Jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det». Der tror de at de har støtte til fortsatt å bli i vantroens mørke og trelldom. For de har aldri kommet til troens salige visshet om sin benådning. Men alltid bare gått i ett halvmørke, hvor de nok har opplevd at Ånden har rørt ved dem, og kanskje vekkelser. Men har hatt nok med det.
Her taler vi ikke om virkelig fattige sjeler, som ikke har noe høyere ønske enn nettopp å få denne salige vissheten om barnekåret, men ennå ikke har det slik som de ønsker. Men vi taler om dem som er fornøyd med å leve i et halvmørke.
Og slik hadde slett ikke Paulus det. Han hadde «ved loven dødd bort fra loven». Hele hans liv var et liv i troen på Guds Sønn. Like foran ordene: «Jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det», sier han: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus, og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen», Fil 3:8-9.
Å, måtte du stanse opp og merke deg at det er en falsk tilstand, bare uroet av en ond samvittighet, hvis du kan slå deg til ro uten en klar overbevisning om at du har Guds nåde!
Men når vi har klart for oss at Paulus var en stor evangelisk apostel, og likevel sier her: «Jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det», da kan vi undres og spørre: Hvordan har denne apostelen det da i sitt innvortes menneske? Eller kanskje han nå taler på andres vegne? Kanskje det er
hvordan en nybegynner i kristendommen har det, han skildrer her, en som ennå ikke er kommet gjennom den trange porten?
Men nei! I det samme kapitlet har han akkurat delt med oss sin egen åndelige historie, v.4-14. Han taler bare om seg selv.
Og disse ordene taler altså en mann som slett ikke er noen nybegynner i kristendommen, men tvert imot nå står på en langt større høyde av det evangeliske trosliv enn noen av oss. Disse ordene taler den apostelen som kunne si: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Samme troshelt som triumferende kunne rope ut: «Hvem kan skille meg fra Kristi kjærlighet?». Den samme hellige apostel som Kristus hadde vunnet skikkelse i mer enn i noen annen etter ham, og som til Guds ære kunne rope ut: «Brødre, vær mine etterfølgere! Og akt på dem som vandrer etter det forbilde dere har i oss».
Denne mannen bekjenner altså her, fritt og åpent, i v.12 at selv han ennå ikke helt har fattet det, eller allerede er fullkommen. Og forsterket gjentar han det i v.13: «Brødre, jeg mener ikke om meg selv at jeg har grepet det».
Når Paulus her taler om ufullkommenhet, så taler han ikke om hva han i Kristus er innfor Gud. For når han taler om det, da hører vi så visst en ganske annen tale. Da sier han: «Hvem vil anklage? Hvem vil fordømme?», «Vi er blitt rettferdiggjort ved tro», «Med ett offer har han for alltid gjort oss fullkomne». Her var Paulus «fullkommen».
Men når han så altså taler om ufullkommenhet, da taler han om sitt hjertes tilstand, sin indre stilling overfor Herren, om sitt trosliv. Og bare med blikket rettet på dette, tilstår han at han ennå ikke har fattet det, ennå ikke har det lys over hemmeligheten i Kristi forsoningsverk, som han lengtet etter.
Forholdet er at jo mer en kristen skrider fram i dette hälsosamme kjennskapet til Kristus, dess rikere blir hans Bibel, men desto fattigere hans egen ånd. Desto livligere kjenner han at her har han nok å studere på gjennom hele sitt liv helt til graven, uten i det hele tatt å kunne uttømme halvdelen av disse rike gruvene av gull og diamanter, - og desto mer bestemt stemmer han i med Paulus: Jeg tror ikke at jeg allerede har grepet det.
Derfor er det også Luther så titt og så sterkt sukker over disse «innbilske helgnene, som allerede er så utlært i kunsten å tro Guds nåde, mens dette tross alt er den høyeste og vanskeligste kunst under solen, som alle rette hellige har nok med å øve seg på så lenge de lever».
Lær derfor her at troens rettferdighet ikke bare i begynnelsen av en kristens liv, men gjennom hele livet inntil graven må være det mål og klenodium den benådede strekker seg etter.
For her er det spørsmål om et liv i Kristus. Her dreier det seg ikke om å ha denne troens rettferdighet bare som en klar og avgjort kunnskap. Men at vi i en uavbrutt og levende tilegnelse bestandig lever og gleder oss i den. Her gjelder det at vi i vår samvittighet har den trøsten imot alle daglige synder og svakheter, at jeg i Kristus allerede er hellig og ren. Ja, fullkommen og delaktig i samme kjærlighet hos Faderen som den han elsker sin Sønn med. Og dette er sannelig ingen lett sak!
Eller kjenner dere ikke de mange tusen hinder som legger seg i veien for at vi kan motta og beholde denne troen? Har dere ikke daglig erfart vår egenrettferdighetsnatur, eller de mangfoldige motsigelsene fra fornuft og samvittighet? Daglig å se seg som en synder innfor Gud, ja, troløs, falsk, hyklersk. Og så i tillegg for avmektig til å befri seg fra all denne elendighet. - Og så likevel på samme tid holde seg i Kristus, rettferdig og velbehagelig for Gud -. Er ikke dette en stor kunst?
Samtidig viser all kristen erfaring, såvel som alt Guds ord, at nettopp i denne klare og sikre vissheten om hva vi har i Kristus, ligger også kilden til all trøst, fred og fryd i Herren. Men også til all styrke og seirende kraft, helliggjørelse, lyst og trang til å tjene Herren. «Gleden i Herren er deres styrke».
Paulus var blitt «grepet av Kristus». Noe som sikkert ikke bare sikter til hans første oppvekkelse og omvendelse. Men noe mye dypere og herligere som ennå fremdeles fortsetter med ham når han skriver dette. Kristus, med sitt eget og egentlige verk, vår forsoning og evige rettferdighet innfor Gud, har grepet og inntatt hans hjerte, så ingen ting annet betyr noe for ham. Slik at han anså alt annet, selv det aller beste, den største rettferdighet etter loven, som «tap og skrap fordi kunnskapen om vår Kristus Jesus, min Herre, er så meget mere verd». Hans hjerte var så inntatt av Herrens herlighet, og ble dratt med livet og frelsens kraft til Kristus, som øyet draes mot lyset og barnet mot mors fang.
Mange som vil være kristne, vet ikke hva dette vil si. De truer og driver seg selv fram til Kristus, men de er ikke inntatt av Kristus. De tvinger seg, som trege trekkdyr, til nådestolen. De blir ikke dratt av nådens herlighet og storhet til den.
Det som driver dem til Jesus, er den kalde tanken at uten ham går de fortapt. Ikke den brennende ånden som evangeliets herlige vitnesbyrd tenner i dem. De kommer til Frelseren som en tom tønne blir slept bort til en brønn. Ikke som en tørst hjort springer fram til den friske bekken.
Når evangeliets herlige forkynnelse om Kristus, den usigelige kjærligheten i hans hjerte, og storheten i hans forsoning får innta hjertet, da kan vi i paulinsk mening sies å være «grepet av Kristus».
Et slikt hjerte har nå Kristus som sitt eneste og dyrebareste mål for øye. Og kan ikke, så lenge nådelivet er friskt, holde opp å strekke seg etter det målet. Han kan komme i stort mørke, og kan kjenne seg både kald og død. Men Kristus kan han likevel ikke unnvære. Selve mørket og kulden vekker og øker bare hans tørst og hunger etter Kristus.
Paulus sier: «Jeg glemmer det som ligger bak og strekker meg ut etter det som er foran». Det han glemmer, som ligger bak, var først og fremst alt det gode som han kunne «rose seg av», som han regner opp i det 5. og 6. verset, og som han «kunne sette sin lit til»; «av Israels ætt, av Benjamins stamme... i rettferdighet etter loven ustraffelig».
Men alt dette, sier han, «har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap....for at jeg kan bli funnet i Kristus, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men den jeg får ved troen på Kristus».
Så redd var Paulus for noen som helst innblanding av noen egen trøst, at han anså selve rettferdigheten overfor loven, i dette spørsmålet, for «tap og skrap». Så ren ville han ha sin samvittighet fra alt sitt eget, og så helt og holdent bygget utelukkende på Kristus.
Han visste godt hvor lett samvittigheten griper fatt i noe av vårt eget. Om det bare er den aller minste åpning, så er den snart helt og holdent under loven. Samvittigheten suger og søker etter vår egen rettferdighet, som en svamp suger opp vann.
Det er dette han taler om til galaterne, der han sier at «en liten surdeig syrer hele deigen».
Derfor vil han glemme alt som kunne grumse opp og besmitte hans evangeliske tro, som han anså som øyesteinen og hjertet i hans innvortes menneske, og som alt lys og alt liv avhenger av.
Og derfor går han så langt at han også anser sin alvorligste rettferdighet etter Guds lov for «tap og skrap» - for at, og merk: for at han kunne bli funnet utelukkende i Kristus.
Han vil overhodet ikke være noe annet i egne øyne enn en fattig synder.
Mens vi ofte gleder oss hjertelig når vi finner noe hos oss selv som kan gi oss den smigrende trøsten at vi tross alt ikke er blant de verste, - så er det for Paulus en plage og en forskrekkelse når hans selvrettferdige natur vil gripe til noen slik trøst.
Så mye hans synder enn bedrøvet og forskrekket ham, var han likevel ennå mer redd for at en trøst fra noen egen rettferdighet skulle blande seg inn.
Så helt og holdent ville han ha all sin trøst og rettferdighet i sin Herre Kristus.
Her ser du for en ømtålig og skjør ting troen er! Her ser du hvor nødvendig det er å våke imot vår dype og evige egenrettferdighet, som mot den mest dødbringende ormegift. Så vi ingen annen trøst må ha enn Kristus og hans rettferdighet!
Men her seg jeg også en umåtelig stor trøst! Er det på den måten en Paulus’ rettferdighet overfor loven gjelder bare som «skrap», da får også fattige syndere komme fram. Da blir vi snart alle like innfor Gud. Som også den samme Paulus sier: «det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus», Rom 3:22-24.
C.O.Rosenius
