Åpning
.......og så mitt folk, som er kalt med mitt navn, ydmyker seg og ber og søker mitt åsyn og omvender seg fra sine onde veier, da vil jeg høre i himmelen og tilgi deres synd og lege deres land.
2Krøn 7:14
I hvilken forbindelse er det Gud sier dette? Jo, i en forbindelse som v. 13 levende maler også over vår tids åndelige tilstand i våre land: «Når jeg lukker himmelen, så det ikke kommer regn, og når jeg befaler gresshoppene å fortære landet, og når jeg sender pest iblant mitt folk, og så mitt folk.....
Gud har i sannhet «lukket himmelen, så det ikke kommer regn». «Gresshopper» av mange slag, er, både i fysisk og åndelig forstand, i ferd med å fortære våre kjære land. Og en moralsk, men først og fremst en åndelig «pest» har for lengst trengt seg inn «iblant mitt folk».
Men har så «hans folk, som er kalt med hans navn» i våre kjære fedreland, «ydmyket seg og bedt, søkt hans åsyn og vendt om fra sine onde veier»?
Vi får telefoner, brev og E-mail fra mange steder i vårt land, og videre utover i og utenfor Skandinavia, med dype sukk over den åndelige tilstand på hver enkelts hjemsted.
Vi spør om de har faste ukentlige møter på bedehuset, uten noen forkynner. Da svares det nok ennå en meget sjelden gang: JA. Men spør vi så om de «snakker samme språk» og har samdrektig bønn, blir svaret: NEI.
Det svært få synes å ha klart for seg, er at noe av det største Satan har fått utrettet i våre land, ikke først og fremst er liberalteologien, drama, dans o.s.v. i kirke og på bedehus. Nei, det er at
de helliges samfunn er utslettet.
Carsten Line skriver i 1945 i boka «Åndsdåp og åndsfylde» (sterkt anbefalt av generalsekretærene Vågen og Ballestad): «Vi har også greid å organisere istykker den troende venneflokk rundt omkring».
Bedehuset er ikke lenger det det fikk navn av; et bede-hus.
Og de helliges samfunn skulle heller ikke bare være et bønnens hus, hvor bønnekampene skulle utkjempes på Jesu egne løfter om «alt det to av dere blir enige om å be om, det skal gis dere av min far i himmelen».....
Her skulle også moderskjødet skapes og formes
til å ta imot den vekkelsen bønneropene først og fremst har som mål.
Ikke underlig at «tusenkunstneren», som går omkring som en brølende løve, har hatt dette som sitt hovedmål. Og har lykkes.
«Men når Menneskesønnen kommer,
mon han da vil finne troen på jorden?», Luk 18:8.
Dette ordet kjenner de fleste. Men er du klar over at dette sier Jesus i forbindelse med bønn - - ?
Vi har mange slags vekkelser rundt om i vårt land, vekkelser som er nedenfra. Skal vi få en himmelsendt vekkelse, må det begynne fra himmelen. «Det er bare det som er kommet fra himmelen, som kommer til himmelen», sa evangelisten dr. Einar Lundby en gang.
En vekkelse må fødes ovenfra,
likesom vekkelsens menn og kvinner først og fremst selv
må være født ovenfra
I dag skoleres mennesker til «evangelisering». «Spesialister» importeres fra hele verden. Det settes opp busser fra omkringliggende bedehus til samlinger med opplæring i bønn, i lovprisning o.s.v.
Men det grunnleggende, spørsmålet om deltakerne er født på ny, hører vi ikke reist.
I Jer 31:33-32 leser vi om den nye pakt Herren vil opprette: «Dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu».
Nå skal de altså ikke lenger kunne «lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren!» Nå «skal de alle kjenne meg, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu».
Det er på dette grunnlaget vårt frelsende kjennskap til Herren fødes: Altså på selve frelsesgrunnen: «Gud vil forlate vår misgjerning og ikke lenger komme vår synd i hu». Det er bare store syndere som har bruk for nåde. Men så blir også bekjennelsen dypest sett benådede synderes lovprisning til Gud.
Og som med det frelsende kjennskapet til Gud, er det også med levende bønn: Det kan ikke læres, men må fødes.
Først og fremst evangeliet
driver et levende Guds barn i bønn
Det er bare evangeliet som skaper misjonssinn. «For i det åpenbares Guds rettferdighet», Rom 1:17. Det samme gjelder da også selvsagt bønnnenød. Den som selv er blitt revet som en brann ut av ilden, og har fått se Guds store nåde for syndere i Jesus Kristus alene, får også nød for sjelers frelse.
Også selve tilstanden i oss og rundt oss prøves først og fremst på nådens Ånd.
Det kan høres så bibelsk og rett ut det vi selv og andre sier. Vi opplever teologiprofessorer og generalsekretærer slå ned på kirkens elendige tilstand, og gir oss oppskrift på redningen. «Vi har den faste og urokkelige tro på Guds ords grunn, at dersom vi gjør det apostelen formaner oss til, da vil Guds rike komme. Da vil Gud sende vekkelse og fornyelse», leste vi nylig sitert fra en av disse, - sterkt applaudert av kristen dagspresse.
Ja, slike »fingerknips» har vi mange av både i høyre og venstre grøft. Men det er lovisk tale. Har vi ikke fått se at vi ikke er i stand til å «gjøre det apostelen formaner oss til», og det igjen har fått drive oss til Kristus, så alt er blitt bare nåde for Jesu skyld, - så har vi garantert heller ikke noen nådens Ånd.
Øivind Andersen kommenterte en gang de kjente slagordene over storsamlinger: «Frelst for å tjene!» Han sa: «Nei! Nei! Ikke frelst for å tjene. Bare frelst! - - - Og så kan vi ikke annet enn å tjene, når vi er frelst.
En annen av våre gamle kristenledere sa: «Før du kan begynne å tjene menneskene, må du først slutte å tjene Gud!» Av vår natur er vi Martha, opptatt med å «tjene Gud». Maria hadde «valgt den gode del, som ikke skulle tas fra henne».
Gud ber alltid bare om å få lov å tjene oss, Luk 12:37, Mat 9:13.
Jakobs kamp
1Mos 32:24
Luther sier: «Den som kommer og kjemper med Jakob må ha vært Gud selv, eller Guds Sønn som skulle komme til jord som menneske. Det er han som har åpenbart seg for fedrene og talt med dem. For Gud har i sin store omsorg fortrolig samfunn med sin utvalgte, patriarken Jakob. Og han prøver ham, som i en «lek» med den mest fortrolige omsorg.
Denne «leken» oppleves av Jakob som en uendelig smerte, som vokser til angst i hjertet hans. Men er i realiteten en lek, som utgangen på dette godt nok viser, når han omdøper stedet der det hele foregår, til Pniel, som betyr Guds åsyn. For der blir det åpenbart at hele kampen bare har vært det aller sterkeste bevis på Guds mest fortrolige kjærlighet.
Og Gud «leker» med Jakob slik, for dermed å prøve og styrke hans tro. Akkurat som en virkelig god far, når han tar fra barnet sitt et eple som barnet gjerne vil ha. Ikke for at barnet dermed skal få avsky for faren og hate ham. Men for at dette tvert imot skal oppmuntre barnet til å bestorme faren, be og påvirke ham, og si til ham: «Å, kjære far: Gi meg tilbake det du tok fra meg!».
Så gleder faren seg når han ser resultatet av denne prøven han setter barnet på. Barnet får eplet tilbake, og blir bare ennå mer glad i faren. For det ser at far fryder seg over en slik tillitsfull lek med barnet.
Slik en lek er i det daglige familielivet svært alminnelig. Men i de helliges liv og kamper oppleves den særdeles tung. For Jakob vet ikke hvem det er som kommer og kjemper med ham. Han vet ikke at det er Gud. Vi ser han senere spør hvem han er. Men når han har fått velsignelsen, sier han: «Jeg har sett Gud åsyn til åsyn». En ny glede og et nytt liv er født ut av selve døden.
Dette er lærdommen av dette bibelstedet. Kunne jeg bare utlegge det som det er verdig; om hvordan Gud med sine hellige, slik som med Jakob, mang en gang tar oss med som i en lek med barnet, som det behager ham. Men for oss, som han på den måten prøver, oppleves det som noe helt annet enn «lek».
Dette er en virkelig «hälsosam» trening, og den mest fullkomne undervisning med det salige mål: At vi må få se hva Guds gode, nådige og fullkomne vilje er. For vårt eget kjød kan jo ikke tenke seg annet enn at det er en ond vilje som står bak alt dette. Men da smiler Gud vennlig, når vi gråter. For «Herren har behag i dem som frykter ham, som venter på hans miskunn», Sal 147:11.
Og anfektelsen, som pleier innfinne seg etter fortvilelsen, øker vårt kjøds smerte og angst. For nå er vår nød at Gud har både gitt oss opp, og forkastet oss. Det er den siste, og samtidig den aller største anfektelse av vantro og fortvilelse.
Men den som får nåde til å holde ut i dette, han vil få det fullkomne kjennskapet til Guds vilje, så han kan si som Jakob: «Jeg har sett Gud åsyn til åsyn». «Jeg forsto ikke at Herren, vår Gud, bare ville meg så mye godt!» Men før vi kommer så langt, oppleves alt oftest svært bittert.
Og her har vi alle den lærdom og trøst av dette, at vi ikke skal bli oppslukt av djevelen. For «Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet over evne», 1Kor 10:13.
Det lærer Jakobs eksempel oss her. Han var svært svak i denne kampen, og ble likevel ikke overvunnet. Gud møter ham på en måte så han ikke forstår det er Gud som kjemper med ham. Han tror det er en engel, Hos 12:5. Men det er Gud som lar ham oppleve det som om det er en motstander, som om han vil drepe ham, ta fra ham løftet og velsignelsen, og gi alt dette til hans bror Esau.
Ingen kan fullkomment skildre de tankene vi kan regne med Jakob har hatt. Men uten tvil må det ha dukket opp slike tanker i ham: «Jeg er i sannhet bare et fattig, elendig menneske. Men er jeg så skapt for bare å leve med ulykke? Er det bare meg som alltid må oppleve den ene ulykken etter den andre, og plages med det så jeg aldri får ro? Det kan ikke finnes noe mer usselt menneske på jorden enn meg! Jeg ser at min bror, Esau hersker, triumferer, har lykke med seg, og blir mer og mer mektig i all mulig herlighet. Han har barn og barnebarn, og har stor rikdom og inntekter. Har kanskje Herren, vår Gud gjort om sin beslutning, forkastet meg og tatt min bror til nåde?»
Så er nå dette bibelstedet først og fremst et bilde på dem som virkelig lever med Gud, og de anfektelser disse i høy grad opplever, men som også i stor glede «smaker at Herren er god», Sal 34:9.
Etter hvert begynner Kristus å dempe kampen med Jakob. Anfektelsen er nå ikke lenger så sterk. Nå taler Kristus trøst og livgivende ord. Nå møter han ham i den samme ånd som overfor den kananeiske kvinnen, der han i Mat 15:28 sier: «Kvinne, din tro er stor!» Hennes tro var sterkt anfektet når han kalte henne en hund. Men hun svarte ham bare på dette: «Når du kaller meg en hund, så gi meg av smulene fra min herres bord, som jo tilfaller hundene!»
Dette har sannelig vært en skjønn og herlig tro. Og samtidig det aller beste eksempel som viser oss måten og hemmeligheten ved å kjempe med Gud.
For vi skal ikke straks, i det første «slaget», la motet og alt håp fare. Vi skal tvert imot holde på, be, søke og banke på. Og om Gud bare synes å ville gå fra deg, så hold ikke opp, men følg bare tillitsfullt etter ham. Akkurat som den kananeiske kvinnen gjorde. Hun lot ikke Kristus gjemme seg for henne, men kom etter ham inn i huset der han var (slik vi ser det i Mark 7:24 flg), og falt ned for hans føtter.
Og selv om han gjemmer seg i huset, lukker døren til rommet sitt der, og ikke vil la noen komme inn til seg, så gi ikke opp, men følg alltid etter. Vil han ikke høre på deg, så bank på døren der han har skjult seg, og føy til et rop!
For det er det største offer; at vi ikke stopper opp med bønnen, men alltid holder på og søker inntil vi overvinner ham.
Og han har jo allerede overgitt seg selv til oss, så vi kan være sikre på seieren. For han har bundet seg til sitt løfte og bekreftet sin tro med en ed, når han i Joh 16:23 sier: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn». Likeså i Mark 16:16: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst».
Disse løftene skal aldri svikte deg, så sant du ikke selv ikke vil følge etter og søke ham. For da mister du gjennom din egen skyld og din søvn og likegyldighet, de sikreste løftene og Herren Kristus selv. Du vegrer deg mot å tre inn i en kamp med Gud, der nytten av dette løftet skal sees og prøves.
Vi ser hvordan denne mannen prøver og bearbeider Jakob inntil hans rette kraft og styrke viser seg. Da gir han ham et nytt navn, og sier: «Du skal ikke lenger hete Jakob». Tidligere er du blitt kalt en bedrager, for det du gjorde mot din bror. Men nå skal du hete Israel. For det har du fortjent med din styrke og ditt uovervinnelige, sterke mot, som har gjort at du har overvunnet Gud og mennesker.
Slik uttrykker nå denne kjempen seg, når han sier at Jakob har kjempet med Gud og mennesker, og gir ham et nytt navn etter kampen. Det hebraiske ordet El betyr Gud. Israel betyr da en Guds kjempe, fyrste, herre eller herskerinne.
Nesten alle har sett det som et stort problem å oversette dette ordet. For det har syntes alt for urimelig at vi skulle kalles Guds herrer og overvinnere. Og det er jo også ganske riktig - hvis vi skulle dømme ut fra filosofi eller fornuft. Men i Ånden og etter den rette teologi heter det helt korrekt og rett om Gud i dette tilfellet at han blir overvunnet av oss.
Samtidig blir han selvsagt ikke overvunnet på noen slik måte at han skulle underordne seg oss. Men hans dom eller vrede, og alt som hindrer og står i veien for oss, blir overvunnet av oss ved at vi ber, at vi søker og banker på. Så blir han, fra å være en vred dommer, slik vi fra først av opplever ham som, nå en vennlig og god far som sier: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil!» Og: «Din tro har frelst deg!», «Hvorfor gjør du meg så ondt ved ditt klagerop?»
Det er en stor trøst å se hvordan Gud slik øver oss opp og formaner oss til at vi skal kjempe. Og lar oss erfare at for ham er det et stort velbehagelig offer når han blir overvunnet av oss.
Men i dette må vi selvsagt ikke begynne å beregne ut fra vår fornuft. For det som skjer, er at han blir overvunnet på denne måten ved at han fullstendig har gitt seg selv til oss og åpenbart seg i Ordet, i løftet, i dåpen. Og da gjenstår det bare at du overvinner det som vil frata deg denne vår Gud ved å ta fra deg sannheten i løftene og troen.
Eller om det skjer at du opplever det som om han er likeglad, og til og med er vred på deg. Som om han verken vil høre eller hjelpe deg. Da skal du si: «Kjære Herre Gud! Du har lovet dette i ditt ord. Og du vil jo ikke forandre ditt løfte; jeg er jo døpt og gjenløst».
Hvis du på denne måten holder sterkt på, og hele tiden følger etter ham og bestormer ham slik, så blir han overvunnet og sier: «Det skal skje deg som du vil! For du har løftet og velsignelsen. Jeg må overgi meg til deg».
Utgangen på denne kampen er klar. Nå kommer Jakob fra helvete til himmelen, fra døden til livet. Og det har i sannhet vært en svær og hard kamp han har vært igjennom. Derfor takker han nå Gud og bekjenner sin angst og nød. Nå vil han ikke at dette stedet der kampen har foregått lenger skal beholde sitt gamle navn. Nå kaller han det Pniel. Som om han vil si: Dette sted skal ikke lenger huskes som denne helvetes kamp eller ansikt, men nå som Guds åsyn.
Derfor sier han: «Jeg har sett Gud åsyn til åsyn. Nå ser jeg jo klart at den kjempen som har utfordret meg, har vært Gud selv. Hvorfor er jeg så forskrekket? Hvorfor var jeg så redd? Jeg visste ikke at dette var Herren, min Gud».
Og denne vår Herre Jesus Kristus har kjempet med Jakob, ikke for å ødelegge, men for å styrke ham og gi ham kraft. For at han gjennom denne kampen bedre måtte lære å regne med løftets kraft. Og for at han måtte seire, og med glede lovprise denne Herres åsyn.
I nøden og kampen talte han ikke om dette. Som heller ikke andre, når de er under korset, har gledens ord på sin tunge. Men de åndelige og gudfryktige vil alltid seire til slutt i kampen, og får se Gud åsyn til åsyn.
Og når slike kamper er kjempet igjennom til seier, så kan også vi glede oss og si som patriarken Jakob, rose oss av at vi har sett Pniel, det vil si Herrens åsyn».
M. Luther
Og husk: Det var under Jakobs kamp med Gud ved Jabboks vadested, at Esaus hjerte ble forvandlet fra hat og gjengjeldelsestanker, til kjærlige tanker om Jakob!
Nådens og bønnens Ånd
Vi må be Gud «utgyte nådens og bønnens Ånd» over oss, Sak 12:10.
Som i alle andre forhold, må nådens Ånd komme først. Deretter bønnens Ånd. Og begge deler er Den Hellige Ånd.
Den som har fått nådens Ånd, har fått se sin egen fortapte tilstand; sin synd, sin falskhet o.s.v. Og etter hvert som Den Hellige Ånd virker at Jesus vokser for oss, og vi avtar, så vokser også nøden for tilstanden i oss og rundt oss.
Misjonær Marie Monsen har mye å lære oss i sin bok «Vekkelsen ble en Åndens aksjon», fra den store vekkelsen i Kina i 1930-årene. Selv begynte oppvåkningen for henne bl.a. når hun oppdaget hva som «var emne» når det var «visitas» på misjonsstasjonen. At det var bare hvor mange som var døpt, hvor mange som var konfirmert o.s.v. som var tema. Aldri hvor mange som var født på ny og hadde fått liv i Gud.
Så begynte nøden over tilstanden i selve menigheten litt etter litt å gå opp for noen få. Det ble etter hvert åpenbart for dem at «så altfor mange av både medlemmene og lederne i menighetene hadde tatt ved troen intellektuelt, uten å ha opplevd frelse og nytt liv. Forandringene i tro og syn, og livet i det nye miljøet som skaptes, var så store at de ble godtatt som virkelige kristne, - inntil den sanne tilstand blant det store antall religiøse, rettroende, men «døde» medlemmene i menigheten ble følbart».
Det ble en tung byrde for dem som så dette, en byrde som så disse i sin nød kastet på Gud. Forbedere i hjemlandene ble ofte mobilisert i bønnekampen. «Og så kom vekkelsene. De måtte komme - som svar på nødsbønner», skriver hun.
Og hvorfor «måtte» vekkelsene, dypest sett, «komme»? Jo, svaret er enkelt, nettopp det evangelisten, dr.Einar Lundby sa: «Det er bare det som er kommet fra himmelen, som kommer til himmelen». Fra himmelen er nådens Ånd kommet og har grepet hjertene. Denne nådens Ånd avdekker nøds-tilstanden. Som igjen skaper bønnens Ånd, som vokser til nød-skrik i hjertene når vi «føres ut i dalen som er full av døde ben».
Bønnens Ånd vekkes for at vi skal be - og få!
Luther sier: «Vi har mye å lære av beretningene i Mat 9:18-26. «Synagogeforstanderen Jairus kommer til Kristus med en stor og sterk tro, og ber ham gjøre hans datter levende igjen. Og Kristus hører denne troens bønn, og følger straks med ham.
Synagogeforstanderen tviler ikke på at det skal skje, det som han tror i sitt hjerte: Kristus kan og skal vekke datteren hans til live igjen. For troen river til seg, og håper, at Kristus virkelig kan gjøre langt større og herligere ting enn noe menneskes hjerte kan fatte og forstå. Fordi det går langt ut over fornuften. For denne mannen er det som om datteren ikke er død.
Slik skal da også en kristens hjerte være. I all sin nød skal hans tanker gå tvert imot all fornuft. Lever noen i fattigdom, så er det fattigdommen framfor alt som det naturlige menneske ser og tenker på. Men en sann kristen ser og tenker motsatt. For ham synes huset å være fullt av mat.
Kjenner noen seg bundet i synd, er anfektet av djevelen og nær fortvilelse, må han heve seg over naturens følelser og la en annen tanke få overhånd; nemlig den at han er frelst og fri fra all synd. Lytter han derimot til sin samvittighet, så har han tapt.
Men en slik tro får vi bare gjennom bønn. For tro og bønn kan aldri skilles fra hverandre. Bønnen er nemlig troens frukt. Og troen kan ikke være uten bønn, like så lite som ild uten varme.
Du ser dette hos synagogeforstanderen. Hans tro driver ham til Kristus. Han tenker ikke på hvor stor person Kristus er, og hvor ubetydelig han er selv. Han skynder seg bare avsted som en beruset mann. Kroppen lar seg diktere av det hjertet vil. Han er åndelig beruset og har bare étt mål. Han forhandler ikke med fornuften om hva han kan oppnå på grunnlag av hva han selv fortjener ut fra sitt anstendige liv, - eller om sakens umulighet.
Og vi må gjøre det samme. Ikke tvile på at Herren kan og vil hjelpe. Og vi må la vår tro uttrykkes i ord. For når hjertet taler, behøver du ikke overveie hvordan du skal uttrykke deg.
Synagogeforstanderen sier: «Min datter er nettopp død, men kom og legg din hånd på henne, så vil hun leve», Mat 9:18. Det er enkle, men underbare ord. For troen i farens hjerte er et større under enn datterens oppvekkelse fra de døde.
Ber vi ikke, er det et tegn på at vi ikke tror. Og da kjenner vi ikke nøden som driver oss til å påkalle Kristus. Vi er harde i hjertene våre. Vi kjenner ikke kjødets, verdens og djevelens fristelser. Vi lever i selvsikkerhet uten bønn!
Men Jairus legger i vei fordi han har en nød. Han tviler ikke, men ber og påkaller Herren. Og Kristus påvirkes straks av hans bønn, som om han sier: «Kan du tro og be, så kan jeg holde og gi!»
I Mat 9:18-26 leser vi også om en kvinne som hadde lidd av blødninger i tolv år. Denne kvinnen kommer ikke for bare å forsøke. Hun vakler ikke fram og tilbake. Hun ser ikke verken på seg selv eller sin sykdom. Hun er ikke redd for folket. Hun går avsted som en beruset, som ikke ser seg om. Hun er bare opptatt med denne tanken: «Bare jeg fikk røre ved kappen hans!»
Men vi skal også merke oss her at kvinnen ble ikke frisk fordi hun rørte ved kanten av kappen hans. For at ingen skal rose seg av en rettferdighet bygget på gjerninger. Nei, hun ble frisk gjennom sin tro, som i sin rette bruk anvender det minste middel for å styrke seg».
M.Luther
Bønnens Ånd virker fortvilelse over nødstilstanden
«Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre», Esek 37:1-2.
Er du våken, da ser du den fryktelige nøden i dag. Og nøden er først og fremst den bekjennende kristenhet! Nøyaktig det samme som har drevet Guds barn til bønn om vekkelse over hele verden til forskjellige tider.
På samme måte som med profeten Esekiel, skjer det på forskjellig vis med et Guds barn når han føres inn i bønnenød for mennesker, og for land og folk:
Den som føres inn i bønnenød, blir som Esekiel «ved Herrens Ånd ført ut i dalen». Ført ut og bort fra all vår naturs tilknytningspunkter. Ført ut alene. Som ved Jabboks vadested, når Jakob hadde ført over alt sitt, folk og fe, til den andre siden: «Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham helt til morgenen grydde», 1Mos 32:24.
Vi føres alene med Herren ut dit han vil ha oss. Han setter oss ned - ikke der vi har et godt overblikk, men samtidig er på god avstand fra problemene/nøden. Og ikke en gang nær inntil nøden. Nei, han setter oss ned midt i nøden.
Vi sitter og hører en forkynnelse som er verbalt «helt rett» og høres svært så åndelig ut. Men hvor Jesu får hører det ikke er hans røst, Joh 10:27. Vi går på et «vekkelsesmøte» hvor sangevangelisten selv ikke skjønner at det er stemningen i sangen, musikken eller de tåredryppende historiene som beveger menneskehjertene til å «overgi seg til Gud». For vekkelsen er nedenfra, ikke ovenfra. Vi går til en bibelgruppe - som bare sitter og veksler mennesketanker om Guds ord.
Noen ganger fører han oss slik fysisk midt inn i nøden. Noen ganger bare i ånden «føres vi rundt omkring dem», så vi ser og opplever hvordan de «ligger der i store mengder utover dalen, og de er helt tørre».
Vær også klar over at når noen et sted har begynt å be om at «noe må skje», at de også der må få oppleve vekkelse, - da har Satan absolutt ikke noe imot at noe skjer! Nei, da er han nettopp interessert i at noe skjer. Noe så likt en virkelig vekkelse som nødvendig for det stedet og de menneskene det gjelder. Så de skal tro det er fra Gud.
Så trenger de ikke rope i nød til Gud lenger, for «nå har de det jo». Så begynner de å klappe i hendene og lovprise Gud. Men de er bedratt. Og da vil det gå lang tid der før Gud på ny kan komme til og vekke opp til bønnenød og vekkelse.
Dere har ikke, fordi dere ikke ber, Jak 4:2.
«Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. Sønderriv hjertet, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde..... Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedninger får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?
Da blir Herren nidkjær for sitt land, og han sparer sitt folk...... Og dere Sions barn, fryd og gled dere i Herren deres Gud! For han gir dere læreren til rettferdighet, og så sender han regn ned til dere, tidligregn og senregn, som før». Joel 2:12-13,17-18,23.
Våre land er under en fryktelig dom. Vi hører noen si: «Tror du ikke det er for sent å be for vårt land?» Nei, la oss rope det ut: Det er ennå nådens tid. La ikke blikket stanse ved de forferdelige utglidningene i selve kristenheten, og de som dreper våre barns åndelige liv med sin forkynnelse! Hva om ingen hadde bedt for deg og meg, så vi hadde fått se Guds nåde i Jesus Kristus?
Dette ordet i Joel 2 kommer nettopp hvor en fiendtlig hær er på vei for å ødelegge alt! Slik Satans hær står over våre kjære land i dag!
Og legg da merke til Herrens: «Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste, gråt og klage. Sønderriv hjertet, og ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud!» I nytestamentlig tid er alle Guds gjenfødte barn, prester. Som nå kalles til å stå for nådestolen og påkalle Gud.
Legg også merke til: «Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?» Nettopp det kristenheten i våre land i dag, ved å blottstille sin totale mistillit til Guds ord, selv har gitt verden all grunn til å si.
Men så har vi også løftene om at når vi i vår nød vender oss til Herren, så gir han oss «læreren til rettferdighet», Den Hellige Ånd, slik mange av Guds store nåde erfarer. Det er det aller største som kan skje: At Den Hellige Ånd får åpenbart Guds rettferdighet, den han krever - og den han gir oss i Jesus Kristus.
Deretter kan han også «sende regn ned til oss, tidligregn og senregn, som før».
Herre: «Vi ber deg om mere enn dråper. Strømmer send over oss ned!»
Vi skal be på Guds løfters grunn
Skriften sier: «Kom med (ydmyke) ord og vend om til Herren», Hos 14:3. Det vil si: Kom fram i ydmykhet, og hold fram Skriftens egne ord og løfter. «Dere som minner Herren (d.v.s. om hans løfter), unn dere ingen ro!», Jes 62:6.
Og det skal så vi bruke i det vi først og fremst vil oppfordre til her: Bønn om vekkelse og liv i Gud, for enkeltmennesker og ut over våre land. Da har vi også spesielle løfter, som f.eks.1Joh 5:14-15: «Dette er den frimodige tillit som vi har til Gud, at dersom vi ber om noe etter hans vilje, da hører han oss, og dersom vi vet at han hører oss, hva vi så ber om, da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om».
Vi vet at bønn om vekkelse, at sjeler må gå over fra døden til livet, er «etter hans vilje». Vi vet at da «hører han oss». Og da skal vi takke for at «da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om».
«Bønn med takksigelse»
Ved å lese beretningene om George Müller, Hudson Taylor m.fl., lærte Marie Monsen, ut fra ordet i Fil 4:6, hva «bønn med takksigelse» er.
Her står det, vet vi: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres begjæringer komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse». (Vår bønn om vekkelse vil etter hvert utvikle seg til en begjæring (som det heter i noen bib.overs.), ikke en hvilken som helst «lett bønn».
Marie Monsen lærte at når hun stod foran en nød, uansett av hvilket slag, så måtte hun først be Gud åpenbare for henne hvilke løfter vi har i Skriften for nettopp denne situasjonen. Og når hun så hadde funnet løfter i Skriften, brukte hun selvsagt også fortsatt disse samme løftene hver gang hun stod overfor liknende nød. Det kunne f.eks. gjelde sykdom. Da ba hun konkret for den aktuelle sykdommen som hadde rammet henne, og takket så Gud for de løftene hun hadde fått se i Skriften for nettopp sykdom.
------------
«Jeg lette blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det. Men jeg fant ingen», Esek 22:30.
Rammer dette ordet også ditt og mitt land, din by, din bygd? Rammer det deg og meg?
Hvordan leser du dette skriftstedet? Mange leser det «som en utfordring» til å tjene Herren, som vi hører det meste gjort om til i dag. Og vårt lands 78/85-Bibel omskriver budskapet helt klart som en utfordring: «Jeg lette blant dem etter en mann som kunne tjene meg ved å bygge opp muren og stille seg i revnene til forsvar av landet...»
Nei, her er det et kall fra Gud til deg! Ikke til å kjempe mot det vi ser som utslag av tilstanden. Men et kall til å stille deg for Guds åsyn,med ansikt og hjerte vendt i nød til ham. Og i tilbedelse, bekjennelse og ydmykhet be for oss selv og for folket!
«Abraham ble stående for Herrens åsyn», «Abraham trådte nærmere og sa...», 1Mos 18:22-23, - i Abrahams bønnekamp med Gud for Sodoma og Gomorra.
Gjenopprett de helliges samfunn! Kom sammen og be!
De fleste vil i dag leve et uforpliktende «kristenliv». Og skal de ofre seg en gang iblant, blir det i noe som synes, ikke i noe så upåaktet som samlinger om Ordet og bønn.
Men har du fått åpenbart litt av evangeliet om hvordan Gud utvalgte deg i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt? Har du fått nåde til å «gi deg inn under Guds rettferdighet» - som er Jesus Kristus?
Da kan du ikke sitte uberørt av Ordet, men hver dag virkelig ha bruk for Guds levende ord. Da vet jeg du får se hvem du er. Da vet jeg du ikke lenger kan blunde for hvem og hvordan alle andre også er. Da vet jeg at du må rope til Gud om nådens og bønnens Ånd.
Begynn faste samlinger en gang i uken i hjemmene. Har vi ikke tid til det, kan ikke nøden i oss og omkring oss virkelig ha blitt åpenbart for oss.
Forsøk ikke å bli flest mulig. La Gud ta ut for deg hvem du skal be sammen med. Og la Gud legge til etter hvert, om andre skal bli med.
Unngå matservering i samlingen. Mat har vi mer enn nok av.
Kom sammen med den bevisste innstilling at dere går til et møte - ikke først og fremst med hverandre - men med Herren selv. «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem», Mat 18:20.
Vent alt av Herren i dette møtet, både gjennom deg selv og de andre.
Men vær klar over at dette, mer enn noe annet, vil kreve kamp og standhaftighet. Stadig vil alt mulig komme i veien og kreve din tid, i stedet for bønn, denne dagen. Og «gir du tusenkunstneren lillefingeren», dukker det nye ting opp neste gang.
Be på Guds løfter, bl.a. om at «Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen», Mat 18:19.
Be og del Guds ord som den enkeltes vitnesbyrd, etter hvert som Gud leder den enkelte til det. Prøv ikke å «ta» et ord fra Gud. Gi bare videre noe du «har fått» av Gud.
Her skal du ikke «hjelpe til» med gode lydbånd-taler. Bli avhengig av Gud! La ham komme til dere i Ordet og bønnen. Bruk også Guds eget ord mest mulig i bønn!
Tal ikke straks med hverandre om vær og vind når det er sagt et endelig Amen for møtet! Gå stille hver til sitt, så Gud kan få arbeide videre med hver enkelt.
Bønn, alene og i de helliges samfunn (ikke enten/eller) - og alltid på Ordets grunn og løfter, er nå det aller viktigste for å få vekkelse. Og for at det i det hele tatt skal modnes et moderskjød på ditt sted, som Gud kan sende nyfødte nådebarn til.
Lev alene i bønn, du som sitter ensom p.g.a. sykdom, eller alene som gjenfødt Guds barn i familie, på bedehus og i større omkrets. Her utretter Gud ofte de største ting.
Bekjenn med profetene: «Vi har syndet, vi har ikke hørt på dine profeter.......»
Vi har evangeliet i Bibelen, og vi kjenner det. Men be at evangeliet på ny må komme til oss og våre land (slik vi gang på gang leser i Bibelen at «Guds ord kom til dem»). Det bærer selv frukt og vokser over alt der det kommer, Kol 1:6.
Be Gud utgyte nådens og bønnens Ånd over oss alle! Be: «Herre lær oss å be!» Be Gud drive ut arbeidere til sin høst og reise opp støtter i sitt tempel på jord. Be at «Guds ord må ha framgang og få makt».
Be «med takksigelse». Nå vet vi at vi har bedt slik han «med en dobbelt ed» har gitt løfter om å høre oss, Joh 14:12-14, 16:23. Og vi vet at med dette, som først og fremst er bønn om vekkelse og
frelse for sjeler, har vi også «bedt etter hans vilje» (for han vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse»).
Derfor kan vi straks også takke for at «da vet vi at vi har de ting vi har bedt ham om», 1Joh 5:14-15. Noe «vi vet» - ikke nødvendigvis med en veldig følbar tro, som nok også kan skje. Men «vi vet» dette først og fremst på Guds ords løfter.
Sara fikk «kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som gav løftet», Heb 11:11.
Det samme gjelder kongens mann fra Kapernaum som hadde en syk sønn. «Jesus sier til ham: Gå hjem, din sønn lever! Mannen trodde det ord Jesus sa til ham, og gikk», Joh 4:50.
Troen er et lys som lyser og leder i mørket, der fornuften er blind og blir gjort til skamme.
Troen er å ikke tvile på det en ikke ser.
Det er troens største kunst og kraft at den ser det som ikke synes, og ikke ser det som både føles, trykker og piner.
Så lenge Peter hørte ordet «kom», og ikke så på hvordan havet bar ham, gikk han tillitsfullt på havet. Men når han begynte å se på været, glemte han å lytte til ordet «kom». Og da begynte han straks å synke.
Moses står med Rødehavet foran seg og egypterne etter seg. Han kjenner på djevelens drepende anklage: «Hele dette folk kommer til å forgå i dag. Og du alene har skylden!» Da sier Herren til Moses: «Hvorfor roper du til meg?», 2Mos 14:15. Moses ropte slett ikke. Han våget ikke gi fra seg en lyd en gang. Men han hadde et himmelropende skrik i sitt hjerte over situasjonen.
Her ser vi hvordan Gud best utretter sitt verk gjennom dem som holder på å fortvile, som ser for seg døden hvor de så vender sitt blikk.
Derfor skal vi i nøden ikke dømme etter vårt hjertes følelser. Men etter Guds ord, som lærer at Den Hellige Ånd nettopp gis til fortvilte hjerter. For da har vi det største behov for hjelp og trøst. Samtidig som Gud selv da også er aller nærmest, når vi er svake og nær ved å gi opp.
Abraham visste godt at ikke noe som helst skapt vesen var i stand til å gi ham en sønn. Men han tenkte: Gud kan gjøre det, ikke bare gjennom en gammel kvinne, som Sara, men til og med gjennom en stein.
------------
«Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere», Mat 7:7, 21: 22, Jer 29:12 ff., Mark 11:24. Luk 11:9 ff., Joh 14:13, 15:7, 16:23-27, Jak 1:5, 1Joh 3:22, 5:14 ff.
----------
