Dette er reformasjonens klare tale:
1: Læren om rettferdiggjørelsen er den nøkkel som «alene åpner døren til hele Skriften».
2: «Menigheten står og faller med læren om rettferdiggjørelsen».
-----------
Et virkelig julebudskap:
Les dette! Spre dette!
som ikke først og fremst er et «monument» over C.O.Rosenius’ forkynnelse. Men et lysende budskap om kristenhetens «kronjuveler» til alle tider.
Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen
i
C. O. Rosenius’ forkynnelse
C.O.Rosenius’ forkynnelse er i hele sin bredde i hovedsak en framstilling av den bibelsk-lutherske rettferdiggjørelses- og helliggjørelses-lære, grunnlaget og forutsetningene for denne, og tros- og livserfaringene i dens praktisering.
Som overskrift over Rosenius’ forkynnelse i sin helhet, kan en sette døperen Johannes’ ord: «Se der Guds lam!»
I Guds hjerte ligger grunnlaget for forsoningen, som er forutsetningen for rettferdiggjørelsen, som igjen muliggjør og skaper kraft til helliggjørelse. Det finnes ingen forsoning for synder uten den Gud tilveiebrakte i sin Sønn, ingen rettferdighet overfor Gud uten Kristi stedfortredende lydighet og lidelse, og ingen helliggjørelse før rettferdiggjørelsen.
Forsoningens historie
er ifølge Rosenius i korthet denne: Med sin ulydighet drog Adam hele menneskeslekten med seg i synd og død. Og pådrog seg selv og oss alle Guds vrede og forbannelsesdom. Samfunnet med Gud ble brutt, og kunne fra menneskenes side ikke gjenopprettes.
Gud kunngjorde sin vilje og sine krav i loven, som åpenbarte hans rettferdighet og hellighet. Til loven føyde Herren dels løftet om at den som oppfyller den skal leve, og dels forbud med advarsel om at den som bryter budene skal dø.
Gud visste at intet kjød kunne bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger, d.v.s. at ikke en éneste er i stand til å oppfylle loven. Derfor gav han den heller ikke for at den skulle virke rettferdighet. Men for at overtredelsene skulle åpenbares, og synden «överflöda».
På tross av menneskets totale hjelpeløshet overfor loven, står Guds krav der like fullt, uten noe som helst prutningsmonn. For å oppnå frelse og evig liv, må hele loven oppfylles. Men så er altså mennesket - og her finnes det ingen forskjell - med sitt syndige vesen så totalt under syndens herredømme. Han kan ikke gjøre det Gud ut fra sitt hellige vesen krever.
Derfor har så Gud, som slektens skaper, i barmhjertighet mot oss sendt sin Sønn i syndig kjøds lignelse.
I og med Faderens store tilregnelse tok Sønnen på seg hele menneskeslektens synd og skyld. Svarte for den som sin egen. Trådte inn under lovens frelsesvilkår. Ble en mellommann. Og tok oppgjøret med sin Fader for den falne menneskeslekt, som ikke på ny kunne tas inn i samfunn med Gud uten en forsoning.
Sønnen gikk inn under loven dels for å lide den ugjenkallelige straffen for overtredelsene, dels for å oppfylle dens krav.
Det han i lydighet og lidelse utrettet, gjorde han på vegne av hele Adams slekt, én for alle. Ved det frelste han slekten fra syndens skyld og straff, døden og fordømmelsen. Og oppnådde gjennom dette den rettferdighet loven krever.
Skriftens vitnesbyrd om dette er klare som solen og faste som selve grunnfjellet. Gud har for all verdens synder gitt den store forløsningen som virkelig gjelder: Guds Sønns blod.
Her er et av forsoningens mysterier, som er skjult for all fornuft - og som den enten fornekter eller omtolker - : At Gud både krever og girforløsningen.
Men ettersom denne forløsningen nå er gitt, kan ingen av våre gjerninger fortjene - og ingen av våre synder hindre - nåden hos Gud.
Dette er Guds frelsesverk for hele den falne menneskehet. Denne gjerning forkynner Gud i evangeliet, som må tas imot av det enkelte menneske. Ånden vekker og kaller gjennom Ordet den enkelte til å stå opp og vende om til Gud.
I all menneskenatur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor Gud. Dette viser seg spesielt hos den som er vakt, og som da gjerne vil gjøre seg betydningsfull i Guds øyne. Denne egenrettferdig-gjørelsen kan nok skjer på alvor. Men hvis Ånden ikke har fått åpnet menneskets øyne for syndens dype forderv i ham, og lovens åndelige krav, så blir han en fariseer. Som enten lettsindig pruter på det Gud krever, og ser seg selv som en ikke så aller verst synder. Eller han blir en dyster slave under trelldommens åk.
Men framfor den hellige Gud står den som virkelig søker den rette frelsen, med dette brennende spørsmålet: Kan jeg bli frelst, og hvordan skal det gå til?
Den rette omvendelsen
kjennetegnes av trøstesløshet over alt som mennesket kan finne i seg selv og i alt hva han gjør. Men akkurat gjennom dette drives han så til Kristus. Så lenge han kan holde seg borte fra ham, er syndserkjennelsen for liten.
Det kreves så mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før han har frelsen i ham. Det kreves ikke noe mindre, men heller ikke mer.
Han ser at han er fullstendig ugudelig, uverdig enhver form for nåde, og fortjener bare fortapelsen. Han står der uten noen nådegave eller kraft som kan forandre hans stilling. Han anser seg fortapt, og ser han ville tusen ganger fare til helvete, hvis frelsen skulle være avhengig av noe som helst hos ham selv.
I denne fortvilte tilstand blir ropet: «Herre, hjelp, jeg går under! - Gud, miskunn deg over meg, arme synder!»
Men nå får han høre evangeliet; at Kristus har kommet for å frelse syndere, gjøre den ugudelige rettferdig. Som han før fikk se inn i syndens virkelighet i seg selv, får han nå se inn i nådens virkelighet hos Kristus. Her får han liv, får se seg forsonet og frelst i Kristus.
Hemmeligheten blir åpenbart for ham; betydningen av Kristi stedfortredende gjerning. Han tror, og er dermed slik han må være for å bli tatt inn i samfunn med Gud. Troen har forenet ham med Kristus, og Kristi oppgjør for synden og oppfyllelse av lovens frelsesvilkår tilhører nå ham personlig. Like virkelig som om han selv i egen person hadde lidd straffen, betalt gjelden og oppfylt loven.
Nå er synderen rett og sant ferdig for himmelen og frelse, til barnekår hos Gud.
Men så underlig og mot all fornuft foregår det altså; den som skal bli virkelig vis og opplyst, må først bli en blind og en dåre. Den som skal bli rettferdig og frelst, må først bli en fordømt synder.
Akkurat som at når det gjelder å oppnå rettferdighet innfor Gud, ikke finnes noen forskjell på fromme og ugudelige mennesker, gode gjerninger og ugjerninger. Så finnes det heller ingen forskjell på en svak og en sterk tro når det gjelder rettferdighetens fullkommenhet. Den svake troen eier en like fullkommen rettferdighet som den sterke troen.
Den rettferdighet Gud har åpenbart, skiller seg fra all annen rettferdighet. Den er guddommelig og fullkommen, for den er et verk av Herren selv. På samme måte som verden er et verk av Gud. Faderen har tilveiebrakt den gjennom Sønnen.
Hva er så rettferdiggjørelsen etter Rosenius’ forkynnelse?
Rettferdiggjørelsen er en domsavsigelse hvor Gud frikjenner den som står anklaget av loven, og dømt i sin samvittighet for synd og overtredelser, - og tilregner ham alt Kristi fullbrakte verk.
Det skjer på den måten at Gud for Kristi skyld forlater og skjuler de synder som finnes hos mennesket. Og tilregner ham en rettferdighet somikke finnes hos ham.
Rettferdiggjørelsen er ingen ettergivenhet overfor Guds hellige krav, det ville stride mot hans vesen. Den har sitt grunnlag i en fullkommen soning og ustraffelighet overfor loven.
Rosenius skriver: «Et menneske kan gjøre opp for det en annen skylder, f.eks. betale sin brors gjeld, slik at den skyldige virkelig blir gjeldfri og ikke kan kreves for mer. Det betyr at denne dermed ikke bare anses for å være det, men han er virkelig skyldfri, på grunn av at denne broren har betalt hele hans gjeld.
Så mye mer må da Herren Kristi fullbyrdelse og betaling for oss, gjøre oss virkelig skyldfrie og rettferdige - på tross av at vi selv ikke er i stand til å oppfylle loven.
Derfor må vi ikke oppfatte ordene «tilregne rettferdighet» som om Gud skulle regne oss som rettferdige, mens vi i virkeligheten ikke er det. Meningen er bare den at det er en annens rettferdighet som er skjenket og tilregnet oss. Men på en så sann og fullkommen måte at vi virkelig er rettferdige.
Den hellige loven i sin majestetiske rett er med det ikke på noen måte brutt. Dens krav er oppfylt i all dens uendelige omfang, dens dommer og straff er skjedd fyldest i all sin gru.
Fra dette møtet på Golgata, - mellom barmhjertigheten på den ene siden, og rettferdighet og dom på den andre siden - skinner det fram en uendelig herlighet som skal fylle evigheten med lovprisning til Gud, når den en gang fullkomment åpenbares for mennesker, engler og alle tenkende vesener.
Kort sagt: Gud er rettferdig når han rettferdiggjør den som tror. For det er ikke bare en tenkt og oppdiktet, men en virkelig rettferdighet han tilregner oss. Han skal på den siste dag i hele verdens påsyn kalle sine troende rettferdige. Og i samsvar med den fullkomne rettferdighets krav, gi dem rettferdighetens krone».
Gjennom Kristi død har altså, ifølge Rosenius, Gud vist seg å være så rettferdig at synderen får den dom loven har fastsatt, selv om den måtte ramme den enbårne Sønn.
Og når synderen slik er skjult i Kristus, alle i én, er Gud så rettferdig at han ifølge løftet rettferdiggjør den som tror Sønnen.
Bare fordi Kristus har lidd synderens straff og oppfylt lovens krav, står Guds hellighets vesen fremdeles uantastet, når han gjør den ugudelige rettferdig.
At syndene skjules, som David og Paulus taler om, innebærer ikke at Gud forringer krav, eller regner med formildende omstendigheter. Nådestolen/lokket skjuler lovens tavler, anklageren, som ligger i paktsarken.
Når skjer rettferdiggjørelsen?
Den skjer første gang mennesket, i spørsmålet om hvordan han skal bli frelst, oppgir alt håp til noe i seg selv. Og, hungrende og tørstende, vender sitt hjertes øye til den korsfestede. Når han ser sin frelse i Kristus, og hører av evangeliet at alt er ferdig. Nå får han nok, og mer enn nok med Kristus.
Som bevis på at han virkelig er rettferdig, gir Gud ham evig liv. For «syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre», Rom 6:23.
Når et menneske blir i Kristus, er han rettferdig, tross fall og forseelser. Rosenius skriver: «Så lenge synderen blir værende i Kristus, d.v.s. så lenge Kristus med hele sitt fullbrakte verk, med sin nåde og vennskap, er hans hjertes behov og trøst, så lenge lever han bestandig under en og samme uforanderlige nåde og rettferdighet innfor Gud. Under alle forhold likt, - i styrkens som i svakhetens stund, når han får nåde til å gjøre noe godt, som når det skjer at han snubler og faller i noen skrøpelighet eller synd.
For var det ikke slik, - hvis han var mer rettferdig overfor Gud når han selv levde et mer hellig og godt liv, og mindre rettferdig når han var mindre hellig og god -, da ville jo rettferdigheten komme av gjerninger. Eller i alle fall delvis komme av gjerninger, og bare delvis av Kristus. Som virkelig ville være en bespottelig tale om ham som frikjøpte oss til Gud med sitt blod. Og en motsigelse til hele Den Hellige Skrift som så sterkt avviser noe slikt, og gjentar og gjentar ordene: av nåde - ved hans blod - ved troen - ikke av dere selv - ikke av gjerninger - uten gjerninger, uten loven o.s.v.
Kort sagt: Er det sant at vi blir, og fortsatt er, rettferdige ved Kristus alene, uten noen hjelp fra loven, uten bidrag av gjerninger, så er naturligvis følgen av det at vi også må være dette i like stor grad til alle tider, så lenge vi er ved troen i Kristus.
For det er jo ikke noe annet som forandres, enn vi selv og våre gjerninger. Det er bare oss som det ene øyeblikk er gode og det andre dårligere, både i vårt indre og i det ytre. Kristi rettferdighet forandres jo ikke.
Er altså Kristi rettferdighet vår rettferdighet innfor Gud, så kan den rettferdighet vi har innfor Gud ikke forandres.
Men til disse våre gjerninger hører naturligvis ikke bare håndens og tungens gjerninger. Men hele menneskets, med legem og sjel. Og først og fremst disse grunnleggende gjerningene som det første budet i loven omtaler: Sjelens, hjertets, tankenes og driftenes gjerninger, såsom kjærlighet, likegyldighet, anger, hardhet, bønn, gode tanker, onde tanker m.m. Alt hører inn under våre gjerninger.
Men skulle vår rettferdighet bestå i noe av dette, da besto den jo ikke av Kristi rettferdighet. Og består den derimot alene i Kristi rettferdighet, da består den jo ikke i noe av dette.
Som også Paulus sier: «Er det av nåde, så er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning», Rom 11:6. Et annet sted avslutter han samme emne kort og presist med at: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død uten grunn»», Gal 2:21.
Men så må vi vokte oss for den villfarelsen at den som er rettferdiggjort også er syndfri i sitt kjød. Nei, han er på samme tid synder ogrettferdig. Virkelig synder i seg selv, men virkelig rettferdig i Kristus.
For et menneske rettferdiggjøres ikke på den måten at personen blir fri for synd i seg selv, som om synden skulle være utslettet i hele hans vesen. Nei, det skjer ved at han tilregnes en annens rettferdighet.
Når Skriften ofte taler om troens rettferdighet, innebærer ikke det at troen i seg selv utretter noe som helst overfor Gud. «Troen er», sier Rosenius, «å likne med en ring av bly, som i seg selv er helt verdiløs, men som har en innfatning, en edelsten, som har mange millioner kroners verdi». I seg selv er troen svak og elendig. Men fordi den griper om Kristus, er den dyrebar innfor Gud, og gjør mennesket velbehagelig i Guds øyne.
Troen er ingen fortjeneste eller verdighet. Den er bare en fortapt sjels redning i nåden - som da også gir Kristus all ære. Bare det Kristus har utrettet, er grunn for at Gud rettferdiggjør den som tror.
Troen kan sammenliknes med den utstrakte tomme hånd, som tar imot den gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror
Storheten i den rettferdiggjortes stilling skildrer Rosenius bl.a. med å sitere Basilus’ ord: «Hvis noen så den rettferdighet og skjønnhet som et rettferdiggjort menneske i Kristus har innfor Gud, ville han reise seg bare for skyggen av dette menneske, og bukke dypt».
Til rettferdiggjørelsen knytter så Rosenius
den sanne helliggjørelsen
«Dette store hovedstykke i den kristne lære», skriver Rosenius, «er nest etter læren om Kristi forsoning, det aller viktigste. Kristi rettferdighet, og Åndens helliggjørelse i oss, forholder seg til hverandre i nådens rike, som skapelsen og opprettholdelsen i naturens rike.»
Når et menneske ved Sønnen blir virkelig fri, får han et nytt, hellig sinn. Han blir villig og istandsatt til gode gjerninger, med kraft til å vandre som en Kristi etterfølger.
Men nettopp i det åndelige livets vårblomstring møter Satan opp. Nå sier han at når du nå er frelst, er du også fri for all fare, og har intet å frykte. Eller han sier at når nå samvittigheten er frigjort fra loven, så kan du også anse ditt daglige liv som frigjort fra den.
«Kjødet» - «det gamle menneske» - «syndens legeme» er forskjellige uttrykk for samme sak. Det står ikke bare for noen urene lyster, men skildrer alt det vi fra vår naturlige fødsel er og har fra Adam. Det er altså hele mennesket med alle kroppens og sjelens tilbøyeligheter og krefter, fornuft, hjerte og sinn, som alt er fullt av synd. «Det som er født av kjødet er kjød». Og dette skal opp på korset.
Rosenius skriver: «Hvis noen tror de tilhører Kristus, men likevel ikke vil korsfeste sitt kjød, ikke i det hele tatt har begynt på dette, da bedrar han seg selv». Videre skriver han at hvis noen gjennom en viss endring i livsførsel og oppfatning m.m. «tror han er født på ny, men bare fortsetter med sine gamle synder, forsøker å unnskylde og skjule en synd, da er omvendelsen falsk, og troen død».
Men her understreker Rosenius at vi må skille mellom det å stå i et fredelig forhold til synden i kjødet, og det å være i en konstant krig mot kjødet. For kjødet dødes tross alt ikke på et øyeblikk, og blir aldri godt. Det skal være festet til korset.
Riktignok vrir og vender det seg, sliter og kjemper mot Ånden. «Sliter det seg et øyeblikk løs, resulterer det bare i en fordoblet straff, der Herren tukter gjennom sitt ord og vår samvittighet. Dette vokter den troende seg for». Å bli værende, og trives i noen synd, vitner ikke om et korsfestet kjød og et Åndens herredømme.
Men ingen annen skal i det hele tatt forsøke å tenke på noen helliggjørelse, enn den som i sin samvittighet er frigjort fra loven. Hvis noen tror det er gjennom helliggjørelsen de skal bli kvitt synden, så vandrer de ennå i mørket. Bare den som er frigjort i Kristus, kan bære frukt for Gud.
Rosenius skriver: «Vår frihet fra synden, innfor Gud, er fullkommen. Samtidig som helligheten i oss er ufullkommen. Om syndfriheten innfor Gud heter det: «Dere er blitt frigjort fra synden». Men om helliggjørelsen tales det om «frukt som fører til helliggjørelse», d.v.s. til å bli hellige. Rettferdiggjørelsen innfor Gud med alt det innebærer, er noe som er skjedd. Mens helliggjørelsen, Åndens verk i oss, med alt det innebærer, er noe som stadig skjer. Dette bør vi legge merke til, og vokte oss vel for å endre Åndens ord. Vi må ikke forandre stadig skjer til skjedd. Men heller ikke skjedd til stadig skjer.
Vi må altså ikke et øyeblikk slippe til den tanken at vi nok håper vi er benådet og fridd ut fra den gamle syndepølen. Mens vi, når vi ser på den daglige skrøpeligheten, likevel anser oss mindre fullkomne, ja, til og med urene og forferdelige i Guds øyne.
Nei, da må vi overfor Gud anse oss fullkomment frigjort fra synden, virkelig rettferdiggjort, uklanderlig hellige, og si til loven, fornuften og følelsene: «Det Gud har renset, må ikke du se på som urent»».
All kraft til helliggjørelse
ligger ifølge Rosenius i rettferdiggjørelsen
Dette er en skjult hemmelighet for alle gjerningskristne. Alt strev for å bli helliggjort, før vi i vår samvittighet er døde fra loven og frigjort fra den som vi var fanget under, - er fullstendig meningsløst.
En kristens erfaring med helliggjørelsen skildrer Rosenuis slik: «Jeg falt ofte i den gamle innbilningen om egen kraft og dugelighet. Jeg mente det tross alt var min egen oppgave å hellige meg. Jeg begynte igjen med eget strev. Jeg skulle tro slik og slik, be og kjempe. Og trodde jeg selv hadde noen kraft til dette. Men da ble jeg på ny avmektig og fortapt. Kunne ikke tro, ikke en gang tenke, mer enn det Herren til enhver tid virket i meg.
Og når jeg slik på ny ble slått ned, avmektig og død, da kom Herren igjen med sitt evangelium. Og førte meg på ny til festet, som jeg hadde veket bort fra, - til hans nåde alene. Da fikk jeg igjen lyst og kraft til det gode.
Har du erfart noe av dette? Og på denne måten har funnet både din rettferdighet og din helliggjørelse bare i Kristus, slik at du i alle forhold til alle tider lever i avhengighet av ham? Da kjenner du hva den rette helliggjørelsen er.
Da er det en virkelighet at ditt gamle menneske dødes. Da blir ikke bare dets utbrudd bremset. Men da dødes det indre. Da dødes selve hjertet og livet i det gamle menneske, nemlig den dype, uendelige selviskheten, innbilningen om noen egen kraft og dugelighet.
Det er denne dype selviskhet og innbilning som utgjør selve livet og hjertet i det gamle menneske. Og fra denne kilden strømmer det så ut en forferdelig syndeflod gjennom alle vår naturs krefter, så som overmot, gudsforakt, selvsikkerhet, vantro, likegyldighet, ulydighet, selvtekt, vellyst, sinne, utålmodighet, falskhet, løgn, og mange andre synder.
Skal nå denne slangens sæd kunne angripes og dødes, da må nok først den dype selviskheten, den innbilte egne kraften, bli slått ned. Og det ikke bare én gang, i omvendelsen, men gjennom hele vårt liv, i den daglige omvendelsen.
Akkurat som vi første gang gjennom loven ble gjort til skamme i alt vi foretok oss for å gjøre oss selv rettferdige. Slik må vi også hele tiden uopphørlig bli slått ned og ydmyket, så snart vi vil være noe eller få til noe selv. For at vi aldri skal få vår trøst eller glede i oss selv, eller i noe som er i oss selv. Men bare i Herren Kristus alene. For, som vi nettopp sa; på denne måten blir selve hjertet i det gamle mennesket gjennomboret og drept.
Men vi må ikke bli liggende i vår elendighet, stoppe opp i noen trelldom og avmakt. Nei, det nye mennesket - «Åndens attrå er liv og fred» - må samtidig stadig næres og holdes i live. Det er altså like nødvendig at vi ved evangeliet bestandig blir trøstet og renset i vår samvittighet, glade og salige i nåden.
På denne måten blir det alltid en virkelig og levende - ikke en selvgjort og død - helliggjørelse ved Ånden».
Helliggjørelsens hemmelighet er altså ifølge Rosenius’ forkynnelse: Å være avhengig av Gud, holde seg tett inn til ham ved Sønnen. Og ved Ordet om Kristus hele tiden holde levende troen, barnekåret, gleden, lysten og kraften. Gleden i Herren er helliggjørelsens kraftkilde. Som gjør ånden villig til å gi akt på Guds hellige vilje og Kristi forbilde.
Akkurat når ditt nådeliv er friskt og samstemt med Gud, erfarer du bestandig at ennå mangler du noe. Du har ikke nådd målet, men du strekker deg hele tiden etter det, du hungrer og tørster etter rettferdighet.
Den sanne helliggjørelsen er ikke noe vi «får til». Den vokser selv. Herren skaper vår helliggjørelse, slik at det ofte overrasker oss selv, når vi ikke finner noe som helst vi kan rose oss av, men tvert imot ikke ser annet enn skrøpelighet, og ikke kjenner annet enn ubrukelighet. I oss selv ser vi intet annet enn synd. Og alt godt er utelukkende Herrens gaver. Da er Kristus vårt liv, Kristus alene.
Rosenius taler om helliggjørelsens nødvendighet. Han understreker sterkt betydningen av at den må være ekte. Nemlig et villig sinn som bare evangeliet har virket, til å la seg avkle, og til å korsfeste og døde det gamle menneske. Altså Åndens kamp mot kjødet, som må foregå så lenge vi er i denne hytten.
Så sier han: «Nå gjenstår det bare å praktisere dette». Øve, øve i det daglige livet, understreker han igjen og igjen. Helliggjørelsen skal alltid foregå i det største alvor. Slarv og lettsindighet på dette området, fører snart til ulykke. Jesus er det store forbilde.
Og så spør du: «Men hvem er i stand til dette?»
Svar: «At du skulle gjøre alt dette selv, har aldri vært meningen. Men at du skulle begynne å bestrebe deg på dette. Så i dine bestrebelser grundig få lære at du ikke er i stand til det. Og så tvinges til å sukke og rope til Herren, som så selv - og på sin måte, som vi har vist - utfører helliggjørelsens verk. Men det verket utføres gjennom kraften av det drivende og advarende, samt trøstende Ordet.
Og det som så ikke kan utrettes ved Ordet og indre påminnelser og påtrykk, det utretter Herren med riset, med lidelsens torner, om det er nødvendig.
De troende sier: Kjære Gud, bruk det du trenger, bare du får stemme hjertets strenger. For étt er nødvendig, og uten helliggjørelse skal ingen se Herren. Samtidig som de alltid først og sist holder dette punktet klart: «Med étt offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget». Kristus må vokse, jeg skal avta. Men om jeg enn ufullkomment står fram i hans sted her nede, så står han alltid fullkomment fram for meg der oppe».
Rosenius taler ofte i denne ånd til den oppriktige.
Men så sier du til sist, du oppriktige sjel, men samtidig så oppgitt over deg selv: «Å, om det bare en gang kunne bli riktig helt og sant og virkelig med meg! Skal jeg fullkomment rettferdiggjøres og helliggjøres, må det virkelig skje en mer grundig frelse med meg!»
Nå svarer Rosenius: «Vær klar over at den grundige frelsen skjer aldri mer! Den skjedde for 2000 år siden, der henrettelsen ble fullbyrdet utenfor Jerusalem. Om det leser vi at «når Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd».
Legg godt merke til: fullbrakt! Der ser du den grundige frelsen! Den som skal tro seg frelst, han må vende sin tro 2000 år tilbake - til det som skjedde i Kristus»
Læren om rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har i Rosenius’ forkynnelse som blikkfang alltid: Guds Lam!
Alfr. Furberg
Predikant og distriktsombud i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen på 1930-tallet
Fra «Romerbrevets budskap, kapittel 1-5
Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom, alt liv og kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet. Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, - når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv. s.144.
Tenk alltid over dette: Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus. s.168.
Nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å kreve oppgjør to ganger for samme skyld - ! ER det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss – så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (1Joh 1:9). s.171.
Det er ikke noe menneske som har Guds nåde, hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus. s.32
-----------
«Se, jeg forkynner dere en stor glede», Luk 2:10
Å, så herlig det er å høre engelens rop: «Se, jeg forkynner dere en stor glede: I dag er det født dere en frelser!» Og deretter den himmelske hærskares herlige jubelsang: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.»
Ja, dette er universets herligste budskap. Likevel er der mangt et kristelig menneske som i sin glade julefeiring aldri har sett hva som egentlig er den «store gleden» engelen kommer med bud om. Og i hele sitt liv har de aldri hatt noen glede eller bruk for dette barnet som ble født.
Aller sørgeligst er det å se kristelige, velmenende mennesker i stort alvor forsøker å feire sin Frelsers fødsel på en verdig måte. Og virkelig går så opp i det med sjel og sinn, - fordi de har lært at vi skal glede oss i dette barnet. Men uten at det noen gang er blitt åpenbart for dem hva det er han egentlig har utrettet for dem, - som var det de jo skulle gledet seg i.
Og så er det slutt på all deres juleglede like fort som julelysene er slokt og høytidsfølelsen kjølner.
Hadde du fått se hva Kristus har gjort for oss, så hadde du jo feiret jul hele året i all din livstid. Som frelste sjeler i all evighet kommer til å prise Gud for dette nådeunder, at han sendte sin enbårne Sønn.
Å, vi må be om å få åpenbart hva hensikten egentlig var med at Gud kom til verden, og hva han vil være for meg i det daglige liv.
Og så må vi nå alvorlig påkalle Gud og be om hans Hellige Ånd. Vil han være nådig imot oss og velsigne det ordet vi nå skal dele med hverandre, så kan vi få mye godt ut fra det. Hvis ikke, så er vi like fattige etterpå.
Jo lenger vi lever i denne skolen, jo dypere overbevises vi om at alt avhenger av Guds Ånd, om vi skal få det frelsende lys over Kristus. Ellers nytter det ikke, selv om vi utlegger Ordet aldri så tydelig. Jesus har selv sagt: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:25-27.
Hva er så det store målet Gud hadde med å sende sin Sønn til oss? Hva er Sønnens hovedærend til jorden, hva ville han utrette her?
Blant de mange ord vi finner i Skriften om dette, er det vi leser i Rom 8:3 et av dem vi skal legge best merke til: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.»
Riktignok har vi hørt det samme av Jesajas julebudskap, når han sier om barnet som er oss født, om sønnen som er oss gitt: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten....For åket som tynget det, og stokken på dets skulder, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag».
Hva annet er «åket som tynget det», enn loven, som lesser skuldrene våre ned med syndens byrde? Hva er «stokken på dets skulder», annet enn den truende, straffende og fordømmende loven, som stadig plager vår samvittighet? Gal 5:1. Og uttrykkene «åket», «stokken på dets skulder» og «driverens stav», er alle lånt fra slavetiden, hvor de stakkars trellene ble drevet fram med stokk og slag, til å gå under åk og dra stein, eller bære tunge byrder.
Den samme Herrens Ånd har altså sagt akkurat det samme til oss gjennom profeten, som det Ordet ved apostelen Paulus vi har foran oss her. Men profetens ord er kledd i bildespråk, og er derfor ikke så konkret og uttrykkelig som vi ser det blir sagt av apostelen Paulus.
Når vår falske trøst er brutt ned, og den gamle fienden ikke lenger trøster oss med vår fred, men tvert imot anfekter oss i den, da blir vi lett mistroiske til Guds løfter. Og da er det godt at han også taler til oss nettopp så uttrykkelig, for at vi kan stole på at dette virkelig er meningen. For vi synes det er så altfor stor en trøst til at det kan være sant.
Dernest ligger det i disse Paulus’ ord som vi her har foran oss, et budskap som er så gripende trøstefullt, at maken neppe finnes i Det nye testamente. Det skal vi nå se nærmere på.
Kristne med noen erfaring vet at våre tanker lett føres inn i denne forvirringen: Vi vet at Kristus har oppfylt alt, at han «ble født under loven». Og at «han kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss».
Men mens vi sitter og oppriktig tar til oss disse herlige ordene, så blir plutselig denne trøsten på et øyeblikk tilintetgjort på denne måten: Det siger inn over oss at «dette er sant og stort. Men hva hjelper vel det meg, når jeg vet så altfor godt at på det eller det området er eller gjør jeg ikke det Gud vil.» Der er et eller annet som Gud uttrykkelig krever, men som jeg likevel ennå ikke har oppfylt ordentlig. Der er et eller annet som Guds ord uttrykkelig forbyr, men som jeg fremdeles ikke har kvittet meg med. Hvordan kan da jeg ta til meg noen trøst fra Kristi ord?
Det er akkurat imot en slik forvirring i tankene, at vår Bibel er så sterk og herlig. Se hva det er apostelen sier her! Han sier det er akkurat dette som er umulig for loven, som så Gud gjorde da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse.
Vi må huske på at alt Guds ord som krever noe av oss, eller driver og tukter oss, det hører inn under loven. Så kjenner du at det som Gud krever av deg, det får han ikke. Loven krever, men kan ikke gi noe. Derfor blir du alltid anklaget, skyldig og nedslått.
Men lovet være Guds evige nåde! Du skal ikke gå fortapt, sier apostelen Paulus. For «det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse». Det som du i går eller i dag tenker på med frykt, som noe som er umulig å oppfylle overfor loven, akkurat det har Guds Sønn alt oppfylt. Han skulle jo i alle ting oppfylle loven og bære bort synden - «født av en kvinne, født under loven».
Da ser du den enorme betydning Kristi komme til jord har for deg. Og da kan du forstå at englenes budskap var en så «stor glede» for oss. Er det noe rart at de som har fått en så stor og virkelig glede og nytte av Frelseren, ikke kan annet enn å glede seg og prise ham? Eller skulle en kunne ønske seg noe herligere?
Hvis et menneske, som kjenner sin fortapte tilstand i synden, satte seg ned for å ønske seg noe. Kunne han vel da tenke ut noe bedre enn dette: Å, om Gud kunne gitt oss en som med sin lydighet oppfylte loven og gav oss en fullkommen rettferdighet! Slik at Gud gjennom ham var fullkommen tilfreds med oss. Så Gud da kunne elske oss like inderlig som han i begynnelsen elsket alt det han hadde skapt, og spesielt sitt bilde; mennesket! Tenk om Gud hadde besluttet noe så stort til vår frelse!
Eller kan det være mulig at dette alt er skjedd?
Ja, det ser i alle fall Paulus ut til å ha ment når han skrev: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse...», Rom 8:3.
Det samme ser det ut til også ligger i Kristi egne ord, når han sier: «Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne..», Joh 3:16.
Det må jo også være en bekreftelse på det samme vi finner i Paulus’ ord, når han sier: «Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:19.
Og igjen Kristi egne ord: «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19. Og: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted», Mat 20:28.
Å, du evige Guds kjærlighet! Hvem kan prise deg rett for alt dette? Å, du trøttende vantroens mørke som hindrer oss i å se Guds herlighet!
Dette er jo selve det store hovedinnholdet av alt Guds evangelium; at Gud sendte sin Sønn til verden for å oppfylle fullkomment det som var umulig for loven å virke i oss. Det er det alle profetene vitner om. Det samme er det alle forbilledlige personer, handlinger og gjenstander i Det gamle testamente vitner om. Og derfor sier Paulus igjen på et annet sted: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår». Og igjen: «Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror».
C.O.Rosenius
fra boka «Veiledning til fred» i ny utgave under utarbeidelse
