Ved den ene...

 

Den gamle solide bibelske forkynnelsen blir i dag oftest stemplet som tung, ja, til og med farlig og psykisk nedbrytende.

Men hva er det som knekker folk i dag, og skaper helsekøer? Det er jaget etter «et større selvbilde». Menneskene strekker seg etter noe mer enn de er skapt til, og klatrer over og oppå hverandre.

En blir aldri fornøyd med sin tilstand. Der er alltid et «bare jeg er blitt ferdig med skolen, da....». Og så: «Bare jeg har fått meg en jobb...», «bare jeg finner en make», «bare vi blir ferdige med småbarnsperioden i familien..., bare jeg har fått en bedre stilling, høyere lønn . . . .»

Dette «selvbildet» har lenge vært emne i våre næringslivskurs. Men det forferdelige og Gudsbespottelige er at vår etablerte kristenhet også nå lenge har trykket det til sitt bryst.

Dette er intet annet enn nettopp djevelens forførende og drepende gift fra tidenes morgen: «Dere skal bli...», og til og med « ...lik Gud» !!!! 1Mos 3:5.

Nei, den gamle, evangeliske forkynnelsen setter tvert imot mennesker fri til ånd, sjel og legeme.

Jesu ord til oss fra den brennende tornebusken er: «Mitt navn er: JEG ER!» HAN ER vår «visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30. Han er vår frelse og alt det vi «skulle bli», men ikke kan.

 

Dagens forkynnelse aktiviserer og engasjerer sjelene

Som kanskje dypest markerer seg bl.a. i denne loviske tonen: «Men vi må jo tro!»

Har vi totalt glemt Jesu egne ord: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike», Mat 18:3. Eller Hebreerbrevets ord om at Jesus er troens opphavsmann og fullender, kap.12:2. Eller Paulus’ ord om hvordan vi «før troen kom, ble holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart». Og videre: «Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», Gal 3:23,25. Likeså  formaningen til å «holde blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender», Heb 12:2.

«Vi må jo tro»-holdningen og -forkynnelsen fornekter dypest sett evangeliets nådeforkynnelse. Og her ligger så egenrettferdighetens drivhuseffekt - i alle mulige innbydende utgaver.

Det er ikke noe som smaker mennesket så godt som en forkynnelse som er opptatt med oss selv. At vi er så verdifulle for Gud o.s.v. Det er da også denne verdens budskap; hva vi skal strekke oss etter, hvordan vi kan oppnå det o.s.v.

Derfor ser vi i dag forkynnelsen opptatt med det å «gå ut», alle «utfordringene» o.s.v. Og møtelederne støtter opp med sanger om hva Gud skal gjøre oss til, bruke oss til....

Derfor er det så treffende dette en gammel, kjent forkynner uttalte for flere år siden: «Hva er forskjellen på dagens forkynnelse og god gammel vekkelsesforkynnelse? Jo, etter dagens forkynnelse blir tilhørerne sittende igjen med noe de skal gjøre, noe de skal motta, eller noe de skal være. Under den gamle vekkelsesforkynnelsen derimot, gikk tilhørerne «fortapt», og mistet enhver tro på at de kunne bli frelst. Så fikk de se seg frelst i Kristus. Og så var de fri!»

Så har vår tids evangeliserings-hysteri bl.a. importert «den store multiplikasjonshemmelig-heten», eller «den hemmelige sirkelen». En slags «guddommelig lov», som går ut på at hvis vi gjør en liten ting, så skjer store ting. Og når Gud har svart med store ting, så går vi videre og gjør større ting.... Og Gud «multipliserer» - hvis vi ...

Mens derimot den rette bibelske forkynnelse «setter fanger fri». «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere»,      Joh 8:31-32.

 

 

Eller vi stopper opp med det arven fra Adam

og arven fra Kristus virker i oss

 

Når Gud har begynt å arbeide med menneskene, må Satan etter hvert gi opp eneveldet - men forsøker likevel fortsatt å skape en avsporing.

Guds ord kan ha møtt oss, og ved Den Hellige Ånd overbevist oss om at vi er akkurat slik som hele den dom som bl.a. Rom 3:10-18 og Rom 7:7-24 forkynner over mennesket. Dette er det arven fra Adam har virket i oss: «Alle har syndet og står uten ære for Gud», v.23.

Men hva gjør vi så? I dagens uklare forkynnelse blir ofte vår syndsbekjennelse en «handel med Gud». F.eks. misbrukes Guds ord i 1Joh 1:9: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet».

Syndene bekjennes overfor Gud som om hans trofasthet og rettferdighet, at han forlater syndene og renser oss fra all urettferdighet, avhenger av at vi bekjenner våre synder - - ! Men en slik utleggelse eller oppfatning forkaster hele Guds evangelium.

Hva hjelper det om vi hver morgen mener vi har bekjent vår synd for Gud, hvis vi utpå dagen dør - og ikke hele vårt liv er under nåden?

Nei, disse ordene er skrevet til en levende menighet som har liv i Gud. Det verset vi har sitert handler om at vi, for å beholde livet i Gud, må «vandre i lyset» og bekjenne våre synder. Gud er trofast og rettferdig for Jesu fullbrakte verks skyld.

En annen av Satans forførelser er at når vi er født på ny, kan vi lett begynne å leve på det Kristus virker i oss, i stedet for bare på Kristus alene.

Det er jo bibelsk at det også skal virkes noe, en helliggjørelse, en fred og glede, i oss. Men når vi kjenner noe av dette virksomt i oss, begynner vi lett å bygge på det. Ikke bevisst - selvsagt! For vi vet at det er galt! (Så store fariseere er vi). Men når vi knuses totalt, og så begynner å betvile at vi virkelig kan være frelst, når vi opplever vår synd og våre fall - ! Hva annet er vel det enn bevis på at vi hadde begynt å bygge vår frelse på noe som Gud har virket i oss, og som nå rakner?

Avvikene den store tusenkunstneren kan føre oss ut i er uhyggelige og mange: Satan «går omkring som en brølende løve og ser hvem han kan oppsluke». Vi må alltid «våke og be så vi ikke skal falle i fristelse».

Men har vi denne faren klart for oss, kan virkelig det budskapet vi nå skal dele, «sette fanger fri», om Gud i sin store nåde for Jesu skyld åpenbarer det for oss.

 

Det store spørsmålet er:

Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort, av godt eller vondt –

eller etter det en annen har gjort?

 

«Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.

For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:18-19.

Den første dom Gud uttalte over menneskeheten, var den som ble forkynt for Adam: «Den dag du eter av det (kunnskapens tre), skal du visselig dø!», 1Mos 2:16. Og den dommen ble øyeblikkelig fullbyrdet da «overtredelsen» var skjedd. Da kom den trefoldige død; den fysiske, den åndelige, og den evige død inn i menneskenes liv.

Vi ser straks den åndelige død virksom i Adam og Eva når Gud oppsøker dem etter de har falt. Det åpne samfunnet de har levd i med Gud, er nå brutt. De skjuler seg for Gud. De lyver overfor Gud. De anklager Gud.

I syndefallet mistet mennesket Gudsbildet - først og fremst det vi har i hjertet. Vi ser det klart uttalt allerede i 1Mos 5:1-3: «På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds liknelse ..... Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde».

Ha dette klart for deg når du hører og leser dagens forkynnelse om at «vi er alle skapt i Guds bilde»!

 

Én manns overtredelse

ble til fordømmelse for alle mennesker

Fordi denne éne var satt til menneskehetens første stedfortreder overfor Gud.

Vi har, som ovenfor nevnt, så lett for å bli stående med den dom loven forkynner over våre konkrete synder. Men akkurat der vi finner det budskapet vi her har for oss, settes dette inn i den rette sammenheng: «Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større», v.21.

 

Dommen over deg, som et ufrelst Adams barn,

er altså langt større enn all din verste synd skulle tilsi -!

Den er Adams dom. Dommen over en som ringeaktet den rettferdighet som var gitt ham av Gud, så han åt den forbudte frukten av kunnskapens tre, og drog hele menneskeheten med seg inn under dommen.

Vi ser Davids vitnesbyrd: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», Sal 51:7. Her er det ikke tale om noen som helst seksuell synd e.l. ved unnfangelsen. Nei, det er selve «arve- synden», som vi ikke lenger hører omtalt i forkynnelsen, David taler om. Det er «dommen som kom etter den enes synd», v.16, og som gjennom hans mor kom over David.

Vi blir altså født inn i denne verden under fordømmelse på grunn av Adams overtredelse.

I «Romerbrevets budskap» sier C.O.Rosenius dette om siste del av Rom 5:12: ...Og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle:

«At døden på grunn av synden er kommet til alle mennesker, det er tydelig. Både ordet vi leser, og all erfaring, forteller oss det. Men det Paulus mener med ordene «fordi de alle syndet», blir ofte misforstått. Vanligvis oppfattes det som at ettersom alle mennesker har syndet med sitt legeme, så vil døden «trenge gjennom» til/ramme dem. Men vi vil snart innse at det er ikke det som er apostelens mening her.

For det første strider en slik oppfatning mot hovedmålet med denne teksten, hvor Paulus nettopp vil vise at ettersom vi har fått synden og døden gjennom én, så skal vi også få rettferdigheten og livet gjennom én.

Tenker vi oss ordet gitt en slik (feilaktig) tolkning her, at ettersom vi alle har syndet, som jo er en følge av Adams fall, så dør vi bare på grunn av at vi selv har syndet, - så måtte det motsatte: frelsen i Kristus, lyde slik: Ettersom vi alle er blitt rettferdige og har oppfylt loven ved Kristi verk i oss, så får vi det evige liv.

Alle vil se at dette er en stor motsigelse mot denne teksten (og hele frelsesbudskapet), som sier at det er «ved den enes lydighet», eller «én manns rettferdige gjerning», vi blir rettferdige. Så må da også det motsatte til dette, budskapet om Adam, lyde slik: «Ved det ene menneskes ulydighet», eller på grunn av «én manns overtredelse», er døden trengt gjennom til alle mennesker.

For det andre skulle jo også en slik oppfatning, at enhver dør som følge av sine egne åpenbare synder, medføre at de nyfødte barna ikke ble rammet av døden. For de har jo ennå ikke selv brutt Guds lov. Nei, meningen er tvertimot den at likesom vi alle var tilstede i Adam, og han, som slektens stamfar og stedfortreder syndet, så har vi alle, i og med hans fall, syndet.

Dette er en tolkning som stemmer både med tekstens hovedbudskap, og med måten Paulus taler på andre steder. Når han f.eks. taler om motbildet, Kristus, i 2Kor 5:14, sier han at «vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd».

Det samme er det han her vil ha sagt om den første stedfortrederen for vår slekt. Med sitt åndelige blikk har Paulus sett oss alle tilstede i Adam». Så langt Rosenius.

 

 

Om vi skal bli værende under dommen til evig fordømmelse,

avhenger av om vi blir værende under Adams åndelige død!

 

Vi ser at straks i det andre verset vi har foran oss, er det ikke lenger tale om fordømmelse eller livsens rettferdiggjørelse «for alle mennesker». Nå heter det «de mange». For nå tales det om skillet som oppstår når mennesker fødes på ny: «Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», v.19.

I 1Kor 15:49 heter det: «Liksom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske». Vi fødes altså med «bildet av den jordiske». Ved gjenfødelsen får vi Gudsbildet igjen. I livet med Gud i Kristus Jesus vokser Gudsbildet for oss, men er hele tiden her på jord svakt. Først når vi er framme hos Gud i himmelen skal vi fullkomment «bære bildet av den himmelske».

 

Det er den avgjørende læren om tilregnelsen vi har foran oss her:

 Både synd og rettferdighet kommer ved at

vi har fått del i en annens gjerning

 

Hele Bibelen taler ut fra det fall hele menneskeheten fikk del i ved det ene mennesket; Adam. Men først og fremst og aller mest forkynner Bibelen den forløsning fra alt dette som hele menneskeheten innbys til å få del i ved det ene mennesket; Jesus Kristus.

Det er klart at når det her tales om «de mange som kom til å stå som syndere», så dreier det seg, som vi har sett, ikke om synden som arven fra Adam har virket i oss. Men går bare på den skyld og fordømmelse vi ved Adams fall står med overfor Gud. Og som vi altså stod under fra vi ble født, og før vi var i stand til å tenke eller gjøre noen som helst synd.

Vi gjentar ennå en gang: Det er ikke den syndige naturen vi har arvet fra Adam, Paulus er opptatt med å tale til oss om her. Men om at Adams største synd var alle menneskers synd. «Gjennom den nedsyndet han oss alle på en gang», sier Luther. Og denne enes overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker.

Når apostelen på ny og på ny gjentar: «På grunn av den énes fall», «fordi den éne falt» - og opp mot dette setter «én manns rettferdige gjerning», «den énes lydighet», da ser vi klart hva som er hovedbudskapet:

 

Den store læren om delaktighet i en annens gjerning

 

Men hva er det Skriften først og fremst vil ha fram, når den taler om hva vi fikk del i ved Adams ulydighet, og ikke ved de onde gjerningene som springer ut fra Adams natur i oss? Jo, det skal åpne øynene våre for det veldige budskapet om hva vi på samme måte får del i alene ved Kristi lydighet, som er vår eneste frelsesgrunn, - og ikke ved våre gjerninger.

 

 

La oss da ha dette klart for oss: Aksepterer vi ikke hva vi har del i ved den enes

(Adams) ulydighet, så har vi ingen rett til å tro hva vi får del i

ved den enes (Kristi) lydighet: Frelse og evig liv!

Fornekter vi den første tilregnelsen, at vi har del i fordømmelsen ved Adams fall, - så må vi også fornekte den andre tilregnelsen, at Kristi rettferdighet er vår rettferdighet.

«Her står vi overfor Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner - så vel Adams synd, som Kristi rettferdighet - !

Denne hemmeligheten har avgjørende betydning for hele kristendommen. Og det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften kjemper de hardeste kampene.

Det er etter denne guddommelige læren vår frelse står eller faller. Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!» (C.O.Rosenius).

 

«Én manns rettferdige gjerning ble til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker....

 ....så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet»

På samme måte som Adams barn er under fordømmelse, - ikke på grunn av den synd arven fra Adam har virket i oss, men bare på grunn av selve Adams overtredelse; det enes menneskets ulydighet. Slik dømmes også hele Kristi ætt rettferdig - ikke en gang på grunn av selv gode gjerninger arven fra Kristus har virket i oss (som forøvrig alltid er besmittet av vår menneskelige natur) - men bare på grunn av Kristi rettferdige gjerning; den enes lydighet.

«Ved den enes lydighet» forteller konkret hva Kristi rettferdighet består i. Det var Kristi lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje, som gjorde at ethvert nådebarn hver dag kan stå rettferdig for Guds åsyn.

På samme måte som syndefallet besto i «det ene menneskes ulydighet», slik skulle gjenopprettelsen skje ved «den enes lydighet». Hele Kristi liv på jord, fra krybbe til kors, var lydighet. Han var «lydig til døden - ja, døden på korset», Fil 2:8. Jesus sier selv at hans mat var «å gjøre hans vilje som har sendt meg», Joh 4:34.

I Rom 3:22-26 leser vi om hvordan «det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde ved forløsningen i Kristus Jesus. Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet...». Og i v.26b: «Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er...»

Han viser at han måtte opprettholde sitt rettferdighets-krav. Men godta Sønnens soning for alle mennesker . Og så fortsetter v.26: «så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus».

Nå er det éns rettferdige gjerning som har oppfylt loven gjennom hele Jesu liv, og sonet dommen over alle mennesker på korset. Da kan Gud være rettferdig og gjøre den rettferdig som tror på Jesus.

Til dette sier C.O.Rosenius: «Nå har den store Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld - !

Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal det ikke sones av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder.

Nå skal vi få takke Gud for at han ikke «bare» er så nådig og barmhjertig, men også så «trofast og rettferdig, så han forlater syndene», 1Joh 1:9. 

 

Her lyder dommens og alvorets: Ved den ene (Adam).

Men først og fremst frelsens frigjørende: Ved den ene (Kristus)

 

La oss endelig huske det herlige faktum at den andre Adams, Kristi frelse fra dommen ved den første Adam, i Guds øyne var fullbrakt før verden ble til - og altså før Adam «nedsyndet hele verden på en gang».

«Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4. Vi er innskrevet i livets bok før verdens grunnvoll ble lagt, Åp 17:8.

Akkurat dette er det også Luther får se når han kommer til liv i Gud, og som utgjør selve reformasjonen: På ny ble frelse for syndere i Jesus Kristus alene virkelig åpenbart for menneskeheten! De fikk se at det er ham hele Bibelen forkynner.

Etter fallet får Adam og Eva høre evangeliet forkynt første gang på jord: Gud forkynner dommen over slangen. Gud har allerede seieren over ham klar: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode». Ved den ene!

De mange ganger vi leser i Bibelen: «Abraham trodde Gud», henspeiler på Guds ord til ham i 1Mos 12:3: «I deg skal alle jordens slekter velsignes» (d.v.s frelses). Ved den ene!

I 2Mos 12 leser vi om hvordan et lyteløst lam skulle tas ut den tiende dag, slaktes den fjordende dag (palmesøndag-skjærtorsdag), og blodet skulle strykes på dørstolpene og det øverste dørtre. Når Gud så blodet, skulle han gå forbi dette huset og ikke la ødeleggeren slippe inn og slå dem, 2Mos 12.

De som virkelig levde med Gud i den gamle pakt, så i all ofringen, blodet, ypperstepresten og hele gudstjenesteordningen, bare frelsen i ham som skulle komme. Ved den ene!

I 4.Mos 21:4 flg. leser vi om hvordan folket ble bitt av dødelige slanger. Folket sa til Moses: «Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss!» Men Gud sa til Moses: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live»

I stedet for å fjerne de drepende slangene, skulle de se på en av samme slaget, men uten gift. Så de på sine sår, slangens bitt, døde de. Men holdt de blikket festet på slangen, Stedfortrederen, Jesus, ble de i live. Ved den ene!

Og så er fortsatt hele Det gamle testamente fullt av utrykkelige ord eller hemmelighetsfulle antydninger om en mann som skulle komme i tidens fylde; kvinnens ætt, Abrahams velsignelse, Davids ætt, Forløseren, Herren i Israel, Sions konge, den store profeten, en kvist av Isais stubb, alle hedningers trøst, Herrens salvede, redningsmannen o.s.v.

Han er beskrevet til minste detalj; folket, stammen og stedet hvor han skulle fødes. Og til og med hvordan han skulle bli forrådt for tretti sølvpenger, Sak 11:12-13.

At han, «Den salvede», skulle utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne, og utrope et nådens år fra Herren, Jes 61, og «føre fram en evig rettferdighet», Dan 9, - ved den ene!

 

Bare dette at slike løfter er gitt av Gud alt fra verden ble til, - burde ikke det få oss til å tenke etter, om det ikke skulle være Guds alvorlige mening at vi virkelig skal frelses ved hans Sønn, av bare nåde?

 

Med Jesusbarnet i armene sier Simeon: «Mine øyne har sett din frelse», Luk 2:30. Ved den ene.

Vi tynges og sukker over all vår synd, - som dypest sett alltid er ulydighet mot Gud. Men Kristi fullkomne lydighet skjuler all vår stadige ulydighet. Det er det teksten vår taler om: «Så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet».

Så anfektes vi over om «kanskje jeg bare er kalt, men ikke utvalgt?» Men det er ikke deg og meg som er utvalgt. Gud tok en annen i stedet: «Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4. Gud taler fra skyen til dem som var med Jesus på berget: «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!» «Den utvalgte», - der er bare én - ved den ene!

I Joh 2:1 leser vi: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige». «Den rettferdige», der er bare én rettferdig - ved den ene.

Luther sier: «Alle profeter har sett at Kristus skulle bli den største røver, morder, ekteskapsbryter, tyv, spotter.... som noen gang har finnes i denne verden. For nå står han ikke fram i egen person, er ikke lenger Guds Sønn. Nå er han synderen, forfølgeren.... For han bar alle menneskers synder på sitt legeme opp på korset».

Han skulle «kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få innsettelse i barnekår», som det egentlig heter etter grunnspråket i Gal 4:5. Ved den ene!.

 

Ikke bare en gjenopprettelse fra fallet,

men noe meget mer - ved den ene, Jesus Krisus

 

Adam og Eva var i seg selv rettferdige innfor Gud, men kunne falle. Her forkynner de fleste, selv store teologer, at vi ved gjenfødelsen bare får tilbake den rettferdighet Adam og Eva hadde før fallet.

Men vi ser hvordan dette Romerbrevets femte kapittel vi nå har foran oss, i versene 9, 10, 15, 17 og 20 klart forkynner at vi ved den ene, Jesus Kristus, har fått meget mer enn det vi mistet ved Adams fall.

Vi har fått Kristi rettferdighet, som dypest sett er Guds egen rettferdighet som kom til jord i menneskelig skikkelse. Og den står fast til evig tid!

Over Salme 103:11 «For så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham», sier C.O.Rosenius at vi har «et nåderike som er så veldig over alle gjerninger, som himmelen er høy over jorden».

Jesus sier selv at Talsmannen, Den Hellige Ånd, skal «overbevise verden om rettferdighet fordi jeg går til Faderen». Ved den ene; ypperstepresten, som gikk inn i selve helligdommen med sitt eget blod, «én gang for alle», «For nå å framstilles for Guds åsyn for vår skyld»,.... Joh 16:8-9, Heb 9:11-12, 24

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1.

 

Dette er budskapet «du skal bli frelst ved»

 

Det er dette budskapet Peter bærer fram for dem som er samlet i Kornelius’ hus. Gud hadde talt til Kornelius om Peter: «Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved», Apg 11:14. Og Peter forkynte: «Ham (Kristus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43. Ved den ene!

Og «mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet», v.44. De foretok seg ingen ting! De satt og hørte seg frelst, ble født på ny!

Disse «ord vi blir frelst ved» er aldri ord om noe vi skal gjøre, noe vi skal motta, eller noe vi skal være. Det er alltid Skriftens ord om hva som er skjedd utelukkende ved den ene, Jesus Kristus. Det er ord om rettferdighet, nåde og miskunnhet i Jesus Kristus alene.

Paulus innleder Romerbrevet med å redegjøre for sitt kall. «Utvalgt til å forkynne Guds evangelium ... om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt». Og innskutt sier han at dette er evangeliet «som Gud forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter».

Det er altså hele vår frelsesgrunn, det eneste avgjørende for hvert eneste menneskes evige liv, Paulus sier han er kalt til å forkynne. Det er det hele Bibelen taler om. Og det dreier seg altså bare om én person; evangeliet om Guds Sønn!

                                                                                                              H.H.

 

De største vekkelsene, reformasjonen v/Luther, vekkelsene ved John Wesley, er begynt ved en åpenbaring av Guds ord i Romerbrevet, som også dette budskapet om «den ene» er hentet fra.

«Romerbrevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det aller reneste evangelium», M.Luther. «Dette brevet er et kort sammendrag av alt det Gud har åpenbart for oss i sitt ord, om hans vilje, om hva han har bestemt skal være den eneste veien til frelse for menneskene. Med et veldig Åndens budskap får vi her alt det viktigste Skriften lærer», C.O.Rosenius.

«Romerbrevets budskap» (3 bind) av C.O.Rosenius er noe av den absolutt klareste og beste evangeliske forkynnelse du kan ta til deg i dag, og den beste sjelesorg!

 

På nåden i Guds hjerte Som Jesus frem har brakt

Ved korsets død og smerte, Som han for oss har smakt,

Jeg nå alene bygger Min tro og sjelefred.

I alt han der meg trygger, Den onde til fortred.

 

På nåden i mitt hjerte En tid jeg støttet meg.

Men snart ved syndens smerte Min trygghet tapte seg.

Jeg var da vel fornøyet Når rørt jeg hjertet fant,

Men var jeg mindre bøyet, Min tro med ett forsvant.

 

Men Gud skje takk som sa meg Min feil så jeg den så,

Og bedre grunnvoll gav meg Å bo og bygge på:

På nåden i Guds hjerte som Jesus frem har brakt

Ved korsets død og smerte, Som han for oss har smakt

 

                                                                              C.O.Rosenius

                                                          

 

 

Ringeakter du paktens blod?

I Heb 10:28-29 leser vi: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod, som han ble helliget ved, og har hånet nådens Ånd?»

 I en annen oversettelse brukes uttrykket «vanhelliget paktsblodet» i stedet for som her: «ringeaktet paktens blod». Mange som vil være kristne, vil nok ikke være med på at de på noen måte vanhelliger paktens blod. Men la oss nå her bruke 1930-oversettelsens uttrykksform, og spørre hverandre: Ringeakter du paktens blod?

Vi vil ikke være opptatt med å diskutere variantene i dagens utvalg av denne verdens underholdning som nå brukes innen kristenheten. Bladets hovedformål er å komme til saken, forkynne «Arven», arven fra Adam og arven fra Kristus. Det vil også avdekke hva som ligger bak ethvert bedrag.

Vi vil bare slå fast at når kristen virksomhet tar verdens virkemidler i sin tjeneste, da demonstreres det med all mulig klarhet for Den Allmektige Gud og for hele verden at Jesu, Guds Sønns blod ikke lenger ansees å være sterkt nok virkemiddel overfor menneskene.

Da ikke bare ringeaktes paktens blod. Da vanhelliges det. Da trampes Guds Sønns blod under fot.

Mens sannheten er at «Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd» (Heb 4:12).

Derfor vil vi her dele Guds ord om Jesu blod med hverandre. Det er kraftig. Det kløver sjel og ånd. Det dømmer hjertets tanker og råd.

 

Ordene som taler om alt vi eier i Jesu blod,

vil dømme den som alltid må ha noe mer,

må legge noe til, må bidra med noe selv, til sin frelse eller i sin iver og tjeneste i forsamlingen. Er du en av disse, stilles du overfor spørsmålet: Ringakter du Guds sønns blod? Ja, du gjør det! Du akter det ringere, ja, kraftløst i forhold til verdens markedsføringsmetoder!

 

Men akkurat de samme ordene gir trøst og evig liv

Det får den anfektede sjel erfare som loven har knust, men på grunn av synd eller tvil hos seg selv, ikke tør tro.

Spørsmålet: «Ringeakter du Guds Sønns blod?» vil den som har det slik etter hvert våkne opp for, og svare: Nei, selvfølgelig gjør jeg ikke det. Alt Guds ord er jo stort. Det er langtfra at jeg vil ringeakte et eneste Guds ord, og slett ikke ord om Guds Sønns blod!

Ja, men hvorfor ser du da bare på deg selv, så du ikke tør ta imot disse herlige Guds ord? Tror du ikke Sønnens blod veier mer i Guds øyne enn all din synd? Eller - akter du Guds Sønns blod for ringe d.v.s. lite - i forhold til din synd? Hør da godt etter, og «la deg frelse» gjennom disse ordene!

I Jer 31:31-34 leser vi: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus..... Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning, og ikke lenger komme deres synd i hu».

«Jeg vil forlate deres misgjerning»! Her, foran ditt indre øye ligger en svær haug av misgjerning du vet med deg selv at du har begått. Enkelte ganger har vi også synd som er synlig. Ikke bare for vårt eget øye, men kan dessverre også sees av andre.

Men her hører vi Herren selv si: «Jeg vil forlate deres misgjerning». Når du forlater et sted, så ser du det ikke lenger. Du har «lagt det stedet bak deg», sier vi.

Slik er det etter Guds eget ord med den haugen av synd for alle dem som tar sin tilflukt til ham. Han har forlatt, gått bort fra, vendt ryggen til synde-pølen din! Og husk at det gjelder ikke bare den synden du selv vet om, men all den synd og falskhet Gud alene ser hos deg.

Og så føyer han til: «og ikke lenger komme deres synd i hu».

Dette var løftene om den nye pakten Gud skulle opprette. Den pakten ble synliggjort i 2Mos 12 gjennom Guds forskrifter til Moses om påskelammet. Hver husfar skulle ta seg ut et lam for sitt hus. Og når Herren så om natten gikk forbi med dom, skulle han gå forbi de husene hvor lammets blod var strøket på dørstolpene og det øverste dørtreet.

Så har altså Gud, som far for hele verden, tatt ut det store lammet «for sitt hus». I Joh 3:29 ser vi døperen Johannes, som fra han var ganske liten hadde vært med og sett påskelammet slaktes, når han får se Jesus roper ut: «Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!»

Alle ofringene gjennom hele Det gamle testamente demonstrerer det vi leser i Heb 9:22, at «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt».

Men hvis de ikke brukte blodet (slik det var foreskrevet), ble det altså til ingen nytte at lammet var slaktet - !

                                                                                                             

Ringeakter du paktens blod?

 

Gjennom hele Det gamle testamente trappes profetiene opp om ham som skal komme. Hans navn, og etter hvert også ætt og by hvor han skal fødes, blir profetert.

I Jer 23:6 hører vi at «dette er det navn som han skal kalles med:  «Herren, vår rettferdighet».

I Mat 1:21 leser vi: «Du skal kalle ham Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder».

Ved innstiftelsen av nattverden hører vi Jesu egne ord før han dør, om denne «nye pakt» Gud hadde lovet å opprette: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utgytes for dere».

«Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse» (Rom 4:25).

 

Ringeakter du paktens blod?

 

I Joh 6:54-55 hører vi Jesus sier: «Den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal oppreise ham på den ytterste dag. For mitt kjød er i sannhet mat, og mitt blod er i sannhet drikke!»

Her er det ikke først og fremst tale om nattverden. Dette ble sagt lenge før den ble innstiftet. Når det her tales om å «ete hans kjød», betyr det å «ete» Ordet om hva vi har fått ved hans legeme. Lese og høre om hele hans stedfortredende, syndfrie liv på jord («prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd»), hans soningsdød, oppstandelse og nå som stedfortreder for oss i himmelen hos Gud. Og at vi «drikker» Ordet om Jesu blod for oss.

Det er ved Ordet om Lammet de har «tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», alle dem Johannes ser for tronen, Åp 7:9-17.

«Eter» du daglig ordet om hva Jesu legeme har utrettet for deg? «Drikker» du daglig Ordet om Jesu blod? Er det «nok» for deg til frelse?

 

Da vil du ikke lenger ringeakte - men lovprise paktens blod!

«Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod som, en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet...» (Rom 3:23-25).

«Jesu, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd» (1Joh 1:7).

«Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1:18.

«I ham har vi forløsningen ved hans blod» (Ef 1:7).

«Kristus kom som yppersteprest og gikk, ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning. Hvor meget mer skal da Kristi blod - han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Heb 9:11-14).

«For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene (arvesynden fra Adam, se «Ved den ene» foran i bladet), men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam» (1Pet 1:18).

 

Ringeakter du paktens blod?

«Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol 2:14).

«Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen», Heb 10:19.

I Åp 1:4-5 leser vi om Jesus Kristus.... Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod», Åp 1:4-5.

          

Ringeakter du paktens blod?

 

                              Er dette for lite å leve og å dø på,

                              å synge om,

                              å komme med

                              og innby til?                                                               H.H.

                                                                           --------------                     

 

Legg merke til om du har din trøst i å gjøre, eller i å høre. Slik kan du merke om du lever i troen.

Hvis du ikke vil bli bedratt må du legge godt merke til dette!  (C.O.R.)

-----------                                           

 

Vær med og spre den nyoversatte Roseniuslitteraturen - som har vært bibelhøyskole og sjelesorg til fryd for fattige syndere i 150 år.

Bestill flere ex. av den siste boka: En helt ny - utvidet - utgave av «Veiledning til fred», og få gode rabatter (direkte fra forlaget).

                                                    ----------                                                                                                    

Bladet Arven sendes gratis til alle som selv ønsker å motta det.

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik           Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag: Sånum, N-4513 Mandal.                         Forlaget: 3138.07.03508

tlf: 38 26 21 44 - Fax: 38 26 21 32 - Mob. 918 70 466 - E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

www.arven.net

 

            ISSN 1501-8938

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge