Lever du med «en annen Jesus,
en annen ånd, et annet evangelium»?
«Dere kjære! Mens jeg var ivrig opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride for den tro som én gang for alle er blitt overgitt til de hellige», Juda v.3.
Dagens kristenhets fryktelige nød er at vi ikke lenger kjenner evangeliet om Guds Sønn - ! Vi kan det nok med vår forstand og har det i vår munn. Men det er ikke åpenbart for hjertene.
Hele Bibelen vitner om hva som skjer når et menneske virkelig kommer til liv i Gud. Mens dagens kristelige virksomhet vitner om hva som skjer når vi ikke lenger lever i evangeliet om Guds Sønn og har troen på Guds ord.
Og så kjemper vi i beste fall mot utglidningene, for å få slutt på dem. Mens alt sammen bare er svake symptomer på selve synden iblant oss:
Vi har ikke nok med evangeliet om Guds Sønn!
Det Paulus først og fremst er opptatt med i sine brever, er å «forsvare evangeliet», «evangeliets sannhet». Han frykter for både galater- og korintermenigheten, at de skal godta «en annen Jesus, en annen ånd, et annet evangelium», 2Kor 11:1-4.
Først skal vi ha klart for oss at disse «falske brødre» Paulus nevner i Gal 2:4 og 2Kor 11:26, slett ikke bevisst ønsker å ødelegge evangeliet.
Farligst er ikke disse som i dag tar i bruk verdens virkemidler i Guds hus. Det avviket bør være klart for alt Guds folk.
Nei, tvert imot har vi de farligste blant de «galaterne» som, akkurat som på reformasjonens tid, er nidkjære for å forkynne evangeliet; at «vi frelses av bare nåde». De mangler verken Jesus, ånd eller evangelium.
Men Paulus viser at måten disse forkynner evangeliet på, villeder tilhørerne og gjør Kristi evangelium til intet. Derfor blir det «en annen Jesus, en annen ånd, et annet evangelium» enn det Paulus hadde forkynt.
Dette har forekommet til alle tider og i alle slags former.
Teologen Karl Barth (1886-1968) er bare ett av mange eksempler på dem som mener de forkynner evangeliet, men likevel viker av fra det rene evangelium og den rene lære, og som fortsatt samler skarer av tilhengere. Hans lære dekker i vesentlig grad avvikene fra «den rene lære».
Her kritiseres det de kaller reformasjonens «enlinjethet og overbetoning av et enkelt lærepunkt», og sikter med det til når det hevdes at «menigheten står og faller med læren om rettferdiggjørelsen», og at «bare ut fra evangeliet og læren om rettferdiggjørelsen kan Den Hellige Skrift bli rett forstått».
Lovens betydning i Skriften blir av disse helt og holdent sidestilt med evangeliet. Og «på samme linje trer ved siden av frifinnelsen botskravet, ved siden av rettferdiggjørelsen helliggjørelsen», læres det videre.
Dette har klare paralleller til den katolske kirkes kritikk mot reformasjonen.
Vi må la Skriften selv svare på dette.
Jesus Kristus er selv Ordet!
«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud... I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet», Joh 1:1 flg.
I Åp 19:12 ser vi Kristus skildret «iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds ord».
Vitnesbyrdet om Jesus
er profetordets (d.v.s. hele Skriftens) ånd, Åp 19:10
Skriften vitner om Jesus. Vi nevner bare noen eksempler:
«Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43.
«Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom», Jes 53:5,6, Esek 34:15,16. Dan 9:24 flg., Hos 1:7, Mika 7:18.
«Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få», 1Pet 1:10.
«Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn..», Rom 1;1 flg.
«Jesus sier: «Jeg er døren. Om noen går inn gjenom meg, skal han bli frelst». Og: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg», Joh 10:9, 14:6.
Den Hellige Ånd skal gjennom Ordet herliggjøre Kristus, Joh 16:14.
Evangeliet er en Guds kraft til frelse...
for i det åpenbares Guds rettferdighet, Rom 1:16-17
Vi hører ofte sitert: «Jeg skammer meg ikke over evangeliet», Rom 1:16. Men sjelden siteres fortsettelsen: «for det er en Guds kraft til frelse». Og praktisk talt aldri sitert sammenhengen til v.17, hvor apostelen Paulus nettopp forklarer hvorfor evangeliet er en Guds kraft til frelse. Han sier grunnen er at evangeliet åpenbarer Guds rettferdighet. Som altså er det eneste grunnlag for at noen kan bli frelst.
Hva apostelen legger i dette uttrykket «Guds rettferdighet», ser vi spesielt i Rom 3:21-22. Den Guds rettferdighet som åpenbares gjennom evangeliet er Kristi stedfortredende, fullkomment rettferdige liv, som tilregnes alle troende: «så han kunne være rettferdig, og gjøre dem rettferdig som har troen på Jesus», Rom 3:26.
Det er en gave til oss fra Gud selv. Derfor kalles den Guds rettferdighet, og er «svaret» og redningen, den eneste, for ethvert menneske overfor Guds rettferdighets-krav, etter at hele menneskeheten ved syndefallet mistet all sin egen rettferdighet.
Men når Paulus sier denne Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet, så sier han ikke at først når evangeliet ble forkynt, ble denne rettferdigheten tilbudt og kunne tilegnes av menneskene. For innfor Gud var «Lammet slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt», Åp 13:8.
Han sier heller ikke at denne rettferdigheten var ukjent i Det gamle testamente. Tvertimot har han nettopp her i Rom 1:17 henvist til en profets vitnesbyrd om rettferdiggjørelse ved tro: «Som det står skrevet: Den rettferdige av tro skal leve», Hab 2:4. Og i Rom 4 viser han at Abraham ble rettferdiggjort ved at den samme rettferdighet ble tilregnet ham.
Nei, Paulus sier bare at den største og mest fullkomne åpenbarelsen av denne rettferdigheten skjer gjennom evangeliet.
Hele Skriften vitner om den Guds rettferdighet
som skulle komme ved Jesus Kristus
Vi nevner ennå noen eksempler: «Herren har kunngjort sin frelse, åpenbart sin rettferdighet for hedningene», Sal 98:2. «Det høres fryderop om frelse i de rettferdiges telt.... Lukk opp rettferdighets porter* for meg!.. Dette er Herrens port, de rettferdige skal gå inn gjennom den», Sal 118:15,19,20.
«Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram... Min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes», Jes 51:5,6. «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige**, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære», Jes 53:11. «Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger», Mal 4:2.
Jesus «ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse», Rom 4:25.
Apostelen Paulus taler om:
«den dag da Gud skal dømme det skjulte hos menneskene,
etter mitt evanglium, ved Jesus Kristus», Rom 2:16
Det var det evangelium han var «kalt og utvalgt til å forkynne om Guds Sønn», Rom 1:1-3, som Paulus kaller for «sitt» evangelium - i motsetning til de mange andre evangeliene som ble forkynt. Det er det «evangeliet.... som bærer frukt og vokser», helt fra det «kom til dem» og «de fikk høre det, og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:5-6.
Og dette evangeliet som vi skal dømmes etter, har altså sin kraft til frelse bare i åpenbaringen av Guds rettferdighet i Jesus Kristus, (Rom 1:16-17).
Har vi sett det? Har vi nok med det?
Bare i ham, det sanne lys, ser vi lys
Vi ser hvordan det i Åp 19:10 tales om «de som har Jesu vitnesbyrd». Det er de som ikke bare kan alt Bibelen taler om Jesus, men som har sett Jesus som sin frelse. De har det levende vitnesbyrdet om Jesus.
Åpenbaringsboken taler om hvem de er som er nådd fram for tronen: «De har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for tronen»», Åp 7:14-15. Og deres samstemmige sang er: «Verdig er Lammet, som har kjøpt oss til Gud med sitt blod», Åp 5:9.
«I ham var liv, og livet var menneskenes lys», «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske», Joh 1:4,9. «Hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys., Sal 36:10.
Bare i og ut fra Jesus Kristus, som er lyset, får vi lys over hele Skriften.
Det er bare på nådens Ånd vi i siste instans kan prøve alt.
Johannes sier at «loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus», Joh 1:17. Og liksom nåden og sannheten kom til jord ved Jesus Kristus, kommer også nåden og sannheten til hvert menneske ved Jesus Kristus i gjenfødelsen.
Så lenge vi er under loven, leser vi Bibelen i lovens ånd. Vi blir opptatt med hva vi skal gjøre og være, og blander lov og evangelium.
Først når nåden ved gjenfødelsen er kommet inn i våre liv, ser vi selve sannheten i alt det Skriften taler; ser at hele Skriften, direkte eller indirekte taler om ham som er Veien, Sannheten og Livet.
Betydningen av å kunne skille mellom lov og evangelium
Hvor viktig det er å skille mellom lov og evangelium, viser seg jo i det faktum at mennesket blir - og forblir - en kristen gjennom dette skillet. Uten at lov og evangelium skilles, finnes det ingen personlig kristendom. Og det å kunne skille lov og evangelium er helt nødvendig for å forstå Skriften.
Det er ikke vanskelig - rent teoretisk - å skille mellom lov og evangelium. Det har de fleste lært, og kan godt. Men det er meget vanskelig i praksis, når det gjelder vårt eget hjerte og samvittighet.
Første gang et menneske ser skillet mellom lov og evangelium,
er når det blir en kristen.
«Å komme til Kristus» og «å tro på Kristus», så vel som å bli bevart i nåden, er egentlig intet annet enn at vi i hjertet skiller mellom lov og evangelium, eller at vi holder opp foran oss evangeliets frikjennende dom, mot lovens fordømmelses dom.
Men å se hvordan evangeliet skiller seg markert fra loven, ja, er Guds svar på loven, er så umulig at det bare kan skje ved Guds inngripen. Og slik er også det fortsatte skillet, som strekker seg gjennom hele den kristnes liv (for det er jo i dette vi blir holdt fast som kristne), noe som ligger helt utenfor menneskets rekkevidde.
Med all grunn minner våre gamle lærere stadig om at det å skille mellom lov og evangelium går langt ut over menneskets evner, og bare kan skje ved Den Hellige Ånd. Årsaken til det ligger jo i det naturlige menneske, som alltid søker Guds nåde og frelse i loven. Det søker i loven det som bare finnes i evangeliet.
Men loven må også etter gjenfødelsen fortløpende få åpenbare og tukte synden hos oss, og vi drives til evangeliet for å hente trøsten om at våre synder er oss forlatt for Kristi skyld.
Og fordi vi etter kjødet som kristne stadig fristes til å mislykkes i spørsmålet om gode gjerninger, som Gud vil vi skal gjøre, må vi gjennom loven, som den uforanderlige norm for et liv til Guds velbehag, lære oss hva som er Guds vilje med oss. Samtidig må så evangeliet stadig brukes, som det eneste som kan virke lyst og kraft til å gjøre denne Guds vilje.
-----------
Vi deler som kjent Bibelen i lov og evangelium. Alt Guds ord som forkynner syndere frelse, nåde og fred, hører under evangeliet, - og vitner dermed selv om Kristi fullbrakte verk og rettferdiggjørelsen.
Mens alt Guds ord om hva vi skal være og gjøre, hører under loven.
Lovens tavler lå skjult i paktens ark,
under nådestolen som blodet ble sprengt over
På samme måte er loven for oss skjult under Jesus Kristus, som oppfylte loven: «Kristus er lovens ende», og vi «blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod som en nådestol ved troen», Rom 3: 24, 10:4.
Derfor er det bare ut fra rettferdiggjørelsen i Jesus Kristus vi kan «se» loven rett.
--------
Alt dette viser klart at:
det er læren om rettferdiggjørelsen som den levende kristne menighet
står og faller med, og den nøkkel som alene åpner hele Skriften.
Lever du i ham som er «Veien»,
så kan du bedømme alle andre frelses-veier og -lærer!
--------
Hva var det helt avgjørende vi fikk ved reformasjonen?
Svaret er entydig: Bibelens budskap i Rom 1:16-17 ble på nytt åpenbart. Altså intet mindre enn en gjenoppdagelse av evangeliets sannhet om Guds rettferdighet i Jesus Kristus alene. Den «evangeliets sannhet» Paulus var opptatt med å holde fram og forsvare, Gal 2:5, 14.
Og hva er det den levende menighet lever på? Den lever jo ikke av å kjenne Guds bud, lever heller ikke av noen religion, ikke av høye opplevelser av det guddommelige eller kjennskap til Guds hemmeligheter. Den lever utelukkende på syndenes forlatelse og Guds rettferdighet i Jesus Kristus.
Troens kamp
har alltid dreiet seg om læren om rettferdiggjørelsen
«Kampen har alltid rast mot denne eneste faste klippen: Læren om rettferdiggjørelsen. Som er læren om hvordan vi ikke gjennom oss selv, og uten tvil slett ikke gjennom våre gjerninger, som er mindre enn oss selv, men gjennom en annens hjelp, gjennom Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, er gjenløst fra synden, døden og djevelen, og har fått det evige liv som gave.
Alt i Paradis angrep Satan denne klippen, når han fikk overtalt våre første foreldre til å søke å bli lik Gud gjennom egen visdom og kraft, og dermed gav opp troen på ham som hadde gitt dem livet, og lovet å bevare dem. Like etterpå drev den samme løgner og manndraper et menneske til brodermord, uten annen grunn enn at den gudfryktige broren ved tro hadde båret fram et bedre offer. Mens han selv i sin ugudelighet ofret sine egne gjerninger til Gud uten tro, og derfor ikke fant nåde hos ham.
Og slik har hele verden fortsatt å rase mot denne tro ved å oppfinne en uendelighet av andre guder og religioner.
Vi har mange former for god rettferdighet, som håndheves av fyrster, av filosofer og jurister, og av hvert enkelt menneske i vår daglige omgang. Vi har også de ti bud, slik Moses og vi også lærer.
Men alt dette dreier seg om former for rettferdighet i gjerninger av oss. Det er gjernings-rettferdighet, en aktiv rettferdighet. Mens rettferdigheten framfor noen annen, troens rettferdighet, som Gud tilregner oss gjennom Kristus - uten gjerninger, er en passiv rettferdighet.
Her er det ikke tale om at vi handler eller gir Gud noe. Vi står bare og lar en annen, Gud, virke i oss. Det er en hemmelig og skjult rettferdighet som verden ikke fatter, og som de kristne heller ikke av seg selv er i stand til å holde fast på. Men det er ingen så fast og sikker trøst mot vår samvittighets angst, som denne passive rettferdigheten.
Derfor kaster jeg langt fra meg all aktiv, all min egen, ja også all den guddommelige lovens rettferdighet. Og holder meg utelukkende til den passive, som er nådens, barmhjertighetens og syndsforlatelsens rettferdighet. Kort sagt: Kristi og Den Hellige Ånds rettferdighet, som vi ikke bevirker, men erfarer, som vi ikke eier, men mottar, når Gud vår Far gir oss den gjennom Jesus Kristus» (Luthers «Store Galaterbrevskommentar»).
Reformasjonens grunnvoll
Reformasjonens menn formulerte sin tro og bekjennelse på Skriftens grunn: 1Kor 2:2: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet».
Er det ikke akkurat dette, og bare dette ethvert nådebarn er kommet til tro på? Det er jo dette frelsende budskapet Guds barn fryder seg over som den «røde tråen» gjennom hele Skriften, skjult og åpenbart. Bare tenk på de mange vitnesbyrd gjennom hele GT om seremonialloven; blodet i slaktofrene, renselsene, alteret, ypperstepresten... som alt sammen bare vitnet om det ene store offerlammet som skulle komme!
Men reformasjonens menn har samtidig ment og vist
at de på ingen måte ringeakter noe av Skriftens øvrige lære
F.eks. læres også med stor styrke den guddommelige loven, Rom 3:19. Likeså læres også, som Skriften, med stort alvor om helliggjørelsen og gode gjerninger (Tit 3:8, 14, 2:14). Ja, de forkynner absolutt hele Guds råd (Apg 20:27).
Men som Paulus innordner de alle andre lærer under denne grunnleggende sannheten at vi mennesker helt uforskyldt blir frelst ved tro på den korsfestede Kristus. Og viser at all Skriftens ord forøvrig enten peker fram mot dette, eller er et budskap som springer ut fra dette.
«Kristus er blitt vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning, for at - som skrevet står: Den som roser seg, han rose seg i Herren», 1Kor 1:30-31.
-----------
Vi skal ta fram noen eksempler som avdekker den nødvendige grensegang-en mellom et falskt og et rent evangelium.
Karl Barth sier:
«Troen er en avgjørelse..... Det er mennesket som tror. Og det er mennesket som treffer denne avgjørelsen; «jeg tror». Men det er ikke akkurat det som gir troen dens alvor og kraft. Troen lever tvert imot av sin gjenstand. Den lever av det anrop den svarer på. Den lever på det fordi og forsåvidt som det er Guds anrop: «Jeg tror på en Gud - - og på Jesus Krisus - og på Den Hellige Ånd».....»
Bare i stor undring og sjokk kan en lese en slik skildring av troen. Den kommer overhode ikke inn på det helt avgjørende; at troen bare skapes ved ord/tilsagn om Guds tilgivende nåde og miskunnhet i Jesus Kristus.
I sin bok om «Karl Barhts panteistiske teologi» konkluderer den kjente Olav Valen-Sendstad (OVS) slik: «Hva blir der altså igjen av kristendommen? Hos Barth blir det intet igjen. Alle kristelige realiteter er uthulet og uttømt for sitt skrift- og bekjennelses-messige innhold».
OVS´oppgjør med Karl Barhts teologi ble støttet av solide bibellærere som bl.a. Carl Fr. Wisløff og Øivind Andersen.
--------
Under reformasjonen falt noen fra evangeliet og tilbake til katolisismens lovtrelldom. Det skulle etter hvert vise seg at hovedårsaken til frafallet lå i læren om hvordan vi kommer til troen. Og da selvsagt ikke bare på det teoligisk læremessige plan, men i erfaringen av hva den rette omvendelse er.
Og dette er også uten tvil i alle fall den bakenforliggende årsaken til all form for motstand mot «den rene lære».
Hvordan kommer vi så til troen?
Loven må forkynnes rett. Vi må få se at frelsen ligger utenfor menneskets rekkevidde. «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud», Mark 10:27, konf. Luk 13:24. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44. «Det kommer ikke an på den som vil, heller ikke på den som løper, men på Gud som viser miskunn», Rom 9:16.
Men Skriften ikke bare frakjenner mennesket enhver mulighet til å tro på evangeliet, (Joh 6:44, 1Kor 2:14). Den til og med stadfester hele menneskets motstridighet mot evangeliet, og rett og slett fiendskap mot Gud, - så lenge det bare er det naturlige (uomvendte) menneske (Rom 8:7).
Gud sier: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger..., Jes 43:24. Dette: «Du har bare trettet meg med dine synder...», gjelder hva ethvert menneske er i seg selv så lenge vi lever på denne jord, både før og etter vi er født på ny. «Om Gud skulle dømme sine hellige etter hva de er i seg selv, da var det ikke en eneste sjel som ble frelst», C.O. Rosenius.
Lær meg visdom i hjertets dyp, Sal 51:8
«De mest erfarne og opplyste kristne taler om en hemmelighet som de ikke kan fatte helt ut. Paulus sier at han «ikke har grepet det, men jager etter det», Fil 3.
Luther sier: «Dette er de kristnes aller høyeste og vanskeligste kunst på jorden, som de ikke i alle sine levedager er i stand til å lære fullt ut». Og om denne hemmeligheten sier Jeremia: «Da skal de ikke mer lære hverandre..», d.v.s. denne lærdommen er det bare Gud som kan gi et menneske.
Hva består da denne hemmelige visdommen i?
Den består egentlig i et åpent, åndelig og levende syn på noe som hver og en kan lese i Guds ord, men som ingen ser mer av enn det som åpenbares for ham.
Men hvilken sak eller hvilket emne i Guds ord er det dette gjelder? David antyder at det angår vår fordervelse og vår forsoning. For like før ordet om denne hemmelige visdommen sier han: «Se, jeg er født i misgjerning», og like etter: «Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren».
Paulus sier at det han ennå ikke hadde grepet, var kunsten å «finnes i ham, ikke med min rettferdighet». Og det som Luther kaller den vanskeligste kunsten, var også dette å tro på Kristi rettferdighet og syndenes forlatelse.
Se, dette er den hellige visdommen som de største helgener aldri ble fullt utlært i. Hvorledes kan det da stå til med deres åndelighet som aldri har noen vanskelighet når det gjelder dette, men har alt så klart for seg?
Vi mener at de sover, at de ennå ikke er kommet inn i Guds skole. Selve ordet om denne hemmeligheten kan de vel se, høre og uttale. Men at de likevel ikke ser, bevises ved at det ikke gir dem fred, glede og kjærlighet.
Nei, her hjelper det ikke med dype tanker og forskning i Guds ord. Alt beror på om Gud forbarmer seg over deg, kommer deg nær og åpner dine øyne.
David sa: «Lær meg visdom i hjertets dyp».
C.O.Rosenius
Skriftens lære om omvendelsen
Skriften selv gir et skarpt og avklarende bilde på hvordan vi «blir omvendt»/kommer til troen «fra mørket til sitt underfulle lys». Den sammenlikner vår gjenfødelse med Guds skaperverk, (2Kor 4:6): («Jorden lå øde og tom, det var mørke over det store dyp... Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys», 1Mos 1:2-3).
Skriften viser at et menneske kommer til tro på Kristus utelukkende som et verk av Guds nåde og allmakt, (Fil 1:29, Ef 1:19-20). Og kaller det en fødsel som er virket av Gud, (Joh 1:12-13), og gjennom Guds ord, (1Pet 1:23, 25). Eller som en oppvekkelse fra de døde, (Kol 2:12).
For å forstå at det er Gud alene som virker omvendelsen, må vi ha klart for oss at:
Omvendelsen består i å komme til tro på evangeliet
Har vi ikke det klart, blir vi lett bedratt. Da ser vi snart på ytre omstendigheter, og blir opptatt med mangt som kan se ut som om det fører oss nærmere Gud. For menneskene kan foreta seg utrolig mye av kristelig aktivitet med det bevisste eller ubevisste mål å få nåde hos Gud. Men de er overhode ikke i stand til å tro at Gud for Kristi skyld er nådig mot dem uten noe som helst tiltak fra deres side (1Kor 2:14, Rom 8:7).
Lignelsen om mannen som var falt blant røvere,
er Jesu bilde på hvordan et menneske blir frelst
Mannen ligger der ved veikanten, avkledd og halvdød etter slagene (loven har påført ham). Han har gitt opp og «mistet enhver tro på at han kan bli frelst» (Luther). Så kommer Jesus («en samaritan») forbi.
Mannen foretar seg ikke noe som helst. Det er Jesus som foretar seg alt. Han kommer forbi. Får se ham ligge der. Får inderlig medynk med ham. Bøyer seg ned til ham. Forbinder sårene og heller olje og vin i dem. Løfter ham opp på sitt eget dyr. Fører ham til herberget og pleier ham der. Betaler for ham og sier til verten: «Hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake». Konf. Jes 40:1-2.
Læren om rettferdiggjørelse ved tro
Reformasjonens «lære» er ganske enkelt Skriftens lære om at i samme øyeblikk som et menneske kommer til tro på den syndenes forlatelse som vi har i Kristus, og som rekkes oss i evangeliet, blir det ved denne tro rettferdiggjort innfor Gud, Rom 3:28.
Men Skriften nøyer seg ikke med å positivt si at vi rettferdiggjøres gjennom troen. Den guddommelige rettferdiggjørelsen står i motsetning til ethvert menneskes oppfatning om gjerningene. Derfor er Skriften opptatt med å innskjerpe at gjerningene er totalt utelukket, (Gal 2:16).
Enhver form for menneskelig gjerning er i dette forholdet utelukket. Både alle ytre gode gjerninger, de menneskene kan vise til både før og etter de er kommet til troen, (Luk 18:9-14). Men også alle gode gjerninger som er en frukt av troen, som f.eks. Abrahams gjerninger i tro, (Rom 4:2-3).
Skriften lærer oss også hvorfor Gud som inngang til rettferdiggjørelsen valgte troen alene, uten gjerninger, nemlig: For at menneskene skal kunne være sikre på syndenes forlatelse og frelsen, (Rom 4:16). Og for at hele grunnlaget for lovprisningen ikke skal være menneskene selv, men Guds helt uforskyldte nåde i Kristus Jesus, (Ef 2:9, 1:6-7, 1Kor 1:29-31 m.fl.).
Skjer altså rettferdiggjørelsen ved troen, uten lovens gjerninger, så skjer den altså heller ikke gjennom den nåden som er inngytt i oss, men bare av Guds nåde mot oss i Kristus.
Men holder vi ikke borte enhver menneskelig medvirkning i det å komme til troen, blir selve troen en menneskelig gjerning. Og dermed har man forlatt læren om den rettferdiggjørende troen. For når Skriften lærer om rettferdiggjørelsen, setter den troen i motsetning til alle menneskelige gjerninger, (Rom 3:4).
Et menneske blir ikke en kristen ved troen på at det finnes en Gud, for det vet også ikke-kristne (Rom 1:19). Heller ikke blir vi en kristen ved troen på at Gud skapte og styrer verden, for det vet også hedningene (Rom 1:32). Heller ikke blir vi en kristen ved troen på historien om Kristus; at Kristus er Guds Sønn, og at han døde og oppstod igjen, for det tror også djevlene (Mat 8:29).
Lem i den kristne menighet blir et menneske bare når det ved lovens arbeid på hjertet oppgir ethvert håp om selv å kunne bli frelst. Og så ved Den Hellige Ånd overbevises så det tror syndenes forlatelse for Kristi skyld - og altså tror Skriftens lære om rettferdiggjørelsen for sin egen person.
Dette er det alle profetene i Det gamle testamente og alle Guds barn i nytestamentlig tid lærte og trodde, (Apg 10:43, Rom 4:1 flg.).
Troens karakter
I Edens hage ble evangeliet forkynt for første gang: «Kvinnens sæd skal knuse ditt (slangens) hode», 1Mos 3:15. Dette ble ikke sagt direkte til Adam og Eva, men ble uttalt som en dom mot djevelen. Men Adam og Eva stod og hørte det. Var altså bare passive tilhørere da Gud forkynte for slangen dette glade budskapet om hvordan Gud selv alt hadde ferdig menneskets frelse.
Dermed blir dette en åpenbaring av troens vesen; at troen ikke er annet enn å høre Guds ord. Høre om den Stedfortreder Gud har reist opp som vår løsepenge.
Læren om Guds evige nådevalg (utvelgelsen)
Som alle de andre «lærene», går det en klar ledetråd også i læren om utvelgelsen. For som alt annet kan den klart utledes fra evangeliet, og blir alltid bare vitnesbyrdet om Jesus - som er profetordets ånd, Åp 19:10.
Læren om utvelgelsen er læren som Ef 1:4 forkynner: «Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Gud tok altså Kristus i stedet for hele menneskeheten. Det er Kristus som er utvalgt, ikke deg og meg personlig. Kristus er vår stedfortreder overfor Gud før verdens grunnvoll ble lagt. I Kristus eier vi utvelgelsen - som alt annet.
--------
Et tidsskrift som er ganske utbredt i Danmark og Norge, som har som formål «å åpne skriftene», tiltaler mange i våre land som vil være bibeltro. Det har meget klar tale mot de mange utglidninger bl.a. i kristen musikk.
Dette tidsskriftet holder sterkt fram teologene Karl Barth og Emil Brunner, som noen «vi som kristne kan lære ennå mere av».
I Olav Valen-Sendstads oppgjør med «Karl Barths panteistiske teologi» (s.8) omtaler han også denne Emil Brunners (1889-1966) bok: «Der Mittler», som «et kristologisk falsum av rang. Her avskaffes den historiske Jesus så grundig som overhodet mulig... Her er jomfrufødsel og legemlig oppstandelse erklært for noe helt likegyldig - og åpent fornektet....».
Nevnte tidsskrift forkynner at «omvendelse er eneste middel som kan redde samfunnet fra å gå til grunne». Og uttaler så: «Omvendelse er å vende tilbake til de gamle stier, hvor veien går til alt godt - altså å vende seg fra tidens tanker til Guds, fra tidsånden til Den Hellige Ånd, fra tidens metoder til Guds».
Denne skildringen av en omvendelse mangler fullstendig det helt vesentlige. Det samme som Karl Barth mangler om troen, (s.8).
Det avgjørende i vårt trosforhold synes ifølge redaktøren å være å «treffe beslutninger». Vi merker oss hva han er opptatt med, og som har påvirket ham hos teologene Barth og Brunner. Han skriver om når Karl Barth ble utnevnt til professor i Gøttingen, at han uttalte: «Bare ved jernflid kan jeg utrette det som kreves». Han fremhever det kompro-missløse både i Jesu ord og hos disse teologene som «forholdt seg absolutt til det absolutte», det vil si «det helhjertede».
Og redaktøren konkluderer: «Når jeg møter dette, og ser hvilke krav de helhjertede stiller til seg selv, blir jeg samtidig både ydmyket og tiltrukket/utfordret. Derimot blir jeg frastøtt når jeg møter det lettkjøpte».
Rosenius sier: «Mange har undret seg over hvorfor Luther så sterkt kjemper mot læren om den frie vilje. Men det har sine store grunner. Om nemlig Kristus hundre ganger dør for oss, og om han har vært aldri så herlig forkynt for oss, så kan alt dette gjøres fruktesløst ved en eneste setning om viljen, at vi av oss selv skulle ha kraft til å gjøre det gode vi vil.»
Vi kjenner de «kompromissløse, helhjertede beslutningene» i så mange varianter: «Han har omvendt seg», «har bøyd seg» o.s.v. Det er dette de lever på. De «har vendt seg bort fra ham som kalte dem ved Kristi nåde», Gal 1:6, og er diktert av slangens bedrag: «Dere skal bli lik Gud..».
«De søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til», Fil 2:21. «Sitt eget», d.v.s. opptatt med sine beslutninger, sin omvendelse, sin fulle overgivelse o.s.v. «Det som hører Kristus Jesus til» vil si: Det vi eier utelukkende i Kristus Jesus og hans miskunnhet.
En Gud som kan velges, er en avgud
«Gjør en den frelsende tro til en viljesak, da gjør en den til en form for lov-gjerning, som om en vil si: Gud gjør nesten alt - men du gjør det å tro.
Da blir ikke bare samvittigheten uten trøst, men da blir også Guds ord gjort til intet. For når apostelen sier: «Vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger», Rom 3:28, - da er det jo soleklart at han i frelsen setter troen i motsetning til alt hva vi gjør, selv om troen og gjerningene i kristenlivet ikke er det motsatte.
Når du er syk, kan du velge enten du vil la deg behandle eller ei. Men når du er dødssyk, og ingen operasjoner hjelper - velger du da lege? Da lar du tvert imot alle leger fare. Og nettopp slik er det å være en synder for Gud: Så lenge en kjenner seg litt syk, kan en kanskje prøve å velge. Men når en innser at en er dødsssyk, skilt fra Gud, fortvilet over sin stilling, når en ikke ser noen utvei lenger, når en har prøvd Gud på alle mulig tenkelige måter og med alle mulig tenkelige valg - hva da?
Når en er så blind at en ikke skjønner noe av Jesus, ikke skjønner noe av evangeliet, ikke aner noe om flere utveier?
Å, min sjel - da velger ikke du legen, men da velger legen deg. Da velger han å komme til ditt syke og trette hjerte, da velger han å pleie dine sår med balsam. Da rekker han deg Ordet, da lar han deg høre, da lar han deg se!
En jordisk lege kan man velge. Men den himmelske lege kan man ikke velge. Man kan få Gud, man kan eie Jesus, man kan ha Frelseren.
Men man kan umulig velge Gud. En Gud som kan velges, er en avgud.
Gud er sannelig for stor og veldig til at han lar seg velge.
I lovens husholdning lar han seg velge, 5Mos 30:15 flg. Men alle lovens valg av Gud har Gud gitt oss bare for at vi skal erkjenne at vi kan ikke velge det rett, og kan ikke velge med forstand.
I evangeliets husholdning er det Gud som velger oss, ikke vi som velger ham.
Den frelsende tro kommer til oss ved at vi hører evangeliet om alt det som er gjort, talt, levd og utført utenfor oss: Når jeg i evangeliet hører og leser at Jesus, en annen enn jeg selv, har trådt ned djevelen, har oppslukt Guds vrede over mine synder, har tatt bort all lovens fordømmelse over meg, har skaffet alle mine synder bort fra Guds åsyn, har knust min død og grav - når jeg uten noen som helst egen gjerning hører dette, da kommer Den Hellige Ånd meg nær. Og da virker han dette i mitt hjerte at jeg begynner å høre meg inn i dette, begynner å skjønne at dette gjelder meg, begynner å skjønne at bak disse ord og gjerninger står himmelens store Gud. Og da tenner han et stille mot, en innvortes tillit, en hjertets tillit i meg.
Hvordan fikk dere Ånden, spør Paulus. Ved noe dere selv gjorde og valgte, eller ved det dere hørte forkynt? Dere fikk Ånden uten gjerninger, gjennom det dere hørte, Gal 3:1 flg.
Derfor kan jeg ikke velge å tro dette evangeliet. Men det overtaler meg, det overbeviser meg, det blir altfor sterkt for meg, for veldig for meg. Det åpner seg selv et øre i hjertet mitt. Det virker selv den tro jeg aldri fikk til med mine mangfoldige valg. Det fanger meg i nådens garn. Det knuger meg i nådens favn. Det sluker meg i en avgrunn av barmhjertighet. Det nevner mitt navn. Det roper at jeg er fri. Det sier at jeg er Guds barn - av bare nåde. Det sier at min gjeld ble betalt alt før jeg ble født. Det sier meg at han søkte meg før jeg søkte ham. Det sier meg at han elsker meg - uten noen verdighet hos meg selv.
La så lovens mennesker tro de er frelst ved sine egne valg. Jeg vet jeg er frelst ved hans valg, han som utvalgte meg fra evighet i Sønnen, Ef 1:4, han som sa: «Jeg vet hvem jeg har utvalgt», Joh 13:18, og videre: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere», Joh 15:16.
Olav Valen-Sendstad i boka «Rettferdiggjort av tro»
Egenrettferdighetens mål
Det alle egenrettferdige fariseere og hyklere strever med, er å gjøre de gjerningene som bare tilhører guddommen. Med sine forsøk på å holde loven, fornekter de faktisk loven (som krever fullkommenhet i ånd, sjel og legeme - eller dømmer oss til helvete).
I tillegg fornekter de dermed det første bud, de guddommelige løftene og løftet til Abraham om velsignelsen (frelsen). De fornekter troen, og forsøker å velsigne seg selv gjenom sine gjerninger.
De sier riktignok ikke selv med sin munn: «Jeg er Gud og frelseren Jesus Kristus». Men i handling gjør de selv krav på Kristi guddom og hans embete. Derfor sier de i sine lovgjerninger: «Jeg er Kristus, jeg er frelseren - ikke bare min egen, men også andres».
Livets Ånds lov
En gammel troende fisker skildret «Livets Ånds lov» så presist vi bare kan få det, utelukkende fra livet med Guds ord, slik: «Vi må huske på at brudgommen vil kle bruden sin alene, uten hennes hjelp».
Under en stor vekkelse et sted ble åndskampen for mye for en lærer. Han flyttet bort til en annen by. Men etter en tid ville han sende et oppmuntrende telegram til predikanten som ennå stod i vekkelse i hjembyen, for å fortelle at nå hadde også han fått det rett med Gud. I telegrammet skrev han: «Sønnen er kommet hjem og har omfavnet faren». Predikanten sendte et svartelegram hvor det bare stod: «Det var faren som omfavnet sønnen!»
Vi ser den fortapte sønn,(Luk 15) har stått opp og går hjemover. Men han er likevel slett ikke på vei til sønnekår. Hans mål er tvert imot å påvirke sin far med sin bekjennelse, så han «får være som en av hans tjenere».
Men mens sønnen ennå er langt borte, ser faren ham, løper imot ham, omfavner ham, og gir ham en ny kledning og sønnekår!
«Gi akt på deg selv og på læren! Bli ved med dette. For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg», 1Tim 4:16
Kjære leser: Nå ser du hvordan «den rene lære» ganske enkelt er læren om frelse for syndere i Jesus Kristus alene. Ren for alt vårt; vår tro, vår bønn, vår overgivelse, vår lydighet, våre beslutninger, vår helhjertethet o.s.v..
Nå forstår du reformasjonens «dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære», om evangeliets sannhet.
Hvor så også bekjennelsen dypest sett blir noe så enkelt som benådede synderes lovprisning til Gud.
«Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud,
og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3.
En hovedkasserer skulle lære opp nye bankkasserere. Dette var lenge før det fantes papirpenger. Det var om å gjøre å lære dem å høre forskjell på klangen fra den ekte mynten og forfalskningene.
Var det i det hele tatt mulig å høre forskjell fra den ekte mynten til alle, og stadig nye, forfalskninger?
Hovedkassereren visste råd. Det var meget enkelt. Han satt bare kassereraspirantene til å slippe den ekte mynten ned i en skål, og lytte til klangen, om igjen og om igjen, dag etter dag.
For; kjente de klangen av den ekte mynten, så hørte de også ethvert avvik fra denne klangen!!!!
Jesus er «løsepengen», Mat 20:28, Mark 10:45, 1Tim 2:6.
Hvordan skal vi nå fram til evig liv i himmelen, hvis vi ikke kan skjelne den avgjørende «klangen» av løsepengen, «mine får hører min røst», fra alle de andre røstene som roper i all forvirringen i dag - og som høres så «bibelske» ut?
Må så evangeliets sannhet innta hjertene våre denne julen!
God jul!
Bruk Roseniuslitteraturen som gave til jul og alle anledninger!
Veiledning til fred innb..ny utgave.............. kr.140,-
Husandaktsboka innb. m/smussomslag......... « 200,-
Fader vår................................................... « 50,-
Romerbrevets budskap (3 bind)..................... « 350,-
I syndsforlatelsens rike innb........................ « 100,-
I Åndens helliggjørelse innb........................ « 125,-
+ porto ved forsendelse.
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag: Sånum, N-4513 Mandal. Forlaget: 3138.07.03508
tlf: 38 26 21 44 - Fax: 38 26 21 32 - Mob. 918 70 466 - E-post:
www.arven.net
