Det som gjør et menneske til en kristen
«I dag skal vi tale sammen om det som gjør et menneske til en kristen: Rettferdiggjørelsen».
Slik innledet den åndelige lærer, cand. theol Øivind Andersen sin siste undervisningstime på Fjellhaug bibelskole. Og så var det jo også dette som hadde vært hovedsaken i og bak all hans undervisning.
Det er i dag en så og si total mangel på klar forkynnelse om rettferdig-gjørelsen. Forkynnelsen legger i vesentlig grad tvert imot til rette for at menneskene bare trenger en hjelper, en trøster, veileder, kraft o.s.v. Altså bare «lapper på gamle klær». Men ikke en total stedfortreder hvis navn er JEG ER. Som er alt det du skulle være.
Vi hører: «Du må få et større selvbilde», «du er så verdifull», «Jesus elsker deg akkurat som du er».
Ja, du er verdifull for Gud - der du ligger i din fortapte tilstand - så verdifull at han sendte sin egen Sønn for å frelse deg - akkurat som den store synderen du er.
Det er utelukkende som en synder
du er forsonet ved Kristi død!
Bibelens sannheter: «Det er ikke én rettferdig, det er ikke én som søker Gud», Rom 3:10-11. «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger», Jes 43:24. «Gud kommer i hu at vi er støv»... Alt dette er jo trøst og freds ord for hver en som erkjenner denne sin virkelige tilstand, og vet Jesus kom nettopp «for å frelse det som var fortapt»!
Den som bare blir oppmuntret til å «få et større selvbilde», skjønner selvsagt ikke noe som helst av dette. Har ikke bruk for en total stedfortreder. Men vil få store problemer, og aldri bli tilfreds med sitt selvbilde.
En mer nidkjær «bibelsk» forkynnelse forekommer nok også, men som bare føder lovtreller med skjematisk omvendelse, anger og tro.
Husk: «Når det gjelder omvendelse, anger og tro, så kreves aldri noe av dette for å beve Guds hjerte til å ville gi nåde. Men det er alt sammen nødvendig for synderens eget hjerte, for at han skal få bruk for nåde» (Husandaktsboka 4/5).
Dagens forkynnelse og «vekkelsesmøter» mangler i vesentlig grad:
1: Den rette forkynnelse av loven, så tilhørerne drives til Kristus - og ikke til fariseisme.
2: En forkynnelse og sjelesorg som fører til at menneskene «kommer igjennom» til liv i Guds Sønn.
Barnet er kommet til modermunnen,
men det er ingen kraft til å føde.
2Kong 19:3
Forkynnelsen i dag utelater som regel det helt avgjørende: At vi må fødes på ny, bli født av Gud. Og synes heller ikke å kjenne til hva som er det eneste et menneske kan bli frelst ved. Men Guds ord er klart:
Evangeliet er Guds kraft til frelse...
For i det åpenbares Guds rettferdighet
Rom 1:16-17
Evangeliet forkynner at «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn», 1Joh 5:11. Det var «evangeliet ... om Guds Sønn», Rom 1:1,3, «løftet om livet i Kristus Jesus», 2Tim 1:1, Paulus var kalt til å forkynne. Disiplene «forkynte Kristus for dem», Apg 8:5 m.fl.
«Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet», Jer 23:6. «Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære», Jes 53:11. «Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse», Rom 4:25.
Det var dette budskapet som var «Guds kraft til frelse... for i det åpenbares Guds rettferdighet». Det var det Peter forkynte i Kornelius’ hus: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43. Og så hører vi straks i neste vers: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet». De ble født på ny!
Det var det samme som skjedde med Martin Luther, John Wesley og mange, mange med dem. De ble født på ny når de fikk åpenbart Guds rettferdighet i Jesus Kristus. Det var det som skapte reformasjonen og de mange andre Gudgitte vekkelsene.
La oss nå «sette oss ved Gamaliels føtter» og ta til oss læren om «det som gjør et menneske til en kristen», slik Gud har gitt oss det gjennom Carl Olof Rosenius!
H.H.
Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet, Rom 4:2-3.
Det kan se ut som om det ikke er noen god sammenheng i v.2. Paulus taler først ut fra den forutsetning at Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men føyer så til: Men det har han ikke for Gud.
Dette kan synes noe underlig. Å bli rettferdiggjort på grunn av gjerninger forutsetter og betyr at man til fullkommenhet har oppfylt hele Guds lov. Og en som har gjort det, må vel ha noe å rose seg av overfor Gud? Han må vel være rettferdig innfor Gud? (Rom 2:13, 10:5).
Apostelens korte avvisning om at Abraham på grunn av sine gjerninger skulle ha noen verdi innfor Gud, minner ikke om Paulus’s vanlige sterke argumentasjon. Det kan se ut som om her mangler noe. Men vi skal snart se at sammenhengen er god, svaret er sterkt - og med en ganske skarp brodd ilagt.
Ordvalget avklares straks hvis vi leser det i sammenheng med v.3 som begynner med «For». Det heter da i sammenheng: «Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han jo noe å rose seg av. Men det har han ikke for Gud. For hva sier Skriften: Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet». Ordene «Men det har han ikke for Gud», er ikke bare Paulus’ påstand, men selve Skriftens svar på spørsmålet.
Svaret er dermed sterkt og avgjørende. Det må oppfattes slik: Dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av gjerninger, da har han noe å rose seg av, d.v.s. noe han kunne ha rost seg av.
Men overfor Gud har han ikke hatt det, det ser jeg i Skriften. For Skriften forteller at overfor Gud ble han rettferdig på en helt annen måte - nemlig bare ved at han trodde Guds løfte, og at Gud regnet ham det til rettferdighet (1Mos 15:6).
Den rettferdighet han oppnådde på grunn av hans gjerninger, den gjaldt altså bare mellom mennesker. Den er Gud uvedkommende, Gud aksepterer den ikke. Gud har dømt annerledes. Dette er svaret.
Og her ser vi brodden - . Abraham var i menneskers øyne rettferdig på grunn av sine gjerninger - men det gjaldt ikke innfor Gud!
Tenk, rettferdig, - likevel ville Abraham blitt fordømt, hvis han ikke hadde hatt den tilregnede rettferdighets bryllupsklær (Mat 22:12-13).
Men det er spesielt Filipperbrevets tredje kapittel som gir oss den beste forklaringen på disse to versene vi har foran oss. Der taler Paulus på samme måte som her. Spørsmålet som tas opp der er akkurat det samme som i vår tekst, om den rettferdighet som gjelder for Gud, og om hvordan de omskårne tror de har noen egen rettferdighet (Fil 3:2-3).
I versene som følger (v.4-7) uttrykker Paulus seg også på samme måte som i vår tekst. Han taler om å rose seg, eller å «sette sin lit til kjød», og om en menneskelig rettferdighet som ikke gjelder for Gud (v.4-7).
Og for det tredje sier han der om denne rettferdighet eller ros, ikke bare at den ikke gjelder for Gud, men at den tvert imot er en hindring for ham. Han anså det som «tap» og «skrap», for istedet «å bli funnet i Kristus» og delaktig i hans rettferdighet.
Dette er det også han vil ha sagt i vår tekst, når han i v.4 tilføyer at «den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent». D.v.s. at det mennesket får ikke noe av nåde, bare etter hva det har fortjent. Det er rett og slett utestengt fra nåden - bare på grunn av at det har sin trøst i sine gjerninger.
Vi ser altså at ikke bare saken, men også ord og uttrykksmåte, er den samme i nevnte kapittel som i vår tekst. I Fil 3 bruker Paulus seg selv som eksempel, og sier: «Jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød, jeg som ikke bare var omskåren, og av Israels folk. Jeg var også en fariseer og i rettferdighet etter loven uten lyte. Men alle disse mine fortrinn, de anser jeg for tap - i forhold til det eneste som betyr noe: kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre. Ja, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus». Der bruker han altså seg selv som eksempel.
Her bruker han et langt sterkere navn for jødene. Som den jøde han selv er, bruker han i v.1 benevnelsen: «vår far Abraham». Han sier m.a.o.: Jeg anser vår far Abraham å ha vært den mest benådede og hellige mann på jorden. Skriften uttaler likevel at han ikke av den grunn var rettferdig for Gud, men at han ble rettferdiggjort utelukkende ved at han trodde Guds løfte. Dere må da tro deres egen hellige skrift, og rette dere etter vår far Abrahams eksempel!
Å, måtte vi alle legge nøye merke til et så karakteristisk eksempel! Når ikke en gang Abraham i all sin store trofasthet og lydighet mot Gud, med all sin fromhet i hjerte og det daglige liv, ikke kunne bestå for Gud, men måtte leve av bare nåde - ! Hvordan skulle da noen av oss, som aldri tåler sammenlikning med ham, kunne tro at vi var fullkomne overfor loven, og for Guds øyne?
Ved utvortes gjerninger kunne vi nok stå «ustraffelige» i menneskers øyne. Men innfor Guds øyne, som ser alt som finnes i oss, all likegyldighet og ondskap i hjertet, alle tanker og begjær, innfor ham i hvis øyne ikke en gang himlene er rene (Job 15:15) - ham serafene dekker sitt ansikt for (Jes 6,2) -. Overfor ham er vi bestandig urene og syndere. Men på samme vei som Abraham kom til rettferdighet og Guds vennskap, på samme vei skal også vi oppnå dette.
Hva er det så som er rettferdiggjørelsens vei?
Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.
«Skriften forkynte på forhånd dette evangelium for Abraham» (Gal 3:8). Det var det mektige løftet om at i hans ætt skulle alle jordens folk velsignes, 1Mos 12:3. Gjennom dette løftet fødtes den frelsende tro i Abrahams hjerte.
Det var altså troen på Kristus som ble tilregnet ham som rettferdighet!
Dette finner vi ikke klart uttalt i vår tekst, men det framgår klart både av de stedene Paulus sikter til i 1Mos (bl.a.12:3 og15:6), og av hans egen forklaring på dette i Gal 3:15-17.
Hvis en ikke anvender slike skriftsteder til forklaring av tekstens ord, kan en få en både skadelig og villfarende tolking, som f.eks. at det var Abrahams tro, og ikke ham han trodde på, som virket Abrahams rettferdighet. Som om troen i seg selv var så verdifull at Gud bare for dens betydning rettferdiggjorde menneskene, - og dermed igjen på grunnlag av noe godt, virket i eller av selve mennesket. Mot denne falske og farlige oppfatning skal vi legge merke til følgende klare forhold:
Først: At det løftet Abraham trodde, det var selve Guds evige evangelium om Kristus. Tekstens ord: «Abraham trodde Gud» o.s.v. finner vi også i 1Mos 15:6. Riktignok ser vi der ikke mer enn løftet om en tallrik ætt. Men hva som lå skjult i dette løftet, det visste Abraham fra et løfte Gud hadde gitt ham tidligere (1Mos 12:3). Da hadde Gud lovet at «i deg skal alle jordens slekter velsignes».
Dette var samme løftet, det opprinnelige om en frelser, som Gud hadde gitt våre første foreldre på syndefallets dag: Løftet om kvinnens ætt som skulle knuse slangens hode, om en forløser som skulle fødes av en kvinne og tilintetgjøre synden og djevelens gjerninger.
Det var dette løftet alle troende mennesker, helt fra den rettferdige Abel (Heb 11:4), hadde trodd og blitt rettferdige på. Det var dette løftet som gang på gang ble gjentatt for Abraham (se 1Mos 18:18, 22:18, 26:4, 28:14). Og selv om dette hovedpunktet, selve edelsteinen i Guds løfte til Abraham, ikke ble uttalt hver gang, så lå det alltid der, som en underforstått forutsetning. Dette er apostelens forklaring, slik hver og en kan finne det i Gal 3:6,7,8,16,17,18,29.
Kristus sier selv uttrykkelig hva det var Abrahams tros-øye hadde grepet, som han til og med i sin tro frydet seg over. Herren sier jo: «Abraham, deres far, frydet seg til å se min dag. Og han så den og gledet seg» (Joh 8:56).
For det andre: Hvis Paulus hadde villet si at det var selve troen, som en slags dyd hos menneskene, som var blitt tilregnet Abraham som rettferdighet, så hadde han med å antyde noe slikt, straks skåret over selve nerven i hele hans rettferdiggjørelses-lære.
Paulus’ hensikt med denne teksten er nettopp å vise at vi blir rettferdiggjort
uten noen vår medvirkning eller verdighet,
men bare av Guds nåde og ved forløsningen i Kristus.
Og han sier uttrykkelig i neste kapittel at det er bare «ved den enes lydighet» vi blir rettferdige. Rettferdighet er intet mindre enn lovens oppfyllelse.
Troen i seg selv kan ikke bevirke dette. Troen avskriver faktisk tvertimot vår fortjeneste. For den som tror på Kristus, hans bekjennelse er at han i seg selv står uten rettferdighet overfor Gud, fortapt og rådløs, - og griper derfor «Guds rettferdighet», den oppfyllelse av loven som er i Kristus.
Videre må troen ha et ord fra Gud som kan skape troen, og holde den levende. Og innholdet i dette ordet vil selvsagt være avgjørende for hva jeg får gjennom troen. Hvis en ikke holder dette klart for seg, vil en alltid misforstå ordene om troen og troens rettferdighet.
Hør en liknelse om dette: En fortapt sønn lever langt borte i fremmed land. Der lider han nød. Faren hans lover ham en stor og fin eiendom, bare han vil komme hjem og ta imot den. Sønnen er lenge i tvil, og blir derfor værende i sin fattigdom. Men omsider begynner han å tro faren på ordet, og så skynder han seg hjem for å ta imot eiendommen sin. Senere sier han det slik: Jeg ble lenge værende i elendigheten, på grunn av min vantro. Men da jeg trodde min fars ord, ble jeg rik og lykkelig. Det at jeg trodde, gjorde meg rik.
Hvis så noen bare hører slike ord, og ikke kjenner til det løftet som faren hadde sendt sønnen, så kunne de forstå uttalelsen som at det denne mannen var blitt belønnet for, det var en sønns tillit til sin fars ord. Da ville den som kjente til hele saken si: Nei, du må se på innholdet i det løftet han trodde. Det var jo dette som gjorde ham rik! Løftet gjaldt en stor eiendom, og det var i den selve rikdommen lå. Troen hans bevirket bare at han fikk nyte godt av eiendommen.
Slik skal vi forstå ordene: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet». At troen gjorde ham rettferdig, det skyldtes innholdet i det Guds løfte som virket troen. Og løftets innhold var Kristus.
Hvis vi ikke skulle forstå denne teksten slik, ville det være det samme som å forkaste hele Skriftens store hovedlære. Det ville være å kaste fra seg og forakte alt det Gud har forkynt oss fra verden ble til, om en frelser og en forsoning i hans blod. Alt det Gud har forkynt både gjennom engler og profeter, men også gjennom den forbilledlige levittiske offertjenesten og alle dens blodige offer.
Kort sagt: Hele Skriftens egentlige innhold, læren om Kristus, Kristi lydighet, Kristi lidelse, død og oppstandelse, ville alt sammen være om intet, hvis Gud kunne rettferdiggjøre oss bare på grunn av selve vår tro - dette at vi trodde at han var sannferdig.
Apostelen har altså på dette stedet ikke gitt en så inngående forklaring (som han gir i neste kapittel). Men vi må holde klart for oss at det er overfor Gud ingen som helst unnskyldning for et menneske som av den grunn finner på en ny tolking som strider mot hele Skriftens hovedlære. I dette ser vi også noe som gjennom hele Skriften viser Guds majestetiske storhet: Han gjentar ikke alltid det han har sagt tidligere, men forutsetter at vi husker på hva han har forklart, og at vi forstår ham!
Av alt dette ser vi at selv om troen i sannhet er den høyeste dyd og gudstjeneste som vi noen gang kan oppvise, så er det likevel ikke på grunn av disse troens egenskaper at Gud tilregner oss rettferdighet. Det kan ikke nektes for at troen i seg selv er den edleste dyd. Luther sier: «Vi kan ikke gi Gud noen større gudstjeneste, eller vise ham større ære og lydighet, ikke gi ham noe herligere og mer kjært offer, enn at vi tror på ham og venter oss alt godt fra ham».
Det er troen som dypest sett gir Gud all ære,
erkjenner sin egen og hele menneskehetens uverdighet,
og opphøyer Gud som den som alene er rettferdig, hellig,
barmhjertig, allmektig, trofast og sannferdig.
Videre er også troen den fruktbare mor til alt annet som er godt og velbehagelig for Gud. Fordi troen på Gud gjør at mennesket, som ellers er kaldt, dødt og fientlig overfor Gud, for første gang begynner å elske Gud og hans hellige vilje. Det får lyst og glede i å følge Guds bud.
Troen føder oss på nytt, og begynner å gjenopprette det ødelagte Guds-bildet i mennesket. Begynner å gjenopprette paradis-livet hvor menneskene fortrolig omgås og taler med Gud som et barn med sin far. Videre helliger troen hele mennesket: hjerte, sinn, gjerninger og vandring.
Alt dette er sant. Men fortsatt står den sannheten fast at det ikke er for troens egenverdi, eller for alt det gode den virker i oss, at Gud gjør oss rettferdige. Men bare for den kostelige skatten som troen lever på: Guds elskede Sønn. Troen er i seg selv alltid full av brist, så alle troende må be om tilgivelse for sin tro, og tre fram for Gud med ordene vi kjenner fra Skriften: «Herre, jeg tror! Hjelp min vantro!»
Likevel er det ved troen menneskene ikles en fullstendig guddommelig rettferdighet, og et uendelig velbehag for Guds øyne - d.v.s. med den enbårne Sønns rettferdighet og velbehag.
Slik sett kan vi tenke oss troen som en ring av bly, men med en uendelig dyrebar innfatning: En edelstein av millionverdi. Da ville en jo med all mulig rett kunne si at den ringen er overmåte verdifull. Dens eier vil dermed være en rik person, bare på grunn av denne ene ringen. Men i sannhet ikke på grunn av det ringen i seg selv var laget av. Bare på grunn av verdien i den kostelige edelsteinen.
Slik er det med troen som lever på Kristus. I seg selv er den meget svak og elendig. Men fordi den bærer i seg den uendelig dyrebare edelsteinen: Guds elskede Sønn, så er denne troen meget dyrebar, og gjør at hele mennesket er overmåte hellig og velbehagelig i Guds øyne. Såvisst ikke i seg selv, gjentar vi på nytt, men utelukkende på grunn av Kristus, som har tent troen, og som den bærer i seg.
Dette er grunnen til at slike mennesker som er rettferdiggjort ved troen, av Gud selv rett og slett kalles hellige og herlige (Sal 16:3), og at Kristus kunne kalle sine skrøpelige disipler «helt rene» (Joh 13:10, 15:3).
Bare av den grunn var det også at Abraham hadde det fortrolige samfunnet med Gud, så Herren Gud var gjest i hans telt og talte til ham i så intimt ordvalg som dette: «Skulle jeg vel skjule for Abraham det jeg er i ferd med å gjøre?» (1Mos 18:17).
Bare den dyrebare edelsteinen, Kristus, som var gitt i det løftet Abraham trodde, var hele grunnlaget. For det står ikke: Abraham var så hellig, Abraham var så lydig, at Gud tilregnet ham det som rettferdighet. Men «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet».
Å, om vi nå kunne holde dette klart for oss, at
for Gud gjelder ikke menneskers fromhet, men bare hans Sønn!
Der Gud finner ham, der finner han alt det han søker.
Der tilregner han ingen synd, hvor omfattende og stor den enn måtte være i våre øyne.
Luther sier: «Selv ser vi jo våre synder, og kjenner i samvittigheten hvordan de tynger oss. Men skade oss kan de ikke, når vi tror på Kristus. For i ham er vi fullkomne. Da anser Gud våre synder, som ennå henger ved vårt kjød, som om de ikke var til. De er skjult for Gud som sier: Fordi du tror på min Sønn, så forlater jeg deg dine synder som ennå tynger deg, helt til du gjennom døden til slutt blir løst og fri fra dem».
Ja, sier du, men hvordan kan det være mulig at jeg kan være rettferdig og hellig, når jeg fremdeles går og kjenner synden i meg? Jo, just derfor er det teksten uttaler at «Gud tilregnet ham det som rettferdighet». Gud fant ingen rettferdighet i Abraham. Heller ikke var den rettferdighet Gud hadde virket i ham, på noen måte fullkommen, så lenge han ennå var på jorden. Nei, med all sin lydighet og trofasthet var Abraham fremdeles én som måtte få en tilregnet rettferdighet. Men gjennom den stod han fullkommen rettferdig - for Gud (merk!) «som kaller det som ikke er til, som om det var til» (Rom 4:17).
Så må da også vi være rettferdige - ikke på den måten at vi allerede eier den fulle rettferdigheten i oss selv. Men fordi troen, som lever på Kristus, blir tilregnet oss som rettferdighet. Og i denne tilregnede rettferdighet er vi fullkommen rettferdige innfor Gud. For når Gud erklærer noen å være rettferdige, så må det mennesket også ansees rettferdig overfor Gud og hele himmelen.
Men så kreves det da også virkelig å tro dette som Guds eget ord. Ja, tro det like sikkert som at Gud er sannferdig - uansett hvor ille det ser ut hos deg. Dette var Abrahams store visdom: «Mot håp trodde han med håp». Bare fordi Gud, Den Allmektige, hadde talt. Da trodde han det som fornuften og alle sanser anså som umulig.
Slik må også alle andre som vil følge i sporene til Abrahams tro, gå med ham inn i troens skjulte og hemmelighetsfulle mørke. De må døde fornuften og si: Gud har sagt det. Noe mer vet jeg ikke. Hos meg ser det bare ille ut. Der er bare synd, død, mørke og kval. Men når Gud har gitt sin Sønn, sitt ord og sine innsegl, så kan jeg ikke tvile på at Kristus gjelder mer enn mine tanker og meninger.
Når du døder fornuften, og tror Guds ord på den måten - på tvers av det du finner, ser og kjenner hos deg selv, - da går du Abrahams vei. Da gir du Gud æren, at hans nåde er stor, og at hans ord er sannhet. Og da skal han frikjenne deg fra alle dine synder, slik at om de fremdeles lever i deg, plager og tynger deg, så skal de likevel ikke kunne fordømme deg. For Kristi skyld, han du tror på, skal de være deg forlatt, som om de ikke var til. Det er dette som er å være «rettferdig». Innfor Gud er dette den eneste sanne rettferdighet, og den eneste rettferdighet Abraham hadde overfor Gud.
Derfor må du lære deg å si det slik: Selv om jeg dessverre ikke er så trofast og lydig som Abraham, så er jeg likevel, lovet være Gud, like dyrt gjenløst som han. Og da gjelder også den samme rettferdighet overfor Gud, for meg som for ham. I dette står jeg da likt med ham.
Skulle så Gud ville prøve meg hardt, som han prøvde ham, så vil jeg fremdeles tro at han elsker meg, slik som han elsket ham. Gud gi meg å tro dette like sikkert som Abraham trodde, så vil jeg også få mer av den samme tro og tillit!
Men uansett hvordan det går meg, så vil jeg ikke la det vesentlige bli tatt fra meg: At jeg overfor Gud har den samme rettferdighet som Abraham - fordi jeg har samme Kristus som ham. Jeg vil ikke glemme selve hovedsaken: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet».
Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet, Rom v.4-5.
Her ser du den høye, hemmelighetsfulle og underlige regjeringsformen som gjelder i Kristi rike. Et uverdig menneske får nåde! En som er verdig utelukkes! - Bare på grunn av at hjertet ser etter fortjeneste.
Herren har selv framholdt denne underlige dom aller sterkest når han i Mat 20 sier at de som arbeidet hele dagen, ikke fikk noen nådegave, men bare det de fortjente, bare fordi de «hadde gjerninger» (sv: hollo sig til gärningarna) -. «Vi har båret dagens byrde og hete», sa de.
Men de som stod der og bare hadde arbeidet en eneste time, de hadde ingen krav. De visste at de kunne ikke vente å få noen full daglønn. Men av husbonden fikk de en hel dags lønn i gave.
Slik er himmeriket, sier Herren. Slik er det Kristus regjerer og dømmer, stikk imot all fornuft og alle menneskers skikker og sedvaner. Og hva er grunnen til dette? Herren Kristus forklarer det i Mat 18. Først har han stilt et barn fram for dem, og sagt at et lite barn var større i himmeriket enn Peter og Johannes. Deretter sier han: «for Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt» (v.11).
Gud har gitt sin Sønn til et blodig offer for oss.
Det er grunnen til at det ikke er noe Gud tåler så lite som vår egenrettferdighet. Og at han, på den annen side, tar imot og rettferdiggjør den mest uverdige synder som tror på Sønnen.
Denne Gudsrikets grunnlov bruker nå Paulus som ennå en forklaring på hvorfor Abraham ikke ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, men bare ved troen. Først har han brukt Skriftens historiske bevis på dette. Nå vil han tilføye: Det er ikke mulig at Abraham holdt seg til gjerninger, og ble rettferdig på den måten. Nei, han må nødvendigvis ha trodd på Kristus, ettersom han ble rettferdiggjort. For i nådens rike er det en fastslått regel og dom at «den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent» (og dermed er han fortapt om han så bare har gjort den minste synd, Gal 3:10).
«Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet». Dette finner vi er sammenhengen. Men hvis nå dette er en så avgjørende grunnregel i nådens rike, så la oss ikke ta lett på det, men gå enda grundigere inn i budskapet.
Paulus sier altså: Den som har gjerninger (sv: holder seg til gjerninger). Grunnteksten sier egentlig: «Den som virker», ergazomeno=«som arbeider». Luther gjengir det treffende med: «som omgås med gjerninger». Paulus har med ordet «virker» gitt uttrykk for det mest markerte kjennetegnet hos slike mennesker. Man ser og hører svært mye om deres virksomhet. De «skal ut og virke», o.l.
Men disse kjenner læren godt nok. Derfor bekjenner de samtidig med munnen at vi bare blir rettferdiggjort ved troen alene. Likevel sirkler hele deres liv omkring hva de skal være eller gjøre. Og det er det deres «ikke-overveide» hjertespråk vitner om.
Grunnteksten sier altså: «den som virker». At det betyr hjertets fortrøstning til gjerningene, det forstår vi av det Paulus anvender som dets motsetning, i v.5. Der sier han: «Men den som ikke virker (har gjerninger), men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige» o.s.v. Da forstår vi at ordet «virker» her betegner at hjertet har satt sitt håp til det som virkes (virksomheten). Dessuten forstår vi at dersom hjertet var frigjort, var dødet fra loven og hadde troen på Kristus, så var det som ble virket ikke noe hinder for rettferdigheten innfor Gud, men tvertimot en frukt og en stadfestelse av denne.
Slik står saken: Hvordan din forstand og din bekjennelse enn er, så vil hjertet alltid ha sitt håp til en av disse to mulighetene: Enten på hva du selv er eller kan utvirke - eller på ham som gjør den ugudelige rettferdig.
Vår fortjeneste, etter våre egne gjerninger, - og Guds nåde gjennom Jesus Kristus, er rake motsetninger (Rom 11:6).
Setter jeg mitt håp til noe jeg selv er delaktig i, så kan jeg umulig ha satt mitt håp til Kristus. Da er det alltid min egen delaktighet som mitt hjerte og tanker er opptatt med, uansett hva forstanden og munnen sier. Og da kalles jeg altså her for en «som har gjerninger» (en som «virker»). Fra Guds side får jeg da bare det jeg fortjener, bare det som tilkommer meg.
Men med dette ordet «virke», «holde seg til gjerninger», har Paulus her også antydet hva som er grunnen til at de egenrettferdige setter sitt håp til at de i seg selv skal kunne tekkes Gud. Det er dette at de bare ser på gjerningene. De er ikke klar over at det kreves en hjertets fullkomne hellighet, men tenker bare på de utvortes gjerningene, på samme måte som fariseeren i Luk 18. Han sa: «Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. Jeg er ikke en røver, en horkar», o.s.v.
Her står han innfor Gud, men taler ikke et ord om sitt indre menneske. Han berøres ikke av spørsmålet om hans tanker er rene, om der er egenkjærlighet, om der er noen slags forakt for denne tolleren ved siden av ham, hvordan hans kjærlighet generelt er til andre mennesker, o.s.v.
Hvis Guds åsyns lys fikk vekke opp slike mennesker, så de for fullt alvor var åpne for alt Guds ord og Guds syn på det indre menneske, hvordan Guds øye følger deres tanker og hva hjertet egentlig er opptatt med - da ville de ikke finne noen som helst hvile i sin egen kristendom. Da ville de ikke anse seg bedre enn andre. Da ville de på fullt alvor mene at det ikke kunne være noe menneske som var så onde som dem.
Men de er travelt opptatt med hva de skal gjøre. Det kan være troen, andaktsstunden, bibellesing, bønn, tjenesten i Guds hus, virksomhet for misjonen, vitnetjeneste, faste, o.s.v., - som fariseeren. Derfor kan de også som ham prise Gud for at de ikke er som andre syndige mennesker. Slike, som er opptatt med å virke, er det Paulus taler dette om:
Disse - får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Legg merke til at den som har gjerninger, som virker, - han får «lønn». Ikke nåde, men «lønn». Hvis han i alt har fullført det husbonden forlangte, så får han den lønnen som avtalen forutsatte. Da behøver han ikke takke for det som noen slags nådegave! Det er jo bare noe han selv har gjort nytte for, og fortjent - ! Men skulle det derimot være noe som helst som manglet i det han skylder etter avtalen, da blir han straffet. Han får ikke noe av nåde.
Slik er loven. Den som holder seg til lovens vilkår, blir også dømt etter denne. Slik så vi hvordan Herren Kristus også forklarte det med arbeiderne i vingården. Og i denne Guds regjeringsform er det ingen unntak. Den som er opptatt med gjerninger skal bare lønnes etter fortjeneste, og får ikke noe av nåde.
Når et slikt menneske kan ha gjort mange flere gode gjerninger enn den som søker og får nåde, så kan dette synes å være svært hardt. Men det hjelper ikke. Tonen i Skriften om denne regjeringsform er streng og ubevegelig. Da en av arbeiderne i vingården knurret, så var der ingen unnfallenhet hos husbonden. Han vek ikke det minste på knurringen, men svarte bare: «Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta det som er ditt, og gå!»
På denne knusende måten taler også Paulus i Romerbrevets niende kapittel. Der gjelder det hans dype bekymring over jødenes tilstand. De lever i en blind, hardnakket egenrettferdighet, hvor dom og fortapelse er en uunngåelig konsekvens. Da taler han i denne tonen: Det hjelper ikke hvor mye dere løper og arbeider for å bli rettferdige. Dere har Guds utvelgelse mot dere. Gud har utvalgt bare dem som tror, og har forkastet dem som holder seg til gjerninger («som har gjerninger»). Og det hele beror på Gud.
I spørsmålet om hvem som skal bli frelst, «så beror det altså ikke på den som vil eller den som løper, men på Gud, som viser miskunn». De som søkte rettferdigheten, har ikke fått den. Men de som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet den. Og hvorfor går det slik? Jo, fordi de førstnevnte søkte rettferdigheten gjennom gjerninger - de fikk den ikke. Mens de andre, som søkte den i tro, de fikk den (kap 9:30-32).
På samme måte taler apostelen i Galaterbrevets fjerde kapittel. Der skiller han de som søker frelse, i to grupper som viser til Abrahams to sønner, trellkvinnens og den frie kvinnes. Deres barn er da enten treller - eller barn. De siste kaller han senere også for «løftets barn». Han forkynner da som en ufravikelig dom over de førstnevnte: «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes».
Dette kan synes svært så hardt. På tross av at de har arbeidet og trellet lenge, så skal de til sist drives ut - ! Mennesker som har deltatt i himmerikets bryllup på jorden (Mat 22), og så blir opptatt med gjerninger og vandringen (sitt liv), som betegnes som «hender og føtter» (v.13), de står der til sist uten «bryllupsklær», og blir «kastet ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner». Så stor er Herrens nidkjærhet for sin lovs rettferdighet og for sin Sønns ære!
Å, om alle mennesker som vil være eller bli kristne, måtte legge seg dette på hjertet: I dette spørsmålet går det ikke an å sveve hit og dit med sine tanker, og gjøre seg opp en frelsesvei som vi selv synes om.
Det er den evige Guds eget besluttede råd, at den som vil bli frelst må bli en fattig, fortapt synder, som har gitt opp all sin egen rettferdighet og muligheter, og som søker sin frelse bare i Kristi rettferdighet. Så fortsetter Paulus slik:
Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.
Her hører vi enkle og avgjørende ord om hvem det er som blir frelst: Den som ikke «virker», «ikke har gjerninger, men tror». Den som ikke gjør den minste gjerning for at det dermed skal stå bedre til med hans sak for Gud, endre hans syndeskyld, gjøre ham mer verdig til Guds nåde, - men bare flyr med all sin synd til ham som rettferdiggjør den ugudelige.
Men når Paulus her sier: «den som ikke virker, men tror» - har ikke da den selvsikre, sovende verdens barn truffet veien aller best? For når det gjelder å ikke anstrenge seg med noe som helst for å bli frelst, men bare ha tillit til Gud, så synes de å kunne den kunsten aller best.
Det samme gjelder også de religiøse menneskene. De vil være noe helt annet enn det vi kaller verden, og de taler jo om at troen og nåden er deres eneste trøst. Men i sin drømaktige tanketro lever de et kjødelig liv. De er ikke knust, men tvert imot frie fra alt mulig besvær med å «virke» noe som helst for å tjene sin neste eller døde sitt kjød. Vil ikke slike mennesker i dette verset finne støtte for at de lever et rett kristent liv?
Svar: Hør nå godt etter selve ordlyden: «tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige». Hører du? Paulus taler om en sjel som tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige! - som tror på Kristus i denne konkrete egenskap at han gjør den ugudelige rettferdig.
Paulus taler om en sjel som nettopp trenger den trøsten at Kristus gjør den ugudelige rettferdig. Det gjelder altså en sjel som kjenner seg fullstendig ugudelig, og som i denne nød står overfor valget: Enten selv å arbeide og virke noe til sin frelse, eller også helt fortapt fly til den ugudeliges Frelser.
Den selvsikre verden, med all sin ugudelighet og sorgløshet, anser seg å være ganske god, og setter sin lit til sine gode gjerninger. Men her taler Paulus tvert imot om fortapte syndere som kjenner seg rett og slett ugudelige. Til en slik erkjennelse kommer en ikke i sorgløshet, men bare ved at Herrens hellige krav får gripe fatt i oss og knuse oss, mens han arbeider på oss til omvendelse.
Så sier da også Paulus allerede i kap 3:19-20 at det skjer ikke i lovløshet, men gjennom loven, at vår munn blir lukket - når vi lærer å kjenne synden og blir stående skyldige innfor Gud. I kap 5:20 sier han at det er gjennom loven at «synden ble stor» (sv: synden överflödade). Videre i kap.7:7-13 at det er «ved budet at synden blir overmåte syndig» og at «jeg derimot døde». Vi må holde klart for oss at det er slike sjeler det tales om her.
Den ugudelige. Paulus sier her at Kristus «rettferdiggjør den ugudelige». Hvordan skal vi så forstå dette? Er det dette vi nå har bevist, at de det her tales om, det er de som i virkeligheten ikke er ugudelige, men bare kjenner seg slik?
Her står vi overfor følgende spørsmål: Når mennesker opplever den syndenød som virkes i dem ved lovens arbeid, og før de har troen på Kristus alene og er blitt rettferdiggjort. Er da disse rett kristne?
Hvis de var det, da var ikke Paulus’ ord her rett tale. Mange vil nok utlegge denne teksten slik: Når mennesker som har vært ugudelige omvender seg, da rettferdiggjør Gud dem. Men dette er ikke å forklare teksten, men å lage en ny tekst.
Nei, her vil vi etter hvert finne at
den syndserkjennelse og anstrengelse for å omvende seg, som bare loven har virket, er alt sammen bare et resultat av den skremte og plagede trellens selvoppholdelsesdrift - for å unngå å bli straffet.
Men, er denne trellevirksomheten et sant Gudsforhold, før troen er kommet og rettferdiggjørelsen er et faktum? Anser Gud den for å være det? Hvis det skulle være tilfellet, da taler ikke Paulus sant, og da er det bare den fromme som blir rettferdig.
Riktignok er det forskjell på den frekke ugudeligheten, og den ugudelighet trellen befinner seg i mens han ennå bare står skyldbetynget overfor lovens dom. Men et sant gudsliv har alltid kjærlighet til Gud, og en trang til å gjøre det gode bare for Guds skyld. Dette mangler trellen, som bare er skremt opp av loven. Og dypest sett er han ikke noe annet enn en ugudelig. Klarest ser vi det overfor den sannheten at til og med et rett gudsliv består ikke innfor Guds øyne, hvis det ikke er skjult i Kristi rettferdighet.
Inntil Gud har kledt et menneske i sin Sønns rettferdighet, er dette mennesket, uansett alle andre omstendigheter, i Guds øyne en ugudelig, og «Guds vrede blir over ham» (Joh 3:36).
I den tilstanden er det i Guds øyne intet godt hos menneskene. De kan derfor heller ikke gjøre noe som helst som bidrar til å mildne Guds dom over dem. Så lenge mennesket kjemper og strever med en slik hensikt, så strider det bare mot Guds nåde. Da er de i samme ulykkelige tilstand som jødene, som Paulus taler så sterkt om i kap 9 og 10:1-4.
Men i det øyeblikk et menneske oppgir alt håp om at det kan utrette noe i denne saken, og kaster seg som en fortapt synder utelukkende hen til Guds nåde, blir stille for Guds nådeord om den enbårne Sønnens rettferdighet, og lar dette få føde den nye troen i sitt hjerte - da blir det straks ikledd Sønnens fullkomne rettferdighet og velbehag for Gud. I samme stund får det et nytt hjerte som nå virkelig elsker Gud.
Nå er dette mennesket både rettferdig og har det rette gudsliv. At det er slik, bekrefter alle Skriftens ord og eksempler. Når fangevokteren i Filippi forskrekket ropte: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?», da svarte apostlene straks: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst».
Hvordan var denne fangevokterens forhold i Guds øyne inntil dette skjedde? Jo, til dette øyeblikk var han en ugudelig, men var blitt vekket kraftig opp gjennom Herrens under når fengslet ble åpnet. Og når han da straks erkjente sin ufrelste tilstand, søkte han veien til frelse, og lot ordet om Jesus få gripe hjertet sitt. Straks fikk han da rettferdigheten og det rette gudsliv. Lukas forteller at fangevokteren ikke bare trodde og frydet seg, men fikk også en sånn kjærlighet at han førte fangene sine, apostlene, inn i huset sitt, renset sårene deres og gav dem mat (Apg 16:27-34).
Når jødene spurte Jesus: «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?», svarte han: «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt». Det var som om han ville si: Dere kan ikke gjøre noen Guds gjerning før dere har fått troen (Joh 6:28-29). Forholdet er jo at menneskene, før de kommer til troen, er åndelig døde. De er Guds fiender og vredens barn (Ef 2:1-5, Rom 5:10, 8:7).
Bare den som har Sønnen, han har livet (1Joh 1:12). Bare gjennom troen på ham fødes det noe guddommelig i mennesket. Noe som er virkelig godt og velbehagelig for Gud. Derfor står det fast som en urokkelig sannhet, at det er som ugudelige menneskene rettferdiggjøres. Det er dette apostelens ord vil ha fram. Og tenk hvor sterkt dette taler om hvor stor Guds nåde er! Hvem skulle ikke da driste seg til å tre fram for ham, - når han gjør den ugudelige rettferdig - om det ikke finnes det minste hos deg som er godt og velbehagelig for Gud, men bare synd og ugudelighet?
Men dette er da også en veldig trøst for hvert eneste troende Guds barn. For i den grad Åndens lys får arbeide med dem, vil de alltid se og kjenne den gamle slangens sæd i seg. Og det vil oftest konkret oppleves som ugudelighet. Det vil si at en ikke frykter Gud, ikke har sitt blikk festet på Gud, ikke har den rette frykt for å synde, ikke har den rette tillit til ham i motgang, men ofte kjenner det som om Gud ikke eksisterer.
Da er det en stor trøst at Kristus rettferdiggjør den ugudelige. Bare av sin egen barmhjertighet søkte han oss opp og drog oss til seg, mens vi ennå ikke ville ha noe med ham å gjøre. Da skal han heller ikke bryte sin pakt med oss, om vi nå tynges av denne ugudeligheten, men selv være vår «talsmann hos Faderen». Derfor hviler det i sannhet en evig nåde over hver eneste én som har mistet troen på alt sitt eget, og bare tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige.
Han får sin tro tilregnet som rettferdighet. Hvordan dette skal forståes, at troen tilregnes oss som rettferdighet, det er alt forklart under v.3. Troen lever på den store skatten, Guds Sønn, som innfor Faderen gjelder mer enn himmel og jord. Derfor har den i Guds øyne denne betydningsfulle verdien. Utelukkende på grunn av den dyrebare skatten som har skapt troen, og som troen lever på.
Og fordi Kristus oppfylte loven og tok over seg dens forbannelse, ikke for sin egen - men for vår skyld, så blir nå denne hans rettferdighet av Gud tilregnet den troende. Og da er den troende virkelig fullkommen rettferdig.
C.O.Rosenius i «Romerbrevets budskap»
Det var denne forkynnelsen som inntok hele Skandinavia på 1860-tallet og utover, og fremdeles spres med stadig nye oversettelser til andre land.
Vær med og spre Roseniuslitteraturen!
Du kan få et «depot» av bøker, blad og traktater på greie vilkår.
Jesus sa: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule! Mat 21:13.
Vi formaner i Jesu navn:
Kom sammen fast rundt om i hjemmene, - del Ordet (det Gud har gitt dere, den enkelte)
og be i nød for dere selv og land og folk!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal Forlaget: 3138.07.03508
E-post:
www.arven.net
ISSN 1501-8938
