Kampen om
Guds evige utvelgelse
og
Lammets ære
Dere kjære! Samtidig med at jeg var meget opptatt med å skrive til dere om vår felles frelse, fant jeg det nødvendig å skrive til dere for å formane dere til å stride alvorlig for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige, Jud 1:3.
Juda ser at det er ikke nok, det han helst vil, å forkynne det herlige frelsesbudskapet for de troende. Han må også formane dem til å «stride alvorlig for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige». Og var det nødvendig den gang, så er det ikke mindre nødvendig i dag!
Juda taler videre i v.4 om «mennesker som har sneket seg inn ... de er ugudelige som forvender Guds nåde til løsaktighet og fornekter den eneste Herre Gud og vår Herre Jesus Kristus».
Dette er noe som har skjedd til alle tider. I 2Mos 12:38 leser vi om da Israel drog ut fra Egypten, at «det drog også med dem en stor, blandet folkemengde». Og i 4Mos 11:4 ser vi hvordan disse trekker Guds folk med: «den sammenløpne hop som fulgte med dem, ble grepet av lystenhet. Da begynte også Israels barn å jamre seg og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!»
At de «er ugudelige», betyr slett ikke at dette bare er mennesker som lever det vi kaller «et ugudelig liv». Nei, det kan være de mest moralsk fine, religiøse mennesker. Men uttrykket «ugudelige» sier bare at de er ikke født på ny/ikke frelst. La oss holde klart for oss at den som ikke er et Guds nådebarn - den er «ugudelig», og Satans tjener.
Det som nå over lang tid har skjedd i våre land, er slett ikke at mennesker rent konkret har forsøkt å «snike seg inn», som Juda skriver, i kristenheten. Nei, det er menighetene og misjonsorganisasjonene som selv har anstrengt seg for å «gjøre terskelen lav» til kirke og bedehus. Med det har de gjort terskelen lav for Satan og hans hær. Som dermed har inntatt, og nå etter hvert overtar kirke og bedehus. Det kan ingen som har øyne å se med og ører som hører, være i tvil om i dag.
Ordet «løsaktighet» som Juda bruker her, fører oftest tanken inn på mer markerte, åpenbare brudd på Guds bud, som hor, skilsmisse o.l., og som vi vet i stor grad forekommer i dag i de «kristne» forsamlingene.
Men det er ikke bare disse åpenbare brudd på Guds ord og bud som er alvorlig. Vi ser i dag såvel kirker som tidligere evangelisk klare misjonsorganisasjoner begynner å bruke klovner, buktalere og tryllekunstnere for å «trekke folk» - og penger - til sine møter.
Det er heller ikke bare slike ting, men alle verdens og menneskets egne metoder som kristenheten nå har tatt i bruk i sin virksomhet, så de med dette «fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus», som Juda sier.
Og la oss da straks spørre: Hva er skjedd med kristenheten, når ikke en slik åpenbar tilstand fører til bønnenøds-storm iblant oss - ? Når de helliges samfunn med faste ukentlige samlinger, hvor lekfolket deler ord Gud har velsignet den enkelte med, og ber, tvert imot slett ikke fungerer de fleste steder i våre land i dag - ! Svaret kan ikke bli annet enn at - om ikke den åndelige død allerede er inntrådt, så har i alle fall søvnen inntrådt, og de er i ferd med å dø.
«Den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige», som Juda her formaner til kamp for, er selve evangeliet om Guds evige utvelgelse; at Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, Ef 1:4. «Guds evige nådevalg», som Rosenius kaller det i «Veiledning til fred». Selve budskapet som skaper troen. «Det som var fra begynnelsen ... livet det evige... dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen», 1Joh 1:1-4.
Frelsen i Jesus Kristus alene, som var ferdig før noe menneske ble skapt, er det eneste som kan skape troen, som kan holde troen i live, som viser hvem han er, han hvis navn er: JEG ER. Som er det eneste som kan gjøre vår glede fullkommen!
Kampen mot dette ene nødvendige for vårt evige liv, går da også langt dypere enn til alle disse åpenbart synlige «kampmidlene». Den føres først og fremst på langt farligere områder. Og får vi se det, vil vi også se at selve synden er nettopp dette Juda formulerer slik: «de fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus».
Èn ting er sikkert: Kjenner vi ikke arven fra Adam, så kjenner vi ikke, og har ingen som helst varig glede av arven fra Kristus. Og kan da heller ikke føre noen som helst kamp for «den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige.
Det tales i dag nesten ikke om arvesynden
At Adam som menneskehetens første stedfortreder, drog over alle mennesker den dom som rammet ham selv. «Én manns (Adams) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18-19. «Arvesynden er en så dyp, ond fordervelse av naturen at den ikke kan erkjennes av fornuften, men må tros på grunn av åpenbaringen i Skriften» (Luther i de schmalkaldiske artikler).
Så dypt går menneskets fordervelse på grunn av arvesynden at mennesket slett ikke lenger er i stand til å erkjenne sannheten om seg selv ut fra sin egen fornuft. Sannheten om mennesket ut fra Guds ord, avvises av vår fornuft som totalt meningsløst.
Den som rører ved denne lære om synden, slik Skriften gir oss den, han har forkastet Kristi fullbrakte verk. For hvis ikke mennesket var så forferdelig syndig som Skriften sier, og som Kristus kom og døde for, da er altså Kristus død forgjeves!
I «Romerbrevets budskap» skriver Rosenius under Rom 5:1-2: «Også denne teksten viser at hvert menneske som ikke er blitt rettferdiggjort ved tro, er under Guds vrede og dødsdom.....
At «foraktere», som ikke har noe som helst bruk for Herren, har Guds vrede over seg, det forstår vi også lett. Men dette gjelder så langtfra bare dem. Nei, Skriften taler like klart om dom selv over det mennesket som er uroet og vekket opp til frykt for Gud, men likevel ikke flyr til nådestolen og søker rettferdigheten av tro, men i strid med hans ord innbiller seg at de skal kunne opprette skaden gjennom sin kristendom.
Slike faller under samme dom, om de så kjemper seg til døde i egne gjerninger. Alt er forgjeves, så lenge de ikke «gir seg inn under Guds rettferdighet» og «kysser (hyller) Sønnen», men bare strever med å opprette sin egen rettferdighet gjennom sin anger, sin tro, bønn, bibellesning, avhold o.s.v. Alt er forgjeves.....
Og det som verre er, de kjemper mot Guds evige utvelgelse (Ef 1: 4), kjemper mot Lammets ære, de «trår Guds Sønn under føtter og forakter paktens blod». Bare dette siste er jo nok til at de pådrar seg en forskrekkelig Guds vrede».
Kampen står om Guds evige utvelgelse og Lammets ære
Her kommer også spørsmålet inn om vår vilje.* Rosenius sier: «Mange har undret seg over hvorfor Luther så sterkt kjemper mot læren om den frie vilje. Men det har sine store grunner. Om nemlig Kristus hundre ganger dør for oss, og om han har vært aldri så herlig forkynt for oss, så kan alt dette gjøres fruktesløst ved en enste setning om viljen, at vi av oss selv skulle ha kraft til å gjøre det gode vi vil.
En fri vilje er noe som bare eksisterte i Paradis, før fallet. Da hadde mennesket en fri vilje. Men etter at Adam og Eva hadde spist av den forbudte frukten, har den frie viljen aldri mer forekommet i menneskeslekten. Paulus sier: «Jeg er kjødelig, solgt til trell under synden». Legg merke til: «solgt»! Den som er solgt som slave, har ikke lenger en fri vilje.
La oss stanse opp litt for dette! Hele verden var falt i djevelens hender i syndefallet. Guds bilde var tapt, og dermed den frie viljen. Mennesket var en trell under avgrunnens Farao. Regjert og drevet av hans vilje, og av de lyster og villfarelser som var «fogder og embetsmenn» han satte over oss.
Alt slags ondt, både vår selvlagede frelsesvisshet og vår fortvilelse, kommer av den falske holdningen at vi skulle være i stand til å utrette noe som helst godt. Slik er vår natur. La oss aldri glemme det.
Men, Å, for en nyttig ydmykelsesprosess for vår åndelige helse, - og for en salig fred, for en hvile og sabbatsro for sjelen, - når jeg får se at jeg ikke er i stand til å utrette noe som helst. Ikke en gang å tenke eller ville. Ikke en gang frykte eller tro. Ikke elske eller gjøre. Men får erkjenne at alt bare er nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre!
Å, for en salig fred og sabbatsro for sjelen å helt og holdent ha alt bare i «Herren, både rettferdighet og styrke»!
Vi er alle av natur «vredens barn». Hvor lykkelige de da er, de som har lyttet til nådens røst og latt seg forsone med Gud!». Så langt Rosenius.
------------
Paulus skriver i Gal 1:6: «Jeg undrer meg over at dere så snart vender dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet evangelium».
Vi hører i dag at det i utstrakt grad ikke forkynnes et «reint», men et «betinget evangelium».
Et eksempel på et «betinget evangelium» er dette vi leste i et tidsskrift: «Hvis alt er godt mellom din sjel og Gud, vil ingen ulykke, ingen sykdom, ingen forfølgelse, ingen fare, ingen fiende kunne tilføye deg noe virkelig ondt.... Forblir du i Kristus, og har du syndenes forlatelse og fred i Ham, er Han også bundet til å frelse deg fra all nød og bevare deg til evig liv.»
Det som kjennetegner slike budskap er formuleringer som dette: «Hvis du har....., hvis du er...»
Dette er budskap som kjemper mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære.
Evangeliet skal selvsagt alltid forkynnes uten betingelser. Og loven skal forkynnes «drepende» klart, så det driver til Kristus, som eneste utvei. Vi må spørre med Paulus: «Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?» Gal 3:2.
Vi føres inn på alle slags avveier, om vi ikke lever i nådestanden,
og prøver alt på nådens Ånd
Jeg kom for mange år siden i kontakt med en virkelig gudfryktig, bibellærd og bibeltro bønnens mann. I samtale og bønnesamvær med ham fikk jeg se min fortapte tilstand/ble knust.
Men en tid etterpå begynte Gud å åpenbare evangeliet om sin Sønn for meg. Og det viste seg at jeg måtte holde meg borte fra denne gudfryktige mannen og hans påvirkning, om Gud skulle få ført meg inn på nådens vei og født meg på ny. For hans vitnesbyrd motvirket Guds arbeid med meg til gjenfødelse og all min trøst i Jesus Kristus alene. Senere viste det seg at denne personen stod for en markert lovisk retning.
Det viser at det er ikke nok at loven får knust oss. Vi blir ikke frelst og får se nåden utelukkende ved å bli sønderknust! Vi har ennå ikke fått hjertets øyne åpnet for budskapet om Guds evige utvelgelse, og alt bare blir Lammets ære.
For 30 år siden kom jeg i kontakt med en som hadde bodd i et land hvor det brøt ut en sterk og omfattende vekkelse på 1970-tallet, og som fortsatte over flere år.
Det var sterke vitnesbyrd jeg hørte av ham og fra bøker og blad jeg etter hvert bestilte fra denne vekkelsen. Oppløste ekteskap, ødelagte naboforhold m.m.m. ble gjenopprettet når menneskene ble frelst. Uriktig handel ble bekjent og omgjort. Onde ånder ble drevet ut, og det forekom også helbredelse. Men slike mer overnaturlige ting dominerte på ingen måte vekkelsesbildet.
Inntrykket av vekkelsen var overveldende, og virket for meg den gang i høyeste grad bibelsk fundert.
Men etter hvert ble det av Guds store nåde avdekket for meg at ingen av vitnesbyrdene fra denne vekkelsen, verken muntlig eller fra litteraturen, talte om hva de hadde fått/eide i Kristus alene!
Alt gikk bare på hva Gud hadde virket i dem og ved dem - - !!! Som fariseeren i templet – stod ikke og takket Gud for at han i seg selv var bedre enn disse andre. Men for at han ved Guds kraft, ved Guds nåde…, ikke var som de andre. D.v.s. «lapper på gamle klær» – hadde intet behov for en total stedfortreder!
Her har vi noe av den skarpeste grensegang vi ser i vekkelser – og i den daglige kristenhet!
Det var en vekkelse som kjempet mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære!
I Norge hører vi om flere såkalte vekkelser, hvor det også skjer åpenbare markerte omvendelser. Det skjer for eksempel ved at talene/forkynnelsen inneholder eller avsluttes med tåredryppende historier – som nettopp gjør at menneskene strømmer fram til forbønn – på forkynnerens oppfordring.
Det kan være sang og musikk som ved ordvalg og melodi skaper en «vekkelses-atmosfære» som fører til mange «omvendelser». Men menneskene er bare «blitt med», men ikke «kommet igjennom», som de gamle forkynnerne var så opptatt av måtte skje.
En bror fortalte om en virkelig evangelisk forkynnelse han hadde sittet og hørt. Frelsen og alt Guds verk var nåde, bare nåde, og intet mer, alt for Jesu skyld alene. Men så avslutter plutselig forkynneren med: «Kom fram og ta imot frelsen!» «Å, tenkte jeg», sa denne bror, «hvorfor skulle han si dette siste! Da er det jo ikke bare nåde lenger. Da må også jeg gjøre noe!
Jeg vil også med sorg dele min egen erfaring for mange år tilbake. Sammen med en eldre bror talte jeg 4-5 dager på bedehuset et sted.
Etter hvert ble møtene «varmere». En kveld ble ordet gitt fritt. Den ene etter den andre stod opp med vitnesbyrd om hvordan Gud hadde vist dem forhold de måtte bekjenne for ektefelle og andre. Alt var ting som kunne aksepteres fortalt offentlig.
Den eldre broren inviterte mot slutten en kveld til å komme fram til forbønn, om noen ønsket det, for omvendelse, fornyelse eller hva det enn måtte være. Menneskene strømmet fram – bortimot 50% av forsamlingen . Alt, både innbydelse og det som videre skjedde, foregikk absolutt i rolige, verdige former. Vennene på stedet omtalte dette som «vekkelse».
Vi ble spurt om å komme tilbake med nye møter. Det gjorde vi etter 2-3 måneder. Da opplevde jeg det sjokk å måtte konstatere til min fortvilelse at menneskene på stedet var akkurat de samme som før «vekkelsen». Det var ikke skjedd noe grunnleggende med dem - !
Jeg ropte til Gud, og spurte: «Hva er skjedd?» Gud svarte først: «Dere har båret inn fremmed ild» (konf. 3Mos 10:1). Jeg måtte spørre Herren videre: «Hva betyr dette?» Og Gud svarte: «Dere har ikke forkynt Kristus!»
Altså en «vekkelse» som kjempet mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære!
Jovisst hadde vi talt – mye også – om Jesus Kristus. Men da ble det åpenbart for meg at det å «forkynne Kristus» er noe ganske annet enn å «tale om Kristus». Å forkynne Kristus, skildrer Paulus for eksempel sterkt med ordene: «Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?», Gal 3:1-2.
Å forkynne Kristus, er å forkynne ham – ikke først og fremst som som skaperen, hjelperen, sønderknuseren, trøsteren, helbrederen, undergjøreren. Men som den eneste, store Stedfortreder og Løsepenge for hele meg, det gjennomsyndige Adams barn.
Som Stedfortreder fullkomment oppfyllende loven i syndig kjøds lignelse, i mitt sted. Som Stedfortreder når «Gud fordømte synden i kjødet» på Kristus på Golgata. Som Stedfortreder oppreist til min rettferdiggjørelse. Som Stedfortreder i Himmelen hos Gud, «for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24. Som den som er blitt min visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30.
Da vil han også bli alt det andre for oss. Men «alt det andre» er nå ikke lenger det Kristusbildet vi lever på. Bare noe vi også får som nåde over nåde.
Vi ser mange eksempler i dag på en sterk - men død - tro!
«Det beste er det verste» sa Luther. Det gjelder i aller høyste grad i dag. Det meste av «det beste» i dag, er det farligste. Fordi det som regel har bare én side av Bibelens sannheter i seg, men ikke hovedsannheten: Guds evige utvelgelse og Lammets ære.
Karismatiske bevegelser over våre land
La oss bare minnes Jesu ord: «Gled dere ikke over dette at åndene er dere lydige! Gled dere heller over at navnene deres er innskrevet i himmelen!», Luk 10:20.
Ånden fristilt fra Ordet gir ikke Guds evige utvelgelse og Lammet all ære.
Nidkjær bibeltroskap
Vi hører tale om at «det er ikke nådeforkynnelse vi trenger i dag. Vi må videre. Det er lov- og helliggjørelsesforkynnelse vi nå trenger, så menneskene våkner og lever som bibeltro kristne».
Vi hører snakk om at ordet «helliggjørelse» brukes om to forskjellige forhold. I den mest omfattende betydning brukes begrepet helliggjørelse på det som Guds Ånd virker i et menneske som omvender seg og tror evangeliet, etter at loven har fått jaget det til Kristus. I en mer snever betydning blir det også brukt om det som kalles den daglige fornyelse». Dette skal til og med være «Luthersk».
Vi må spørre: Hvor har man fått dette fra? Når Luther taler om å døde kjødet ved Ånden, sier han at vi , når fristelsen møter oss, skal «huske Guds ord og styrke oss mot fristelsene ved troen på syndenes forlatelse». Dette angår jo både i «den mest omfattende betydning» og i den daglige fornyelse!
Vi hører snakk om «helliggjørelsens evangelium» og «tjenestens evangelium» - som selvsagt begge deler er «et annet evangelium» enn det som forkynnes av Ham som kalte oss ved Kristi nåde, Gal 1:6.
Vi ser her igjen klart kampen mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære alene!
Selvsagt skal loven forkynnes også for gjenfødte kristne. Ikke for å drive oss til selvgjort helliggjørelse. Men for at vi skal få se vår synd og våre mangler, og drive oss på ny og på ny til Kristus, som «er blitt vår visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30. For at vi mer og mer kan leve bare i ham som sier: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt», Joh 15:5, - som er helliggjørelse!
-------
I en vekkelse var det en pastor som forstod at vekkelsespredikanten betvilte at han virkelig hadde liv i Gud. For å overbevise predikanten om at han hadde det rett, sendte denne pastoren ham et telegram hvor det stod: «sønnen er kommet hjem og har omfavnet faren og kysset ham!» Igjen: Kampen mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære!
Vekkelsespredikanten sendte bare et telegram tilbake hvor det stod: «Det var faren som omfavnet og kysset sønnen!!!»
Her ser vi demonstrert forskjellen på trellen og løftets barn, på vekkelser nedenfra og vekkelser ovenfra.
Vi ser samme kamp utkjempet i tidligere utgaver av roseniuslittera-turen. Chr.S. Dicks oversettelse på 1800-tallet gjengav klart og fullstendig dette budskapet. Senere, derimot, ble det begått umåtelig stort «rov» på budskapet Gud har gitt oss gjennom Rosenius, ved markerte nedskjæringer og utelatelser i alle våre skandinaviske land, spesielt Danmark og Norge.
Blant mye annet fantes i tidligere utgave av «Veiledning til fred» overhode ikke selve hovedavsnittet: Guds evige nådevalg («det er jo dette vi lever på», som Rosenius skriver). Og på smussomslaget av en tidligere utgave av Husandaktsboka kan vi lese at «Rosenius står som far for den bevegelse som gjerne kalles ny-evangelismen» - -!* Som er fullstendig feil.
Andre skandinaviske utgaver av «Veiledning til fred» ser ut til å være oversatt fra den norske pocket-utgaven, med dens store mangler.
I svensk utgave ser vi i tillegg svært loviske drag over oversettelsen. Der er f.eks. et avsnitt med overskriften «Ner i djup forkrosselse». Mens vår norske utgave har som overskrift over dette avsnittet: «Den som vil bli en rett kristen, må først bli en synder» - - - - ! Som er noe ganske annet. Den som «blir en synder», ser at han kan ikke «stille opp» med noe som helst, verken en sann overgivelse, en «djup forkrosselse», eller å «gi seg helt» ! Men det kan skje som en frukt – som er en helt annen sak.
Så er der et annet, ennå mer talende uttrykk, som er brukt i en annen overskrift i den svenske oversettelsen. Det avsnittet heter: «Lagen krever alt - Gi deg helt!»... I vår norske utgave heter dette avsnittet: «Loven er hellig som Gud er hellig».
Det er typisk hvordan det som må skje med oss - («gi deg helt») har fått markere seg i denne oversettelsen, framfor Guds hellighet - og Kristi forsoning !!! Det er evangeliet; Guds evige utvelgelse og Lammets ære som forsvinner i budskapet.
Mange har «fått øynene opplatt» ved å lese disse sterkt forkortede og mer eller mindre populariserte utgavene av Roseniuslitteraturen fra 1950-70-tallet. Men denne «vridning» vi har har vist i hva det forkuseres på (i oversettelser av bøker - og i forkynnelse) gjør at den som leser/hører slikt , risikerer å ikke kommer lenger enn til en «skrifttro selv-overgivelse», altså egenrettferdigheten!
Det er jo dette å skjelne rett mellom lov og evangelium som viser om du har det rette, evangeliske blikk på Skriften. Og som første gang skjer når du kommer til troen/blir født på ny.
Vi ser i Fil 2:19 Paulus skriver at han vil sende Timoteus til dem, for, sier han: «Jeg har ingen likesinnet, som kan ha ekte omsorg for dere, for de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til».
Disse Paulus taler om, som han ikke kunne sende til dem, de «søkte alle sitt eget (menneskets eget), ikke det som hører Kristus Jesus til». Bare de fikk se tilhørere oppleve noe med «sitt eget», at de «bøyde seg», «kom fram», «ble sønderknust», «gav seg helt» o.s.v., så var disse fornøyd.
De søkte ikke å forkynne for filipperne «det som hører Kristus Jesus til», at vi eier alt i ham alene, Guds evige utvelgelse, Ef 1:4, 1Kor 1:30 m.fl.
Vi kan se det selv i de beste bibeloversettelser, hvordan formuleringen flere steder ikke blir evangelisk, men lovisk; kjemper mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære alene.
Våre gamle solide bekjennelsesskrifter og lærere slår fast at: Lære er meddelelse av åpenbaringens innhold. Var det underlig at reformasjonens menn var opptatt med «det dødelige alvor i spørsmålet om, den rene lære»? Hvor «den rene lære» ikke var fine teologiske setninger, men budskapet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene! Og hvor bekjennelsen da ble benådede synderes lovprisning til Gud!
Loven lå skjult i arken (som var et bilde på Kristus) under lokket, «nådestolen», hvor blodet fra offerlammene ble stenket. Et bilde på at hele Den Hellige Skrift skal forståes ut fra evangeliet. Og evangeliet er budskapet om synderens rettferdiggjørelse ved tro alene.
Les «Romerbrevets budskap» av C.O.Rosenius, om igjen og om igjen! Der hører du Herrens røst, «klangen av gullmynten».
Hva så med oss selv, kjære leser, du og meg?
Hva er det vi bygger vår tro på? Hva er det vi gjennom dagen har som «hvilested» for vår sjel?
Når fristeren fører oss til fall, hva da? Da kommer angerens tårer og bønn til Gud om tilgivelse for Jesu skyld. Og slik skal det være. Men hva nå, midt i fallet, med vår frelsesvisshet? Dukker ikke da spørsmålet opp om hvordan vi nå har det med Gud - underforstått: når vi nå har falt og brutt hans bud så ille - !
Står Guds evige utvelgelse da fast - så Lammet kan få all ære? Nei, da gir Guds små nådebarn seg ofte ikke «inn under Guds rettferdighet», Rom 10:3, men forsøker tvert imot å «bygge opp sin egen rettferdighet. Og kjemper i alt dette mot Guds evige utvelgelse og Lammets ære! Uten at vi dermed sier vi er falt ut av nåden - hvis bare all vår trøst og tilflukt fortsatt er Jesus Kristus og alt hans verk alene.
Kjære leser: I Guds evige utvelgelse, der er det hele vår frelse ligger! Og der er det hele vår hvile og frelsesvisshet ligger!
Med Jesus på fjellet hører disiplene Herrens røst fra skyen: «Dette er min sønn, den utvalgte», Luk 9:35. I Mat 17:5 leser vi: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag», Mat 17:5.
I 1Joh 2:1 leser vi: «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige».
Simon utbryter, med Jesusbarnet i sine armer: «Herre... mine øyne har sett din frelse!»
Hør: Der er bare én utvalgt, bare én i hvem Gud har velbehag, bare én rettferdig - Jesus Kristus. Han er selv hele vår frelse!!!
Vi er løftets barn, Gal 4:28. Vi er helt konkret barn «unnfanget» ved at løftet om Guds evige utvelgelse treffer hjertet, smelter sammen med/ inntar hjertet, og skaper/former nådebarnet.
Og så får vi, som nådebarn, leve et helt liv på «Guds evige nådevalg». Da blir også all vår sang: «Verdig er Lammet, som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» Åp 5:12.
Har du og jeg fått nød for kampen om Guds evige utvelgelse og Lammets ære, så vi drives i bønn for sjelene, for land og folk, og oss selv?
H.H.
Vi vil til sist ta med oss en sjelden klar evangelisk nyansert, lærerik grensegang i H.N.Hauges, Gisle Johnsons og C.O.Rosenius’ forkynnelse:
Viljeproblemet i vekkelsesforkynnelsen
For en vekkelse spiller det stor rolle hvordan lederne ser på menneskets muligheter ut fra dets vilje. Det vil sette sitt preg på bevegelsen.
Her skal vi ikke ta opp hele det gamle teologiske mesterspørsmål om menneskets vilje er bundet eller fri. Vi holder oss til det vi kan lese ut fra forkynnelsen.
Det er et sted hvor Hauge uttaler seg særlig klart om denne sak. Han sier vi har «faaet en udødelig Aand, der er skabt i Guds Billede, men tabt dette formedelst vore første Forældres Ulydighed. Vi have igjen af det ellers tabte Billede en frie Villie; med denne kan vi foragte den tilbydende Naade i Christo, modstaae den gode Aand, som vil oplyse os om den Salighed vi tilbydes . . .».
Først og fremst legger Hauge vekt på at menneskets frie vilje kan hindre Guds verk. I en preken skriver han at Gud «er Herre baade over Himmel og Jord; alene denne Skat eier han ikke: vor fri Villie over vort Hierte; han vil med sin Aand bøie vort Hierte, og hindre vor onde Villie; drage os til at giøre Godt; men han kan ikke bestandig regiere os naar vi ikke vil, da han heller ikke tvungne Tienere vil have, derfor raaber, lokker og kalder han: min Søn, giv mig dit Hierte».
Noen spør om hvorledes de skal komme til «den nye Fødsel eller Omvendelse», men «de fatter dog ikke Sind og Villie til at blive lydige og følge med og giøre deretter». Det er stadig et spørsmål om viljen. I prekenen over den verkbrudne (Matt. 9:l flg.) understreker Hauge at Gud kaller til omvendelse og vil «forlade alle som med Bøn og Bod søger Gud af ganske Hierte med et ydmygt og lydagtigt Sind og Villie til at skikke sig siden efter Herrens Villie».
En kan spørre hva det er som skal sette mennesket i gang og gi kraften til å gjøre dette. Hauge sier det skal skje «ved Christi Kraft». Helliggjør-elsens vekstpunkt er også «at trænge dybere ind i Beskuelsen af sin egen Uværdighed og Guds store Kiærlighed». En er en kristen bare når en står under denne makts innflytelse. Ellers kan det bli «en tagen Tro».
Dette må vi være oppmerksom på når vi leser Hauges skrifter. Bare da kan vi forstå hans sterke appell til viljen og den vekt han legger på den kristnes liv, noe som er karakteristisk også for den vekkelse han ble middel til.
Rosenius’ behandling av viljespørsmålet er preget av hans kjennskap til Luther og bekjennelsesskriftene. Derfor hevder han at den frie vilje gikk tapt ved fallet, og følgelig er det ikke mulig for mennesket å holde Guds lov, ikke en time, ikke et minutt. Det er ikke mulig å gi hva man ikke har, eller å telle penger ut av en tom pung. «Guds Billede er borte. Hjertets Renhed, Forstandens Lys og Villiens Frihed — alt er borte, det findes ikke, og Slangens Sæd opfylder alt Kjød». Likesom et glødende jern er gjennomtrengt av ild, og en våt svamp er gjennomtrengt av vann, så er menneskets hjerte oppfylt med syndens gift.
Men det «aller fordærveligste Onde» Djevelen plantet i vår natur, var den innbilning at vi selv skulle være vår egen hjelper og frelser. Djevelens ord ved syndefallet: Dere skal bli likesom Gud, det grep dypt og satte svære merker etter seg i vår natur, «nemlig alle Slags Hovmod, og i særdeleshed denne allerskadeligste Indbildning, at vi selv havde Kræfter til at modstaa det Onde og gjøre det Gode.
Den «frie Villie» i denne Betydning er den Drøm hvoraf baade al Sikkerhed og al Fortvilelse kommer. Kunde den vakte Sjæl blot overbevises om, at han ingenting formaar, at den frie Villie er tabt, at han er «solgt under Synden», da skulde han snart komme til trøst i Kristus, overgive sit Selvfrelsnings-Arbeide og «kaste sig som død for Jesu Fødder» paa idel Naade».
Rosenius’ syn er altså dette: Mennesket overlatt til seg selv er dødt og blindt og kan ikke gjøre seg selv levende. «Gud kommer, raaber, kalder og sætter ham i den Tilstand at kunne lytte til hans Røst, jage deretter, søge mere Lys og Kraft — eller tvertimod foragte, imodstaa, fly den kaldende Røst — og han bliver da selv Aarsagen til sin evige Fordærvelse».
At han er svak, avmektig og syndefull, at han ikke kan frykte Gud, ikke angre, ikke be, ikke tro som han bør, alt dette gjør intet. «For dette bliver han ei fordømt naar han dog forsaavidt har hørt Guds Røst, at han ønsker alt dette — da er Alt vundet. Gud skal give Alt naar vi have vel lært at kjende vor Afmagt».
Summen av hva våre bekjennelsesskrifter lærer om den frie vilje er da etter Rosenius dette: Mennesket har i alminnelighet forstand og vilje når det gjelder de naturlige ting, som å arbeide, bygge, plante, spise og drikke o.s.v. Likeså når det gjelder visse ytre fromme gjerninger, og unngå grove laster. Men så snart det gjelder en «egentlig Forbedring og Fromhed for Gud», da er mennesket ikke mer fri, men fanget av synden. Og han sier som Luther at hvis vi betrakter den frie vilje som et menneskes evne, så bør vi heller kalle den en egen enn en fri vilje.
Viljen har vært fri hos Adam, men ved hans fall er den blitt fanget i synden. Den har likevel beholdt navnet «fri vilje» fordi den engang har vært fri og engang ved Guds nåde skal bli fri igjen. Ingen bør tvile på Guds nåde. Men på seg selv bør man tvile fullstendig og ikke stole på sin frie vilje til å gjøre selv den minste gjerning.
Vår avmakt er med andre ord Guds sjanse. Og når evangeliet kommer til oss i denne situasjon, kan alt bli nytt.
Gisle Johnsons oppfatning av menneskets viljemuligheter ligger nær opp til Rosenius’ fordi begge bygger på Luther og bekjennelsen.Etter fallet er mennesket behersket av egoismen helt ut, og ikke engang samvittigheten kan gi viljen en ny grunnretning. I sin vantro vender mennesket seg bort fra all sann gudserkjennelse. Først når loven har fått gjøre sin gjerning, vil det oppleve «Hjertets Sønderknuselse». Lenger kommer det ikke.
Men nå er denne sønderknuselse «det nødvendige subjektive Tilknyt-ningspunkt» for evangeliet. Mennesket føler i denne tilstand at evangeliet svarer til dets trang.
Men troen er ikke bare en følelsessak. Den er også en viljens sak. Derfor kommer mennesket først til tro når det gir evangeliet rom i hjertet og nådens budskap sitt bifall, og blir overbevist om dets sannhet så det bøyer seg for det. Men det står i menneskets makt å avvise evangeliets nådetilbud og hindre troens fødsel i hjertet.
En skulle tro at Hauge hadde noe positivt å si om den frie vilje. Han taler ofte om «Villie og Sind» til å omvende seg. Men han samstemmer med de to andre vekkelsesledere når de lærer at mennesket har makt til å avvise evangeliet. Det er den frie vilje.
Hauge taler mye om at troen må vise seg i livet før man bekjenner den, dette henger sammen med hans frykt for «en tagen Tro». Når evangeliet møter det sønderknuste hjerte, skal man ikke straks bekjenne sin tro når viljen har bøyet seg for det. Livet skal vise om viljen har gjort det.
Hos Rosenius er som vi har sett, betoningen en annen. Men det finnes også tanker som ligger Hauges tanker nærmere enn man vanligvis tror. Han vender seg mot en slags «Troeshelter» som kunne trenge å bli sønderknust av loven. Det er «disse sterke, modige eller letsindige Naadens og Evangeliets Misbrugere, som aldrig bekymres over nogle Feil og Synder, men under Paaberaabelse af Naade og evangelisk Frihed hylde og forsvare Kjødets Frihed». De vil leve etter sin egen vilje og mener de har en sterk tro som aldri forstyrres, men det er en tro som «aldrig virker noget». Deres hjerte er ikke knust, de er sikre, selvtilfredse og fri i visse skjødesynder. De trenger å komme under lovens knusende dom, for dette er en død tro.
Men på den annen side kan aldri loven virke helliggjørelse: «Nei, dette var aldrig Lovens Gjerning, naar man taler om virkelig Helliggjørelse». Men en kristen bruker loven allerbest «naar han i Samvittigheden er aller mest fri fra Loven, dens Domme og Trusler» . .. En kristen bruker loven aller best når han er «aller mest vis og glad i Troen, aller mest holder Kristi Retfærdighed for fuldt tilstrækkeligt for Gud; thi da er hans Hjerte mest varmt, barnligt, taknemmeligt og villigt til at gjøre all Guds Villie; da tænker han med de reneste Hensigter paa, hvorledes han skal gjøre sin Gud til behag, og da er loven en kjær Veileder; den hverken driver ham med Trusel eller Tvang eller meddeler ham Kraft, men den tjener ham kun saaledes som Tegningen til et Hus tjener Bygmesteren».
Rosenius har altså forstått det vanskelige ord i Fil. 2:12—13: «arbeid på deres frelse med frykt og beven. For det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans gode vilje». På den ene siden beror alt på Gud. På den annen side kommer alt an på oss. Det spørs om vi vil bruke den kraft Gud gir til også å følge tegningen så huset kan bli bygget.
Hauge har vanskelighet med å tolke Fil. 2:12—13, men aller mest med ordet i Rom. 9:16: «Så kommer det ikke altså ikke an på menneskers vilje og anstrengelse, men på Guds miskunn». Når Hauge skal forklare dette, kommer han øyeblikkelig med sine betenkeligheter. Han kjenner mennesker som er blitt «heftig bevæget» ved «Guds Magt og Retfærdighed», «eller især ved at høre og læse om Christus»; de «har kommet i stor Angest over sine Synder, følt Trøst med Glæde i sit Hierte». De har hatt stort lys i åndelige ting, så han kan ikke skjønne annet enn at det «har vært den Helligaands Virkninger».
Men, sier Hauge, så har noen av disse mennesker «dog aldrig kommen til nogen Sinds Forandring, sand Fornægtelse fra egen Nytte». De lever nok et finere utvortes liv, men de lever i den stolte tro at Gud har utvalgt dem til salighet, «saa de foragter andre» og «søger sig selv i alle Ting». Dette skjer i hemmelighet. De fordreier Skriftens ord så det blir til trøst for dem selv og til et «Syndeskiul i Sikkerhed, hvilket har ofte sat mig i Tvil og Angest», sier Hauge. «Thi Kaldet hielper vist ikke, naar man ey blir Aanden lydig i bestandig Strid til Enden mod Synden, da Udvælgelsen bestaar deri, at Hiertens Sind har omvendt sig og elsker Gud».
Hauge vil først og fremst understreke ordet: «arbeid på deres frelse med frykt og beven». Det forstår han. Derimot har han den største vanskelighet med ordet om at det ikke kommer an på menneskers vilje, eller anstrengelse, men på Guds miskunn. De paradoksale ordene hos Paulus som har en slik dybde og viser oss det uforklarlige, irrasjonelle ved frelsen kan han ikke gripe. Derfor erklærer han kort og godt: «De anførte Pauli Ord, at det ikke staar til dem som vil etc., m.fl. Ord baade før og efter, vil jeg nu lade staae for sit Værd».
Men han kan likevel ikke la være å behandle ordet med sin tanke. Han har søkt å forklare det for seg selv og mener at når det kommer fra en slik mann som Paulus, må man ta det opp i beste mening. Det er dog mulig at «han som andre Mennesker kan feyle i sine Meninger og Udtrykker, da jeg ikke kan troe, det er saa meget forfeylet i Oversættelsen». Han må innse at det er andre dunkle steder hos Paulus av mindre betydning. «Men her at følge Ordene, da siger Paulus sig selv imod, som ofte driver paa Menneskets Villie at giøre ...». Han sier også at hver skal få igjen etter det han har gjort, enten ondt eller godt. Og Kristi ord især oppfordrer mennesket til å tro, følge hans bud, la lyset skinne og vise seg i gode gjerninger. «Naar jeg ingen fri Villie haver til at giøre og lade, modstaa Guds Ord og Aand eller annamme, da var heller ingen Lærdom nyttig, og for det andet Liv Skyld havde jeg ikke nødigt at bekymre mig, hvad jeg gjorde, men kunde følge mine Lyster. Gud maatte tage og sætte mig saa at sige hvor han vilde! Men her kan jeg ikke forståa andet end at dette er mod Skaberens vise og gode Egenskaber med gaver og fri Villie, som han har givet mig».
Til slutt trøster Hauge seg med Paulus’ overordentlige kall og plutselige omvendelse som gjør at ikke alt kan bli like godt: «Paulus, som havde store Gaver, er og at agte for sit særdeles Kald, som gjorde at han fik den hastige Forandring samt det flittige Arbeyde, og for mange gode Ord han har skrevet til Opbyggelse, som langt fra bør forkastes, fordi om nogle Avner var i den Hvede».
Men Hauge har enda ikke lett for å slippe apostelens tilsynelatende selvmotsigelse i Rom. 9. Han kan tenke seg at romerne var begynt å bli kristne og syntes de var bedre enn jødene, og så har han brukt «saadanne Ord og Meninger for at ydmyge dem».
Den tanken at vår frelse fra en side sett utelukkende beror på Gud, kunne Hauge altså ikke gripe. Omvendelsen skal nemlig etter Hauges lære komme først, deretter troen. For Jesus forkynte i evangeliene: Omvend dere og tro. Og han stanser ikke ved profetens ord: Omvend du meg. Herre, så blir jeg omvendt. Vi skal «forarbeide vor Saliggjørelse med Frygt og Bevelse». Ellers vil de oppvakte bare ledes til «en for let Trøst og Sikkerhed».
Derfor kunne han ikke samstemme med brødremenigheten når den «foredrog kun det Trøstelige i Jesu Forsoning» og lærte «forlidet om den moralske Lov som Jesus skjærpede i sin Bjerg-Prædiken». Og han føyer til: «idelig at raabe paa Jesu Navn og Forsoning, synes jeg leder til at misbruge de dyrebare Ting, thi de, der elske Christus, skal holde hans Befalinger».
Det framgår av dette at Hauge ser på mennesket som en moralsk-religiøs personlighet.
Derfor ble hans oppfatning av Jesu frelsesgjerning også tilsvarende vid. Den kan ikke innskrenkes til hans død på korset. Det er ikke nok å betrakte hans stedfortredende strafflidelse og ved tro ta imot syndenes forlatelse. Jesus kom ikke bare for at Gud skulle kunne tilgi, men for å gi oss en mulighet til å oppfylle Guds lov.
Vi kan ikke bare se hen til hans passive lydighet, hans stedfortredende gjerning på korset. Vi må også rekne med hans aktive lydighet: at han som den annen Adam oppfyller loven i vårt sted, gjenoppretter det tapte Gudsbilde og gjør god igjen all den skade som synden har forvoldt. Så kan vi iføre oss dette bilde med den nye stilling overfor Gud og den nye vilje til å gjøre Guds gjerning.
Det er ingen tvil om at Hauge vurderte forsoningslæren. Han sier i sin kirkehistorie at det er fortjenestfullt når brødremenigheten har holdt forsoningslæren levende gjennom rasjonalismens århundre. Men i en tid da menneskets hele moralsk-religiøse liv måtte forandres, kunne man ikke bygge på den isolert. Det ble et spørsmål om å eie den nyskapte vilje.
Når han taler om sin egen omvendelse, sier han det et sted slik: «Det var mig ellers godt at være i Guds Haand som Leret i Pottemagerens Haand, kiende min Synd og Afmagt til det Gode, saa jeg heftig anholdt hos Gud i Troen om Magt til at giøre hans Villie. Og naar jeg da ikke modstod hans Aand mer end Leret giør mod Pottemageren, da dannet Gud mig vist til sin Ære, gav mig Kraft og drev mig til sin Gierning at giøre, saa jeg hverken havde Aarsag eller kunde undskylde mig med noget Skin».
Kristenlivet blir på den måten et liv i høyspenning. Og trosvissheten ligger faktisk i at man står i kampen. Men denne visshet blir i neste omgang angrepet av livets tale, «at livet ei vil svare som om det rett var hjertets sak».
Det var en slik situasjon Rosenius stod oppe i med den nye generasjon vakte. Og da er det godt å bli vist til fast grunn: at det ikke kommer an på menneskers vilje eller anstrengelse, men på Gud som gjør miskunn. Og det er en grunn som vi ikke har noe med, men som kan karakteriseres med Paulus’ ord: Det gjorde Gud (Rom. 8). Og her er motivet for den nye lydighet. Aldri er hjertet så barnlig villig til å gjøre Guds vilje som når det ser at Kristi rettferdighet er nok for Gud, sier Rosenius. Derfor gledet han seg over Rom. 9:16, mens dette ord var en selvmotsigelse for Hauge.
fra boka «Vekkelsesretninger i norsk kirkeliv» av Godvin Ousland
Vi roper ut: Les «Romerbrevets budskap»! (3 bind)
«Gull i en åndsfattig tid», Kr. Fjelde
«En stor begivenhet i den kristne bokheimen i landet», Carl Fr.Wisløff
«Himmeltoner for syndere», Reidar Sætre
Du får bøkene i bokhandelen, direkte fra oss eller over www.arven.net!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal. Forlaget: 3138.07.03508
E-post:
www.arven.net
ISSN 1501-8938
