Menneskenes fall
og
gjenopprettelse
Kjære venner!
Fra Sverige fikk jeg nylig en liten gammel, tynn bok av C.O.Rosenius med tittelen: «Menneskenes fall og gjenopprettelse». Det har avsnittene: Skapelsens første dager, Menneskene blir skapt, Prøven menneskene settes på, Syndefallet, Syndefallets følger, Solgt under synden, Gjenoppprettelsen A: Det første evangelium, B: Løftet oppfylles, Den sanne omvendelse og tro.
Dette er en helt vesentlig forkynnelse vi i dag så og si totalt mangler. Og vi vil nå gi våre lesere del i dette Gudgitte klare og grunnleggende budskap gjennom 5 nummer av «Arven». Slik det også opprinnelig kom ut i Rosenius’ blad «Pietisten» (som han understreket betyr: Det opprinnelige, det originale).
Ta derfor godt vare på alle disse numrene av «Arven», så du har hele budskapet i sammenheng, fra denne gamle velsignede lille boka! Vi vil forsøke å få disse numrene av bladet ut litt «tettere» enn vanlig.
Nå skal vi altså få ta til oss dette som Johannes sier «var fra begynnelsen», og som han «skriver til dem for at deres glede kan være fullkommen», 1Joh 1:1-5.
Må Gud gi oss nåde til å ta til oss dette budskap til hans navns forherligelse!
H.H.
Skapelsens første dager
1Mos 1:1-25
«Det nye testamente ligger skjult i Det gamle testamente,
og Det gamle testamente ligger åpenbart i det nye».
Augustin
Luther uttalte en gang: «Innen et menneske har lært å forstå rett de første ordene i Bibelen: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, så vil det være død. Og selv om mennesket levde i tusen år, ville det aldri bli fullt utlært i dette».
Disse Luthers ord fortoner seg nok litt underlig for de fleste. Særlig dette at innen en har lært å forstå rett disse ordene om skapelsen, så vil en være «død». Men dette berører en sannhet som mange kristne overser, nemlig at det å ta til seg Bibelens første beretning om skapelsen og mennesket osv, fører med seg en spesiell livgivende kraft, styrker og oppmuntrer troen, og gir en kristen et løftet blikk og en større trosvisshet. Det hadde nemlig Luther erfart, når han kunne uttale dette.
Vi ser også hvordan Kristus selv holder fram for oss skaperverket; liljene på marken, fuglene (Mat 6:26-34), og menneskenes forhold til Gud fra begynnelsen (Luk 11:11-13). Dette gjør han for å vekke oss opp fra søvnen og vise oss det rette Guds sinnelag overfor oss.
Paulus sier at selv hedningene bør, bare ut fra selve skaperverket, kunne lære å kjenne Gud, selv om de ikke har ordet om skapelsen. Han sier: «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger, for at de skal være uten unnskyldning», Rom 1:20. Hvor mye mer da vi, som også har Guds ord om denne skapelsen! Bibelens beretning om skapelsen gir mye mer lys og trøst enn bare de synlige tingene.
Fra Guds ord om skapelsens første dager har Augustin hentet de vakreste og sterkeste budskap til trøst for vår sjel. Og dette er da også først og fremst det vi ønsker å få fram, når vi nå en stund vil oppholde oss i Paradis, og i skapelseshistoriens første gryende morgenlys beundre vår himmelske Fars kjærlighet, visdom og makt.
Det vi da har som konkret mål med vår vandring i Paradis, er å finne svar på disse spørsmålene:
Hva er Guds mening med oss? Hvorfra er mennesket kommet? Hva er mennesket, og hva var det mennesket ble skapt til
når hele verden ble til?
Videre skal vi se hvordan mennesket er etter fallet, hvilke utsikter mennesket da har for evigheten, og hvilken veg Gud så har bestemt for at det kan bli frelst.
Men først og sist skal Herren selv og hans guddommelige kjærlighet, visdom og trofasthet få lyse fram gjennom alt. Ved Guds velsignelse skal vi i alt dette finne en stor, sterk og evig trøst, en frelsens klippe og feste, som vi i høyeste grad har behov for i alt det mørke og den uro som omgir våre sjeler her på jord.
Hele Kristi rike på jord er et troens rike, hvor Gud ikke tok bort hele den flod av synd og elendighet som strømmet ut fra Adams fall. Og dette kommer ingen kristen lykkelig gjennom og beholder sin tro og fortrøstning, uten å holde fast i hva Gud selv er, og hva han fra begynnelsen hadde som mål med oss mennesker. Da blir det også av største betydning å gå til det som var fra begynnelsen, for å få svar på våre spørsmål.
Tenk på at når Gud skapte og prydet jorden, og fylte den med så mye rikdom og skjønnhet, så var det menneskene og menneskets trivsel og lykke han hele tiden hadde som mål med dette. Og for med dette å vekke mennesket opp til å se, kjenne og ære Gud. Herren, vår Gud skapte hele naturens rikdom og mengden av alle levende skapninger for menneskene. Når så alt var ferdig, vendte han seg til sine to barn og sa: «Fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden. Se, jeg har gitt dere alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø».
Når vi har dette for øye, så er det selvsagt at vi også må studere nærmere dette herlige, stort utrustede hus som Herren bygget til sitt barn, mennesket. Ut fra hva vi vet om huset, og hva som finnes i huset, kan vi så bedømme - ikke bare noe om den som har bygget huset, men også om den storhet, rang og rikdom den har som huset er bygget for!
De første ordene i Bibelen lyder slik: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var øde og tom, det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene. Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys. Og Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket». Lyset og mørket skulle jevnlig bytte plass, til bestemte tider, før solen ennå fantes.
Så skildres etter hvert lys, mørke, himmelens hvelving, jorden og havet som de to første dagenes herlige skaperverk, v.6-10.
Deretter leser vi: «Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik. Jorden lot gress gro fram, planter som sår seg, hvert etter sitt slag, og trær som bærer frukt med frø i, hvert etter sitt slag. Og Gud så at det var godt. Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen».
Den fjerde dagen skapte Gud solen, månen og stjernene. Han fastsatte deres baner, og dermed samtidig også hele jordens tidssyklus for dager, uker, måneder og år, v.14-19. Nå var det store lyset på himmelen tent; solen, som i så mange århundrer har sendt lys og varme til vår klode, og fremdeles hver dag lyser opp dagen like herlig for våre øyne. Nå var jorden full av gress, blomster, urter og trær - alt til stor trivsel og næring for jordens kommende hersker, mennesket.
Her behøver vi ikke tro. Vi ser det jo alt sammen hver dag rett foran øynene våre. Men vi skal se ennå mer.
I alt dette vakre som nå blomstret og strålte i all sin glans på denne nyskapte jorden, fantes det ennå ikke noe skapt vesen som kunne nyte og glede seg over alt dette. Der var ennå bare trær og planter. Hadde det fortsatt å bare være slik, så hadde jorden med all sin rikdom og prakt, Paradiset med blomstrende felt, med trær som bugnet av frukt og sine vakre elver, bare blitt en tom og øde arena, men hvor livets ånd manglet. Det ville ikke en gang vært en eneste skapning som kunne beundre dette.
Men et slikt tomrom i alt han hadde skapt, ville vår gode Gud ikke ha. Dessuten var det jo for menneskene han bygget og utsmykket huset. Og mennesket skulle være hans avbilde. Da skulle også mennesket, som også han, ha et rike av levende skapninger de kunne råde over her på jorden, på samme måte som Gud selv var Herre over utallige verdener og himmellegemer.
Så tenkte Gud på ny en skapende tanke - en tanke om liv, om en hel verden av liv og rørelse, av utallige levende vesener. Og med hans visdomskraft, som går langt ut over menneskelig forstand, utså han seg i et øyeblikk de utallige levende vesener vi nå ser for våre øyne, hver i sin egenart med sine indre og ytre organer. Så uttrykte han sin skapertanke med dette livgivende allmaktens ord:
Og Gud sa: La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen. Og Gud skapte de store sjødyrene og alt levende som rører seg, som vrimler i vannet, hvert etter sitt slag, og hver vinget fugl etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.
Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og fyll vannet i havet, og fuglene bli mange på jorden! Og det ble aften, og det ble morgen, femte dagen. Og Gud sa: Jorden skal la levende skapninger gå fram, hver etter sitt slag: Fe og kryp og jordens ville dyr, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.
Og Gud gjorde de ville dyr på jorden, hvert etter sitt slag, kveget etter sitt slag, alt jordens kryp etter sitt slag. Og Gud så at det var godt.» v.20-25.
Nå var den nyskapte jorden full av levende vesener. I havet, innsjøer og i elver vrimlet det av fisk. Og luften var full av alle slags fugler og innsekter.
Så var jorden blitt fullkomment utrustet og pyntet, klar til å ta imot den konge og hersker alt dette var bestemt for, mennesket. Solen, månen og stjernene strålte og skinte ut over jorden. Selv hadde den og de andre planetene begynt vandringen i sine baner gjennom dager og år. I fjell og dalbunn vokste de forskjellige tresorter. Andre vekster og blomster var sprunget ut av jordens skjød, og dekket den nå i grønt og mange andre vakre farger. Frukt- og skogstrær blomstret i all sin herlighet.
Med lauv, blomster og frukt stod nå alt dette ferdig til mat, trivsel og fryd for øyet - til den som skulle komme og herske over alt dette. Dyrene og fulgene lekte fredfullt med hverandre, og over hele skapningen hersket skjønnhet, liv, glede og fryd.
Menneskene blir skapt
Da nå alt var ferdig, «alle morgenstjerner lovet Gud, og alle hans barn (englene) jublet» (Job 38:7), da tenkte Gud på menneskene. Nå fortsetter skapelseshistorien slik: «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker!»
Hvor herlig og yrende både dyre- og plantelivet enn viste seg i den nyskapte verden, så fantes det enda ikke en eneste skapning med mulighet til å kjenne og elske sin Skaper. Enda ingen som kunne beundre det praktfulle og underbare skaperverket, som i hver minste detalj opphøyet sin store skaper. Ingen som hadde en fornuftig og udødelig sjel. En viktig plass i skaperverket stod ennå tom, arvingen til huset manglet ennå.
Her var det skapt et herlig og åpenbart tempel, glitrende i all sin skjønnhet og prakt, men ennå fantes ikke presten som skulle forrette gustjenesten og tenne røkelsen for dette templets store Herre og Gud.
Nå vil vi gå nærmere inn på hvordan mennesket ble skapt, denne som skulle tre inn i og forrette det høye kall. Som konge og prest skulle mennesket på all skapnings vegne frambære for Gud den lovprisning hele skaperverket var ham skyldig. Og slik være en talsmann for all den øvrige skapning på vår jord.
Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse. De skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. v.26-27.
Det første vi her merker oss spesielt, er at her sier Herren: La oss - la oss gjøre mennesker.... Det viser at her var det et samråd: La oss gjøre mennesker. Herren sier ikke: Jeg vil gjøre mennesker, eller: La mennesker stige fram av jorden! Men altså: La oss gjøre mennesker.
Hele den øvrige mengde av alle slags vesener ble skapt uten noe samråd, bare ved at Allmakten bød, og det skjedde. Men når Gud ville skape mennesket, da skjedde det ved en rådslutning.
Hvem er det så Gud rådfører seg med? Utvilsom var det her alle tre Guddommens personer i samråd. Nå skulle den skapning bli til som ikke bare skulle ha et jordisk og forgjengelig legeme, men også en udødelig sjel. Som skulle bli til av Guds egen Ånd, og dannes for et evig samliv med Gud i himmelen. Herren sier: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse».
Så hadde også Gud fra evighet av forutsett menneskets fall, og all den synd og elendighet det ville føre til i verden. Da ville ikke Gud slippe denne betydingsfulle skapning ut av sin skapende hånd før han hadde holdt en rådslagning om dette, og Sønnen, det evige Ordet, hadde tatt på seg å frelse menneskene. Men når Sønnen sa: «Jeg vil frelse hele menneskeslekten», sa Faderen: «Da vil jeg skape den. La oss gjøre mennesker..»
Denne rådslutning hos Gud var nok alt tidligere fattet. For apostelen Paulus sier at «Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4. Og Peter sier at Kristus, Gud kommet i kjød, «var forutbestemt før verdens grunnvoll ble lagt», 1Pet 1:20. Men i historien om selve skapelsen av mennesket har Herrens Ånd hemmelighetsfullt bare villet la nedtegne denne rådslagning som ble holdt om frelsesverket. Her er det altså bare svakt antydet, og vi ville aldri kunnet fatte det, hvis det ikke var blitt omtalt så mange andre steder i Skriften.
Men spør noen om vi vet hva det handlet om, og hva som ble besluttet i Guds evige råd, så kan vi med full rett svare at det er blitt åpenbart for oss av dem som selv var tilstede under den rådslagningen. Alle tre guddommens personer var åpenbart der. Faderen oppsøkte straks på selve fallets dag våre første foreldre, der de stod skamfulle og skrekkslagne, og forkynte frelsen som var besluttet og skulle skje «ved kvinnens sæd». Han åpenbarte seg også ofte for patriarkene og fornyet løftet.
Den Hellige Ånd talte så tydelig hos profetene om den kommende «forløseren», «Herren Sebaot», «Isais rotskudd», «Herrens salvede» som «såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger», at en apostel i Det nye testamente hadde ikke kunnet tale tydeligere om dette.
Men spesielt har «den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, åpenbart det», Joh 1:18. Derfor kalles han også for «det trofaste og sannferdige vitne, opphavet til Guds skaperverk», Åp 3:14. Disse ordene forklarer Büchner slik: «Han er vitnet om Guds pakt med oss. Dette var velkjent for ham, for han hadde vært tilstede under fredsforhandlingene, der det ble besluttet at Sønnen skulle bli menneske og gjenløse menneskeslekten». Og i Ef 1:9 sier apostelen om «vår Herre Jesu Kristi Far» at han «har kunngjort oss sin viljes hemmelighet, etter sitt frie råd, som han forut fattet hos seg selv».
Men tenk nå, når Gud hadde utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, og Kristus var forut utsett som vår Frelser før verden ble til, da er også vår utvelgelse og frelse i Kristus dypt nok grunnlagt!
Da både kunne og burde vi selvsagt være sikker nok på frelse i troen på ham. Ja, så sikker at vi kunne begynne å rope høyt av glede og seiersfryd. Og, på den andre side, ikke ser det verdt å forsøke seg på noen annen vei for å bli frelst, enn gjennom Guds elskede Sønn, i hvem vi er utvalgt!
Nei, kom ikke fram for Gud uten Kristus!
Forsøk aldri å oppnå hans nåde i ditt eget navn. Det er bare i Kristus vi er utvalgt - før verdens grunnvoll ble lagt. Bare i Kristus kan vi behage Gud! Utenfor ham har Gud intet tilknytningspukt overfor mennesker. Og grunnen ble lagt så veldig dypt, for aldri å kunne rokkes. Lovet ære Gud i all evighet for hans evighets kjærlighets-råd!
Men dette skal vi se mer av når vi får høre Gud på syndefallets dag selv forkynne sitt råd til vår frelse gjennom «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode».
Den andre underlige omstendighet når menneskene ble skapt, er dette at mennesket ble skapt på en helt annen måte enn alle, selv de best utrustede dyrene. Når dyrene ble skapt heter det: «La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden», og «Jorden skal la levende skapninger gå fram». Der ser det ut som om Gud ikke handlet umiddelbart og direkte når de ble skapt, men iverksatte det med sitt allmakts ord rettet til krefter som var i naturen: «La vannet vrimle av levende skapninger», «Jorden skal la levende skapninger gå fram».
Men når mennesket skulle skapes, da fikk ingen slike naturkrefter delta. Da virker Gud suverent og direkte. Da er det et verk alle guddommens personer står samlet om. Da heter det: La oss gjøre mennesker! Mennesket er dermed verken født av vannet eller av jorden, slik noen hedningefolk tidligere påstod. Nei, menneskene er på en helt spesiell og direkte måte skapt av Gud.
Ennå merkeligere blir det som her skjedde når vi studerer opprinnelsen til det menneskelige legemes kropp og sjel. I 1Mos 2:7 leser vi: «Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel». Merk først: «Gud Herren formet mennesket». Det var altså Guds eget verk, og ble også det mest underbare kunstverk på jorden.
Og Gud gjorde menneskets kropp av jord, til en evig påminnelse om at vi er støv og mold. Derfor fikk også det første mennesket navnet Adam, som betyr «av jord, jordisk, jordbarnet». For at vi aldri skulle glemme hvor forgjengelig kroppen og livet her er, og alltid søke det som tilhører sjelen og evigheten.
«Og Gud blåste livets ånde i hans nese». Å, for en høy og edel opprinnelse! Sjelen, den udødelige sjelen, evighetsbarnet, som er ment å skulle leve med Gud her i livet og i all evighet, som en engel, eller et barn med sin far, det er altså så direkte kommert fra Gud at Skriften her sier: «Gud blåste den inn i mennesket».
Her må vi rope ut, som David: «Jeg priser deg, Gud, fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis»! Dette er grunnen til at Paulus sier om menneskene i sin alminnelighet at de er av Guds slekt, som i Apg 17:28: «Vi er hans slekt».
Kroppens og sjelens ulike skjebner er også klart uttrykt av den vise kongen: «Støvet vender tilbake til jorden, som det er kommet fra, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den», Fork 12:7.
Så har vi da sett hvordan både kroppen og sjelen, jordbarnet og evighetsbarnet, er Guds egne, helt spesielle verk.
Men så har vi den tredje og mest underlige omstendighet, dette at
Gud skapte mennesket i sitt bilde
Dette har Herrens Ånd, gjennom en markert gjentakelse, spesielt villet gjøre oss oppmerksomme på. For slik lyder ordene: «Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse», - - - «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det». Her gjentas det med flere markerte uttrykk at mennesket skulle være et bilde av Gud.
Om vi aldri her i livet helt fatter dette: «i Guds bilde», så er i alle fall akkurat denne omstendighet bemerkelsesverdig, at mennesket nettopp ble skapt som et bilde av Gud. Han ville helt konkret gjøre et bilde av seg selv, når han skapte mennesket.
Dette innebærer noe ufattelig stort, hva det er vi mennesker var bestemt til: Et bilde av Gud, Guds barn og arvinger - lik Gud, om enn ikke helt like. Derfor kunne også Guds Sønn komme og bli menneske, bli vår bror, lik oss, og «skammer seg ikke over å kalle oss brødre». Han kom for å gjenopprette det som var ødelagt i syndefallet. Derfor skulle vi også gjennom ham fremdeles kunne komme til samme herlighet som vi fra skapelsen var bestemt til.
Ved den nye fødsel, den nye skapelsen (Joh 3:3, Sal 51:12, Ef 2:10) blir vi straks «nye skapninger» i Kristus (2Kor 5:17) og «får del i guddommelig natur» (2Pet 1:4). Og det nye menneske skal hver dag «bli fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde» (Kol 3:10).
Men helt gjenopprettet blir aldri Guds bilde i oss før vi i oppstandelsen får nye, rene og udødelige legemer, og Kristus blir åpenbar i alle dem som tror, som Johannes sier: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er», 1Joh 3:2.
Dette «Guds bilde», og i hvilken grad de første menneskene virkelig liknet Gud, det vet vi ikke mye om. For vi har så til de grader mistet Guds bilde at vi ikke har noen som helst erfaring eller opptegning om dette. Heller ikke Skriften forklarer dette nærmere.
Men det vi av Skriften kan finne og forstå om dette, er spesielt følgende: I Kol 3:10 sier apostelen: «Ikle dere det nye menneske som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde». Og i Ef 4:24 leser vi om å «ikle oss det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten». Av disse og flere tilsvarende bibelsteder kan vi se at Guds bilde først og fremst var preget inn i menneskets ånd, og var det sanne lys for menneskets forstand, dets hellighet og frie vilje (som menneskene hadde før fallet).
Når vi senere skal tale sammen om syndefallets følger, vil vi også se at det var spesielt på disse områdene en markert forandring viste seg etter fallet; en falskhet og dårskap i tankene om Gud, og en likegyldighet og syndig trang i viljen.
Luther sier: «Guds bilde, som Adam ble skapt i, var noe av det aller herligste og edleste. Der var det intet som helst av syndens smitte verken i hans fornuft eller hans vilje. Både utvortes og innvortes var han helt ren. Forstanden har vært aldeles ren, minnet fullstendig friskt, og viljen helt oppriktig og sannferdig, i en fullstendig ren og trygg samvittighet, uten noen form for sorg og frykt for døden. På samme måte som denne innvortes fullkomne tilstand, har også hans kropp og alle legemsdeler vært meget høyt og fullkomment utviklet. Slik var mennesket utrustet av Gud langt ut over noe annet levende vesen...»
Adam og Eva har altså levd i en tilstand alle Guds barn i dag sukker etter. De har kunnet være så hellige de ville. De har ikke behøvd å sukke at «det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg».
Nei de har virkelig hatt en fri vilje, som vi nå bare har et drømmebilde av, liksom et barndomsminne - fordi vi i virkeligheten ikke er frie, ikke har en fri vilje, men som Paulus sier: «både jøder og grekere er alle under synd» - «er under synd» som trellene er under sin herre og sitt åk. Eller slik som han videre sier: «jeg er kjødelig, solgt til trell under synden».
Alle mennesker er etter fallet «av naturen vredens barn». Og kan ikke selv gjøre seg fri, men må følge den overmektige synden, inntil en som er sterkere kommer til og hjelper dem. Men Adam og Eva - de hadde en fri vilje. Derfor ble de også satt på en prøve hvor liv og død avhang av deres lydighet eller ulydighet. Så hadde de også sanne og rette tanker om Gud. De så klart hans hjertelag og sinn overfor dem, og hadde derfor et inderlig tillitsforhold til ham, som gode barn har til sin omsorgsfulle far.
Mens derimot vår forstand etter fallet er fylt opp av et tykt mørke med forvirring og dårskap om åndelige forhold, så vi hele tiden har tapt det rette synet på Gud, og føler oss trygge mens vi burde frykte, men frykter når vi burde være trygge og glade.
Så har de altså hatt Guds bilde i sjelens vesen, fordi den er en ånd og udødelig, som Gud er. Dessuten hadde de evnen til å forstå, minnes, tenke og trekke slutninger også om usynlige og åndelige forhold. I dette skiller mennesket seg klart fra dyrene.
Så var ikke kroppen underlagt døden, var fri fra alle sykdommer og smerter. Paulus taler om den legemlige død når han i 1Kor 15 sier at «ettersom døden kom ved et menneske, så er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske».
Til sist nevner vi at menneskets likhet med Gud også lå i det at det ble satt til å herske over jorden og over alle levende skapninger som er på jorden, som Gud sa: «Legg jorden under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden».
Ser vi så alt dette samlet, så blir det virkelig et herlig bilde - virkelig et speilbilde av Guds eget vesen. Adam og Eva hadde levd med Gud i Paradis, som tillitsfulle og lykkelige barn med sin omsorgsfulle Far. Der hadde de vært uskyldige og hellige, hatt en fullstendig ren samvittighet og en fullkommen frimodighet og trygghet i Guds nærvær. De hadde en fin og klar forstand så de med letthet oppfattet og kunne beundre sin himmelske Fars herlige gjerninger. De hadde en frisk og udødelige kropp og sjel, og i tillegg herredømmet over hele jorden og alle levende skapninger.
Etter syndefallet er det ingen som har sett noe slikt menneske på jorden, mer enn én - «mennesket Jesus Kristus» (1Tim 2:5). Om ham er det uttrykkelig sagt at han er «avbildet av Guds vesen» (Heb 1:3, jamf. Kol 1:15, 2Kor 4:4).
Et slikt menneske behøvdes for å gjenopprette det som var tapt gjennom det første mennesket - som vi vil tale ennå mer om senere.
Før vi går videre vil vi gå dypere inn i noen lærdommer vi trenger å se nærmere på i det vi allerede har tatt for oss.
Og aller først: Se nå her, gjennom hele Guds skaperverk,
for en mester som forestår alt dette! For en Gud vi har!
For en storhet og makt!
Skulle vi så anse noe å være for vanskelig for Gud,
som har gjort alt dette?
At Gud har skapt alt, det behøver vi i alle fall aldri tvile på. For vi ser det jo foran øynene våre. Og vi forstår at noen må ha gjort dette.
Å, hvor har vi da tankene våre, hvordan er det da med vår forstand, når vi i noe tilfelle kunne tvile på Gud, på hans vilje og makt til å hjelpe i alt som har med mennesker å gjøre, bare de vil ta imot hans hjelp?
Uerfarne mennesker som lever et problemløst liv og kjenner ingen nød, og virkelig levende kristne, som har all sin trøst i Ordet, behøver ikke en slik grundig studie av skapelsen. Men når en kristen kommer i mørke og anfektelse og begynner å tvile på alt Guds ord, da viser Herren ham hen til sitt skaperverk, alt dette han ikke behøver å tro, men kan se med øynene.
Til dem som har bekymring for det daglige brød, sier Herren: «Se på fuglene under himmelen - deres himmelske Far før dem! Er ikke dere langt mer verd enn de?»
Tror du Gud sørger for de små, ubetydelige fuglene, men glemmer menneskene, hans mest dyrebare og herligste skapning, Guds avbilde, barn og arving, herskeren over fuglene og dyrene?
Skulle Gud glemme menneskene? - «se på liljene på marken! Salomo i all sin herlighet var ikke kledd som en av dem. Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, hvor meget mer skal han da kle dere» - dere som er «Guds slekt» - Å, «dere lite troende!»
Mot frykt for onde mennesker sier Herren: «selges ikke to spurver for en øre? Og ikke én av dem faller til jorden uten at deres Far vil. Dere er mer verd enn mange spurver. Til og med hårene dere har på hodet er talt alle sammen. Frykt derfor ikke!», Mat 10.
Du tror du er forlatt av Gud. Det kan være et bestemt forhold hvor du føler deg fullstendig hjelpeløs, og du synes at det finnes ingen i hele verden som kan hjelpe deg i dette. Du har ropt på Gud så du er blitt hes og trett, men alt ser like forgjeves ut. «Gud er som en kjempe som ikke makter å hjelpe», Jer 14:9.
Vi spør: Er det mulig at det virkelig forholder seg slik som det nå ser ut for deg? Forstår du ikke at her møter du noe som er dypt skjult av den underlige, men fortsatt trofaste Gud? Forutsatt at du ikke strir mot Herren og hans vei med deg, f.eks. ber om kraft til helliggjørelse - før du er blitt et Guds barn og lykkelig i den uforskyldte nåde. Eller du begjærer legemlig hjelp - uten selv å ville arbeide osv. Forutsatt altså at du søker hjelpen på rett måte, så er det faktisk umulig at ikke Gud skulle gi deg alt det som er best og mest nyttig for deg.
Eller «er nå Herrens arm for kort til å redde?» Og «Han som skapte øyet, skulle han ikke se» - se din nød? «Han som plantet øret, skulle han ikke høre?» Han som tar seg av fuglene, skulle han ikke også ta seg av deg? Tenk grundig over Kristi eget spørsmål: «Er ikke dere mer verd enn dem?» Frelseren sier «Dere er mer verd enn mange spurver!» Tenk! Dette sier Herren selv.
Ja, slik må Kristus ha vurdert det, han som kjøpte oss så dyrt: «Dere er mer verd enn mange spurver». Og så tar han seg av spurvene. Skulle han da glemme deg? Du sier: «Å, jeg har syndet! Jeg opplever nå bare det jeg selv har fortjent! Han har med all rett forlatt meg!»
Å, kjære deg, har så Gud nå begynt å gjøre med oss etter våre synder? Han som «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», som «i Kristus forlikte verden med seg selv - mens vi ennå var uvenner», da vi ennå ingen forsoning hadde, da ingen ba ham om det - skulle han nå gjøre med oss etter våre synder? Skulle vi nå bestå for Gud gjennom vår egen rettferdighet? Nei, da ble intet kjød frelst. Da ville vi heller ikke få en dråpe vann. Nå er vi derimot hvert øyeblikk omgitt av utallige Guds velgjerninger.
Så bør vi da av det vi ser
lære oss å tro - også det som vi ikke ser!
På samme måte bør vi også, med skapelsens storverk for øye, binde fornuftens overmot som vil trette med Gud, dømme over hans ord og verk og betvile det den ikke forstår.
På Bibelens tid var det en usedvanlig gudfryktig mann som det ikke fantes maken til i landet, men som en gang falt i denne fristelse. Da svarte Herren ham: «Jeg vil spørre deg, og du skal svare meg. Hvor var du da jeg grunnfestet jorden? Hvem fastsatte dens mål? Eller hvem spente målesnor ut over den? Hvor ble dens støtter rammet ned, eller hvem la dens hjørnestein, mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds barn ropte av fryd?
Hvem lukket for havet med dører, da det brøt fram og gikk ut av mors liv, - - Har dødens porter vist seg for deg? Har du sett dødsskyggens porter? -- Hvor er veien dit hvor lyset bor? Og mørket, hvor er dets sted - - Kan du knytte Sjustjernens bånd eller kan du løse Orions lenker? - - Kjenner du himmelens lover? Fastsetter du dens herredømme over jorden?» Job 38.
Slike spørsmål burde vi forsøke oss på, når vi blir fristet til å ville dømme over Guds ord, eller det er noe vi ikke forstår. Da vil vi snart få nok med det strevet, og si: «Tal, Herre! Din tjener hører!» Da har vi fått lærdom av å betrakte skapelsen.
Men spesielt skulle vi av denne Guds skapelse av mennesket,
og alle hans velgjerninger mot oss, lære å forstå Guds kjærlighet
Mennsket var jo i sannhet Guds «livs sønn». Han sier ikke han har gitt noe morshjerte på jord en så stor ømhet for sitt barn, som han selv har, Ef 49:15.
Derfor, ennå en gang: Tenk aldri at Gud ikke vil ta seg av deg! Hvorfra er du kommet? Hvem er det som har skapt deg, og alltid har oppholdt deg? Hvem var de eneste Guds skapte alt til på jorden? Var det ikke for menneskene?
Hvem er det som har skapt virket for det du går på, står på og ligger på? Angår barnet ikke sin far, han det fikk livet fra? Hvilket dyr, hvilken bjørn eller tiger er vel så grusom at det ikke elsker, før og forsvarer sine egne foster?
Tenk! Hvordan kan du da tro at du ikke skulle ligge på Guds hjerte, når han jo er selve kjærligheten, så han til og med gav sin enbårne Sønn for oss?
Like sikkert som du kan innse at du er skapt av Gud - og er et menneske - like sikker kan du være på en evig og ubegripelig kjærlighet fra Gud. Gud! åpne opp øynene våre og øk vår tro!
Prøven menneskene settes på
«Gud har skapt mennesket til evig liv og gjort det til sitt bilde - men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham kom døden inn i verden»
Visd 2:23-24*.
Nå skal vi se hvordan den store, underlige og nåderike Gud satte menneskene på en prøve, og hvordan dette endte. Vi vet at det ble et sørgelig utfall, men at det ble gjenopprettet særdeles herlig.
Vi skal nå med våre egne øyne se nærmere på selve opprinnelsen og hovedkilden til all den ulykke, jammer og nød, all den synd og forbannelse, all den kval og smerte som menneskeslekten til alle tider har lidd under her på jorden.
Men så skal vi også få se opprinnelsen og kilden til all den nåde og salighet, all den fred og fryd som alle Guds barn til alle tider får smake her i livet, og i himmelen for evig skal lovprise og fryde seg over.
«Liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden ---- slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5.
Men først tar vi med oss ennå litt til om menneskene. Menneskene ble skapt i Guds bilde, for å være lik ham - som et himmelbarn på jorden, dannet for å leve med Gud, begavet med en ren og åpen forstand, en ren og fri vilje. Kort sagt; skapt som et bilde av Guds selv. Og når menneskene var skapt, da «så Gud alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt». Og nå kvilte Gud fra alt sitt verk, nå «slappet han av og frydet seg», for å tale på menneskelig vis.
At Gud den sjuende dagen kvilte fra alt sitt verk, betyr sikkert nok først og fremst at han stoppet opp med å skape. Men han har også hatt en guddommelig fryd, fred og tilfredsstillelse over sitt herlige verk. Nå vet Guds Sønn at han en gang skal bli menneskenes bror og Frelser, «Menneskesønnen». Han har nå i den første herlige livets morgenstund frydet seg stort sammen med menneskene. Det ser vi han selv bekrefter i Ord 8:30-31.
På samme måte som han i Det nye testamentet kalles for «Ordet, som var i begynnelsen», så kalles han her for «verksmesteren». Som altså en virksom og talende person, en evig Gud. Og i samme kapittel sier han: «Da han bygde himmelen, var jeg der - - og jeg var et fosterbarn hos ham, jeg var hans daglige lyst, jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn».
Vi var allerede «utvalgt i ham», og han var allerede «forut bestemt før verden ble til» som vår bror og Frelser. Derfor hadde han sin lyst i menneskenes barn, som han jo senere skulle gå inn i et nærmere forhold til, når han ble «Menneskesønnen». Dessuten var menneskene nå i seg selv gode Guds barn, og deres himmelske Far hadde sin lyst og velbehag i deres ånd.
Men Gud helliget den sjuende dagen, og velsignet den, også for menneskenes skyld. Kristus sier i Mark 2:27: «Sabbaten ble til for menneskets skyld». Gud har ofte forklart hva sabbaten skulle brukes til, nemlig til oppbyggelse og næring for sjelen gjennom kunnskap om Gud og Guds rike.
Så ser vi da også alt her ved innstiftelsen av sabbaten at menneskene er skapt til kunnskap om Gud, til et åndelig liv og i Guds tjeneste. For sabbaten er ikke påbudt for noen som helst av de mangfoldige dyrene. Videre ligger det også i innstiftelsen av sabbaten et meget tydelig og sterkt bevis på at menneskene er skapt til et evig liv etter dette.
«For», som Luther sier, «alt det Gud har villet vi skal gjøre på sabbaten, er bare bestemte og klare tegn og bevis på at der er et annet liv etter dette. Hvorfor skulle det være nødvendig at Gud talte med oss gjennom sitt ord, hvis vi ikke tilhørte et kommende og evig liv? For hvis det ikke blir noe kommende liv, hvorfor skulle vi ikke da bare leve som dyrene, som Gud aldri taler med, og som selv heller ikke kjenner Gud?
Men ettersom Den Guddommelige Majestet bare taler med menneskene, og bare menneskene kjenner og forstår Gud, så må det bety at etter dette livet er der et annet, som vi bare kan nå fram til ved å kjenne Guds ord og ha kunnskap om ham. Mens derimot dette jordiske livet er et naturlig liv, som også alle ufornuftige dyr har, som ikke kjenner Gud».
Slik beviser innstiftelsen av sabbaten at mennesket er skapt til et åndelig og evig liv med Gud, sin skaper. Av Heb 4 ser vi også at sabbaten, Guds hvile, også var et forbilde på det evige liv i himmelen, der alle Guds barn, etter dette livets trengsler, skulle få en evig og urokkelig sabbat, og for alltid være hos Herren.
Vi må aldri glemme at «Gud har skapt mennesket til evig liv», Visd 2. Himmelen er fra begynnelsen skapt for mennesket. På den siste dag skal disse Kristi ord lyde til de utvalgte: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt». Legg merke til at fra verdens grunnvoll ble lagt, var himmeriket skapt for menneskene.
Til de ufrelste, derimot, på Dommerens venstre side, heter det: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler». Pinens sted var altså ikke skapt til menneskene, men for djevelen. Menneskene var skapt til evig liv i himmelen.
Før menneskene fullt ut kunne nyte det åndelige og evige liv med Gud, var det likevel nødvendig at de først skulle bestå en prøve her på jorden. Men spør så noen hvorfor Gud skulle sette menneskene på en prøve, når han likevel forutså at de skulle falle, så må vi svare: Hemmelighetene i Guds råd er vel egentlig forbeholdt ham selv, og skal bedre kunne forklares for oss i evigheten. Men noe kan vi alt nå forstå.
Augustin sier: «Det skjedde for at menneskene skulle lære å kjenne alle Guds egenskaper. Ikke bare hans allmakt, visdom og godhet, men også hans strenge rettferdighet og hans uendelige barmhjertighet. Hadde de ikke blitt satt på noen prøve, og fallet ikke hadde skjedd, så hadde menneskene bare kjent Gud som Skaperen, men aldri som Dommeren og aldri som Frelseren».
En annen bibeltolker sier: «Skulle menneskenes kjærlighet og lydighet ha noen verdi, så var det nødvendig for dem at de ble satt på et valg. Det måtte overlates til dem å velge fritt mellom lydighet og ulydighet. Gud lot menneskene forstå at de, i denne prøven de ble satt på, hadde frihet til å velge mellom Guds vilje og deres egen vilje - som kunne bli påvirket også fra en annen kant.
Nå var to utfall mulige; lydighet eller ulydighet. Gjennom lydighet hadde menneskene kunnet bli frelst uten noen forsoning. Forvandlingen, som måtte skje til et himmelsk liv, hadde da skjedd uten død og forgjengelighet. Adams etterkommere hadde da ikke blitt født til verden med synd. Men de ville da måtte bli satt på prøve hver og en for seg selv. Hvis da noen hadde falt i synd, så hadde de ikke kunne frelses. Menneskeslekten hade da vært delt i syndfrie og syndige mennesker, som hadde vært vesentlig forskjellige.
Hvis vår slekt hadde beholdt sin syndfrie natur og en fri vilje, så hadde vi ikke behøvd noen Frelser. Men dermed hadde vi heller aldri hatt noen grunn til å prise Gud for barmhjertighet, og aldri fått smake den salige forlatelsens nåde».
Men den mest underlige forklaringen av Guds råd ligger utvilsom i Kristi egne ord, når han sier: «Den som er mye forlatt, elsker mye». Og i den kjente lignelsen om faren og de to sønnene, Luk 15:11-32, der Kristus spesielt har villet male for oss sitt nåderikes hemmeligheter, eller hvordan Gud forholder seg overfor menneskene. Der viser han først at den sønnen som hadde falt og var tapt, bare på grunn av farens kjærlighet ble overøst med en fullstendig uforskyldt og uventet nåde. Men at han av den grunn også fikk en frelse og et hjerte for faren som den andre sønnen aldri kjente, en kjærlighet sprunget ut av et hjerte smeltet ned i salig selverkjennelse.
Mens derimot den andre sønnen, som aldri hadde falt, aldri veket av fra Guds bud og aldri vært fortapt, han hadde et kaldt og avvisende hjerte overfor sin far.
Hovedsaken er: Gud vil være den eneste Kongen og Herren, Den Ene Allmektige som tilkommer all ære for alt sine henders verk. «De engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling», men etterstrebet Guds høyhet og ære og «forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag», Jud v.6. Dette var et fall hvor ingen hjelp, ingen gjenopprettelse ble gitt. Mennesket, derimot, ble gjennom sitt fall alltid avhengig av nåden, og Gud bestandig stor i nåde og ære.
Også det vi ikke forstår, er like guddommelig og stort
Det opphøyer og gir Herren ære, at han er ubegripelig for oss. Derfor går vi nå over til selve den hellige beretningen, og ser nærmere på den avgjørende prøven og fallet.
Mennesket hadde alt de kunne ønske seg. Slik lyder Guds ord: «Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen. Der satte han mennesket som han hadde formet. Og Gud Herren lot alle slags trær vokse opp av jorden, prektige å se på og gode å ete av, også livets tre midt i hagen, og treet til kunnskap om godt og ondt. En elv rant ut fra Eden for å vanne hagen, og siden delte den seg i fire hovedstrømmer. Navnet på den første er Pison - - - -.
Og Gud Herren tok mannen og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den. Og Gud Herren bød mennesket: Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø».
Dette er nå prøven Adam er satt overfor, på hele menneskehetens vegne. Dette er den pakten Gud opprettet med menneskene. På den ene side var den treenige, uforanderlige, majestetiske Gud, som den høyeste lovgiveren. På den andre side Adam, som stod fram på vegne av hele menneskeheten. Som vi ser av Skriften, at hans fall og fallets frukt strakk seg til alle mennesker, Rom 5:12, 1Kor 15:21-22.
Det vi nå først skal merke oss, som er i høyeste grad tankevekkende og lærerikt, er det forhold at Gud knyttet sin pakt opp til en så liten og ubetydelig gjerning.
Se, og lær her en gang for alle, hvordan den store og hellige Gud dømmer! Når han ville sette menneskene på den største og mest avgjørende prøven, så valgte han den aller minste gjerning som kunne tenkes på denne jord. En prøve som skulle være avgjørende for en hel verden, et bud som, om det ble brutt skulle medføre all slags død, legemlig, åndelig og evig... Alt sammen avhengig av en så liten gjerning som å ete frukten av et tre midt i hele Paradisets mangfold av trær og frukter.
Helt klart har Herren med dette første budet til evig tid gitt menneskeheten den lærdom at hans øye ser etter hjertet, etter lydighet, ikke etter gjerningens storhet. Like klart har han i dette gitt oss en alvorlig lærdom i det at han vil være den Herren som alene råder over alle sine skapninger, en som krever lydighet, fullkommen lydighet, bare lydighet, når han bestemmer noe.
Hadde han f.eks. sagt til Adam: Du skal ikke drepe din hustru! Eller: Du skal ikke pine og plage dyrene! Da hadde straks fornuften gitt sin tilslutning til det og holdt hans bud. Og da, utelukkende på grunn av det fornuftige i budet, ville han rettet seg etter det. Men da hadde aldri selve lydigheten, det som er ren lydighet overfor Herrens bud, blitt satt på prøve. Da hadde menneskene straks blitt opptatt av selve gjerningens betydning, og helt oversett det Gud egentlig ville ha: Lydighet.
Men nå utvalgte Gud den aller minste gjerning, for at fornuften ikke skulle finne noe den kunne støtte seg til og utnytte til sin fordel, men at budet skulle utelukkende kreve ren lydighet. Nå skulle fornuften si: Kan Gud dømme oss til døden for en så liten gjerning? Hele Paradiset er jo fullt av trær og frukt, og vi er de eneste som skal nyte alt dette! Hvem er det disse herlige trær og frukten skal spares til? osv.
Her hadde altså fornuften ikke noe den kunne utrette, her krevdes det bare lydighet. Og dette var akkurat det Herren fra begynnelsen ville lære oss. Det er nok ikke mulig å skildre med ord hvor omfattende og uendelig mye ondt som kommer av vår trang til å se på gjerningens verdi, og ikke på Guds ord og bud. Det er denne trangen som legger grunnvollen for all selvsikkerhet og alt hykleri.
Når Gud sier: «Du skal ikke slå ihjel, ikke drive hor, ikke stjele», så ser vi på det som viktige bud. Men når han sier: «Du skal ikke misbruke Herrens din Guds navn», eller: «Du skal ikke hate din bror, ikke med falskt vitnesbyrd fordreie hans ord eller gjerninger» osv., da har vi lett for å tenke at dette er da bare små og ubetydelige bud, som en kan holde eller bryte som det passer. Når en bryr seg så lite om vår store Guds hellige vilje og bud, og bare ser på gjerningen, da kan en leve helt selvsikker og tilfreds midt i det verste innvortes syndens vesen, bare en i alt utvortes og på visse områder oppfører seg pent.
Slik levde fariseerne, og slik gjør alltid det naturlige menneske. Det er bare Den Hellige Ånd som gjør forskjell på dette, bare han som angriper det onde i vårt indre.
At du ikke dreper, ikke driver hor, ikke sverger eller drikker, det beviser ikke noe som helst om den sanne hellighet, om Guds Ånd bor i deg. For slike grove synder kan både fornuften og samvittigheten avdekke.
Hvis du derimot uroes over at du kjenner på onde tanker, skjult sinne, uren lyst, unyttige ord, hemmelig stolthet, likegyldighet overfor Gud, treghet i bønn osv., så beviser det mye sterkere enn de fineste gjerninger, at Den Hellige Ånd arbeider i din sjel.
Men dette gjelder ikke bare i forhold til Guds bud. Det samme skjer også i vårt trosforhold, at samme trang til å bare se på selve gjerningen, og ikke på vår store Guds ord, påfører oss så stor skade.
At Gud i dåpen tar imot et barn, iklær det Kristus med alt hans fullbrakte verk, det er den største dårskap for fornuften - som bare ser på vannet og et skrøpelig menneskes (prestens) handling. Og når så Adams natur klart dukker opp i barnet i toårsalderen, så kan en liksom ikke tro det er hellig for Gud, eller at Guds engler fryder seg over det.
Eller et voksent menneske har fått troen på Guds Sønn og er blitt døpt i dag, så får han i morgen kjenne at «kjødets urenhet ikke er avlagt», 1Pet 3:21, og er likevel innfor Gud ren og hellig ved Kristi rettferdighet, som han er ikledd. Men nå ser han ikke denne rettferdigheten. Han ser bare hva han er i Adam, bare sin egen synd og urenhet. Og nå holder han på å miste motet, og tenker: Nei, jeg ble nå likevel ikke ren osv.
Nå betyr det plutselig ikke lenger noe som helst det Kristus sa: Den som er badet, trenger ikke å vaske annet enn føttene (vandringen), han er jo helt ren (overfor Gud) - nå betyr alt Kristi fullbrakte verk ikke noe som helst. Nei, nå heter det: «Bare jeg kunne være mer god og hellig!» Men at jeg bare skal ha Kristi rettferdighet, det er ikke nok. Og hvorfor? Bare fordi Kristi fullbrakte verk ikke er min egen gjerning, og ikke er noe jeg verken ser eller kan føle, men «bare» er lovet meg av Gud - !
At Gud har sagt det, betyr altså nå ikke noe for meg. Hadde jeg derimot selv gjort noe herlig, så var det straks noe å stole på -. På denne måten betyr alt det Kristus har gjort, lidd og sagt ingen ting - alt har ingen betydning - mot min egen gjerning.
Slik er vår natur. Derfor er det svært om å gjøre at vi er åndelig våkne, og merker oss hvordan det aller største ligger skjult under det mest usle utseende, når Herren sier noe. Dette ville han en gang for alle lære hele verden, da mennesket ble satt på den aller største prøve som var knyttet til den aller minste gjerning, som det å spise av frukten på et tre.
Tenk! Når hele verden ble lagt under synd, bare på grunn av Herrens ord, da må ingen heretter se på gjerningens verdi, men bare på Herrens ord.
Det andre som er bemerkelsesverdig, når det gjelder selve prøven menneskene ble satt på, er at Herren til denne lille gjerningen knyttet en så streng dom: Den dagen du eter av det, skal du visselig dø! Og hvordan denne dommen i den mest forferdelige konsekvens ble fullbyrdet, skal vi senere gå dypere inn i.
Men se her Guds storhet og makt! Så stor er Herren vår Gud, så høye og strenge hans krav til fullkommen lydighet og underdanighet fra alle hans skapninger, at når hans mest begavede og elskede barn, menneskene, blir ulydige og gjør mot hans bud, så dømmes de til en trefoldig død. Og hele jorden blir forbannet for deres skyld. Slik brenner Den allmektige Guds vrede over synden som en stor, fortærende ild, som spres over hele verden.
Ennå sterkere åpenbares denne Guds strenge hellighet når den forsoning som den guddommelige barmhjertighet hadde besluttet skulle bli vår frelse, ikke kunne skje gjennom noe mindre enn hans egen elskede Sønns blodige død. Uten blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt, Heb 9:22. Her beskrives synden virkelig stor og skrekkelig!
La oss stoppe opp litt nå og ta inn over oss hva det virkelig innebærer at den store, allmektige Herren Gud skapte alle kloder, himmel og jord og alt som finnes der, og skapte menneskene med evne til å høre og forstå hans vilje og bud! Er det da noe å underes over at når denne vår Gud krever noe av oss, og mennesket gjør det helt motsatte, så må følgen bli at Gud hjemsøker mennesket i en stor, hellig vrede? Gud har all rett til å kreve fullkommen lydighet av alle sine skapninger.
Når så menneskene måler og vurderer størrelse og omfang av sine synder, og når de så trekker den slutning at de slett ikke er så store og mange, og på det grunnlag mener seg berettiget til Guds nåde, men derimot med større synder frykter Guds vrede, da skyldes alt dette bare det totale dårskap i menneskets forblindede sinn.
Nei, Skriften sier: «Om noen holder hele loven, men faller i ett bud, da er han skyldig i dem alle». Og så sier Herren Gud om sin hellige lov: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!» 5 Mos 27,26. Det er dette forhold, at Gud dømmer på denne måten, som gjør at selv «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse» - fordi disse vil handle med Gud etter lov og rett, samtidig som de selv slett ikke er fullkomment rettferdige.
Apostelen sier: «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10.
Vil derimot menneskene ydmyke seg under Guds mektige hånd, krype til nådestolen og søke bare miskunnhet, da er det ingen ende på Guds nåde og kjærlighet. Da går han heller selv i døden, enn han vil se på at synderen skal dø. Men det vil vi snart tale mer om.
--------- C.O.Rosenius
Vi stanser her, og går videre i neste nr. av «Arven» med «Syndefallet».
Kristoffer Fjelde
Minneord
10.03.07 døde forkynneren og den store Roseniuskjenneren Kristoffer Fjelde, 82 år gammel.
Mest kjent var han som forkynneren/evangelisten, som hele sitt liv ropte ut Guds ord fra bedehus-talerstolen, stod på torg og gater og spilte, sang og vitnet, eller samtalte med noen hvor Gud hadde begynt arbeidet.
Men vi vil ikke minst minnes ham som læreren i bibelsk betydning. Han var cand theol, ble aldri ordinært prest, men var den virkelige teolog, som kunne «skjelne rett mellom lov og evangelium» (Luther).
Han forkynte «den rene lære» om frelse for syndere, - ikke i min tro, min bibellesning, min bønn, eller noe annet av mitt, men i Jesus Kristus alene. Det ble himmel-vekkelse der Gud fikk bruke Kristoffer Fjelde.
I den levende Guds menighet i Norge, Sverige og Danmark går det en takk til Gud fra alle som fikk høre Gud tale til dem gjennom Kristoffer Fjelde.
Vi lyser fred over Kristoffer Fjeldes velsignede minne!
H.H.
Roseniuslitteraturen - den rene lære
Få også flere nummer av bladet gratis til utdeling!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092
Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal. Forlaget: 3138.07.03508
E-post:
www.arven.net
