Menneskets fall og gjenopprettelse

 

Vi fortsetter (fra bladets nr.3-2007) med dette emnet, under avsnittet:

 

Syndefallets følger II - forts.

 

For sammenhengens skyld gjentar vi de siste 3 avsnittene i forrige nr. av bladet:

Vi uroes, vi undrer oss over at vi kan være slik, tror vi må være de eneste som er så ulykkelige at vi ikke får noen ting til. Men det finnes ikke noe som så gjennomført gjelder alle mennesker; det er hele menneskehetens arv fra Adam.

For først syndet Adam selvsikkert mot Guds bud. Etterpå flyktet han bort og ville ikke bekjenne synden, men unnskyldte, forsvarte seg og hyklet overfor Gud.

Undres da ikke over at hjertet ditt er fullt av selvsikkerhet, hardhet, hykleri og all mulig ugudelighet. Slik ble menneskehjertet i Adams fall, og har fra da av alltid bare vært slik.

Men når så mennesket begynner å streve med å bli bedre, leve etter Guds bud, da kommer alle slags synder for dagen. Du vil elske din neste som deg selv, men du kan ikke. Dette er jo en forskrekkelig synd. Den strir klart mot hele den andre tavlens bud i Guds lov. Du kjemper, du uroes, du forstår ingen ting.

Skjønner du ikke hva som foregår? Straks etter fallet begynte Adam å skyve all skyld over på sin hustru. Han elsket henne altså ikke som seg selv! Der har du årsaken. Du vil være ren fra alle onde begjær, men du kan ikke, som Eva så treet, så det måtte være godt å ete frukten, det var en lyst for øynene. Dette har vi fått i arv! Men dette gjelder ikke bare hjertets ondskap og begjær, det er også skapt et mørke og en forvirring i din forstand. Det er dette som er selve ditt forderv og din nød.

Dette gjør at du aldri vil kunne tenke rett om Gud; du er selvsikker når du burde frykte, og du frykter når du burde fryde deg med all trøst og glede. Du kan dermed aldri holde fast på det rette bildet av Gud. Du hører evangeliet, du innser at det er sant og herlig, du vil skrive det inn i hjertet ditt med uslettelig skrift. Likevel forsvinner det på et øyeblikk, og du synker ustanselig tilbake i deg selv og dine egne gjerninger. Gud står bare for deg som en dommer, det er som om vi ikke skulle ha noen Frelser osv.

Undre deg ikke over dette! Slangen bedro Eva med slike ord: Gud vet at hvis dere eter av denne frukten, så får dere en visdom som hans, og det kan han ikke unne dere. Han er ikke en så omsorgsfull far som dere har trodd - -.

De ordene knuste fullstendig det rette bildet av Gud i de første menneskenes hjerter, og for deres øyne skaptes «et spøkelse med heslige horn» som Luther sier - eller som en hard og streng dommer som kom etter dem med et sverd. Derfor våget de ikke stoppe opp når de hørte hans røst, men rømte vekk og skjulte seg for ham mellom trærne. Og straks de åpner sin munn hører vi fra dem begge bare unnvikenhet, hykleri og forsøk på å skyve skylden fra seg.

Både denne redsel overfor Gud og denne selvsikre tendensen til å ville rettferdiggjøre seg selv, går i arv til oss, alle mennesker.

Slik har djevelen revet fullstendig i stykker, ødelagt og feid vekk det rette bildet av Gud fra menneskets hjerte. Og fra da av har ingen hatt det rette bildet av Gud, ingen i det rette lyset sett Guds hjertelag. Fra da av har troen på Gud alltid vært anfektet, tåkelagt og ødelagt.

I tillegg ser vi hos Adam og Eva også en forskrekkelig formørkelse i forstanden og forvirring i tankene, så de nå til og med forsøker å skjule seg bak trærne for den allmektige Guds øyne som ser alt, forsøker å mildne sin synd med unskyldninger - og begår i dette bare ny synd osv.

Derfor: Undre deg ikke over at tankene dine er syndige! Det finnes fremdeles mye av det naturlige menneske i deg. Og om det naturlige menneske sier apostelen at «det tar ikke imot det som høre Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke begripe det», 1Kor 2:14. Kort sagt: All den syndens elendighet hos oss, som enhver vakt sjel sukker og engstes over, har sitt utspring fra Adams fall.

Men det mest forderveligste onde som slangen plantet inn i vår natur, var den innbilningen «at vi skulle selv være vår egen frelser og hjelper».

Dette ordet: «Dere skal bli lik Gud..» det traff så dypt, det etterlot seg dype sår i vår natur; all slags overmot, og i særdeleshet denne aller skadeligste innbilningen «at vi skal selv ha kraft til å motstå det onde og gjøre det gode».

«Den frie vilje» i denne betydning er en drøm,

og fra den kommer både all selvsikkerhet og all fortvilelse.

 

Kunne bare den vakte sjelen overbevises om at han av seg selv ikke er i stand til å utrette noe som helst, at den frie vilje er tapt, at han er «solgt under synden», da ville han snart få sin trøst i Kristus, gi opp alt sitt eget strev med å bli frelst, og «kaste seg som død for Jesu føtter» av bare nåde.

Men stadig blir han stanset av disse tankene: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ennå ikke anstrengt deg, våket, bedt og kjempet som du skulle. I morgen må det bli bedre med deg!»

Og slik går den ene dagen etter den andre like trøstesløst. Men likevel – og like uopphørlig plages han av disse tankene på ny: «Du har ennå ikke forsøkt på rett måte, ikke vært alvorlig nok, ikke vært redd nok for synden. I morgen må det bli bedre» osv.

Det stakkars mennesket kan ikke begripe at det er akkurat dette han slett ikke har i sin makt; nemlig å være så alvorlig, oppriktig, redd for synden, våke, be og kjempe… som han bør. Han skjønner ikke at han ikke en gang har i sin makt å styre tankene sine, at vi ikke en gang «av oss selv duger til å tenke ut noe som av oss selv», 2Kor 3:5.

Han skjønner ikke at vi er aldeles fortapte syndere, at Kristus må gjøre alt – må «frelse det som er fortapt».

Paulus sier: «Loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden». Legg merke til dette: «Solgt under synden»! Som en trell er solgt til en slavedriver.

Og videre sier Paulus: «Det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg… For jeg gjør ikke det jeg vil, men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7. Hvor finner vi her den frie viljen?

Mange har undret seg over hvorfor Luther kjemper så hardt mot læren om den frie viljen. Men det har sin gode grunn. Om Kristus hundre ganger dør for oss, og dette blir forkynt aldri så sterkt og klart for oss, så vil alt bli uten frukt med den ene villfarende påstanden om at vi selv er i stand til å gjøre det gode som vi vil.

Hvis en vakt sjel ennå ikke kjenner sannheten om denne vår totale maktesløshet til å gjøre det gode, så vil all forkynnelse om Kristus være unyttig overfor ham. Han kan ikke tro. For når han selv skal være i stand til å gjøre det han bør, og ikke gjør det,  så kan han jo ennå ikke ta imot nåden!

Vi bør derfor innprente denne sannheten tydelig i våre hjerter: «Jeg gjør ikke det jeg vil, men det jeg hater, det gjør jeg». Selv når Kristus ved troen har gjort oss «virkelig fri» – fra syndens og djevelens herredømme – er vi fremdeles ikke i stand til å gjøre alt det gode vi vil. For Kristus beholder makten til dette hos seg selv, overlater den ikke til oss, så vi skulle forvalte den.

Akkurat disse som er blitt ført over fra Satans makt til Gud, og er dermed ved Sønnen «virkelig fri», er det som sukker og klager aller mest over sin ynkelige avmakt, når Herren overlater dem til seg selv i fristelsens stund. De gråter, de kjemper, ber og roper til Gud om hjelp, men alt synes å være forgjeves - så de er nær ved å fortvile. Hvor er nå den frie viljen? Hvorfor er de ikke hellige og rene?

Hvis de selv har kraft til dette, hvorfor skal de så sukke, klage og be? De skulle jo da bare kunne vise bort alt ondt, være sterke og glade! Kunne de seire over alt gjennom bønn, hvorfor skulle de da fortvile?

Men Davids salmer og alle de helliges sukk vitner nettopp om at mennesket ikke lenger har noen fri vilje eller mulighet til å gjøre det gode det vil. Peter ville selvsagt alltid heller vært så sterk som han gav uttrykk for. Men når han stilt overfor en kvinnes direkte konfrontasjon, og både første, andre og tredje gang faller så grufullt, da gråter han bittert. Da lærte han at han ikke selv rådet verken over sin vilje eller sin styrke.

Paulus ber tre ganger om å bli løst fra sin «torn i kjødet», men forgjeves. Og nå lærte han denne hemmeligheten: «Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk», 2Kor 12.

Nei, den frie viljen er en drøm fra Paradisets dager. Den har aldri vært å finne hos mennesket etter at Adam misbrukte den. For fra da av har mennesket vært et nådeprisgitt fattiglem som må av Gud hver smule av kraft. Og når det er noe en bare kan , så er det heller ikke noe en kan «ta» før det blir gitt oss! Slik er mennesket etter Adams fall.

 

«Solgt under synden»

 

Det tar tid, og det koster mang en hard og anfektende kamp før vi lærer hvor nødvendig det er å virkelig innprente seg tydelig og klart læren om menneskets dype forderv.

Og hva kan vel være mer pinefullt og kvelende for troen og vår trøst i Guds nåde alene, enn den innbilningen som sitter så fast i oss om at vi skulle ha noen mulighet i oss selv til å forbedre og hellige oss!

Selv om jeg hører de herligste budskap om Kristus og hans forsoningsdød, så kan jeg likevel aldri fullstendig glad og full av trøst ta dette til meg, eller bli værende i den trøsten, så lenge jeg beholder den innbilningen at jeg skal kunne bli fri fra alt ondt, skal få oppleve meg selv helt ren, hellig og fri.

Så snart jeg opplever det motsatte i meg, forsvinner øyeblikkelig all min trøst, og alt Kristi fullbrakte verk betyr plutselig ikke lenger noe for meg - bare fordi jeg ikke hele tiden har holdt klart for meg ordet om vårt dype forderv, at «det som er født av kjød, blir kjød» og vil alltid stå i kamp mot Ånden.

Derfor er Luthers ord tankevekkende, at «troens veske må ha to rom: Ett for læren om at alt kjød i syndefallet ble fordervet og fylt med slangens sæd. Det andre for læren om hvordan alt dette i Kristi død ble forsonet av kvinnens sæd». Har jeg ikke det første med i læren, så vil resultatet av det bli at også den andre delen av læren blir revet fra meg.

Det er underlig at der er visse sannheter vi aldri riktig kan tro og holde fast på, men stadig på ny glemmer, selv om disse slett ikke er de mest uforståelige. Vi kan tro at Gud ble menneske, at Kristus gir oss sitt legeme og blod osv. Men kan ikke tro det som er langt mindre uforståelig og som vi daglig erfarer, nemlig at alt kjød er fordervet, fullstendig fylt av slangens sæd, død og avmektig i synden, så vi ikke har noen fri vilje, ikke har kraft til å gjøre det gode som vi vil osv.

Vi leser og hører dette forkynt, vi erfarer det selv daglig - og kan likevel ikke tro det, men faller stadig tilbake i den gamle innbilningen om at vi er slett ikke så fullstendig avmektige og fortapte skapninger, men har nok litt kraft til det gode selv.

Slike holdninger kommer nok først og fremst fra slangens gift i oss: «Dere skal bli som Gud (eller guder)». For det andre kommer det også fra en falsk holdning til loven - ved at en ikke har innsett at «loven kom til for at fallet skulle bli stort (överträdelsen skulle överflöda»), men mener i stedet at en virkelig skal kunne oppfylle loven. Sluttelig kommer slike holdninger av at vi ikke anser læren om vårt forderv så viktig og nødvendig. Og da skjer det Luther sier: «Så høyt som vi verdsetter Ordet, så sterkt fester det seg hos oss».

Men Skriften har så visst ikke talt så mye forgjeves om vårt forderv. Reformatorene var seg også sterkt bevisst den makt som lå i akkurat læren om dette, når de med så stor iver kjempet for den rette bekjennelsen om arvesynden, den frie viljen og tilsvarende sannheter. For mister vi læren på dette området, så følger en hel rekke av de mest skadelige villfarelser straks etter.

En annen side ved samme sak er at de ufrelste, lærd eller ulærd, når de ikke kjenner synden heller ikke har behov for å søke Kristus og den tilregnede rettferdighet, en helt ny fødsel. Men taler i stedet om en stadig «forbedring» eller «fornyelse». De «setter nye lapper på gamle klær» og er opptatt med å «få Guds hjelp» til et bedre liv. Så selv om de nok av og til uroes i sin religiøsitet, så kommer de aldri til det punkt at de mister all tro på at det er noe godt i dem selv, og får dermed aldri all sin trøst i Kristus alene. De blir stående i en slags fariseisk og mystisk surdeig.

Som vi alt har vist, så er det for dem som er vekket opp, så vel som for de kristne, spesielt nødvendig at de har denne læren klart for seg, om de noen gang skal få en mer fast og evangelisk fred, og kunne hvile i den samtidig med at de kjenner på all sin synds elendighet.

Derfor vil vi tale sammen ennå litt mer om dette. På samme vis som vi tidligere ut fra Skriften har vist hvordan synden oppstod gjennom Adams fall, og så gikk i arv til oss, vil vi nå se hva kirkens reformatorer sier om dette.

Ganske lærerik er den striden som oppstod i spørsmålet om arve-    synden, når den Augsburgske bekjennelse første gang kom ut. Reformatorene hadde beskrevet arvesynden slik: «Videre lærer vi at etter Adams fall blir alle mennesker ut fra sin natur født med synd, det vil si uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med et ondt begjær; og at samme synd eller arveutslag virkelig er synd, som dermed fordømmer og fører alle dem til evig død som ikke blir født på ny ved dåpen og Den Hellige Ånd».

Mot denne formuleringen uttalte katolske lærere: «Å være uten gudsfrykt og være uten tro, det er bevisst gjerningssynd og ikke arvesynd». Denne innvendingen møtte Melanchton med et langt og grundig svar i hans Apologi. Der framhever han først  den ordrette formuleringen i den tyskformulerte bekjennelsen: «at alle, helt fra mors liv, er fulle av onde lyster og begjær, og ikke ut fra sin natur kan ha noen sann gudsfrykt, noen tro på Gud».

Deretter tilføyer han: «Dette forholdet betyr at vi fratar dem som bare er født på kjødelig vis, ikke bare selve handlingen, men også muligheten eller gavene til å frykte Gud på rett vis, og ha tillit til ham. For vi sier at de har et ondt begjær og kan dermed ikke frykte Gud på rett vis, eller sette sin lit til ham».

Mange tenker kanskje: Hva er der egentlig å diskutere i dette? De tenker slik: Å frykte Gud og tro på ham er da min egen selvvalgte gjerning! At jeg har onde begjær, det er da medfødt, og det kan Gud forlate bare jeg frykter ham på rett vis, er alvorlig redd for synden, våker og kjemper mot den. Om jeg ikke det gjør, så er det jo min egen skyld, det står jeg fritt til å velge selv. Og videre: Bare jeg trodde rett på Gud, så ville jeg ha både forlatelse og kraft mot synden. Men det at jeg ikke tror, er jo min egen skyld osv.

Med en del slike velmente, og til en viss grad riktige formuleringer, sies det egentlig at det står til vår egen makt å ha både gudsfrykt og tro. Men når en så ikke er i stand til det som en tror en har i sin makt, da anser en seg fordømt - og evangeliets ord om Kristi fullbrakte verk betyr ikke lenger noe som helst.

Det var denne skadelige villfarelsen reformatorene ville forsøke å forhindre. Og de beviser at mennesket overhode ikke har i sin makt å frykte Gud på rett vis og sette sin lit til ham.

Den samme erfaring gjør jo også enhver sjel som kjemper, strever, gråter, sukker og klager: Jeg kan ikke frykte Gud rett! Jeg kan ikke virkelig alvorlig hate synden og vokte meg for den. Jeg er forskrekkelig selvsikker og hard! Jeg ser min synd, men kan ikke angre den. Mitt hjerte er så lettsindig, så ustadig, så hyklersk! Jeg kan ikke tro! Jeg ser, jeg hører, jeg vet om Guds store nåde i Kristus, men kan ikke tro at det gjelder meg osv.

Hvordan står det nå til med mennesket? Hvor har det nå den frie viljen? Nei, vi må bare svare: Slik er det naturlige menneske!

Men Melanchton sier videre: «Vi har ikke bare talt om det som gjelder begjæret. Vi har til og med sagt at menneskene ut fra sin natur ikke tror på Gud, ikke frykter og elsker ham. Noe vi ikke uten grunn har uttalt. De skolastiske* lærerne gjør arvesynden liten og ubetydelig. De taler med mange ord om den onde tendensen  eller tilbøyeligheten - men nevner ingen ting om selve hovedsaken (i arvefordervet), om den menneskelige naturs større og langt verre mangel; at mennesket ikke kjenner Gud, at det tvert imot forakter Gud. At det heller ikke har noen trøst i ham, at det hater Guds dom, flykter for den dømmende Gud, blir oppbragt overfor Gud, har ingen tillit til hans nåde, men setter bare sin lit til jordiske og synlige ting osv. Disse sykdommene, som strir aller mest mot Guds lov, overser man fullstendig. Ja, de tilkjenner også den menneskelige natur kraft til å kunne elske Gud over alle ting, kunne holde Guds bud og befalinger osv.

Men de ser ikke at de taler mot seg selv. For hvis vi ut fra noen kraft i oss selv skulle kunne elske Gud over alle ting og fullkomment holde hans bud, så betyr jo det at vi fremdeles har i behold det fullkomne livet som de første menneskene hadde før syndefallet. Men hva er da arvesynden? Og hadde vi da noe behov for Kristus og hans nåde?

De mindre synlige feilene og svakhetene i den menneskelige natur erkjenner de at vi har. Men de grovere og større erkjenner de ikke, selv om Skriften over alt omtaler dem, så som kjødelig selvsikkerhet, forakt for Gud, vantroen og mer av dette som er oss medfødt - --.

Vi har med dette villet understreke at arvesynden omfatter også all denne elendighet og nedarvede skade, som at vi ikke kjenner Gud, men tvert imot forakter Gud, at vi er uten gudsfrykt og noen som helst tillit til Gud, og ikke kan elske Gud på rett vis. Dette er den menneskelige naturs mest karakteristiske feil og mangler, som alt sammen strir mot Guds buds første tavle- - .

Arvesynden er ikke bare en brist eller noe vi mangler, men en fordervet sjel, en ugudelig natur. At vi dermed er uten gudsfrykt, uten tro og tillit til Gud, er altså ikke bare en aktiv synd, men også en medfødt belastning som alltid vil følge oss, - inntil Guds Ånd føder oss på ny.

Men, sier våre motstandere videre, det onde begjæret er en straff og ikke noen synd. Derimot sier Luther at «den er en dødelig synd». Paulus sier også: «begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!» Og videre: «Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i min ånd, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer», Rom 7. Her kaller han uttrykkelig begjæret for synd, men som likevel ikke tilregnes dem som er i Kristus, samtidig som synden i seg selv er under dom til døden - dersom den ikke blir tilgitt.

Greske vismenn har ut fra filosofien innført slike oppfatninger og drømmer at vi med alle våre syndens lyster og tendenser likevel verken er onde eller gode, og bør verken roses eller lastes for noen ting, at ingen ting er synd uten at en fullt og helt har bevisst samtykket i det. Men slike meninger bør utelukkende oppfattes som gjeldende bare det utvortes livet og denne verdens straff for slikt, men absolutt ikke ha noe å gjøre med vårt forhold til Gud».

Gud dømmer ganske annerledes! Gud sier: Du skal ikke begjære! Gud krever renhet i hjertet og tankene. Dessuten vil synderen alltid kjenne at det aldri er med det rette alvor han strir og våker mot sine begjær, men alltid i noen grad tvert imot forlyster seg med dem - selv om Den Hellige Gud alvorlig forbyr dem.

«Men hvem har noen gang våget å si at det er helt vilkårlig, er altså verken godt eller ondt - selv om vi ikke klart og bevisst har samtykket i det - at vi kan reise spørsmål ved eller betvile Guds ord om hans vrede, om Guds nåde, ja, om alt Guds ord, protestere på Guds dommer, forkaste eller være misfornøyd med at Gud ikke straks frir oss ut av lykke, men tvert imot knurrer over den, at de ugudelige har et lykkeligere liv i verden enn de ydmyke og gudfryktige, å la seg hisse opp til vrede, la seg friste til utukt og lettsindighet, griskhet etter ære, gods, penger og andre eiendeler m.m.? Alt dette kjenner tross alt gudfryktige mennesker arbeider med dem, som Skriftens Salmer og profetene bekrefter».

Ja, selv søkende mennesker kjenner dette i seg, for alt dette ligger der medfødt i all menneskenatur, like sterkt som behovet for å ete, drikke og sove. Om jeg vil eller ikke må jeg trekkes med synden, jeg er ikke fri, «jeg er kjødelig, solgt til trell under synden, det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg». Slik sukker og klager altså Paulus, Rom 7, og slik er alle Guds barns stadige sukk.

Herren sier om menneskehjertet: «Alle menneskenes hjerters tanker og hensikter er alltid bare onde», 1Mos 6:5. Han sier ikke at menneskene kan til enhver tid velge om de vil være onde eller gode. Nei, han sier at deres hjertes tanker og hensikter alltid er bare onde. Dette er hva det betyr å være solgt under synden.

Her er vi så på ny inne i spørsmålet om den frie vilje, som denne verdens vise med en ensidig og forførende strid alltid har stått som forkjempere for, for å formørke våre viktigste lærepunkter, som nevnt tidligere. Derfor vil vi si ennå litt til om dette.

Summen av våre bibelske bøkers lære om den frie viljen er følgende: Mennesket har normalt forstand og en fri vilje i forhold som gjelder vårt ytre, dagligdagse liv, som når det gjelder vårt arbeid, å bygge, plante, ete, drikke osv. Det samme gjelder i utførelse av visse moralsk gode gjerninger, og i å avstå fra grovere lovbrudd og laster (der ikke Gud til straff overgir dem i Satans vold). Men straks det dreier seg om en virkelig omvendelse og det å ydmyke seg for Gud, så har mennesket ikke lenger noen fri vilje, men er fanget under synden.    

Luther sier i sin Ep. Post nr.73:2: «Videre bør bemerkes at man aldri kjenner eller forstår rett den frie viljen. Taler vi om den som noe mennesket er i stand til, bør den kalles en egen framfor en fri vilje. For uten nåden gjør man ikke Guds vilje, men utelukkende sin egen vilje. Adam har nok hatt en fri vilje, men som i og med hans fall er ødelagt og fanget i synd. Den har likevel beholdt betegnelsen «fri vilje», for den har en gang vært fri, og skal ved Guds nåde bli fri på ny. - - - .

Derfor må en oppgi seg selv, og ikke ha andre tanker om hva en med egen kraft kan utrette, enn som et ugudelig menneske uten både hender og føtter bare må påkalle Gud og be om hans allmektige nåde. Den som lærer eller forsøker noe annet, han farer vill og forfører både seg selv og andre. Det gjør de som sier: «Kjære deg, du har da en fri vilje! Gjør bare alt så godt du kan, så skal nok Gud gjøre det som mangler». De mener med det at vi må ikke med vår lære føre folk i fortvilelse.

Nei, det er helt rett. Ingen bør lede folk til fortvilelse. Men da bør en tale klart om den rette «fortvilelse». Ingen trenger fortvile på Guds nåde, men tvert imot overfor hele verden og all synd alltid ha all sin fortrøstning i Guds hjelp. På seg selv, derimot, bør en fortvile fullstendig, og ikke på noen måte lite på sin frie vilje, ikke en gang en tanke om å kunne gjøre den aller minste gjerning».

Og Luther sier i Ev-Post.nr.89:29: «Mannen som lå halvdød, forslått og avkledd ved veien, er Adam og alle oss andre mennesker. Røverne er djevlene som har slått, pint og etterlatt oss halvdøde. Ennå rører vi oss nok litt. Men vi kan ikke med egen hjelp reise oss opp, og om vi ble liggende slik, ville vi komme til å dø og omkomme i vår hjelpeløse tilstand. Det ville komme all slags smuss og betennelse i våre sår. Det ville bli utelukkende nød med døden til følge.

Denne liknelsen har et omfattende, dypt budskap, og maler et skarpt og presist bilde av menneskets tilstand - hva vi er og hva vi er i stand til med vår innbilte fornuft og vår frie vilje.

Hadde den stakkars forslåtte mannen avslått hjelpen og sagt han kunne hjelpe seg selv, så hadde alt sammen bare blitt verre for ham. Han ville ha skadet seg selv ved å bare forverre sårene og dermed sin tilstand. Hadde han så også blitt liggende der, så hadde det vært for sent å redde ham. Akkurat slik er vi, overlatt til oss selv. Uansett hva vi måtte forsøke oss på for å hjelpe oss selv, så er vi fortapt».

I prediken nr. 4:20 sier Luther: «Der hvor bare det naturlige menneske er, er det umulig å holde Guds lov. Fordi mennesket etter Adams fall i Paradis er totalt fordervet, er bare fullt av onde lyster til å synde, og har i sitt hjertes dyp ingen inderlig trang til å underkaste seg lovens krav. Som vi også erfarer det, alt sammen, hos oss selv.

For det er ingen uten at de heller ville det aldri skulle vært noen lov til. Hvert eneste menneske må ærlig erkjenne for seg selv at det er tungt (for kjødet) å være ydmyk og god, og bare gjøre det som er godt og rett - og tvert imot meget lett å være ond, og gjøre det som er ondt. Nettopp denne vår holdning og uvilje mot alt som er rett og godt, er det som gjør at vi ikke holder Guds lov.

Og slik overbevises vi gjennom vår egen erfaring om at vi av naturen er onde, ulydige, elsker synden og hater Guds lov.»

I Pred nr.97:20 (Luther): «Når gjør du mot en annen det som du gjerne ville han skulle gjøre mot deg? Kjære venn: Vis meg én eneste som gjerne vil ha et ondt rykte eller leve i fattigdom. Det er jo det siste vårt naturlige menneske vil oppleve, og rømmer fra alt slikt. Nei, du finner ikke én eneste som elsker Gud og sin neste som seg selv.

Det kan vel skje at to gode venner lever greit sammen. Men det varer ikke lenger enn til du på en eller annen måte forulempes av den andre. Da får du nok se hvor mye du elsker ham».

Slik er vår natur. La oss aldri glemme dette. Som vi nå har vist kommer alt slags ondt, både selvsikkerhet og fortvilelse, av den falske holdningen at vi i oss selv skulle han noen mulighet for å utrette noe godt.

På den andre side; for en legende ydmykelsesprosess, og for en salig fred, hvile og sabbatsro for sjelen, når jeg får innse at jeg ikke er i stand til noe som helst, ikke en gang tenke eller ville, ikke frykte eller tro, ikke elske eller gjøre! Men at alt, alt fra først til sist er bare nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre! Hvilken salig fred og sabbatsro for sjelen å få ha alt «bare i Herren både rettferdighet og styrke».

 

Gjenopprettelsen og det første evangeliet

 

Selv det største tre var fra begynnelsen bare et ganske lite frø. Fra dette begynte det etter hvert å spire fram en vekst. Så utviklet det seg først til en tynn stamme, men som år etter år vokste og ble til et stort og fullkomment tre hvor fuglene bygde sine reir i grenene.

Slik har den varmeste solskinnsdagen også bare begynt med en svak, gryende morgen, som så snart ble til en rødmende soloppgang - inntil selve solen viste seg, og etter hvert kom høyere og høyere - til den stod stor og varm høyest på himmelhvelvingen.

På samme måte har også nådens rike på jorden begynt med et lite frøkorn, eller en gryende morgen, som det første løftet fortonet seg. Kristus sier selv at «Himlenes rike er likt et sennepsfrø, som når det såes er mindre enn noe annet frø. Men når det vokser opp blir det et tre, der himmelens fugler kommer og bygger rede i treets grener», Mat 13:31-32.

Kristus og hans rike sammenliknes også med morgenrøden og soloppgang, som det er skrevet i Hos 6:3: «Hans oppgang er så viss som morgenrøden», og i Luk 1:78 om Gud «som lot soloppgang fra det høye gjeste oss», konf. Mal 4:2. Disse skriftstedene taler ikke bare om nådens rike i hver enkelt sjel på forskellige steder og tider, men taler først og fremst om hvordan nådens rike fra først av oppstod på jorden.

Første gang evangeliet ble forkynt var det bare som et lite ukjent og uutviklet frø, hvor ordene mer liknet en gåte enn et løfte. Men det var nok til å tenne den første trosgnisten i de første menneskenes hjerter - bortsett fra at det ikke er noen som vet hvor utfyllende det budskap var som Gud forkynte gjennom patriarkene i denne verdens begynnende tidsalder.

Det første evangelium lå svøpt inn i Den Hellige Guds ord til slangen. Fordi slangen var selve årsaken til menneskets fall, til all synd og forbannelsen, så vendte Herren seg aller først til den med sine truende og dømmende ord, deriblant disse:

Og jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din sæd* og hennes sæd. Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl, 1Mos 3:15.

Her merker vi først at Herren taler som til en naturlig slange/orm. Satan stod altså ikke selv fram umiddelbart, men talte gjennom en slanges skikkelse. Derfor møtte Herren ham også som dette, og talte til ham som til en orm eller slange.

Men her sier noen: Hvordan vet vi så det? Har vi noe sikkert belegg for at disse ordene refererer seg til Satan og Kristus? Svar: Jo, det har vi fullkomment sikre grunner for. Eller har vi ikke lagt merke til hvem denne slangen var, som forførte Eva? «Vær ikke barn i forstand!» 1Kor 14:20.

Den list, den bevisste beregning, den overtalelseskunst m.m. vi har sett hos denne slangen, som klart refererer seg til Skriftens uttrykkelige ord om «den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan», har da mer enn tilstrekkelig overbevist oss om at dette er Satan, nå i en slanges skikkelse.

Og da må jo alt som er talt til slangen, være sagt til Satan. Eller, ennå tydeligere sagt: Her talte jo Herren til den samme slangen som hadde forført menneskene. Det er den enkle men klare grunnen til det bildespråk som er brukt her. Dessuten har Gud aldri avkrevd dyrene noe moralsk ansvar. Av alt dette er det lett å forstå at Herren her, som så ofte i hele Skriften, taler i bildespråk.

Og, som allerede nevnt, når djevelen selv hadde begynt å opptre som en slange, så skulle det også få være slik - han måtte også stå fram for Herren som en slange. For denne selvsikre, dominerende ånden, som ville være en stor himmelens og jordens hersker, var nok dette en passende sønderknuselse og tukt. Dessuten, som en gammel tolker av dette skriftstedet sier, «har Herren her villet pine fienden med gåtefulle ord, som skulle plage og uroe ham ennå mer i uvisshet over hva det skulle bety».

Når vi har dette klart for oss, og spesielt i lys av hva som er bestemt og åpenbart; at «den gamle slange» var «han som kalles djevelen og Satan», da kan vi også klart se betydningen av ordene i v.14. Når Herren sier: «Du skal være forbannet framfor alt fe og framfor alle ville dyr»,  sier han m.a.o.: Du har omskapt deg til et dyr, men du skal være forbannet framfor alle dyr på marken - du som var en høy ånd, en himmelens engel, du skal være dypere fornedret og forbannet enn de usleste dyr på jorden.

Når Herren fortsetter: «På buken skal du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager», vil han si noe slikt: Du har omskapt deg til en slanges skikkelse. På samme måte som slangen bukter seg fram på sin buk, og søker tilhold og mat i jordhuler, slik skal du, som har gjort dette (forført menneskene, v.14) være forvist «til jordens lavere deler», Ef 4:9, til avgrunnen.

Som vi allerede har sagt, ligger det sterkeste beviset derfor i det forhold at her taler Herren til djevelen - til samme slangen som med sin list hadde bedratt Eva. Og at Gud aldri har trukket dyrene til ansvar for noe, eller på noen moralsk grunn straffet et dyr. Og så at det nettopp er Herrens egen måte, gjennom hele Skriften, å tale i bildespråk.

På samme bakgrunn er det så også lettere å forklare det 15. verset: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen...» At han som skulle knuse slangen, Menneskesønnen, som er kommet for å «gjøre ende på djevelens gjerninger», her kalles «kvinnens sæd», det er det mange grunner for.

Først og fremst har Herren med dette villet knuse og ydmyke den stolte Satan med dette «svakere kar», kvinnen, som just var den slangen hadde vendt seg til med sin fristelse. Så husker vi hvordan slangen med sin talemåte til kvinnen hadde sådd tvil om Guds hjertelag og kjærlighet, og selv tilbudt menneskene sin hjelp til den rette visshet og fred - som Gud liksom ikke hadde unnet dem. Med alt dette gjorde han seg selv til en bedre «venn», og knyttet på den måten et umiddelbart skjebnesvangert vennskap mellom slangen og kvinnen.

Men så sier altså Herren her at han skal bryte dette vennskapet, og i stedet sette fiendskap inn mellom dem: ««Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen,...». Og så tilføyer han det som har langt større betydning, og for  slangen er ennå mer ufattelig: «mellom din sæd og hennes sæd». Allerede i denne tankegangen ligger den første grunnen til at han som skal knuse slangens hode blir kalt «kvinnens sæd».

Men før vi går videre skal du merke deg her hva den gjør som synder mot sin Gud: Han knytter vennskap med djevelen! Den som skal frelses og være en Guds venn må være i en evig strid og «fiendskap» mot djevelen. Derfor sier Johannes: «Den som gjør synd, er av djevelen. For djevelen synder fra begynnelsen. Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger», 1Joh 3:8.

Den andre viktige grunnen til at Kristus kalles «kvinnens sæd» var at han på overnaturlig vis skulle «fødes av en kvinne som ikke visste av noen mann», og slik også i videste forstand fullt ut være bare «en kvinnes sæd, ved Den Høyestes kraft», Luk 1:34-35.

Ja, akkurat dette skulle nettopp for tid og evighet være det mest underbare tegn på den som skulle knuse slangens hode, at han alene i videste forstand skulle være en kvinnes sæd.

I dette er det ingen i all evighet, verken i himmel eller på jord, som er ham lik. Han alene er bare «kvinnens sæd». Dette er den avgjørende, tilstrekkelige grunn for at han, når evangeliet første gang forkynnes på jord, får dette navnet.

Og dette var den hellige hemmelighet, det under Herrens Ånd så ofte i Den Hellige Skrift pekte på med ord om kvinnen og jomfruen, som når Ånden gjennom Jesaja sier: «Derfor skal Herren selv gi dere et tegn: Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel», kap. 7:14. Og videre, hos profeten Jeremia: «Herren skaper noe nytt (noe aldeles uhørt) på jorden: En kvinne skal (i sin jomfrustand) omslutte en mektig mann», Kap. 31:22.

Legg merke til at profetene kaller det et tegn eller under, og noe nytt, noe som aldri før har skjedd. Og dette ble talt om en kvinne som i sin jomfrustand skulle føde en mann. Han skulle hete Immanuel, det er Gud med oss, Gud i oss, Gud i vårt legeme.

Videre ser vi profeten Mika sier: «Derfor skal han overgi dem inntil den tid da hun som skal føde, har født», kap.5:2. «Hun som skal føde» – var omtalt og ventet. Og i Det nye testamente heter det: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne..», Gal 4:4. osv.

Legg merke til formuleringen: «født av en kvinne». Fordi alle mennesker jo er født av en kvinne, ser vi naturlig nok ellers aldri en slik bemerkning.  Nei, det er bare om Kristus dette bemerkes i Skriften – fordi han skulle være den kvinnens sæd/ætt som var lovet, på et så markert vis som ingen annen i all evighet.

Så skulle det også her stadfestes at «der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer», Rom 5:20. Kvinnen var den som «ble dåret og falt i overtredelse», 1Tim 2:14. Så skulle kvinnen få være den nærmest delaktige i Frelserens ankomst. Han skulle være en «kvinnes sæd».

Dette er (svensk: Guds nådes maner) slik Guds nåde alltid møter det gjennomsyndige menneske.

Med slangens sæd menes alt det onde som djevelen plantet i menneskene. Først og fremst synden, den onde legning og ugudeligheten i menneskenaturen, som utgjør det naturlige menneskes likhet og slektskap med djevelen. Døperen Johannes bruker derfor i dypt alvor betegnelsen «ormeyngel» på menneskene, Luk 3:7. Kristus selv sier: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster», Joh 8:44. Og Paulus sier: «ormegift er under deres lepper», Rom 3:13.

Når nå Herren sier han vil sette fiendskap mellom kvinnens sæd og slangens sæd, er dette det samme som Johannes sier: «Til dette ble Guds Sønn åpenbaret, for at han skulle gjøre ende på djevelens gjerninger», 1Joh 3:8. Dette er djevelens gjerninger, djevelens verk i menneskene, som Guds og kvinnens sønn skulle knuse.

De som er kjødelige, har også et kjødelig sinnelag, og er da helt igjennom, både i sitt sinn og sin ånd, ett med den ondskap, den slangens sæd som ligger i alt kjød.

Av den grunn betegner også slangens sæd for det andre de menneskene som har et vantro og kjødelig sinn. Som da også Skriften så forskrekkelig kaller for «den ondes barn», Mat 13:38, «djevelens barn», 1Joh 3:10, «ætlinger av ugjerningsmenn», Jes 1:4, og som vi har sett: «ormeyngel».

Deres legem og sjel er skapt av Gud. De er gjenløst av Kristus. Ikke noe av dette er slangens sæd, men tvert imot Guds verk som han vil frelse. Men det er den ånd som bor i dem, deres kjødelige sinn, som er «fiendskap mot Gud», Rom 8:7. Det er dette som er slangens sæd. Så bekrefter også alle tiders erfaring at dette fiendskapet, som her ble stiftet mellom slangens sæd og kvinnens sæd, i høyeste grad eksisterer.

Mange undrer seg over det forhold at om verdens barn vanligvis er de mest hyggelige og imøtekommende mennesker, så har de likevel en merkelig sterk avsky overfor de kristne, om disse er aldri så ydmyke, vennlige og tiltalende. Men det er ikke så underlig. Det er selve åndskampen, fiendskapet mellom slangens sæd og kvinnens sæd. Det er den gamle dommen fra Paradisets dager du her ser for øynene dine.

Men nå er vi kommet til selve hovedsaken, denne velsignede kvinnesædens store hovedærend:

 

Han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl

 

Det er egentlig disse ordene som utgjør det første evangeliet. Her har vi det første frøkornet, ikke bare til de første menneskenes trøst og frelse, men også til hele Guds evangelium, til hele Guds nåderike på jorden.

Det første vi skal se nærmere på her er hvordan Herren begynner sin straffetale til Satan (v.14) med disse ordene: «Fordi du gjorde dette..» (altså bedratt menneskene, ført synd og forbannelse inn i og over dem), og nå avslutter med disse ordene: «Han skal knuse ditt hode...»

I dette ligger det to forhold. Først at det er vårt syndefall som Herren brenner for her. Det er det som nå skulle hevnes, og det så sterkt at han sier til forføreren: «Ditt hode skal sønderknuses - fordi du har gjort dette!»

Her ser jeg Herren selv har tatt seg av vår sak og står på vår side mot Satan, for å hevne seg på ham og frelse oss - og det med et så brennende hjerte at han bruker de sterkeste uttrykk som kunne tenkes. For hva kan virke mer forskrekkelig og drepende for slangen, enn at hodet hans skal sønderknuses? Dette har sikkert vært forferdelige ord for den listige Satan.

Slik ser vi her igjen Guds brennende nidkjærhet for sin fortapte sønn; mennesket. På samme måte ser vi i Det nye testamente hvor brennende Kristus er engasjert når han taler om dem som forfører (d.v.s. forleder, forderver) de små som tror på ham. Ingen har hørt så harde ord fra den varme Frelserens munn, som når han taler om at en «kvernstein» burde «bli hengt om halsen» på slike forførere, så de ble senket i havets dyp, Mat 18.

Av slike ord burde en da merke Guds brennende hjerte for sjelene. Ja,  i det minste merke at Gud er ikke så likeglad med oss som vårt forferdelige, vantro hjerte ofte vil ha det til. Vi har da virkelig hans egne klare forsikringer om denne hans kjærlighets nidkjærhet for oss. Og i ennå større grad har vi nok av bevis for dette i hans verk og gjerninger og i alt han har gjort for å frelse oss. Men våre hjerter er jo slik at vi ofte ikke tror eller stopper opp for disse store bevisene. Vi kan ofte lettere tro noe vi selv har oppdaget, når Herren ikke taler til oss.

Men her, i denne bibelteksten, får vi liksom bare sitte og lytte til Herrens ord til slangen, og ut fra dette selv oppdage hans innerste tanker om oss: «Fordi du gjorde dette....forbannet skal du være framfor alle dyr - og kvinnens sæd skal knuse ditt hode».

Det andre jeg legger merke til er at

Herren gjør vår sak til et forhold mellom Kristus og djevelen

 

Vi skal merke oss at grunnteksten bruker samme ord om slangens angrep på kvinnesædens hæl, som den bruker om dennes ødeleggelse av slangens hode. I mange Bibler er det også brukt samme oversettelse av ordet «knuse» i begge tilfellene. Mens andre har oversatt det med at «kvinnens sæd skal knuse slangens hode, men du skal hogge den i hælen».

Det hebraiske ordet skildrer egentlig alt ondt som fiendtlig påføres noen. Den konkrete forståelse av ordet i hvert enkelt tilfelle avgjøres dels av hvem som utfører dette onde, dels av hvilken legemsdel som det onde påføres. Da forstår vi hvorfor ordet det første stedet kan være oversatt med knuse (sønderknuse), og på det andre stedet med hogge.

Men her finner vi en bemerkelsesverdig antydning om hvordan også Kristus skulle knuses i hans frelseskamp for menneskene, hvordan også slangen skulle anvende alt ondt mot Kristus, og knuse ham - men bare «hans hæl», det mindre betydningsfulle ved hans liv, hans menneskelige liv som jo ble knust i hans død. Mens når det gjaldt den mest betydningsfulle del av hans liv, beholdt han seieren og livet.

Alt dette skildrer sterkt for oss en hard kamp, det skal bli en strid på liv og død mellom kvinnens sæd og slangen. Slik taler Herren - men taler dermed ikke et ord om oss, om noe vi skulle utrette i dette store oppgjør om vår frelse fra synden, døden og djevelen. Så fullkomment har Herren selv tatt denne saken fra oss, så fullkomment er den gjort til Kristi egen sak.

Og ellers var vi da også evig fortapt. For det å rette opp det som var skjedd ved syndefallet; fri oss fra synden, døden og djevelen, er et verk som langt overgår alle våre krefter, vi er altfor svake i vår våpenrustning. Derfor har den nådige Herre gjort det til sin egen sak. Priset være hans navn!

«For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». «Liksom synden og døden kom inn i verden gjennom det ene menneskes ulydighet, slik kommer også livet og rettferdigheten gjennom den enes lydighet», Rom 5.  «Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus», 1Kor 15:22. Altså sier Herren. «For intet ble dere solgt, og uten penger skal dere bli gjenløst», Jes 55:3. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss», 2Kor 5:21.

Hva blir frukten av dette for oss? Jo, at «vi skal bli Guds rettferdighet i ham». At vi ikke skal behøve gjøre noe som helst for at våre synder skal bli utslettet, Gud bli tilfredsstilt, himmelen åpnet. Nei, vi skal ikke behøve gjøre så mye som å ta opp et strå. Vi skal få alt dette som gave, av Guds fullstendig frie, uforskyldte nåde - bare vi vil ta imot det, bare vi vil komme til hans nådesbryllup når han kaller, og la ham få gjøre oss alt godt.

Og da skal vi altså ikke bli noe mindre enn selve Guds rettferdighet i ham! O Gud, øk vår tro! Her ser vi Mose ord i dypeste utfoldelse: Herren skal stride for dere, og dere skal være stille. Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag! 2Mos 14:13-14. Herre, øk vår tro!

Nå kommer vi stadig nærmere den store hovedsaken. Vi skal nå se hva ordene: knuse slangens hode egentlig innebærer. Talemåten er lett å forstå. Skal en slange bli drept grundig nok, så må slangens hode knuses. Uansett hvordan en ellers slår og banker den, kan den fortsatt leve. Men knuses hodet, da er det slutten for den. Det er i hodet den har sitt virkelige liv og kraft, og der han også har sin gift. Hvis vi så har klart for oss at dette tales til Satan, og med bakgrunn i syndefallet, så blir meningen denne: Kvinnens sæd skal fullstendig tilintetgjøre den makt du nå har tiltvunget deg over mennesket, bryte ned ditt verk på denne dag, og gjenpprette det du har ødelagt. Det som er ødelagt ved syndefallet skal gjenopprettes.

Djevelen hadde sin makt over mennesket ved at synden hadde bragt mennesket under Guds dom - «da skal dere dø». For syndens skyld var mennesket under lovens forbannelse og fordømt til evig død. Dermed var mennesket overgitt til «den som har døden i sin vold, det er djevelen», Heb 2:14-15, på samme måte som en som er dømt til døden er overgitt til bøddelen.

 

Den fortapte sønn, mennesket, blir for første gang

 kledd i «den beste kledningen»!

 

Her spør profeten med all grunn: «Kan vel noen ta hærfanget fra en kjempe, eller kan fangene slippe fra dem som de med rette tilhører? Ja! For så sier Herren: Både skal fangene bli tatt fra kjempen, og voldsmannens hærfang skal bli reddet - - - Alt kjød skal kjenne at jeg er Herren som har frelst deg, og at den sterke i Jakob er din gjenløser», Jes 49:24-26.

Vi var som fanger, som for syndens skyld med rette tilhørte døden og djevelen. Om derfor denne Satans rett og makt over mennesket skulle kunne fratas ham, så måtte grunnlaget for overmakten, altså synden, tas bort. Men skulle synden kunne tas bort, så måtte loven oppfylles ved en fullkommen lydighet, så Guds dom og forbannelse kunne oppheves. Men er loven, som truer med døden, tilfredsstilt, og synden, som fortjener og fører til døden, tatt bort, så kan ikke lenger døden herske, for den har mistet sin brodd; som er synden. For «dødens brodd er synden», 1Kor 15:56.

Men er synden, loven, forbannelsen og døden tatt bort, så må, i stedet for dette, nødvendigvis rettferdighet, velsignelse og det evige liv nå være det som får herske. For der ingen synd lenger er, der hersker rettferdighet. Der loven er tilfredsstilt, der hersker den velsignelse den lover. Når Gud er forsonet, da strømmer hans evige nåde og kjærlighet ut. Der døden er overvunnet, der trer livet fram.

Å «knuse slangens hode» innebærer derfor alt dette: Ta bort synden, oppfylle loven, utløse Guds kjærlighet, som var bundet til rettferdigheten, og «oppsluke døden». Kort sagt: Frikjøpe og forløse hele menneskeslekten fra all denne ondskap syndefallet førte med seg, og gjenopprette for menneskeheten den rettferdighet, det Guds vennskap og åpne, herlige samfunn, den velsignelse og det evige liv som Gud fra evighet av hadde bestemt for oss, og i begynnelsen skapte menneskene til.

Alt dette, som altså ligger i det dype ordet: «Han skal knuse ditt hode», ligger også i tilsvarende utsagn i Det nye testamente. Kristus sa: «Denne verdens fyrste er dømt», Joh 16:11. En høy røst i himmelen sa etter striden mellom Mikael og dragen, den gamle slangen: «Våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. Og de har seiret over ham i kraft av Lammets blod», Åp 12:10-11.

Mikael (paktens engel) står vel alltid i kamp for sine brødre mot dragen. Men én gang stod selve den avgjørende hovedkampen, da dragen, som anklager, ble fullstendig nedkjempet. Det var på Golgata. «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid», Heb 2:14-15.

Slik var Guds evighets plan for hvordan vi skulle frelses. Dette har Herren først svakt antydet, men senere mer og mer tydeliggjort, og med de pålagte blodige ofringene virkelig malt sterkt for øynene på de troende i Det gamle testamentes tid.

Vi har grunn til å tro at det var straks etter syndefallet og dette første løftet, at Gud påla dem ofringene, disse blodige forbildene på det kommende soningsofferet. Hebreerbrevet sier om Abel, Adams andre sønn, at «ved tro» ofret han, og han ofret lam. Når det sies at han ofret «ved tro», viser det at han også må hatt et klart pålegg om at det skulle gjøres. Mens Kain, som var en vantro, så på gjerningen, og trodde Gud bare ville ha selve tjenesten. Han forstod og trodde ikke at dette med ofringen var forbilde på det store offeret som skulle komme. Derfor så han det også som helt likegyldig for Gud hva han ofret, bare det kostet ham like mye som lammene broren ofret.

Men «Herrens øyne ser etter trofasthet», Jer 5:3, og derfor så han med velbehag til Abels offer, men ikke til Kains. Kyndige tolkere har også trodd at når Herren gjorde kjortler av skinn til Adam og Eva, så var dette skinn fra dyr som var ofret. Det stemmer godt med Herrens talende, dype bildespråk. Etter fallet skjulte menneskene sin nakenhet med lauv, forgjengelighetens symbol - et treffende bilde på egenrettferdigheten, som synderen alltid forsøker å skjule seg med.

Men Herren, vår Gud, laget altså kjortler til dem av offerdyrenes skinn, som så tydelig taler til oss om hvordan det rette soningsofferet med sin blodige død skulle tilegne oss den «rettferdighetens kappe», Jes 61:10, den eneste drakt vi kan stå fram for Gud med. Og når de trodde på «Herrens mann», 1Mos 4:1, så hadde de også den sanne rettferdighet, slik det står skrevet: «de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», Åp 7:14. Slik ble den fortapte sønn, mennesket, for første gang kledd i «den beste kledningen»!

Men det som i alt dette først og fremst skjedde, var at Gud ikke bare med ord, men også med forbilder, først og fremst med de blodige ofringene, malte den kommende Frelser for øynene til de første menneskene. Og ettersom morgendemningen vek bort for en ny dag, og rettferdighetens sol opprant, ble både ord og bildene klarere.

Omsider kunne David tale ikke bare om Kristi lidelse og død, men også hans oppstandelse og himmelfart, ja, hans ord på korset, hans tørst, hvordan klærne hans ble delt m.m. (Sal 22 og 41:14 m.fl.). Og Daniel kunne si tiden når, og Mika stedet der den ventede Forløseren skulle fødes, Dan 9, Mika 5.

Alle Herrens troende hadde ett og samme håp som gledet dem, en og samme «hemmelige visshet» som trøstet dem. De ventet og talte om en forløser i Sion, med ulike navn og bilder, slik vi finner det over alt i Skriften, såsom «Abrahams velsignelse, Davids ætt, Israels klippe, Herlighetens konge, Forløseren, den store profet, Isais rotskudd, Israels trøst, Fyrsten og Læreren, hedningenes lys, Herrens arm, Herrens salvede, Guds frelse, Guds rettferdighet, Sions gylne rose». Kort sagt: «Ham gir alle profetene vitnesbyrd..», de taler om et forsoningsblod, om en gitt rettferdighet, om syndenes forlatelse ved hans navn.

Hos Jesaja heter det: «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham..... Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære», Jes 53. Hos Jeremia heter det: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke som den forrige pakten...... For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu», Jer 31.

Hos Esekiel heter det: «David, min tjener, skal være deres fyrste for evig. Og jeg vil slutte en fredspakt med dem - en evig pakt med dem skal det være», Esek 37:25. Hos Daniel heter det: «Sytti uker er tilmålt ditt folk..... til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet...... og Den Salvede skal utryddes uten dom», Dan 9.

Hos Hosea heter det: «Av dødsrikets vold vil jeg frelse dem ut. Fra døden vil jeg forløse dem. Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?», Hos 13:14. Hos Mika heter det: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager», Mi 5:2-3 og 7:19. Hos Haggai heter det: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang, om en liten stund, vil jeg ryste himmelen og jorden, havet og det tørre land.... og jeg vil fylle dette hus med herlighet», Hag 2:7,8.

Hos Sakarja heter det: «Jeg lar min tjener Spire komme. For se, den steinen jeg har lagt foran Josva - på denne ene steinen er sju øyne rettet! Se, jeg skjærer ut på den de tegn den skal ha, sier Herren, hærskarenes Gud. Og jeg tar dette landets misgjerning bort på én dag», Sak 3:8-9.

Hos Malaki heter det: «Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg. Brått skal han komme til sitt tempel, Herren som dere søker, paktens engel som dere stunder etter», Mal 3:1. Og videre hos Jesaja: «Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom» Jes 53.

Og igjen hos Mika: «Han skal igjen forbarme seg over oss, han skal trå våre misgjerninger under føtter. Du skal kaste alle deres synder i havets dyp», Mi 7. Og på ny hos Sakarja: «For ditt paktsblods skyld vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i», Sak 9. Og videre: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet», Sak 13:1.

Det skulle ikke være nødvendig å fortsette å nevne flere av disse overbevisende klare vitnesbyrdene. Slik har de alle som med én munn, ved åpenbarelse av Herrens ånd vitnet om Redningsmannen som skulle komme, Forløseren som skulle knuse slangens hode. De har lengtet og sukket: «Å, må Israels frelse komme fra Sion! Når Herren fører de bortførte av sitt folk tilbake, skal Jakob fryde seg og Israel være glad», Sal 14:7. «Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn», Jes 64:1.

 

                                                                                                 C.O.Rosenius

 

Redaksjonelt

 

I de to første numrene av bladet med budskapet fra denne lille boka (nr.2/07 og 3/07) har vi brukt tittelen: «Menneskenes fall og gjenopprettelse». I mellomtiden er vi blitt klar over at originaltittelen er: «Menneskets fall og...», og dermed rettet det opp i dette nummeret.

 

 Roseniuslitteraturen - den rene lære!

Bestill gjerne over www.arven.net

Få også flere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

            Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik     Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                   Bladet: 3075.10.24092                                                                                      

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge