Menneskets fall og gjenopprettelse

Fortsettelse fra bladets nr.2, 3, 4 og 5, med avslutning i dette nummer

 

Den sanne omvendelse og tro

 Hvordan vi får del i Kristi fullbrakte verk

 

Hva Den Hellige Ånd skulle utrette på jorden

 

Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Hva loven skal utrette som del av omvendelsens verk, og også videre i den daglige omvendelse, det sier apostelen i Rom 5. Der holder han først fram den store hovedlæren om at «liksom synden og døden er kommet over oss ved det ene menneskes ulydighet, således kommer også livet og rettferdigheten til oss gjennom den enes lydighet». Så tilføyer han, v.20:

Men loven kom også inn for at overtredelsene skulle överflöda. Men der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer.

Det er ingen annen mulighet! Mennesket vil aldri kunne ære og lovprise rett ham som kom for å ta bort synden, uten at det jages og drives av synd og lov. Gud er forsonet, tilfreds med Jesu løsepenge for all vår urettferdighet. Hans barmhjertige hjerte brenner av kjærlighet overfor alle sine dyrekjøpte sjeler. Men de kunne ikke frelses, ingen kunne få dem til å søke redning i fristadene uten at de jages og drives av blodhevneren*  (*4Mos 35:6, Jos 20:2-5).

Derfor må Gud alltid plage, forskrekke og utmatte oss med lovens bud og dommer. Josefs hjerte brant av kjærlighet til dem, når brødrene hans kom til Egypt. Han var straks innstilt på å gjøre dem godt. Men gjennom sin tolk ser vi han «talte hardt til dem», 1Mos 42:7, lot dem binde og fengsle, forskrekket og bedrøvet dem, for å gjøre hjertene deres myke. Slik må også Herren gjennom sin tolk, Moses, forskrekke, fengsle, tvinge og bedrøve oss. Men «det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn», Klag 3:33.

Alt det loven sier, det sier den for at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19 - for at «synden skal överflöda». Hvordan syndens överflödande virkes av loven, viser apostelen i Rom 7. Det skjer ved at loven ikke bare som i et speil viser oss synden, men også gjennom forbudet vekker opp den sovende synden til full aktivitet og kamp. For at den ikke skal bli liggende skjult og synderen tro han er syndfri.

«Jeg levde en tid uten lov, og da var synden død. Men når budet kom, våknet synden til live og vekket all slags begjær i meg», Rom 7:8 flg. - Og nå er synderen, som før var så selvsikker, trygg, stolt og rakrygget, straks blitt elendig, avmektig og rådløs. Nå finner han ingen trøst i hele den vide verden. Livet i synd, som før var så lystelig for ham, blir nå så bittert, det fremmede land øde og tomt. Nå blir hans fars hus, ja til og med en tjenerstilling der, tiltrekkende for ham.

Å, så mye godt som kommer ut av den egentlig sørgelige tilstanden; at synden överflödar! Og slikt virkes ikke av lovløshet, men gjennom loven. Dette er loven god til å virke, men ikke til å gjøre et menneske hellig.

Legg merke til dette, og husk det én gang for alle: at Skriften sier: «Loven kom inn for at synden skulle överflöda»! Merk: Ikke overvinnes, men överflöda! Slik at just når du vil bli bedre, så blir du i stedet verre. Når du vil være hyggelig og hellig, så blir du uhyggelig, synden «överflödar». Du vil elske Gud, men da kjenner du hat, eller i alle fall en ufordragelig kulde i hjertet. Du vil være mild og saktmodig, men da koker det bitterhet i deg. Du vil være ren i hjerte og tanker, men da «vekkes det all slags begjær i deg». Du vil være sønderknust og ydmyk, men du er tvert imot steinhard, steil og full av hovmot.

Det er dette Paulus kaller for at «Budet, som var gitt til liv, viste seg å bli til død for meg», at «synden ble overvettes syndig ved budet». Dette er den rette virkningen av loven når den treffer hjertet, Rom 7:7-13.

Men nå blir det liksom altfor urimelig og usannsynlig at en skal kunne motta nåde midt i en slik syndens elendighet. Derfor vrir og vender sjelen seg til alle kanter for å søke andre utveier.

 

Slik dannes en fariseer

Hvis loven ikke har sluppet til dypt nok, så kan mennesket finne hjelp og trøst i sine egne gjerninger; sin anger, sine bønner, sin omvendelse, sin seier over visse synder, sitt religiøse liv. Slik dannes en fariseer.

Den ene foretar seg mange utvortes gjerninger, veldedighets-innsats, kristelig virksomhet osv. En annen søker frelsen i bekjennelse og botsøvelser, tårer, bønner, forsakelse, ydmykhet, å «avdø» fra verden osv. En tredje kan døyve uroen som er vakt ved å sysselsette hodet sitt med å studere åndelig litteratur, samle kunnskap, klare og herlige formuleringer - uten selv i sannhet eie og leve i dette budskapet fra all denne kunnskapen osv.

 

Nå er tiden inne for Åndens tukte-embete

 

Alle disse «helgnene» skal Ånden overbevise. Om hva? om synd fordi de ikke tror på meg.

Ånden skal åpenbare at når de egentlig har gjort alt hva noe dødelig menneske kan prestere; om de har angret synden så de har «kunnet gråte blod», om de har bedt dag og natt på sine bare knær, om de i det største alvor har undertrykket sitt kjød og kanskje «kjempet seg selv til blods mot synden», nektet sitt øye å se, sine ører og høre og sin tunge å tale noe som helst forfengelig, forbudt sin munn å smake og hele seg selv å nyte noe overflødig, om de har gitt alt de eier til de fattige og brukt hele sitt livs disponible tid på sin nestes vel, om de har profetert i Jesu navn, og i Jesu navn gjort mange kraftige gjerninger - - . Så skal den Herren som har sårene i siden og i hendene, en gang fordømme dem med slike ord: Gå fra meg, dere ugjerningsmenn - om synd fordi dere ikke trodde på meg.

Ånden skal åpenbare at de med all denne sin hellighet skal kastes ut i mørket utenfor, fordi de ikke er ikledd Kristi rettferdighets bryllupsklær. Fordi de ikke har hatt sin eneste trøst i den blodige frelseren på Golgata, ikke gjort det salige byttet med ham; at slik som han har tatt deres synder på seg, så har de også tatt imot hans rettferdighet.

Å! Merk deg nå, du religiøse sjel, at om ikke hans gjerninger er dine gjerninger, om ikke hans anger, hans bønner, hans lidelse og død er ditt, så er du evig fortapt. «Om synd fordi de ikke tror på meg»!

Og nå har vi også sett hva den rette omvendelsen er, ut fra Skriften. Nemlig at ved budet ble synden overmåte syndig. Og at når mennesket vil frelse seg selv med gjerninger, så overbeviser Ånden oss om vår vantro, og driver oss til Kristus.

Så er det da klart at det er en falsk omvendelse, når sjelen aldri har erfart at synden «överflödar»/blir overmåte stor, og de blir stående fullstendig rådløse, når de aldri totalt har mistet all «sin» tro og sett seg stilt overfor Guds dom til døden, men med all sin syndserkjennelse ennå alltid beholdt sin gamle trøst om at de «har det nok rett likevel», alltid fremdeles hatt en eller annen bedre side å trøste seg til..., og dermed blitt stående på den samme falske grunnvollen.

Nei, i den rette omvendelsen kjenner en seg helt og holdent fortapt og dømt, og kan ikke få noen ro før en har fått et løfte om en total benådning.

Syndenøden kan fortone seg svært forskjellig hos den enkelte, være hardere eller mildere og av kortere eller lengere varighet. Men der er et vesentlig kjennetegn, nemlig at den gamle selvsikkerheten er brutt ned, og at sjelen ikke kan få ro før han har fått nåde til å tro han har syndenes forlatelse og er fullkomment tatt opp i Guds nådepakt.

Er ikke syndenøden kommet til dette punkt, og mennesket ikke er rett vakt, så blir aldri troen sann og levende. Da blir dette mennesket bare et åndelig misfoster, en absalomist, som blir hengende mellom himmel og jord, 2Sam 18:9, aldri fullstendig fortapt, og aldri virkelig frelst og salig. Og får derfor aldri det liv, den kjærlighet og den kraft til å bekjenne sin frelse og til å gå ut fra verden og urettferdigheten, som alt Guds ord omtaler som den rette troens sanne bevis.

Blir derimot mennesket vakt på rett vis, overbevist av Ånden og kastet under dommen, så det ikke får ro uten i Kristus, da er omvendelsen sann i alt den omfatter. Da hater dette mennesket synden, og hater aller mest den synden han selv elsker mest, og elsker rettferdigheten - også i det som strir mest mot hans kjød. «Kristi kjærlighet tvinger ham». Det mennesket er en kristen.

Den andre avveien for vakte sjeler er at de fortviler når budet under omvendelsen arbeider med dem så synden blir stor, som Rom 5:20 skildrer. De opplever at de blir mer og mer syndige, og mener da at nå er det ikke noe håp, at slik som de nå er, kan de slett ikke tro at de har Guds nåde. Da skal Ånden på ny overbevise dem om denne synden: de tror ikke på meg.

Så elendige de nå er, vil de likevel være sin egen frelser, vil ikke gi Lammet alene æren for å ha frelst dem som totalt fortapte - «de tror ikke på meg».

Ånden skal overbevise deg om at du skal ikke fordømmes for all synden som strømmer over hos deg. Det er fullkomment sonet for alt dette, ja, all synd er tatt bort! Det som fordømmer deg er at du ikke vil gi Lammet ære, og som fullstendig fortapt kaste deg i Frelserens favn.

Du sier: «Jeg er så forskrekkelig syndig, så det slett ikke går an å tro nå». Men sannheten er at det tvert imot umulig går an at du nå ikke tror på Kristus, når du er så forskrekkelig syndig. For hvordan skal du da kunne bli frelst, når du også i tillegg «forkaster Guds nåde» og det eneste offer for syndene?

Du bør tenke grundig over hva troen er, eller hva du tilbys å tro. Du behøver ikke tro på deg selv, om din omvendelse og helliggjørelse er fullkommen!

 

Du innbys til å tro på Kristi soningsoffer!

 

 Den som skal ha den rette tro til frelse, skal tro på det som skjedde for over to tusen år siden, i Kristi død. Skal rette sin tro mot Golgata, og ikke mot sin egen fattige omvendelse eller helliggjørelse. Derfor er du alltid skyldig å tro, uansett hvor uverdig du selv må være. For det Kristus har gjort er likevel alltid like fullkomment.

Så sier du: «Men jeg har det ennå ikke slik jeg bør ha det. Og da kan jeg heller ikke tro nå!» Svar: Kristus sa ikke til en eneste synder: Du kan ennå ikke tro på meg, ennå ikke komme til meg. Du må først bli bedre osv. Nei «alle dem som tok imot ham, dem gav han kraft til å bli Guds barn»* (*våre Bibler bruker ”rett til” å bli Guds barn). Dessuten må du vite at du umulig kan bli bedre før du er blitt Guds barn og tror på ham.

Om du så sitter fast i store synder, så kan du umulig bli kvitt dem før du først, akkurat som du er, har flydd til Kristus, blitt Guds barn, frelst og glad. Dette er det første som må skje for å få en sann helliggjørelse og kraft. Loven kan ikke «gjøre noen levende». «Gleden i Herren er deres styrke».

Og husk: Kristus vil ikke motta noen som hellige. Han er kommet for å frelse - ikke de rettferdige, men syndere! Derfor er du aller best forberedt - når du etter din egen oppfatning er dårligst forberedt, når synden överflödar og du er misfornøyd med din omvendelse. «Der synden överflödade, där överflödade nåden ennå mer». Slik står det i Skriften. Vil så syndere tale om verdighet, så sier Kristus: De skal overbevises - «om synd fordi de ikke tror på meg».

Tro da straks på Kristus! Gi ham den æren at han også i deg har frelst en fortapt sjel! Han har utgytt sitt blod for å få den glede å ha frelst deg helt uforskyldt. Hvem er det som har sådd den tanken i deg at han skulle se etter dine synder? Han kjenner ingen annen synd enn denne: at «de ikke tror på meg». Det er hans store smerte at han  ikke får gjøre deg godt. La det da bli slutt på at du holder deg borte fra ham! Det er hans nød å vite det finnes en sjel som vil ha hans nåde, og så ikke skal eie den, ikke skal komme og ta imot den.

Han kan ikke tåle at du bare holder deg på avstand fra ham og tror han er sint, når sannheten er at han brant så sterkt i kjærlig nidkjærhet at han har løpt etter deg inn i en blodig død. Husk på, og glem det aldri: At Kristus selv har sagt: Om synd, fordi de ikke tror på meg - de tror ikke på meg!

 

Når Talsmannen kommer skal han overbevise...

om rettferdighet, for jeg går til min Far,

og dere ser meg ikke lenger

 

Nå kommer vi til et budskap hvor en kan begynne å rope høyt av bare glede og fryd, hvis vi bare kan få det inn i hjertet. Ja, en kunne bli så frydefull at en ikke lenger vil gjøre annet her på denne jord enn å takke og lovprise Gud, og få lyst til snart å fare herfra til himmelen, for å se og oppleve det disse ordene taler om. Gud, åpne opp øynene våre!

«Om rettferdighet for jeg går til min Far, og dere ser meg ikke lenger». Hva er det vi hører? «om rettferdighet, for jeg går til min Far»? Ånden skal overbevise verden om rettferdighet - og forklaringen er. «For jeg går til min Far». Her er alt som en gåte, nesten hemmelighetsfullt. Her, i dette, må det ligge noe stort. Derfor må vi desto bedre passe på at vi oppfatter rett denne vår kjære Herres mening med disse ordene.

Helt fra det han sa: «Om synd, fordi de ikke tror på meg», gav dette oss uvurderlig klare blikk inn i evangeliets hemmeligheter. Hvor mye mer kan vi ikke da vente oss åpenbart når vi søker i disse ordene, hvor han sier: «og om rettferdighet, for jeg går til min Far».

Selv om jeg kanskje tidligere har lagt merke til disse ordene, og mente jeg hadde forstått dem så godt at jeg ikke skulle trenge søke større dybder i dem, kan det likevel ennå ligge et dyp av skjulte hemmeligheter her. Ennå en gang vil jeg for Kristi åsyn søke ham i disse ordene, høre dem som fra hans egen munn.

«Om rettferdighet, for jeg går til min Far»! Hva betyr dette? Er det noen som skal overbevises om rettferdighet? Og hvor uforståelig er ikke det Herren så tilføyer som en forklaring: «For jeg går til min Far»! Og så er det nettopp denne tilføyelsen som kaster lys over det hele. For hva betyr vel det, at Kristus går til sin Far? Ja, hva annet kan det vel bety enn nettopp hans soningsdød! - som også apostelen uttrykker slik: Kristus har «med sitt eget blod gått inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning», Heb 9:12, se også v.24.

Kristus talte nemlig disse ordene når han gikk til sin lidelse, just når han tok avskjed med sine disipler den siste kvelden før hans soningsdød. Da er det lett å forstå hva disse ordene betyr: «Jeg går til min Far», d.v.s. Jeg går for å fullbyrde det store ærend jeg er kommet til verden for å utføre. Jeg går nå for å utgyte mitt blod for verdens synder. Akkurat det som han sa samme kvelden, når han innstiftet nattverden: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse».

Det betyr: Jeg går nå, som den rette yppersteprest, med dette mitt blod inn i det aller helligste, som ikke er gjort med hender - inn i selve himmelen -. Jeg går for å forsone alle mennesker med Gud, å frambringe en «evig forløsning» fra synden og forbannelsen, en «evig rettferdighet» for alle mennesker. Ja, for nå å «framstille meg for Guds åsyn på deres vegne», Heb 9:24.

Kort sagt: Jeg går for å fullbyrde alt som er lovet fra verden ble til: Å knuse slangens hode, gjenopprette alt etter syndefallet, gjeninnsette den tapte arveretten til rettferdigheten og barneretten hos Faderen, å være den andre Adam - «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19 osv. Ja, nå kan vi se sammenhengen mellom ordene: «Om rettferdighet - for jeg går til min Far».

Meningen er denne: Ånden skal overbevise og gi verden et nytt lys over rettferdigheten. Når Herren så også om rettferdigheten benytter ordet elenchein (nærmest med bindene kraft overbevise, fastholde), så har han dermed tilkjennegitt at denne rettferdigheten skal være noe som hele verdens fornuft vil reise seg mot, noe aldeles nytt og for fornuften uhørt, som menneskene skal ha det største problem med å tro og gi seg inn under.

Meningen er altså: Ånden skal lære verden noe fullstendig nytt om rettferdigheten; - «for jeg går til min Far». Det blir en fullstendig ny betydning som aldri før har forekommet i vanlig språkbruk. For rettferdighet betyr jo ellers at hver og en gjør sin plikt i henhold til en gitt lov, og ikke blir skyldig noe overfor noen. Ut fra dette skulle rettferdigheten da overfor Gud bestå i at jeg holdt loven så fullkomment at jeg ikke syndet på étt punkt, men på alle områder gav Gud det han krever. Dette er den rettferdighet som loven tilsikter, og all fornuft tenker på.

Men nå skal Ånden åpenbare at dette at Kristus går til sin Far, skal være hele verdens rettferdighet! Er ikke dette noe nytt og fullstendig uhørt, som nettopp skildres av ordet elenchein, overbevise, fastholde?

Noen har villet oversette ordet elenchein med det gamle oversettelser brukte, og i den vanlige betydningen av dette, nemlig «straffe»/refse. Og forstå det som at Ånden skal straffe eller refse menneskene for deres egen rettferdighet, og de dermed ikke skulle ha bruk for at Kristus gikk med sitt blod til sin Far for å oppnå en guddommelig rettferdighet for menneskene. Som Paulus refser jødene i Rom 10:2-4, når han sier: «Det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet. For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror».

Her taler apostelen i en refsende tone om deres egen rettferdighet, når han sier: «de har ikke gitt seg inn under Guds rettferdighet». Det er sant at også en slik straffende/refsende form skal Åndens overbevisning ha. Og også til den oppfatningen av disse Kristi ord passer tilføyelsen: «for jeg går til min Far». Men vi bør legge merke til at denne straffen/refsen av vår egenrettferdighet skjer eller begynner alltid med at Ånden åpenbarer og overbeviser oss om Kristi rettferdighet, at han gjennom evangeliet stadig forkynner og opphøyer Kristi lydighet, Kristi lidelse, død og oppstandelse, som den eneste rettferdighet som gjelder for Gud. For ved det blir all vår rettferdighet gjort til skamme.

Og ikke bare det, men når vi så også med vår rettferdighet vil bestå innfor Gud, og dermed være vår egen frelser, så vil vi stjele æren, vil frarøve Guds Lam denne så dyrt kjøpte æren han har for alene å være vår rettferdighet.

Derfor, hvordan vi enn oversetter ordet elenchein, så blir saken akkurat den samme; at Ånden skal lære verden den nye, ukjente hemmeligheten; at vår rettferdighet nå er dette at Kristus gikk gjennom døden til sin Far, at han gjorde det vi skulle gjort, og ble vår rettferdighet.

Så er da dette også hele Skriftens store hovedlære. Alt i Det gamle testamente sier Jesaja uttrykkelig: «Herren kastet alle våre synder på ham* (* Våre Bibler: ”Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham”) - og ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og han skal bære deres synder», Jes 53. Merk ordene! Er ikke dette akkurat det Herren selv sier? «Han bærer deres synder, han ble knust for deres overtredelser, derfor skal han rettferdiggjøre de mange» -. Merk ennå en gang: «Han bærer deres synder»!

Og i Jes 45:23-24 forsikrer Herren at de skal sverge og si: «Bare i Herren er rettferdighet og styrke». Derfor ser vi i Jes 61:10 hvordan profeten fryder seg over at Herren «har svøpt meg i rettferdighetens kappe». Og i Dan 9:24 sier engelen Gabriel uttrykkelig at i det samme Kristus ble korsfestet og drept, og synden ble forseglet/utslettet og skylden sonet, så skulle den evige rettferdighet bli ført fram.

Men hvor mye herligere stråler ikke rettferdighetens sol fram over Det nye testamente! Der sier Paulus uttrykkelig: «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21. «Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse», Rom 4:25. Johannes sier: «Det fine lin er de helliges rettferdighet», Åp 19:8. Og «de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod», Åp 7:14.

Er ikke alt dette akkurat det Kristus sier her: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far»?

Alle disse mange og uttrykkelige bibelord har altså tidligere sagt oss det samme som Herren Kristus med korte og litt gåtefulle ord uttrykker. Men når vi tydelig ser hans mening, er det ennå herligere å høre ham selv med slik klar, triumferende tone forkynne: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far». Jeg - jeg går til min Far - det skal være hele verdens rettferdighet.

At jeg utgyter mitt blod for verden, at jeg som yppersteprest går til min far med mitt eget blod, det skal bli menneskenes nye og eneste rettferdighet som gjelder for Gud! - Men hva vil rettferdighet si? Rettferdighet var jo dette at hver og en gjorde det han var pliktig til å gjøre; ikke syndet, men så nøye holdt loven at han ikke syndet på étt eneste punkt. Og en slik rettfedighet sier altså Kristus verden skal få ved at «jeg går til min Far», og bare ved dette. Å, nådefulle Gud! Å, nådefulle råd til frelse!

Her ser vi hva vår kjære Herre mente når han samme kvelden sa: «Jeg helliger meg selv for dem», Joh 17:19. Her blir det alvor og klart at Kristus er den «andre Adam», Rom 5: 14-19, at liksom vi gjennom den enes ulydighet har blitt syndere, skal vi også gjennom den andres lydighet bli rettferdige.

Merk! Her har vi den store hovedsaken som vi aldri, aldri bør miste av syne: At Kristus ble gitt for å være i vårt sted - i hele den falne menneskeslektens sted - så fullstendig, at hvert eneste menneske er innbefattet i ham, har i ham bestått prøven, på samme måte som vi alle var innbefattet i Adam, og alle i ham falt i synd.

Alle mennesker har i Kristus holdt loven, i ham vært lydige, hellige, rene, i ham lidd, dødd, stått opp.  For, sier apostelen, «vi har gjort det klart for oss: Når én er død for alle, så har de alle dødd», 2Kor 5:14. Når én ble «født under loven» og har holdt den for alle, så har de alle i ham holdt loven. Når én «er for Guds åsyn for vår skyld», så er vi alle for Guds åsyn i ham. Kort sagt: Kristus er vår med alt det han var, gjorde og led på jorden; vår mellommann og borgsmann/garantist, vår andre Adam, som stod i vårt sted overfor loven og hans far - i vårt navn besto prøven, i vårt sted gjorde og led det vi burde ha gjort og lidd. Ja, så fullstendig i vårt sted som om vi selv hadde gjort det.

Dette er hele evangeliets kjerne og gylne klenodium, vårt høye, hellige frelsesmysterium, som også skinner fram i disse Herren Kristi dyrebare ord: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far» - «Jeg helliger meg selv for dem» - - «Jeg helliger meg selv for dem!»

Å, når en ser en stund på disse ordene, og stopper opp for at de er talt av Kristi egen munn, ja, da kan en virkelig begynne å fryde seg og lovprise - og samtidig bittert beklage vår grufulle vantroens mørke, som aldri tillater oss å beholde denne store, guddommelige trøsten. Like så fort som vi har falt eller blitt forvirret, eller synden begynner å røre på seg i oss, så glemmer vi straks den store, evige nåden, at Gud allerede har gjort sin enbårne Sønn til synd for oss, for at vi skal være Guds rettferdighet i ham - i ham! - at Kristus, vår andre Adam, «helliget seg selv for oss».

At vi stadig glemmer dette store, herlige Guds fredsråd og lar oss synke ned i vantro og egenrettferdighets-strev, det er akkurat det Ånden igjen og igjen må minne oss om og tukte oss for. Da finnes det ikke annet råd enn å på ny, ja, uopphørlig komme tilbake til det hellige evangeliet. Og det minner oss på nytt om samme evige nåde, tukter og trøster oss igjen, og gjenreiser vår svekkede tro.

Men vi går tilbake til Kristi ord - og vil nå se hvordan vår lærefader Luther utla dem. I en forklaring over Joh 17 sier han over disse ordene: «Her sier Kristus: Det er rettferdighet at jeg går til min Far. Her må du søke og finne den (rettferdigheten), ikke hos deg selv eller på jorden hos mennesker. For de kristne skal ikke kjenne noen annen rettferdighet som de kan bestå for Gud med og erklæres rettferdige, få syndenes forlatelse og evig liv, enn denne Kristi gang til hans Far - som ikke er noe som helst annet enn at han har tatt på seg vår synd, og for denne vår synds skyld latt seg henrette på korset m.m.

Det at han «har gått til sin Far» har han ikke gjort for sin egen skyld eller for sin egen person. For med det ville vi ikke vært reddet, og det kunne ikke kalles vår rettferdighet. Men slik som han for vår skyld er kommet fra himmelen og ikledd seg vårt kjøtt og blod, slik har han også for vår skyld gått til sin Far, fullbyrdet seieren over synd, død og helvete, tiltrådt herredømmet, og dermed forløst oss fra alt dette og gir oss syndenes forlatelse, kraft og seier over døden og djevelen m.m.

Men denne rettferdighet er en hemmelighet og fullstendig skjult, ikke bare for verden og fornuften, men også for de hellige. For den er verken en tanke, ord eller noe som helst vi kan få til i oss selv (som sofistene* (* sofister: greske vismenn) har drømt om nåden, at den er noe som er inngytt i hjertet vårt), men er fullstendig utenfor og over oss selv. Den er Kristi gang til Faderen.

Ja, denne rettferdighten er også satt utenfor våre sinn og øyne, så vi ikke kan se eller kjenne den, men må fatte den bare ved troen på det ord som forkynnes av Kristus, at han selv er vår rettferdighet; slik Paulus sier, at «han er blitt for oss visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning». For at vi overfor Gud aldri skal rose oss av oss selv, men bare av Herren, 1Kor 1:30-31.

Det er jo en underlig rettferdighet, at vi skal kalles rettferdige, eller være rettferdige, på den måten at det er ikke noe vi utretter, ingen tanke, kort sagt absolutt ikke noe som helst i oss, men totalt utenom oss,  i Kristus. Og er likevel ved hans nåde og gave sikkert nok blitt vår. Ja, helt og holdent vår egen, som om det var oss som selv hadde tilegnet oss og oppnådd denne rettferdighet.

Dette kan selvsagt ingen fornuft forstå, at det skal kalles rettferdighet, når jeg ingen ting gjør eller lider, og ingen ting tenker eller kjenner, og det i meg selv absolutt ikke er noe som kan bevirke at jeg i Guds øyne blir velbehagelig og frelst, men at jeg - på tvers av meg selv og hva alle mennesker tenker og mener, kan utrette og er i stand til - holder meg til Kristus, han som sitter der oppe ved Guds høyre hånd, selv om jeg ikke ser ham.

Men troen skal gripe dette, bygge på det og trøste seg med det i anfektelsens stund, når djevelen og samvittigheten kommer og vil diskutere med oss på denne måten: «Hør nå her! Hva er du for slags kristen? Hvor er din rettferdighet? Ser og kjenner du ikke at du er en synder? Hvordan vil du bestå framfor Gud?»

Da skal vi bare svare i samme språk, og si: «Jeg vet virkelig godt at jeg dessverre har synd, og hos meg finnes det ingen rettferdighet som skulle holde overfor Gud. Jeg skal og vil heller ikke forsøke å finne den hos meg, for med noe i meg selv ville jeg aldri kunne komme fram for Gud. Men jeg vet at Kristus sier at min rettferdighet er den at han har gått til sin Far og fór opp til himmelen. Der er nå min rettferdighet, der djevelen er nødt til å la den forbli min. For han skal aldri kunne gjøre Kristus til en synder, eller klandre eller ødelegge hans rettferdighet.

Er jeg en synder, og mitt liv ikke består overfor Gud, og jeg ingen rettferdighet finner hos meg selv, så har jeg likevel en annen skatt som er min rettferdighet, og som er all min trøst. Det er dette at Kristus gikk til sin Far, som han har gitt meg. Hva skulle det mangle der, eller hva kan du ha å utsette på dette?

«Jo, du ser og kjenner likevel ikke noe som helst av dette!»

Svar: «Nei, akkurat slik forklarer og beskriver Jesus også selv rettferdigheten; at jeg ikke skal kjenne den hos meg, men ta imot den ved troen på Kristi ord. Han sier jo nettopp: «og dere ser meg ikke lenger!» Hva skulle jeg så måtte tro, hvis jeg kunne se dette framfor meg, eller kjenne det inni meg selv?»  - Så langt Luther.

Merk:

 Min rettferdighet skal ikke sees eller kjennes hos meg.

Den skal ikke finnes hos meg.

Men skal helt og holdent bestå i at Kristus gikk til sin Far.

Og det skal likevel være min rettferdighet.

 

Her er nå hele bildet av en kristens liv innfor Gud. Vår rettferdighet overfor Gud består ikke i det som Ånden virker i oss, men bare i det som Kristus i egen person har utrettet for oss. Selv har en kristen ikke noe av dette hos seg. Heller ikke skal han se eller kjenne det. Men hos seg selv skal han ha - og oftest kjenne - det motsatte, såsom synd, skrøpelighet og anfektelse.

Kjenner vi så også av og til Åndens verk i oss; kjærlighet, glede, fred osv, så er dette ikke selve rettferdigheten som gjelder for Gud. For den består ikke i noe som finnes hos oss, men bare i at Kristus gikk til sin Far.

Å, salige frihet! Å, herlige nåderike! Herren vår rettferdighet! Kristi gjerninger mine gjerninger! Kristi død min død! Kristi rettferdighet og velbehag overfor sin og vår Far, min rettferdighet, mitt velbehag overfor min Far! 

Med det er (Merk!) ikke bare mine gamle synder og skyld tatt bort, men også mine daglige fall utslettet. Og både meg selv og mitt daglige liv er velbehagelig for Gud. Skulle vi ikke love og prise, og nå la det få være slik som Herren har gjort det?

--------------

Se her en liknelse til alt dette: En mann har reist hit fra et land langt borte. Før han reiste har han tatt opp et stort lån hos en rik mann i hans fedreland som han kom fra. Dette lånet er alt han har hatt å betale hele reisen med. Og på dette lånet har han nå også i lang tid ført et utsvevende, sorgløst liv, som om dette ikke var et lån som en gang skulle tilbakebetales. Hans bolig, hustru, barn og alt han eier, alt fungerer greit og uten problemer - så langt lånet rakk.

Men så begynner lånekapitalen å ta slutt - og akkurat samtidig får han et purrebrev fra långiveren. Nå blir det uro i huset! Likevel svarer han straks at han skal betale alt. Og nå følger en lang tid med store bekymringer og utallige fruktløse forsøk på å skaffe midler til ordning av lånet. Alt blir forsøkt, og alt slår feil.

Slik går måned etter måned - og långiveren sender stadige kravbrev, strengere jo lenger tiden går. Den stakkars mannen tenker og svetter, og forsøker alt, men alt er forgjeves.

Omsider kommer lovens lange arm og krever at alt det han eier skal selges for långiverens regning, og han selv fengsles til alt er betalt. Nå svartner det for øynene hans. Miste alt, og det som er hans hjertes dypeste kval; ta avskjed med sine kjære og fengsles som livstidsfange! - det er det han nå står overfor!

Stum og blek går han nå fram og tilbake og ser ut av vinduet, hvor han venter lovens håndhevere skal komme tilsyne. Da går døren opp, en mann kommer inn og overleverer et brev. Det er fra hans fedreland - fra långiveren! Han skriver: «En av dine gamle slektninger på morssiden har hørt om dine problemer, og i stor barmhjertighet betalt hele din gjeld. Jeg returnerer derfor herved ditt gjeldsbrev, fullstendig innfridd og kvittert som Betalt. Så nå skylder du meg ingen ting!

Og ikke nok med det: Denne din gode slektning har også etablert et fond som sikrer deg slik at du i hele ditt liv kan være trygg mot all skyld og nød - på én eneste betingelse: At du reiser tilbake til ditt fedreland og tar imot en stilling der åket er gagnlig og byrden er lett. Til dette har han stilt til disposisjon en umåtelig stor sum, og dermed for hele ditt liv stilt seg som garantist både for deg selv og for hele ditt livs vandring (alt ditt virke i ditt jordiske kall)». Så langt brevet.

Vi kan ikke beskrive følelser og utbrudd som dette utløser hos denne mannen - fra fullstendig stum til en flod av tårer. Og hvordan han igjen stopper opp for om det alt sammen bare er en drøm, eller rett og slett sinnsforvirring. Men etter hvert som alt får roet seg, innser han at alt har sin fulle riktighet, når han gjenkjenner långiverens signatur på brevet og det gjeldsbrevet han selv hadde avgitt og undertegnet.

Til sist ser vi ham bare stå med brevet i hånden og vitner for sine omgivelser: «Jeg trenger ikke gå i fengsel - gjelden er betalt, jeg er skyldfri! Å, - jeg er skyldfri!»

Men vi må tilføye at etter lang tid under stort press som gjeldsslave, og opplevelsen av å alltid få krav, har han fått en sykelig svekkelse. Så hvis han glemmer sin nye situasjon, eller han noen dager ikke har det forløsende brevet for øynene, opplever han det straks som om han ennå får krav på alt han skyldte. I tillegg er der en ondskapsfull mann som titt og ofte uroer og skremmer ham med falske kravbrev mens han er på vei hjem til sitt fedreland.                                      

---------

 

Her ser du vår stilling skildret, deg og meg, ja, alle mennesker i denne mannen, om enn alle ennå ikke har fått se kravet som venter dem.

Den rettferdige Gud og hans lov er fordringshaver, Kristus er den barmhjertige slektningen osv.

Her ser vi hvordan denne mannen selv ikke har betalt gjelden sin, og likevel er den rettmessig betalt - han er like skyldfri som om han selv hadde betalt alt. Gjeldskravet er på fullkomment lovlig grunnlag innfridd, mannen kan aldri mer kreves for dette. Hans rike slektning har betalt alt!

Her ser vi hva dette ordet i praksis betyr: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far» - «mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse». Den som tror, han har det, han er så fri fra all skyld som om han aldri noen gang i livet hadde gjort den minste synd. «Om rettferdighet - for jeg går til min Far».

Videre legger vi merke til at mannen hadde ikke en gang selv sett den vidunderlige summen som hans gjeld ble betalt med, hadde ikke holdt den i sin egen hånd, ikke selv levert den - det hadde skjedd på den andre siden av havet -. Og likevel var han like trygg som om han selv hadde betalt gjelden. På hvilket grunnlag? Jo, på långiverens eget ord om at det var betalt. Hør og se! Og merk deg nå endelig en gang hva troen er!

Når Gud selv gjennom sin Hellige Skrift har talt om en Frelser og forsoningen i hans blod, når Kristus selv uttrykkelig har sagt: «Jeg helliger meg selv for dem», og «om rettferdighet, for jeg går til min Far» - skulle vi ikke da være like glade og trygge på denne betalingen som om vi selv i alt hadde vært og er som vi burde?

Vi tror og bekjenner at «Jesus Kristus har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder,...... med sitt hellige, dyre blod». Men så snart vi merker noen virkelige synder hos oss selv, så blir vi engstelige og motløse, som om dette slett ikke var betalt, slett ikke var lagt på Kristus, som om alt Skriften vitner om forsoningen i hans blod var falskt!

Burde vi ikke med tårer og sukk angre at vi er så forferdelig fordervet at vi i vårt hjerte aldri kan holde fast på alt dette - som tross alt er vårt, og noe så stort at hele verden, alle mennesker og engler burde stoppe opp, og i all evighet bare bli stående og betrakte dette i en konstant, salig undring? Må Herren forbarme seg over oss for vår vantro!

Men så sier du: «Jeg tror nok at min gamle skyld, fra min ufrelste tid, er sonet og forlatt i Kristus. Men når jeg så ennå daglig synder, også etter jeg fikk lys over Guds ord og smakt og trodd hans nåde - det er dette som gjør at jeg begynner å tvile på at jeg fremdeles har det rett med Gud. Da må vi svare: Se nå hvor viktig det er å gi nøye akt på Kristi ord: «Om rettferdighet, for jeg går til min Far».

Jesus taler her ikke bare om avløsning/at vi blir tilsagt syndenes forlatelse, men taler om rettferdighet. Gjennom Kristus er du ikke bare løst fra dine synder, men i dette at Kristus gikk til sin Far har du også rettferdighet for hele ditt liv, ja Skriften sier en «evig rettferdighet». For rettferdighet betyr at vi alltid, alle dager og øyeblikk er akkurat det loven krever. Og det er akkurat dette Skriften sier at vi har i Kristus, når den ikke bare sier avløsning/forlatelse, men rettferdighet, og tilføyer: «en evig rettferdighet», Dan 9:24, «Guds rettferdighet», 2Kor 5:21. Skriften sier også at synden ikke mer «tilregnes» oss, Rom 4, at Kristus er vår andre Adam, Rom 5, at han nå er «for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24.

Slik at om du ennå faller i synd etter du har fått motta Guds nåde, så er det selvsagt ille, og det ville vel vært bedre om du i troens bønn kjempet deg selv til blods mot synden. Men når dette skjer, at noen synder, sier Johannes, skal de likevel vite at «vi har en  forsvarer hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige», 1Joh 2:1. Og derfor eier en evig nåde.

Luther forklarer at dette ordet «evig» «betyr ikke bare at de gamle syndene aldri mer graves opp igjen, men at også de syndene vi ennå har i vårt kjøtt og blod - som fremdeles gjennom livet dessverre kan bryte ut - aldri skal tilregnes oss så lenge vi blir værende hos Kristus». Og Pretorius sier: «Jeg vet ikke om andre synder som jeg får tro jeg har forlatelse for på Kristi fullbrakte verks skyld, enn just dem som jeg daglig dessverre må draes med. Har du andre synder, må du selv vite».

Vi skal derfor ha klart for oss at Kristus har tatt på seg hele vårt liv, og stilt seg som garantist for en evig nåde over alt hos oss som ikke holder mål overfor Gud. Dette er akkurat det som ligger i de ordene at «Kristus er blitt for oss ... rettferdighet», 1Kor 1:30, «for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», 2Kor 5:21. Og ved det er vi ikke bare skyldfrie, men også overfor Gud overmåte herlige og velbehagelige - altså i hans egen Sønns rettferdighet. For dermed er alt vi mistet i syndefallet så fullkomment gjenopprettet at vår rettferdighet i Kristus er mye herligere enn den som Adam hadde før syndefallet.

Det er dette som gjør at de som er i Kristus er så velbehagelige for Gud. Og dette er det som gjør at vår rettferdighet og velbehag overfor Gud ikke kan rokkes eller forminskes gjennom våre synder.

For skulle Gud se på oss, og anse oss rettferdige og velbehagelige i hans øyne bare når vi selv levde et ytre sett pent liv, og derimot mindre rettferdige når vi ikke lykkes i å leve rett, da var det ikke sant alt det Kristus og hele Skriften sier om at vår rettferdighet består bare i ham, og at han gikk til sin Far. For da ville jo rettferdigheten - i alle fall delvis - bero på oss selv og at vi lyktes i å leve et hellig liv.

Men Paulus sier: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves», Gal 2:21.

 

Så har vi da, lovet være Herrens navn! ikke bare forlatelse

for vår gamle skyld. Men også en evig rettferdighet

over alle våre daglige fall og mangler.

Vår barmhjertige slektning, Immanuel, har opprettet en umåtelig stor garanti som sikrer oss selv, hele vårt liv og vår vandring. Bare under hans vinger kan vi skjule oss og har vår rettferdighet og styrke - også når vår fornuft og følelser sier noe annet, fordi de er sykelig påvirket av det gamle trellesinnet, i tillegg til at vår farlige uvenn stadig rammer våre fattige hjerter med sine glødende piler.

Salige er de som likevel kan tro Guds løfter! Men for at det kan skje, må Den Hellige Ånd uopphørlig få arbeide med oss og overbevise om denne underlige rettferdigheten.

Der er noen vakte sjeler som lever et plagsomt liv med en svært skrøpelig omvendelse. Ikke er de så sterkt vekket opp som de kunne ønske, ikke så redde for synden, ikke så alvorlige og oppriktige, ikke kan de våke, be eller stride rett, ikke opplever de den seier over synden som de burde osv. Og all denne elendigheten gjør at de synes ikke det er rett av dem å tro på Kristus - som de så gjerne ville. Hva er det som er galt hos disse?

De er fulle av feil på alle områder, det er sant, men hovedfeilen er at de ikke har fått åpenbart Guds rettferdighet, men «søker å bygge opp sin egen rettferdighet». Alt ville bli rett hvis de bare ville kaste seg, helt fortapt, i Frelserens armer. Å, våkn opp, dere som har det slik! Hør hva Kristus sier her: «om rettferdighet, for jeg går til min Far».

Så finnes det andre som nesten alt er fordømt, som er fullstendig døde, selvsikre, hyklerske, forstokket, ja, djevelske i sine egne øyne. For de har lenge søkt å få en alvorlig gudsfrykt. Men nei, de er liksom solgt til forderv og fortapelse, overgitt til et uverdig sinn osv.

Hele denne forskrekkelige nød kommmer bare av den dype, uendelige tendensen til å tro en må frelse seg selv, selv være rettferdig - eller i alle fall mest mulig rettferdig -, vil komme i egen person fram for Gud, og bli frelst i sitt eget navn - ikke som fullstendig fortapt frelses bare på Kristi navn. Mot slike står Herren og roper med majestetisk røst: «Om rettferdighet; for jeg - jeg går til min Far!» - - .

Det finnes også kristne mennesker som ellers er opplyst nok i den kristne tro, men får problemer med sitt liv, spesielt når det gjelder visse synder som i altfor stor og mektig grad henger ved dem. Det gjør at de aldri blir virkelig trygge og glade i Kristus, men alltid går med en slags skjult selvfordømmelse, og ser seg liksom bare som «halvt ufrelste».

Også disse burde våkne opp overfor de ordene vi her har for oss, og se at de nå på ny er begynt å legge trelldommens åk på skuldrene sine, på ny søker å bygge opp en rettferdighet hos seg selv, og vil altså bli rettferdige og frelst i eget navn! På slike ser Jesus med et mildt bebreidende blikk og sier: «Jeg helliger meg selv for deg, jeg gikk med mitt blod til min Far»! Får ikke dette være din rettferdighet? - da skulle det også bli din styrke!

Slik skal Ånden stadig overbevise oss: Først gjennom vår synd og vantro drive oss under dommen, skape nøden i oss, hjelpeløsheten. Men når vi så forsøker å ville frelse oss selv og søke rettferdigheten på alle slags egne veier, da får vi heller ikke i dette fred for hans tukt. Da skal Ånden overbevise om rettferdighet, åpenbare og herliggjøre Kristus for oss, og lære oss den store hemmeligheten; at rettferdigheten finnes bare i at Kristus gikk til sin Far.

Dette er nådens orden. Den som slik på alle områder blir tuktet av Jesu og vår gode Far i himmelen, den er en kristen. Og er jeg en kristen, rettferdig og frelst i Kristus alene, ved tro, da stadfestes ordet: «Jeg tror, derfor taler jeg», 2Kor 4:13. Da kan jeg ikke tie, jeg begynner å bekjenne denne tro og vitne med Ånden om synd og rettferdighet.

Og da er ilden tent - da får jeg hele verden og alle skriftlærde, prester og lovkyndige på halsen. Det blir et kor med dømming og knurring. Og da følger siste punkt i Åndens embete til rette tid, og lyder slik:

 

om dom, for denne verdens fyrste er dømt

 

Ånden skal beholde siste ordet, og overbevise om at verdens fyrste er nå dømt - den siste og avgjørende dommen er nå falt i den store striden mellom kvinnens sæd og slangen, mellom Mikael og dragen, og himmelens hærskarer synger alt seierssangen: «Våre brødres anklager er kastet ned». --- «Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod», Åp 12:10-11.

                                                                                                                    - forts. s. 19 -

 

 

Husandaktsboka                               

27. august

 

Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg har forløst deg.  Jes 44:22.

 

Hør, alle dere ulykkelige som aldri synes deres omvendelse, deres sønderknuselse, deres anger, bønn og helliggjørelse er som den skal være, og derfor aldri tør ta til dere den fulle trøsten i Kristus! Hør her hva Frelseren sier til deg: «Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg; for jeg har forløst deg!»

Det er sant alt det Guds ord taler om hvor nødvendig det er med omvendelse, med anger og bønn m.m. Men når en vil gjøre omvendelsen, angeren og bønnen til en ny forsoningsvei,-. Når en på grunn av de mange og store mangler både i anger, omvendelse og bønn ikke våger å tro den uforskyldte nåden i Kristus, -. Å, da ser vi «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod».

Der er omvendelse, anger og sønderknuselse nok i det hjertet som ikke lenger kan få fred i verden eller med sin egen kristelighet. Der er sønderknuselse nok når en på grunn av sin egen uverdighet ikke våger å ta til seg den store, overstrømmende nåden. Om det så nettopp er din mangel på sann sønderknuselse, eller din hardhet og lettsindighet, som gjør at du føler deg så uverdig. For det er jo akkurat denne vår mangel på sann anger, omvendelse og bønn som ofte knuser oss aller mest, og gjør oss totalt fattige.

Men da ikke straks å ville ta sin tilflukt til Kristus, og bare få motta hans fullbrakte verk, just så fattige og uverdig en er, - Å, «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod», - det er å gjøre seg selv alt for viktig!

Du er ikke så betydningsfull, verken med dine synder, eller med din omvendelse. Du følger ganske enkelt med på det store kjøpet, bare du tror og tar imot Guds store nåde.

Å, fattet vi bare Guds gave! Fattet vi hva som ligger i disse ordene: «Jeg har utslettet dine overtredelser»! Først ser jeg der på ny det samme som alt Guds evangelium har forkynt helt fra verden ble til; at det var dette Gud hadde besluttet fra evighet av: At all verdens synd skulle legges på én, og ved «den énes» lydighet og lidelse forsones, utslettes og bli tatt bort.

«Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss». Her ser vi hemmeligheten; at i Kristi død er syndens fordømmende kraft allerede tatt bort, «kastet i havets dyp». Den kan dermed aldri mer være noe hinder for nåden. Derfor fordømmes egentlig ikke noe menneske på grunn av synden. Men bare fordi de ikke har kommet til nåderiket.

Å, tenk om menneskene visste at syndene deres allerede er tatt bort - ! Om de visste at syndenes forlatelse har ligget ferdig for dem helt fra Kristi død og fullbrakte verk!

For det andre ser jeg i dette ordet også hvordan Kristi hjerte brenner av kjærlighet.

Jeg ser at han som bar all synd ikke led under den i misnøye. Han gjorde det i overstrømmende kjærlighet. La oss da heller ikke glemme hvor stor vår Herres Kristi kjærlighet var! «Bli i min kjærlighet», sier han, «ingen har større kjærlighet enn dette at han gir sitt liv for vennene sine».

Men Paulus minner om at Kristus gav sitt liv for sine uvenner. Trekk så den eneste rette slutning av dette: At hans kjærlighet må være totalt fri og uavhengig av din og min tilstand.

Derfor, når du på ny inntas av slike tanker: «Hvis jeg bare var litt bedre på det eller det området.... Jeg er ikke som jeg bør være, ikke nok sønderknust og alvorlig. Tvert imot er jeg så hard, så kald, lettsindig, hyklersk og full av synd. Og hvordan skal jeg da kunne tro jeg eier Guds nåde?» -. Så legg da endelig merke til hva som er midtpunktet i dette, som alle tankene dine kretser rundt, og som du bygger din tro på! Det er dette lille ordet jeg  - «Hvis jeg bare var», «hvis bare jeg kunne», heter det.

Det er ditt jeg som er så betydningsfullt. Du vil selv være rettferdig, og dermed bli din egen frelser. Vokt deg for den smitten! Paulus var så redd for den minste innblanding av noen egen trøst, at han anså sin beste rettferdighet som tap, ja, som søppel, sier han, - «for at jeg kan bli funnet i Kristus, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den som kommer av Kristi tro».

Og legg merke til at liksom vi stadig gjentar dette; jeg, jeg, - gjentar også Herren sitt jeg, og sier: «Det er sant, du er ikke slik som du bør være. I alt er du en overtreder og uverdig. Men jeg, jeg, jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke».  Lovet være hans navn!

Når du da sier: «Jeg angrer ikke min synd som jeg burde», så sier han: «Nei, du har aldri angret som du burde. Men jeg angret for deg (i Getsemane). Og jeg, jeg er den som har utslettet». Du sier: «Jeg ber ikke slik som jeg burde», så sier han: «Nei, du har ikke bedt som du burde. Men jeg, jeg har gjennom sterke skrik og tårer båret fram bønner og påkallelser til Gud. Og jeg er den som har utslettet».

Du sier: «Det er liksom ikke ordentlig maktpåliggende for meg, dette!» Da sier han: «Nei, det er heller ikke du som har kalt meg. Men din frelse har vært maktpåliggende for meg. Jeg har arbeidet, jeg, jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky».

Skulle vi ikke sette hans nåderike gavebrev så høyt at vi bare ydmykt falt ned for ham, takket og bekjente: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære!» Bare du er rettferdig, og du gjør den rettferdig som tror på deg.

Herre, øk vår tro!

 - forts. fra s.16 -

Derfor, om verden hisser seg opp og påstår at anklagen mot deres synd og vantro er en ny og farlig lære, som bare uroer og skaper splittelse m.m., så kal alle Guds barn frimodig svare: Ånden skal overbevise verden om at deres fyrste er dømt, og dem med ham. De som er av verden fatter ikke det som tilhører Guds rike. De må la seg dømme og tukte, eller også være evig fordømt.

Godtar de ikke dette, men raser og forfølger de kristne, så skal Guds folk ikke frykte. For Lammet har vunnet, verdens fyrste er dømt, nå tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og makten hans Salvede. Den Allmektige er med oss. Johannes sier: «Han som er i dere, er større enn han som er i verden», 1Joh 4:4. «Verdens fyrste er dømt» osv.

Kommer lovtrellene og knurrer over at også rettferdighet* (*D.v.s. lovtrellenes rettferdighet) fordømmes, og anklager oss for kjetteri og en altfor lett vei og løsaktig lære, da vil vi svare at vi er rettferdige utelukkende i Kristus, og ved at han gikk til sin Far. Og da skal vi huske og trøste oss med at Lammet har seiret, anklageren er kastet ned, verdens fyrste er dømt. Og alt anklageren hadde å støtte seg til er ryddet av veien; synden tatt bort, loven oppfylt, når Kristus gikk til sin Far, og «en ny og levende vei er innvidd for oss gjennom forhenget, det er Kristi kjød», Heb 10:20. Derfor, kan vi si, stanger dere med deres visdom mot klippen, dere fatter ikke Guds rettferdighet, osv.

Dette vers 11, «om dom» osv, følger her etter v.10, om rettferdigheten, akkurat som vi ser rekkefølgen i liknelsen om den fortapte sønn. Straks etter han har fått den beste kledningen, «rettferdighetens drakt», og festen med fryd begynner, så leser vi om hvordan den hjemmeværende sønnen irriteres og klager. Og David sier: «Jeg trodde, derfor talte jeg. Men jeg ble ille plaget», Sal 116:10. Hvordan jeg enn taler, så vil de stride mot meg. Og det vil Guds barn få oppleve, at de tuktes og dødes av verden og djevelen, men alt bare tjener til det gode for dem som elsker Gud.

Luther slutter forkynnelse over denne teksten slik: «I dette evangeliet holdes det fram for oss tre forhold: Synden, rettferdigheten og korset eller forfølgelsen. Fra synden blir vi utfridd ved troen, hvis vi tror at Kristus har sonet for alle våre synder, og at hans fullbrakte verk er vårt, så det er vår rettferdighet. Når vi er erkjent løst fra synden, rettferdige og hellige i Kristus, så vil verden, djevelen og kjødet kjempe kraftig mot oss. Det skaper forfølgelse og korset.»

Disse tre forhold: Synden, rettferdigheten og korset, kommer til å bearbeide oss alle vårt livs dager hvis vi er kristne. Synden vil stadig bekymre, bedrøve og ydmyke oss, rettferdigheten i Kristus stadig rense, trøste og fryde våre hjerter, korset vil stadig døde vårt kjøtt, vår selvopptatthet og kjærlighet til denne verden, og trøtte oss med dette livets plager, så vi vil glede oss til å fare herfra og være «hjemme hos Herren». Dette er det endelige målet.

Må han som er vår omsorgsfulle slektning, vår bror og Frelser, vår rettferdighet og styrke, hjelpe oss til å fullende løpet til vi er framme ved målet, i himmelen hos Gud!

                                                                   -------                                                           C.O.Rosenius

Dette Bibelens klare «urbudskap» du nå gjennom «Arven» nr.2, 3, 4, 5 og   6/2007 har fått del i, har vi forlengst «mistet» i forkynnelsen i våre land.

Betydningen av det vi nå her er gitt oss på ny, sier Rosenius klart i «Romerbrevets budskap Kap.1-5»: «Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår».

«Menneskets fall og gjenopprettelse» vil nå med det første bli trykket opp og utgitt på vårt forlag i bokform!

-------

OBS! I nytt opptrykk av Husandaktsboka, som vi nå har solgt en tid, er bibelteksten for en av de mest kjente andaktene, 27. august, endret til: Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg har forløst deg, som vi oppdaget at Rosenius har brukt et annet sted, og som vi straks så var mest evangelisk riktig.

Nå kan du som har vår første utgave av Husandaktsboka klippe ut dette arket, s.17-18, i dette nummer av bladet, og legge det inn på 27. august i Husandaktsboka di. Eventuelt få det kopiert til andre som har den forrige utgaven.

 

Vi ønsker alle våre lesere en velsignet julehøytid!

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

            Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik     Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                   Bladet: 3075.10.24092                                                                                     

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

ISSN 1501-8938

Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge