Å skjelne rett mellom Lov og Evangelium

                                             1: Gjør et menneske til en kristen og bevarer det som kristen.

                                             2: Nødvendig for den rette forståelse av Skriften.

                                             3: Det eneste som bevarer kristendommens trøsterike karakter.

 

Dette å «prøve ånder» har i en del år vært et populært emne i stevner og tidsskrift, spesielt innen den del av dagens kristenhet som ønsker å markere seg som Skrifttro. Men vi har til dato aldri opplevd at det i noen kristen sammenheng har vært et hovedemne i storstevner eller i nyere litteratur; bøker og tidsskrift: «Hvordan har vi det med Gud, vi som bekjenner oss som kristne, som «er aktive» i kristenheten i dag? Er vi født på ny, og har Livet i Guds Sønn i dag?» Gamle kristne kunne fortelle at «I tidligere tider var dette alltid aktuelt emne på kristenhetens storsamlinger».

Over en del tid har vi hørt og lest foredrag over det å »prøve ånder» av talere som selv ikke kan prøve ånder, og til en forsamling som ikke har mulighet for å ta dette budskapet til seg - fordi de aldri har blitt stilt overfor spørsmålet om de er født på ny og i dag har livet i Gud!

Men vi har aldri hørt talt eller sett skrevet artikler av nyere dato om å skjelne rett mellom Lov og Evangelium, som jo er av virkelig evighetsbetydning for sjelene - noe det å prøve ånder i alle fall ikke alltid kan sies å være, selv om det også klart har sin store betydning i en menighet og en kristens liv.

Det som dermed avspeiles i situasjonen i dag, er da akkurat det samme som utspant seg før den lutherske reformasjon: Mange i samtiden, teologer, filosofer, politikere osv., så at det trengtes virkelig «en reformasjon». De så en grell, en farlig utvikling i samtiden, både hva åndelig og moralsk liv angikk. Og så begynte den ene kirke etter den andre «å reformere kirken ved å gå tilbake til Den Hellige Skrift» o.l.

«Også videre i de senere århundrer er kirken stadig på nytt blitt fornyet, «reformert» gjennom lydighet mot Guds ord, ved at man rettet seg etter det guddommelige bud i Skriften. Likevel kom det den gang ikke til noen reformasjon i egentlig mening. Hvorfor ikke?

Fordi det å gå tilbake til Den Hellige Skrift, opplevelsen av Guds bydende og majestetiske tale i Skriften, beslutningen om for framtiden bare å anerkjenne Skriftens autoritet og å adlyde dens bud, alt dette betyr ennå ikke noen reformasjon. Et menneske kan anerkjenne Den Hellige Skrifts ubetingede autoritet fordi det er inntatt av den bydende høyhet hos Herren som taler i den, og likevel være alt annet enn en evangelisk kristen.

En kirke kan anerkjenne Skriften som den eneste og ubetingede autoritet, kan gi denne autoritet den strengeste gyldighet i sitt og sine lemmers liv, i sin forfatning, i sin teologi, og kan likevel være alt annet enn en evangelisk kirke.

For saken er den at i tillegg til «Skriften alene» må det også føyes til et «ved troen alene» og et «av nåde alene», som uløselig henger sammen med det første - for at det skal kalles en evangelisk lære»*.

Vi ser altså i dag dem som vil være klart Skrifttro og forsøker å vekke opp menneskene, opptatt med slike ting som «om vi har frukt», «prøve ånder» og liknende emner. Altså forsøk på det samme som Jesus kalte for å «sette nye lapper på gamle klær». Eller som Luther sa: «skape frukt før treet er plantet».

-------

 

Når det gjelder å prøve ånder er det klart gitt spesielle nådegaver, konf. 1Kor 12:10. Men Johannes skriver og oppfordrer menigheten til å «prøve åndene om de er av Gud», 1Joh 4:1.

Det er helt klart at «det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis», 1Kor 2:14.

Men dette skriftstedet fortsetter med at «Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme», v.15.

Det står altså fast at «den åndelige», den som er født på ny og lever med Gud, «kan dømme om alle ting».

Men én ting er i denne forbindelse helt sikkert: Grunnlaget for enhver form til å prøve ånder og «dømme om alle ting», er at vi først kan skjelne rett mellom Lov og Evangelium.

«Hva Loven er og hva Evangeliet er..... Hele forståelsen av den kristne tro avhenger av at man holder denne forskjell klar: «Dette er i kristendommen den høyeste kunst vi skal kjenne, og der hvor man ikke kjenner den, kan man ikke virkelig bli viss på hvem en kristen er framfor en hedning, for det avhenger helt av denne forskjell.

Bare den som har fattet denne forskjell og dermed også har forstått artikkelen om rettferdiggjørelsen, forstår Den Hellige Skrift. Hva Apologien sier om rettferdiggjørelseslæren som den nøkkel som lukker opp døren til hele Bibelen»*, har Luther uttalt sin sterke personlige erfaring om.

Og dermed nærmer vi oss straks begynnelsen til alt Guds rike i oss og mellom oss.

 

Hvordan settes vi i stand til å skjelne rett

mellom Lov og Evangelium?

 

Å skjelne rett mellom Lov og Evangelium er for de fleste rent teoretisk ikke vanskelig. Det er lett å si hva hovedbudskapet i Lov og Evangelium er.

Loven er alt Guds ord der Gud krever av menneskene at de i sin natur og i sine tanker, ord og gjerninger skal stemme overens med de bud Gud har gitt menneskene som rettesnor for deres liv, og hvor Gud uttaler forbannelse over enhver som bryter hans bud.

Evangelium er alt Guds ord der Gud ikke stiller noen som helst moralske krav til menneskene, og dermed heller ikke straffer noen overtredelser, men tvert imot for Kristi fullbrakte stedfortredergjernings skyld forkynner sin nåde og forlatelse til dem som ikke har holdt Guds Lov. Dette er det Konkordieformelen uttaler om Lov og Evangelium.

Men i det praktiske liv er det noe ganske annet når det gjelder å skjelne rett mellom Lov og Evangelium. Der kommer nemlig vårt eget egenrettferdige og syndige hjerte og vår samvittighet inn. Og vi vil ganske snart måtte gi Luther rett når han gang på gang minner om at det å skjelne rett mellom Lov og Evangelium er noe som ligger utenfor det naturlige menneskes krefter, og bare kan skje ved Den Hellige Ånds virke.

Årsaken til det ligger i at vi, som det naturlige menneske, ikke bare har mistet Guds bilde, men i stedet er født med arvesynden fra hele Adams fall i oss, og i tillegg «født under Loven».

Resultatet er at det naturlige menneske søker da nåde og frelse i Loven, ja, søker i Loven det som bare finnes i Evangeliet.

Det er da f.eks. fullstendig feil når enkelte teologer sier at «det finnes en dragning mot oven i det naturlige menneske, en oppriktig trang etter å få det rett med Gud». Disse har glemt at en slik dragning kan i det naturlige menneske bare skje på Lovens vei. Altså i helt motsatt retning av den veien som fører til Gud. Denne dragningen mot oven på Lovens vei var f.eks. spesielt sterkt utviklet hos Paulus før han ble omvendt. Men som vi ser av hans eget vitnesbyrd, førte denne dragningen ikke til at han kom nærmere Gud, men gjorde ham tvert imot rasende overfor de kristne og Evangeliet.

 

Det er nødvendig at vi først og fremst kjenner og erfarer

både selve Lovens åndelige virke i hele mennesket,

og dens endelige mål åpenbart for oss!

 

Vi erfarer Rom 7:10-11 «Jeg derimot døde. Og det viste seg at budet, som skulle være til liv, ble til død for meg. For synden benyttet seg av budet og dåret meg og drepte meg ved det».

Ja, jeg døde. Jeg innså at jeg maktet overhode ingen ting fullkomment av det Loven krevde overfor meg. Jeg var som en død, som ingen ting kunne utrette. For det var ikke nok med at jeg greide «bare noe» av det Loven krevde. Nei, alt dette «bare noe» var til og med forkastelig innfor Loven, for det var dypest sett fullt av min egenrettferdighetstrang m.m.m.

«Guds hjerte brenner av kjærlighet til alle sine dyrkjøpte sjeler. Men de kan ikke frelses, de søker ikke til fristadene uten at de jages og drives av blodhevneren. Derfor må Gud alltid plage og utmatte oss med Lovens bud og dommer»*

Men om vi så kan si med Paulus at nå døde jeg overfor loven, så er jeg slett ikke død fra Loven, så den ikke lenger hersker over meg. Nei, skal jeg fra Loven, må jeg ved Guds Ord og Ånd få tilregnet en annens død.

 

Vi må få åpenbart tilregnelsen

av Adams fall - og av Kristi fullbrakte verk

 

«Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», Rom 5:18.

Når Gud fortsetter å arbeide med et menneske som er død overfor Loven, får det også åpenbart «arvesynden», som vi ikke hører noe om i dagens forkynnelse; dette at «én manns (Adams) overtredelse ble til forbannelse for alle mennesker». At vi altså er født til verden under hele den forbannelse Adams fall forårsaket. Noe vi virkelig får erfare i oss selv!

Men hvis så av Guds store nåde Evangeliet om Guds sønn etter hvert åpenbares for oss, så får vi også se at «slik døde også dere fra Loven ved Kristi legeme, for at vi skal tilhøre en annen, ham som ble oppreist fra de døde...», Rom 7:4. Da er vi ved Jesu dyre blod «løst fra Loven,....døde fra det vi var fanget under», Rom 7:6.

Og så åpenbarer Gud videre med sitt ord at han hadde «utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4. Han valgte Kristus i stedet for oss, som en total stedfortreder for meg! Og sendte så sin Sønn til verden og ved ham ikke bare kjøpte oss fra Loven, men i det samme fullbrakte verk «kjøpte oss til Gud med sitt blod», Åp 5:9! Og når noen kjøper noe til en annen, så må det da tilhøre den andre. Da må jeg virkelig også tilhøre Gud! Halleluja! Halleluja!

Vi får se at «Gud er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike», Kol 1:13, og at «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn», 1Joh 5:1.

Og uten at vi på noen måte er bevisst på det, skjer det at Evangeliet i hjertet vårt «har virket troens lydighet... til ære for Jesu Kristi navn», Rom 1:5. Og det er ikke lydighet til alt Guds ord, for det er en frukt. Nei, denne «troens lydighet» er hjertet anammelse av Evangeliet. D.v.s. at Evangeliets livgivende ord om det fullbrakte verk banker på hjertets dør, åpner hjertedøren, inntar hjertet vårt - og «holder festningen» - hele tiden med Evangeliets budskap.

Så er underet fullført; vi har nok med alt som skjedde i Jesu død og begravelse - og oppstandelse og himmelfart! Og det blir, om ikke straks så i alle fall etter hvert, klart for oss at vi er ved Ordet og Ånden født på ny.

Og nå, uten på noen måte å ha vært bevisst på akkurat dette, har vi for første gang skjelnet rett mellom Lov og Evangelium!!! Vi har holdt Evangeliets «dom» opp mot Lovens krav og dom.

 

Menneskets omvendelse til Gud består i at

mennesket omvendes fra Loven til Evangeliet

 

Likevel fortsetter livet med Gud med de samme erfaringer som under omvendelsen.

Erkjennelsen av begge disse former for død vi har nevnt ovenfor (død overfor Loven, død fra Loven) blir f.eks. stadig på ny «gjort levende» for Guds barn - ved den kjære rettesnoren, Lovens påminnelser - og nådens opptuktelse... og driver oss i Jesu Kristi favn som vår død og vår oppstandelse, vår fullkomne frelse og forløsning, helliggjørelse osv., 1Kor 1:30.

Det er det samme vi lever på i livet med Gud, som ved omvendelsen: Holde Evangeliets ord og dom opp mot Lovens krav og dom, Satans anklager og vår samvittighets pinefulle anfektelser. Vi «skjelner rett mellom Lov og Evangelium», d.v.s ikke lar Loven ta oss fanget, men lar den påminne oss og drive oss til Kristus, der vi får holde Evangeliet opp mot Loven.

Vi ser Paulus oppsummerer sitt legemes totale udugelighet: At han gjør ikke det han vil, men tvert imot det han ikke vil osv., og roper ut: «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» (alt dette hans legemes tilstand). Men så svarer i triumferende lovprisning: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød», Rom 7:25.

Her vil jeg gjerne selv vitne om hvordan budskapet i den gamle boka «Menneskets fall og gjenopprettelse» fikk åpenbart så veldig for meg hvordan det har vært Guds hovedanliggende å begynne selve verdenshistorien, og dermed også Bibelen, med skapelsen av to mennesker - som ganske fort falt i synd. Vi ser det kolossalt markerte ånds-skifte som skjer med dem som hadde levd med Guds bilde i hjertet sitt. Noe som nå var snudd totalt om, og de nærmest hadde fått «et djevelbilde» i stedet, som Rosenius sier. De skjuler seg for Gud, anklager Gud selv for det som er skjedd osv.

Men hva var det avgjørende Guds hovedbudskap i verdens morgenstund og Bibelens første sider? Jo, at «Der synden ble stor, der ble nåden enda større», Rom 5:20. Der kommer Gud til de største syndere med Evangeliet om sin Sønn: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode!» Kvinnen var den første i verden som falt i synd - «...der synden ble stor!» Så skulle kvinnen få være den nærmest delaktige i Frelserens ankomst.

 

To slags tro - to slags tjenere - to slags frukt  -

to slags «gjørere», to slags gjerninger

 

Adam og Eva hadde vært ikke bare foreldre, men også åndelige lærere for sine to sønner. De har lært dem å ofre takkoffer for den bebudede frelsen i kvinnens ætt, Kristus, som Gud hadde forkynt for dem i Paradis.

Kain og Abel hadde hørt og lært dette. Men det skulle vise seg at Kain hadde bare rent teoretisk lært det. Han trodde det var nok at han bar fram et offer av markens grøde, bare det hadde samme verdi som Abels offer. Han ikke budskapet i at offeret forbilledlig skulle være et lam, som utgjøt sitt blod - «uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Heb 9:22. «Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke».

Her ser vi Guds ords (Gud selv) gang gjennom menneskeheten fra de første sidene i Bibelen. Her begynner veiene å skilles i Bibelens historie om menneskene; den ene, den smale vei, der disse vandrer som lever i ham som er VEIEN. Og den brede vei med alle som er under Loven og forbannelsen. Blant disse er da også dem som hørte Evangeliet forkynt, forstod det og «ville bli en kristen», men ble aldri født på ny.

De åndelig døde er opptatt med å skape frukt før treet er plantet (før de er født på ny, og Gud skaper frukten), og gjøre gode gjerninger før selve «gjøreren» har fått ta plass i dem.

«Der er et svelg utspent mellom oss og dere», sa Abraham til den rike mann som var i pine i dødsriket. Og dette «svelg» er utspent mellom oss her i livet og i evigheten! De fem kloke og de fem uforstandige var alle jomfruer og gikk for å møte brudgommen. Mannen uten bryllupsklær hadde, i motsetningen til de mange andre, lagt bak seg alle hindringer for å ta imot innbydelsen til bryllupet. Men hadde likevel ikke bryllupsdrakten!

Her i livet kan Gud få dratt oss til Kristus, og vi kommer over «svelget» som er utspent. Etter døden fikk den rike mann vite at det var ingen mulighet til det.

Det er bare «de syke» som trenger til lege! Det er bare store syndere, frelst av nåde, som priser Lammet. Og da gleder vi oss over å finne hans «finger» i hele Skriften - hvor Lovens ord daglig, og mange ganger om dagen, «driver oss til Kristus» i fryd over at han er vår helliggjørelse innfor Gud. Dermed virkes frukt (dersom dere blir i meg...). Og hvor Evangeliets ord og nåden først og fremst trøster oss i Kristus, men hvor også «nåden opptukter oss», (Tit 2:11-12) og vi vil gjerne leve som Gud vil, 2Tim 3:16.

 

Det er livet i Gud med Guds ord

og i praksis etter Guds ord som forsterker grunnlaget

for å skjelne rett mellom Lov og Evangelium

 

Men så er det da også klart at alle kristne, selv de mest evangeliske, har, som Luther sier: «Loven bosatt hos seg. Mens derimot Evangeliet er en sjelden gjest i hjertet». Og Konkordieformelen slår fast at «de kristnes kjøtt blir aldri fromt i dette livet, men beholder helt og holdent sin fiendtlige karakter overfor Gud», konf. Rom 8:7.

En kristen bror skrev til Rosenius i sjelesorg, og oppsummerte hvor forferdelig galt alt var med ham og hans kristendom. Så skrev Rosenius tilbake: «Når vi taler om at et menneske dør, så taler vi om at nå tar det ikke lenger imot besøk. Nå spiser det ikke lenger. Nå taler det ikke lenger. Nå puster det ikke lenger, og nå slår hjertet ikke lenger.

Men så er da dette mennesket dødt. Og så venter vi oss ikke mer av det mennesket. Men du broder er tydeligvis ikke helt ferdig med å vente noe av deg selv».

 Nei, en slik «sjelesorg» hadde denne neppe ventet. Noen slik «vending av saken» hadde han nok aldri hørt. Men dette er virkelig sjelesorg - å bli ferdig med seg selv, og ha all sin trøst i Jesus Kristus alene.

 Og det blir vi ikke fullært i noen av oss, så lenge vi er her på jord. «Opplæringen» til dette foregår ved at vi (vårt egenrettferdige - men høyst «kristelige» jeg) på ny og på ny må «drepes» og opptuktes av Loven - som driver til Kristus og erkjennelsen av hva vi eier i ham. Og da er i sannhet «Loven god»! For nå skremmes vi ikke lenger av Loven, men er takknemlige over å få la oss drive til Kristus, i erkjennelsen av vår fortapthet overfor Loven og fullkommenhet i Ham alene! Og «nåden blir stor»!!!

 

Loven ble gitt ved Moses,

nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

 

Dette ordet fra Joh 1:17 forteller oss klart hva som er selve essensen i det å skjelne rett mellom Lov og Evangelium.

Guds ord sier at «Gud har overgitt/innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle», Rom 11:32. Og dette er ikke en ulydighet som «vil ikke», men en ulydighet som «kan ikke». Etter Jesu svar til den rike unge mann spør disiplene: «Hvem kan da bli frelst?», og Jesus svarer: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig». Et annet sted sier han: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44.

Loven ble gitt på steintavler - til steinhjerter! Så skjer det Gud gir oss profetisk i Jer 31 om den nye pakt: «Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte.....De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren. For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger komme deres synd i hu».

Som vi har sagt innledningsvis: Intet ugjenfødt menneske kan skjelne rett mellom Lov og Evangelium! Det kjenner bare Lovens krav. Og selv Loven har ikke det ugjenfødte menneske begynt å oppleve rettet mot sitt indre menneske før Gud begynner arbeidet med ham! Derfor er det selvsagt at «Det naturlige (ugjenfødte) menneske tar ikke imot det som hører Guds ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis».

Den Hellige Ånds, Talsmannens første oppgave er å herliggjøre Kristus. Og Jesus sier i sin yppersteprestlige bønn til sin Far: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3. Den som har evig liv kjenner Faderen og Sønnen, og kan også «ta imot det som hører Guds Ånd til».

Luther sier: «Samtidig som du begynner å tro, gjør du også erfaringer om hvordan alt som i deg er, er syndig og brudd på Guds lov, som Guds ord sier: «Alle har syndet og står uten ære for Gud», Rom 3:23. Og v.10 og 12: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Alle er veket av, alle sammen er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke en eneste».

Og når du har lært dette, da kommer du til å erfare at Kristus er uunnværlig for deg, han som led og oppstod for deg. For at du, hvis du tror på ham, ved denne tro skal bli et nytt menneske ved at alle dine synder er deg forlatt og du er rettferdiggjort ved en annens, Kristi, fortjeneste.

Det er denne troen som hersker i det frelste menneske, iflg. Rom 10:10: «Med hjertet tror en til rettferdighet». Og det er bare ved denne troen vi rettferdiggjøres.

Da er det samtidig klart at det indre menneske slett ikke rettferdiggjøres, frigjøres eller frelses ved noe utvortes verk eller gjerning. Og at ingen form for gjerninger, hva det enn måtte være, har noen betydning for den frelsende tro.

På samme måte er det bare ved hjertets ugudelighet og vantro, og ikke ved noen som helst utvortes synd eller gjerning, et menneske blir en syndens trell og kommer under Guds dom». Så langt Luther.

Så er det da virkelig stor Guds nåde når et menneske har fått erfart dette: Lovens krav på ånd, sjel og legeme, som er umulig for kjødet å oppfylle. At du overfor Loven «døde». Så at du fikk se deg ved Kristi legeme død fra Loven, av Gud ved Sønnen fridd ut av mørkets makt og satt over i Guds elskede Sønns rike -! Du har fått se du var død og er gjort levende!

«Alt slags ondt, både selvsikkerhet og fortvilelse, kommer av den falske holdningen at vi i oss selv skulle ha noen mulighet for å utrette noe godt. På den andre side; For en velsignet fred, hvile og sabbatsro for sjelen når jeg får innse at jeg ikke er i stand til noe som helst godt, ikke en gang tenke eller ville, ikke frykte eller tro, ikke elske eller gjøre, - men at alt, alt fra først til sist, er bare nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre! Hvilken salig fred og sabbatsro for sjelen å få ha alt bare i «Herren, både rettferdighet og styrke»*,

Vi er m.a.o. kommet på synderplassen - med en hellig, men miskunnelig og kjærlig Gud, og med all vår trøst, vår frimodighet og glede utelukkende i Guds frelse: Jesus Kristus og hans fullbrakte verk.

 

Skjønner du ikke at du da selvfølgelig også bør kunne skjelne rett mellom Loven - som dømte deg til helvete -,

og Evangeliet - som forkynte deg løst fra Loven???!!!

 

Luther sier at dette å skjelne rett mellom Lov og Evangelium er av avgjørende betydning, og enhver som bekjenner seg som en kristen bør kunne dette. Så skjer det også, for den som lever med Gud, en klar utvikling så han vokser og vi avtar. Da dannes samtidig et stadig renere bedømmelsesgrunnlag for å skjelne rett mellom Lov og Evangelium.

«For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv. Og hvem er vel dugelig til dette?», 2Kor 2:15-16.

Selvsagt kan vi en gang i blant fra først av ta feil overfor et nytt bekjentskap. Men etter hvert vil du som selv har vært død og er blitt levende,  også «kjenne liklukten», som en Guds mann betegnende kalte det, fra tale og framferd/kroppspråk hos dem Jesus selv kalte «de døde».

 

Eksempler på lovisk og evangelisk liv og lære

 

Et av de mest markerte og forferdelige eksempler på ren loviskhet er det vi ser i den katolske lære som over lengere tid har trengt seg inn i våre land. Bl.a. er pilegrimsvandring blitt særdeles populært. Gamle pilegrimsleder er blitt gjenåpnet - etter at evangeliske prester èn gang satte foten ned og fikk stanset det. Hvor mange av våre lesere vet at det ikke er bare Luther som Den katolske kirke har lyst i bann.

Vi har selv nylig fått Den katolske kirkes bekreftelse på at følgende sats fremdeles gjelder: «Hver den som påstår at menneskene blir rettferdiggjort alene ved tilregnelsen av Kristi rettferdighet... han være forbannet!» Da er Den katolske kirkes forbannelse lyst over ethvert gjenfødt Guds barn!

Hvor mange har egentlig fattet hva vi fikk ved Den lutherske reformasjon? Hermann Sasse og C.O.Rosenius formulerer det nesten likt: «Det er intet mindre enn at Gud for første gang etter aposteltiden virkelig på ny fikk åpenbart Evangeliet for menneskeheten». Luthers rettferdiggjørelseslære, og dermed hele «hans» reformasjon, har bare ett eneste siktepunkt; den tro som gir Gud alene æren!

Når det gjelder bibeloversettelser og forkynnelse i skrift og tale kan vi også ta med dette: «Enhver setning som gjør krav på å være skrifttro og kristelig, må være forenlig («kompatibel») med at mennesket rettferdiggjøres alene ved tro på Kristus Jesus – av Guds nåde – og til Guds ære alene. Enhver setning som uttrykkelig eller skjult eller i sine forutsetninger eller i sine konsekvenser er uforenlig («inkompatibel») med dette aksiom, er kristelig og teologisk falsk, og må avvises og forkastes»*.

Vi nevner her bare ett eksempel fra 1978/85-bibeloversettelsen som ved dette straks avdekkes: Gal 3:22: «Skriften har lagt alt under synden, for at de som tror på Kristus, ved sin tro kan få det som var lovt». Denne formuleringen er «i sin forutsetning og i sin konsekvens uforenlig med dette aksiom, og er kristelig og teologisk falskt, og må avvises og forkastes». Fordi denne oversettelsen må oppfattes som at menneskene ved sin tro, (og ikke «ved tro på Jesus Kristus», som de andre oversettelsene harog dermed «av Guds nåde – og til Guds ære alene») kan få «det som var lovt», d.v.s. frelse og evig liv.

I dag heter det at vi «må ikke stemple noen», «vi kan ikke bedømme hvordan noen har det i sitt hjerte!» osv. Men Guds ord sier klart at «hver den som elsker ham som fødte, elsker også den som er født av ham», 1Joh 5:1, og «vi vet at vi er gått over fra døden til livet fordi vi elsker brødrene»,    1Joh 3:14.

Det er helt vesentlig at vi har gjort erfaring med Lovens rette virkning, at vi er blitt fortapte syndere. Og at vi har erfart at vi, som Paulus og alt Guds folk, innfor Gud fortsatt blir større og større syndere etter vi er født på ny! - Noe dagens forkynnelse egentlig ikke forutsetter. Her høres det ut som om det er bare inntil vi blir frelst, at vi er syndere.

Og dermed helt vesentlig at vi erkjenner at vi er de «syke», de totalt «fortapte» som trenger Guds miskunnhet i Jesus Kristus hvert øyeblikk hele livet, til vi er i sikkerhet hjemme hos Gud.

Da vil vi også kunne skjelne rett mellom Lov og Evangelium - og høre i forkynnelse og vitnesbyrd, skriftlig og muntlig, og i samtaler og omgang med menneskene om de er under Loven eller under nåden.

Det å skjelne rett mellom Lov og Evangelium får, om vi lever med Gud, utvikle seg så vi ikke bare «ser» og «hører» de markerte «bruddene» på evangelisk rett budskap i bibeloversettelser og forkynnelse, men også «vokser i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus», og føres dypere i «evangelisk erkjennelse» og merker «dybdeforskjellen» i oversettelser som f.eks. denne: «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» - sammenliknet med: «for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham» fra 2Kor 5:21.

Men vi vil gjenta det Gud gav oss selv: I siste instans er det bare på nådens Ånd vi kan prøve alt - i oss og rundt oss!

 

Evangeliske og loviske Skriftgjengivelser

 

Luk 24:27 er et veldig eksempel, og viser hvordan hele kampen står om Evangeliet og Guds ord!!! «Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham», hvor alle norske Bibler har den eller tilsvarende oversettelse. Her må det oppfattes som at Jesus tok fram det som, litt her og litt der, er skrevet om ham. Mens det skulle vært oversatt med at: «Han begynte fra Moses og alle profetene og utla for dem hvordan alle Skriftene talte om ham».

Mat 9:13 er et annet markant eksempel. Etter å ha talt om at «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», sier Jesus: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere», 88-overs.

30-overs: «Jeg ha lyst til barmhjertighet og ikke til offer». Mens Bibelen, Guds ord har: «Miskunnhet er det jeg har behag i …».

Leser vi ikke lett dette som at Jesus ikke ber om noe offer. Men at han «ser etter» miskunnhet i våre hjerter - ?

Men så utlegger Paul Gerhard Sand dette klart evangelisk som at Jesus skuer hele tiden ut over all jorden for å se om han finner noen som alltid, hver time på jord etter han ble født på ny, bare trenger – er totalt avhengig av, ja, helt og holdent lever på - Guds miskunnhet. Som jeg også av en bibeloversetter har fått bekreftet stemmer med grunnspråket.

Vi må være klar over at det er ikke først og fremst ord som skal oversettes, men et budskap som skal gjengis, og da selvsagt spesielt når det gjelder åndelige, og i særlig grad Bibelens budskap.

1Kor 15:54,55,57 er et eksempel på hvor langt mer evangelisk de gamle Biblene i flere tilfeller var oversatt - enn selv nåtidens «gode» utgaver» - ! Husandaktsboka for 9. Juni har denne gjengivelsen: «Gud være takk, som har gitt oss seieren (bestemt form) gjennom vår Herre Jesus Kristus». Mens alle våre andre Bibler har: «som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus». Det er en formulering som absolutt gir vårt loviske, selvopptatte kjød grobunn for en tankegang hvor alt koples opp mot noe som skjer når vi «bøyer oss», «omvender oss» osv. 

Og vi kan nevne Gal 2:20, hvor de fleste bibeloversettelser i dag har: «Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn. Mens de gamle Biblene hadde: «Det lever jeg i Guds Sønns tro».

Rom 11:7: «Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet». Mens de gamle overs. har: «Men de utvalgte har fått det». Konf. 1Pet 2:10: «dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn».

Gal 3:19: «Hva skulle da loven tjene til? Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætten kom som løftet gjaldt - og den ble gitt ved engler, formidlet ved en mellommann». Mens for eksempel Rosenius’ svenske bib.overs. har: «inntil sæden skulle komme, han til hvem løftet var gitt».

Og vi kan nevne Heb 12:14: «Uten helliggjørelse skal ingen se Gud». Mens de gamle overs. har: «Uten hellighet skal ingen se Gud».

Likeså Åp 19:8: «Det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger» Gammel overs.: «…er de helliges rettferdighet»!

Åp 3:8 30-overs: «Jeg vet om dine gjerninger; se, jeg har satt foran dig en åpnet dør, og ingen kan lukke den til; for du har liten styrke, og har dog tatt vare på mitt ord og ikke fornektet mitt navn». Som må oppfattes som at det er tragisk at du har liten styrke, men har likevel, på tross av dette, tatt vare på mitt ord og ....» Mens 88-overs. har: «... For du har liten styrke, og har holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn». Det var alt som var det rette grunnlag: At han hadde liten styrke, hadde tatt vare på Guds ord og ikke fornektet hans navn!

Men i vår norske 1930-overs. av Bibelen finner vi noen virkelig herlige eksempler på en helt spesiell markering av Evangeliet om alt i Kristus.

Rom 7:6: «Men nu er vi løst fra loven, idet vi er død fra det som vi var fanget under, så vi tjener i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen».

2Kor 5:15 «vi har opgjort dette med oss selv at én er død for alle, derfor er de alle død...».

Kol 3:3: «I er jo død, og eders liv er skjult med Kristus i Gud».

Her har altså den grammatikalsk riktige flertallsform, vi er døde, måtte vike til fordel for den evangelisk riktige forkynnelsen av hvordan alt er skjedd i én, Kristus. Derfor er det gjengitt med: «idet vi er død», «derfor er de alle død», «»I er jo død».

Det er jo heller ikke vi, hvert enkelt Guds barn, som er døde. Det er skjedd «ved den ene», jeg «er død i entall»! Jeg har fått del i hans død!

Her markeres sterkt det å skjelne rett mellom Lov og Evangelium!

Ser du hvordan grammatikalsk rettskrivning her brytes til fordel for klar evangelisk Kristus-forkynnelse, så det dype åndelige budskap har fått prege oversettelsen? Fryder det din sjel? Ja, Halleluja! Halleluja!

Legg merke til Skriftgjengivelsene i nyoversatt Roseniuslitteratur! Det er meget lærerikt!

 

Syndefallet i oss griper Evangeliet lovisk

 

Vi har en markert lovisk utleggelse som vi har fått høre forkynt fra søndagsskolen og videre i livet over det kjente bildet av Jesus som står for døren og banker.

Da sies det at «På den døren er det bare et håndtak - nemlig på innsiden. For det er bare du som kan lukke opp!»

«Misbruk av barn» slåes i dag opp med store overskrifter. Men dette er virkelig åndelig evighets-misbruk av barn! Tenk hva det betyr: De gjøres til lovtreller fra de er små!!! I stedet for å gi dem nådens Evangelium!

Spesielt i nyere oversettelse av Bibelen, og i mye av den utgivelsen av Roseniuslitteratur som kom relativt kort etter siste verdenskrig, ser vi at det er Evangeliet utglidningen dypest sett har gått ut over. Med det mener vi ikke at selve ordet Evangeliet/Evangelium er utelatt. Men at de mest avgjørende og klart evangeliske budskap er fullstendig utelatt. Eller at originalbudskapets evangeliske vitnesbyrd finnes, men i en mer lovisk gjengivelse.

Det mest typiske og alvorlige eksemplet er at Lunde Forlags pocketutgaver av «Veiledning til fred» har totalt utelatt originalutgavens hovedavsnitt: «Guds evige nådevalg» over Ef 1:4 om at Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt». Altså Gud utvalgte Kristus i stedet for oss. Det er jo det budskapet vi frelses på, og det vi lever Gudslivet videre på! Men det passet tydeligvis ikke helt inn i dagens Skriftforståelse, hvor til og med dem som vil være konservative skrifttro forkynner Guds utvelgelse som om «det er Gud som i sin forutviten ser hvem som kommer til troen, og blir værende i troen».

Stakkars sjeler som «blir frelst» på den utleggelsen! De må jo gå i stadig angst for om de «blir værende i troen». Det er å legge hele vekten på troen i stedet for på ham vi tror på! Det er en forferdelig forvrengning av Guds evige nådevalg, og en spott over vår fullkomne frelse i Kristus alene.

Den svenske boka: «Vägledning til frid», er dessverre oversatt fra den norske pocketutgaven, hvor altså hovedavsnittet og mye annet spesielt evangelisk stoff  mangler. Den svenske utgaven er så i tilegg i markert grad gitt et klart lovisk preg.

Et av avsnittene har overskriften: «Ner i djup förkrosselse» og er et typisk eksempel, lovisk – opptatt med noe som skal foregå med/i oss - men som aldri kommer til å skje på skikkelig vis, så gjerne vi ville!  Mens den norske utgave har som overskrift over dette avsnittet: «Den som vil bli en rett kristen, må først bli en synder» - - - - ! Som er noe ganske annet. Den som «blir en synder», ser at han kan ikke «stille opp» med noe som helst, verken en sann overgivelse, en «djup förkrosselse», eller å «gi seg helt». Men det kan skje som en frukt – som er en helt annen sak.

Så er der et annet, ennå mer talende uttrykk, som er brukt i en annen overskrift i den svenske boka: «Lagen kräver alt - Ge dig helt!»... (noe vi aldri kommer til å kunne gjøre). I vår norske utgave heter dette avsnittet: «Loven er hellig som Gud er hellig».

Og jeg kan ta meg selv som eksempel. For en del år siden talte budskapet om de to kjerubene ved hver ende av nådestolen (2Mos 25:18 flg.) sterkt til meg. Det var spesielt dette: «Mot nådestolen skal kjerubene vende ansiktet», som talte til meg. De skulle ha blikket vendt mot nådestolen - hvor blodet ble sprengt når ypperstepresten gikk inn med offerets blod i helligdommen.

Det talte så sterkt til meg om at jeg/vi skal holde blikket festet på blodet! Det minnet meg også om kobberslangen som var reist opp i ørkenen. Når de som hadde fått dødelige bitt av serafslangen så på kobberslangen, ble de i live. Jeg delte denne påminnelsen om hvordan vi skal holde blikket festet på blodet, med andre troende. Og de tok også godt imot det.

Så en tid etter åpenbarte Gud i sin nåde for meg at serafene er jo bilde på Gud! Og det er bare han som kan holde blikket festet på blodet. Det er bare han som hele tiden har Sønnens blod (din og min frelse) for sine øyne, når ditt og mitt blikk sløves, eller viker av fra blodet og hen på alt annet - !

Selvsagt kan vi si at alt Guds ord, så også dette, er en rettesnor for hvordan vi skal leve. Men dette ble et sjokk for meg og en svært alvorlig påminnelse om hvordan vi ut fra vårt medfødte loviske sinn lett først og fremst tar til oss Guds ord på lovisk vis, så Evangeliet, som ligger skjult og må åpenbares av Gud, straks fortrenges og ikke slipper til hos oss!

Et annet eksempel: En bror kom nylig i en av livets mange prøvelser, noe han gav sterkt uttrykk for på SMS til to-tre nære venner. Så sender en av disse ham en SMS med tre bibelsitat, alle med oppfordring til å «alltid sie Gud og Faderen takk for alle ting», «vær takknemlige», «Vær alltid glade.. takk for alt». Han tok først imot dette med takknemlighet over å få flyttet blikket over på det å takke Gud for alt. Men så gikk det opp for ham at alt dette er jo bare Loven, noe vi skal gjøre.

Skal vi be takkebønn for maten, må vi først ha spist - noe å grunne vår takk for maten på - ! I nød må vi føres til grunnvollen, til maten, til Evangeliet om alt Kristi fullbrakte verk for oss, han hvis navn er JEG ER - svaret på slangens, Lovens og vår samvittighets: «Dere skal bli...»

Der er mange såkalte «evangeliske» retninger, men hvor kjennetegnet på deres lære er at de legger hovedvekten på alt vi skal gjøre, og hvor også troen gjøres til en lovgjerning; «men vi må jo tro...!» i stedet for at hovedbudskapet blir om ham vi får lov av bare nåde å tro på.

Men vi må innse at en helt vesentlig grunn til all utglidning og åndelig søvn og død i kristenheten er denne:

 

Loven blir ikke forkynt så den «dreper»,

og virkelig driver til Kristus!

 

Dernest at den etablerte kristenhet i dag overhode ikke er våken for reformasjonens «det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære».

Og dette siste er jo nettopp samme sak som det å skjelne rett mellom Lov og Evangelium.

Men har vi sett hvor rent Gudsbespottelig og Kristusforkastelig all lovisk lære og liv er, blir det etter hvert også klart for oss at dette er like farlig enten det skjer på høyre side; i «alvorlig konservativ bibeltro» forsamling, eller på venstre side, i «superkarismatisk under-og-tegn»-sammenheng.

Hvis selv det Gud virker ved oss og i oss, selve tjenesten eller nådegaver og under og tegn, blir det vi bevisst eller ubevisst begynner å bygge vår kristendom på, og som blir det som dominerer - framfor Evangeliet for fortapte syndere, ja, da er vi også selv fortapt!

Det er forferdelig tragisk å se hvordan denne tid med liberal forkynnelse, verdsliggjørelse av kristenheten eller under-og-tegn-dominans, i enorm grad fører til at mange bare søker til loviske alternativer. Bilparken utenfor møtelokalet er enorm, når sterke personer dundrer løs mot MF, verdsliggjørelsen innen kristenheten og andre utglidninger - noe enhver kan se uten å være født på ny. Men det tilhørerne får er ikke Guds tale, men bare tjenerens foredrag - som «holder i live det som skulle dø (det loviske, egenrettferdige sinn), og dreper det som skulle leve» (livet i Gud), Esek 13.

Eller de sluker tidsskrift og forkynnelse som tar klar avstand fra de åpenbare utglidningene, men selv bare har et budskap om å «bestemme seg», «det helhjertede» og hva de «kan tilkjempe seg», som er ren spott mot Evangeliets budskap om frelse for ugudelige, for fattige og  hjelpeløse.

        De som sitter under slik uevangelisk og død forkynnelse, må være klar over at de selv påvirkes, så deres eget åndelige syn og hørsel ødelegges. Og de frarøves selvsagt dermed all evne til å skjelne rett mellom Lov og Evangelium, og til å prøve ånder - før den åndelig død også inntreffer.

La det så til slutt være klart at spesielt det å skjelne rett mellom Lov og Evangelium på ingen måte er noe vi skal «oppnå noen åndelig status» på. Tvert imot! Det er fordi dette, som vi i overskriften på forsiden av bladet sier: 1: Gjør et menneske til en kristen og bevarer det som kristen. 2: Nødvendig for den rette forståelse av Skriften. 3: Det eneste som bevarer kristendommens trøsterike karakter. Altså for å redde for evigheten våre egne og andres sjeler! Det samme gjelder også, om enn ikke alltid med så evighetsavgjørende betydning, det å prøve ånder.

Men begge deler skal spesielt også være med å åpenbare for oss den åndelige tilstand i forsamlinger og enkeltmennesker, ut fra deres vitnesbyrd i tale, skrift og deres liv. Gjennom den nød disse erfaringer gir, driver Gud oss ut i dalen med de døde, tørre ben, (Esek 37:1 flg.) setter oss ned helt inntil dem så vi opplever det innpå oss. Da drives vi inn i nød for dem, og dermed først og fremst til bønn, der vi også selv avkles innfor Gud. Og så må vi kanskje en dag også ut og gå til dem, tale med dem.

Skjønner du nå hvor høyst alvorlig og absolutt nødvendig dette å skjelne rett mellom Lov og Evangelium er?

Ikke underlig at reformasjonens menn talte om «det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære», hvor «den rene lære» ikke var klokt uttenkte teologiske formuleringer, men kort og godt var Evangeliet, budskapet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.

                                                                                                          H.H.

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.

                       Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik              Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                                       Bladet: 3075.10.24092                                                                                     

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

                                                                                         ISBN 1501-8938


Skriv søkeord og trykk "enter".

rosenius knapp

Signatur-sort-liten

books-kolonne

Husandaktsboka,
en "huslærer"
hver dag i året!

"Kjøp disse bøkene!
Her kan du lese deg frelst".
Kristoffer Fjelde

Se også: www.budskabet.net (DK)


Del denne siden:

Del på Facebook Del på Twitter Del på LinkedIn

Arven Forlag

Saltevegen 165
4343 ORRE
Kontonr: 3209.33.40530

Kontakt

Mob: Marit Salte 99328078
Mob: Arthur Salte 91332480

E-post

Kopiering med kildeangivelse: www.arven.net, er tillatt av alt på Hovedsiden og alle undersidene.

Webdesign ©2023 av Web Norge