Fader vår,
du som er i himmelen!
Vi er nå gått inn i et nytt år*, noe som vanligvis vekker til alvorlige tanker om framtiden. Av den grunn, men spesielt i en så opprørt tid som vi nå opplever, burde enhver kristen kjenne et påtrengende behov for et tillitsfullt Fader vår, en tillitsfull adgang til den allmektige Far. Han som «bor i himmelen og gjør alt det han vil», Sal 115:3, denne mektige og trofaste Far som «gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp», som David sier det i Sal 27:5.
Å, hvor trygg en kjenner seg når det er denne vår Fars navn som er vårt siktemål i bønnen. Igjen ser vi hva Guds ord sier om dette: «Herrens navn er et fast tårn, til det løper den rettferdige og blir berget», Ord 18:10.
Men Guds barn bør ikke bare tenke på seg selv. Vi ser nå hele verden i betydelig bevegelse, alt det gamle synes å ville gå i oppløsning, reformer i alle retninger ser ut til å bryte seg fram.
På denne bakgrunn burde alle kristnes hender være løftet mot himmelen, som vi ser Moses gjør det mens kampen stod på, 2Mos 17:11. Vi burde be at Guds Ånd måtte sveve over de opprørte hav, og at det som er på gang i tiden måtte føres slik at både Gud, mennesker og engler kunne fryde seg over det, som i den første skapelses morgen.
Burde ikke denne tiden være en bønnetid? Burde ikke alle kristne spesielt i denne tiden være «bønnefolk», som de også av og til blir kalt?
Med dette er det i alle fall antydet én årsak til at vi ved å gå gjennom Fader vår nå vil oppmuntre til mer bønn. Dessuten er det noen spesielt viktige emner vi møter i de sju bønnene i Herrens bønn. Også av den grunn velger vi denne rike teksten, og vil nå begynne med ordene Fader vår.
En dyp Guds lærer har med rette sagt at bønnen Fader vår «er paradiset som åpnes på nytt her på jord. I den kan det rettferdiggjorte menneske på ny tale med Gud som en far, og vandrer mellom de skjønneste og mest fruktbare trær - de sju bønnene».
En annen har sagt at «den som får nåde til å se hva som skjuler seg i disse bønnene, og å se det fullkomne i deres sammensetning, vil ikke behøve flere bevis for Kristi guddom».
Alt det et Guds barn sukker mest etter i sitt hjerte og kjenner på som sitt største behov, vil en finne her. Kunne Luther si om Davids salmer at der får en framfor alt «se inn i en kristens hjerte», så kan en med ennå større grunn si det samme om bønnen Fader vår. Og en må tilføye at denne bønnen er i sannhet det mest fullkomne en kristen kan prøve seg selv på. Den som har et hjerte som av seg selv og uten påvirkning utenfra har akkurat samme slags omsorg, begjær og sukk som vi finner dem i disse bønnene, han stemmer overens med Kristi sinn. Det mennesket er sannelig født av Gud og er en ny skapning.
Den derimot som har et sinn som er i åpenbar strid med disse bønnene, må jo også være i strid med Kristi sinn. Da gjør han den verste synd når han likevel kommer fram for Gud i bønn, og gjennom den sier noe han ikke av hjertet mener.
La oss derfor nå først og fremst stoppe opp og prøve vår egen sjelstilstand på denne bønnen!
Du som leser dette, du er vel enig i at det er helt nødvendig at du kan tale tillitsfullt med din Gud i bønnen Fader vår, hvis du skal være sammen med ham i himmelen i all evighet?
Du kan jo ikke komme inn i hans boliger som en fremmed, en som husets herre ikke kjenner! Det er dette Kristus taler om når han lærer hvorfor noen skal fordømmes, og sier at han bare skal begrunne det med dette: «Jeg kjenner dere ikke».
Det er derfor helt nødvendig at du blir kjent med Gud mens du er her på jorden, og taler med ham på den måten som Jesus har lært oss. Du må undersøke om du virkelig kan det, eller om det er noe annet som først må skje med hjertet ditt - før du kan be denne bønnen. Er det en stor, viktig forandring som altså har ennå større hast og er ennå mer nødvendig enn denne bønnen?
Hvordan har du det selv overfor denne dyrebare bønnen Fader vår? Fordømmer den deg?
Hvis hvert punkt i denne bønnen strir imot ditt sinn, da hykler du jo åpenbart for Guds ansikt i hver eneste bønn! Og da må det jo være et fryktelig misforhold mellom deg og Gud! Tenk deg et menneske som kommer fram for Gud og sier: Fader vår, på tross av at han aldri har tenkt å bli Guds barn! Han er ikke et Guds barn og tror heller ikke at han er det, fordi han aldri har visst hva det vil si å bli født av Gud. Han forakter kanskje til og med læren om den nye fødsel og den salige vissheten om at en er et Guds barn.
Kristus har uttrykkelig forklart at ordet Fader her på ingen måte bare har den intetsigende betydningen som «Allfader» på samme måte som Gud er hele skapelsens, dyrenes og fuglenes far. Nei, Kristus lærer oss noe ganske annet når han sa til Maria: Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud.
Her legger jeg merke til hva Fader betyr. Hør nå hva han sier: «Mine brødre» - «min Far og deres Far» - «min og deres». Johannes sier også: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn... og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud», Joh 1:12-13. Hør etter: «Født av Gud»! På den måten er det en blir Guds barn. Slik er det åpenbart gjennom hele Guds ord.
Så har vi foran oss en som ikke vil høre snakk om denne nye fødsel. Han tar fullstendig avstand fra dem som, etter virkelig å ha fått se sin egen elendighet, har fått nåde til å tro at de har barnerett hos Gud. Han forakter dem, og synes de er formastelige når de kan tro noe slikt.
Og så kommer et slikt menneske, som selv ikke tror på denne barnerett, likevel fram for Guds ansikt. Han løfter et bedende blikk mot det høye og sier: Fader vår! Er ikke dette en hån, et hykleri så frekt at en må beundre den evige fars tålmodighet? En undres over at han ikke lar sin vrede ramme en slik hykler.
Et slikt menneske ber kanskje videre: Helliget vorde ditt navn. Dette på tross av at samme menneske aldri bryr seg om å hellige Guds navn ved å «la sitt lys skinne for menneskene så de kan prise hans far i himmelen». Nei, tvert imot er dette navn så totalt uten verdi for ham at han kan finne på å trekke det inn i de ynkeligste småsaker og åpent misbruke det med lettsindige utrop som f. eks.: «Min Gud!», «Herre Jesus!». Det foregår så tankeløst at han ikke er klar over det selv. Er der noen som stiller spørsmål ved dette, forklarer han det oppriktig med at «jeg mente absolutt ikke noe med det».
Merk deg dette: Det store navnet - som engler og kjeruber skjuler sitt ansikt for, det som helvetes krefter skjelver for, det navnet som er det eneste som frelser oss, dette navnet som alle knær skal bøye seg for en gang, de som er i himmelen, på jorden og under jorden! - dette navnet betyr ikke mer for et menneske enn at han «mener absolutt ikke noe med det» når han roper det ut!
Hvordan kan det stå til med et slikt menneske? Han sier jo i bønnen til Gud: «Helliget vorde ditt navn!» Hva er meningen med dette? Er det ikke nettopp en forferdelig hån og spott mot Den Hellige? Gud lar seg ikke spotte!
Så fortsetter han med: «Komme ditt rike!». Nå sier Guds ord at Guds rike er rettferdighet, fred og glede i Den Hellige Ånd. Dette riket kommer til sjelene når Herren vekker dem fra den søvnen som gjør at de lever i falsk sikkerhet midt i sin synd. De vekkes til den sorg som er etter Guds vilje og virker omvendelse til frelse, 2Kor 7:10. Denne omvendelsen har Herren ofte forsøkt å vekke i dette menneskets hjerte. Men nei, det er alltid blitt lukket igjen. Alt er blitt gjort for å stå imot Guds rike i en slik sjel som har forskanset seg med alle slags unnskyldninger framfor å ta et oppgjør med sin synd.
Men så løfter han altså et bedende blikk til Ham og sier: «Komme ditt rike!...» Hva skal Herren Kristus mene om en slik bønn? Hva annet kan han svare på den enn dette: Du hykler, du vil jo aldri ta imot mitt rike. Du står imot mitt rike, og likevel ber du på denne måten? Forråder du menneskesønnen med et kyss?
Så fortsetter han med å be: «Skje din vilje», osv. For ikke å tale om at han aldri har forsøkt å leve etter Guds vilje. Nei, det er faktisk nettopp det striden mellom ham og Gud gjelder: Gud forkynner sin vilje og krever at den overholdes. Han, derimot, vil gjøre sin egen vilje, og er faktisk redd for at Gud med sin vilje skal hindre ham. Likevel kommer han i sin bønn og sier: «Skje din vilje». Igjen må vi spørre: Hva skal Herren svare? Må det ikke på ny bli dette: Du hykler, du strir jo nettopp mot min vilje. Du skal ikke friste Herren din Gud!
Den fjerde bønnen skulle en til slutt tro at et menneske som ikke er omvendt kunne be. Der heter det jo: «Gi oss i dag vårt daglige brød». Og denne bønnen er oftest den kjæreste for et slikt menneske. Dette legger han virkelig vekt på. Men tror han på Gud? Tror han slik at han dermed venter dette, og virkelig begjærer det han ber Gud om? Nei, tvert imot viser det seg at han setter nettopp sin lit til sin egen kraft, sin egen forstand og innsats - eller til hjelp fra andre mennesker. Derfor kan han heller ikke be denne bønnen av hjertet.
Så vil han sikkert også ha syndenes forlatelse en gang, i døden og dommen. Men gjennom hele livet sitt kan han unnvære dette. Det kan også være at han virkelig begjærer forlatelse her og nå - samtidig som han fortsetter sitt liv uten å ville bryte med sine synder. Dette er selvfølgelig åpenbar spott, og det samme som å friste Den Allmektige. Ja, noen lever til og med i et uforsonlig hat til noen mennesker, og ber likevel: «Forlat oss vår skyld som vi forlater våre skyldnere».
Dette blir selvsagt forferdelig. Og det samme ville vi finne i forhold til alle bønnene i Fader vår.
Alt dette skulle være helt klart, og vi må ut fra dette merke oss at et vanlig menneske som ikke er født på ny, er i en slik tilstand at han ikke kan be Fader vår i det hele tatt uten å hykle. Bønnen hans er tvert imot den største synd, samtidig som den er den frekkeste spott innfor Den Helliges ansikt. Hjertet hans verken søker eller begjærer det som disse bønnene gir uttrykk for. Tvert imot strir hjertet hans mot alt dette - og likevel kommer han fram for Gud som en som ber...!
Tenk så for et forferdelig forhold - når alt det du ber gjennom ditt Fader vår er den største synd, er grufullt i Guds øyne, som vi leser det i Guds ord: «Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, da er til og med hans bønn en styggedom», Ord 28:9.
Ja, hva kan vel være en verre synd enn å komme fram for Gud som en hykler, en skuespiller? Selv mennesker imellom er det ikke noe som det reageres så sterkt på som et falskt vennskap. Hva sier du til at en som er din fiende, og sier alt mulig ondt om deg når du ikke er tilstede, men når han er sammen med deg oppfører seg som om han skulle være din venn, med de vakreste ord om deg? Ville du ikke foretrekke en åpen og ærlig fiende? Derfor finner vi heller ikke i Guds ord noe som er så avskyelig som da Judas sa til Jesus: «Vær hilset, Rabbi», og ivrig kysset ham, samtidig som han forrådte ham til fienden.
En så hastig fordømmelse har heller ikke rammet noen i det nye testamente som Annanias og Safira når de hyklet overfor apostlene. De opptrådte jo som om de ville dele alt de eide med de andre Guds barn, men samtidig blandet de løgn og falskhet inn i dette. De ble straks slått til jorden av Guds kraft og døde, Apg 5. Det er ikke noe som er verre i Herrens øyne enn hykleri. Og som nevnt er dette det beste eksempel som bekrefter dette, i Det nye testamente.
Da det en gang var samlet så mye folk rundt Jesus at de tråkket på hverandre, begynte han sin preken med disse ordene: «Ta dere først og fremst i vare for fariseernes surdeig som er hykleri», Luk 12:1. Det var ingen annen synd han ropte et så omfattende «VE» over som nettopp hykleri. Vi finner eksempler på dette f.eks. åtte ganger i ett eneste kapittel: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere», Mat 23.
*
Hvert eneste menneske burde altså forstå av dette vi nå har gjennomgått, hvor forferdelig en slik form for bønn er. Sier du: Fader vår, uten at du i det hele tatt har søkt å bli hans barn? Sier du: «Helliget vorde ditt navn», uten at du noen gang har anstrengt deg det minste for at det navnet skulle bli helliget - ja kanskje du selv til og med misbruker det? Sier du: «Komme ditt rike», mens du selv står imot det i ditt indre? osv. Vær da klar over at der er ikke noen annen synd Gud reagerer mer på enn en slik bønn!
Det mest tankevekkende i dette spørsmålet er likevel at det er ikke noe menneske som selv kan gjøre noe med dette forferdelige forholdet, uansett hvor mye de anstrenger seg. Du kan nemlig bestemme deg og anstrenge deg sterkt for at nå skal du virkelig tenke og mene alvorlig det du sier i Fader vår. Likevel er ikke en slik tanke- og meningsinnsats det samme som hjertets begjær.
Det er ikke nok at bønn blir et tankens begjær -
den må være hjertets sak!
Her hjelper ikke noe annet enn at selve hjertet blir forandret. Gjennom en ny fødsel må du få et hjerte som av seg selv har samme omsorg og begjær som bønnene i Fader vår gir uttrykk for.
Hjertet kan aldri tvinges. Det som det elsker - det elsker det, uansett om en stritter imot. Og det hjertet ikke elsker, det kan du ikke få det til å elske med noen som helst tankeanstrengelse. Derfor må bønnen, som vi just sa, ikke være et resultat av hva du anstrenger deg for i dine tanker. Den må være hjertets sak, det indre behov eller begjær.
Nådefulle Gud, hvem kan prise deg nok for det som den nye fødsel virker så skjønt! Vi er i oss selv elendige menneskekryp på alle vis. Å, som vi må lovprise den nåde at vi virkelig erfarer hvordan selve hjertet er blitt helt forandret ved den nye fødsel! Legg ennå en gang merke til dette: Hvis det er bare i mine tanker jeg følger ordene i bønnen og anstrenger meg med å mene det samme som Kristus har ment vi skal be - men samtidig ikke i det hele tatt kjenner det samme behovet i hjertet mitt, så er jo dette et skuespill!
Med dette vil jeg jo liksom bedra Gud og la ham få inntrykk av at dette er min bønn. Bønnen skulle jo tvert imot være et uttrykk for mitt eget begjær, - det som lå meg på hjertet.
Tenk hvor hjelpeløst et naturlig menneske er i en slik situasjon! I sine tanker anstrenger det seg på det sterkeste for å legge det samme i denne bønnen som Kristi egne ord gir uttrykk for. Likevel er dette et skuespill innfor Guds åsyn. Det er en tillaget bønn. Skulle Herren, vår Gud, være tilfreds med noe slikt?
Hvor ganske annerledes er ikke forholdet med en sjel som er født på ny! Riktignok kan det skje at tankene hans blir så atspredt at de flyr alle veier midt under bønnen - men legg merke til hva hjertet hans egentlig søker! Er ikke det punkt for punkt det samme som Kristus har lært oss å be om?
Hva er innholdet, det første og det siste, i et nådebarns hjertesukk? Er det ikke akkurat det å få være et Guds barn? Det er på en måte hva en kan kalle det nye menneskets åndedrag: «Å, kjære Far, er jeg ditt barn? Får jeg være ditt barn? Å, min Far, la meg bare få være ditt barn!»
Dernest er det ikke noe som betyr så mye for meg som dette: At jeg må leve og oppføre meg i alt slik at Guds navn blir æret. At jeg må leve til ære for Gud vår Frelsers lære på alle måter. Og så at Guds rike må vokse mer og mer i mitt eget hjerte og blant alle mine medmennesker, ja i hele verden.
Videre vil vi spørre: Finner vi ikke akkurat dette i en inderlig bønn fra Guds barns hjerter: Å, at jeg måtte få gjøre Guds vilje! Gud, hjelp meg til å gjøre din vilje! Gud, driv gjennom din vilje med meg i alt det jeg måtte foreta meg! Spør ikke etter min kjødelige vilje, men før meg som du vil!
Derfor hører vi også Guds barn i alle mulige forhold si: «Om jeg bare visste hva som er Guds vilje!» Verden, derimot, spør aldri på den måten. Videre vil et Guds barn gjennom alt være avhengig av sin Fars omsorg, og ber: «Sørg du for alt det jeg trenger!» Men det som først og sist trenger seg på i et slikt hjerte er denne bønnen: «Forlat meg mine synder! Å, forlat meg, forlat meg!» Dette henger alltid sammen med: «Hjelp meg i fristelsene, så jeg ikke skal falle! Hjelp meg å flykte fra det som frister meg til fall!»
Stemmer det ikke at dette er nådebarnets egne og inderligste hjertebønner? Dette er da også punkt for punkt innholdet av Fader vår.
Må en ikke da fryde seg på tross av all sin elendighet? Fryde seg over at det ikke er til å komme forbi at det først og sist er slike forhold hjertet er blitt opptatt av! På den måten ser en tydelig hva en ny fødsel vil si.
Og de som er født av Gud er sannelig Guds barn på jord. Den store og gjennomgripende forandringen av hjertet beviser langt mer enn alle krefter og gode gjerninger. Spesielle feil, glemsomhet, forsømmelse og svakheter har ikke mulighet for å ødelegge dette enkle vitnesbyrdet. Den som har et hjerte som i alt vesentlig stemmer overens med Guds sinnelag, må i sannhet være født av Guds Ånd - selv om han daglig måtte klage og sukke over det gamle menneskets skrøpeligheter som alltid henger så fast ved ham, og hva det kan finne på.
På den annen side er det et like tydelig bevis på at et menneske ikke er født av Gud, når alt det hjertet hans strekker seg etter strir mot det Guds sinn vi finner uttrykt i Herrens bønn.
*
Hva kan vi så oppsummere om den som ikke har et hjerte som stemmer overens med Herrens bønn, men tvert imot står i strid med denne? Jo, han er nettopp gjennom dette sitt hjerte bannlyst fra denne bønnen. Han kan aldri så lenge han lever be et Fader vår uten samtidig å synde. Og den som er bannlyst fra Herrens bønn er selvsagt også bannlyst fra himmelen, om han dør i denne tilstanden. Fordi den som ikke kjenner husets herre, kommer heller ikke inn.
Men om dette er åpenbart, og samtidig en uryggelig sannhet, så gled deg! En ubeskrivelig nåde kan du ennå få oppleve, du som i dag er i denne ulykkelige tilstand. Du er ennå ikke i fortapelsens evighet. Du kan fremdeles komme til din Frelser. Du kan ennå bli den største glede for Gud og hans engler. Du har jo ennå en trofast Far i himmelen som vil omfavne deg og gi deg den «beste kledningen». Bare du kan vekkes, står opp og går til din Far, som den fortapte sønn gjorde det.
Da kan du straks be en bønn som han synes om: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Miskunn deg over meg!»
Og selv om en slik sjel ikke straks kan be så pass riktig i tro og i Jesu navn, så er likevel hans anger og omvendelse det som gleder Gud. Han hører nødropet, ja, også de blinde ved veikanten.
Legg så merke til ennå et eksempel: Når Saulus, en stor Kristi fiende, endelig lå slått til jorden av Guds kraft, både fysisk og åndelig blind i Damaskus, da var han ennå ikke frigjort og lykkelig. Men da er det at det går liksom et sukk fra hjertet hans, et sukk som i den barmhjertige Frelsers øre blir som et mektig rop i natten, og som gjør at Gud ikke venter til morgenen med å hjelpe. Nei, han vekker Ananias og driver ham til straks å finne den stakkars Saulus, for å trøste ham og tilsi ham syndenes forlatelse. Og hva er det Herren nevner som grunn til at det haster? Jo, han sier: «For se, han ber», Apg 9:11.
Men det rette paradiset i Fader vår åpnes egentlig først for din sjel når du begynner å be i tro - når du har fått full forlatelse for all din synd og det vitnesbyrd at du er et Guds barn. Da først kan du i sannhet si: «Far!»
Så kommer vi til den neste viktige sannheten om dette ordet. Det er nemlig ingen kristen som bør gå videre i bønnen Fader vår før han meget nøye har tenkt gjennom følgende: Om han med et barnlig tillitsforhold mener det han sier i innledningen til bønnen; at Gud er hans kjærlige Far, og at han er Guds elskede barn.
For hele bønnens trøst og kraft avhenger nettopp av en virkelig hjertets tro på dette første ordet i Fader vår.
Kan du av hjertet kalle Gud for din Far? Tror du av hjertet at du er Guds kjære barn? Og har du klart for deg hva det vil si? Å, da skal du med salig tillit også be det som følger videre i denne dyrebare bønnen.
Men her møter vi forskjellige problemer, til og med hos mange gudfryktige sjeler. For det første har vi dem som ennå ikke er frigjorte og har liv i Gud. Det er slike som strever og treller. De holder seg på en viss lettvint måte for å være Guds barn. Men ikke i den inderlige, virkelige betydningen som det menes når Kristus tar dette ordet i sin munn. Det de legger i det er mer dette at de er da ikke av verden, de er da kristelige, de er da slike som søker og elsker Gud.
I denne overfladiske meningen kan en nok tale lett om det å være Guds barn. Men å mene at en tilhører de kristelige, er slett ikke det samme som å tro at «Gud er vår rette Far og vi hans rette barn». Hva dette siste betyr vil du nemlig forstå av Kristi ord om at vi er hans brødre, som vi har nevnt tidligere.
Tenk nå ennå en gang over, og må Gud gi oss åpne øyne til å se, hva det betyr når Herren på den dagen han står opp av graven etter å ha fullført sitt forsoningsverk, begynner å tale slik: «Gå til mine brødre og si: Jeg farer opp til min Far og deres Far, til min Gud og deres Gud».
Går det nå opp for deg hva Guds barn vil si? Her sier Herren først: «brødre». Men ikke nok med det; for at ingen skal gå for lett forbi hva «bror» vil si, så legger han til: «Min og deres Far, min og deres Gud».
Dermed har jo Herren Kristus uttrykkelig holdt fram for oss den egentlige betydningen av bror. Og da får uttrykket Guds barn en så veldig betydning at englene i himmelen måtte skjule sine ansikter stilt overfor dette.
Guds barn! Det var dette veldige Gud tenkte i begynnelsen, da han skapte menneskene, og det hver og en kan se med sine egne øyne: Alt det som finnes på jorden, skapt for menneskene.
Menneskene, Guds barn! Nettopp det var det som gjorde at Guds evige Sønn måtte bli menneskebarn, og på den måten bevise for enhver at vi er brødre. Men her må vi nok bekjenne at våre hjerter er altfor trange til riktig å fatte noe så stort. Og likevel er det en så vesentlig forskjell på den enes og den andres tro nettopp på dette punktet.
Den ene kan liksom aldri bli ferdig med å undre seg over dybden, bredden og lengden i denne herlighet. Han kan aldri riktig få det inn i sitt hjerte slik som han ser det og tror det. Likevel har han alt nå sin største glede på jorden nettopp i dette.
Den andre, derimot, kan faktisk med letthet tro det, men har ingen undring over det eller glede av det. Så mye har han ennå ikke sett av hva det vil si å være Guds barn. Dette er den første feilen som gjøres i troen på ordene Fader vår.
Det andre er at selv de levende Guds barn som en tid har frydet seg i troen på dette herlige barneforhold til Gud, på nytt kan synke ned i sin egen fattigdom. De begynner å se på seg selv, og mister den rette barnlige tillit til Gud.
Enkelte ber da Herrens bønn med en viss skjødesløshet, slik at de ikke holder klart for seg hva de sier og mener med ordene Fader vår. De går da kanskje ganske lett over dette. Av den grunn blir de tørre og uten glede gjennom hele bønnen. Andre har fått en bundet samvittighet. Det kan komme av at de har hatt store fall, eller er sunket ned i store fristelser og synder. Dette møter dem så i bønnen med et skremmende: Du vil be til Gud. Du kaller Gud din Far, du som har gjort den og den synd, som erkjenner med deg selv dette og hint?
På en slik bakgrunn oppstår de største hindringer for at en kan be Fader vår med den rette tillit. Måtte hver og en være klar over at uansett hvilken av disse kategorier han tilhører, så er det av uvurderlig betydning at han ikke fortsetter på denne måten med å si: Fader vår uten verken å tro eller å mene noe med det! Grunnen er den at dette jo nettopp er det forhold selve livet avhenger av, det å ha en virkelig barnlig tillit til Gud, og i ånd og sannhet kunne påkalle ham som vår Far.
Blir samvittigheten på nytt fanget under trelldom, så en ikke våger å nærme seg den himmelske Far i denne bønnen, eller en sovner inn på nytt, så en på lettsindig måte sier: Fader vår uten å mene det en sier, så leder det i begge tilfeller til åndelig død.
Det åndelige livet er et tillitsfullt barnlig forhold til Gud. Dette uttrykker apostelen på denne måten: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn», Rom 8:15-16.
Akkurat som i det første vi sa om denne teksten, så er også i dette vi nå har omtalt det viktigste at vi er oppriktige overfor Guds ansikt. Bort med all form for skuespill! Be ikke Fader vår hvis du ikke mener det ordene står for, nemlig at Gud er din rette Far og du hans rette barn! Be det i alle fall ikke uten at «du jager etter det for å kunne gripe det», altså etter å få denne frelsende troen inn i hjertet ditt.
Stans ved de dyrebare ordene Fader vår! Og gå ikke videre i bønnen før du har spurt deg selv hva de ordene betyr, og om du virkelig er Guds barn!
Dette kan nok føre med seg en troskamp som gjør at du ikke så fort kommer videre til de andre bønnene i Fader vår. Men det har så mye større betydning og velsignelse over seg, enn om du farer gjennom hele denne dyrebare bønnen i tankeløshet.
Vår store lærer Luther skriver: «Her er det best at hver og en prøver seg selv når han går inn i sitt kammer og begynner å be, så han tenker etter hva han sier. Og liksom legger ordene Fader vår på en vekt idet han sier: Hva er det nå du ber? Hva sier hjertet ditt til dette? Er det sant at du regner Gud som din Far og deg selv som hans kjære barn? Hvis hjertet ditt da svarer: Nei, eller: Jeg vet ikke, eller: Hvordan kan jeg tenke noe så stort og herlig om meg? Å, hvorfor lar du ikke da heller være å be - når munnen din kaller Gud for Far, mens hjertet beskylder både deg og ham for at hans ord lyver?
Eller hvorfor bekjenner du ikke mye heller din svakhet og sier: Jeg kaller deg for min Far. Det bør jeg jo gjøre både etter ditt ord og din befaling. Men jeg frykter for at hjertet mitt lyver. Det var selvsagt ikke så ille om jeg bare lyver for meg selv, bare jeg ikke beskyldte deg for løgn. Å, min kjære Herre og Far, hjelp meg i dette så jeg ikke gjør deg til en løgner.
Derfor, selv om jeg nok kjenner og erfarer at jeg dessverre ikke kan si Fader vår av hele mitt hjerte - som heller ikke noe menneske på jorden kan si fullkomment og rett, (for da ville vi jo alle være fullkomment hellige), så vil jeg likevel forsøke. Og jeg vil begynne som et lite barn begynner å die sin mors bryst. Kan jeg ikke tro som jeg burde, så vil jeg likevel ikke si at noe av dette er løgn, eller vende meg bort fra det. Nei, jeg vil verken la det være, eller holde opp å øve meg i denne tro. Som Paulus sier vil jeg «jage etter det», Fil 3:12. Daglig vil jeg lære å stave denne leksen til jeg kan både si og mene Fader vår og Kristi ord om at jeg er hans bror. Det kan gå så godt eller ille det vil, ja om jeg stammer eller lesper. Gud gi meg i alle fall nåde til å gjøre litt framgang». Så langt Luther.
*
Igjen og igjen må vi si: La ingen ting i hele Herrens bønn være så viktig for deg som dette første: At Gud er din Far og du hans barn.
Om du ikke er Guds barn, eller i alle fall søker å bli det nå, hva skal så bønnen tjene til?
Kanskje du er opptatt med bønn, med andaktsøvelser og liknende åndelige saker, men er ikke et Guds barn, og søker heller ikke framfor alle ting å bli det. Ja, da er du akkurat som en skipper på et fartøy som har fått en så stor lekkasje at det i løpet av noen timer vil synke, som ville hatt en mulighet for å nå havn, men likevel ikke straks søker havn. I stedet fortsetter han i samme retning over de samme favner vann, bare opptatt med å pusse på klærne sine og ordne med andre saker ombord i fartøyet.
Hvorfor være opptatt med slikt - når han snart skal synke i dypet med alt sammen? Hva skal din bønn tjene til? Hvorfor ber du om noe som helst i Guds navn, om Guds rike, om Guds vilje, - når du ikke selv er hans barn, eller i alle fall nå søker å bli det? Da er det jo heller ingen grunn til å bry deg om bønnen eller noe annet som hører til Guds rike.
Se hvor viktig det er at du aller først blir klar over ditt hjerteforhold til de første ordene, Fader vår, før du fortsetter med å be videre.
Selv om du ikke skulle komme lenger i bønnen enn til de første ordene, så var det i sannhet nok for den dagen - bare du ved Guds nåde får disse ordene inn i hjertet ditt så du begynner å tro ditt barneforhold til Gud. Det er den store hovedsaken. Himmelen og frelsen er nå din. Og så kan du fortsette med å be: Min Far, helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike.
Det er slett ikke meningen at du selv når som helst kan ta til deg denne frelsende troen. Nei, meningen er bare at du ikke skal si fram ditt Fader vår overfor Gud uten i det hele tatt å mene, tro eller holde klart for deg hva ordene innebærer. At du framfor alt må ha som mål å få orden på det aller viktigste mellom deg og Gud, før du ber videre.
Farer vi løselig over det forholdet som er viktigst, blir det nettopp det som fører med seg så mye falskt og vanskelig i sjelen. Den som er oppriktig i sitt Fader vår, og virkelig tenker over hva han taler om innfor Guds ansikt, vil derimot alltid måtte ha det rett med Herren for å kunne be. Han vil alltid og hurtig måtte søke hjelp i situasjoner som vil ødelegge det gode forholdet til Herren.
Dette barnets forhold er jo selve hjertet og livet i all kristendom. Og i Bibelen står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det», Ord 4:23.
Det kan kanskje bli en meget stor kamp å kunne tro denne din barnerett hos Gud. Ja, - på grunn av et eller annet forhold synes det kanskje ganske umulig for deg. Vær da oppmerksom på følgende som kan klarne det hele: Hva er grunnen til at du ikke kan tro og hvile i din barnerett hos Gud? Er det dette at du vet med deg selv om en synd du bevisst lever i og som du ikke vil gi opp, som at du f. eks. lever i hat til et menneske og ikke vil gjøre opp med vedkommende? Er det noen kjødelige lyster, uærlighet i forretningsliv eller på arbeidsplass, altså åpenbare kjødelige gjerninger som du driver med og som du ikke har tenkt å slutte med?
Da kan det ikke nytte å bruke evangeliet i et forsøk på å overdøve eller dempe hjertets ekte motreaksjoner. Da nytter det ikke å anstrenge deg for å tro din nådepakt hos Gud. Alt Guds ord strir nemlig så tydelig og klart imot slikt. Og Herrens Ånd, som skulle gi deg troens visshet og vitnesbyrd om din barnerett hos Gud, er en ren og hellig Ånd. Den er sannhetens Ånd. Den kan ikke gi deg trøst i noe som strir imot sannheten.
Du vil bli stilt overfor apostelens ord til trollmannen: «Du har ingen lodd eller del i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud», Apg 8:21. Han sier ikke: For dine synder er for mange og for store. Men han sier: «Ditt hjerte er ikke rett for Gud». Men gled deg over at han heller ikke sier: Derfor må du for alltid være fortapt. Nei han tilføyer tvert imot: «Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Herren om at kanskje ditt hjertes tanke måtte bli deg tilgitt».
Tenk at ikke en gang trollmannen, som var så gjennomsyret av hykleri og «lå i bitterhets galle og i urettferdighets lenker», v.23, ikke en gang han behøvde gå fortapt. Nei, han fikk komme til Gud og be om tilgivelse.
Legg også merke til at apostelen ikke uten videre sier til ham at han straks skal «tro på Herren Jesus», men sier: «Omvend deg fra denne din ondskap!» Det samme sier jo Kristus: «Om ditt øye frister deg til fall (til hinder for nådelivet), da riv det ut og kast det fra deg», Mat 5:29. Han sier ikke: Så tro på meg, og du behøver ikke rive øyet ut.
Troen og en god samvittighet kan aldri leve sammen med synder som forsvares. Gjennom slike drives en alltid bort fra nådestolen. Luther bemerker at det er mange som holder seg borte fra nattverd og bønn på grunn av at de ligger bundet i synder som hersker over dem. Det kan være hat de ikke vil ta et oppgjør med, eller liknende. «Det beste råd en kunne gi slike», sier Luther, «ville være at de må vende seg fra synden og komme til Gud i sakramentet og bønnen. Dette ville i sannhet være bedre for dem enn å fortsette i sine synder og la djevelen få både kropp og sjel».
Å ja, det sier også Kristus er mye bedre for deg; at du heller tar lidelsen med at et øye rives ut og du får oppleve det evige liv, enn å ha to øyne og kastes i helvetes ild. Å, gjør nå det eneste rette: Fly fra synden! Herlighetens krone er den store lønnen, selv om du vil måtte lide når kjødet kors-festes.
Blir du derimot værende i synden, blir din bønn hindret. Da vil du heller ikke oppleve Guds salige fred her på jord og den himmelske glede i evigheten. Men legg merke til at dette gjelder synder som du tilber, ikke bare elsker. For kjødet har alltid sin gamle kjærlighet til synden. Det gjelder også de hellige. Nei, her taler vi om synd som du aksepterer, unnskylder, og som du er innstilt på å fortsette med. Og det på tross av at den ikke en gang er tvilsom, men en åpenbar synd. Hvis en på den måten tilber slikt, så strir det alltid klart mot troen og nåden.
Da er det helt annerledes med en kristen som sier: «Jeg elsker deg, synd, helt forferdelig. Men jeg hater og forbanner min kjærlighet til deg, og jeg roper til den allmektige Gud om hjelp mot selve denne kjærligheten til synden». Ja, hvis det er slik du har det; at du ser og erkjenner din kjærlighet til synden, men søker å bli løst fra den, da skal du sannelig ikke et øyeblikk tenke på å fly fra din kjærlige Far, som jo har fått Sønnens oppgjør for all verdens synd. Nei, da skal du straks fly til hans fang og tro hans nåde med full visshet.
Men nå må du være på vakt og merke deg at det ikke er snakk om at du først skal vente på befrielse fra synden, før du skal tro nåden. For akkurat dette å først vente på det følbare, kan bli den største snare som djevelen kan fange deg med.
Det er bare ved tro du kan vente noen befrielse. Se 1Joh 5:4 og Heb 11. Kjødet elsker synden. Ja, bestemte medfødte tendenser kan forfølge og plage oss så lenge vi er her på jord. Det er en tilstand som alle hellige sukker og klager over. Men Luther sier at slike synder, som vi selv på den måten dømmer, de holder vi dermed ærlig og åpne fram for Gud. Vi har alltid Kristi offer mellom dem og Gud, så de aldri vil kunne fordømme oss så lenge vi blir værende i Kristus, og synden dermed er korsfestet.
Nei, når det gjelder slike synder og lyster, da skal du bare stadig ta til deg i ditt hjerte de store, evige sannheter vår nådestand er grunnet på. Du skal kjempe for ditt evige liv og frelse, for nettopp å holde fast på din tillitsfulle barnerett. For du skal være klar over at det djevelen strever aller mest for, er å stjele denne barneretten fra hjertet ditt og føre deg ut i mismot og trelldom. Ta derfor nå hele Guds evangelium til hjelp. Ta sakramentene, bønnen og brødres råd og forbilde til hjelp, så din samvittighet ikke skal bli dradd ned i trelldom, men at du i stedet må seire over angrepene ved tro.
Nå vil du nok ofte oppleve som det mest usannsynlige at du kan være et Guds barn. Alt som er i deg taler liksom imot noe slikt. Du synes du er mye mer lik et djevelens barn, spesielt når en særdeles sterk natur bryter ut på en ubehagelig måte, eller det skjer et fall som med Peter. Deretter følger ofte en langvarig tørketid i sjelen, og du får ulyst til både bønnen og Ordet. Nettopp da må du være spesielt på vakt, så du ikke følger fornuften og følelsene, og glemmer de dype, evige sannheter som vår himmelske barnerett er grunnet på.
La oss ta et eksempel på hvor viktig det er å være oppmerksom på og å holde fast ved grunnlaget for dette forholdet, som ellers ser temmelig usannsynlig ut: Vi tenker oss at der du farer fram stopper du opp og fryder deg over et herlig palass du ser, som er omgitt av all mulig rikdom og skjønnhet både fra naturens side og hva kunst angår. Ja, det fortoner seg for deg som bortimot et himmerike på jorden.
En mils vei derfra møter du så en fattig vandringsmann. Han er kledd i de mest elendige filler, støvete og fæl. Om så noen forteller deg at denne mannen er arvingen til det skjønne palasset du passerte, så må det virke som den groveste løgn og skuespill i dine ører.
Men hva så når du får høre den egentlige sannheten, nemlig at den fattige vandringsmannen akkurat når du møtte ham, kom hjem til sin slekts eiendom og hans arv etter en tur til utlandet som hadde falt svært uheldig ut for ham. Han var først blitt plyndret av røvere. Senere hadde han selv bidratt sterkt til å ødelegge både kropp og sjel, til han omsider var kommet i den elendige tilstanden han var i da du møtte ham.
Onde makter hadde lenge holdt ham fanget så han holdt seg borte. Men nå, etter gjentatte kall fra hans fars hus, har han endelig vendt tilbake for å ta imot sine fedres gods.
Ja, når du får høre den egentlige sannheten om alt sammen, da kan du tro det som like før så fullstendig usannsynlig ut. Og er ikke alt dette, som svarer til Kristi lignelse om den fortapte sønn, nettopp også forholdet med oss? Mennesket er i sannhet en fallen og fornedret sønn, og likevel en himmelens sønn, et virkelig Guds barn. Hvor er ellers denne underlige slekten kommet fra? Hvem er mennesket? Hva er det skapt til? Er det ikke opprinnelig et Guds barn?
Vi vil vel ikke anse oss på linje med dyrene? Eller hører vi til de forkastede ånders slekt? I tillegg til det den herlige skapelseshistorien åpenbarer om mennesket, bør vi også med egne øyne kunne se det samme, nemlig at mennesket var selve hovedformålet for hele Guds skaperverk. Alt det Gud skapte på jord, det skapte han jo for menneskene. Hvem skulle ellers ha det alt sammen?
Tenk over hva menneskene var for Guds hjerte! Men mennesket falt, og det er fallets forferdelige følger som vi nå forskrekkes over.
Forflytt deg så til stallen i Betlehem og spør deg selv hva du ser i krybben. Tror du virkelig at det lille barnet der er Guds evige Sønn som kom fra himmelen og ble vår bror? Hør hva som lyder som en hilsen fra himmelen til hyrdene på marken, og spør deg selv hva alt dette antyder om menneskene.
Hvem er menneskene - når Guds evige Sønn er blitt vår bror? Er din elendighet større enn alt dette som Gud har gjort?
Se videre på den kampen det kostet «den førstefødte blant mange brødre», Rom 8:29, på korset, for å uskadeliggjøre deres synd, ta bort lovens forbannelse og «fordømme synden i kjødet», v. 3.
Teller du med dine synder mer enn alt dette?
Be Gud løse deg fra vantroens og djevelens anfektelse og at du må få åpnet øynene. Da skal du få se en herlighet så stor at du mer enn gjerne vil miste deg selv. I salig ydmykelse må du bare si med Sal 118:23: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne», og Ef 1:5-6: «... idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».
Kort sagt: Tenker du på din synd og uverdighet, så sett alt det Gud har gjort, opp imot dette. Tenk så etter hva du og ditt veier imot det Gud har gjort!
All min verste synd og ondskap beviser ikke noe som helst mer enn vandringsmannens filler, nemlig at han var en sønn som hadde vært ute i hardt vær. Men hans fall og hans filler kan da ikke omstøte det faktiske forhold - at han fremdeles i virkeligheten er arvingen, og snart skal se ganske annerledes ut. Vi skal jo også en gang avkles de siste bevis på våre fall og vår tid i fornedrelse, for så å stråle i skjønn, himmelsk prakt som de rette Guds sønner og døtre. Men mens vi ennå bærer på dette syndens og dødens legeme må vi passe på at vi ikke glemmer hva vi i virkeligheten er.
Det er derfor helt nødvendig at vi holder fast på hva Gud selv har gjort og sagt om menneskene.
Går dine tanker igjen til vilkårene for en ny fødsel, og du ikke er overbevist om at du er født av Gud eller ei, så tenk igjen på hva vi f. eks. har sett om den indre strid som det naturlige menneske har mot hvert punkt i Fader vår, og hvor motsatt forholdet er for Guds barns vedkommende. Hvis du så midt i all din usselhet likevel ikke kan nekte for at ditt eget hjerte punkt for punkt sukker og samstemmer med denne bønnen, slik vi har omtalt tidligere, - mens det hos det naturlige menneske er det helt motsatte - ja, så må jo en så total forandring av selve hjertet vitne om en ny fødsel.
Opplever du så at hele ditt indre ikke sukker etter noe annet så viktig som det å være Guds barn, at ikke noe annet enn Frelseren kan trøste deg i denne sak, og at du derfor først og sist ønsker deg den rette tro på ham og å få være hans egen ... da må det jo være dette som er å motta ham. «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12.
Følg da ikke naturen og djevelen som aldri vil at noe skal være nok til å gi deg visshet, så snart sjelen begynner å søke Kristus. La i stedet det store gjennomgående vitnesbyrd i hele Guds ord være det som teller for deg. Slipp ikke ordene Fader vår før hjertet ditt i det minste har fått noe av denne herlige trøsten. Gjør som så mange Guds barn, som i enkel bønn gjentar for seg selv ordene Fader vår, samtidig med at de tenker nøye gjennom grunnene til at vi kan si dette, inntil det virkelig gleder dem helt inne i hjertet.
De dveler f. eks. i sine tanker ved slike sannheter: «Fader vår, du som skapte oss til barn, og skapte alt som finnes på jorden for vår skyld (tenk!). - Fader vår, du som gav oss din evige Sønn for at han skulle bli vår bror (tenk!), og tok bort syndens fordømmende makt ved korsets død (tenk!) -. Fader vår, du som selv har sagt vi skal kalle deg Far, og sagt at vi er dine barn. - Når jeg vet alt dette tør jeg ikke la være å regne med deg som min rette Far. Ja, din elskede sønn har jo kalt slike disipler som ennå var fulle av skrøpeligheter, for sine brødre. Og han ble jo gitt så vel for meg som for dem - og de var syndere så vel som meg - og du, Gud, gjør ikke forskjell på folk. Det som gjaldt for dem må også gjelde for meg.
Å, så gi meg da nåde til å kalle deg for min Far av hele mitt hjerte, så jeg ikke begår den fryktelige synd å gjøre deg til en løgner! Det er jo også din lyst at vi tror og holder deg for vår Far. Du Fader vår, som er i himmelen, en mektig Herre over alt, du kan jo på et øyeblikk gi meg din Hellige Ånd så jeg får en fast og sterk tro. Du er jo alltid nær hos oss alle dager inntil verdens ende. Uansett hvor jeg går eller ligger, så ser du meg og hører alle mine bønner. Gi meg så den dyre gaven å tro på deg og være ditt barn, for ditt navns skyld, kjære Far».
fra boka «Fader vår» av C.O.Rosenius
Drakten
av Olav Nergård
Jeg vraker min kristendoms drakt. - Hvilket skrud:
med lapper og frynser og filler.
Jeg har jo en drakt som er gitt meg av Gud,
den eneste drakten som stiller
Guds hellige krav. Og nå står jeg da kledt
i hans, han som kom hit, fra oven,
fullkommen og hellig ren, så komplett
som Herren selv krever i loven.
Jeg prøvde å flikke og lappe en tid
på min - denne kristendomsdrakten.
Det ble slik en trelldom og smerte og strid,
mens satan og synden tok makten.
Slik satt jeg forferdet ved Sinais fot,
og lappet med bøter og filler.
Se her hva i bedring, i bønn og i bot,
de loviske treller bestiller.
Jeg sydde og sydde på lapp etter lapp
av følelse, vilje og anger.
Og enkelte trøstet og gav meg et klapp:
«Det er ikke mer han forlanger.»
Men jeg? Nei, jeg var ikke sikker og viss.
For saken er evig alvorlig.
Tenk om jeg tok alltid og evig i miss,
og trøstet meg falskt og vilkårlig?
Så strevde og sydde jeg mer, for det gjaldt
å få denne drakten min ferdig,
og stå der fullkommen rettferdig i alt,
for Herren og himmelen verdig.
«Det er ikke noe som skjer på en dag!»
Jeg strevde i alvor - jeg sydde.
Men tror du jeg levde til Herrens behag?
Og tror du at djevelen flydde?
Og tror du at jeg ble rettferdig for Gud
ved stadig å lappe og lappe
på denne min drakt, ved Guds krav og Guds bud,
og fikk meg en kongelig kappe?
Og tror du jeg seiret fra synder og fall
og sto der så ren for Vår Herre,
i hele Guds gjerning og hellige kall?
- Å, nei, jeg ble verre og verre.
Jeg prøvde å ville, jeg prøvde å tro,
å be, og så makte å seire.
De største triumfer - og djevelen lo -
det var jo han som fikk feire.
Så sank jeg da sammen i vånde og ve.
Jeg var - å, jeg så det forferdet,
som selv skulle angre og kjempe og be -
forstokket, forstenet, forherdet.
Hvorledes omvende seg rett - «få det til!»
helt ekte og grundig og riktig?
Her står jo det evige livet på spill.
Og derfor er saken så viktig.
Men hvor var min vilje og evne? Jeg led.
Her hjalp verken strev eller bønner.
Nei, intet gav sikkerhet, visshet og fred.
Se her, hvordan loven belønner.
Den lønner jo sine med trussel og død
og helvetes evige pine.
Slik gikk jeg og stønnet i smerte og nød:
«Å, syndene, syndene mine!»
Nå var jeg fortapt og jeg så ingen veg.
Her var ikke håp om forbedring.
Da leste jeg noe om Jesus for meg.
Han kom i min dype fornedring.
Tenk drakten er ferdig. Det er jo fullbrakt.
Jeg får jo umulig til maken.
Men det han har gjort, står i sannhet ved makt.
Og dette forandrer jo saken.
Er drakten min ferdig, så tar jeg imot,
ja, tar imot det som er ferdig,
som ikke min anger, min bønn eller bot
har gjort meg fortjent eller verdig.
Den drakt som var fjernt fra min fjerneste drøm
er gitt meg i Kristus fra oven.
Hans drakt er fullkommen. Hver eneste søm
er etter Guds mønster i loven.
Han gav meg den reneste, helligste drakt,
den skjønneste himmelen eier,
det verk som er ferdig, fullført og fullbrakt,
sitt liv og sin død og sin seier.
Jeg eier den drakten jeg aldri kan få
ved lovslit og selvstrev og møye.
Og i denne drakten fra ham kan jeg stå
til doms for den evige, høye
og hellige Gud - uten feil, uten brist -
ved Jesus, min store forsoner.
Og i denne drakt skal jeg reise til sist
til ham som som i evighet troner.
Nå fødtes en glede her dypt i mitt bryst,
en trygghet, en visshet, en kvile.
Nå ble det, å leve med Jesus, min lyst.
Nå slapp jeg for visst å fortvile.
Jeg har jo en kledning gjort ferdig av Gud.
Den holder i døden og dommen.
Fullkommen holdt Jesus Guds lov og Guds bud.
Hans soning er også fullkommen.
I striden kan hjertet enn gråte, ja blø.
Men han er «den første og siste».
I ham vil jeg leve. I ham vil jeg dø.
I Jesus skal øynene briste.
Det jubler i sjelen. Det synger en sang!
Så sant han holdt loven til endes,
så sant han til soning gikk lidelsens gang,
så sant skal han ene bekjennes.
Så sant som han virkelig er den han er,
så sant skal han hylles og prises.
I alle som ser ham og lever ham nær,
skal også hans krefter bevises.
Så sant som de frelsende sannheter vil
forvandle en synder og skrive
Guds lov i vårt hjerte, han døper med ild,
gjenføder den døde til livet.
Fullkommen står jeg, i den nye Guds pakt,
på Ordet og løftet og eden.
Fullkommen står jeg i hans hellige drakt,
forløst i fra dommen og vreden.
Fullkommen står jeg. - Å, hva skal det bety
at jeg - den elendige arme -
fikk se denne sannhet og fødes på ny
og møter Guds kjærlighets varme?
Å, herlige drakt! - Å, velsignede lodd!
- Langt mer enn jeg fatter og aner!
Jeg ser først til fulle, når målet er nådd,
Guds kjærlighetsråd og Guds planer. -
Det er en så underfull hemmelighet.
Guds Sønn selv er drakten han skjenker,
så høyt over alt det et menneske vet
og alt det som englene tenker.
Og mine forbedringers selvgjorte klær,
som ikke besto sin prøve,
er kastet og vraket. Den drakten jeg bær
for Gud - jeg, en synder i støvet -
er den som han gav meg. Fullkommen og ren,
som Sønnen for tronen i himlen,
er drakten jeg står i. Jeg står her som en
som han har tatt ut i fra vrimlen.
Pris Herren, pris Jesus, pris Lammet, med meg
- meg arme besudlede synder -
som Herren har kledt i sin drakt slik at jeg
står frelst, som Guds Sannhet forkynner,
i Jesus, i Jesus, alene i ham,
innviet for ham, i hans rike,
og ren i hans blod, født for himlens program
- et evighetsmål uten like.
fra diktsamlingen «I Herrens hånd»
--------
En dyp Guds lærer har med rette sagt at «bønnen Fader vår er paradiset som åpnes på nytt her på jord. I den kan det rettferdiggjorte menneske på ny tale med Gud som en far, og vandrer mellom de skjønneste og mest fruktbare trær - de sju bønnene».
Boka «Fader vår» og «I Herrens hånd» får du kjøpt hos oss.
Få flere av tidligere, ikke minst forrige nummer av bladet
sammen med dette nye, gratis til utdeling!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508
Bladet: 3075.10.24092
IBAN: NO08 3075 1024 092 BIC-adresse: PLUSNO22
Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal. E-post:
Tlf: 38 26 21 44 Mob: 918 70 466 Fax: 38 26 21 32
www.arven.net
