Jeg, jeg - - for min skyld
Jes 43:22-25
Den store, eneste hovedsak til vår frelse
Det er en viss tendens hos alle sjeler Gud har fått vekke opp, som truer med å gjøre all deres åndelige søken fruktesløs, og med uendelig kval utpiner hjertet som med en sakte drepende gift.
Det er den gamle, velkjente tendensen til bare å ville se på seg selv, på hva jeg er og gjør, eller burde være og gjøre. At vi ser hundre ganger på oss selv - mens vi ser bare én gang på Kristus og hva han har gjort for oss, Ja, ser timer på oss selv, men bare har flyktige blikk på ham.
Vi sier slett ikke at alle mennesker er plaget av dette problemet. Nei, der er mange som altfor godt kan den kunsten å bedra seg selv og være sterk i sin tro. Ja, mange av disse er så forblindet at de med stor tilfredshet kan se på seg selv og hva de har utrettet, så dette bare styrker deres falske fred.
For ikke bare å tale om så åpenbare fariseere, er det derimot andre som gjennom forkynnelsen kjenner frelsens vei så vel at de er så trygge i sin tro og vet så godt at «alt er av nåde», at «all vår fortjeneste er utelukket».
Ja, så «sterke» og opplyste var også vi en gang, men hvor svake og elendige er vi ikke blitt - etter at selvbedragets søvn måtte vike fra våre øyne!
Du som er så totalt fri for all slik skrøpelighet, er så klok og sterk i troen: La det nå endelig en gang bli avdekket for deg at dette bare er et tegn på at du ennå ikke er kommet gjennom den «trange porten»! Ennå er din kristendom bare blitt en teori, ennå er det ikke blitt praksis for deg!
Ingen har med et rett våkent sinn hatt lovens åndelige krav og Herrens hellige øyne rettet på alt sitt vesen, uten å falle i den grøften å først og sist se på seg selv.
Dette er dels en frukt av vår gamle natur, dels den gamle fiendens list. For når han ikke lenger kan holde oss fast i syndens og urettferdighetens grove, synlige lenker, så svøper han oss inn i egenrettferdighetens fine silkenett.
Men det er nok vårt hjertes dype adamittiske selvforgudelse som er hovedkilden til alt dette, og som gjør at vi anser oss selv så betydningsfulle for vår frelse, som om vi kunne og burde hjelpe til i dette, og ikke, som totalt fortapt, ta imot alt av nåde!
Denne medfødte innbilning forvirrer sjeler som er vekket opp av Gud og har fått nød for sin sjel, slik at de, virkelig alvorlig og nidkjært opptatt med å følge Ordet, uten å skjønne det, på denne måten konkret strir mot det som var Guds hensikt. For han vil ha oss ned - mens vi vil opp. Han vil avkle oss, mens vi vil påkle og utsmykke oss. Han vil ha oss mer elendig, vi vil gjerne bli bedre og bedre. Om ikke annet så vil vi i alle fall at vår åndelige fattigdom og sønderknuselse skal bli dyp nok - !
Å, måtte vi endelig en gang lære hva det vil si som fullstendig fortapt bli frelst helt og holdent av en annen! Å, måtte vi våkne og se hva Herrens hjerte sier, f.eks. når vi hører slike ord som dette fra hans munn. Må Guds Ånd åpne våre hjerter!
I Jesaja 43:22-25 sier Herren Kristus: «du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. Du har ikke brukt penger på velluktende krydder til meg, og ikke mettet du meg med dine slaktoffers fett.
Du har bare trøttet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
Hør her hvordan Herrens hjertes holdning er: «Nå vel, alle dere som tørster, kom etter vann! Og dere som ingen penger har»* - - ja, både syndere og hellige: Hør her når Herren selv taler og sier oss hvordan han dømmer og handler i dette store spørsmålet om hvordan vi blir benådet!
Hva kan være mer sikkert enn det Herren selv sier? Og her hører vi ham nå på den mest uttrykkelige måte forkynne at verken det ene eller det andre offer, verken indre eller ytre fromhet kunne bevege ham til å gi nåde. Og verken det ene eller det andre fall i synd, verken indre eller ytre umoral kunne tilintetgjøre hans nåde. Nei, både menneskers fortjeneste og skyld ble oppslukt av et eneste forhold: «Du har bare trøttet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger.» Å, hvordan skal det gå?
Jo, «Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld» - merk: «for min egen skyld» - ikke for din skyld! - «og dine synder kommer jeg ikke i hu.» Å, vidunderlige ord, søte som honning, for fattige syndere! Nådefulle Gud, åpne opp våre øyne og hjerter så vi kan smake og se hvor herlig dette er!
Men for å kunne erfare rett kraften av disse herlige ordene, er det spesielt om å gjøre at vi oppfatter det forhold at alt det Herren her regner opp av det som ikke bidrog til å få hans nåde, var nettopp det mest vesentlige av den gudstjeneste, den fromhet og gode gjerninger som Herren hadde pålagt Israels barn!
*Jes 55:1
Vi ser han taler først om hjertet: ««du har ikke påkalt meg» - som omfatter alt hjertets trang etter Herren, og dermed all bønn og påkallelse. Deretter tar han opp alt som hørte med til israelittenes gudstjeneste, så som alle slags offer; slaktoffer, matoffer, virak (røkelse) etc.
Dette tilsvarer alt sammen det som for vår del, i nytestamentlige tid, kalles gudfryktighet, eller vår åndelige gudstjeneste, så som bønn, andaktsstund med Guds ord, hjelpsomhet der det trenges, og enhver god gjerning.
Når vi så vet at Gud selv hadde foreskrevet Israel hvordan gudstjenesten skulle være, og at Israels folk i stor omhu og nidkjærhet satte sin gudstjeneste høyt, hva kan det da bety at Herren her taler som om det ikke betyr noe, ja, som om han vil fornekte at de noen gang har båret fram noe offer for ham? Kan det være at han angrer på det han selv har foreskrevet for dem? Sikkert nok ikke.
«Jeg vil ikke irettesette deg for dine slaktoffers skyld» sier han - «dine brennoffer er alltid for meg», Sal 50:8. Men her taler han bare om hva som kunne bevege ham til å gi dem nåde og syndenes forlatelse, som vi her ser det er uttrykkelig sagt: «Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld». Og videre, v.26: «la oss gå i rette med hverandre! Fortell du, så du kan få rett!» Det er dette det er tale om her. Og straks når det gjelder det spørsmålet, da brenner Herrens nidkjærhet som en ild mot all menneskelig fortjeneste og verdighet. Da gjentar han gang på gang: du har ikke, du har ikke - «du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg» osv. «Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld».
Men det er ikke nok med at han benekter at noe som helst godt hos oss har beveget ham til å gi nåde. Tvert imot føyer han også til en høyst sønderknusende bemerkning som i et slag knuser til aske den minste tanke på noen vår fortjeneste eller verdighet, når han sier: «Du har bare trøttet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger». Altså: Så langt fra at du med noe som helst skulle ha fortjent min nåde, har du tvert imot bare trøttet meg med dine synder og plaget meg med dine misgjerninger.
Og her merker vi hvem det er som taler, nemlig «Israels Hellige», Herren Kristus, han som fulgte Israels barn på alle deres veier, som Paulus sier: «den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus», 1Kor 10:4. Som han også i Jes 63 skildrer seg selv i sin blodige drakt, som en fra Bosra som trør vin-pressekaret, og sier: «Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg» Så sier han også i det vi har foran oss her: «Ingen, ingen av deres gjerninger eller fortjeneste beveger med til å gi noen nåde. Jeg, jeg har stridd og trøttet meg ut for deres synder - Jeg, jeg er den som utsletter deres overtredelser for min egen skyld».
Det sier også samme profet i Jes 53: «Herren kastet alle våre synder på ham. Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom». Slik taler han nå også selv her: «Du har bare trøttet meg med dine synder og plaget meg med dine misgjerninger».
På samme måte talte han også da han var her på jord. Liksom han her først sier: «du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg», det har ikke vært noen lyst for meg det du har utrettet, men tvert imot har du bare trøttet meg med dine synder -. Og for det andre; hvorfor han forlater synder, sier han: «Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld». Så sier han også i Joh 15: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere», og i Mat 20: «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted». I Joh 17: «Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannhet». I Mat 26: «Mitt blod blir utgytt til syndenes forlatelse», og videre i Johannes evangelium: «Den som eter meg, skal leve for min skyld» osv.
I alt dette kjenner vi igjen samme røst, og alt handler om det samme; nemlig det Herren her sier: Ikke du, ikke du - «du har ikke påkalt meg, så du gjorde deg umak for meg --- Nei, du trøttet meg med dine synder, plaget meg med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld».
Alt dette går ut på det ene: At vi er ikke i stand til noen ting annet enn å synde, og må, som helt fortapt, la alt bli gitt oss av nåde, bare i ham som kjempet for oss, gav sitt liv og sitt blod for oss, og sier: «Dere skal leve for min skyld!» - «Jeg, jeg, utsletter dine overtredelser for min egen skyld!».
Men alt dette taler nok langt sterkere til oss hvis vi studerer
nærmere selve grunnvollen; den sønderknusende sannheten:
«Du har bare trøttet meg med dine synder,
plaget meg med dine misgjerninger».
Se, der er den store grunnleggende årsaken til hvorfor verken våre synder eller vår fromhet gjelder noe i spørsmålet om vår benådning. I Kristi blods røde hav er både våre synder og all vår fortjeneste senket ned og skjult.
Når Gud gav sin Sønn til soning for våre synder, er det intet annet hans nidkjærhet brenner for, som for hans Sønns ære. Etter at Gud hørte sin Sønns nød og rop fra jorden, tåler han ikke at noen synder selv vil gjøre seg verdig til himmelen! Merk derfor nøye disse ordene: «Du har bare trøttet meg med dine synder» osv. «Trøttet»! Hør! Hans sjel hadde trengsel, kamp!* Det har kostet vår kjære Herre kamp å frelse oss fra våre synder!
Vil du se hva disse ordene betyr: «Du har bare trøttet meg med dine synder», da må du vende blikket ditt til Getsemane, se det på Golgata! Overfor Guds lov er det ingen spøk!
* Jes 53:11
Det stakkars jordiske vesen, mennesket, våger å forakte og trampe på sin allmektige Skapers Lov, tar imot alle hans utallige velgjerninger, men tramper på hans vilje og bud. Ikke elsker ham over alt, men forakter ham og dyrker avguder. Ikke frykter ham over alle ting, men lettsindig synder imot ham. Ikke setter sin lit til ham, men tvert imot stoler på seg selv og på andre mennesker. Ikke elsker sin neste som seg selv, men tenker bare på sitt eget beste. Og lever forøvrig i alle slags synder og laster; i ulydighet, vrede, hat, utukt, urettferdighet, løgn og bedrag osv. Alt dette kan kanskje for vår lettsindige natur ikke synes så ille - men slik er det ikke for den hellige Gud!
Gud dømmer annerledes! Det ser jeg i Kristi lidelseshistorie. Det ser jeg når Guds egen Sønn bar våre synder; dette at han, den sterke, majestetiske skikkelsen «kom i dødsangst ...... og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden».
Å, du lettsindige menneske! Hører du disse dødsangstens og nødens sukk ut fra mørket i Getsemane? Du vet det er denne høyhellige person som bare med sitt ord bød over vær og hav, drev ut djevler, vekte opp døde....
Burde du ikke stoppe opp litt og spørre hva det betyr at en slik person forskrekkes, gråter og sukker! Gå ikke likegyldig forbi det du ser der! Det angår deg! Det er din Frelser! Det er den som du vender deg til i bønn, påkaller i døden og skal møte i dommen!
Spør du ham hvorfor han svetter så svært, så får du til svar: «Du har bare trøttet meg med dine synder» osv. Og spør du ham så videre med profetens ord: «Hvorfor er din kledning så rød, lik klærne til han som tråkker vinpressen?»* så svarer han: «Pressekaret har jeg tråkket, jeg alene, og av folkene var det ingen med meg». «Du har ikke gjort deg umak for meg - Jeg, jeg utsletter dine overtredelser for min egen skyld!»
Ser du så senere din Frelser så pint og slått at en kunne «telle alle hans ben», så forkynner profeten hvorfor: «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred» osv. Ser du ham til slutt lide forbannelsens straff på et tre, så svarer profeten: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre»,**
Dette er sannheter du kjenner godt, du vet det alt fra før -
men hva har det fått virke i hjertet ditt?
Er du våknet opp ved det du ser her?
Hvis Guds Ånd får åpne øynene dine og åpenbart for deg Kristi lidelseshistorie, da får hele din frelsesgrunn et helt annet utseende for deg. Du kommer til å bli både sønderknust, gjenopplivet og oppbygget, ja utfattig men likevel salig. Og disse ordene vil få en ny kraft og betydning for deg: «Du har ikke gjort deg umak for meg! Du har bare trøttet meg med dine synder! Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld».
* Jes 63:2, ** Gal 3:13
Våkn nå opp og tenk etter! Ganske riktig må du virkelig omvende deg. Vé den som kan se sin Frelser i smerte og nød, og likevel bare vil fortsette sitt lettsindige syndens og verdens liv! Vé den som vil leve uforstyrret i sitt syndige liv - når din Frelser svetter blod for dine synder, pines for dine lyster og med smertens rop og tårer dør på korset til din forsoning! Og hvordan skal det gå med den selvsikre, frekke verden når dette blod en gang kommer over dem?
Hvordan skal det gå med deg, som alltid har kjent til alt dette og vært med og feiret Kristi lidelse og død, men aldri hatt bruk for å bli virkelig forenet med ham, bli hans egen, bli og leve under ham i hans rike - du som hvert år kommer og deltar når hans død minnes, mottar hans legeme og blod, men går så bare tilbake til det som ditt kjød trakter etter, og deltar i lettsindige selskap? Hvordan skal det gå med deg? «Kunne ikke de unnfly, men måtte dø uten barmhjertighet, som syndet mot Mose lov, hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod!»*
Jo visst kreves det at du omvender deg! Like sikkert kreves det mer enn et utvortes pent liv, veldedighet og kristelig virksomhet!
Men selv med alt dette skal du på Herrens store dag møte en mann som sier til deg: «Du har bare trøttet meg med dine synder», «Hvordan er du kommet inn her, når du ikke har bryllupsklær?». «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du har hatt mye å bære for mitt navns skyld» - Men «bryllupsklærne»? - og «tvettningen i Lammets blod» - hvor har du det? - «ta det som ditt er, og gå!». «Jeg har aldri kjent dere!»
Og nå, dere elendige, som aldri kan synes deres omvendelse, deres sønderknuselse, anger, bønn og helliggjørelse - er slik som det skulle være, og derfor alltid mangler den fulle trøsten i Kristus - hør her hva Frelseren selv sier til dere: «Du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! - - Ikke brukte du penger til å kjøpe velluktende krydder til meg, og ikke mettet du meg med dine slaktoffers fett. Tvert imot trøttet du meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger. Men jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
*Hebr 10,28-29, Mat 22:11-12, Åp 2:2-3, 7:14, Mat 20:14, 7:23
Det er helt riktig, alt Guds ord taler klart om nødvendigheten av omvendelse, anger og bønn m.m. Men når omvendelsen, anger og bønn - bevisst eller ubevisst - blir en ny vei til forsoning, at en på grunn av de mange store svikt i anger, helliggjørelse og bønn ikke våger å tro den frie nåden i Kristus - Å, «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod», – det er å gjøre seg selv alt for viktig!»*
Der er omvendelse, anger og sønderknuselse nok i det hjertet som ikke lenger kan få fred i verden eller med sin egen kristelighet. Der er sønderknuselse nok når en på grunn av sin egen uverdighet ikke våger å ta til seg den store, overstrømmende nåden. Om det så nettopp er din mangel på sann sønderknuselse, eller din hardhet og lettsindighet, som gjør at du føler deg så uverdig. For det er jo akkurat denne vår mangel på sann anger, omvendelse og bønn som ofte knuser oss aller mest, og gjør oss totalt fattige.
Men da ikke straks å ville ta sin tilflukt til Kristus, og bare få motta hans fullbrakte verk, just så fattig og uverdig en er, – Å, «det er all sjelesykdoms rot; den har ei nok med Jesu blod», – det er å gjøre seg selv alt for viktig!
Du er ikke så betydningsfull, verken med dine synder,
eller med din omvendelse. Du følger ganske enkelt med
på det store kjøpet, bare du tror og tar imot Guds store nåde.*
Hør ennå en gang hva han sier: «Du har ikke gjort deg umak for meg, Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld».
Ha klart for deg at alt det loven sier, det sier den bare for «at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud». Når du nå er blitt skyldig, uverdig og nedbrutt, så kan loven ikke utrette noe mer, den har nå gjort alt det den skulle gjøre. Så gjenstår det ikke noe mer enn å ta imot gaven, Guds frie nåde. Nå kan ingen synd eller uverdighet hindre deg i å få den. Alt som etter loven ellers skulle vært til fordømmelse, blir nå aldri mer tilregnet den som er Guds barn.
Det er nå som om ingen lov eksisterte, alt er bare nåde og miskunnhet - som vi har sett hvordan Herren «glemmer» alt hva loven krever, og sier: «Du har ikke holdt loven, du har ikke påkalt meg, du har ikke elsket, bedt eller vært lydig mot meg som du burde - nei, slett ikke! Men jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu». Her er det nå bare forlatelse, utslettelse, og glemt er all synd. Jeg vil utslette din synd, sier Herren, jeg vil ikke lenger komme den i hu.
Er ikke dette summen av hele Guds evangelium, at så snart synderen kommer og søker nåde i Kristus, så er det slutt på lovens tale, så er alt bare nåde?
Til Jesus kom alle slags elendige syndere, og der fikk de straks nåde. Ikke en eneste ble avvist; «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn».** Vi ser at synden aldri ble noe hinder for nåden. Og ville noen ha nok med sin egen rettferdighet, da oppstod det alltid strid - men Guds folk var alltid fattige syndere.
*27. august i Husandaktsboka **Joh 1:12.
Å, måtte vi fatte Guds gave, fatte hva som ligger i disse ordene: «Du har bare trøttet meg!» Først ser jeg der igjen alt Guds evangelium har forkynt fra verden ble skapt: At det var Guds store råd fra evighet av at all verdens synd skulle legges på en, og forsones, utslettes og tas bort ved «den enes lydighet», lidelse og død. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss» osv.* Her har vi hemmeligheten, at all synd er, når det gjelder dens fordømmende kraft, tatt bort i Kristi død, fullt og helt «kastet i havets dyp»**, så den aldri mer blir noe som kan hindre for nåden. Slik at:
Egentlig er det ingen som fordømmes på grunn av noen synd,
men utelukkende fordi de lever utenfor nådens rike.
Å, om menneskene bare visste
at deres synder forlengst er tatt bort!
Å, om de visste at helt fra Kristi død
var syndenes forlatelse tilveiebrakt for dem!
Dette er det første vi må si. Dernest ser jeg på ny her Kristi brennende kjærlighets-hjerte. Jeg ser at denne vår kjære Frelser, som bærer all synd, ikke går med misnøye over å bli trøttet og plaget med våre synder. Nei, han har tvert imot gjort alt dette i en overstrømmende kjærlighet. For han knytter sammen versene om hva godt vi ikke har gjort, og den synd vi har gjort, med: «jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser» osv.
Og la oss da ikke fullstendig glemme vår Herre Kristi kjærlighet! «Bli i min kjærlighet!», sier han. «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner». Men Paulus bemerker at han gav sitt liv også for sine uvenner.
Trekk da en rett konklusjon og slå fast at hans kjærlighet må være fullstendig fri og uavhengig av oss og alt som har med oss selv å gjøre. Det uttrykker han jo her så ettertrykkelig med de ordene vi stadig har gjentatt: «Du har ikke påkalt meg eller gjort deg umak for min skyld» osv. «Jeg, jeg er den som utsletter dine overtredelser for min egen skyld» - og gjør det slik at jeg aldri mer kommer ihu dine synder, at jeg aldri, aldri mer skal tenke på dem. Ja, jeg vil utslette dem så at «på den tid skal de lete etter Israels misgjerning, men den skal ikke være til, og etter Judas synder, men de skal ikke finnes». Altså klar Guds tale om hvordan han «utsletter» og «ikke lenger komme i hu». Gud være takk for sin usigelige gave! Gud: Åpne opp våre øyne og forøk vå tro!
*2Kor 5:21 **Mika 7:19, Joh 15:9, 15:13, Rom 5:6, Jer 50:20, 31:34
La oss gjenta oppsummert: Når disse tankene på ny trenger på i deg: «Hvis jeg bare var slik og slik, jeg er jo slett ikke som jeg skulle være, ikke så sønderknust og alvorlig. Jeg er tvert imot så hard, så kald, lettsindig, hyk-lersk og full av synd osv. Og hvordan kan jeg da tro at jeg eier Guds nåde?» Å, legg da endelig merke til hva som er selve kjernen som alt dette ditt tankespinn dreier seg rundt, som takene dine sviver rundt - og som din tro jo da må bygge på - ! Det er ditt jeg som er så betydningsfullt. Du vil selv være rettferdig - og så bli din egen frelser - !
Vokt deg for den smitten! Paulus var så redd for den minste innblanding av noen egen trøst, at han anså sin største rettferdighet som tap, ja, som skrap, sier han - «for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen»* osv.
Og legg merke til her at når vi slik stadig sier jeg, jeg, så husk at Herren også sier sitt jeg, og bruker til og med et dobbelt jeg: «Det er sant, du er ikke som du bør. På alle områder er du syndig og uverdig. Men jeg, jeg vil utslette dine overtredelser for min egen skyld». Han ikke bare gjentar sitt jeg, men tilføyer også: «for min egen skyld». Priset være hans navn!
Derfor, når du sier: «Jeg angrer ikke synden som jeg burde!» så sier han: «Nei, du har ikke angret som du burde. Men jeg angret for deg (i Getsemane), jeg, jeg vil utslette!» Du sier: «Jeg ber ikke som jeg burde!» så sier han: «Nei, du har ikke bedt rett! Men jeg, jeg har med sterke rop og tårer frambåret bønner og påkallelse - jeg vil utslette!» - - Du sier: «Jeg er ikke opptatt med Guds rike som jeg burde» osv. Han sier: «Nei, du har ikke påkalt meg, men jeg har vært opptatt med deg, jeg har gjort meg umak for deg, jeg vil utslette - for min egen skyld!»
Å, skulle vi ikke sette hans nåde- og løfterike tilbud så høyt, falle ned for ham, takke og bekjenne: «Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære!** Du, du alene er rettferdig og gjør den rettferdig som tror på deg!»
Herre, øk vå tro!
C.O.Rosenius, oversatt fra «Samlade Skrifter III»
Hvem trodde det budskap vi hørte?
Og for hvem ble Guds arm åpenbart?
Hva er inntrykket vi sitter igjen med når dagens kristenhet vitner eller taler om å «være en synder»? Er det ikke slik at det var bare før vi ble frelst at vi var syndere?
Tar vi så for oss ordet vi nå har sett Rosenius utlegge, Jes 43:22-25: «Du har bare trøttet meg med dine synder, og plaget meg med dine misgjerninger», så vil den religiøse tilhører være med på at det er så sant, så sant - før vi ble kristne!
Men etter du ble en kristen - ble du, i deg selv noe annet da? Er du, i ditt naturlige menneske, blitt noe annet enn en mer og mer fortapt synder, da er det all grunn til å be: «Omvend meg, Gud, så blir jeg omvendt!»
*Fil 3:7-9, **Sal 115:1
Har du lest Bibelens beretning om det som oftest kalles for «budskapet om den barmhjertige samaritan»? Luk 10:30 flg. Mens det er Jesu lignelse om hvordan syndere, avkledd og forslått av Satan og loven, blir frelst.*
Det står ikke étt eneste ord om at han som ligger ved veien i det hele tatt ser Jesus komme mot seg. Ikke ber han om hjelp, ikke sier han eller foretar han seg noe som helst - for å bli hjulpet!
Det er Jesus (samaritanen) som gjør alt: Ser ham ligge der, bøyer seg ned, forbinder sårene og heller olje og vin i dem, løfter ham opp på sitt eget dyr, fører ham til et herberge - og pleier ham. «Neste dag tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake». Ser du at her praktiserer Jesus budskapet i Jes 40:2: «tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder»?
Nylig møtte Gud meg virkelig i spørsmålet som Jes 53 begynner med: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Så kom det ene skriftordet etter det andre til meg: «Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud», Rom 3:11, «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, han som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44. Og Jesaja vitner profetisk om hvordan Guds eget folk så på ham som Gud sendte, «Guds arm»: Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet.», Jes 53:2-3. «Jesus er troens opphavsmann og fullender»», Heb12:2. «Jeg er vintreet, dere er grenene....For uten meg kan dere intet gjøre», Joh 15:5, og mange flere liknende ord.
Å, som det alt sammen roper mot oss svaret på spørsmålet Gud stiller i innledningen til Jes 53: «Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart?» Svaret er: Ingen! Skriften forutsier i GT så vel som bekrefter i NT at det er Ingen på denne jord som - etter Adams fall og ut fra vårt naturlige menneske - verken «trodde det budskap vi hørte» eller «for hvem Herrens arm (Jesus Kristus) ble åpenbart»!
Gud alene er den som må «virke i oss både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13. Da får også han alene all ære.
H.H.
* Les Luk 10:30 flg. på ny med dette for øye!
Gud har fattet en evig frelsesplan som er slik
at selve rettferdigheten krever vår benådning
Rom 3:25-26
Ham (Kristus) stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus, Rom 3:25-26.
Ham stilte Gud til skue i hans blod som en nådestol. «Stilte til skue» er et tydelig uttrykk for at Guds hensikt var å holde noe fram så synlig at alle kunne se det. Gud har ikke bare gitt sin Sønn, men også for alles øyne stilt ham til skue i hans blod som en nådestol (sv: ett forsoningsoffer), på samme måte som slangen i ørkenen ble satt på en stang, så alle kunne se ham. Apostelen bruker dette uttrykket «stilte til skue», fordi hensikten hans på dette stedet er nettopp å tale om hvordan Gud «offentlig», dvs. overfor all verden, ville vise fram Guds rettferdighet i og med vår benådning.
I hans blod, i hans eget blod. Denne ypperstepresten var selv også offeret, slik vi leser i Heb 9:12: «med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning». Når vi leser ordet «blod» skal vi selvsagt også huske på Kristi lidelse gjennom hele hans jordiske liv. Men det er vidunderlig, det Skriften sier om selve blodet. Tenk på hele den store offertjenesten Gud hadde påbudt, som et forbilde på det store forsoningsoffer/nådestolen i Kristus! Det var ingen ting det ble lagt så mye vekt på, som blodet. Skriften sier: «Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt», Heb 9: 22. Et bemerkelsesverdig Herrens ord leser vi også i 3Mos 17:11: «Blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det».
I verset foran har Paulus sagt at vi blir rettferdiggjort «ved forløsningen i Kristus Jesus». Det er denne forløsning/gjenløsning han nå forklarer grundigere, ved å si at Gud har stilt sin Sønn fram (til skue) som en nådestol (sv: forsoningsoffer), for å vise sin rettferdighet, fordi han hadde båret over med de synder som før, under Guds tålmodighet, var gjort. Nådestolen (2Mos 25) var lokket på arken. I arken ble loven, de ti bud, oppbevart. Likeså en krukke med manna, og Arons stav som hadde blomstret. Arken var laget av akasietre, kledd innvendig og utvendig med gull, og plassert i det aller helligste i tabernaklet, «hvor bare ypperstepresten gikk inn, én gang om året, og da ikke uten blod som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser». Blodet ble stenket på nådestolen som var av rent gull.
Ser du det herlige budskapet i dette? Under vandringen skulle de bære med seg i arken: Loven (de ti bud) og minnene om at vi har en underets Gud som sørger for alt det vi trenger, først og fremst åndelig mat (mannaen), og som selv peker ut sine åndelige ledere (Arons stav). Men selv disse guddommelige vitnesbyrd, bl. a. loven, gitt dem av Gud selv, var skjult av nådestolen (lokket) i rent gull, hvor soningsblodet for folkets synder ble stenket.
Ved troen(Grunnspråket viser tydelig hva midlet er, som vi mottar forløsningen ved. Ordene «i hans blod» hører klart sammen med «som en nådestol», og hører altså ikke sammen med ordene «ved troen». Grunntekstens ord sier «gjennom hans eget blod». Dermed viser det, som i Heb 9:12, at på samme måte som forsoningsofferet i GT skjedde gjennom dyrenes blod, så var Kristus et forsoningsoffer, en nådestol, gjennom sitt eget blod).
Bare ved troen får vi del i all denne nåde, sier Paulus. Dvs. ikke gjennom noen vår gjerning eller fortjeneste. Bare ved å ta imot.
For å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort. Det han her mener med Guds rettferdighet, forklarer Paulus straks i v. 26, hvor han sier: «Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus» (sv: som er av Jesu tro).
At Gud er rettferdig, samtidig som det er ham som rettferdiggjør dem som tror, det er denne Guds rettferdighet som skulle bevises ved at han stilte sin Sønn til skue som en nådestol, et forsoningsoffer. Her er dermed «Guds rettferdighet» den rettferdighet han utøver i lovens håndhevelse (som dommer). På denne måten har vi her det herlige budskapet om at Gud har gitt sin Sønn til en forsoning, en nådestol, til skue for alle mennesker og ånder, – så de kan se at det er i fullkommen overensstemmelse med hans guddommelige rettferdighet (som dommer) i håndhevelse av loven, når han benåder syndere. At det ikke skjer ved noen ettergivelse overfor noe som helst ord i loven, men med bakgrunn i en fullkommen oppfyllelse av loven.
Når Gud ville vise sin rettferdighet gjennom Kristi forsoning, så var det to forskjellige forhold han ville belyse. For det første (v. 25): Guds langmodighet gjennom Det gamle testamentes tid. Eller som Paulus uttrykker det: «fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort». Det andre (v. 26) var at han i den tid som nå er fullkomment benåder og «rettferdiggjør» de syndere som tror på Kristus. Det er disse to forhold Paulus tenker på i disse to versene.
Når det gjelder det første forholdet, er det som om apostelen vil si: Gud har i tidligere tider ikke møtt synderne med den fulle avstraffing etter loven. For om Gud skulle ha vist sin fulle dommer-rettferdighet, og dømt menneskene slik de fortjente etter loven, så ville han ha utryddet menneskene fra jorden. Ikke bare ville alle hedningefolk blitt tilintetgjort, men også Israel. Men dette ville ikke vært overensstemmende med den frelsesplan Gud hadde med hele menneskeheten, som lå skjult i hvordan Gud hadde handlet med Israel. I hele den tiden som gikk forut for Sønnens komme, synes hele verden å ha hvilt i skyggen av Guds langmodighet.
Men når Kristus kom, skulle denne tålmodighetens tid være slutt. Da skulle det åpenbares hva denne langmodigheten var grunnet på. Da skulle de få se den guddommelige rettferdighet avkreve alle synderes straff etter loven, gjennom den enbårne Sønns blodige død på korset.
Dermed vil Paulus si til sine stolte jøder: Dere grunner deres kjødelige sikkerhet på et bedrag, en falsk tanke om Gud, som om han ikke skulle være så nøyeregnende, ettersom dere ikke har sett hans fullkomne soningskrav over dere. Men i Kristi blodige død skulle dere få se hans fullkomne rettferdighet. Og at han ikke har utslettet dere, det har også bare sin grunn i den forsoning som var lovet. At dette er meningen med bibelordet, kan vi se av flere liknende ord fra apostlene, f. eks. Apg 17:30, 14:15, Rom 13:11–12.
Om det andre forholdet sier Paulus: «Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus» (sv: den som er av Jesu tro). Her tales det om mer enn bare overbærende langmodighet. Her kommer vi til det som er av bare nåde, at han rettferdiggjør den som har troen på Jesus (som er av Jesu tro). Hvordan dette, å fullkomment rettferdiggjøre syndere, kan være guddommelig rettferdighet, det skulle Kristi grufulle og blodige død vise.
Å, for noen frydefulle ord for vårt hjerte vi finner her! Paulus sier at Herren Gud har stilt sin Sønn til skue i hans eget blod, som en nådestol, for at alle skulle få se rettferdigheten ved at han rettferdiggjør de troende. Han har fremskaffet den forsoning loven krever, for at han både kunne «være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus».
Hadde han ikke fremskaffet en etter loven fullkommen godtgjørelse for alle våre synder, så hadde han ikke kunnet rettferdiggjøre syndere – og samtidig selv opprettholde sin fullkomne rettferdighet i håndhevelse av loven. For denne rettferdigheten krevde at syndere skulle straffes, – ikke rettferdiggjøres. Men nå er en forsoning skjedd etter loven. Da kan han «selv være rettferdig og gjøre den rettferdig som er av Jesu tro», slik ordene i grunnteksten bokstavelig lyder. Rop av jubel, dere himler! Rop med fryd, dere jordens dybder! På denne måten skjer synderes benådning helt i samsvar med selve den guddommelige rettferdigheten. Og var det ikke slik, da kunne jeg ikke holde ut i troen på Guds nåde. Jeg ville alltid tenke at Gud måtte bli trøtt av min uendelighet av synder.
Men nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld! Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss – så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf. 1Joh:1:9).
Guds rettferdighet i dette at syndere benådes og rettferdiggjøres, er dermed framstilt i et strålende lys i Kristi forsoning: «nådestolen». «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, han har forklart ham». Guds uendelige barmhjertighet, og fullkomne rettferdighet, de dypeste egenskaper i Gud, ser vi stråle fram i Kristus. Han gav rettferdigheten alt det den kunne kreve, slik at Han som er rettferdig kunne forkynne nåde og frelse, så vel som barmhjertighet, til hver troende synder.
Nå skal vi få se at Gud ikke bare er så nådig, men også så «trofast og rettferdig, så han forlater syndene».
I stedet for å nøye seg med et delvis oppgjør etter lovens krav, fordi det ikke var mer å hente hos den fortapte synder, har han nå vendt seg til den rike garantisten og fått fullt oppgjør. Og hvis vi kunne fatte den personens betydning som har fremskaffet dette oppgjøret, så ville vi erkjenne at i hans død er den guddommelige rettferdigheten blitt fullkomment forherliget.
C.O.Rosenius i «Romerbrevets budskap Kapittel 1-5»
Og liksom synden hersket ved døden, så skal også nåden
herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre
Rom 5:21
Liksom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene – uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene – skulle herske til evig liv, liksom synden hersket ved døden.
Foran (i boka «Romerbrevets budskap Kapittel 1-5») har vi forklart hva det vil si at «synden har hersket ved døden». «Evig liv» er her satt opp som motsetning til «døden», som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn. At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at liksom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.
... ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene «én manns rettferdige gjerning», «ved den enes lydighet». Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.
... til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus. Glemmer vi dette, at vi har all denne nåde utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: «ved den ene, Jesus Kristus», «ved Jesus Kristus». Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har «nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom», som hersker over alle våre synder.
Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap 1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.
I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap. 3:21–22 kort har forklart hva «Guds rettferdighet» innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.
Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden «hersket», sier han. På samme måte, sier han, skal nåden «herske». Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, dvs. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også «synden blir stor», v.20. Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder.
Hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende «ved rettferdighet». Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen «lydighet» at den oppfylte alle Guds krav.
Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, «nåden skal herske ved rettferdighet»! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, «herske». Over hva? Paulus stiller nåden opp mot «synden». Nåden skal herske – over synden.
Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer. Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden.
Luther sier: «At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Og så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde jo heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden».
Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, – til og med «der synden ble stor», v.20. Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med «til evig liv». Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, – like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.
Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristenlivet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium, for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser! Amen.
C.O.Rosenius fra «Romerbrevets budskap Kapittel 1-5»
Gaven med evighetsverdi!
Billig nyoversatt (ikke popularisert) Roseniuslitteratur
Bruk den til jul, bryllup, konfirmasjon og alle anledninger!
Nå boka «Fader vår» i nyredigert innbundet utgave!
OBS! Nyoversatt Husandagtsbogen på dansk - fra www.budskabet.net
Det er gitt oss av Gud, og vi ber deg: Vær med og gi det videre!
Pris Gud for det under
at budskapet fra over tjue tusen bøker Roseniuslitteratur nå er gått ut!
Takk for all støtte, først og fremst forbønn!
Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508
Bladet: 3075.10.24092
IBAN: NO08 3075 1024 092 BIC-adresse: PLUSNO22
Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal. E-post:
Tlf: 38 26 21 44 Mob: 918 70 466 Fax: 38 26 21 32
www.arven.net
ISSN 1501-8938
