Himmelbrød for syndere
I kjærlighet har Gud forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede. I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom, Ef 1:5-7.
Tenk: Først sier Ordet at Gud i kjærlighet forut har bestemt oss til å få barnekår hos seg. Bare dette at vi skal få barnekår hos Gud, er jo så veldig, og herlig trosstyrkende.
Og så er det, Gud skje lov! ikke noe vi selv måtte bestemme oss for - og så senere gang på gang sikkert ville blitt anfektet og tvilt på om vi virkelig hadde bestemt alvorlig nok, og virkelig ment oppriktig nok, så det kunne ventes å skulle holde - - -.
Nei, det er altså Gud selv som i sin store kjærlighet forut har bestemt dette.
Så kommer det store og selvsagt helt avgjørende for dette barnekårets virkelige evighetsverdi: Gud har bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus! Eller som det står i verset foran: Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt!
Når Øivind Andersen talte om dette, sa han: Hva gjør en møbelsnekker som griper etter et nytt emne, og ser det er litt råttent? Flikker han på det? Nei, han tar et annet emne i stedet. Det er det Gud har gjort i sitt evige nådevalg. Han så hele menneskeheten var gjennområtten etter syndefallet.
Allerede på en av de første sidene i våre Bibler leser vi: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang», 1Mos 6:5. Noe vi vet gjentas, bare med forskjellige formuleringer, om og om igjen utover i Bibelen.
Så utvalgte Gud en annen, Jesus Kristus, i stedet for hele menneskeslekten! Det var dette som var «Guds evige nådevalg», som Rosenius forkynner så forløsende i boka «Veiledning til fred». Og akkurat budskapet om dette er det som setter sjeler fri.
Mange anfektes veldig ofte nettopp over spørsmålet: Er jeg blant dem som «er utvalgt»? Nei, verken du eller jeg er «utvalgt personlig» av Gud! Det finnes ingen mennesker som Gud har «utvalgt direkte». Gud utvalgte én i stedet for deg og meg og alle mennesker, «utvalgte oss i Kristus».
I 1Joh 5:11 leser vi dette helt klart, at «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn». Og så fortsetter Johannes i neste vers: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet».
Mang en vitner om hvor glade de er for «denne i-en». «Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre», Rom 6:23. «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus», Ef 1:3 «I ham var liv...», Joh 1:4, osv.
Og så fortsetter ordet vårt med at denne utvelgelse til barnekår hos Gud i Jesus Kristus, det har Gud forut bestemt etter sin frie viljes råd.
Alt som har skjedd til vår frelse, det er utrettet uten at noe som helst menneske deltok eller påvirket Gud. Det gjaldt altså også da Gud utvalgte Kristus i stedet for alle mennesker, slik at det er i ham vi har frelse, evig liv, helliggjørelse, ja, alt, 1Kor 1:30.
Det samme skjedde da Jesu frelsesverk skulle fullbyrdes på Golgata, da står det at «alle forlot ham og flyktet», Mark 14:50.
Dette er for oss mennesker totalt frigjørende. Vi var ikke brukbare, ble ikke av Gud forventet deltatt i noe som helst til vår frelse. Men av aller størst betydning: Derfor kan også Skriften konkludere, som i vårt vers, om hva Gud hadde forut bestemt så vi skulle få barnekår hos ham, at alt var bestemt av den treenige Gud og skulle skje ved Jesus Kristus alene. Og bare slik kunne hele Guds frelsesverk helt og holdent bli som vårt ord sier: til pris for Guds nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.
Alt som har med vår frelse å gjøre er utelukkende av Guds kjærlighet og nåde - fullbrakt ved og gitt oss i Jesus Kristus alene!
Så slutter versene våre med: I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom, Ef 1:5-7. Halleluja! Igjen «denne herlige i-en»! I ham har vi ... Og her er det det aller vesentligste som nevnes: I ham har vi forløsningen! Ja, «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss», Gal 3:13.
Men det føyes til ennå et avgjørende ord for dette aller vesentligste vi har i ham: syndenes forlatelse! Og alt dette vi har i ham, det sier altså ordet vi har «etter hans nådes rikdom!» Lovet være Gud! Det finnes altså ingen ende på, ingen grense for hvor omfattende Guds syndenes forlatelse er! For det er ingen grense for hans (Guds) nådes rikdom. Så gjelder dette all min synd, til alle tider! Ellers hadde det vært ute med meg.
Men hvordan - og til hvem - er det så dette herlige frelsende og frigjørende evangeliet skal forkynnes? Det skal først og fremst ikke forkynnes med noen som helst «hale» som begynner med «men..», som f.eks. «men du må jo tro», «men dette er jo for dem som er oppriktige kristne». For slik gjøres evangeliet om til lov. Hvis evangeliet søkes forkynt så det ikke skal kunne misbrukes, da er det ikke evangeliet som er blitt forkynt.
Nei, Luther sier: «Det står i Skriften med tydelige ord at mine synder – uten min tro – i Kristi død er tatt bort på den tid da jeg ikke var født og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt. Dette gjaldt helt fra den stund det ble gjort, ja, ennå lenger tilbake; helt fra verden ble til. Det gjelder også fremdeles – om jeg tror eller ikke. Det forkynnes heller ikke for dem som tror og er gudfryktige, men for dem som ikke har verken tro eller gudsfrykt - for at de kan tro».
En kjær bror som nå er hjemme hos Herren, sa: «Min styrke er at jeg får være en synder, så jeg kan nå fram til himmelen». Noe Rosenius også la inn over sin familie og venner i en liten samling i hans hjem kort tid før han døde: «Må vi aldri vike fra det som er vår store trøst: At vi hver dag som syndere lever av nåde. For det er besluttet i himmelen at det aldri skal bli noe annet av oss på jorden».
Så skal vi videre dele sterke budskap som har blitt til virkelig stor velsignelse og frigjørelse i Kristus, for meg selv og for mange andre.
H.H.
Jesus sa: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Gå bort og lær hva dette betyr: Jeg har lyst til barmhjertighet og ikke til offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere”. Les hele Mat 9:9-13.
Kristi bitreste fiender mens han var her på jorden var fariseerne. De var sterke, selvtilfredse, fromme og hellige i egne øyne. Derfor hatet de da også av hele sitt hjerte ham som var kommet for å frelse syndere.
De hadde ingen trang etter en frelser. For de manglet totalt erkjennelsen av sin egen fortapte tilstand. Og derfor kunne de heller ikke tåle at andre samlet seg rundt ham. De ville selv være dem som ble aktet og æret som de eneste rette veiledere i åndelige saker. De hadde ett eneste mål: Å få ryddet Jesus av veien.
Med det for øye fulgte de med ham over alt, for å kunne registrere alle hans gjerninger og høre alle hans ord, i håp om å kunne oppdage noe de kunne bruke mot ham.
I sin blindhet trodde de da også titt at de hadde funnet det de var ute etter. Og det verste av alt var at han forkynte en ny lære, og satt døren til nådens rike vidåpen for tollere og skjøger.
Oppbrakte så de at «Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham». Derfor knurret både fariseerne og de skriftlærde og sa: «Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!», Luk 15:1-2.
Og da Jesus gikk inn i Sakkeus’ hus, anklaget de ham og sa: «Han går inn som gjest hos en syndig mann!», Luk 19:7.
Men vi bør virkelig være takknemlige for det vi gjennom disse Kristi fiender har fått høre! Ikke bare for de sannhetene de i forskjellige situasjoner selv uttalte om ham, sannheter som i deres øyne var nedverdigende om ham, men som i virkeligheten forherliget ham. Men også fordi de gav vår dyrebare Mester anledning til å forkynne det herligste evangelium.
En slik anledning er det vi hører om i det Guds ord vi nå har foran oss. Når Jesus hadde kalt tolleren Matteus, stelte denne i stand et stort gjestebud i sitt hus. Her fikk Frelseren sitte til bords sammen med en hel del tollere og syndere. Dette så disse selvoppnevnte «spanerne», som lurte på ham som rovdyr etter et bytte.
Denne gangen henvendte de seg til Jesu disipler i håp om å kunne sette dem fast med sine spørsmål: «Hvorfor eter deres mester sammen med tollere og syndere? Han gir seg jo ut for å være en hellig mann. Men hvorfor gjør han da ikke som andre hellige mennesker og holder «slikt ugudelig pakk» tre skritt fra livet?» Disiplene, som nylig var begynt å vandre sammen med Jesus, visste vel ikke hva de skulle svare. Derfor bryter Mesteren selv inn her.
Det svaret Jesus gir dem, er omfattende og klart. Han forteller dem ikke bare hvorfor han søker sammen med syndere, men også hvorfor synderne holdt seg nær til ham. Om disse sier han at de, i motsetning til de sterke og selvsikre fariseerne, hadde det vondt, og derfor hadde bruk for legen. Og om seg selv sier han at han har mer behov for å få gjøre miskunn, enn å motta offer. Derfor søker han også nettopp slike som er villige til bare å motta hans nåde.
Er det slik med deg at du ikke får det til å omvende deg rett, tro rett, be rett, elske rett, kjempe rett?
Kom da bare til Jesus uten at du synes du har noen sann syndserkjennelse og sann omvendelse, uten sann tro, bønn, kjærlighet, kamp og seier over synden. Ja, kom du, så syk og fortapt som du er! Og Herren Jesus Kristus vil ikke bebreide deg noe som helst, eller overraskes over at du kommer. For han har jo selv sagt at «det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt».
La deg heller ikke holdes tilbake av den tanken at du ikke er syk nok! For bare den føler seg virkelig syk som kjenner sin mangel også med hensyn til følelsen av sin egen elendighet.
Den derimot som mener han sørger nok over sin synd, er sønderknust og angrer nok, han er «frisk» og en åndelig rik, som har sin rikdom og sin trøst i den åndelige fattigdommen han innbiller seg at han har. Vil du bare komme, så har du uten tvil nok erkjennelse av din elendighet. For en slik erkjennelse har jo ingen annen hensikt enn nettopp å drive deg til Kristus.
Det er en stor motsigelse når enkelte sier: «Jeg er så ugudelig og elendig, så avmektig overfor synden, jeg har så hardt og kaldt et hjerte, jeg er så lettsindig, følelsesløs og likegyldig, - at jeg umulig kan tilegne meg Guds nåde i Kristus. Det ville være helt formastelig om jeg nå, slik som jeg er, skulle begynne å tro jeg hadde forlatelse for alle mine synder».
Dette er samme slags tale som om en ville si: Jeg er altfor syk til å hente lege eller ta medisiner. Eller: Jeg er altfor sulten til å spise, altfor kraftesløs til å la meg bære av en annen, altfor fattig til å ta imot noen gave.
Nettopp fordi du har så mange synder, trenger du tilgivelse for intet. Og nettopp fordi du er så avmektig og udugelig, så du umulig kan forandre deg selv, må du begynne med å sette din lit til Jesus – akkurat som du er.
Dersom du bare på ett eneste punkt var fornøyd med deg selv, om det så bare var dette ene at du syntes du hadde stor nok anger over din synd, - da var dette nok til å holde deg borte fra Frelseren.
Du kunne ganske sikkert, også i denne tilstanden, be til Herren, og muligens også innbille deg at du trodde på ham. Men det ville bare være et selvbedrag! For mens du med din munn bekjente at du ville frelses av nåde, ville ditt hjerte i all hemmelighet henge ved og bygge på dette ene som du var tilfreds med hos deg selv.
Bare den har en sann tro på Kristus som erkjenner at han ingen annen rett har til å tro enn ethvert annet menneske på jorden. En slik en ser at grunnlaget for frelsen ikke ligger i noen syndserkjennelse eller omvendelse hos ham selv. Men i det salige evangeliet som tilhører alle, selv de mest forkomne blant de ugudelige, i like høy grad.
Han tror fordi han er et menneske, - ikke et botferdig, omvendt, troende eller gjenfødt menneske – men bare fordi han er et virkelig menneske, som har del i all den fordervelse som har gjennomsyret hele menneskeslekten. Men som også er eiendomsberettiget til all den nåde som ble tilveiebrakt for hele verden i Jesus Kristus, menneskesønnens frelseses- og forsoningsverk. Gud være lovet for denne nåde!
Hvor skulle vi vel hen, alle vi elendige som ser og kjenner at vårt hjertes tanker er onde fra ungdommen av? Vi som tross all vår bønn, kamp og strid daglig kommer til kort i vår helliggjørelse. Som mangler den rette kjærlighet og gudsfrykt, den rette tro og kraft. Men derimot er så rike på onde lyster og tilbøyeligheter, så rike på fall og overtredelser. Hvor skulle vi vel vende oss, alle vi i oss selv ugudelige, som jo lenger tiden går bare oppdager at all vår egen dyd og rettferdighet bare er stinkende skarn og elendighet. Vi som til og med trenger tilgivelse for våre bønner, våre kjærlighetsgjerninger og virksomhet for Guds rike. Hvor skulle vi vel vende oss, vi som hvert sekund overtrer den loven som krever fullkommen hellighet og renhet i tanker, ord og gjerninger? Ja hvor skulle vi vel vende oss hvis vi ikke hadde en Frelser som er blitt vår virkelige stedfortreder, har båret vår synd og skyld og tatt på seg vår straff?
Det er Jesu Kristi lyst å få gi – mens han ingen trang har til å motta noe fra menneskene. Når derfor et menneske tror han kan gi noe til ham, som han skulle finne behag i, da er dette et stort selvbedrag.
Det som behager ham, er bare å få være barmhjertig mot elendige syndere. Derfor søker han etter slike som er villige til å motta nåde for intet.
Paul Gerhard Sand, fra boka «Livet i Guds Sønn».
Jesus, Kristus, han som har gitt seg selv for våre synder
Gal 1:4
Nesten med hvert ord han skriver, utdyper Paulus emnet for sitt brev. En hører ikke om noe annet enn Kristus. Derfor virker Åndens glød og liv i hvert eneste ord.
Og legg merke til hvor presist han uttrykker seg! Han sier ikke: «...som har mottatt av oss våre gjerninger». Heller ikke: «...som etter Mose lov har mottatt av oss offer, åndelige tjenester, munkeløfter, gode gaver osv. Nei, han sier «har gitt». Gitt hva? Ikke gull, ikke sølv, ikke påskelam, ikke en engel, men: seg selv. Og for hva? Ikke for å oppnå en kongekrone eller et rike, ikke for hellighets eller rettferdighets skyld, men for våre synder!
Disse Skriftens ord utgjør et virkelig himmelsk tordenslag mot alle former for menneskers rettferdighet, på samme måte som det kjente skriftstedet: «Se der Guds lam, som tar bort verdens synd», Joh 1:29. Derfor bør vi omtenksomt granske hvert ord, ikke hastig skumlese gjennom dem og så gå videre. For de bærer i seg en Guds underbare kraft til å trøste og styrke opprørte hjerter.
Her handler det om hva vi skal gjøre med syndene, ikke bare andres, men våre. Paulus svarer at en mann som kalles Jesus Kristus, Guds Sønn, har gitt seg selv for dem. Dette er herlige og trøsterike ord, uttalt allerede i Det gamle testamente; nemlig at våre synder ikke kunne tas bort på noen annen måte enn ved at Guds Sønn ble gitt i døden for dem. Med slike kanoner, kastemaskiner og rambukker kan en ødelegge pavedømmet og vende opp ned på alle hedenske religioner, all slags falsk gudstjeneste og alle hyk-lerske gjerninger.
For hvis våre synder kunne tas bort gjennom noe vi kunne oppfylle, hvorfor måtte da Guds Sønn bli gitt i døden for dem? Men når han nå er gitt for dem, da skal altså ikke vi med våre gjerninger kunne utslette dem.
Vi kan også trekke denne konklusjonen: Våre synder er så uendelig store og uovervinnelige, at det er umulig for hele verden å utrette noe som kunne gjøre opp for en eneste synd! Selve storheten i løsepengen som måtte til, Guds Sønns blod, beviser jo tilstrekkelig tydelig at vi ikke kunne gjøre opp for, eller seire over synden. Hvilken kraft og makt der er i synden markeres tilstrekkelig bare i disse ordene: «som har gitt seg selv for våre synder».
Vi tar ikke synden så høytidelig, men ser lettvint på den som et temmelig ubetydelig problem. Til og med når vår samvittighet tar oss fatt for synd vi har gjort, oppfører vi oss som om denne synden ikke er større enn at vi kan nok lett rydde den av veien med ganske liten anstrengelse eller en eller annen god gjerning. Men vi må ta inn over oss hva det betyr at en så uendelig stor pris måtte betales for den! Da vil det bli tindrende klart at syndens kraft og makt er så stor at den ikke kunne utslettes gjennom noe menneskes gjerning, men at Guds Sønn måtte ofres for den.
Den som virkelig vil ta dette inn over seg, forstår at i ordet synd ligger Guds evige vrede og hele satans velde, og at synden dermed ikke er noen liten sak!
Teksten beviser altså at alle mennesker er fanger og slaver under synden, som Paulus sier: «solgt til trell under synden», Rom 7:14. Og at synden er en høyst forferdelig og sterk tyrann over alle mennesker i hele verden, som ikke kan beseires og utdrives med noen som helst makt som står til noe skapt vesens disposisjon, det være seg engler eller mennesker. Bare ved Jesus Kristus, Guds Sønns uendelige og overlegne makt, hans som ble gitt for synden.
Men står vi fast i denne tro, og av hele vårt hjerte holder oss til dette mennesket, Jesus Kristus, blir vi opplyst og utrustet med sunt omdømme, så vi med full visshet fritt kan bedømme alt.
Du bør tenke nøye over hvert enkelt ord hos Paulus. Spesielt bør du legge merke til pronomenet «våre». For alt avhenger av at en anvender pronomene rett. De brukes ganske mye i Den Hellige Skrift, og har alltid stor betydning.
Det er lett å si og tro at Kristus, Guds Sønn, er gitt for Peter, Paulus og andre helliges synder. For disse anser vi liksom har vært verdige til så stor nåde. Men selv ser du deg uverdig til en slik nåde. Og da er det svært vanskelig av hjertet å si og tro at Kristus ble gitt for dine mange og store synder. Derfor er det lett å rent generelt uten noe pronomen forkynne og lovprise Kristi fullbrakte verk som noe stort og herlig. Da formulerer en det bare som at han ble gitt for synder, men for andres som var verdige - ! Men når pronomenet «våre» skal føyes til, da rygger vår svake natur og fornuft tilbake, da våger den ikke tre fram for Gud eller love seg selv en så stor skatt for intet.
Derfor vil vår natur ikke ha noe å gjøre med Gud - før enn den er ren og uten synd. Selv når den hører eller leser slike ord som dette: «han som har gitt seg selv for våre synder», anvender den ikke pronomenet «våre» på seg selv, men bare på andre som vi anser å være verdige og hellige. Selv vil vår natur vente litt - til den, med gode gjerninger, blir mer verdig.
Dette forutsetter selvsagt at den menneskelige fornuft gjerne vil at syndens makt ikke skal være verre enn den selv fantaserer om.
Men de kristnes rette oppfatning og sanne visdom er altså å ta disse Paulus’ ord på alvor, og anse dem for absolutt sanne: At altså Kristus ble gitt i døden - ikke på grunn av vår rettferdighet og hellighet, men for våre synders skyld. Og de er virkelige, store, tallrike, ja, utallige og uovervinnelige.
Oppfør deg derfor ikke som om dine synder er så små at du kan uskadeliggjøre dem med noe du kan få til! Men henfall heller ikke til fortvilelse fordi de er så store - når du noen ganger i livet, eller innfor døden virkelig får kjenne alvoret i dem.
Nei, lær deg her av Paulus å tro at Kristus ble gitt - ikke for innbilte eller bare i fantasien utmalte synder, men for virkelige synder. Ikke for små, men for store. Ikke for bare den ene eller den andre synden, men for alle. Ikke for synd du har seiret over (for ikke noe menneske, ikke en gang en engel, kan seire over en eneste synd), men for all synd, som du ikke seiret over.
Og hvis du ikke er blant dem som har nok med at det gjelder også deg og dine synder, dette «våre», som bruker, vitner om, hører, lærer seg og elsker denne læren og tror på den, da er du helt enkelt sagt: ikke frelst!
Bestreb deg altså flittig - ikke bare når du ikke plages av noen anfektelse, men også i fare og dødskamp når samvittigheten virkelig setter inn på deg med tanken på synd du har gjort, og djevelen i stor kraft angriper deg og vil drukne deg i en veldig flodbølge av synd, og dermed skremme og jage deg bort fra Kristus og drive deg til fortvilelse - bestreb deg da, sier jeg, på å kunne med frimodig tillit si:
«Kristus, Guds Sønn, er gitt, ikke for de rettferdige og hellige, men for urettferdige og syndere.
Hvis jeg var rettferdig og ikke hadde noen synd, ville jeg ikke behøve Kristus som forsoner. Hvorfor vil du da, du «hellige satan», med denne forvrengte metoden gjøre meg hellig og kreve rettferdighet av meg, når jeg ikke har noe annet enn synd, - ikke innbilte og betydningsløse, men virkelige og alvorlige synder, slike som ren vantro, tvil, daglig forakt for Gud, hat, utakknemlighet, misbruk av Guds navn, forakt for Guds ord osv. Dette er virkelig grove synder mot de første budene.
Dessuten har jeg kjødelige synder mot de ande budene, som å ikke hedre far og mor, ikke lyde øvrigheten, begjære min nestes eiendom eller hustru osv. Selv om disse siste betyr lite i forhold til de førstnevnte.
Det kan så være at jeg ikke fysisk har begått mord, ekteskapsbrudd, stjålet eller andre tilsvarende synder. Men i hjertet har jeg i alle fall gjort meg skyldig også i slikt. Altså har jeg overtrådt alle Guds bud, og mine synder er så omfattende og store at de er «flere enn sandkornene ved havet» (Manasses bønn v.9)*. I tillegg er djevelen så listig og forførende at han også av mine gode gjerninger og min rettferdighet kan skape den største synd.
Når altså mine synder virkelig er så alvorlige, store og utallige, forskrekkelige og uovervinnelige, og når min rettferdighet mer er meg til skade enn til gagn, er Kristus, Guds Sønn, gitt i døden for dem for å rydde dem av veien og frelse meg og alle som tror dette.»
Den frelsende kraften ligger altså just i at en holder disse ordene for virkelige og sanne. Jeg har god grunn til å si dette. For jeg har ofte fått erfare, og erfarer fremdeles stadig, hvor vanskelig det er å tro - spesielt når samvittigheten kjemper omkring nettopp dette: At Kristus ikke er gitt for hellige, rettferdige, verdige og hans venner, men for ugudelige, syndere, uverdige og fiender, som bare fortjener Guds vrede og den evige død.
La oss altså befeste våre hjerter med dette og liknende ord fra Paulus. Slik at vi, når djevelen anklager oss med at: «Du er en synder, altså er du fordømt!» - kan svare: «Just fordi du kaller meg for en synder, kan jeg hevde at jeg er rettferdig og salig!»
Sier han: «Du blir fordømt!», svarer jeg: «Nei, for jeg flyr til Kristus, som gav seg selv for mine synder! Derfor skal du, satan, ikke komme noen vei, når du maler foran meg hvor store synder jeg har, for å skremme meg og drive meg til fortvilelse, vantro, forakt og spott overfor Gud. Just ved at du kaller meg «synder», rekker du meg våpenet mitt mot deg, så jeg med ditt eget sverd kan halshogge deg og trampe på deg.
Så forkynner du selv Guds ære for meg, for du minner meg om Guds faderlige kjærlighet mot meg, fattige synder - hans som elsket verden så høyt at han gav sin sønn osv. Joh 3:16. Så minner du meg i det du sier, samtidig på min forløsers, Kristi velgjerning. På hans skuldre, ikke på mine, ligger all min synd. For «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham», og «det var for mitt folks skyld plagen traff ham», Jes 53:6, 8. Når du da sier jeg er en synder, forskrekker du meg ikke, men tvert imot trøster meg overmåte».
M. Luther
Oversatt fra «Stora galaterbrevskommentaren» (svensk utg.)
Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse når han ble en forbannelse for vår skyld. Det er jo skrevet: «Forbannet er hver og en som er hengt opp på et tre, Gal 3:13.
Her anstrenger de seg igjen, Hieronymus og sofistene* som slo følge med ham - og mishandler jammerlig dette trøsterike skriftstedet - i det de ser som en alvorlig og nidkjær kamp for at ikke Kristus må bli utsatt for den skam at han skulle bli kalt for en forbannelse eller en styggedom.
Deres måte å omgå denne teksten på, er å påstå at Paulus her ikke uttrykker seg i fullt alvor. Både syndig og ugudelig er det når de sier at dette bibelordet, slik det framføres av Paulus, er selvmotsigende fordi det ikke er slik dette står i Det gamle testamente.
Det vil de bevise på denne måten: De ordene Paulus her siterer fra Moses, taler ikke om Kristus. Videre sier de at Moses bruker ikke det altomfattende uttrykket: «hver og en», som Paulus anvender. Og på den andre side utelater Paulus ordet «Guds» som finnes hos Moses. Videre er det helt tydelig at Moses taler om en ugjerningsmann eller røver, som ut fra sine gjerninger fortjener å korsfestes, slik det framgår av dette skriftstedet, 5Mos 21:22 flg.
På denne bakgrunn spør de hvordan dette skriftstedet kan anvendes på Kristus, at han skulle være en Guds forbannelse, hengt opp på et tre, når han ikke er noen ugjerningsmann eller røver, men tvert imot rettferdig og hellig.
Slike filosoferinger gjør kanskje inntrykk på de uerfarne. De synes nok slike uttalelser av disse lærde ikke bare kan avfeies som spissfindige, men virkelig er alvorlig ment, uttalt til forsvar for Kristi omdømme, og en alvorlig formaning til de kristne om ikke å mene noe så ugudelig som at Kristus skulle vært en forbannelse.
Derfor er det vår plikt å få nøye avklart hva Paulus’ virkelige hensikt og mening er her.
Paulus har gardert sine ord vel og talt klart. Men her skal vi på ny feste blikket på noe konkret, slik Paulus med sitt ordvalg klart har fått fram: Han sier ikke at Kristus er blitt en forbannelse for sin egen skyld, men «for vår skyld»!
Det er altså ordene: «for vår skyld» all vekt ligger på i teksten vi har foran oss. For Kristus er uskyldig, hva han selv angår. Altså burde han ikke vært hengt opp på et tre. Men ettersom enhver røver ut fra loven skulle korsfestes, så var også Kristus selv ut fra Mose lov skyldig til å bli korsfestet, fordi han ikledde seg synderes og røveres skikkelse - ikke bare én, men alle synderes og røveres. For vi er alle syndere og røvere, og derfor er vi skyldige til død og evig fordømmelse. Men Kristus tok på seg all vår synd og døde for den på korset. Derfor måtte han bli en røver/overtreder, som Jesaja sier: «Han ble regnet blant overtredere», Jes 53:12.
Alle profetene har sett at Kristus skulle være den største røver, morder, ekteskapsbryter, tyv, spotter osv. som noen gang kommer til å finnes på jorden. For nå framstår han ikke i egen person, han er ikke lenger Guds Sønn, født av en jomfru. Nå er han en synder som har gjort og bærer på Paulus’ synd, spotterens, forfølgerens og voldsmannens. Peters synd, han som fornektet Kristus. Og Davids synd, som var en ekteskapsbryter og morder, som gjorde at hedningene forkastet Guds navn.
Kort sagt: Kristus bar hele verdens menneskers samtlige synder til alle tider på sitt legeme. Ikke som om han selv hadde begått dem. Men de synder som vi har begått, og kommer til å begå, tok han opp i sitt legeme for å fullbyrde dommen over dem med sitt eget blod. Derfor måtte han, ut fra gjeldende Mose lov, ansees skyldig, ettersom han ble regnet som røver og overtreder.
Myndighetene anser som skyldig, og straffer, den de fanger blant røvere, også om han aldri har gjort noe galt som han kunne bli dødsdømt for. Men Kristus ble ikke bare fanget blant syndere. Han stilte seg frivillig og etter sin Fars vilje solidarisk med syndere ved at han kom i deres kjøtt og blod som er syndere og røvere, dypt sunket i alle slags synder. Når altså loven slo til mot ham der han var blant røvere, dømte og drepte den ham som en røver.
Denne læren om Kristus, og denne herlige trøst; at Kristus for vår skyld ble gjort til en forbannelse for å kjøpe oss fri fra lovens forbannelse, den er det sofistene fratar oss med sin lære, når de skiller Kristus fra synderne og syndene, og framstiller ham bare som et verdifullt eksempel til etterfølgelse. På den måten sørger de ikke bare for at Kristus ikke blir til noen trøst for oss, men de gjør ham også til en dommer og en tyrann, som hater og fordømmer syndere.
Vi bør tvert imot svøpe inn Kristus, og lære å kjenne ham som svøpt inn - ikke bare i kjøtt og blod, men også i våre synder, vår forbannelse, vår død og all vår ondskap.
Men er det ikke urimelig og en krenkelse å kalle Guds Sønn en synder og en forbannelse - ?
Vil vi fornekte at han er en synder og en forbannelse, så bør vi også fornekte at han har lidd, ble korsfestet og døde. For det er ikke mindre urimelig å si, som vi gjør i vår trosbekjennelse, at Guds Sønn ble korsfestet og at han måtte lide syndens og dødens straff, enn det er å kalle ham en synder og en forbannelse.
Men om det ikke er urimelig å bekjenne og tro at Kristus ble korsfestet blant røvere, så bør det heller ikke være urimelig å si at han er en forbannelse og en røver mer enn noen andre. For det er sannelig ikke tomme ord når Paulus skriver: «Kristus ble en forbannelse for vår skyld», «Den som ikke visste av noen synd, ham har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdighet fra Gud», 2Kor 5:21.
På samme måte kaller døperen Johannes ham for Guds lam, Joh 1:29. Selv er han så visst uskyldig, fordi han er Guds rene og usmittede lam. Men fordi han bærer all verdens synder, overdynges hans uskyld av hele verdens synd og skyld.
Alle de synder som jeg, du og alle mennesker har gjort og kommer til å gjøre, er Kristi egne synder, fullstendig som om han selv hadde begått dem. Kort sagt: All vår synd må vi anse som Kristi egne synder, eller også går vi fortapt til evig tid. Den sanne kunnskap og kjennskap til Kristus, som Paulus og profetene har lært oss, har de ugudelige sofistene tåkelagt.
Jesaja taler på samme måte i sitt femtitredje kapittel om Kristus: «Gud lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». Disse ordene må ikke bortforklares eller forringes. Vi må la dem beholde sin egentlige og fullstendige betydning. For Gud spøker ikke i disse profetordene, han taler i alvor og stor kjærlighet. Han sier nemlig at Kristus, Guds lam, skal bære alle våre misgjerninger. Og hva betyr det å bære? Sofistene svarer: Å lide straffen. Riktig! Men hvorfor straffes Kristus? Skjer det ikke fordi det er han som har og bærer synden?
At Kristus har synd, det stadfester også Den Hellige Ånd i Salmene, f.eks. Sal 40:14: «Mine misgjerninger har grepet meg». Og Sal 41:5: «Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg». Og Sal 69:6: «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg».
I disse Salmene taler Den Hellige Ånd i Kristi sted og forkynner med klar tale at Kristus har syndet, eller at han har synd. Disse ordene i Salmene er gjort ikke av den uskyldige, men av den lidende Kristus som trådte i alle synderes sted, og derfor er blitt skyldig for all verdens synder.
Det som har skjedd er altså ikke bare at Kristus er blitt korsfestet og døde. Men Guds kjærlighet har også lagt synden på ham! Når så synden var lagt på ham, kommer loven og sier: «Enhver synder skal dø! Om altså du, Kristus, vil være hele menneskehetens stedfortreder, ta på deg all skylden og utstå straffen, så skal du også bære synden og forbannelsen.» Det er altså med all rett Paulus anvender Mose lov på Kristus: «Hver den som henger på et tre, er en forbannelse for Gud».
Og dette er vår største trøst å iklé Kristus, svøpe ham inn i mine, dine og hele verdens synder, og se ham for oss slik bærende alle våre synder. Ser vi ham slik, så rydder han med letthet av veien all svermerisk påvirkning med gjernings-rettferdigheten.
Papistene fantaserer nemlig i hop en slags tro som er skapt av kjærlighet, og gjennom den vil de bli kvitt syndene og bli rettferdiggjort. Det betyr å avkle og befri Kristus fra syndene og gjøre ham uskyldig. Og i stedet tynge ned og svøpe oss selv inn i våre synder. Altså se syndene hos oss - ikke hos Kristus.
Det betyr i virkeligheten å ta bort Kristus og gjøre ham til ingen nytte. For hvis det er sant at vi ved lovens gjerninger og gjennom kjærlighet tar bort syndene, så er det altså ikke Kristus som tar dem bort, men oss. Men hvis han virkelig er Guds lam som tar bort verdens synd, som ble en forbannelse for vår skyld, svøpt inn i våre synder, så må nødvendigvis følgen være at vi ikke kan rettferdiggjøres og ta bort syndene gjennom kjærligheten.
For Gud har ikke lagt våre synder på oss, men på Kristus, sin Sønn. Hvis de tas bort ved ham, kan de ikke tas bort av oss. Dette stadfester hele Skriften. Og det samme bekjenner vi i trosbekjennelsen, når vi sier: «Jeg tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, som led, ble korsfestet og døde for vår skyld».
Dette er den herligste av alle lærer, og breddfull av trøst. Den lærer at Gud har en usigelig og uovervinnelig barmhjertighet og kjærlighet overfor oss. Den innebærer nemlig at når den barmhjertige Far så oss tynget av loven og holdt under forbannelsen, uten noen mulighet til å bli fridd ut fra dette, sendte han sin Sønn til verden, la alle menneskers samtlige synder på ham, og sa til ham: «Vær Peter, fornekteren! Vær Paulus, spotteren, forfølgeren og voldsmannen! Vær David, ekteskapsbryteren! Vær synderen som åt frukten i Paradis! Vær røveren på korset. Med étt ord: Vær i én person alle mennesker, vær den som har gjort alle menneskers synder. Og pass så på at du betaler og gjør fullt opp for dem!»
Så kommer loven og sier: «Jeg finner at denne synderen tar på seg alle menneskers synder, slik at jeg ser ingen synd utenom ham. Altså skal han dø på korset!» Og så angriper loven ham og dreper ham.
Når dette er skjedd, er hele verden renset og forsonet fra all synd. Følgelig er den også befridd fra døden og fra alt ondt. Men når da synden og døden ble ryddet av veien gjennom dette éne mennesket, ville Gud ikke se noe annet i hele verden - i alle fall hvis hele verden trodde - enn bare renhet og rettferdighet. Og selv om noen rester av synd ble igjen, ville Gud ikke kunne merke dem for solen Kristus.
Slik bør vi forherlige artikkelen om den kristne rettferdigheten - mot lovens og gjerningenes rettferdighet, selv om nok ingen av de mest veltal-ende på alle språk noen gang finner et verdig uttrykk for, eller overhode kan skildre med ord dens storhet.
Det Paulus her omtaler er det mektigste og største bevis mot alle slag av kjødets rettferdighet. Det omhandler nemlig dette tvingende og uimotsigbare alternativ: Hvis all verdens synder er i dette éne mennesket Jesus Kristus, da er de altså ikke i verden. Men om de ikke er i ham, da er de fremdeles der de var, i verden. Videre: Hvis Kristus selv er blitt skyldig for alle de synder vi har begått, da er altså vi fri fra alle våre synder - men ikke gjennom oss selv, ikke gjennom våre gjerninger eller fortjeneste, men gjennom ham. Er han derimot uskyldig, og bærer han ikke våre synder, da bærer vi dem og skal dø og bli fordømt i dem. «Men Gud være takk, som gir oss seier gjennom vår Herre Jesus Kristus!», 1Kor 15:57. Amen.
M. Luther
Oversatt fra «Stora galaterbrevskommentaren» (svensk utg.)
------
Jeg glemmer ikke da Gud åpenbarte for meg dette hans budskap i Luthers «Store galaterbrevskommentar» om Salmene 40, 41 og 69, hvor Kristus gjennom David, opphøyet i Ånden, talte med Gud om sine synder disse ordene: «Mine misgjerninger har grepet meg», «Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg», «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg».
Jeg priser Gud for alt hans evangelium; ord om hvordan Gud kastet all vår synd på Jesus, ord om hvordan synden av ham er sonet osv. Men det ble veldig og konkret forløsende å lese, og av Guds nåde få åpenbart, også disse ordene av Jesu egen munn, at han kaller mine synder for sine synder! Halleluja!
H.H.
------
«Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg».
Luther i «Romerbrevets budskap» under Rom 3:23-24
Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham,
og han bar alles synder som om de hadde vært hans egne.
Jes 53:4,6,12.
Ja, han kaller dem til og med sine egne, når han gjennom Davids munn sier: «Mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode», Sal 40:13, 69:6.
Ja, visselig var de flere enn hårene på hans hode. Når et eneste menneskes syndeskyld kan komme opp i ti tusen talenter, Mat 18:24, hvor uendelig stor var ikke da den skyld som ble lagt på Jesus!
Hele verdens og alle synderes skyld fra Adam til den siste dag jorden består, var blitt tilregnet ham, så han stod ansvarlig for dem, ført opp på hans regning og kastet på ham. Slik at det innfor Guds domstol ble regnet og ansett som om Jesus selv hadde gjort all denne synd.
Hvordan så vel vår velsignede Jesus ut i sin Fars øyne, når han, tynget med alle denne umåtelig store syndeskyld trådte fram for Guds domstol?
Jo, Gud kunne ikke annet enn anse ham som alle syndere, når alle synderes synder lå på ham, og han stod der i vårt sted!
Altså anså Gud ham ene og alene stå der - som om vi alle i vår uhyggelige tilstand og likhet med djevelen, som vi i fallet pådrog oss, stod der for Guds åsyn!
Jesu innvortes renhet og hellighet, som han også nå hadde i sin natur, kunne ikke sees på grunn av den syndedrakten han nå hadde ikledd seg, som skjulte hans uskyld så intet annet syntes enn synd og skam.
Og hvordan kan vel da Jesus ha sett ut også i hans egne øyne, ikledd denne uhyggelige drakten, urettferdighetens kledning?
Kanskje vi nå begynner å forstå hvorfor han da ikke hadde noen rett til å forsvare seg - når Judas kom med dem som skulle gripe og binde ham, men tvert imot irettesatte Peter som med draget sverd satte seg til motverge!
Jesus hadde like før dette, i Getsemane, stått til rette innfor Guds domstol, og der latt hele verdens syndeskyld bli skrevet opp på sin regning, og som følge av det fått sin dødsdom i alle synderes sted, Mat 26:36-45.
Derfor visste han etter dette at han var skyldig til å rammes av alt ondt. Og hvorfor skulle han da sette seg til motverge?
Av den grunn sa han bare: «Er det da meg dere leter etter, så la disse (disiplene) gå!» I det lå dette: «Jeg er den skyldige, jeg har hele verdens skyld lagt på meg. Derfor kan jeg ikke flykte fra dere, for jeg er av en høyere makt overgitt i deres hender – og kan ikke unndra meg.
Men disse, mine disipler, som nå i denne stund står der som hele menneskeslekten, de må gå fri. For syndeskylden ligger nå ikke lenger på dem, men på meg.»
Når så Jesus senere stod for domstolene, kunne han av samme årsak heller ikke forsvare seg. Når fiendene hans anklaget ham overfor Pilatus og Herodes, og disse hørte på de falske anklagene mot ham, tidde han bare, og svarte ikke et ord, Mat 26:63, 27:12-14.
Og hva skulle han vel svare? Ved all den synd han var tilregnet, var han jo skyldig til alt, ja, til utallige ganger mer enn de kunne anklage ham for! Hvordan skulle han med noen som helst rett kunne tale noe til sitt forsvar? Når han talte, gjaldt det andre emner enn det som angikk hans skyld.
Anders Nohrborg
fra heftet: «Om Jesu rättfärdiggörelse inför Guds domstol»
-------
Jesus kalte overfor Gud våre synder som sine synder, Sal 40, 41 og 69. Og så har vi nå også i dette budskapet fått se at Jesus selv bevisst har vist at han bar all verdens synd, så han «ikke hadde noen rett til å forsvare seg».
Da er det i sannhet bevist sikkert nok på mange vis av både Gud og Sønnen at våre synder er ikke lenger våre. Nå er de hans! Lovet være Gud!
H.H.
Vi ønsker dere alle en velsignet påskehøytid!
Gaven med evighetsverdi!
Billig nyoversatt (ikke popularisert) Roseniuslitteratur.
Bruk den til bryllup, konfirmasjon og alle anledninger!
Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!
Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508
Bladet: 3075.10.24092
IBAN: NO08 3075 1024 092 BIC-adresse: PLUSNO22
Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal. E-post:
Tlf: 38 26 21 44 Mob: 918 70 466 Fax: 38 26 21 32
www.arven.net
