Sannheten
om den åndelige tilstand, om mennesket og om Gud.
Dette er vårt «offisielt» siste nummer av bladet «Arven» (Se siste side). Da ligger det som en nød på meg å få delt dette (overskriften) med deg.
Gjennom mange år har vi bedt om vekkelse i oss og rundt oss, for våre skandinaviske land spesielt. Men vi må i ettertid erkjenne at vi fra begynnelsen visste svært lite om hva en Guds vekkelse dypest sett er.
Etter hvert utviklet det seg mest slik at vi fikk se mer og mer hvordan vi selv er - fulle av synd og fordervelse. Vi fikk avdekket klarere og klarere vår egen gjennomfortapte tilstand - med behov for en total stedfortreder overfor Gud.
Så ble etter hvert også mye av den åndelig døde tilstand rundt oss, i mennesker og i forsamlinger, lagt inn over oss. Senere kom også nøden over «importerte vekkelser» fra USA og Canada, og hvordan tidligere bibeltro konservative forsamlinger, misjonselskaper og kirker i Skandinavia reiste dit for å lære «menighetsbygging» etc. etc. av disse - -!
Det har vært nok av såkalte «vekkelser» også innenlands, som har blitt høylig tiljublet, men som viste seg å bare være falsk vind, som ble ny nød.
Så kom spørsmålet stadig opp: Hvordan kan det være at dagens «kristne» ikke ser tilstanden, ikke vet om andre som bekjenner seg som kristne virkelig er Guds barn? Guds ord sier jo at «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene», 1Joh 3:14. Og da vet vi jo hvem som er disse våre brødre og søstre - og dermed selvsagt også hvem som ikke er våre nådesøsken -!
Samtidig ble det et stort spørsmål: Hvordan kan det være at dagens «kristne» heller ikke kan bedømme om forkynnelsen de leser og hører virkelig er av Gud? Jesus sier jo: «Mine får hører min røst», Joh 10:27.
Vi vet det flere steder «blir varslet oppover» hvis prest eller predikant i sin forkynnelse blir «ubehagelig sterk» for kjødet. Men vi hører aldri noen kontakter biskop eller generalsekretær med beskjed om en prest/predikant som ikke har et budskap fra Gud, og som de dermed ikke vil ha der mer! Hvilke som helst påfunn, mye katolskliknende og annet, så vel som «forkynnere» som ikke har liv og ikke er kalt av Gud til forkynnere, blir ønsket velkommen med sitt budskap over alt - hvor disse da blir «medskyldig med ham i hans onde gjerninger», 2Joh v.10-11.
Så ser vi at de fleste som i dag bekjenner seg som kristne ikke forstår hvilke forsamlinger/retninger som med sin lære/forkynnelse er direkte uevangeliske, selv om de aldri så mye kaller seg for en evangelisk forsamling.
Vi ser oppfordring til mennesker om å «ta en beslutning om å bli frelst», melde seg til tjeneste som misjonær, bli mer engasjert i kampen mot abort og mot all utglidning i kristenhet og i moral. Atter andre oppfordrer til «felleskristen bønnekamp for vekkelse».
De arbeider alle brennende for å vekke engasjement og tiltak - hos sjeler de regner med har liv - noe de ikke kan prøve. De har ikke sett at det er evangeliet om Guds Sønn som må bli åpenbart for sjelene, så de kan få liv i Gud - og så etter hvert, om Gud vil, kunne kjempe noen som helst kamp i Guds kraft og Ånd, og at det også er det eneste som kan skape den rette Gudgitte misjonsiver og glød for land og folk.
Eller de blir opptatt med å studere Bibelens endetidstegn, studere profetiene, opptatt med Israel.. osv., men selv ikke er kommet igjennom til liv i Gud. Andre er opptatt med nyere påfunn: Drama, dans, bønnevandring, inspirasjonshelg osv., for at det skal bli «en levende menighet/bedehus». Mens andre gjenopptar pilegrimsvandringer (som evangelisk klare prester i sin tid fikk stoppet), eller går i forsamlinger som kaller seg evangeliske, men hvor fokus er på vårt valg, vår tro...:
Så ser vi også enkelte som virkelig vil være bibeltro slår ned på liberaliseringen i forkynnelse, sang og musikk og denne verdens markedsførings-påfunn i kirker og bedehus. Derfor får disse «ildsjelene» stor oppslutning, fordi kristenhetens ledere og de fleste andre i det hele tatt ikke synes å ofre slike utglidninger en tanke. Og de får mange klikk på deres webside, noe som også oftest er deres målestokk for hvor vellykket deres innsats er.
Andre alvorlige «bibeltro» sjeler er opptatt av å avdekke for kristenheten farlig import av superkarismatiske trosretninger.
Atter andre enslige sjeler kjemper for å «reformere» Gudshuset ved å gå tilbake til Bibelens lære om alt som skal foregår der. Her må vi straks minne om at Den lutherske reformasjon kom ikke ved å «reformere» på denne måten. Rosenius skriver som ung til en venn nesten med samme ord som Hermann Sasse: «Den lutherske reformasjon var intet mindre enn at Gud for første gang etter aposteltiden virkelig på ny fikk åpenbart for menneskene evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene!» Og den store kirkehistoriske begivenhet; reformasjonen, slo fast at bare ut fra evangeliet kan Den Hellige Skrift bli rett forstått.
Men vi ser ingen tar opp spørsmålet om hva som dypest sett er årsaken til vår forferdelige åndelige tilstand. Og dette er satans verk. Han godtar mye «åndelighet», bare ikke hovedsaken kommer på bane.
Å, hva var svaret på det spørsmål vi stod igjen med overfor alt dette: Hvorfor både alle disse åpenbart u-bibelske forhold i «den etablerte kristenhet», så vel som alle alvorlig engasjerte men likevel bare loviske «mottiltak»? Og at så heller ingen kan prøve dette, og se det ikke er av Gud?
Vi visste jo at Guds ord sier: «Mine får hører min røst» - og da naturligvis også avdekket hva som ikke er Herrens røst! Og at Guds ord sier: «Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting», 1Kor 2:14-15.
Nåden og sannheten
kom ved Jesus Kristus
Denne hovedsannhet er hentet fra Joh 1:17: loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus - kom altså til jord ved Jesus Kristus, men kommer da selvsagt også til den enkelte sjel ved Jesus Kristus!
Enhver sjel Gud har begynt å vekke opp, vil få en gryende og etter hvert stadig sterkere lengt og sukk etter sannheten. Og da først og fremst etter Bibelens sannhet, dens sannhet om mennesket og om Gud, og om hvordan mennesket blir frelst - fordi Gud vekker denne trangen i oss!
Vi vil nå be Gud åpenbare for oss noe av det han i sitt ord har gitt oss om sannheten, og gjøre oss stille innfor Gud, så vi kan se det han så gjerne vil vise oss.
Det første vi straks legger merke til, er at det er to vesentlige ting som hører sammen her, og det er nåden og sannheten. Dernest det helt vesentlige: At nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus!
La oss så se på sammenhengen der ordene i vår overskrift er hentet fra. I Joh 1:1-2 leser vi: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud». Og ganske snart etterpå leser vi i samme kapittel: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. Og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud», v.11-13.
Så nærmer vi oss ordet vi har til overskrift her: «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Johannes vitner om ham og roper: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg. For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus», Joh 1:14-17.
Det er Ordet, Jesus, dette skriftstedet taler om, at I ham var liv, og livet var menneskenes lys.... Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden, Joh 1:4,9, han som altså selv var full av nåde og sannhet.
Tidlig, i 2 Mos 34:6 leser vi at «Herren gikk forbi hans (Moses’) ansikt og ropte: Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet.»
Vi vet at Bibelen flere steder taler om hemmeligheten - - som er Kristus, Kol 2:2. Da er det ingen tvil om at dypest i den søken etter sannheten som Gud vekker helt fra han begynner sitt arbeid med mennesket, ligger som mål, oftest ubevisst, hemmeligheten - som er Kristus. For når Kristus er begynt sitt arbeid med sjelen, er Den Hellige Ånd virksom der. Og det er han som virker alt av Gud i oss, han som jo skal «veilede til hele sannheten ....han skal herliggjøre meg», Joh 16:13-14.
En av Guds rikes herlige hemmeligheter er at Herren er den som, helt fra han begynner arbeidet med en sjel, selv er den som vekker så vel trang til å kjenne sannheten og hemmeligheten, som den som metter trangen han selv har skapt, og åpenbarer Ham som ER sannheten og hemmeligheten!
Og hva er målet for enhver åpenbaring av Guds rikes sannheter? Det er ikke selve åpenbaringen, som nok tusenkunstneren vil forsøke å feste all vår oppmerksomhet ved. Nei, målet er å herliggjøre ham, Kristus, Joh 16:14.
«Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3.
Vi så at Jesus Kristus selv, som er livet, det evige, 1Joh 1:2, også er menneskenes lys... «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske».
Og så, allerede to kapitler videre i Johannes evangelium, sier Jesus: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike», Joh 3:3. Her ser vi Jesus innleder med en ed, som han selv uttaler om ordet «sannelig», Heb 6:13,17, og her altså en dobbel ed: «Sannelig, sannelig».
Så sterkt legger altså Jesus inn over oss den store sannheten at uten at mennesket blir født på ny, kan ingen se Guds rike. D.v.s. så vel det å få se/ nå fram til det evige Guds rike i himmelen, som også dette å kjenne/få se det Gud vil åpenbare for oss av de sannheter i Guds rike som vi trenger å kjenne mens vi ennå er her på jorden. Og som vi altså allerede har fått understreket, så gjelder det først og fremst sannheten om Jesus Kristus - han som selv er sannheten, Joh 14:6.
Av det vi allerede har nevnt fra første kapittel i Johannes evangelium har vi fått vite hvordan det skjer at et menneske kommer til en levende tro. Ordet sier altså helt klart at «de som tror på hans navn, de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud».
«født ikke av blod», betyr: Ikke født i vår naturlige fødsel, eller ved menneskelig arv. «heller ikke av kjøds vilje» vil si at «det avhenger ikke av om vi vil, heller ikke av om vi løper, men av Gud som viser miskunn», Rom 9:16. «heller ikke av manns vilje» vil si at vi blir ikke født på ny ved andre menneskers, f.eks. predikantens, vilje eller menneskelige påvirkning - som ofte (bevisst eller ubevisst) skjer, men bare er sjeliske «fødsler».
Og når de er født av Gud, har den treenige Gud tatt bolig i dem - og de har fått del i ham som vi har sett er livet, og er menneskenes lys.
Videre sier Guds ord klart at «vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss..... Men det naturlige menneske (som ikke har Guds Ånd) tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis».
Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme», 1Kor 2:12,14-15.
Ut fra de mange bibelord som er nevnt, er det klart at ingen har Guds lys over de dype Guds ords sannheter, eller kan tilstrekkelig prøve det de hører og ser, uten å være født av Gud og dermed I Jesus Kristus har fått livet, det evige - som er menneskenes lys, det sanne lys, som opplyser hvert menneske!
Her vil vi først understreke så sterkt vi kan at vi med det som hittil er sagt og fortsatt skal sies, på ingen måte mener at vi på grunn av manglende åndelige nådegaver, frukt o.l. generelt kan slå fast at menneskene ikke er frelst.
Det ville vært lovisk forkynnelse, da ville det jo bety at frelsen ikke er bare av nåde. Der kan være liv, en rykende veke, som aldri får slippe til i dagens «etablerte kristenhet». Men det er farlig for Gudslivet å leve anonymt! Det kan skje under spesielle forhold, kanskje i den første tid en er frelst. Men dette er i lengden farlig for livet.
Straks vil vi da her likevel nevne étt klart bibelord om dem som har liv i Gud: «Vi vet vi er gått over (sv: at vi er ført) fra døden til livet for vi elsker brødrene. 1Joh 3: 14.
«Du vet kanskje med deg selv at din omvendelse til Herren og din tro på nåden i Kristus har hatt den frukten med seg at du har fått en ny og inderlig kjærlighet til Guds barn. Ikke bare til et bestemt kristent menneske som har gjort noe godt mot deg, eller vet å verdsette deg. Eller som selv har en naturlig vennlighet som tiltaler deg. Nei, dette er en helt ny kjærlighet som strømmer mot alle dem du ser elsker eller søker Jesus. Slik at disse nå er blitt din nye familie, dine søsken.
Har du det slik? Da skal du vite at bare dette ene forholdet beviser mer enn de herligste gjerninger at det har skjedd en ny fødsel ved Guds Ånd i sjelen din.
Eller opplever du det kanskje selv som om du slett ikke kan være et Guds barn. Du synes hele din kristendom er full av mangler og fall. Men husk da at alle disse fall og dette du synes, betyr ikke noe som helst mot Guds ord og dette tegnet.» (C.O.Rosenius Husandaktsboka 4. februar)
Samtidig tilsier altså dagens situasjon i «den etablerte kristenhet» at det er høyaktuelt å minne om at hos den som har liv i Gud, så er det Guds vilje at dette Guds-livet skal være levende til vitnesbyrd om Kristus, til gode gjerninger, og for å selv kunne beholde livet og tjene Herren, bl.a. høre hva som er Herrens røst og kunne «dømme om alle ting».
Er vi så kommet hertil i vår erkjennelse, kan det være en stor fristelse (og felle!) nå å straks konkludere med at da må vi jo bare begynne å be om å bli født på ny - for å få alt dette på plass - -.
Men - er vi nå virkelig kommet til selve sannheten om så vel situasjonen som om mennesket/deg - og om Gud?
Nei, faktum er nemlig at selv uten liv i Gud er det mulig å langt på vei avdekke de åpenbare satans kopieringer av kristendom, som nådegaver etc., og også i en viss grad høre om det er mennesketanker om Gud, og ikke Guds tanker om mennesket, forkynnelsen gir. Det kan mang en nidkjær fariseer avsløre.
Fariseeren sier «Jeg er rik» (som kan være falsk frukt og nådegaver), jeg har overflod og har ingen nød». Men Gud fortsetter: «og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», Åp 3:17.
Hvem ser i dag hvordan en fariseer virkelig er? Han ville i dag av hele «den etablerte kristenhet» omtales som «den beste kristen vi kjenner», «en virkelig Guds mann», «et forbilde», «en ildsjel i kristelig virksomhet», som tiljubles og begeistrer andre osv.
Øivind Andersen har vitnet og forkynt om hva en fariseer virkelig er - etter å ha fått se ham i seg selv, - og ble beskyldt for å «komme med vranglære». Du finner mitt eget vitnesbyrd om da jeg var fariseeren Hermod Hogganvik, på www.arven.net på åpningssiden: «Høyaktuelt evighetsavgjørende spørsmål i bladet «Arven» nr. 1 februar 2009».
Skjønner du hvor uhyggelig «åndelig, bibeltro», og hvor nær det ekte dette åndelige bedraget virkelig er - !
Fariseeren står der i tempelet og av hjertet takker Gud for alt sammen: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren», Luk 18:11.
Han tror absolutt ikke det er ut fra egen kraft at han ikke er i samme situasjon som alle de åpenbare synderne han nevner. Nei, han takker Gud for at det er ved Guds kraft, Guds hjelp alt har skjedd, så han ikke er som disse.
Fariseeren hadde ikke fått åpenbart hvor syndig han selv er, uansett hvor fin han så ut utvortes. Han hadde åpenbart heller aldri sett skuespilleren i seg selv. Og hadde først og fremst aldri sett sin gjennomfortapte tilstand, som gjør at alt vi tenker, gjør og sier er synd overfor Gud.
Derfor gikk hans takk til Gud for alt han mente Gud hadde gitt ham. Men Gud var altså bare hjelperen, trøsteren...osv. Han var selv ikke en fortapt og fordømt synder så han trengte en total stedfortreder overfor Gud, og kjente derfor ikke Jesus, når han vandret blant dem.
Spørsmålet er om du har fått åpenbart
selve hoved-sannheten som gjelder ditt evige liv -
om mennesket og om Gud!
Paulus taler i Gal 5:7 om at de er blitt hindret fra å «være lydige mot sannheten». Her tales det ikke om en villet lydighet, men en Gudskapt «lydighet» (en hjertets anammelse) når hjertet blir inntatt av Gud.
Og Hebreerbrevet sier, etter en formaning: «For det er godt at hjertet blir styrket ved i nåden», Heb 13:9.
Dette er to av Bibelens verdifulle «stikkord» vi bør merke oss.
---------------
Hvor dypt har Gud etter hvert avdekket
at den åndelig nød går i vårt land og kristenhet i dag?
John Bunyan skriver («Lag och nåd»): «De som i vår tid bekjenner seg til evangeliet er for det meste slike som uaktet sin bekjennelse er helt fremmed for evangeliets herlige innflytelse og lys».
Gamle troende Guds ords og bønnens sjeler uttaler om situasjonen i dag det samme: «Det er meget langt mellom dem som har liv i Gud!»
Dette er den virkelige sannheten om den åndelige tilstand i våre land i dag.
Og når det er slik, da er det dermed også helt klart hvor alt må begynne, hva en «reformasjon» i våre land må dreie seg om!
Har du noe problem med å tro det er slik i dag? Ja, de aller fleste som bekjenner seg som kristne vil nekte for at dette kan være sant.
Både vi selv og andre nådesøsken trodde lenge ikke at det stod så ille til. Vi så over tid at hos de bekjennende kristne var det nok noen få som hadde teoretisk kunnskap om disse dype og avgjørende sannheter vi nå har nevnt som avgjørende i Guds rike; om arvesynden, solgt under synden, at vi i frelsesspørsmålet har ingen fri vilje, om frelse for syndere i Jesus Kristus alene m.m. Men deres forkynnelse og vitnesbyrd vitnet ikke om at de levde i en bevisst erkjennelse av dette. Og, ikke minst; den ekte kjærligheten til brødrene manglet. Så måtte vi bare til sist trekke samme konklusjon: Det er livet i Gud som mangler!
Først når du selv har erfart hva det vil si å være åndelig død, være solgt under synden, hjelpeløs fortapt, så du trenger en fullstendig stedfortreder innfor Den Hellige Gud, og så har fått åpenbart evangeliet om Guds Sønn, - da vet du selvsagt også hvordan andre sjeler har det; de åndelig døde. Da blir det nød for deg, så du må be for dem og kanskje tale med dem, om og når Gud vil.
At tilstanden er slik, at det er meget langt i dag mellom dem som har liv i Gud, dokumenterer faktisk kirkene, misjonsforeningene og bibelskolene selv ved at de - så vidt vi hører fra alle lag i kristenheten - praktisk talt aldri tar opp dette: Er du født på ny, eller: Har du liv i Gud i dag? som et spørsmål til alle som er samlet til gudstjeneste, misjonsmøte osv.
De gamle fortalte at dette var alltid et emne på de store årlige misjonssamlingene!
Når vi får åpenbart evangeliet om Guds Sønn, om frelse for fortapte, fordømte syndere av bare nåde i Jesus Kristus alene, da fødes det nye livet i oss, han som er Sannheten har tatt bolig i oss, og vi er født på ny.
Å, får dere alle sammen bare åpenbart evangeliet om Guds Sønn, - som du trodde du «kunne alt om», men aldri har sett, - da priser du Lammet. Du får se etter hvert at hele frelsen, det evige liv, rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen har du i Kristus alene, - og at alt, alt da bare er til hans ære og pris!
Da står Guds barn for Guds åsyn med alt det gjør, forpliktet på ham, hans ord og hans Hellige Ånds ledelse som første rettesnor.
Da har vi også fått Sannhetens Ånd. Og etter hvert som vi så ved Ordet og Ånden «vokser i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus», 2Pet 2:3, vil vi bedre og bedre lære å kjenne Hyrdens røst. Vi får da også avdekket hva som ikke er hans røst og verk. Da vet vi hvem som er Guds barn, og elsker dem.
Så ser vi at i den forsamling og i det hjerte der «evangeliet er kommet....det bærer frukt og vokser...helt fra den dag dere fikk høre det (evangeliet) og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6!
Ja, slik åpenbares etter hvert sannheten for alle «som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn», 1Pet 2:10.
Men det er da også helt klart at med alt det kristelige engasjement vi i dag ser rundt oss, dels listet opp innledningsvis, men hvor ikke erkjennelsen om den virkelige åndelige tilstand; at det er LIVET I GUD som mangler, er selve nøden som driver alt, da er alt engasjement - som jeg som fariseer selv har vært med på - for å rette på de åpenbare mangler i forsamlingene, bare kjødets påfunn. Og da er alt dette ikke bare forgjeves, men til og med et satans verk. For det «holder i live sjeler som ikke skulle leve» (fariseeren), Esek 13:19.
Hva hjelper det f.eks., dypest sett, at advarsel mot utglidning i våre forsamlinger, eller mot importert superkarismatikk utenfra, eller til og med helliggjørelsesforkynnelse blir brakt ut - til sjeler som ikke har liv i Gud, ikke vet hva det er å være født på ny? Også med dette «holder vi i live sjeler som ikke skulle leve». For vi vokser i vår egenrettferdighet på å få vite mest mulig om hvor ille det står til med alt og alle andre - hvis vi ikke ser kristenhetens sanne tilstand og heller ikke vår egen dypeste nød - !
Det vi derimot mangler i dag er forkynnelse om syndefallet, at vi har mistet Gudsbildet, om arvesynden; solgt under synden, at vi ikke har noen fri vilje i vårt forhold til Gud, og loven forkynt så den «dreper». Og deretter forkynt «den rene lære» om frelse for fortapte syndere i Jesus Kristus alene!
-------
Kjære leser: Er det nå blitt klart for deg som for oss, at det vi i våre nordiske land «med all vår kristendom» trenger, er at det reises et rop i vårt eget sinn og mellom oss: Er du født på ny?
Tenk! Dette legger altså Jesus med en dobbel ed inn over oss: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike».
Så vel Øivind Andersen som Marie Monsen sa om «født på ny»: «Hvis du er det, så vet du det!
Vet du som leser dette om du er født på ny
og har liv i Gud i dag?
Det er jo bare étt som er nødvendig! Be Davids bønn: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker (I Rosenius’ Bibel: ”Se hva jeg mener/se mine motiver (for alt jeg gjør, tenker og sier), se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!», Sal 139:23-24.
Og jeg må understreke at først når Gud fødte meg på ny, ved at han åpenbarte evangeliet om sin Sønn for mitt hjerte, ble det tindrende klart for meg at intet menneske kan bedømme hvor uhyggelig deres situasjon er som nidkjær, «bibeltro» fariseer, - før etterpå, når de selv er født på ny og Den treenige Gud, han som er sannheten og «det sanne lys som opplyser hvert menneske», har inntatt hjertet og åpenbarer sannheten om deg selv og om Gud!
Jesus er «full av nåde og sannhet» leste vi. Da må det være om å gjøre for oss som har fått liv i ham, også å virkelig «bli i ham», «bli i meg», «dersom dere blir i meg..» osv., Joh 15. Så vi alltid ser og hører sannheten om oss selv og om Gud, og om det vi får forkynt i tale og skrift!
Bare de som er født på ny og har liv i Gud er Guds får. Om dem sier Jesus at de «hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg», Joh 10:27.
Når vi er i ham og hører hans røst, får vi også erfare at alle røster som ikke er hans, avdekkes som kontraster til Jesu røst!
Det er altså bare sjeler Gud har født på ny som etter hvert mer og mer får kjennskap til sannheten om og ut fra Guds ord, først og fremst om Guds frelsesverk for fortapte syndere i Jesus Kristus alene. Og vi lærer å skjelne rett mellom Lov og Evangelium, og da «kan dømme om alle ting».
Det er vesentlig, i det vi leste fra begynnelsen, at loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesu Kristus!
Nåden og sannheten kom altså til jord da Jesus Kristus kom til verden, og kommer også til det enkelte menneske ved evangeliet når Jesus Kristus ved gjenfødelsen tar bolig i et menneske.
Når kom Jesus Kristus første gang i evangeliet til mennesker på jorden? Jo, det var da Gud forkynte evangeliet for Adam og Eva i Paradis. Og nå vil vi gå inn nærmere på hvordan Gud, som selv er Ordet, også forestår den fullkomne redigering av hele Skriften.
Vi går til de aller første sider i Bibelen! Misjonær Nils Skjælaaen sa ofte: «Det er intet nytt i Bibelen etter de første sider!» Og vi skal legge merke til at apostelen Johannes, som var den som uttalte disse ordene om nåden og sannheten, selv, i sitt første brev, begynner med å fortelle om «det som var fra begynnelsen». Og avslutter denne innledningen med: «dette skriver vi forat deres glede kan være fullkommen».
Det er ingen tvil om at vår glede kan være fullkommen bare hvis vi kjenner til «det som var fra begynnelsen», som først og fremst var at Gud utvalgte oss i Kristus før himmel og jord og mennesker ble skapt, Ef 1:4.
På Bibelens andre side leser vi om at «Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem», 1Mos 1:27. Så leser vi at han lærte dem at «Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø», 1Mos 2:16-17.
Så ser vi slangen forfører Eva, de eter begge den forbudte frukten. Guds dom: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø», ble omgående fullbyrdet, den åndelige død inntrådte.
Fra Bibelens skildring av hvordan Adam og Eva oppfører seg overfor Gud når han kommer til dem i Paradis, burde enhver bli overbevist om at nå er det slutt på deres åpne, hjertelige forhold til Gud. Deres Gudsbilde, hjertets fortrolige forhold og omgang med Gud, som de var skapt med, døde som forutsagt av Gud. Nå er alt totalt forvandlet. Nå skjuler de seg for Gud.
Adam var i Guds øyne menneskehetens første stedfortreder, og drog, idet han spiste den forbudte frukt, hele menneskeheten med seg inn i fallet og fordervelsen, under fordømmelsen; «Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker». Rom 5:18. Så ser vi allerede i 1Mos 5:1flg. at Gudsbildet da er opphørt og arvesynden har overtatt: «Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set».
Nå fikk Adam ikke en sønn i Guds bilde, men «i sin (Adams) liknelse, etter sitt bilde» - altså beskrevet med to forskjellige, ensbetydende formuleringer, for liksom å feie fullstendig vekk alle mistolkninger om at Gud fortsatt, etter syndefallet og den åndelige død inntraff, fremdeles skulle skape mennesker i sitt bilde.
David stadfester dette med sitt vitnesbyrd: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», Sal 51:7. Dette ordet taler overhode ikke om noen som helst seksuell synd, men om arvesynden som, ja, nettopp ved unnfangelsen arves, forplantes videre i generasjoner. Men arvesynden har vi da praktisk talt heller ikke hørt omtalt i forkynnelsen i mange tiår nå. For den er det umulig å forstå - hvis vi ikke er født på ny og har Guds rikes åpenbaring over sannheten om mennesket og sannheten om Gud.
Så bør vi nå også ha dette helt klart for oss; at «én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», og at vi, hvert eneste menneske, dermed kommer til verden under fordømmelse, den Guds fordømmelse hele menneskehetens stedfortreder, Adam, i fallet pådrog oss alle!
For det er helt vesentlig at dette er klart for oss; at vi som nyfødt menneskebarn - altså uten å ha tenkt, talt eller gjort noen som helst synd, er under Guds fordømmelse. «Gud har overgitt dem alle til ulydigheten...», Rom 11:32. Dette forkynnes slett ikke i dag. Noen har til og med en helt annen lære.
Det viser seg også at kjenner vi bare loven (de ti bud m.m.), og ikke arvesynden, så kan egenrettferdigheten få «fritt spillerom», og utvikle seg kraftig på vårt loviske forhold til bokstaven - ikke til arvesyndens bibelske realitet overfor Gud: «En manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18, hvor vi får se oss «fortapt», og ikke bare trenger en «nåde» som trøst for fariseere, men Guds nåde i Jesus Kristus alene som vår totale stedfortreder overfor Gud, overfor satan, synden og verden.
Adam og Eva har syndet, kjenner sterkt på sitt fall når «de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval». Nå hører de Hyrdens skritt, og etter hvert også Hyrdens røst tale. Og han taler til den enkelte, nå til hver av disse to første menneskene. Til Adam: «Hvor er du?» Noe Gud selv meget godt visste, hvor han hadde ham, men for å få Adams egen erkjennelse av «hvem han var»/hvor han stod i forhold til Gud. Og til Eva, rett på sak: «Hva er det du har gjort?» - som Gud også visste meget godt, men ville ha Evas egen erkjennelse av sin synd.
Vi har i forkynnelsen gjennom mange tiår manglet denne grunnleggende Bibelens «ur-sannhet» om Menneskets egen tilstand overfor Gud i enhver situasjon og til enhver tid så lenge jorden består:
Mennesket (alle i Adam) har falt og er under Guds dom, er «solgt til trell under synden», Rom 7:14.
Har mistet Guds bilde (hjertets åpne forhold til Gud).
Har ikke bedt Gud komme og frelse. I erkjennelse av sitt fall gjemmer seg for ham når han nærmer seg. Skylder på andre: «slangen dåret meg....» når Gud vil ha fram sannheten! Gir til slutt Gud skylden: «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet...»
Disse er altså de første i verden som får høre evangeliet om Guds Sønn! Det er stort å se hvordan Gud her vil åpenbare for oss dette:
Det var Guds vilje at Bibelen på sine første sider
skulle ha en klar, usminket skildring av den holdning overfor Gud
som ethvert menneske har så lenge verden består;
som fortapte syndere, også når Gud kommer til mennesket -
og hvem Gud er, som kommer og forkynner fred -
i evangeliet om sin Sønn!
Vi siterte ovenfor i forbindelse med Adams fall: «Gud har overgitt dem alle til ulydigheten...». Men dette ordet fortsetter med: «for at han kunne miskunne seg over dem alle», Rom 11:32.
C.O.Rosenius ser i Guds tale til Adam og Eva at «så skulle det også her stadfestes at «der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer», Rom 5:20. Kvinnen var den som «ble dåret og falt i overtredelse», 1Tim 2:14. Så skulle kvinnen få være den nærmest delaktige i Frelserens ankomst. Han skulle være en «kvinnes sæd». Dette er (svensk: Guds nådes manér) slik Guds nåde alltid møter det gjennomsyndige menneske.
Vi ser hvordan også Jesus, da han var på jord, var opptatt av å forkynne akkurat det samme som Gud ville vise på Bibelens første sider, om menneskets tilstand til alle tider, også når Gud begynner sitt arbeid med oss, for å dra oss til Jesus Kristus.
La oss se hvordan Jesus taler i liknelsen vi så lovisk nedenfra kaller for «liknelsen om den barmhjertige samaritan», men som er Jesu egen liknelse om hvordan mennesket blir frelst, Luk 10:30 flg.
Også her ser vi menneskets situasjon overfor Gud demonstrert i mannen som ligger i veigrøften avkledd og halvt ihjelslått (av djevelens, lovens og vår samvittighets arbeid med oss). Vi ser at mannen overhode ikke roper om hjelp. Det står ikke noe om at han i det hele tatt ser samaritanen (Jesus) komme mot seg. Og når han får se ham, ber han ham ikke om noe som helst.
Det er samaritanen (Jesus) som er den eneste som handler: Han får inderlig medynk med mannen, går bort til ham, forbinder sårene hans, heller olje og vin i dem, løfter mannen opp på sitt eget dyr, fører ham til herberget og pleier ham, betaler der for ham, og sier: «Plei ham! Og hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake», altså «av Herrens hånd fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:2.
En nådebror vitnet: «Det var meg som lå der i grøften, og jeg hang meg ikke en gang om halsen på ham når han løftet meg opp - !»
Det er altså dette utelukkende Guds-verket i omvendelsen vi må merke oss! Det går totalt på tvers av våre menneskelige tanker - og vår tids forkynnelse.
Vi har nå lenge måtte høre vitnesbyrd og forkynnelse om menneskers omvendelse med skildringer om hvordan de «har begynt å søke Gud», og så «har funnet Gud» og er opptatt med «å holde fast på Gud» osv. i samme nedenfra-engasjerte sjeliske ånd.
Fra søndagsskole til kirke og bedehus har vi hørt forkynt om det kjente bildet hvor Jesus står for døren og banker, at «den døren har bare håndtak på den ene siden, - på innersiden. For det er bare du som selv kan åpne den - når Jesus banker på!» - som på Guds ords grunn må sies å være fryktelig u-evanglisk forkynnelse som ikke har noe med Guds frelsesbudskap å gjøre.
Mens altså hele Skriften vitner om at for mennesket selv, ut fra det naturlige menneske, er det umulig å bli frelst. Bare når Gud kaller og drar et menneske, kan det blir frelst, som omtalt ovenfor. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44.
Det er Guds ord som banker på hjertedøren, Guds ord som åpner døren,
som inntar hjertet - og holder hjertet (som en festning).
Vi vil sitere litt fra den verdifulle boka «Kristen dogmatik» av Pieper-Müller: «Det er ikke mennesket som selv virker i omvendelsen. Heller ikke mennesket sammen med Gud, enten vi sier at mennesket begynner og Gud fullbyrder omvendelsen, eller sier Gud begynner og mennesket overtar. Nei, Gud alene virker omvendelsen.
I omvendelsen er mennesket bare objekt, den som omvendes. D.v.s. at mennesket er ikke aktivt i sin omvendelse, men det erfarer eller «utsettes for» omvendelsen som Gud alene virker i mennesket.
Skriften ikke bare frakjenner mennesket enhver mulighet til å tro på evangeliet (Joh 6:44, 1Kor 2:14). Skriften sier mennesket til og med er motstridig mot evangeliet, ja, er rett og slett fiendtlig innstilt overfor Gud - så lenge det bare er det naturlige, uomvendte menneske (Rom 8:7).
Dette at mennesket kommer til tro på Kristus, omtaler Skriften som et verk av Guds nåde og allmakt (Fil 1:29), og skildrer det videre som en fødsel virket av Gud (Joh 1:12-13), eller som en oppvekkelse fra de døde (Kol 2:12). Skriften sammenlikner dette med hvordan lyset kom i verdens skapelse (2Kor 4:6).
På så mangfoldig vis vitner Skriften om hvordan troen på evangeliet vekkes i et menneske, at det utelukkende er Guds verk.
Vi må ha klart for oss at en bibelsk rett omvendelse består i å komme til tro på evangeliet om Guds Sønn. Og mennesket er selv absolutt ikke i stand til å tro at Gud for Kristi skyld er nådig mot ham - uten noen som helst aktiv handling fra hans egen side.
Liberale teologer taler om at det finnes en dragning oppover i det naturlige menneske, en oppriktig lengt etter forsoning med Gud. Og i dette ser de begynnelsen til en omvendelse. Men disse glemmer at denne dragning oppover - i det naturlige, ugjenfødte menneske, kan bare skje på lovens premisser - altså i direkte motsatt retning av den veien som fører til Gud.» Så langt fra Pieper Müllers «Kristen dogmatik» (svensk utgave).
Merk altså: Det var
«da han ennå var langt borte»
at faren så ham, den fortapte sønn, «og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham», Luk 15:20.
D.v.s. ikke fysisk, i distanse, langt borte. Men selv når han var på vei hjem mot sin far, var han fremdeles på totalt feil vei. For han hadde ingen forhåpning om nåde, men ville hjem og be om en jobb--- altså trelle!
Ja, sier Rosenius, husk: Mennesket er alltid langt borte!
Det var altså «Mens vi ennå var syndere..» (men kanskje trodde vi virkelig søkte ham) at Gud frelste oss! Rom 5:8.
«Det er ikke én som (av seg selv) søker Gud», Rom 3:11.
«Jeg bød meg fram for dem som ikke spurte. Jeg var å finne for dem som ikke søkte meg. Jeg sa til et hedningefolk som ikke var kalt ved mitt navn: Se, her er jeg, her er jeg!» Jes 65:1.
Alt dette sier altså «han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, 1Tim 2:4.
Legg endelig merke til alt dette! Gud må få besøkt enhver sjel, som hos Adam og Eva i Paradis, og få stilt deg spørsmålet: Hvor er du? Hva har du gjort? - altså få deg der han vil ha enhver sjel: I erkjennelse av sin totalt fortapte tilstand - før han kan la deg få høre ham forkynne evangeliet om Guds Sønn!
Dette er virkelig hoved-sannheten om mennesket og om Gud og hans vei til frelse med oss, som Gud fra de første sider i Bibelen ville ha det demonstrert at slik er mennesket alltid, ut fra sitt eget naturlige liv:
«Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger», «det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud». Og at det da også til alle tider bare er slike i tanker, ord og gjerninger «ugudelige», «som ingen penger har», som Gud lar evangeliet bli forkynt og tilbudt til!, Jes 43:24, Rom 3:22-23, Rom 4:4-5, Jes 55:1 flg.
«Men så snart Gud i en menneskesjel vekker begjæret etter sannheten, lys og fred, er det umulig at ikke seieren til slutt skal være sikret, og den trøtte pilegrimen, som av Guds vekkende røst drives ut av staden Forderv, finner ro ved forsoningens kors», Saphir: «Från død til Lif».
------
Tidlig i dette budskapet, s.3, ser vi i en avsnittsoverskrift at ordet sannheten står i en konkret sammenheng med ordet nåde, Joh 1:17.. Og da er vi straks ved en av de store sannheter i Bibelen: «Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus». Vi merker oss at nåden står først: nåden og sannheten.
Det er klart at først når et menneske får kjenne sannheten om fallet, arvesynden og at vi ingen fri vilje har overfor Gud - uavhengig av i hvilken grad han grad ser dette, men erfarer så mye av det at han søker all sin trøst i Kristus alene, da får Guds nåde for Jesu skyld sin rette verdi for en sjel!
«Det å ha det rette kjennskap til Gud i hans nåde, det er evig liv, Joh 17:3. Og det er bare ett eneste forhold som gjør at et menneske får komme inn under Guds nåde, og får leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har fått del i alt det han har gjort for oss. Ja, fått del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det». C.O.Rosenius.
I bønnekamp over hva som var feil, når jeg ikke fikk noe i forkynnelsen, selv om den ikke syntes å bryte med Guds ord, viste Gud tydelig at «i siste instans (etter at alt er først prøvet på Ordet) er det bare på nådens Ånd du kan prøve alt - i deg og rundt deg!»
Gud har gitt oss evig liv og dette liv er i hans Sønn.
Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.
1Joh 5:11-12
Redaksjonelt
Vi har fra første nummer av «Arven» nov.1999 sagt at bladet skal være gratis, men må da få lov å komme litt fritt, d.v.s. ikke med fast antall numre i året, men når vi fra Gud fikk budskap å gå med, og helse og krefter til det.
Redaktøren har siste året innsett at han har vel mye å gjøre, og blir nå også 80 år. Vi ser Arven Forlag og spredning av Roseniuslitteraturen som vesentlig, og legger til rette for at det kan fortsette - også etter vi må gi opp. Men det er litt vesentlig at vi selv fortsetter med forlaget og spredning av litteraturen, og holder kontakten vi har og får med sjelene, så lenge vi kan.
Bladet «Arven» var fra første stund ment å være «en døråpner» for Roseniuslitteraturen. Nå er den nyoversatte Roseniuslitteraturen selv den beste «døråpneren».
Dermed blir dette nummeret av bladet «Arven» - i alle fall «offisielt» - det siste.
Men vi beholder jo postadressene til abonnentene, og om vi lever og Gud gir oss budskap han vil skal ut i papirutgave, kan det også sporadisk komme nye nummer av «Arven» til postadressene.
Men vi vil anbefale alle som har mailadresse å få lagt den inn (over www.arven.net) på vår mailadresse-liste, hvis det ikke allerede er gjort. Der vil vi forsøke å nå dere kanskje litt oftere enn før med det vi får å dele med dere. Og vi håper jo dere også fortsatt holder kontakten med oss!
Hjertelig takk, alle sammen, for all støtte, mest av alt: Forbønn!
Vær med oss i bønn i Jesu navn om vekkelse, hver mandag kl.19:00!
Hermod og Karin
--------
Gaven med evighetsverdi!
Billig nyoversatt (ikke popularisert) Roseniuslitteratur.
Få også flere av dette og tidligere nummer av bladet «Arven» gratis til utdeling! Du finner og bestiller bøker og blad på www.arven.net!
Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508
Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal. E-post:
Tlf: 38 26 21 44 Mob: 918 70 466 Fax: 38 26 21 32
www.arven.net
ISSN 1501-8938
