Serafslangen/e’s budskap

 

Så brøt de opp fra fjellet Hor og tok veien til Rødehavet for å dra omkring Edoms land. Men på veien ble folket utålmodig.

De talte mot Gud og mot Moses og sa: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten!

Da sendte Herren serafslanger* inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde. 

Så kom folket til Moses og sa: Vi har syndet, fordi vi har talt mot Herren og mot deg. Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss! Og Moses bad for folket.

Da sa Herren til Moses: Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve.

Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.

                                                                                                  4Mos 21:4-9

 

Her viser Gud folket (og du og meg) hvordan vi er

 

«De ble utålmodige», som du sikkert også mang en gang blir når det kan se ut som om Gud har gjemt seg, når det drar ut før vi selv ser løsningen i noe vi trodde Gud ville hjelpe oss med, spesielt i kritiske situasjoner, osv.

«De talte mot Gud og mot Moses..» Her skal vi nok lære ikke minst dette: Tar vi til orde mot en Guds tjener, enten denne personen er en stor Guds mann, som Moses, eller bare en liten tjener som i seg selv ikke påkaller noen stor oppmerksomhet - men som tross alt er sendt i vår vei av Gud, da taler vi ikke bare mot ham, da taler vi først og fremst mot Gud!

Og folket sa: «Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt, så vi må dø her i ørkenen? For her er verken brød eller vann, og vi er inderlig lei av denne usle maten!»

På samme måte med din klage - kanskje ikke rene ord, bare sukk fra deg over din tilstand - som du synes du lider under og langt fra er fornøyd med. Men i sukket ligger nok også en forventning, ja nærmest et krav om at Gud skal gjøre noe - komme deg til unnsetning, gi deg en utfrielse av dilemmaet.

Men skal Herren får hjelpe mennesket, må han alltid begynne med først å få oss selv på «rett tilhørerplass».

«Da sendte Herren serafslanger inn blant folket. De bet folket, og mye folk av Israel døde».

Hør! Disse giftige slangene Gud sender, er et bilde på Israelsfolket selv - og her og nå et budskap til oss, et bilde på deg og meg!

 

Skal Gud få frelst oss, må han først la oss få se hvem vi er

Han kom jo for å frelse det som var fortapt!

 

Gud kommer til oss i slike situasjoner som Israelsfolket nå var, og viser først og fremst oss selv hvordan vi er. Her sender han dem slanger med giftige, ja, dødbringende bitt! Og hvordan er ikke det naturlige menneske?

I Rom 3 skildrer Gud deg og meg og alle mennesker i vårt forhold overfor Gud: «Det er ikke én rettferdig, ikke én som søker Gud, ormegift er under deres lepper...raske er deres føtter til å utøse blod».

Hvordan sårer vi ikke mennesker, ja, på et vis «dreper» dem - ikke rent fysisk, men med ord - eller kanskje bare ved vårt kroppsspråk, en skuldertrekning, hoderystende osv. .. Guds ord sier: «ormegift (slangens gift altså) er det under deres lepper», Sal 140:4, Rom 3:13.

Jo, nettopp som «giftige slanger» som med sin «gift», sine ord, valg av venner - for ikke å snakke om sitt kroppsspråk - sender giftige ord, blikk, skuldertrekninger m.m.m. som sårer, ja, «dreper» mennesker - !

«Også tungen er en ild.... Den smitter hele legemet og setter livshjulet i brann, og selv blir den satt i brann av helvete», Jak 3:6.

Ikke minst gjelder det vårt indre fariseiske skuespiller-kristenliv! Jeg sier ofte: «Hvis ikke Den Hellige Ånd har fått vist deg skuespilleren i deg, og da først og  fremst den «kristelige» skuespilleren, hykleren, da tror jeg ikke Den Hellige Ånd har fått slippe riktig til!» Ikke minst når du har stått opp og talt eller vitnet. Men når så vitnet eller forkynneren sitter i bilen på vei hjem, da kommer Gud til deg, hvis han får slippe til, og tar opp noe du har sagt. Han tar de ordene du brukte, i sin munn, som Jesu samtale med Peter.

Peter hører Jesus spør ham: «Elsker du meg?», og merker straks at, nei, dette er for sterkt - det gjør jeg virkelig ikke. Så forsøker Peter seg med det mer modererte: «Du vet jeg har deg kjær». Det synes han at han «kan stå for». Men så tar Jesus disse Peters ord i sin munn, og spør: «Har du meg kjær?» Og i Jesu munn rammer ordene ham så han må bare svare: «Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær», som liksom bare bretter ordene ut for Jesu åsyn med denne holdningen: «Jesus, du alene kan bedømme hvor mye jeg i det hele tatt har av virkelig kjærlighet i dette!»

Som når Jesus kommer til Jakob ved Jabboks vadested. Legg merke til at nå hadde Jakob ført over elven til den andre siden sine hustruer, barn, tjenere, buskap og alt han eide. Så står det: «Da var Jakob alene tilbake». Da er det Gud får anledning til å møte oss. «Da kom det en mann» og kjempet med ham...» Og denne mannen, som er Jesus, spør ham: «Hva er ditt navn?» 1Mos 32:22 flg. Nøyaktig som når Gud kommer til de to første mennesker i Paradis, som nå, etter fallet, gjemmer seg for ham. Og Gud spør: «Adam, hvor er du?», «Eva, hva er det du har gjort?»

Vi ser Jakob der og da bare svarer: «Jakob!». Jakob forsøker seg ikke med noen som helst forklaring eller bortforklaring på de reelle forhold, om hvem han innerst inne er og har gjort,  men svarer bare med sitt navn: Jakob. Dermed vil han «brette seg selv helt og holdent ut» for Jesus. M.a.o.: Jeg er Jakob personlig og ingen annen figur. Du, Herre alene, kjenner meg ut og inn!

Før Gud kan komme til hos oss vil han ha oss på selverkjennelsens vektskål, - hvor forøvrig bare Gud alene kan «avlese vekten», fortelle oss sannheten om oss selv, hvor vi står, det avgjørende: våre motiver, hva vi mente med det vi gjør, sier og tenker. Først da kommer all vår falskhet og fariseiske egenrettferdighet fram.

Legg merke til at når David ber Gud ransake ham, så ber han ikke om noen delvis ransakelse, ber ikke Gud bare vise ham om han er «begynt å gli ut», er «begynt å sløves» o.l. Nei, han ber rett på sak: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker/mine motiver, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!»,                 Sal 139:23-24.

Hver dag dreier det avgjørende spørsmålet seg for et Guds barn kort og godt omkring spørsmålet: Er jeg på fortapelsens vei, eller på evighetens vei?

 

Men det Gud med å sende serafslangene inn blant dem

vil tale til dem om, er dypest sett fallet og arvesynden -

Adams fall som vi alle var med i og fikk del i!

 

Adam var menneskehetens første stedfortreder - vi var alle i ham! Og Gud hadde sagt: «treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø», 1Mos 2:17.

Men Eva «tok av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt», 1Mos 3:6.

Dermed drog Adam oss alle med i fallet. Hans synd og fall ble hele menneskehetens synd og fall! «Dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse», Rom 5:16 Og videre v.18-19: «Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet».

Dette er det veldige budskapet om tilregnelsen! Rosenius sier:

 

«Læren om tilregnelsen er av avgjørende betydning for hele kristendommen. Det er den store læren om delaktighet i en annens gjerning. Det er imot denne hovedlæren både vantroen

 og fornuften alltid kjemper de hardeste kampene».

 

Menneskehetens store redning, tilregnelsen av Jesu Kristi fullbrakte frelsesverk, vil ikke bety noen fryd for den som ikke først har erkjent hvordan Adams fall og dom er tilregnet vårt naturlige menneske fra unnfangelsen.

Dommen: «Den dag du eter av det skal du visselig dø» var avsagt av Gud, og ble omgående fullbyrdet over hele menneskeheten gjennom dens stedfortreder, Adam; menneskets åndelige liv/samfunn med Gud døde. Vi mistet Gudsbildet (hjertets fortrolige samfunn med Gud) vi var skapt i.

Dette fornektes klart ikke bare i kirken (bl.a. i begravelsesritualet hvor det to ganger takkes Gud for at vi «er skapt i Guds bilde), men også i den øvrige lekmannsforkynnelsen og «kristne» aviser, som gjennomført taler om at «vi (hvert menneske i dag) er skapt i Guds bilde».

Men la oss bare se sannheten klart så tidlig i Bibelen som 1Mos 5:1,3: «Dette er boken om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds liknelse,... Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set».

Er ikke det klar nok tale fra Skriften selv? Og det stadfestes av det vi så ovenfor, fra Rom 5:16-19, at mennesket kommer til verden under Guds fordømmelse av Adam. For øvrig burde det være helt klart at:

 Mennesket kan ikke komme til verden både skapt i Guds bilde og samtidig under Guds fordømmelse i Adam - ! *

Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v. 16 og 18: «til fordømmelse for alle mennesker», fordi vi var alle i ham, Adam, menneskehetens første stedfortreder.

Ikke bare arvet vi Adams syndige natur, men det som langt verre             er: Adams største synd ble alle menneskers synd. Derav: Arvesynden!                     I Sal 51:7 sier David: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», som ikke refererer seg til noen som helst seksuell syndig unnfangelse. Nei, dette er «arvesynden» det tales om, arven etter Adam, fordømmelsen - som forplantes «åndelig genetisk» til hvert eneste menneske ved unnfangelsen!

Vi kommer altså til verden tilregnet Guds fordømmelse i Adam! Mennesker «var kommet til tro på ham», og Jesus sa til dem: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere». Da reagerte de med sinne og sa: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?» Dermed viste de at de ikke var født på ny. Og Jesus sa da til dem: «Dere har djevelen til far..» ! Joh 8:31-44.

 

Vi er alle enten djevelens barn eller Guds barn,

Joh 8:44, 1Joh 3:10.

«Du er (selv) ditt forderv, o Israel. Blott hos meg er din hjelp!», Hos 13:9.    Vi kommer til verden under Guds fordømmelse, som djevelens barn! «Det som er født av kjød, er kjød»! Joh 3:6. Hele ditt frelsesforhold og evige liv må vurderes med dette klare utgangspunkt.

 

Har du nå dette klart for deg, du som leser dette?

Erkjenner du at dette er alle menneskers - og din - situasjon

hvis du ikke er født på ny og har livet i Gud i dag?

 

Når Guds Hellige Ånd ved gjenfødelsen kommer inn i et menneske og avdekker synden, kan vi etter hvert uten tvil også bli for opptatt med våre synder - hvor fokus blir på vår synd, som om det er det helt avgjøende for vårt evige endeligt.

 

Det er ikke våre daglige synder vi først og fremst

skal dømmes etter på den store dag -

Vi skal dømmes «Ved den ene»!

Hvis vi ikke har liv i Gud skal vi dømmes ved Adam, etter hans fall og under hans fordømmelse av Gud. Og da skal vi også bli dømt for hver eneste synd i vårt liv, i tanker, ord og gjerninger - våre motiver!

Eller, om vi har liv i Gud, skal vi dømmes ved Jesus Kristus og hans fullkomne frelsesverk for alle mennesker - som var nok for Gud! «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus», Rom 5:17. Og da dømmes vi ikke for noen av våre synder og overtredelser.

Dette ser vi også i Jesus tale til disiplene før han forlot dem, om at han skal sende Talsmannen, Den Hellige Ånd, og hva den skal utrette: «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt», Joh 16:8-11.

    Den Hellige Ånd skal altså overbevise .... ikke om den ene eller andre grufulle synden, ikke en gang skal han ta fram alle syndene dine, for å overbevise deg om hva som er synd. Nei, han skal overbevise om synd «fordi de ikke tror på meg», sier Jesus!

Noe av det Jesus er opptatt av i sin avskjedstale til disiplene, få deres oppmerksomhet rettet mot før han forlater dem, er at Den Hellige Ånd skal overbevise om synd. Og han går altså videre og klargjør hva han mener med synd: Den ene alvorlige, evighetsavgjørende synden: At de ikke tror på meg!

Først når dette evighetsalvoret begynner å gå opp for oss - vi ser det jo aldri klart: Hvem vi i vårt naturlige menneske ved arvesynden virkelig er, kan Gud få arbeidet videre med oss. Det er jo ham som har virket hver minste ting så dette er begynt å avdekkes for oss!

Men da har vi nok i oss selv oftest først holdninger som den fortapte sønn da han reiste seg opp i grisebingen og begav seg på vei hjem. Nå er vi kommet til en viss - men bare «en viss» - selverkjennelse.

Legg merke til at sønnens «syndserkjennelse» bare er virket av loven, som han ennå er under. Der er ingen nådens duft fra ordene hans på vei hjem. Nå skal han hjem til sin far og bekjenne: «Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn». For målet er å be far: «La meg få være som en av dine leiefolk», Luk 15:18-19.

Men nå vil vi se på Guds «svar på synden», Guds «evige nådevalg»,   Ef 1:4, som C.O.Rosenius har et virkelig Gudgitt budskap over i boka «Veiledning til fred», et budskap som har satt fri og født på ny mang en sjel.

Jesu egen fortelling om den fortapte sønn slutter av Guds store nåde ikke der han går med sin egenrettferdige syndserkjennelse på vei til sin far. For disse liknelsene Jesus forteller her i Luk 15 og i Luk 10 (om mannen som ligger avkledd og halvt ihjelslått ved veien), er Jesu liknelser om hvordan syndere blir frelst!

Vi leser at da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Men faren sa til sine tjenere: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade», Luk 15:20-24.

«Da han ennå var langt borte...» heter det i Guds ord, som er Gud selv i Ordet, og som taler klart om mennesket som alltid er langt borte - i forhold til Gud. Husk! «Vi må alle, til enhver tid, frelses på samme måte som røveren som kom til Jesus direkte fra røverskogen» (C.O.Rosenius).

Legg merke til at sønnen rekker bare å få fram sin syndserkjennelse, ikke noe om jobben han i egenrettferdig ydmykhet hadde tenkt å be om! Faren stopper ham med sin omfavnelse, og kysser ham! Og faren møter ham med en sønns fulle rikdom, skildret med «den beste kledningen... ring på hånden og sko på føttene». «Nåde over nåde», Joh 1:16.

 

Har du sett hvordan Gud ville Bibelens første sider

skulle bære vitnesbyrd om menneskets tilstand til alle tider  -

når Gud kommer til dem og forkynner evangeliet?

 

Vi ser Gud kommer til Adam og Eva i Paradis for å gjenopprette det åpne, gode sammfunn de hadde med ham, som nå var brutt - som de selv beviser best ved at nå gjemmer de seg for ham.

Adam og Eva har syndet mot Gud, og har ikke en gang bedt Gud komme! Og så kommer han - ikke for å straffe dem for fallet, men for å forkynne evangeliet om ham som skulle komme og frelse dem som var fortapt!

Du mener kanskje det var deg som en gang «bestemte deg for» å vende deg til ham. Men «En Gud som kan velges, er en avgud»*

Sannheten er det Gud selv sier bl.a. i Rom 3:10 flg., Jes 43:24-25 og mange andre steder: «Det er ikke én rettferdig, ikke én som søker Gud»! «Ingen kan komme til meg uten at Faderen, han som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44.

Og det uhyggelige er at det går som et ekko gjennom hele Bibelen, med forskjellige ord, sannheten om hvor ille det alltid står til med deg som det naturlige, ugjenfødte menneske:

 

du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken,

 

Det taler flere bibelsteder om, Dom 16:20, Hos 7:9, og Åp 3:15-17:

Jeg vet om dine gjerninger, at du verken er kald eller varm. Det hadde vært godt om du var kald eller varm. Men fordi du er lunken, og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn. Fordi du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken, så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se.

Denne Laodikeamenighetens nød, at den var «ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», kan vi lett oppfatte som bare denne menighetens konkret oppsummerte problem - som selvsagt også kan være enkelte andres, ja, kanskje til og med din eller min konkrete nød. Men vi skal være klar over at det som sies her som deres åndelige diagnose, er hele menneskehetens situasjon i det naturlige ugjenfødte menneske: Du er overfor Gud «ussel og ynkelig og fattig og blind og naken» - hvis du ikke har liv i Gud i dag!

Og det er dette, menneskets etter fallet nedarvede bedrag, som betegnes med at «du vet ikke» hvor du står. Det er nemlig fullstendig umulig for deg som ugjenfødt å oppdage - før Gud alene får åpenbart det for deg!

Nå var altså dette Laodikeamenighetens situasjon, som Jesus i sin store nåde åpenbarte for menighetslederen: Du har ikke livet i Gud, men står der åndelig naken, i ditt naturlige menneskes drakt under Adams dom!

-------------

Hva gjør så Israels folk, når de står overfor disse dødbringende slangene? Jo, da erkjenner folket sin synd overfor Moses, og ber ham be til Gud om at han skal ta slangene bort fra dem - ! Som vi også akkurat på samme vis begynner med å be Gud ta bort synden, det som plager oss.

Og Moses ba til Gud. Hva gjør så Gud? Han fjernet ikke serafslangene som var deres nød - som han heller ikke fjerner vår syndige natur.

Vi har gjennom mangfoldige år bare hørt forkynt at «Moses laget en kobberslange, og når de så på den, skulle de leve». Men det er intet evangelium i kobberslangen, det er bare en parentes om metallet slangen ble laget i.

Bibelen selv har det rette, jublende budskapet hvor Herren sa til Moses: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang....».

Det frelsende, frigjørende budskap ligger i at Moses skulle lage «en serafslange», en av samme slaget som de slangene som var deres forferdelige fiende, og som de hadde bedt ham fjerne, men denne uten gift!

Folket befant seg der i ørkenen i en reell dødskamp med serafslangene. Fikk de bitt dem, så hadde dødsgrepet festet seg på dem! Israels folk var m.a.o. nå i den samme forferdelige situasjon som Adam og Eva når slangen, Satan personlig, kommer til dem i Paradis og inngir dem giften som drepte deres åndelige liv, Guds-bildet, i vår første stedfortreder, Adam, og dermed, i og med ham; hele menneskeheten  - som denne scenen der i ørkenen jo er et bilde på!

Gjennom slekters overleveringer kjente Israelsfolket dette veldige budskapet fra tidenes morgen. Men de kjente da også Guds frelsesbudskap: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode», det budskap som gav liv til sjeler fra den stund Gud uttalte det i Paradis.

I dette dramaet i ørkenen, hvor denne fryktelige kampen om liv eller død nå utspiller seg mellom dem, møter Gud folket gjennom Moses: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve».

Å, for en jubel! For en lovprisning vi kan tenke oss griper dem. De gjenkjenner levende fedrenes overleveringer om Adam og Eva som virkelig hadde «blitt bitt» av slangens dødbringende giftige bedrag, men får høre Guds forløsende budskap: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode!»

Nå får disse, Israelsfolket på vandring mot det lovede land, oppleve dette Guds løfte i praksis. De ser på slangen Moses har reist, av samme slaget som den de hater av hele sitt hjerte -- . Men denne slangen er uten gift. Og i den ser de - og erfarer fysisk - sin frelse fra slangegiften og døden.

Dette er et av de mange budskap i Det gamle testamente som skildrer Guds evige nådevalg: Gud utvalgte oss i Kristus...., Ef 1:4.

 

Hvordan får du og jeg del i dette?

 

Jesus sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44.

 

Det er alltid Gud som begynner arbeidet

med å omvende et menneske, som fortsetter dette arbeidet -

og som fullfører det til vi står hjemme hos Gud!

 

Dette vi nå har sett i Israels GT-drama, er et veldig bilde på hvordan vi kan bli utfridd fra slangens (Satans) gift og få erfare gjenfødelsens under.

Her ser vi nå hele linjen fra Gud ville skape mennesket likt seg selv, skapte det i sitt bilde, som døde i Adams fall. Men hvor Gud før verden ble til hadde sett dette ville skje, og utvalgte hele menneskeheten i Kristus,              Ef 1:4. Gud utvalgte Kristus i stedet for alle mennesker til alle tider og sendte ham til verden for å fullføre hele frelsesverket.

Så lar Gud Den Hellige Ånd åpenbare for menneskehjertene evangeliet om Guds Sønn, Ordet om Kristus - som er sæden Gud bruker til å føde sjeler på ny, og gjenopprette Guds bilde i hjertene, Rom 1:16-17, Gal 1:15-16.

Er du i noen som helst tvil om du er født på ny og har liv i Gud i dag, så be som David, som vi har sett: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte...» Gud må få avdekket vår synd, men først og fremst få avdekket vår totalt fortapte tilstand i arvesynden; At vi er tilregnet Adams fall, som førte hele menneskeheten, vårt naturlige, ugjenfødte menneske, under fordømmelse.

La oss se hvordan Paulus skildrer Guds avgjørende inngrep i hans liv, til omvendelse. Han forteller i Gal 1:15-16 om «da han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg,..».

Vi tror enhver gjenfødt sjel vil kjenne seg igjen her i denne skildringen, hvordan Gud ved Ordet og Ånden fødte oss på ny ved å «åpenbare sin Sønn i meg», hans fullbrakte verk til frelse for alle mennesker. Vi ser tilsvarende skildring i 1Tess 1:4-5. Her bruker vi gammel oversettelse: «Vi kjenner deres utvelgelse, dere brødre, elsket av Gud. For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning». Så kan også du be Gud åpenbare evangeliet om sin Sønn for deg!

Guds gjenfødte små kjenner seg også igjen i erfaringen denne nye fødsel brakte med seg, slik Paulus skildrer det i 1Tim 1:14, og slik vi hører det fra enhver gjenfødt sjel til alle tider - også i dag: «Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus». Vi siterer Adolf Saphir: «Av nåde ble Paulus frelst, ved tro. Denne tro var ikke av ham selv, men var en Guds gave. Og samtidig som dette var en bevisst erfaring, så ledet den nåde han da hadde erfart, alltid tilbake til sitt utspring».

Med Jesus på berget får de tre disiplene høre Gud tale til dem i skyen: «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham!»             Mat 17:5. «Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!», Luk 9:35. Der er i Guds øyne bare én han har velbehag i, én utvalgt, én rettferdig, 1Joh 2:1.

Og vi siterer igjen Adolf Saphir: «Gud har sitt uendelige velbehag i Kristus, hans Sønn som ble menneske sendt til jord som frelser for syndere. Bare her finnes fullkommen fred.

Vi har ikke bare forlatelse, men vi har forlatelse for Kristi skyld, ved hans Gud velbehagelige lydighet. Vi er ikke bare frelst og erklært rettferdige, men Gud har åpenbart sin egen rettferdighet, Sønnen, og ikledt oss Kristus selv. Vi er ikke bare født på ny, men vi, som har dødd med Kristus, er «vekket opp med ham og satt med ham i himmelen, i Kristus Jesus»,        Ef 2:6.

Finnes det da troende mennesker som har fått syndenes forlatelse i Kristus, og likevel går der gråtende med tung samvittighet og et hjerte som ikke er fyllt med Guds salige fred?

På grunn av denne underlige dobbelthet finnes det i oss mennesker også en eldre sønn som ikke kan skjønne at den fortapte sønn skulle pyntes med den beste kledningen, og at de nå bare var opptatt av å synge og glede seg.

Vet du ikke at dine stadige fall og synder ikke kan ødelegge Guds kjærlighet, at hans fred alltid er i deg - selv om du ikke alltid bevisst er i hans fred? Samtidig som du sier: «Jeg er helt igjennom syndig og avskyr meg selv», så si også i ydmykhet og tillit: «Gud har behag i Jesus; Gud har behag i meg!» Så langt Saphir.

Vi kjemper en kamp om åndelig liv eller død. Gud er begynt å dra oss mot Kristus, men vi er bitt av slangens gift i oss og rundt oss. Vi frykter for livet, at slangens (Satans) gift i mangfoldige utgaver i livet, i tanker, ord og gjerninger, skal bli vår åndelige død.

Så får vi høre eller lese et budskap til oss i Bibelen, eller et Gudinnåndet budskap gjennom hans tjener eller skrift, om at liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet, for at hver den som tror på ham, hver den som «ser på ham» - tar sin tilflukt til ham - ikke skal fortapes, men ha evig liv! Joh 3:14.

Eller vi leser om hvordan «Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.», Ef 1:4.

Gud forutså at det ikke ville finnes én rettferdig, ikke én på denne jord som søkte Gud, Rom 3. Så tok han en annen i stedet for oss. Gud utvalgte Kristus i stedet for alle mennesker til alle tider på denne jord..

Og «da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få innsettelse i sønnekår», Gal 4:4-5.

Vi har sitert Rom 5:18: «Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker».

Frelsen er altså ferdig. Alt er ferdig - men i Kristus, i Kristus alene - for at hver den som tror på ham, tar sin tilflukt til ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv!

I Paradis så vi Gud kommer til to mennesker som har syndet! De har absolutt ikke bedt Gud komme til dem! Og så kommer altså Gud likevel til dem -! For å dømme? Nei, for å forkynne evangeliet for disse slangen hadde forført til å synde!

Rosenius sier: «Så skulle det også her stadfestes at «der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer», Rom. 5: 20. Kvinnen var den som «ble dåret og falt i overtredelse», 1Tim 2: 14. Så skulle kvinnen få være den nærmest delaktige i Frelserens ankomst, han «en kvinnes sæd».

 Dette er (svensk: Guds nådes manér) slik Guds nåde alltid møter det gjennomsyndige menneske.

Slik er Guds forhold til alle mennesker - til alle tider på denne jord.

Joh 3:3 Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.

Pontoppidan i «Sannhet til gudfryktighet»: «Vi fødes på ny i dåpen. Faller vi ut av nådestanden, må vi fødes på ny ved Ordet og Ånden». «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir», 1Pet 1:23. Og v.25: «Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet».

«Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12. Og v.13: «De er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud».

Paulus sier «evangeliet er en Guds kraft til frelse..» d.v.s. føder sjeler på ny, «for i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro», Rom 1:16-17.

«Se det Guds Lam som bærer verdens synd» - blir åpenbart for oss når vi fødes på ny. - I Rosenius’ bibel leser vi: «Hver den som elsker Ham som fødte, elsker også den som er født av ham», 1Joh 5:1.

-----------

Gud hadde sendt en engel som sa til høvedsmannen Kornelius at han skulle kalle til seg Peter, og føyde til: «Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus», Apg 11:14. I Apg 10:43-44 leser vi så om hvordan Peter i Kornelius’ hus forkynner om Kristus at «ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn». Og umiddelbart deretter leser vi: «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte Ordet». De ble født på ny.

 

Nå vil vi fortsette med å dele

«ord som du kan bli frelst ved»

 

Alle mennesker har slangens gift, arvesynden, i seg fra hele menneskehetens første stedfortreder, Adam.. Men nå vet vi at «når noen er bitt», og ser på den, Menneskesønnen, som ble opphøyet på korset, så skal vi få leve!

«Liksom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet», for at hver den som tror på ham, «ser på ham» - tar sin tilflukt til ham - ikke skal fortapes, men ha evig liv! Joh 3:14-16.

Det er så stort og frigjørende for meg at «Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham (Jesus), Jes 53:6.

Dette hadde Herren Gud selv latt skje, selv utført! Så skulle du og jeg slippe å anfektes på om vi «kanskje ikke hadde fått all vår skyld med», kanskje «ikke hadde ment det helt som vi burde mene det da vi bekjente vår synd/ble frelst».. osv.

Her ser vi til og med det betegnes som «den skyld som lå på oss alle», som dermed først og fremfor alt taler om arvesynden.

Men det ble ennå dypere åpenbart for meg, dette Den Treenige Guds totalgjennomførte frelsesverk for syndere, da Gud i Ordet og ved Den Hellige Ånd åpenbarte for meg hvordan David i flere Salmer opphøyet i Ånden taler i Jesu sted, hvor Jesus kaller din og min og hele verdens synd som sin synd innfor Gud.

Les dette, pris Gud og Lammet, og be Gud virkelig åpenbare evangeliet om sin Sønn for deg i dette: (Versene i parentes dokumenterer at det er Jesus, og ikke David selv, som taler dette).

Vi ser hvordan Jesus bekrefter at han er hele menneskehetens stedfortreder, «Se det Guds Lam», «kommet i kjød», «født av en kvinne, født under loven», Joh 1:29, 1Joh 4:2, Gal 4:4.

Og i Sal 22:7 uttrykker Jesus hvordan han fullt og helt identifiserer seg med den falne menneskeheten - du og meg -  «Jeg er en orm og ikke et menneske..», (v. 17 og 19). Jesus viser der hvordan Gud i slangen som ble opphøyet i ørkenen skildret Sønnen bli hengt opp på korset i menneskes skikkelse som «ormeyngel» (Matt 23:33 «Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete?»).

Sal 40:13 «mine misgjerninger har grepet meg...»  (v.8-9)

Sal 41:5 «jeg har syndet mot deg»  (v.13)

Sal 69:6 «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult       

for deg» (v.22).

Dette gjorde Gud «for å vise sin rettferdighet», skriver Paulus i Rom 3:24. At han måtte være rettferdig og la sin dom over alle menneskers synd til alle tider fullbyrdes på Jesus.

Over ordene i Rom 3:21-26: .... alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Guds nåde ved forløsningen i Kristus Jesus.... Ved dette ville Gud vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus» (sv: den som er av Jesu tro), sier Rosenius i sin Romerbrevs-tolking:

«Nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er slik at selve rettferdigheten krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å avkreve oppgjør to ganger for samme skyld !

Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har forordnet for våre synder (konf 1Joh 1:9)».

Nå kan vi prise Gud og Lammet, ikke bare for at Gud er så nådig, men også så «trofast og rettferdig, så han forlater syndene», 1Joh 1:9.

Alle menneskers synd til alle tider var sonet på Jesu legeme på korset. Der viste Gud sitt rettferdighetskrav. Men så krevde Guds rettferdighet også at han ikke forlanger oppgjør for din synd to ganger. Ellers måtte han forkaste Jesu soningsoffer. Som vi vet han ikke gjør! Halleluja! 

Ser du nå hvordan Bibelens budskap om den første og den andre Adam lyder klart i serafslangene Gud bruker, der de med sine giftige, dødelige bitt taler til Israelsfolket og oss alle om slangens gift i Paradis som førte til åndelig død for hele menneskeheten. Deretter Guds beskjed om å reise opp en serafslange, en av samme slaget, men uten gift, på en stang i ørkenen, til deres redning. Så i Sal 22 hvor Jesus (i David) uttrykker sine lidelser på korset, og i v.7 bekrefter at han er «en av samme slaget», men uten gift; «jeg er en orm...» til frelse for menneskeheten. Og så hele Det nye testamentes fullkomne vitnesbyrd om det fullbrakte frelsesverk.

 

Ved den ene!

Adam var menneskehetens første stedfortreder. Vi, alle mennesker på jorden til alle tider så lenge jorden består, ble uten noen som helst medvirkning fra vår side tilregnet hans fall (Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, Rom 5:18-19).

Men før verdens grunnvoll ble lagt, og dermed før Adams fall, hadde Gud utvalgt hele menneskeheten i Kristus, Ef 1:4. Slik at den som er i Kristus, ikke lenger skal tilregnes Adams fall, men i stedet i Guds øyne uten noen som helst medvirkning fra vår side tilregnes hele Kristi fullkomne frelsesverk.

For den gjenfødte sjel er da Kristus alt han behøver overfor Gud.

Simeon står der med det lille 8 dager gamle Jesusbarnet i armene, og sier til Gud: «Mine øyne har sett din frelse!», Luk 2:30.

Ovenfor har vi sett hvordan Gud omtaler sin Sønn som «den utvalgte», «i ham har jeg velbehag», «den rettferdige».

I 1Joh 1 kaller Johannes Jesus for: «livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss -.

I Ef 1:6 omtales Jesus som «Den Elskede»

Når vi tenker på vårt forhold til Gud og evigheten, så taler vi om «vår frelse», som vi da veldig ofte tenker oss knyttet opp mot oss selv og vår kristendom, d.v.s. avhengig av vårt mer eller mindre vellykkede kristenliv, og svinger dermed i våre øyne i forhold til dette - !

På samme måte når det tales om Guds utvelgelse, hvem som er utvalgt av Gud. Der har det opp gjennom alle tider versert denne utgaven: «Det er Gud som i sin forutviten ser hvem som kommer til troen, og blir ved i troen». Men her er jo da all vekt lagt på troen! Og stakkars dem som forsøker å leve under en slik utleggelse. Er de kommet til troen, må de jo gå skjelvende resten av livet, i frykt for om de ikke skulle «bli ved i troen» -!

Mens den eneste evangeliske utleggelse, som alle våre gamle bibelske lærere forkynte, er at Gud utvalgte alle mennesker til alle tider i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, Ef 1:4. Som nevnt ovenfor: «Dette er min Sønn, den utvalgte!». Vi ser det allerede i Jes 42:1 hvordan Gud sier: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i!

Av disse Skriftstedene, som stadfestes gjennom hele Bibelen, er altså Jesus Kristus vår fullstendige stedfortreder innfor Gud.

For den frelste sjel, som har tatt sin tilflukt til Jesus Kristus, er han for deg overfor Gud: Guds frelse, Den utvalgte, den Gud har valgt ut som hele vår frelse. Liksom Gud gjennom Moses sa folket skulle ta ut et lam for hvert hus, slakte det og stryke blodet på dørstolpen og det øverste dørtre, har nå Gud tatt ut lammet for hele «sitt hus»=hele verden. «Se det Guds lam», sa Johannes, da han så Jesus komme mot seg.

«Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg». M.Luther.

                     

Redaksjonelt

Vi skrev i bladets nr.1 Mars 2011 at det nummeret p.g.a. redaktørens alder og mye annet «i alle fall «offisielt» ble det siste», men sa det ennå, om Gud vil, kunne komme sporadiske nummer en gang i blant. Så er det da nå blitt ennå et nytt nummer av bladet, dette, et «utvidet» budskap av det som ble forkynt den første dagen i Finland 6.-7. august 2011.


Gud arbeider i Finland

 

Det er en stor glede for oss å dele med dere hvordan Gud, på tross av vår uhyggelige syndeflod, av bare nåde for Jesu skyld ennå arbeider i Skandinvia:

I Finland kom 6-7 brødre for noen år siden sammen med det ene som mål: At Jesus måtte gjeste Finland på ny med vekkelse. De kjente på en dyp nød over at Kristus så ofte bare ble en person på sidelinjen i forkynnelsen, og villfarelsene så ut til å interessere mange mennesker mer enn Kristus og hans forsoningsverk.

Vi fikk være med på deres første åpne samling august 2005 og nå i august 2011. Der var begge gangene deltakere fra hele Finland, over 200 i flere av møtene. Forkynnelsen har begge gangene vært klar på syndefallet med arvesynden, at vi må fødes på ny, og ordet om Kristus som kan føde på ny.

Første gangen var det flere som sa da samlingen var avsluttet: «Vi ble satt fri», «Vi ble løst» og lignende. I år kom det bl.a. etter siste møte en dame bort til lederen og sa: «Jeg har gode nyheter! Jeg ble født på ny i dag!»

Senere har vi fått høre mer om Guds ords frukt fra samlingen i Finland.

De skriver: «Det ser ut som om Guds store nåde virkelig har blitt åpenbart

mer og mer for flere, og de kaller det de har erfart for «nådevekkelse». Andre sier, selv om de fra før har bekjent seg som kristne, at de har opplevd noe som var som å bli født på ny».

Deres nyoversatte bok: «Fader vår» av C.O.Rosenius, ble solgt i langt større antall enn de hadde tatt med seg til samlingen. Og bare en slik spredning av dette Gudgitte budskapet, betyr jo veldig mye for Guds rikes framgang i Finland!

Vennene som står sammen om dette der borte, fortsetter å holde «Kristusdager», «Kristushelg», rundt om i hele Finland.

Dette er virkelig mye å takke Gud for – og fortsatt be med dem for!

****

Jesus innleder med en dobbel ed (som Hebr.brevet kaller det, Heb 6:13 flg.) og sier: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike», Joh 3:3.

Det skjer altså også i dag i Finland, og det skjer over alt med ung og gammel under rett forkynnelse i skrift eller tale, at sjeler blir født på ny ved Ordet og Ånden. Vi får vitnesbyrd om at Gud føder sjeler på ny i Norge, også gjennom det Gudgitte budskapet i Roseniuslitteraturen.

Skal vi ikke begynne å spørre oss selv, spørre vår ektefelle, våre nærmeste, våre bønnebarn og andre Gud sender i vår vei: Er du ved Guds ord og Ånd født på ny – og har liv i Gud i dag?

Har du bruk for noen å snakke med om dette, hører vi gjerne fra deg! www.arven.net finner du Hermods eget vitnesbyrd om hvordan han ble født på ny, på åpningssiden under: «Et evighetsavgjørende spørsmål: Er du født på ny og har liv i Gud i dag?».

                                                                                                                                                   Hermod og Karin

Gaven med evighetsverdi!

Billig nyoversatt (ikke popularisert) Roseniuslitteratur.

Få også flere av dette og tidligere nummer av bladet «Arven» gratis  til utdeling! Du finner og bestiller bøker og blad på www.arven.net!

           Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik              Bankgiro: 3138.07.03508

           Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net              


bunn-bilde

Webdesign ©Salit