Om loven, omvendelsen

og den rettferdighet som gjelder for Gud

 

Syndens kraft er loven

 

Det er så forferdelig at en kunne gråte de bitreste tårer, når mennesker er vekket opp og søker å komme inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det, Luk 13:24, bare fordi deres eget hjerte, eller umodne lærere og litteratur har ført dem på feil vei.

Den sanne omvendelsen, lovens rette og gjennomgripende verk i synderens hjerte, er helt nødvendig. Uten dette er skjedd, er alt åndelig strev forgjeves. Og all tro, all gudsfrykt, ja, Kristus og hans fullbrakte verk, er da til ingen nytte for dette mennesket.

Mange kjenner på sin synd i tanker, ord og gjerninger. Og er bare opptatt med disse syndene, arbeider og kjemper mot dem. Men den som ikke ved lovens krav på hjertet synker ned i naturens forferdelige sump, og der kommer i nød, han har bare laget seg en avstumpet hykler-omvendelse. Han omvender seg riktignok, men bare fra et friere verdens vesen, til sin egen rettferdighet. Han blir en fariseer.

Det samme med den som nok føler sin naturs ondskap, hjertets fordervelse og urenhet, - men bare kaster seg inn i nidkjær forsakelse og gudsfrykt. Han våker, ber, kjemper, og gir ikke opp håpet om å bli rettferdig. Håper og håper på seier. Men det er bare alt dette hans øye, trøst og forhåpning er rettet mot. Med ham går det akkurat på samme måte som med den første.

Kommer han ikke mens det ennå står så ille til, mens han ennå ikke har vunnet den seieren han venter på, - kommer han ikke, mens han ennå ligger nede i sin elendighet, - til Kristus, til nåde, frelse og trøst bare i Kristus, så blir han aldri en rett kristen.

Han blir da enten en bedratt gjerningskristen, som har fått trøst i sin omvendelse og gudsfrykt. Eller han blir en utslitt trell, som gir opp alt sammen, faller tilbake i sin sorgløse selvsikkerhet, - eller stopper opp i fortvilelse og fortapelse.

Nå taler vi ikke om dem som åpenlyst roser seg av synd de ikke vil slippe. Men om dem som virkelig søker å gå inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det.

Feilen hos disse er at de ikke vil ta imot - eller de får ikke rett forkynt - hva den rette omvendelsen er, hva som er lovens egentlige oppgave og mål.

Å, om de ville legge merke til Herrens eget ord, f.eks. i følgende bibelsteder! Og så holde fast på disse, så ingen egne meninger og ingen gjerningskristen kunne føre dem på villspor.

Hør nå! Skriften sier uttrykkelig at «alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19.

«Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større», Rom 5:20.

«Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live. Jeg derimot døde», Rom 7:7-10.

Og v.13: «Synden ble min død, for at den skulle kjennes som synd, ved at den benyttet det som er godt (loven) til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig».

Legg nøye merke til ordene her! Her stod det at lovens egentlige hensikt og rette virkning er at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Guds dom», Rom 3:19. Altså ikke bli from, ren og hellig, - men «skyldig».

Og grunnen til at loven ikke har noe annet mål, finner vi i neste vers (20): «Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd».

Og i Rom 5:20 stod det at loven kom inn for at fallet skulle bli stort (överflöda) - altså ikke overvinnes, men «överflöda» - ! Men der synden «överflödade», der «överflödade» nåden ennå mer.

Her stod i kap.7 at dette «överflödandet» ikke bare er en syndser-kjennelsens og angerens «överflödande». Nei, det er, som ordene klart uttrykker det, synden, virkelig selve synden som «överflödar» gjennom budet. For det stod at «synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg», og at synden, ved det som er godt (loven) gjorde at jeg døde. For at synden skulle bli overmåte syndig gjennom budet.

Og i samme kapittel, v.4,6 står det at for å kunne bære frukt for Gud, må vi være løsgjort, død fra loven ved Kristi legeme, som er ofret for synderne.

Slik taler Skriften om lovens rette virkning i et menneskes omvendelse. Luther sier: «Hva gjør da loven? Som følge av vår naturs ondskap, blir den årsak til synden. Ja, «den er syndens kraft», sier Paulus, den «virker vrede».

Den gjør ikke et menneske fromt i hjertet, som katolikkene sier og verdslige mennesker vil ha det til. Utvortes hindrer den vel til en viss grad håndens ugjerning. Men det blir det jo bare et hykleri innfor Gud. I hjertet, derimot, skaper loven så stor en jammer, at den så visst ikke gjør mennesket fromt, men bare gjør det mye verre en før».

Og denne sin naturlige virkning må loven nødvendigvis få utføre i hjertet ditt, hvis omvendelsen skal være sann! Det er ikke gjennom krav og bud du skal bli bedre og mer hellig. Nei, det skal du bli gjennom en annen, han som døper med Ånd og ild. Men gjennom loven skal du bli «skyldig», ja «overmåte syndig».

Det finnes ingen annen vei og hjelp, hvis du noen gang på rett vis skal få ta imot Kristus, og et nytt liv blir født i hjertet ditt.

«For bare hvis det var gitt en lov som hadde kraft til å gjøre levende, kom rettferdigheten virkelig av loven», Gal 3:21. Og «da er altså Kristus død uten grunn», 2:21. Loven fullfører sitt rette verk bare den får slippe inn i hjertet. Angriper den bare det ytre, kan du nok bli svært så kristelig - i gjerning og i innbilning. Men du blir en fariseer. Slik levde også Paulus «før budet kom», før lovens åndelige krav trengte inn på hjertet hans.

Slik har vi også i våre dager mange kristelige mennesker som omgåes loven på den måten. Som om vi gjennom den skulle kunne bli gode og hellige, hvis en bare går alvorlig inn for det, og ikke gir opp, men bare fortsetter å kjempe, be og håpe - .

Men den rette omvendelsen går dypere. Den vekker opp hjertets ondskap, og gjør meg ikke bedre og bedre, men syndig, «overmåte syndig gjennom budet». Slik at jeg blir stående til skamme i alt jeg foretar meg. Jeg innser hvor ille alt i meg selv og min omvendelse virkelig er. Og får dermed ingen som helst trøst i meg selv.

 

Den som vil bli en rett kristen, må først bli en synder

 

Legg merke til at når Kristus begynte sitt læreembete, var det første han foretok seg: Å utlegge lovens åndelige krav så høyt at intet menneske skulle kunne oppfylle det. Se Mat 5:21-48.

Og når en mann trodde han hadde oppfylt alt det loven krevde, var Kristus fremdeles ikke fornøyd. Men gav ham omgående enda et bud som skulle bli for vanskelig for ham: «Vil du være fullkommen, da gå og selg det du eier, og gi det til de fattige», Mat 19:20-21. Han hjalp ikke mannen til å få noen trøst i sin egen kristelighet.

Når derfor noen sier han vil omvende seg, bli en rett kristen og hellig, må vi svare: Ja, hvis du bare først blir en synder og ugudelig. D.v.s. at du først må lære å kjenne hvor fortapt, bunn fordervet og ugudelig du er i deg selv. Så vil du etterpå i sannhet tro på ham «som gjør den ugudelige rettferdig», Rom 4:5, Og så blir du en rett kristen og hellig. Her vil vi gjengi et bemerkelsesverdig stykke av Luther, når han taler over Davids Salme 5:

«Det er helt avgjort besluttet at enhver som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, god, rettskaffen og gudfryktig, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, dåraktig, et narr, djevelsk, en kjetter, en vantro. D.v.s.: Han må få kjenne at han i sin natur er så trassig, vantro og full av synd og djevelens sæd i sitt hjerte, som den verste kjetter. Og som Paulus sier i 1Kor 3:18: «Hvis noen av dere regner seg for å være vis i denne verden, la ham da bli en dåre, for at han kan bli vis!»

Så står nå denne sannhet uryggelig fast, for det er den uforanderlige Guds vilje i himmelen; at han av dårer vil gjøre vise, av onde vil gjøre fromme, av syndere gjøre rettferdige, av vanvittige gjøre kloke mennesker, av kjettere gjøre troende, og av djevelske skapninger gjøre gudfryktige mennesker. Som må forståes slik vi tidligere har sagt; at et menneske først kjenner den onde sæden eller Satans vesen og verk i seg. Og så roper til ham som er kommet for å gjøre ende på djevelens gjerninger, 1Joh 3:8.

Spør du så hvordan dette kan skje, så er svaret kort og godt dette: Du kan ikke bli den du gjerne vil være i Gud eller Kristus, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir den Gud vil du skal være. Men han vil at du i deg selv og overfor alle mennesker skal være den du virkelig er, nemlig en synder - ond, djevelsk, vantro o.s.v. Det er ditt navn, tittel og verdighet; at du heter og er av naturen et vredens barn,   Ef 2:3. Dette er den rette ydmykheten. Har du erfart dette, så er du i Guds øyne den som du vil være, d.v.s. hellig, oppriktig, rettskaffen, en troende o.s.v.» Så langt Luther.

Men hvordan kan så dette skje, som Luther nevner til slutt; at den som har innsett at han i seg selv er ugudelig, syndig, djevelsk, nå i Guds øyne er den som han vil være, nemlig hellig, god, gudfryktig og elskelig? Nå er vi inne i det aller helligste! Jo, det foregår slik som Paulus sier: «Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro», Gal 3:24.

Nå kryper synderen til Kristi føtter for å skjule seg under hans rettferdighet. Nå forakter han ikke lenger Kristus, men har ham som sin dyrebare skatt. Nå takker han for de smulene som kastes til hundene, og er tilfreds med å bli kalt en hund, bare han kan få nåde og forlatelse for syndene. Og nå kan han nesten forgå av salig undring over at han, så uverdig, ja høyst uverdig som han er, virkelig skulle få hele Kristi fullbrakte verk tilregnet seg.

 Men det var jo akkurat dette Gud hadde som mål med loven. Nå vil han ikke lenger bedrøve synderen, målet er oppnådd. Nå skjenker han ham alt sammen for intet, hele Kristus med alt hans fullbrakte verk. Nå er den fattige synderen på et øyeblikk et frelst, hellig og rikt Guds barn (dette er nådens orden!). Nå kan han rose seg av at hele loven er oppfylt. For hør nå videre hva Skriften sier:

Rom 8:3: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse...»

Gal 4:4-5: «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.»

Heb 10:5-10: «Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg. Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. - - Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»

Her kan den utskjemte, usle synderen igjen få løfte opp hodet sitt. Han er gjort til skamme i sine forsøk på lovlydighet. Men her har han likevel en lovlydighet å rose seg av.

Hva synes du om dette vi her siterer fra Paulus? Han sier at akkurat det som loven krevde, men ikke var i stand til å utrette i oss, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, - det, akkurat det samme - gjorde Gud da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Sønnen ble født under loven, for at han i egen person kunne fullbyrde alt for oss, og dermed «kjøpe oss fri som var under loven».

Og når han trer inn i verden sier han uttrykkelig at det var han som skulle oppfylle Guds vilje: «Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud!» Og i fullbyrdelsen av denne vilje «er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle».

Å, vidunderlige kjærlighets rådslutning hos himmelens Gud! Skulle vi ikke straks begynne, som Luther sier, å spytte etter vår egen usle rettferdighet, og som Paulus kalle den for «søppel». Når den barmhjertige Gud på denne måten har skjenket oss hele lovens oppfyllelse for ingenting, bare gjennom sin Sønn. Som påtok seg å gjøre det vi var skyldige til å gjøre, men ikke kunne. Og som led i vårt sted det vi skulle ha lidd.

I én sum: Rettferdige må vi være, loven må vi ha oppfylt. Men vi kan ikke utrette dette. Kristus har gjort det. Han har fullkomment oppfylt loven, - ikke for sin egen del, men i sannhet for oss. Som han selv så nådefullt sier: «Jeg helliger meg for dem, - for dem, for dem -  for at også de skal være helliget i sannhet», Joh 17:19.

Kristus helliget seg for oss gjennom lidelse og lydighet. Kristus holdt loven fullkomment. Han elsket Gud over alle ting. Han hadde et hellig hjerte, hellige tanker, hellige ord og gjerninger. Han elsket også sin neste som seg selv. Og han elsket så høyt at han døde for sine uvenner, og led det vi skulle ha lidd. Når han ble spottet, spottet han ikke tilbake. Og når han led, truet han ikke.

Der har jeg min oppfyllelse av loven. Der er min fullkomne kristendom og rettferdighet.

Når Paulus sier: «Én er død for alle, derfor har de alle dødd», så ligger det også i dette: Hvis én har oppfylt loven for alle, så har alle oppfylt loven. Paulus sier jo uttrykkelig at Kristus ble født under loven for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven. Én har oppfylt loven for alle.

Vil jeg så være en kristen, og virkelig tro og ære Sønnen, så må jeg selvsagt si: Jeg har fullkomment oppfylt loven, jeg er fullstendig skyldfri. Riktignok ikke i meg selv, i min egen person. Men gjennom min garantist, mellommann, stedfortreder; Kristus.

Selv var jeg bare verd straks å bli kastet ut i det ytterste mørke, hvis jeg ikke æret ham og all hans lidelse med å anse meg fullkommen rettferdig i ham.

For å ikke tro og bekjenne dette, er jo det samme som å si at enten har han ikke fullført det verk han hadde tatt på seg, ikke fullkomment holdt loven og holdt ut straffen for all vår synd. Eller også at dette ikke virkelig skjedde for oss, men at han bare behøvde det for sin egen del. Og hva slags bekjennelse var vel det for en kristen?

               

      C.O.Rosenius i «Veiledning til fred», i ny oversettelse (som den opprinnelige utgaven), - kommer i juni/juli - om Gud vil!

---------------

 

Det er synd å synde.

Men det er noe som er enda verre,

og det er å vende seg bort fra Gud

og skjule synden for ham.

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1Joh 1:9.

Vår dypeste skade ligger ikke i at det onde bor i oss. Heller ikke i at synden har fått makt over oss. Den dypeste skaden ligger i at vi ikke vil innrømme synden overfor Gud.

På alle måter prøver vi å vri oss bort fra selve synden, eller finne en årsak her eller der, - bare ikke hos oss selv.

Her ligger vår dypeste skade.

Hovmodet førte mennesket bort fra Gud. Og det er også det som ligger mest i veien når vi skal finne tilbake til Gud. Vi kan nok innrømme at vi er syndere, og at vi også synder. Men ofte er vi store mestere i å gå omkring selve synden, også når vi trer fram for Gud.

Av alt som bøyer oss, er det knapt noe som det faller så hardt å gå med på for oss, som dette å innrømme selve synden.

Kan vi utlevere også denne festningen i vårt liv til Gud, så er seieren vunnet av ham som gir den ydmyke nåde.

Da stiger gleden og freden på nytt fram i sjelen. Fordi han som tilgir den synden vi har erkjent, han renser oss fra all urettferdighet.

Ingen ting burde være for kjært å ofre for å eie denne livets store lykke.

 

                Jeg kysser på din hånd, om nåde beder,

                at du ved sannhets Ånd rett vei meg leder,

                mitt hjertes mulm og mørke mer oppklarer

                og sender lyset inn,

                som alle mine trinn fra fall bevarer.

                                                                                 

                                                            Ludvig Hope «Et ord i dag»

 

Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!

                                                                                                               Mat 9:2

 

Disse ordene viser oss hva Kristi rike er, nemlig et rike der denne herlige røsten alltid høres: «Dine synder er deg forlatt!»

Og annerledes må vi ikke tenke oss Kristi rike, når det gjelder hvordan vi skal leve overfor Gud. For vi lærer jo at det viktigste er å kunne rette opp en svak samvittighet, og vite hvordan vi har det med Gud og vår neste.

Derfor må vi også bestandig holde oss til disse ordene: Vær frimodig, sønn! Dine synder er deg forlatt!

Og følgelig er Kristi rikes forfatning slik at der er det alltid trøst og syndenes forlatelse.

For i disse to ordene; syndenes forlatelse, består hele Kristi rike.

Det betyr at der må det altså finnes synder -. Men er de der, må man kjenne dem. Når jeg så har lært å kjenne dem, kan jeg med en gang få forlatelsen og nåden.

Men før forlatelsen kommer, er alt bare synd. Og dette må jeg kjenne så klart at jeg vet og bekjenner at alt i meg er fortapt. Ellers kan syndsforlatelsen ikke komme til.

Synder har vi jo ingen mangel på. Men feilen er at vi ikke kjenner dem. Men når vi kjenner og bekjenner dem, er straks forlatelsen der.

 

                                                                                               M.Luther

 

 

Han fordømte synden i kjødet

 

Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, Rom 8:3.

 

I hvem sitt kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik:

Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med «syndens kjød». Og i denne syndfrie menneskenatur som han kommer til verden i, sone fordømmelsen for alle menneskers synder, «den rettferdige for de urettferdige» (1Pet 3:18, 2Kor 5:21). Fordi synden bor og bryter ut i kjødet, i menneskenaturen, skal den også avstraffes på kjød, - men på ham som har en syndfri menneskenatur.

Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen».

Men ordene «i kjødet» taler ikke bare om Kristi legeme, men om hele hans menneskenatur, som dette at «hans sjel har hatt møye» (Jes 53:11). I dødsangst og frykt, når han kjente på Guds vrede for syndens skyld, har han også lidt fordømmelsens kvaler i sjelen. Men Skriften bruker over alt bare uttrykkene Kristi kjød, Kristi legeme og blod, syndofferet som vi ser løftene og forbildene på gjennom de utallige levittiske ofrene.

«Han fordømte synden». Her møter vi igjen ordet «fordømmelse», som det tales så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus», Rom 8:1. Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød. Fordømmelsen har alt rammet synden. Synden er alt avstraffet på vårt kjød i Kristus!

Derfor må ordet «fordømt» her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder («i syndig kjøds lignelse» og «for syndens skyld») innfor den guddommelige rettferdighetens domstol.

Dette er jo hele Skriftens store hovedlære at «han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham». At «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham». At han var det «Guds lam som bar verdens synd».

Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - fordi Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - !

Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud «fordømte synden» - !

I dette ligger en tankevekkende hemmelighet, full av trøst. Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordøm-mende makt.

Avstraffet synd er tilintetgjort synd. Synden er der nok ennå, i vårt kjød og blod. Vi opplever den nok dessverre daglig bittert nok. Men den har mistet sin fordømmende makt. Den gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus, som er forenet med ham og har del i hans forsoning.

Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen, kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det alt rettmessig gjort opp for.

Her ser vi den veldige trøsten i Paulus’ forklaring på hvorfor det «ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse.

Å, om vi så bare kunne riktig tro dette! Så ville vi jo virkelig være fullkommen frelst, være like trygge for all fordømmelse som om det ikke fantes noen synd på jorden, som om det aldri noen gang var gitt noen lov. For akkurat så fullkomment er jo nemlig hele loven oppfylt. Og så ofte og så sterkt vitner jo hele Skriften om dette.

Dette vitner de millioner av forbilledlige soningsoffer om, som Gud hadde påbudt i Det gamle testamente. Dette forsikrer Herrens egne dyrebare ord om: «mitt blod som utgytes for dere til syndenes forlatelse».

Det samme vitner alle de eksemplene om, som vi har i Skriften om Guds urokkelige nåde over alle dem som opphøyer Sønnen.

Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi jo bli så trygge og salige at «vi ikke skulle bekymre oss mer for alle lovens dommer, enn et lite barn som ligger i vogga og leker med fingrene sine», som Pretorius sier. Ja, vi skulle være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn.

Herre, gi oss mer tro! Det må vi virkelig be alvorlig om: Gi oss mer tro!

Men apostelen føyer ennå noe til, om hvor tilfredsstilt loven er blitt gjennom Kristus. Han sier:

 

for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss

 v.4

 

Lovens rettferdige krav. Sønnen sonet vår skyld, for at, i stedet for lovens fordømmelse skulle lovens rettferdighet fullbyrdes/oppfylles i oss, eller «på oss», ved at synden ble avstraffet i vårt kjød på Kristus, og at vi er i ham.

Lovens rettferdige krav er tosidig: Først hva loven krever på alle områder; altså fullkommen lydighet for dens bud. For det andre: Hva den krever overfor synd; altså straff over den som synder.

Hvis nå loven var blitt fullkomment oppfylt av mennesker, så hadde den «gitt liv» til oss (kap.7:10). Men fordi menneskene falt, og det ikke er noe menneske som kan bli rettferdig overfor loven, krever den død. For at dens rettferdige krav skal bli tilfredsstilt.

Slik er «lovens rettferdige krav». Og evangeliet fratar ikke loven dens rett. Paulus sier jo i Rom 3:31 at vi så langt fra setter loven ut av kraft ved troen. Og tidligere i det samme kapitlet sier han jo at nettopp derfor stilte Gud sin Sønn fram som en nådestol (et soningsoffer). Så Gud selv fortsatt kunne være rettferdig, samtidig som han gjorde syndere rettferdige.

Så måtte lovens krav tilfredsstilles/oppfylles i Kristus, han som er «lovens ende (endemål/oppfyllelse) til rettferdighet for hver den som tror» (Rom 10:4).

Fordi vi alle hadde synd, krevde loven først at vår mellommann skulle lide for synden. Men da Gud sendte sin Sønn «under loven» (Gal 4:4) for at han også skulle oppfylle lovens bud, ble også lovens krav om fullkommen lydighet oppfylt. Derfor har Kristus på alle områder oppfylt lovens krav for oss.

Og dette gjorde han ikke for seg selv, men for oss, akkurat som om vi selv hadde gjort det han gjorde.

For det andre: Når vi er i ham (v.1), er fullstendig ett med ham og delaktig i alt hans verk for oss, så sier apostelen nå her at «lovens rettferdige krav blir oppfylt i oss». For hvis vi «er i Kristus Jesus», er ett med ham, så er hans oppfyllelse av lovens krav sannelig også vår oppfyllelse av disse.

Akkurat så dyp og alvorlig mening har Skriftens ord om hva det vil si at vi er i ham, og hva han gjorde i vårt sted. Derfor sier også Paulus at «han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham» (2Kor 5:21). Å, la oss virkelig lovprise så stor en nåde!

Guds mål med å sende sin Sønn var altså at loven og dens rettferdige krav skulle stå ved makt, og vi likevel kunne bli frelst. Vår frelse skulle skje på en måte som stemte med lovens hellighet.

Guds barmhjertighet som drev ham til å frelse oss, skulle ikke oppheve loven, skulle ikke frata loven dens rett. De som frelses gjennom Kristus, har jo i ham nettopp den rettferdighet loven krever. I ham har de sonet straffen for sine synder, og i ham har de oppfylt lovens bud.

Se nå hvor godt dette stemmer med v.3: «det som var umulig for loven» osv., og hvordan alt sammen forklarer hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus»!

Måtte nå hver éneste kristen la dette synke dypt ned i hjertet sitt, og huske den veldige trøsten disse versene inneholder! Måtte vi aldri glemme at det er akkurat «det som var umulig for loven», det er nettopp lovens krav og rettferdighet som vi har gjennom Kristus!

 

Men når vi har hørt og tenkt over alt dette; om hvordan Kristus har oppfylt alt, hvordan han ble født under loven og kjøpte oss fri fra all dens forbannelse, o.s.v., så er nok vanligvis vår største villfarelse at vi avslutter det hele med å synke tilbake i vår egen ufullkommenhet.

Vi tenker at alt dette er jo sant og herlig, men hva hjelper det meg, når jeg vet med meg selv hvordan jeg synder mot loven! Jeg oppfyller slett ikke det Gud krever i loven. Tvert imot gjør jeg det Gud uttrykkelig forbyr i loven. Hvordan kan jeg da ha noen trøst i Kristus?

Nettopp mot dette tankespinnet er det teksten vår taler så sterkt. Apostelen sier jo at det var akkurat dette som var umulig for loven, fordi den var maktesløs overfor kjødet - ! Det var jo akkurat dette Gud gjorde da han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse. Vi må ikke glemme at alle Guds ord som krever noe av oss, hører inn under loven.

Nå kjenner du på at dette som Gud krever, får han ikke av deg. Derfor føler du deg knust, skyldig og mismodig. Men lovet være Guds evige nåde! Det var akkurat dette «som var umulig for loven», som Gud gjorde da han sendte sin Sønn. Akkurat det som du i går eller i dag tenker på og engster deg for, fordi det var synd imot loven. Men det har Guds Sønn fullkomment oppfylt, «for at vi skulle ha fred», sier profeten. Gud har hatt som mål at vi stakkars syndere skulle ha fred. Derfor sendte han sin Sønn.

Du synes kanskje dette er altfor mye, altfor stor nåde? Men det var dette den store Gud ville skulle skje. Og først når du tror at akkurat det som ligger så tungt på deg; synden, er tatt bort, er forsonet, - først da blir Kristus virkelig din trøst og din tilflukt. Først da kan du virkelig elske Gud og hans lov, og få en hellig lyst og kraft til å følge ham i livet.

Må Gud virkelig gi oss mer tro og fylle oss med sin kjærlighet!

 

          C.O.Rosenius i «Romerbrevets budskap» (3 bind)

Er det rart disse bøkene er gitt undertittelen: «Bibelhøyskole og sjelesorg» - ? Dette er bare noe av maten du finner der. Les bøkene - og ET!

 

Har du sett hvordan Jesus i Salmene

kaller din og min synd for sin?

 

«Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss (sv: for vår skyld). For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre», Gal 3:13.

 

Kristus er selv uskyldig. Men fordi enhver røver ifølge loven skulle korsfestes, var også Kristus selv ifølge Mose lov skyldig til å korsfestes - fordi han ikledde seg synderne og røverne personlig. Og det ikke bare en enkelt, men alle syndere og røvere.

For vi er syndere og røvere. Derfor er vi skyldige til død og evig fordømmelse. Men Kristus tok på seg all vår synd, og døde for den på korset. Derfor måtte han bli en røver, som vi leser i Jes 53:12: «han ble regnet blant overtredere».

Alle profetene har sett at Kristus skulle være den største røver, morder, ekteskapsbryter, tyv, forakter... som noen gang har finnes i verden. For nå opptrer han ikke i egen person. Nå er han ikke lenger Guds Sønn, født av en jomfru. Nå er han en synder - som har og bærer Paulus’ synd; forakteren, forfølgeren og torturisten. Og Peters synd; han som fornektet Kristus. Og Davids, som var en ekteskapsbryter og morder, som fikk hedningene til å spotte Gud.

Kort sagt; han bar alle menneskers samtlige synder på sitt legeme.

Ikke som om han selv hadde gjort dem. Men de synder som vi hadde begått, påtok han seg i sitt eget legeme - for å gjøre fyldest for dem med sitt eget blod.

Derfor, på tross av sin egen persons uskyld, ble han rammet av Mose lov, som skulle ha rammet oss alle. Slik at han ble regnet blant syndere og røvere. Når altså loven anså ham som røver, døde og drepte de ham som en røver.

Vi bør altså lære å kjenne Kristus som ikledd - ikke bare kjøtt og blod - men også ikledd våre synder, vår forbannelse, vår død og alt ondt.

Men er det ikke forkastelig å kalle Guds Sønn en synder og en forbannelse? Vel, vil du fornekte at han ble en synder og en forbannelse, bør du også fornekte at han har lidd, ble korsfestet og døde!

Vår synd må bli Kristi egen synd - eller vi må gå fortapt i evighet. For hvorfor straffes Kristus? Skjer det ikke nettopp fordi han har og bærer synden? At Kristus har synd, det stadfester også Den Hellige Ånd f.eks. i Sal 40:13: «Mine misgjerninger har grepet meg». I Sal 41:5: «Jeg sier: Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg». Og i Sal 69:6: «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg».*

I disse salmene taler Den Hellige Ånd på Kristi vegne, og sier med klare ord at Kristus har syndet, eller at han har synd.

Disse uttalelsene i Salmene er ikke kommet fra den uskyldige, men fra den lidende Kristus, som trådte inn i alle synderes sted, og derfor ble skyldig for hele verdens synd.

Og dette er vår største trøst; at vi slik ikler Kristus, at han skjules i din og min, og hele verdens synder, og ser ham bære alle våre synder.

Når syndene ble tatt bort gjennom ham, så var det fordi de ikke kunne tas bort gjennom oss.

Dette er den herligste av alle lærer, og breddfull av trøst.

Den barmhjertige Fader så oss helt nedtrykt under loven og holdt under forbannelsen, uten noen mulighet til å bli fridd ut fra dette. Da sendte han sin enbårne Sønn til verden, la alle menneskers samtlige synder på ham, og sa:

Vær fornekteren Peter! Vær forfølgeren, forakteren og torturisten Paulus! Vær ekteskapsbryteren David! Vær synderen som åt eplet i Paradis! Vær røveren på korset! Med ett ord: Vær alle mennesker personlig, som har gjort alle menneskers synder. Og pass så på at du betaler og gjør opp for alt dette!

Da kommer loven og sier: Jeg ser at denne synderen tar på seg alle menneskers synder. Så jeg ser ingen synd utenom ham. Altså skal han dø på korset. Og så angriper loven ham, og dreper ham.

Når da Kristus selv er blitt skyldig for alle de synder vi har begått, må altså vi være fri fra alle synder - men ikke gjennom oss selv, ikke gjennom våre gjerninger eller fortjeneste, men gjennom Jesus Kristus.

Er han derimot uskyldig, og bar han ikke våre synder, så bærer vi dem fremdeles, og skal dø og bli fordømt i dem.

«Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» (1Kor 15:57). Amen!

 

   Konsentrat av M.Luthers utleggelse i «Store Galaterbrevskommentaren».

 

 * Nedenfor finner du de versene som er sitert ovenfor fra Salmene, der Jesus står fram for Gud med din og min synd og skyld, som sin. I parentesene ut for hvert enkelt vers finner du versene i samme kapittel som viser klart at det ikke er David, men Jesus selv (gjennom David opphøyd i Ånden) som taler her:

Sal 40:13 (v.8-9). Sal 41:5 (v.13). Sal 69:6 (v.22).

                                               ---------------    

«Den som ikke vil bekjenne at han er hellig og rettferdig, men i stedet alltid klager over hvor stor en synder han er, han oppfører seg som om han vil si: jeg tror ikke at Kristus er død for meg. Heller ikke at jeg er døpt, eller at Kristi blod har renset meg, eller kan gjøre meg ren. Jeg tror ikke ett eneste ord er sant av Skriftens vitnesbyrd om Kristus».                                                                             

                                                                                                          M.Luther

 

               Loven og evangeliet                         

 

                            Kall meg døv og blind og ussel,

                           åndsforlatt og grunnfallitt,

                           skjelvende for lovens trussel,

                           dømt, med hele livet mitt,

                           til de selvfortaptes ild!

                           Kall meg ellers hva du vil.

                           For jeg er jo intet annet

                           i meg selv enn gudforbannet.

 

                           Det er Herren som forkynner

                           at han holdt Guds lov og bud,

                           at han sonet mine synder,

                           at han nå står fram for Gud

                           som min talsmann. Dermed har

                           jeg jo Herrens eget svar.

                           Og det holder, ja, det holder,

                           hva enn alle djevler volder.

 

                           Når nå Satan stadig sikter

                           nettopp på å knekke meg,

                           vise meg hvordan jeg svikter,

                           ja, så viser også jeg

                           Satan til Guds egen Sønn.

                           Jeg er Jesu smertes lønn,

                           og er heller intet skyldig.

                           For hans verk for meg er gyldig.

                           

                           Som den første gang i hagen,

                           like inn til denne dag,

                           driver Satan så forslagen

                            med all list og skjult bedrag,

                           å forføre denne slekt.

                           Men Guds ord har større vekt.

                           Jeg har fått det store Ordet

                           om det Jesus er og gjorde.

 

                           Himlens engler bær’ meg over

                           inn til løftets skjønne land.

                           Jeg har alt det Skriften lover.

                           Selve livet mitt er han

                           som har gitt sitt blod for meg.

                           Hvem er salig? Det er jeg.

                           Hvorfor det? Fordi jeg eier

                           Jesu liv og død og seier.

 

                         Olav Nergård fra diktsamlingen «I Herrens hånd»

 

Du bruker vel tid med Bibelen?

   Men i tillegg trenger vi i dag, som aldri før, god, bibelsk lære.

Det finner du i Roseniuslitteraturen.

Bestill blader og traktater (gratis tilsendt) til utdeling. Og vær først og fremst med og spre bøkene fra Arven Forlag.

Det ligger oss spesielt på hjertet å spre nyoversatte: «Fader vår», «Husandaktsboka» og «Romerbrevets budskap» (alle av C.O.Rosenius).

                                                   ----------

Bladet Arven sendes gratis til alle som selv ønsker å motta det.

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik           Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag: Sånum, N-4513 Mandal.                         Forlaget: 3138.07.03508

tlf: 38 26 21 44 - Fax: 38 26 21 32 - Mob. 918 70 466 - E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

www.arven.net


bunn-bilde

Webdesign ©Salit