Guds rettferdighet alene

er kilden til all sann kristendom, alt liv og kraft,

all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet

 

Mot dette setter sjelefienden inn. For han vet meget vel at dette er selve «løsenet», som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud.

Da er det jo en tragedie at kristenheten i dag ikke er opptatt med Guds rettferdighet, når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv.

Derfor må vi nøye merke oss dette aller herligste budskapet. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jorden, og som de frelste skal lovprise i all evighet i himmelen.

 

Intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger.

For ved loven kommer erkjennelse av synd, Rom 3:20

 

Uttrykkene som brukes her er altomfattende. «Intet kjød» inkluderer alle mennesker. «Lovgjerninger» betegner gjerninger etter enhver lov, både den som jødene har uttrykkelig gjengitt i sine skrifter, såvel som den alle mennesker har innskrevet i hjertet, ettersom det i sammenhengen refererer seg til uttrykket «intet kjød».

Det hele skyldes at alt kjød etter syndefallet er så fordervet, at det ikke finnes noe menneske som er eller gjør det loven krever. På denne måten forklarer Paulus at «alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse». «For», sier han, «det er skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det», Gal 3:10.

Rettferdig overfor loven er bare den som på ethvert område, og til enhver tid, både er og gjør nøyaktig det loven krever. Den som bare en eneste gang, på ett eneste punkt har brutt Den Hellige Guds bud, er straks dømt som lovbryter.

En hykler, som ikke tar Herrens bud og dommer alvorlig,  han oppfører seg som om han tror at om han vel synder i ett og annet, så er det ikke så farlig når han på andre områder gjør mye godt. Spesielt hvis han ikke fullbyrder synden i utvortes gjerning. Da anser han seg slett ikke skyldig for Gud, på tross av at han degger for synden i sitt hjerte.

Men det er på en ganske annen måte Herren kommer til å dømme ham. Herren Kristus uttaler uttrykkkelig at den som aldri har vært en morder som lot blodet flyte, men har båret på vrede og hat, han skal dømmes som en morder. Og den som aldri fysisk har drevet hor, men bare «ser på en kvinne for å begjære henne», han skal dømmes som en horkar, for han «har allerede drevet hor med henne i sitt hjerte». Dette taler Herren.

Slik er det Herren Gud dømmer i forholdet til hvert enkelt av hans bud. Derfor avslutter han også loven med disse ordene: «Du skal ikke begjære..».

Til og med den som kjemper mot sitt onde begjær, er allerede dømt skyldig. For han skal ikke en gang ha noe ondt begjær.

 

    Allerede i sin natur er mennesket et «vredens barn», Ef 2:3

 

Og bare på grunn av denne sin natur, er det dermed umulig for et menneske å bli rettferdig gjennom lovens gjerninger.

Intet kjød, sier apostelen - «intet kjød blir rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger». Han bruker ordet kjød fordi han refererer til den naturlige fødselen. Gjennom den har alt kjød sin natur, som Kristus sier det: «Det som er født av kjødet, er kjød», Joh 3:6.

Nå er «alt kjød», alle menneskers natur, slik som den ble ved syndefallet. Den er alltid fullstendig fylt opp av den gamle slangens sæd, og død fra det liv som er av Gud. For Skaperen hadde bestemt at alt i naturen, gras, busker og trær, «hvert etter sitt slag», fisker, fugler og alle slags dyr, skulle ved sin forplantning beholde sin art, slik vi ser det har skjedd.

Derfor ble det av en slange født bare slanger. Leopardenes unger ble leoparder. Slik er også alle menneskenes barn født med den samme natur som de første falne menneskene hadde, fylt opp av slangens sæd: Fiendskap mot Gud, forakt for hans vesen og vilje, anlegg for alt mulig ondt, o.s.v. Slik beskriver også Gud menneskene allerede i Bibelens sjette kapittel: «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang».

 David sier at all hans elendighet og syndige tilstand fikk han i sin naturlige fødsel: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», Sal 51:7.

 

Hvis Gud skulle dømme sine hellige etter hva de er i seg selv,

da var det ikke en eneste sjel som ble frelst

 

Når vi tenker over alt dette, har vi ingen vanskeligheter med å forstå at Paulus så bestemt kan slå fast at intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom noen slags gjerninger.

Opp mot vår medfødte natur stiller Gud sin hellige lovs speil, som ikke en gang tåler den minste syndige tanke, den minste kjølighet i hjertet overfor Gud eller vår neste. Men krever at vi skal elske Gud av hele vårt hjerte, ja av alle sjelens krefter. Og elske hvert eneste menneske - ikke bare noen spesielle, men alt som kalles vår neste. Alt skal vi elske som oss selv - !

Og det skal ikke skje et eller annet øyeblikk, men hver stund i vårt liv. Hvordan kan da noe menneske i egen person tekkes Gud?

(Olav Valen-Sendstad sier: «Nå, dere som så gjerne vil bli frelst gjennom noe i dere selv og av dere selv: Bruk da loven rett! Hør at den vil enten ha dere fullkomne - eller også sende dere til helvete. Ville dere høre loven rett, om så bare ett øyeblikk, så ville dere måtte innrømme: Nei, sannelig, så sant Gud lever - det er totalt umulig at jeg kan bli frelst ved noe av eller i meg selv». - Red. tilføyelse).

 

Bare det faktum at loven ble gitt oss, og vårt behov for å leve etter den –

er nok til å domfelle oss når Gud dømmer

 

Til slutt nevner vi ennå et forhold som forklarer hvorfor intet kjød kan bli rettferdiggjort gjennom lovens gjerninger. Det er få mennesker som har dette klart for seg.

Først dette at Gud har gitt oss en slik lov med dens krav, dommer og løfter. Det er allerede tilstrekkelig vitnesbyrd om at vi ikke er gode - når vi behøver slike bud og dommer.

Og for det andre: At du gjør det gode og skyr det onde, bare på grunn av det budene taler til deg, på grunn av dens trusler og løfter. Bare det er jo en svart flekk på din fromhet. For det var jo vårt hjertes inderlige godhet som skulle drive oss til alt godt. 

La oss tenke oss at noen overlater barnet sitt til deg for en ukes tid, og sier til deg: «Jeg må dessverre be deg være særskilt oppmerksom på barnet, så det ikke kommer til å stjele noe!»

Senere bringer du barnet tilbake, og forteller foreldrene at det har ikke stjålet noe. Var det dermed en god attest om dette barnet? «Nei, det stakkars barnet!» sier du. Hvorfor det, det hadde jo ikke stjålet? «Nei», sier du, «men bare det faktum at barnet måtte voktes på den måten, er jo et sørgelig vitnesbyrd om tilstanden».

Akkurat sånn er det med oss. Er det ikke nettopp en slik «vekter» loven er over oss, når den sier: «Du skal ikke stjele! Du skal ikke dyrke avguder! Du skal ikke slå ihjel! Du skal ikke drive hor! Du skal ikke lyve!» ?

Hva er det alle slike bud og påminnelser vitner om? Er det noe annet enn at de er gitt fordi vi er slike tyver, avgudsdyrkere, mordere, som driver hor, som er løgnere? F.eks. budet: «Du skal ikke stjele», det hvisker oss stille i øret: Du er en slik en som må voktes, men nå må du passe på at du ikke stjeler. Det sier jo inndirekte: Du elsker meg ikke, jeg må pålegge deg det! Slik ligger det i hvert bud en anklage.

Og når det så ikke bare er syndens utbrudd Herren Gud forbyr, men også hver ond tendens, tanke, begjær! Ja, da er bare det faktum at loven er gitt oss, med alle dens advarsler og løfter, vitnesbyrd nok om at vi ikke kunne bli rettferdige for Gud.

 

For ved loven kommer erkjennelse av synd

 

Det var dette loven skulle tjene til. Det er ikke bare det Paulus vil ha sagt, at vi gjennom loven får begrep om synden generelt. Ikke slik at hvis det ikke var gitt noen lov, så ville vi ikke kjenne til noen synd, ikke vite hva som var godt og ondt. Nei, meningen er at gjennom loven blir vi overbevist om at vi er syndere! For med disse ordene tar Paulus bare opp igjen det han sa i det foregående verset, at lovens endelige mål var at «hver munn skal bli lukket og hele verden bli skyldig for Gud».

Men hvordan er det dette skjer, at vi gjennom loven lærer å kjenne synden? Det skjer spesielt på to måter: Først at loven taler til vår samvittighet. Den stiller oss overfor Guds hellige bud og formaninger, og vekker oss opp til å tenke alvorlig over om vi har vært og gjort det Guds hellige bud krever.

Ved at vårt liv slik blir sammenliknet med Herrens bud, kan vi våkne opp av søvnen, og få se at ikke bare bryter vi budene, men, slik vi er, så er vi også dømt til døden. Nå ser vi våre mest markerte syndige gjerninger.

Men ennå har vi ingen dypere erfaring av syndens makt i våre liv. Denne dypere syndserkjennelsen får vi vanligvis først når vi i noen tid alvorlig har forsøkt å leve helt og fullt etter Herrens bud, motstå og avlegge enhver synd, og i alle ting gjøre det vi vet er Herrens vilje.

Får denne prosessen gå dypt nok, blir vi stående totalt avkledd. Syndens makt over naturen overvinner oss, og driver oss ut i nye overtredelser.

Først nå begynner mennesket å forskrekkes over seg selv. Det opplever at det rett og slett ligger under for syndens makt. At det er en trell, solgt under synden. Det får se at Gud vil ikke bare ha  gjerninger, men først og fremst hjertets kjærlighet.

Nå er vi ikke innstilt på noe hyklerisk vitnesbyrd overfor Gud, ved å si at vi elsker ham. Nå vil vi virkelig elske ham. Men da opplever vi at hjertet er helt kaldt i sitt forhold til Herren Gud, - men derimot fullt av kjærlighet til alt annet, så vi først og fremst tenker på oss selv, uten videre tanke for andres ve og vel. Når vi burde være opptatt med å inderlig våke og be, da er vårt sinn adspredt og uanfektet. Når vi så burde være sønderknust og angrende over denne tilstanden, så er vi istedet lettsindige, harde og sikre.

På denne måten lærer menneskene gjennom loven å kjenne hvor fulle av synd de er - forutsatt at de ikke bare vil vite om Herrens vilje, men også i fullt alvor er innstilt på å leve etter den.

Først når menneskene opplever at de er fulle av synd, ikke kan berge seg uten nåden, og heller ikke lenger kan trøste seg til sin omvendelse, men gir opp all mulighet for noen egen rettferdighet og kraft , først da har Gud oppnådd sitt endelige mål med loven. Da får samtidig den fortapte synderen del i Kristi fullkomne rettferdighet, og dermed alt det loven krevde.

                      

Bibelsk sjelesorg

 

En mann skrev til Rosenius og klaget over at han ikke hadde syndserkjennelse nok. Det var med ham som det ofte er med oss, vi tør ikke ta til oss Guds nåde fordi vi ikke selv har den rette erkjennelse av vår egen synd.

Rosenius svarte blant annet: «Så mye som det du kjenner, mener Skriften når den taler om menneskehjertets ondskap. Så mye og mye mer - for det rekker til hele vår levetid å lære mer.

Og nå en gåte for deg broder: «Gjett hvor lenge du skal gjøre verre og verre erfaringer om deg selv, og savne kraft og fred? Svar: Så lenge inntil du slutter å regne med deg selv eller med noe annet menneske.

Når en mann er syk, taler vi om alle grader av svakhet. Da sier vi: Nå kan han ikke spise lenger, nå ikke snakke lenger, nå kjenner han ikke folk lenger. Men når mannen er død, taler vi aldri mer om slikt. Hvorfor? For da regner vi ikke lenger med ham.

Og nå skal du vite, kjære broder, at du er ikke riktig død ennå når det gjelder din egenrettferdighet, fordi du taler så mye om dens mangler!

Hva er det vel i oss annet enn synd, forbannelse, ormegift og helvede! Vi har fått alt, alt i Kristus, og så vil vi ikke tro det».

 

Men, det store hovedspørsmålet er dette: Skal vi dømmes bare  etter det vi selv har gjort –

eller etter det en annen har gjort?

 

For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus, Rom 5:17.

 

Døden kom til å herske ved den ene. Allerede v.12 og 14 viser hvordan døden, bare på grunn av ett menneskes synd, lik et statsoverhodes skrekkregime, hersker over det naturlige menneske, unge og gamle, onde og gode, konger og keisere, profeter og hellige. Alle har de måtte bøye seg for dødens banner, til tegn på at de alle har hatt del i Adams synd.

Men igjen vil vi straks minne om hvor strengt påpasselig Paulus er med å minne om at hele dette dødens velde over alle mennesker, kom bare gjennom «den ene».

Han har ikke latt det stå bare med ordene døden kom til å herske ved den ene, men føyer straks til fordi denne ene falt. Han har denne gjentakelsen for å understreke den sannheten som er så viktig for selve hovedsaken i det budskapet vi har foran oss, at både døden og livet kommer til oss gjennom én.

 

Er ikke Adams synd vår,

så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!

 

Loven sier: «hver den som..», d.v.s. at vi hver for oss skal erverve oss evig liv, eller evig død. Men evangeliet sier: «ved den ene». Gjennom én er døden kommet over alle mennesker, allerede før de selv ved egne gjerninger var skyldige til døden.

På samme måte kommer rettferdighet og evig liv over alle dem som er Kristi ætt, uten at de ved egne gjerninger har oppnådd livet. Dette er jo summen av hele Skriftens budskap.

 

Hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom,

leve og herske ved den ene, Jesus Kristus.

«Meget mer» - Paulus sier: Når det ene, svake mennesket gjorde den ene synd som førte døden over alle mennesker, så skal meget mer den langt større og overmåte rike gaven, gjennom det andre mennesket, Jesus Kristus, bringe liv og salighet over alle dem som tar imot denne gaven.

At alle mennesker er underlagt døden, det er så udiskutabelt at det ikke en gang finnes noen vantro som vil betvile det. Men dette dødens herredømme er kommet gjennom én. Så sier altså Paulus at som den overmåte (sv.är överflödande) rikdommen  i nåden og gaven gjennom det andre mennesket er uendelig større enn arven fra Adam, så mye mer sikkert og visst er det at alle Guds barn skal leve evinnelig.

De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebragte for oss. Han sier «de som mottar», ordrett: «de mottakende» - «de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom». Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg?

På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: «De som mottar gaven». Ordet som er brukt her for å «motta», er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn».

Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det «tro», «tro på Herren Jesus». Jesus sier: «den som kommer til meg», «om noen tørster, han komme til meg», «den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham». Et annet sted kalles det at de har «tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.

Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i.

Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: Å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. «Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn», 1Joh 5:11-12.

Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å «motta nåden og rettferdighets-gaven?»

Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det. Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus.

 

Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener

med det å «motta» nåden og rettferdighets-gaven.

Vé den som tar feil her!

 

Men merk: Hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt, og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.

Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet «motta» er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham».

Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faste, bønn m.m.

I dag holdes sjelene «varme» gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandret, - ikke født på ny!

De har ikke lært å søke nåde og forlatelse selv for sine beste gjerninger.

(«Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet», Rom 10:3. Dette uttrykket: «Gi seg inn under Guds rettferdighet», er et dypt bibelsk uttrykk for å «la seg frelse» - red. tilføyelse)

 

Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær, da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst, Mat 21:32.

 

Men så sier evangelisten om noen andre: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv:makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn». Her har vi noen ganske andre slags mennesker.

Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst.

Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde.

Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt, Apg 24:5, 28:22.

Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny «skapning», 2Kor 5:17, som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene «dem som tok imot ham», og «de som tror på hans navn», men han tilføyer (v.13): «De er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». Legg endelig merke til dette - !

 

Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig,

at de var «født av Gud», var blitt en ny «skapning».

 

Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine «brødre», de var ennå fulle av feil på så mange måter: i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v..

Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham.

De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem.

Det var Jesus som deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men når han på ny viste seg for dem, frydet de seg.

Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de «hungrer og tørster», «sukke etter Herren», «påkalle Herren». 

Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: «hans egne tok ikke imot ham», så kjenner du straks Skriftens dom over deg.

Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt, holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til!

Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke «tvetter sine kjortler i Lammets blod», den som ikke skjuler seg i «bryllupsklærne», om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor.

Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg.

Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser. Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet før evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap.

Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst, 1Kor 3:11-15.

Men troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, «nåden og rettferdighets-gaven», alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv.

 

Guds rettferdighet er det eneste middel

til at syndere kan bli frelst

 

Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, Rom 3:21.

Alt det Paulus har talt tidligere i brevet, har bare vært en forberedelse til dette, som er selve hovedbudskapet hans om hele Kristi evangelium: «Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus». Alt i kap 1:16-17 har Paulus sagt at Kristi evangelium «er en Guds kraft til frelse...for i det åpenbares Guds rettferdighet».

Denne Guds rettferdighet er det eneste middel til at syndere kan bli frelst.

Men det er ikke noe menneske som kan bli frelst, uten at de med en hungrende sjel strekker seg etter, og blir ikledt Guds rettferdighet.

Derfor har apostelen i den foregående tekst gjort alt for å blottstille og tilintetgjøre alle andre trøstegrunner, for at menneskene skal drives til å søke sin frelse bare i denne Guds rettferdighet.

Først har han vist at «Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet» (kap 1:18). Videre har han lært at alle mennesker uten unntak «er under synd», og at «derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger». Når han så grundig har slått fast dette, da er tiden inne til å begynne forkynnelsen om den rettferdigheten som gjelder for Gud. Paulus sier:

Men nå, d.v.s. i evangeliets nådefulle tid (konf. Gal 4:1-4). Det er også et utrykk for at nå er det noe nytt, - som motsetning til den tilstand han tidligere har skildret, hvor både jødene og hedningene i hjelpeløs fordømmelse ligger under synden og loven.

Nå er det motsetningen til dette han vil forkynne dem: Den nådens tid og frelsens dag som opprant med rettferdighetens sol, da han var kommet som skulle «utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne».

Vi ser at det er på samme måte Johannes forkynner disse motsetningene: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus». I Skriften kan vi finne flere lovprisninger til denne nådefulle evangeliets tid. F.eks. i Jes 40:1-2, 43:18-19, 61:2, Rom 13:11-12,  2Kor 6:2.

Guds rettferdighet. Her har vi nå denne frelsens klippe. Bare på den kan våre sjeler reddes - eller gå evig fortapt. Men den er samtidig «forargelsesklippen», som alle vantroens stormer og bølger alltid har kastet seg mot.

Den Guds rettferdighet det her tales om, er på én gang både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart oss fra himmelen - og samtidig den hemmelighet som alle våre egne tanker har størst problemer med å fatte.

For om jeg enn kan både lære og holde fast på alt annet, så kan jeg aldri riktig tro og beholde det jeg lærer om denne Guds rettferdighet. Den er av så ren himmelsk opprinnelse, og strider mot hele vår natur. I særdeleshet mot vår dype og vidtrekkende innbilning om vår egen dugelighet og makt.

Av den grunn er det ikke bare de helt vantro som med all makt kjemper mot forkynnelsen om denne Guds rettferdighet. Men også mange andre, som er opplyste og velmenende mennesker, har mer eller mindre uklare eller falske oppfatninger av dette emnet.

Og dette kommer ikke av at Skriftens ord om denne Guds rettferdighet på noen måte er tåkete eller tvetydig. Men det kommer av, slik vi just har nevnt, at selve saken strider så totalt mot hele vår natur, våre tanker og meninger. Og det er alltid svært vanskelig å frigjøre seg fra noe som ligger i selve vår natur.

Nå ligger det til all menneskenatur etter syndefallet at det alltid vil opphøye seg selv. I sitt forhold til Gud ser det alltid på seg selv, og går ikke i forventning av noen stor nåde fra Gud.

I tillegg er vi, riktignok ofte ubevisst, svært opptatt med å vurdere ut fra egne meninger, og holde fast på dem. Dermed blir vi gjennom alt dette satt ute av stand til å kunne se og gripe en forkynnelse som strider mot disse våre egne forestillinger.

Slik gikk det f.eks. Jesu egne disipler da Herren forkynte dem at han skulle lide og dø. Jødene hadde denne bestemte mening at deres Messias slett ikke skulle overvinnes av fiendene og dø, men tvertimot få en jevnt stigende anseelse, og til slutt overvinne alle sine fiender. Dette satt selv Jesu disipler fast i. Evangelisten uttaler: «de forstod ikke noe av dette, og dette ord var skjult for dem, og de skjønte ikke det han sa», Luk 18:34.

Bibelens budskap om den Guds rettferdighet som her omtales, vil møte det samme problemet. Til alle tider står de der, menneskene med den innstilling at vi kan ikke bli rettferdige overfor Gud gjennom det som en annen, helt utenfor oss, har gjort. De må på en eller annen måte selv, i egen person bli rettferdige.

 

Det er Guds rettferdighet alene som er kilden

til all sann kristendom, alt liv og kraft, all fred,

kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet

 

Da er det jo en tragedie at selv mennesker som bekjenner seg som kristne, i altfor liten grad er opptatt med Guds rettferdighet, når den altså er det helt avgjørende i en kristens liv.

Denne tragedien har selvsagt igjen sin bakgrunn i den generelle holdningen i vår natur, som motsetter seg alt som ikke samstemmer med den.

Men i tillegg er det selvsagt også sjelefienden som setter inn. Han vet meget vel at dette er selve «løsenet», som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud.

Derfor må vi nøye merke oss dette aller herligste budskapet. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jorden, og som de frelste skal lovprise i all evighet i himmelen.

Hva er det så apostelen mener her, i avsnittet foran, med den Guds rettferdighet som er blitt åpenbart uten loven? Han tilføyer selv straks en kort forklaring: «det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus» (v.22), og «ved forløsningen i Kristus Jesus» (v.24).

Men spesielt i det femte kapitlet har han den tydeligste forklaringen. Der sier han: «Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik ble også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet» (v.18-19).

Han sier det er den enes lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud. Og den ene, med den lydighet og rettferdighet som gjør oss rettferdige for Gud, det var Gud selv, åpenbart i kjød som oss - Gud var Kristus - . Og derfor er det i dypeste forstand «Guds rettferdighet» vi får «ved tro på Jesus Kristus».

Bare det forhold at det er Gud selv som har frambragt den for oss, kunne gi grunnlag for å kalle den for Guds rettferdighet. Men både av det vi allerede har nevnt, og i det vi snart skal tale nærmere om, hvor det framgår ennå tydligere, skal vi se at det dypest sett virkelig er Guds rettferdighet. Det er Gud i Kristus som er «rettferdig for urettferdige».

*Grunntekstens ord for «rettferdighet» kan bety to ting, og begge betyr overensstemmelse med loven. Men forskjellen er at i den ene betydningen står rettferdighet for lovens håndhevelse i å dømme, straffe eller belønne. Mens den andre betydningen av rettferdighet er overholdelsen/oppfyllelsen av loven ved å lyde og oppfylle dens bud. Og det er denne sistnevnte betydningen ordet har på dette stedet. Den som ikke holder forskjellen i disse betydningene klart for seg, vil stadig komme i mørke.

Alt sammen er forkynt så klart og uttrykkelig i Guds ord. Og apostelen bruker i vår tekst formuleringen: «som loven og profetene vitner om», altså helt fra verdens begynnelse. Så har også alle de evangeliske kirker, Gud være lovet, dette punktet med i sin bekjennelse. Likevel har omtalte tilbøyelighet i vår natur gjort at mange forskjellige bibeltolkere ikke har kunnet fatte disse tydelige ordene i denne teksten.

Én har ment at Guds rettferdighet her skulle oppfattes som den egenskap hos Gud, at hans dommer er rettferdige. En annen mener Guds rettferdighet her betegner Guds mildhet. En tredje at det skulle bety Guds måte å rettferdiggjøre oss på - og dermed ikke rettferdighet, men rettferdiggjørelsesmåte. En fjerde mener det betegner en rettferdighet som Gud virker i menneskene, en fullkommen overensstemmelse med loven, som vi skulle kunne oppnå, og som Kristus og Ånden skulle virke ved at de bor i våre hjerter. Det finnes flere liknende tolkninger som vi her bare forbigår.

Men sistnevnte tolkning vil vi gå nærmere inn på. Mange lærde og velmenende mennesker innen kirkene forfekter denne oppfatning. Og den er såre skinnfager når den utlegges grundig. Det er denne oppfatningen at Kristi rettferdighet, som skal være vår løsen innfor Gud, skulle være en rettferdighet som er virket i oss av Kristus og Ånden. Eller: «Kristi rettferdighet inngytt i oss, og avspeilet i vårt vesen».

Mange ser ikke noen stor fare i denne oppfatningen. Og grunnen til det er at det ikke kan nektes for at det i virkeligheten også finnes en slik rettferdighet. Men det som gjør denne oppfatningen så farlig, er at den rettferdigheten som er virket i oss, forveksles med den rettferdigheten som gjelder for Gud.

Med den oppfatningen kan du nemlig komme til å havne i den største fortvilelse, hvis du kommer til den konklusjon at det ikke finnes noe som helst av dette Åndens verk i ditt hjerte. Og hvis denne oppdagelsen skjer i den stund da du skal gå over terskelen til evigheten, kan fortvilelsen bli særdeles ille.

Legg derfor nøye merke til følgende: Det er et udiskutabelt faktum at det gjennom Kristus og Ånden virkes en rettferdighet i oss som overgår de skriftlærdes og fariseernes. D.v.s. en hjertets fromhet, en ånd som frykter Herren, og en glad og villig ånd, virket ved troen, til å følge Guds bud. Ikke bare i utvortes gjerninger, som fariseerne, men i hele vårt liv.

Men dette er slett ikke en rettferdighet som består innfor Guds hellige øyne og dom. For den vil alltid være blandet med karets brister, og utgjør ikke en fullkommenhet overfor Guds lov.

Derfor må vi også ha en annen rettferdighet, en fullstendig fullkommen rettferdighet, om vi skal bestå innfor Gud. Altså den som Paulus omtaler med disse ordene: «den enes lydighet», «én manns rettferdige gjerning».

Den rettferdigheten som er virket i oss, hører til helliggjørelsen. Og det er altså ikke den Paulus omtaler her når han sier at vi blir rettferdiggjort «ved forløsningen i Kristus Jesus», og når han sier «ved den enes lydighet», gjennom «én manns rettferdige gjerning».

Det er et avgjørende tegn på at det er en falsk tolkning av «Guds rettferdighet», hvis den tilskrives noe som helst annet enn Sønnens lydighet, - om den utlegges som noe som skulle finnes hos oss, eller kreves av oss. Gud taler jo i Skriften om vår frelse, som frambragt ved en annens lidelse og verk, og som noe som skjenkes og «tilregnes» oss.

Dette er den rettferdighet Ånden skulle overbevise verden om, slik Kristus uttrykker det: «om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen». Fordi jeg går til Faderen - jeg går som yppersteprest med mine offer av lydighet, bønner og blod til Faderen. Det er den rettferdighet som gjelder for ham.

«En spesiell rettferdighet, som ikke består i noe hos oss. Ikke så mye som en tanke. Bare ene og alene i at Kristus gikk til Faderen» (Luther).  

                                                         C.O.Rosenius i utvalgte avsnitt fra «Romerbrevets budskap kap.1-5»

          

 

Han som ble gitt for våre overtredelser

                  og oppreist til vår rettferdiggjørelse, Rom 4:25

 

Hele GT, så vel som NT, vitner om Kristus, og dermed også om Guds rettferdighet og rettferdiggjørelse:

«Du var naken og bar. Da gikk jeg forbi deg og så deg. Jeg bredte min kappe over deg og skjulte din nakenhet. Jeg vasket deg med vann og skylte blodet av deg og salvet deg med olje. Jeg kledde deg med fargerike klær og hadde på deg sko av takasskinn, og jeg bandt fint lin om deg og hyllet deg i silke», Esek 16:7 flg.

«Og engelen tok til orde og sa til dem som stod foran ham: Ta de skitne klærne av ham! Og til ham selv sa han: Se, jeg tar din misgjerning bort fra deg og kler deg i høytidsklær», Sak 3:4.

I Jes 61:10  utvikler beskrivelsen av «kledningen» seg tydelig, og kalles «Rettferdighetens kappe»: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud. For han har kledd meg i frelsens drakt, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg - lik brudgommen, som setter på seg en lue prektig som prestens, og lik bruden, som pryder seg med sine smykker».

Prestene i GT var forbilder på de kristne, og alle Guds barn er iflg. apostlene prester, konf. 1Pet 2:5 og Åp 1:6.

Noe av det herligste i disse gammel- og nytestamentlige budskapene, er dette: De viser at disse som fikk den nye drakten, de fikk en drakt som var ferdig på forhånd.

Dernest ser vi den neste store hemmeligheten hvis vi leser 2Mos 28:40-42, som viser at når de skulle ha prestetjeneste i templet, så skulle de bruke en spesiell drakt. Trådte de fram for Gud uten denne drakten, skulle de dø, 28:43.

Denne drakten skulle de ha på så de kunne «skjule sin nakenhet». Og om denne drakten står det videre at de skal «ha den på seg når de går inn i sammenkomstens telt».

Her ligger det et profetisk budskap om den nytestamentlige utleggelse av rettferdiggjørelsen. Leser vi videre i 2Mos 29:4-6  og 40:12 flg., ser vi at det er «ved inngangen til sammenkomstens telt» prestene skulle vaskes og iføres kledningen.

De skal iføres drakten idet de går inn. De går altså inn i sin nye drakt. Det er ikke en drakt de får etter at de er kommet inn i helligdommen!

Det vil si at vi blir ikke først omvendt, og så etterpå ikledd drakten. Nei, vi blir ikledd Guds rettferdighets drakt idet/samtidig med at vi blir omvendt - vel og merke når det ikke bare er oss som «omvender oss», men det er en virkelig Guds omvendelse, d.v.s. gjenfødelse.

Å bli gjenfødt skjer altså samtidig med at du blir iført Guds rettferdighet!

I en av de mest kjente nytestamentlige bildene på dette, Luk 15, ser vi hvordan det skjer samtidig at den fortapte sønn blir ikledd en drakt som hang ferdig til ham, og han får sønnekår igjen.

Rosenius poenterer at grunnspråkets ord for «drakt» egentlig er en fotsid stola -som dermed dekte både mannen og vandringen/føttene.

Olav Valen-Sendstad (OVS) understreker i «Rettferdiggjort av tro» noe vi sjeldent hører forkynt, men som ikke desto mindre nettopp er et vidunderlig budskap: Hvordan både GT profeterte (bl.a. Jes 50:8-9) og NT vitner om at Jesus ble rettferdiggjort i ånd, 1Tim 3:16.

Vårt utgangspunkt er at «ikke noe menneske blir rettferdiggjort av lovgjerninger», Gal 2:16. Men så ble hele verdens synd lagt på ham! «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss», 2Kor 5:21.

Så sier OVS (utdrag): «Vi vet at han ble gjort til en synder, regnet blant overtredere, og at han fikk sin grav blant ugudelige, Jes 53:9. Der lå han dømt og død under min og din og hele verdens syndebyrde. Her er all min og din og hele verdens jammer stilt til skue - men her er det også begravet! For Jesus ble begravet, og det ble satt segl på hans grav - for at alle våre synder skulle være beseglet i nådens grav!

Skulle vi da ikke med full rett og grunn vente at Gud også ville rettferdiggjøre ham med den rettferdighet han hadde etter at han hadde båret hele verdens syndebyrde bort fra Guds åsyn?

Og så ble han, ved sin egen lovoppfyllelse gjennom hele sitt liv og sin soningsdød på Golgata, av Gud rettferdiggjort etter loven!

Vi vil gjerne understreke dette at Jesus oppstod som følge av sin rettferdighet og rett etter Ordet, at altså hans levendegjørelse var en følge av at han ble rettferdiggjort.

Så skal da også våre hjerter og vår ånd ha sitt liv ene og alene på grunn av rettferdighet, Rom 8:10.

Å, så salig! Når hjerte, samvittighet og loven blir hard mot meg, elendige menneske - og dømmer meg: Du er så kald, så verdslig. Du er så full av urenhet, så full av syndens lyster. Du er så langt fra Gud, du er en dårlig kristen, du lever et dårlig liv, så lite åndsfylt, så stiv og halvdød, ja død!

Å, ja da skal denne Jesu oppstandelses forbilde preke for meg som et herlig evangelium og si: Det er ikke din varme, din iver, din nidkjærhet, åndsfylde, kristenliv eller åndelige frukter. Ikke dine bønner og ikke dine gjerninger, ikke ditt strev .. som gir deg liv og gjør deg til et rett Guds barn.

Men det er rettferdighet, rettferdighet, rettferdighet! Det er Jesus, Jesus, Jesus, det er hans lovoppfyllelse. Det er hans rettferdighet, det er hans rette «kristenliv» som blir dine synders forlatelse og liv i Gud» (OVS).                                                                                                                                                                                                                                                                   H.H.

 

Tenk derfor alltid over dette:

Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus!

----------

 

Vær med og spre bøkene (Roseniuslitteraturen)! Bestill (gratis tilsendt) blader til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal                                  Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net


bunn-bilde

Webdesign ©Salit