Han sa en lignelse til dem

om at de alltid skulle be og ikke bli trette......

...Men når Menneskesønnen kommer,

mon han da vil finne troen på jorden?

Luk 18:1-8

 

Vi feirer påske. Vi fryder oss over påskens salige budskap om frelse og evig liv for hver en synder som tar sin tilflukt til Jesus.

Men akkurat i denne påsketiden skal vi ta inn over oss disse Jesu egne formaningsord til oss alle om bønn. Hva har vel påskens budskap betydd for deg, hvis det ikke viser seg i bønn?

Mange tar ofte fram dette verset: «Når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden». Men nesten ingen er klar over at Jesus sier disse ordene i forbindelse med sin formaning om at de alltid skulle be og ikke bli trette.

Vi ser altså at her begynner Jesus med å formane til bønn, men avslutter med spørsmålet om han vil finne troen på jorden når han kommer.

 

Den levende tro og bønn

hører altså ifølge Jesu egne ord klart sammen

 

Paulus innleder sin formaning i Rom 12 på samme grunn: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, ....» Han bygger formaningen på det hovedbudskap han har forkynt gjennom alle de første elleve kapitlene: Guds miskunn med frelse for syndere ved tro på Jesus Kristus alene.

Mens vi i dagens kristenhet ser all mulig annen «drivkraft» blir brukt i formaningene. Film fra misjonsmarken skal gi «misjonsglød». Kjente personers viljestyrke framheves som drivkraft. Men Guds ord sier: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16. Det er bare evangeliet som kan skape den rette misjonsglød og bønnenød.

Paulus sier: «Kristi kjærlighet tvinger oss», 2Kor 5:14. Det var ikke  loven, ikke dårlig samvittighet, ingen jernvilje, ikke begeistring som drev dem. Det var Kristi kjærlighet som «tvang» dem - !

Det er altså påskens, ja, hele Kristi fullbrakte verks veldige budskap, som Jesu og apostlenes formaninger bygger på.

Har påskens budskap skapt det nye livet; livet i Guds Sønn, i deg? Har Jesu, «én manns rettferdige gjerning», blitt din rettferdighet overfor Gud? Da har du også fått en helt ny trang og lyst til å gjøre Guds vilje, lytte til Guds ords formaninger og følge dem.

Vi ser Paulus bygger sin formaning også til korinterne (om å gi) på samme grunn. Etter å ha fortalt om givergleden hos menigheten i Makedonia, avslutter han sin formaning slik: «Jeg sier ikke dette som et påbud. Men ved å nevne de andres iver, vil jeg prøve kjærligheten hos dere, om den er ekte», 2Kor 8:8. Den kjærligheten det tales om her, er «den første kjærlighet».

«I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder», 1Joh 4:10.

Også når det formanes til noe så vesentlig som bønn, er det altså først og fremst det grunnleggende som skal prøves, slik Jesus viser; om du har den levende troen. Og slik Paulus viser; om du lever på Guds miskunn, om kjærligheten hos deg og meg er ekte.

 

Har du den første kjærlighet,

den levende troen?

 

Ved gjenfødelsen kommer straks første «trinn» i bønnens verden naturlig inn. For samtidig med at vi blir født på ny, blir også den første kjærlighet og nådens og bønnens Ånd født i hjertet. «Fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i våre hjerter, som roper: Abba, Far!», Gal 4:6.

Bønnens Ånd må altså fødes. Dermed kan vi klart avvise all verdens tilbud om kurs for å lære å be. Be du heller Jesus, som disiplene: «Lær meg å be!»

Neste «trinn» er at den første kjærlighet/den levende troen ser og hører med nye øyne og ører. Nøden for vår egen, våre medmenneskers og våre lands åndelige tilstand vekkes og driver til bønn.

    Ser du hvordan lov og rett, moral og ekteskap løses opp i våre land?      Ser du hvordan ethvert samfunns grunnvoll; hjemmene, ødelegges?

    Ser du hvordan åndskampen dypest sett alltid raser mot evangeliet?

    Ser du hvordan det viktigste av alt; de helliges samfunn i Ordet og

    bønn er fordrevet fra kristenheten?

    Ser du den dom Guds ord forkynner over et land og en kristenhet som nå med denne verdens ånd har «trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, og har spottet nådens Ånd»? Heb 10:29.

Får vi se om så bare noe av all denne nøden, da retter vi ikke bare en dømmende pekefinger mot dem som leder an i dette. Da sier vi ikke at «dette er jo bare Bibelens klare endetidsprofetier», og så ferdig med det.

Nei, da får vi også se at

 

det er oss som Guds barn som må ta nøden inn over oss

 

Da vil vi rope til Gud med David og de mange andre Bibelens menn i bønn: «Vi har syndet og gjort ille... vi hørte ikke på dine tjenere, profetene...»

I en fortvilet nød for land og folk roper profeten Joel: «Men selv nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste og gråt og klage. Sønderriv hjertet, ikke klærne! Vend om til Herren deres Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunn, og han angrer det onde», Joel 2:12-13.

 

      Det avgjørende for at vi har den rette holdningen til alt dette

 

er om vi lever i erkjennelsen av Guds ord i Jes 43:24-25: «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu».

Er det en udiskutabel kjennsgjerning for deg at dette er din situasjon - også i dag, som et gjenfødt Guds nådebarn: At du hver dag i deg selv, som den du er av naturen, bare tretter Gud med dine synder, volder ham møye med dine misgjerninger - i tanker ord og gjerninger?

Er det all din trøst at det er Gud, ja, Gud alene som utsletter dine misgjerninger for hans skyld, og dine synder kommer han ikke i hu?

Da, men også først da har vi den rette holdningen til andres synder og misgjerninger. Da er deres nød min nød!

 

                       Der er nok mange som ber, men er det «bønn i Ånden»?

 

Vi tar med et utdrag av hva Carl Olof Rosenius sier: «Det er mange som ber, og som likevel overhodet ikke ber - i ånd og sannhet!  

Først har vi dem som ber til Gud, men absolutt ikke er innstilt på noen rett bibelsk omvendelse til Gud. De ber altså i sin syndige tilstand, uten å ville bekjenne bevisst synd og vende seg fra den.

Blant disse er det klart mange som har store tanker om bønn. Men med bønnen «handler de med Gud», som om deres bønn fullt ut retter opp alt som måtte mangle i deres forhold til Gud. De synder og ber, og synder igjen og ber.

Hvordan skulle en slik bønn kunne bevege Den Hellige Gud? Når de daglig og stadig f.eks. misbruker hans navn, men likevel sier: «Fader vår - helliget vorde ditt navn..»? Når de aldri søker Guds rike og hans rettferdighet, omvendelse, gjenfødelse, nåde og fred, men likevel kommer fram for Gud og sier: «Komme ditt rike!» - ?

Så er det andre som er nærmest en motsetning til de første. For disse vil nettopp holde Guds bud og leve etter dem. Men dermed er de blitt så gode i seg selv at de tar avstand fra enhver form for inderlig bønn. Det er deres forstand og gode gjerninger de setter i høysetet.

Disse er kanskje vakt opp av Guds Ånd, men er blitt nidkjære tjenere som lever på sine naturgaver og sin tjeneste i menigheten. De kjenner ikke noe behov for å bøye seg dypt ned for Gud i bønn om nåde og velsignelse. Men «en daglig bønn» hører liksom med.

Så har vi nok mange som virkelig er vekket opp av Guds Ånd. De forkaster slett ikke Guds bud, som de første. Vender seg heller ikke fra den inderlige bønnen, som den andre gruppen. De tvert imot strever med sin omvendelse og sin bønn. Men omvendelsen og bønnen er blitt det de bygger sitt håp og sin trøst på. Dermed er de blitt egenrettferdige fariseere. De driver avguderi med sin bønn, og gir ikke Lammet ære.

Alle disse vi nå har nevnt vil på sin siste dag, på tross av alle sine bønner, få høre Jesu ord: «Jeg har aldri kjente dere!», om de ikke vender om og blir født på ny før de dør». Så langt Rosenius.

Merk: Det er akkurat disse sistnevnte vi finner igjen i fariseeren som ber sammen med tolleren i tempelet. Fariseeren tror slett ikke at han av egen kraft er bedre enn synderne han ser rundt seg. Tvert imot står han der  og takker Gud for at ved Guds kraft, av Guds nåde - og hva han så føyer til av gudfryktige formuleringer - så er han ikke en fallen synder som de andre.

Dermed trenger han bare Gud som hjelperen, kraften, nåden.... Men ikke som en total stedfortreder! Og derfor kjente ikke fariseerne Jesus som Kristus, Guds Sønn.

 

Bønn er Guds barns inderlige samfunn med Gud

 

I bønnen «Fader vår» har Jesus selv lært oss å be. En dyp Guds lærer har sagt at «Fader vår» er paradiset som åpnes på nytt her på jord. I den kan det rettferdiggjorte menneske på ny tale med Gud som en far, og vandrer mellom de skjønneste og mest fruktbare trær - de syv bønnene.

Bønn er et underbart forhold hvor et menneske, som er støv og aske, 1Mos 18:27, og i tillegg er en synder, taler med den majestetiske og hellige Gud som et barn taler fortrolig med sin far, Mat 6:9.

Bønn er bestandig virket av «den dyrebare tro vi har fått ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet», 2Pet 1:1. Bare der troen på syndenes forlatelse for Kristi skyld alene, er levende, er det en bønn i Kristi navn. Bare en slik bønn har Guds løfte om bønnhørelse.

Og når et menneske ved tro er blitt rettferdiggjort overfor Gud, og dermed også har fått barnekår hos Gud, begynner det av hjertet å tale med Gud. Det er den kristnes omgang med Gud som kalles for bønn. Luther sier: «Der en kristen er, er Den Hellige Ånd, som bare er opptatt med alltid å be».

 

«Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet»

Joh 4:24

 

L. Hope sier: «Å tilbe er den høyeste form for takk, beundring og tillit. Det er å løfte sin ånd ydmykt opp til Gud. Det er å la det indre menneske synke i kne og erkjenne at Gud er Gud, allmektig, evig og nådig. Og at vi er hjelpeløse skapninger som ikke har noe annet å stole på enn ham.

Denne ærefrykt for Gud, denne trang til å takke ham, legger større lengsel i sjelen etter å komme inn under hans guddoms-makt og nåde, og skaper i oss en hellig trang etter å gjøre det han vil».

Vi vil understreke så sterkt vi kan at tilbedelse - i den rette ånd - i høyeste grad hører med i bønnens verden. Tilbedelsen kan «gripe» deg, så du løftes ut fra tilstanden i deg og rundt deg, og du «glemmer» nøden - som så senere igjen vekker deg til bønn for den.

Men nøden kan være så stor i deg og rundt deg, - slik den er i våre land i dag - at det blir den som «overmanner» oss og driver oss i bønnen. Nøds-bønn for tilstanden i oss og rundt oss er en annen side av bønn, og er det vi her kommer til å gå nærmere inn på.

 

Lær av Guds menn i Det gamle testamente å be!

 

Les Jakobs bønn, 1Mos 32:9 flg., de mange bønnene i Salmene, Israels barns bønn i Neh 9, Esras bønn, Esr 9:6 flg., og ikke minst Daniels bønn i Dan 9:3 flg.

Vi ser hvordan Jesus selv i «Fader vår» lærer oss å innlede med en erkjennelse av hvem vi står overfor; «Fader vår, du som er i himmelen». Som gir barnet tillit til far, - men bevisst på at det er allmakten selv i himmelen vi ber til. Dette blir fortsatt markert i den første bønnen: «Helliget vorde ditt navn!»

Det samme ser vi i Jakobs innledning til bønn. Men samtidig også en erkjennelse av hvem han er i seg selv: «Jeg er uverdig all din miskunnhet og trofasthet som du har vist mot din tjener».., 1Mos 32:10 flg.

Daniel ber: «Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og staden som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer fram for ditt åsyn, men din store barmhjertighet», Dan 9:18.

I langt større grad burde vi, som Jesus, bruke Bibelens egne ord i bønn.

Og disse Jesu ord vi innledet med, om å være «vedholdende i bønnen», «be uten opphold» ser vi framholdt gang på gang i Bibelen, f.eks. Luk 21:36, Rom 12:12, Ef 6:18, Kol 4:2, 1Tess 5:17 m.fl.

 

Virkelig bønn er utelukkende bønn på Guds løfter!

Dette er den tillit vi har til Gud, at om vi ber om noe etter hans vilje, så hører han oss, 1Joh 5:14.

Om dette sier C.O.Rosenius: «Skal det bli en rett bønn, kreves det først og fremst at den ikke er ditt eget verk. Den må være grunnet på Guds ord.

Du må holde hans formaninger og løfter fram for deg, og si til Herren: «Det er du som har pålagt meg å be. Jeg gjør bare det du selv har sagt jeg skal gjøre». Eller som David sier: «Mitt hjerte holder fram for deg ditt ord som sier: Søk mitt åsyn. Derfor, Herre, søker jeg ditt åsyn!», jeg gjør bare det du selv har pålagt meg å gjøre.

Dernest må du ikke komme fram for Gud bare med dine egne tanker, ditt eget onde, løgnaktige hjertes oppfatning av ham, av hans hjertelag og hvordan han kan tenkes å ville svare deg.

Men væpne deg med hans egne ord. Grunn på disse og hold dem fram for Gud. Slik at du kan si: «Jeg begjærer bare det du selv har gitt meg løfter om. Gjør det du selv har sagt du vil gjøre! Ja, la din egen natur og inderlige lyst virke nettopp i dette! Du har jo sagt du er «nådig, barmhjertig, allmektig og sannferdig», at «du har lyst til å vise miskunn», at du «lengter etter å få være nådig». Gjør det da bare ut fra din egen natur, din lyst og ditt hjertelag!»

Men et slikt bilde av Gud vil både din fornuft, dine følelser og Satan stadig forsøke å slette ut i hjertet ditt, hvis du i det hele tatt slipper dem til ved den minste innskytelse. Derfor kreves det ofte en hard kamp for å holde fast ved Ordet.

Se derfor verken til høyre eller venstre. Men hold øynene festet på Ordet, og tenk som så: «Er det ikke sant, det som står om Herren, så er det ingen ting som hjelper, uansett hvordan det går med meg».

For det tredje må du aldri komme fram for Gud i egen verdighet, eller i ditt eget navn. Du må alltid holde Stedfortrederen fram for deg. Bare i ham er det Gud har hele sitt velbehag.

Og for det fjerde at du, hvis mulig, former din bønn slik at den saken du legger fram ikke blir liggende på deg og din verdighet, men på Gud og hans ære. At det ikke blir din tro, men Guds trofasthet, ikke troen i din bønn, men sannheten i Guds løfter som settes på prøve. Alt dette skjer ved at du tar Gud på ordet, eller som David sier: «jeg holder fram for deg ditt ord».

Her ser du det som har vært de gamle trosheltenes hemmelighet når de kjempet med Gud i bønn, slik vi ser det i mange av bønnene deres. Vi ser det hos Jakob når han skalv i angst for sin bror Esau som var på vei mot ham med hele sin hær. Nå ba han Herren om hjelp. Han sa: «Å, min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud, Herren som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg skal gjøre vel mot deg. - Jeg ber deg, utfri meg fra min brors hånd, fra Esaus hånd!»

Legg merke til at først sier han: «Du er jo min far Abrahams Gud og min far Isaks Gud». Med disse ordene ville han liksom minne Gud om de løftene han hadde gitt disse fedrene, nemlig at deres etterkommere skulle bli meget tallrike. At dette skulle bli oppfylt avhang jo helt og holdent av at Jakob og hans barn nå ble reddet. For hvis de skulle bli utryddet, hvordan skulle da løftene bli oppfylt?

Bare i det at Jakob i bønnen henviser til Abrahams og Isaks navn, ligger den tanken at «om jeg er uverdig, så tenk på at jeg er en sønn av dine tjenere Abraham og Isak, som du hadde så kjær».

Videre sier han: «du som sa til meg: Vend tilbake til ditt land og din slekt, og jeg skal gjøre vel mot deg». D.v.s.: Du som selv har pålagt meg å legge ut på denne reisen, du må også selv sørge for meg. Og du har lovet å «gjøre vel mot meg». Nå, Herre, står det om sannheten av dine ord! For hvis Esau får utrydde oss, hvordan skal da dette løftet bli oppfylt: «Jeg skal gjøre vel mot deg»?

Som om han ville si: «Det betyr ikke så mye om jeg blir drept. Men hvordan går det da med ditt løfte, sannheten i ditt ord, ditt navn og din ære!». Så langt Rosenius.

 

Målet for all bønn må være at Guds navn forherliges

For alt det Gud gjør, det gjør han til sitt navns forherligelse.

                                              

 

Bønn med takk

 

Vi har mange Guds ord med løfter for bønn: «Hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen. Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!», Joh 14:13-14.    «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere», Mat 7:7. Og mange, mange andre ord, som f.eks. Mat 21:22, Mark 11: 24, Luk 11: 9 ff., Joh 15:7 m.fl.

Så sier Guds ord: «Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting deres bønneemner komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk», Fil 4:6.

«Påkallelse og bønn med takk», vil si at vi bærer vårt bønnebegjær fram for Gud og takker for konkrete løfter fra Skriften for bønn generelt, og for bønn etter hans vilje, for det vi konkret ber om, o.s.v.

Vi modnes i bønn -

bare i samfunn med Gud i Ordet og bønn

Jesus sier: Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det, Joh 15:7.

Her er det altså ikke bare tale om å følge ham. Som selvsagt er en forutsetning for den som ber. Nei, dette går ennå dypere, det går helt til kjernen i vårt forhold til Jesus.

Å bli i ham vil si å leve i evangeliet, ha nok med evangeliet om Guds Sønn. Leve i hans navn, som han svarte Moses ut av den brennende tornebusken at hans navn var JEG ER (JHVH), 2Mos 3:14.

Det er dette veldige JEG ER vi står overfor. Alt dette vi har fått inn med arvesynden «dere skal bli...» (lik Gud) og det loven krever, det roper Herren ut at vi har i hans navn: «JEG ER..» Det er hans navn som er og virker alt: Vi «får syndenes forlatelse ved hans navn», «hans navn skal skyte friske skudd»...

 «Han (Kristus) som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30.

Men vi må bli umyndige som barn, bli avhengie av Gud!

Da skjer det at Gud kan få dratt oss nærmere og nærmere realiteten i situasjonen i oss og rundt oss - ikke i det bildet vi foretrekker å se den, men slik Gud, Den Allmektige, ser den.

 

Tenk hvor stort: Vi får be i Jesu navn!

 

Guds ord viser at når Jesus formaner sine disipler til å be i hans navn, så gir han dem alt sitt fullbrakte verk og verdighet. Han kler dem i sin ypperste-prestlige pryd og drakt, og gir dem løftet om at hans Far i himmelen skal anse dem som om det var ham selv, den sanne, evige yppersteprest. Og at Faderen skal anse deres bønn som bønn av Sønnens egen munn, Joh 16:23flg.

Hvis vi så tar for oss - og tror - Herren Kristi egne ord ved Lasarus’ grav: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste jo at du alltid hører meg...», så kan vi virkelig våkne opp og fryde oss over den makt over Guds hjerte som er gitt en sann bønn i Jesu navn.

   

Utholdenhet i bønn

Jesus taler altså i Luk 18:1flg. en lignelse til oss om at vi alltid skal be og ikke bli trette. I den og mange andre lignelser og hendelser sammen med ham her på jord, ser vi hvordan han vil vi skal være utholdende i bønn.

Men hvor ofte skjer det ikke at mens vi ber «kommer det noen fra synagogeforstanderens hus og sier: Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?». Og på mange måter forteller vår fornuft, våre følelser, nyheter utenfra ... at det nytter ikke lenger, du kan like godt gi opp....!

Da skal vi først og fremst minne Gud om hans løfter. Men så skal vi også minne oss selv om alle de gangene Gud hjalp oss i umulige situasjoner, og først og fremst hvordan Gud førte sitt eget folk fram til det lovede land.

«Du skal komme i hu hele den vei Herren din Gud har ført deg i disse førti år i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg og for å kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde hans bud eller ikke. Han ydmyket deg og lot deg hungre, han gav deg manna å ete, en mat som verken du eller dine fedre kjente, fordi han ville la deg vite at mennesket ikke lever av brød alene, men at mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn. Dine klær ble ikke utslitt, og din fot ble ikke hoven i disse førti år», 5Mos 8.

Og husk Skriftens ord til oss om Abrahams troskamp: «Mot håp (egentlig: Utenfor alt håp) trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd.

Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre», Rom 4.

Jairus har en hjertets tillit til Kristus og en stor nød for sin datter, at hun må bli frisk, som driver ham frimodig til Kristus. Han skynder seg avsted, legemet styres og drives av hjertets trang, som om han tenker at Kristus sier: «Kan du tro og be, så kan jeg holde og gi».

Vi bør heller tvile på all vår forstand på Guds veier, enn å tvile på hans løfter. Troen og bønnen hører uadskillelig sammen.

Guds ord sier: «Stå opp, rop høyt om natten, når nattevaktene begynner! Utøs ditt hjerte som vann for Herrens åsyn! Løft dine hender til ham for dine barns liv, de som faller om av sult på alle gatehjørner!» Klag 2:9.

Og løftene er: «De som sår med gråt, skal høste med fryderop. De går gråtende og bærer den sæd de sår ut, de kommer hjem med fryderop og bærer sine kornbånd», Sal 126:5-6..

 

En Kristi disippel som går inn i virkelig forbønn

for menneskene og verden, han er jordens salt

        

 

Så vendte mennene seg bort derfra og gikk mot Sodoma, men Abraham ble stående for Herrens åsyn. Abraham kom nærmere ham og sa: «Vil du utslette den rettferdige sammen med den ugudelige?» 

1Mos 18:22-23.

 

Her sier C.O.Rosenius: «Vi går inn i terebinte-lunden i Mamre, og lytter til denne underlige samtalen som føres mellom Abraham og hans høyhellige gjester på høyden like ved.

De står og ser utover i retning av Sodoma som nå skulle ødelegges (1Mos 18:16-33). Alt det som foregår her er bare i seg selv så dyrebart. Enten en ser på vår himmelske Fars omsorg, eller den trofaste tjenerens fortrolige og nidkjære bønn, kan det oppgløde ethvert Guds barns hjerte.

Hvis du leser beretningen i sin helhet i Bibelen, vil du se hvordan vår himmelske Far trer ned på sin tjeners plan, skjuler sin majestet, forvandler seg fra sitt guddomsvesen til en menneskelig skikkelse, og sine tanker til menneskelig talemåte, slik at en synes en hører og ser bare et menneske. Alt gjør han for å fjerne all frykt hos sin tjener, og vekke hans fortrolighet til seg.

Dette lykkes han også i. Vi ser hvordan Abrahams tro tennes mer og mer av Guds vennlighet. Slik at han beveger seg stadig lenger inn i bønnen. Men samtidig liksom stadig mer forlegen på grunn av sin frimodighet.

Abraham hørte at Herren ville skåne Sodoma hvis der var femti rettferdige. Men han innså straks at selv på denne betingelsen ville byene som var truet likevel bli rammet av Guds vrede. Derfor innså han at det var nødvendig fortest mulig å redusere det første tallet.

Vi vet han sluttet med å antyde ti, og fikk løfte om å bli bønnhørt. Da tenkte han at å gå lengere ned i antall ville være å krenke Den Høyestes rettferdighet, og at Herren, hvis der ikke fantes ti rettferdige, ikke ville kunne holde tilbake sin rettferdige dom.

Tidlig morgenen etter vender derfor patriarken urolig tilbake til samme stedet hvor han hadde talt med Herren. Bekymret ser han nå røyken stige opp fra dalen, som fra en ovn. Han hadde fått et sterkt inntrykk av Guds rettferdighet, og altså forstått at alt morgenen etter ville utfallet vise seg.

Herren stod sammen med sin tjener på en høyde hvor de kunne se ut over Sodoma og områdene der. På samme måte har også hvert Guds barn i Åndens lys et blikk ut og over de rent menneskelige situasjonene. Og ser i store verdensbegivenheter bare Den Allmektiges tanker. Ser at det er bare Guds sannhet og dom som åpenbares i alt sammen.

Herren talte med Abraham om hva han ville gjøre med Sodoma og Gomorra. Gjennom sitt ord åpenbarer han sitt råd også for oss. Vi vet at når et folk er kommet til det punkt at de ikke lenger hører på Guds røst, men frekt tramper både på hans bud og hans barmhjertighet, -. Da stiger syndens rop mot himmelen og nedkaller Den Allmektiges nidkjære ild gjennom store utvortes straffedommer.

Og hva vi da bør gjøre, har vi nå sett. Den som er benådet og lever i det tillitsfulle barnekåret hos Gud, så han taler med ham som barn med sin far, skal nå anvende denne nåden. Han skal tre fram og «stå for Herrens åsyn», som Abraham, med forbønn for dem som trues med straffedom». Så langt Rosenius.

 

Da han ennå bare var én, kalte Gud Abraham

Mange vi har kontakt med sukker: «Å, bare vi kunne være flere som kunne komme sammen og be! Men det synes ikke å være noe behov for det. Jeg sitter så alene!»

Kjære venn! Husk Jesajas ord til oss: «Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For da han ennå bare var én, kalte jeg ham, og jeg velsignet ham og gjorde hans ætt stor», Jes 51:2.

I Sal 105:17 leser vi om når det ble hungersnød blant Guds folk, hvordan Gud da «sendte en mann i forveien for dem, til trell ble Josef solgt».

Det skjer på mange måter at Gud sender noen «i forveien». Og slik har det alltid skjedd før vekkelser; Gud sendte noen «i forveien», i bønn.

 

Planmessig bønn

Selv om vi med stadige bønnesukk hele dagen kanskje kan «be uavlatelig», er det likevel helt nødvendig med planmessig bønn til bestemte tider, f.eks. morgen og kveld.

Det kan være aktuelt med bønn under faste. Men det behøver ikke alltid være faste fra mat. Det kan være enkelte andre ting du ellers kan tillate deg, men som Gud viser at du må avholde deg fra en tid du er i bønn for noe konkret, inntil du får Guds svar.

 

 

 

Hvordan avsluttes bønnestunden?

Virkelig bønn begynner som David: «Mitt hjerte holder fram for deg (ditt ord): Søk mitt åsyn! - Herre, jeg søker ditt åsyn», Sal 27:8. Det er du, Herre, som har kalt meg for ditt åsyn...!

Så har vel de fleste av oss en tendens til å avslutte bønnen når vi har øst ut for Herrens åsyn all vår nød. Men det er Herren, som har kalt oss til bønn, som også må få avslutte bønnestunden.

I Abrahams veldige bønnekamp for Sodoma og Gomorra leser vi: «Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham». Den som virkelig ber, lærer nok også dette. Jeg har selv (dessverre) opplevd mer enn én gang hvordan jeg har avsluttet bønnen, men blir sittende igjen med en klar erkjennelse av at Herren ikke har avsluttet bønnen. Og jeg måtte vende meg til ham igjen i bønn.

 

Tenk for noen muligheter som er gitt oss i dag til å be!

Tenk på hvor mye fritid vi har i dag!

For det meste av det som opptar verdslige menneskers fritid, kan jo Guds barn unnvære - ja, rett og slett ikke lenger har trang til.

Her kan vi selv på det beste anbefale å hive ut TV-en. Da får du virkelig en god og rolig kveld du kan bruke - ikke minst til Ordet og bønn.

Selv om jeg gjerne også vil følge litt med i det som skjer rundt om i verden, så får jeg nyhetene fullt oppdatert hver time på radioen, - uten unødvendige bildereportasjer - som en oftest helst kunne vært foruten.

 

Tenk hvor tidlig vi i dag kan slutte vårt yrkesaktive liv!

 

Det største for et Guds barn, når han blir pensjonert, må da være at han får mer tid til Ordet og bønn! - hvis han har sett tilstanden i seg og rundt seg!

 

Tenk om kristne gifte kvinner med barn virkelig var hus-tru!

Det er veldig trist å høre bekjennende kristne kvinner si: «Jeg holdt ikke ut å bare være hjemme. Jeg måtte ut i arbeid!»

Tenk: «bare være hjemme»! Er det noe større kall i denne verden enn å få være mor?

Etter hvert som barna vokser til, får så mor mer og mer tid til Ordet og bønn. Å, det er her grunnlaget legges for hovedpillarene i ethvert samfunn: Hjemmet og den oppvoksende slekt!

Et slikt hjem blir et tilfluktssted ikke minst for søkende naboer. Etter hvert får mor kanskje også tid til å stikke over til en nabo, besøke en syk, hjelpe litt her og der, - og være et vitne!

 

Alle dem som i dag har uførepensjon,

men ellers åndsfriske og i stand til å be

Her skal ikke uføretrygdede som på grunn av sykdom ikke makter å be, føle seg anklaget. Men du som ellers er åndsfrisk og bruker tanker og ord til så mange andre ting, du har et veldig kall til den aller største tjeneste i våre lands tilstand: Be! be! be!

 

En selvfølge at troende ektefeller har daglig bønnefellesskap

Om vi selvsagt ber hver for oss, f.eks. om morgenen, er det en selvfølge at ektefeller også daglig ber og deler Ordet sammen, f.eks. om kvelden. Det har enorm betydning! Der «føyes vi sammen» i Ordet og Ånden. «Bevar dem i ditt navn.. for at de kan være ett», Joh 17:11. Og Gud kommer til meg gjennom ektefellens bønn på en måte han kanskje ikke hadde fått komme til hos meg alene.

 

 

Vi trenger i dag å gjenreise bønn og vitnemøtene (uten predikant).

 Slik formes også samtidig «moderskjødet»

til å ta imot vekkelsens barn

Tenk hvilke løfter vi har over samdrektig bønn! Jesus sier: «Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem», Mat 18:19-20.

Det settes i gang mange forsøk på å samle kristenheten, som er så sørgelig splittet. Men hva er Skriftens egen løsning på dette?

Jesus ber i sin yppersteprestlige bønn: «Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, liksom vi er ett», Joh 17:11. Det er bare i ham vi er ett - i hans navn. Det er ved hans navn de får syndenes forlatelse, de som tror på ham, Apg 10:43. I hans navn: JEG ER - har vi alt det slangen sa til Eva: «Dere skal bli....», og det loven krever av oss. «(Kristus) han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning,», 1Kor 1:30.

Paulus skriver til de kristne i Rom: «Jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min», Rom 1:11-12.

C.O. Rosenius skriver om disse versene: «Det var for å styrke brødrene, for å dele noen åndelig gave med dem, at apostelen ville komme til dem. Hvordan de åndelige gaver skulle deles, og brødrene styrkes, det forklarer han ved tilføyelsen: Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min.

All kristen erfaring bekrefter at det styrker vår ånd, og forøker de vesentligste nådegavene, når en får oppleve troens ild brenne hos nådesøsken. I sterkest grad skjer dette når denne troens ild virker at det læres på bibelsk vis, at det bes o.l.

Ved hans brennende ånds gjerning i tale, bønner og under, og spesielt ved hans forkynnelse og undervisning i evangeliets hemmeligheter, skulle de troende i Rom gjennom apostelens besøk få mer nåde, styrket tro, kjærlighet og kraft.

Men apostelen skulle også selv bli styrket og fornyet i sin ånd ved å oppleve Guds verk hos dem. Dette er en uimotsigelig sannhet, at de åndelige gaver meddeles gjensidig ved den åndelige styrkelse vi har i å oppleve hverandres tro. Det er som vi sier, at den ene glo oppgløder den andre. 

Når flere troende kommer sammen i Jesu navn blir åndens liv sterkere. Likeså styrkes troen, kjærligheten, bønnen og bekjennelsen. Alle Åndens gaver fornyes og styrkes. Derfor har også slike sammenkomster av nådesøsken vært et velsignet nådemiddel helt fra menighetens første dager.

Det taler også Lukas om i Apg 2:46-47: «Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud».

Når slike samvær mellom nådesøsken altså tjener til å styrke det åndelige livet, da er det jo et mistenkelig tegn om du har en ånd som ikke elsker slike samvær!», så langt C.O.Rosenius.

Her kommer det inn som er nevnt foran, å bli bevart i Guds navn ....for at vi kan være ett, Joh 17:11. Fruktene av det viser seg klart der Guds barn samles bare om hva vi eier i hans navn: JEG ER.

Selv oppsøkte jeg mang en gang et slikt ukentlig samvær på mitt hjemsted, før vi selv begynte med det.  Enkle troende sjeler med forskjellig menighetsbakgrunn, men som var blitt avhengige av ham de samltes om, delte det Gud hadde gitt dem i Ordet, og bad. De samltes rundt om i hjemmene. Og som en av dem sa: «Velsignelsen sitter igjen i veggene i huset».

Jeg gikk alltid velsignet hjem fra disse samlingene. Og nå erfarer vi selv i våre ukentlige møter at Gud virkelig etter sitt løfte er «midt i blant oss», og åpenbarer på en helt spesiell måte Bibelens ord som blir delt mellom oss, akkurat som Paulus så fram til i samfunn med menigheten i Rom.

Alt mulig vil selvsagt sette inn

for å hindre slike bønne- og vitnemøter

I Sal 105:12, 19 finner vi en talende skildring av Guds folk mens de ennå bare hadde løftene, men ikke verken eide eller så det landet de skulle få eie: «Da de var en liten flokk, få og fremmede der, og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk... inntil den tid kom da Guds ord slo til». Slik vil Guds folk her på jord alltid oppleve det.

Men også i en slik liten flokk har vår store motstander og «tusenkunstner» muligheter for å angripe og holde tilbake fra slike samlinger. Han forsøker seg med alle mulige påskudd. Da er det svært avgjørende at vi ikke begynner å vike for Satan og «gir ham lillefingeren. For da tar han også straks resten av hånden».

Først skal vi selv passe på å legge bønne- og vitnemøtene til dager hvor vi best mulig unngår kollisjoner. Vi passer på å legge husmøtene våre til mandagene, da det sjelden er kristelige møter.

Men de mange situasjonene kan kreve forskjellig «behandling». Først prøver «tusenkunstneren» seg med fristende fritidssysler, hyggelige sammenkomster uten åndelig sammenheng, interessante TV-programmer, treff eller foredag av mange forskjellige slag.

Dette er noe vi uten problemer kan unnvære. Det må ikke få hindre oss fra våre samlinger.

Men det kan være sykdom som setter inn. Og det kan være andre situasjoner vi ikke «kommer utenom», som spesielle familiesamlinger, oppdrag/møter i forbindelse med vår daglige arbeidssituasjon o.l.

Men også her må vi ikke uten videre bare la dette innta oss og hindre oss i å komme på møtene. I disse tilfellene må vi gå inn i inderlig bønn om at Gud selv må «regissere» alt, så vi ikke hindres på våre møtedager.

Og her har vi selv sterk erfaring av hvordan det går både når det bes slik, og når det ikke bes - ! Vi ser hvordan fødselsdager blant våre nærmeste treffer på våre møtedager. Men som svar på bønn legger Gud feiringen av disse til helt andre dager i uken.

Selv har jeg meget god erfaring, spesielt fra min yrkesaktive tid. Jeg fikk oppleve hvordan Gud «regisserte» alt det jeg burde delta i også på kveldstid, så det nesten ikke forekom at jeg måtte unnvære bønn- og vitnemøtene våre.

Så er det som regel barn i en familie. På alle alderstrinn finnes det mange muligheter for å hindre møter i hjemmet med stillhet til Ordet og bønn. Det kan være småbarnskrik, eller ungdommenes problemer og behov av mange slag.

Men med over 25 års erfaring i dette, og 5 barn i alle aldre i hjemmet

disse årene, kan vi istemme: «Skulle noe være umulig for Herren?», 1Mos 18:14. En gang kom til og med de første antydningene til en fødsel, - men først nettopp idet mandagsmøtet var slutt - - !!!

Igjen og igjen: Det dreier seg om bønn, bønn og atter bønn!! Bl..a. bønn om at «ingen må bli hindret fra bønnemøtet mandag»!

Forsøk å komme sammen

Det er absolutt ikke om å gjøre å bli mange. Be Gud vise deg en eller to du kan få fortrolig samfunn med i Ordet og bønn. Hvor en kan bære hverandres byrder og be samdrektig med og for hverandre, og for land og folk.

Bruk verken mat eller talekassetter i slike samlinger! Bli avhengig av Herren og den maten han vil gi dere!

--------

Vi er i tilsvarende situasjon som Nehemja, da Jerusalems murer under stor motstand skulle bygges opp igjen. Og må si med ham: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi er spredt på muren langt fra hverandre», Neh 4:19.

Men vi ser hvordan Nehemjas folk «utførte arbeidet med den ene hånden, og med den andre holdt de sitt våpen», v.17.

Slik holder også vi Skriften i den ene hånden. Den andre løfter vi til Gud med hjertets bønnerop.

---------                                   

Husk: Det er Herren selv som formaner oss til å be uavlatelig!

Og som altså viser at den levende tro og bønn

                               hører uløselig sammen!                            H.H.

---------

OBS: Boka «Veiledning til fred» av C.O.Rosenius er nå lest inn som lydbok. Kontakt KABB           tlf. 69 81 69 81.   Vær med og spre den!

--------

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal                                      Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

                                                                      ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit