Dere har ikke, fordi dere ikke ber!

Jak 4:2

 

Dette skriftstedet rammer i dag først og fremst vårt lands kristenhet. De helliges samfunn, hvor Guds folk vitnet ut fra Guds ord, og - ikke minst - virkelig ba nødsbønner for hverandre og for land og folk, er organisert bort.

Og vi kan spørre videre:

 

Hvorfor har vi ikke lekfolkets levende vitnesbyrd,

og brudens nåderike lovprisning for Lammet og blodet,

i bedehuset og på gata?

 

Jo, fordi i dag forkynnes ikke Bibelens klare budskap over disse ordene:

 

fortapt

og

fullbrakt

 

Eller:

 

Ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det

ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.

Heb 4:2

 

 

Hva vil det si at vi i oss selv,

som det naturlige, ugjenfødte menneske, er fortapt?

 

Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker

Rom 5:18

 

I neste vers (19) leser vi konsekvensen av dette: At «de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes (Adams) ulydighet».

Og her går Rosenius til kjernen i saken omkring Rom 5:18-19: «Det at vi arvet Adams natur, utgjorde jo i seg selv en straff, og et følbart bevis på at vi er delaktig i hans synd.

Men det er ikke dette forholdet teksten vår sikter til. Her er det vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om.

Derfor ser vi også apostelens språkbruk: «de mange kom til å stå som syndere», skildre hvordan vi, uten noen medvirkning fra vår side, bare «kom til å stå» - som syndere.

David sier: «Min mor har unnfanget meg i synd», Sal 51:7. Dette taler ikke om noe som helst forhold omkring den seksuelle unnfangelse, men henspeiler helt konkret på Adams fall i synd, som forplantet seg videre «til fordømmelse for alle mennesker».

I Joh 8:31-44 ser vi Jesus tale til jøder «som var kommet til tro på ham». Men når han sier Sønnen skal sette dem fri, reiser motstanden seg i dem. De viser til at de «er Abrahams barn», og trenger slett ikke bli satt fri. De hadde ikke bruk for en stedfortreder! Da sier Jesus disse ordene: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre deres fars lyster», v.44.

Derfor er hvert menneske i sin naturlige, ugjenfødte stilling, «født av kjød», og har, som Jesus sa, «djevelen til far», med den slangens sæd som ble sådd i våre første fedre og forplantet videre i oss. «Det som er født av kjødet, er kjød», Joh 3:6, 8:44.

Dette er «arvesynden», den helt avgjørende situasjon for ethvert menneske - uten å ha gjort en eneste tankens eller gjerningens synd - som i dag praktisk talt ikke forkynnes - !

 

Nå har vi sett det avgjørende i hva det er å være fortapt.

Men følgene er mange.Vi nevner de viktigste:

 

Ved Adams fall mistet menneskeheten Guds bilde i hjertet

 

Gud skapte mennesket i sitt bilde, men bød dem: «treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø», 1Mos 2:17.

Likevel skjedde det at Adam og Eva åt av treet. Guds dom ble umiddelbart fullbyrdet, og straks inntrådte den åndelige død i dem begge. De hadde mistet det Guds bilde han skapte dem i.

1Mos 5:1-3 viser klart forandringen som skjedde: «Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set».

Den åndelige død som Gud hadde forutsagt hvis de åt av treet, omtales klart og sterkt flere steder i Skriften. Jesus skildrer den åndelige død  som en fysisk død: «La de døde begrave sine døde», Luk 9:60, Mat 8:22. Og Paulus omtaler alle ugjenfødte mennesker som «dere som  var døde», Ef  2:1,5, Kol 2:13.

 

Vi har ingen fri vilje

i vårt frelsesspørsmål og forhold til Gud

 

«Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16. «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke», Rom 7:18.

Se hva Jesus selv sier: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri», Luk 4:18.

Og i Joh 8:31 flg. ser vi Jesus sier til «dem som var kommet til tro på ham» (men ikke født på ny): «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell.... Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri».

Ser du hvordan vi her, og i mange tilsvarende ord vi finner i evangeliet, kalles for fanger, blinde, undertrykte og treller? Og hvordan vi loves frihet i Jesus Krisus!

 

 

Skriften har innesluttet alt under synd,

for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus

skulle bli gitt til dem som tror, Gal 3, 22 .

 

Hvor er det Paulus mener Skriften har innesluttet alt under synd? Svar: Ikke noe sted sterkere enn i Guds løfter, som i 1Mos 3:15, hvor vi hører at «kvinnens ætt skal knuse slangens hode», og i 1Mos 22:18: «I din sæd (ætt) skal alle jordens folk velsignes». Ja, hvor som helst i Skriften vi finner at det gis oss løfter om frelse, evig liv, rettferdighet og velsignelse.

For da kan vi vite at hos disse som får de løftene (d.v.s alle mennesker) finnes det ingen frelse, evig liv, rettferdighet og velsignelse, men bare synd, forbannelse, død og evig fordervelse. I selve løftene inneslutter altså Skriften alle mennesker under synd og forbannelse.

Og helt åpenbart ser vi jo det samme i loven, som sier det direkte, f.eks. 5Mos 27:26: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!» Dette skriftstedet inneslutter under synd og forbannelse ikke bare dem som åpenbart bryter loven, eller ikke oppfyller den, men også dem som står under loven og av all egen kraft strever med å oppfylle den.

Kort sagt: Alt som er utenfor Kristus og løftene er uten unntak innesluttet under synd. Når Skriften sier «alt», så unntar den ingen ting.

Jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt.

 

 Ser du nå hva det vil si å være fortapt?

 

 Gud har overgitt dem alle til ulydighet,

for at han kunne vise nåde mot dem alle

Rom 11:32

 

C.O.Rosenius sier: «Dette har vært apostelens store emne gjennom Romerbrevets første store hoveddel: de elleve første kapitlene. Paulus begynte romerbrevet med et omfattende bevis på at «både jøder og grekere alle er under synd», 3:9. Men han forkynte samtidig også at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av Guds nåde».

På samme måte har han i de tre siste kapitlene (9-11) vist at jødene tross all religiøsitet, nå i sin vantro er falt i en ennå større synd enn de verste hedningene, men likevel til slutt skal bli frelst gjennom Guds miskunn.

Dette er det egentlige innholdet i disse ordene: «For Gud har overgitt dem alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle».

 Overgitt/«innesluttet» (sv: inneslutit alla under otro). Hva kan så dette bety? Gr. tekstens ord for «overgitt/inneslutte» brukes f. eks. om hvordan en fange blir innesluttet i et fengsel, eller om fisk i noten, og betyr vanligvis: Å bli overgitt i en annens makt. Når vi kjenner betydningen av dette ordet, og legger merke til sammenhengen, da ser vi at meningen er denne:

 På grunn av deres vantro, har Gud latt både hedninger og jøder forherdes og forblindes i denne deres vantro. Og dette har han gjort ved å overgi dem/inneslutte dem i et vantroens fengsel.

Han har overgitt dem til vantroens overmakt, og på denne måten gjort dem alle til like store syndere. Gjort dem alle like uverdige til å motta noe som helst godt fra Gud. Og dermed, når han likevel tar dem opp i sitt nåderike - som jo allerede var skjedd med hedningene, og blitt lovet om jødene - så må det utelukkende være hans egen guddommelige miskunn og nåde som gjør dette.

Når de ikke ville tro eller adlyde hans råd, så lot han denne ulydigheten få utvikle seg til de grader, at når han til slutt tilgir dem alt, og tar dem opp i sitt rike, så skal hans guddommelige miskunn og nåde stråle fram i sin skjønneste glans. Og det at han overgir dem, både hedninger og jøder, i deres vantros overmakt, det er dette som heter at «Gud har overgitt dem alle til ulydighet».

 For at han kunne vise nåde mot dem alle. Det var dette som var den store Guds nådefulle hensikt da han overgav dem alle til ulydighet/vantro. Først ville han grundig tilintetgjøre alt som kunne likne på verdighet eller fortjeneste hos disse fattige menneskene. For at det ikke skulle være noe som helst igjen som kunne frelse dem, uten hans rene miskunn og nåde. Den store Gud finner jo ingen som helst verdighet hos syndere.

Men når han ikke kan få åpenbart sin nåde så lenge vi tror vi har noe som helst å komme fram med for Gud, så lar han ulydigheten og vantroen få utvikle seg i den grad at vår tilstand virkelig må bli åpenbar for oss. For først når det virkelig blir slutt på vår rettferdighet, da står det åpent så Guds nåde kan bli utgytt i hele sin rikdom.

 Guds nåde og vår fortjeneste kan aldri gå sammen. Det er rake motsetninger, slik Paulus også uttrykker det i v. 6: «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning».

Måtte vi huske dette godt! For her ligger hemmeligheten - både når det gjelder vår benådning og vår helliggjørelse. Herren vår Gud må få gjøre fullstendig slutt på all vår egen verdighet og muligheter. Vi må komme dit hen at vi helt og holdent gir opp alt dette, og blir som de verste synderne i våre egne øyne.

Vender vi oss da til Kristus, da er det også straks slutt med at noen som helst synd tilregnes oss. Da skal vi aldri mer dømmes etter loven. Da lar Gud sin miskunn og nåde, og all Åndens kraft strømme over oss. Det var bare derfor han «overgav alle til ulydighet, for at han kunne vise nåde mot dem alle». Han gjorde alle like - for at han kunne miskunne seg over alle - over alle som til sist bare opphøyer og tilber Sønnen»*.

 

Det store hovedspørsmålet er jo nettopp dette:

Skal vi dømmes bare etter det vi selv har gjort - eller etter det en annen har gjort?

 

Det er bare et klart budskap om at det naturlige menneske i og ved Adam er fortapt - uten noen vår medvirkning, som gir det eneste rette grunnlag for budskapet om at vår frelse i «den andre Adam» (Kristus) er fullbrakt  - uten noen vår medvirkning.

Nå gjengir vi C.O.Rosenius om den veldige sammenhengen vi har foran oss her:.

«I Rom 5:18 leser vi: «Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker..». Og så fortsetter det med: «.. slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker».

 For «liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», v.19. Dette er apostelens avslutning på å forklare den vidunderlige liknelsen (v. 12-19).

«De mange», dvs. alle Adams barn, ble syndere «ved det ene menneskes ulydighet». Men som vi har sett tidligere, tales det her ikke om det at vi arvet Adams natur, som i seg selv utgjorde en straff.

 

Det er vår konkrete delaktighet i det første syndefallet, da vi alle syndet i og ved vår stamfar og stedfortreder, det tales om her.

Det er svært viktig å merke seg at det er denne meningen Paulus har med disse ordene, for at vi ikke skal overse selve hovedbudskapet i teksten, hvor nettopp alt går ut på at både synd og rettferdighet er kommet ved at vi har fått del i en annens gjerning

Ellers var det egentlig ikke så viktig å vite om, og å tro, at vi var delaktige i Adams ulydighet, - hvis det ikke tjente til å åpne øynene våre for den andre store hovedsannheten: At på samme måten er det vi skal bli delaktige i Kristi lydighet, som er den eneste frelsende sannheten.

 

Det er altså den store læren om tilregnelsen vi har foran oss her.

Det er imot denne hovedlæren både vantroen og fornuften

alltid kjemper de hardeste kampene.

 

Derfor vil vi igjen minne om de mest avgjørende bevisene Paulus lærer oss om dette. Ikke bare at vi arvet Adams syndige natur, men at Adams største synd var alle menneskers synd. «Gjennom den nedsyndet han oss alle på én gang» sier Luther. De avgjørende bevisene på at det er dette forholdet Paulus konkret sikter til, ligger dels i selve hovedbudskapet i denne teksten, dels uttrykt i klare ordvalg.

Når apostelen om og om igjen gjentar: «på grunn av den enes fall», «fordi den ene falt», - og opp mot dette setter «én manns rettferdige gjerning», «den enes lydighet», da er det lett å oppfatte hva som er tekstens hovedbudskap: Den store læren om delaktighet i en annens gjerning.

 I v. 16 sier han dessuten at «dommen kom etter den énes synd og ble til fordømmelse», og i v. 18: «til fordømmelse for alle mennesker». Da er det klart og tydelig hvorfor menneskene er under fordømmelse. Det er ikke først og fremst på grunn av menneskenes iboende syndige natur. Nei, det han taler om her, er at det er et resultat av én konkret dom: Dommen som var avsagt av Gud, og omgående ble fullbyrdet over menneskeheten gjennom dens stedfortreder, «etter den énes synd - og ble til fordømmelse».

I v. 17 sier han at «døden kom til å herske ved den ene, fordi den ene falt». Og dommen kom ikke bare over Adam, - men som det tales om i v. 14 og 18: «til fordømmelse for alle mennesker», «også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam».

 Da forstår vi at når han i denne teksten taler om synden, så er det med sikte på skyld og fordømmelse, - ikke om synden som bor i oss. I det nittende verset gjentar og sammenfatter han altså det han har talt om i de foregående versene.

På den bakgrunn må ordene «de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet», ha samme betydning som gjennom de foregående versene, og bare sikte på syndens skyld, ikke synden i oss. Dette så meget mer som vi også ser ham bruke uttrykk som vi tidligere har bemerket: «de mange kom til å stå som syndere».

 På denne bakgrunn er det han uttrykker motsetningen slik: at vi skal «stå som rettferdige ved den enes lydighet». Nå er det altså avklart at denne rettferdiggjørelsen ikke taler om at rettferdigheten er virket i oss, som ville være det samme som helliggjørelsen, men at Kristi rettferdighet tilregnes oss.

Men da må ordene «kom til å stå som syndere» her heller ikke gå på at vi arvet Adams syndige natur, men bare gå på vår skyld og fordømmelse innfor Gud. Tolket vi det på noen annen måte, ville vi rokke ved bevisførselen, som dokumenteres ved de stadige sammenlikningene og tilsvarende motsetninger. Vi finner heller ikke noen antydning om at det nå er innført en ganske annen mening enn det som har vært gjennomgående i teksten hittil.

 Dermed er det tilstrekkelig bevist at det Paulus taler om her, det er vår delaktighet i Adams synd, og vår skyld på denne bakgrunn. Men nettopp derfor må denne synd i sannhet også være vår synd, ellers kunne ikke denne syndens skyld tilregnes oss.

Er nå dette tungt å fatte, fordi fornuften vår alltid innvender: Hvordan kunne Gud tilregne oss Adams synd? - så er dette likevel, som vi ser her, Den Hellige Skrifts egen lære. I tillegg har vi alle sammen bekreftelsen på dette gjennom våre egne bitre opplevelser av at straffen og følgene av Adams synd har rammet oss.

 

Slik skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet

 

På samme måte som Adams barn ble dømt til syndere, bare på grunn av hans ulydighet, slik dømmes også hele Kristi ætt for rettferdige bare på grunn av hans lydighet.

«Ved den enes lydighet» - her sier altså Paulus uttrykkelig hva Kristi rettferdighet består i. Han sier det var hans lydighet, hans egen personlige fullbyrdelse av hele Faderens vilje. Liksom syndefallet besto i «det ene menneskes ulydighet», slik skulle gjenopprettelsen skje «ved den enes lydighet». Hele Kristi liv på jorden, fra krybben til korset, var lydighet. «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», sier Paulus, Rom 13:10.

 Kristus hadde en fullkommen kjærlighet både til sin far og til oss mennesker. Av kjærlighet til oss, og lydighet mot sin far, kom han til jorden og ble vår bror. I den samme kjærlighet gikk han omkring og gjorde vel, og hjalp alle. Av kjærlighet til oss og lydighet mot sin far, ville han også «smake døden for alle». Han var «lydig til døden - ja, korsets død», Fil 2: 8.

Det å være en lydig tjener var jo svært langt fra hans egentlige stilling, han som selv var lovgiveren og alle kongenes konge. Derfor heter det i Heb 5: 8 at han i sitt liv på jorden «lærte lydighet av det han led». Og Herren Kristus sier selv at det var hans mat «å gjøre hans vilje som har sendt meg», Joh 4: 34.

 At hele Kristi liv var lydighet, det har Herren ved sin Ånd talt klart og tydelig i Sal 40. Der ser vi Kristus tale gjennom David: «Slaktoffer og matoffer har du ikke lyst til - du har boret mine ører». Det siste henspeiler på det som den gang var vanlig, at livegne treller ble merket ved at ørene ble gjennomboret.

På den måten vitner da Kristus om at han helt og holdent var blitt en lydig tjener, slik han også i v. 9 tilføyer: «å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte». Intet mindre enn en så høy og fullkommen lydighet, kunne frelse menneskene fra den fordømmelsen som var kommet over oss på grunn av den enes ulydighet.

Der ånden er villig og hellig, der oppleves det medfødte fordervet bare ennå mer følbart og tyngende, og det oppleves alltid som en ulydighet mot Gud. All synd i hjertet og i det åpenbare, i tanker, begjær, ord og gjerninger, er alt sammen, dypest sett, ulydighet mot Gud som gjennom sin hellige lov forbyr alt ondt. Da engstes og klager de troende, og blir redde, fordi de ser sin ulydighet mot Gud.

 Men hør nå her! Mot all denne vår ulydighet har Gud satt sin Sønns lydighet. Hans lydighet skal være vår lydighet. Det er jo det teksten vår taler om: «så skal også de mange stå rettferdige ved den enes lydighet». Og det er nettopp denne Kristi fullkomne lydighet som egentlig utgjør selve rettferdigheten, som gjør at vi kan bestå innfor Gud.

 Noen sier: Hva hjelp er det for meg at Kristus var lydig, når jeg ikke selv kan være det? Så svarer vi: Hvis ikke Kristi lydighet er din lydighet, så er du evig fortapt. Her taler Herrens apostel til oss at bare «ved den enes lydighet skal vi stå som rettferdige».

Vi må i stort alvor innprente disse ordene i hjertene våre: «ved den ene», «ved én manns rettferdige gjerning», «ved den enes lydighet». Hvis ikke vi holder fast i slike sannheter, vil det vi kjenner på i vår natur, samvittigheten og vantroens påvirkning, drive oss i alle retninger som spon på det ville havet.

Men derimot, hvilken salig trøst og trygghet er det ikke for en stakkars, utmattet synder, å få hvile på denne faste klippen: Guds evige beslutning, at på samme måte som vi alle ble syndere ved den enes ulydighet, slik skal vi også bli rettferdige bare ved den enes lydighet.

Men Paulus har her også vist at det gode som vi arvet ved Kristus, ikke bare er like stort som det onde vi arvet fra Adam. Nei, nåden og rettferdighets-gaven har en overstrømmende rikdom, slik at den som mottar gaven ikke bare har full gjenopprettelse av det som var tapt, men også en mye større nåde, ære og herlighet enn menneskene kunne ha før syndefallet», C.O.Rosenius*.

  

Utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt,  Ef 1:4

 

Når var det Gud første gang i verdenshistorien forkynte evangeliet - og til hvem? Det var straks menneskene første gang hadde syndet/brutt hans bud. Og merk! Det var til slangen - men i menneskenes, Adam og Evas påhør, Gud første gang forkynte evangeliet.

Slik viste Gud selv hva troens karakter er: Menneskene skulle ha nok med å høre evangeliet forkynt. Høre Gud forkynne for deres verste fiende at han allerede hadde seieren over ham, og menneskenes frelse, ferdig: Gud hadde utvalgt hele menneskeheten i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt.

Derfor forkynner Skriften i 1Joh 1:1-4: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne...om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - .... dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen.

Vi får aldri noen fullkommen glede over noe som helst i oss selv, eller av oss selv. Heller ikke får vi noen fullkommen, varig glede over noe Gud har virket i oss. En fullkommen glede får vi bare når vi skuer inn i «det som var fra begynnelsen» - at Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt! At Johannes sier han som er Ordet, også er «Livet, det evige». Eller som Simeon, der han står med Jesusbarnet i armene, utbryter: «Gud, nå har jeg sett din frelse!» Altså skuer inn i det vi eier utelukkende i Kristus.

 

Da tidens fylde kom, oppsluktes det fortapte av det fullbrakte!

 

Han som skulle fullbyrde alt som var ferdig før verdens grunnvoll ble lagt, Guds Sønn, kommer til jord. Og hvem var det han selv sa han var kommet for å frelse? Mat 18:11: 

Han kom for å frelse det som var fortapt!

 

Han ble «født av en kvinne, født under loven - for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få innsettelse i sønnekår» (som det så herlig uttrykkes i gr.teksten), Gal 4:4-5.

Han var hele menneskehetens andre stedfortreder (den andre Adam). Han levde hele ditt og mitt, ja, hele menneskehetens fullkomment rettferdige kristenliv under loven, og sonet hele menneskehetens synd til alle tider ved sin død på Golgata, der han til slutt ropte ut: Det er fullbrakt!

 

Nå har vi sett hva Guds ord sier om at mennesket er fortapt,

og hvordan gjenopprettelsen forkynnes med et fullstendig fullbrakt.

 

Hvorfor har vi da ikke mer levende vitnesbyrd fra Guds nådebarn

på bedehuset og på gata? Og hvorfor samles ikke to og tre

om Ordet og i nødsbønn for seg selv og for land og folk?

 

Det mangler riktignok ikke på forsøk for å rydde opp i dette. Det holdes «bekjennelseskonferanser» her og der, og formålet er uten tvil godt. Men emner og talere kommer ikke til saken: Vårt forhold til grunnsannhetene, arven: Fallet ved den ene - gjenopprettelsen ved den ene.

Joda, dette er noe alle disse stridsmenn kan, det er jo «vår bekjennelse». Men da må det være noe de ikke ser, - når ikke kampen for den rene lære, og ropet: «Har du liv i Gud?» er hovedsaken over alt!

Selv om vi innledet dette nummer av bladet med en oppsummering av arvesynden, vil vi ta med ennå en side av det naturlige menneske, som fullstendig oversees - blant annet i dagens forkynnelse om at «du kan bli frelst i kveld hvis du vil!» o.l.

 

Det er ikke en som søker Gud

1Mos 6:5, Sal 53:3-4, Rom 3:10

 

Men dette kan da ikke være rett, helt bokstavelig? Vi vet jo «det er få som blir frelst», men det er da tross alt alltid én her og én der som søker Gud -?

Nei, Guds ord er alltid avgjørende klart, det er aldri noe menneske som av seg selv bevisst søker Skriftens Gud. «For mennesker er det umulig», Mark 10:27.

Jesus sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», Joh 6:44, «Mange skal søke å komme inn og ikke være i stand til det», Luk 13:24. Paulus skriver: «Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis», 1Kor 2:14.

Hele Skriften vitner tydelig at det er ikke noe menneske som noen gang av seg selv søker Skriftens miskunnhets og nådes Gud.

Vi har klare eksempler, f.eks. Jesu liknelse om hvordan et menneske blir frelst, Luk 10:25-37. Mennesket skildres ved mannen som var falt blant røvere. De (loven og vår samvittighet) «kledde av ham og slo ham, og gikk bort og lot ham ligge igjen halvdød».

Så kommer Jesus forbi (i samaritanens skikkelse). Legg merke til at det er Jesus alene som handler. Han «kom dit mannen lå», han «så ham, fikk inderlig medynk med ham, gikk bort til ham, forbandt sårene hans, helte olje og vin i dem, løftet ham opp på sitt eget dyr, førte ham til herberget og pleiet ham, og betalte for ham.....

Det var altså ikke mannen som søkte Gud, men Gud ved Sønnen som søkte mannen - fordi «Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt», Luk 19:10.

Så har vi et klart eksempel på det samme i Jesu liknelse om den fortapte sønn. Vi hører hvordan dagens forkynnelse legger altfor mye vekt på at når denne sønnen omsider «kom til seg selv», stod han opp og bestemte seg for å dra hjem.

Det er ikke sønnens initiativ det skal fokuseres på i forkynnelsen. Det er klart at det er Gud som nå drar ham («ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham»).

Likevel ser vi av sønnens egen innstilling og tankevirksomhet på vei hjem, at det er slett ikke nådens og miskunnhetens Gud han søker. Nei, der han vandrer på vei hjem, planlegger han et møte med en far som han ingen rettigheter har hos lenger, og derfor vil forhandle seg til en jobb som tjener.

Jesus sier i sin yppersteprestlige bønn at «dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3. Men disse Jesu ord står samtidig også uomstøtelig fast: «Ingen kjenner Sønnen uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen uten Sønnen, og den som Sønnen vil åpenbare det for», Mat 11:27.

Det er først når faren ser den fortapte sønn komme langt borte*, løper ham imøte, slår armene rundt ham - og uten videre byr tjenerne å «ha på ham den beste kledningen, ring på hånden og sko på føttene» o.s.v., at bildet av nådens og miskunnhetens Far begynner å demre for sønnen.

Slik er det alltid først når Gud «slår armene rundt oss» og gir oss sin Sønns rene drakt, at vi får det rette, det frelsende og rene kjennskapet til Gud, og blir født på ny. Da roper vi ut: «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg», Job 42:5.

Inntil da tror vi selvsagt at vi søker Gud. Men det er aldri nådens og miskunnhetens Gud vi, det naturlige, ugjenfødte menneske søker. Bare når Gud «drar» oss til Kristus, er det han «kaller», og vi får komme.

Den forferdelige situasjonen i våre skandinaviske land i dag, er at selv i de «alvorlige, bibeltro» retninger i våre land hører vi sjeldent en rett forkynnelse av loven og evangeliet. De «har forvansket den levende Guds, Herrens, hærskarenes Guds, vår Guds ord», Jer 23:36.

 

«Den utvortes bekjennelsen er blitt deres liksvøp,

og den livløse form deres likkister»,

Emil Gustafson.

 

Lov og evangelium «røres sammen» så ingen av delene skaper det Gud vil. Dagens forkynnelse av loven «dreper» ikke sjelene og driver ikke til Kristus, men skaper bare lovtreller/fariseere. De forkynner ikke et totalt ubetinget, frigjørende evangelium, men et «betinget» evangelium.

Alle som har fått noe tilsendt fra Arven Forlag har som regel fått den lille «lappen» med denne teksten:

«Hva er forskjellen på dagens forkynnelse og god gammel vekkelsesforkynnelse? Jo, etter dagens forkynnelse blir tilhørerne sittende igjen med noe de skal gjøre, noe de skal motta eller noe de skal være.

Under den gamle vekkelsesforkynnelsen, derimot, gikk tilhørerne «fortapt», og mistet enhver tro på at de kunne bli frelst. – Så fikk de se seg frelst i Kristus – og så var de FRI

Fra en som hadde mottatt denne, fikk vi den i retur. Etter avslutningen: «Så var de FRI!», var det skrevet: «Fri til hva?»

Kjære leser! La oss tenke oss at du har vært innesperret og torturert over lengere tid, slik vi kjenner de manges historie fra bl.a. konsentrasjonsleirene i Tyskland. Du har gitt opp ethvert håp om å bli fri.

Så kommer redningen: «De hvite bussene» (Røde kors). En person kommer inn til deg og roper: «Du er fri!» Tror du at du svarer: «Fri til hva?» Tror du at den tanken i det hele tatt streifer deg?

Nei, du er mer enn glad over å bli fri. Selve ordet: FRI er det eneste som «står i hodet» på deg, i den situasjonen du er i. Tankene dine har kretset rundt, kjent på og veid dette ordet «på gullvekt» alle disse årene i et torturregimes makt - ! Men du har gitt opp, for du har sett at dine muligheter til å bli fri fantes ikke.

Og når det så skjer at det kommer en og roper: Du er fri! Da kan du ikke tro det. Men nå er plutselig friheten din. Halvt ihjelslått kan du ikke ta et skritt, men lar deg bære over i friheten - som du ikke kan tro er så fri og stor som den er - men som nå er en virkelighet. Dine fillete, skitne fangeklær blir tatt av deg, og du får nye klær.

Kjenner du igjen liknelsen vi har nevnt ovenfor, som dessverre er blitt kalt noe så uevangelisk som «liknelsen om den barmhjertige samaritan»? Som er en liknelse Jesus forteller for å vise hvordan et menneske blir frelst - ! Luk 10.

Les denne liknelsen! Der ligger mannen avkledd og halvt ihjelslått (et bilde på lovens rette bruk, som har gitt ham «en lukket munn»). Som vi nevnte ovenfor, foretar ikke mannen seg noe som helst gjennom hele liknelsen. Det står ikke en gang noe om at han Jesus komme. Det er Jesus som kommer, som ser ham, som foretar seg alt - og til sist betaler for ham og sier til verten: «Hva mer han vil koste, det skal jeg betale deg igjen når jeg kommer tilbake».

Dette er budskapet i Jesaja 40:2: «Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder».

Rundt omkring hører vi i dag forkynt et evangelium om frelse av bare nåde  - men vi må jo tro, og vi må jo be, og vi må jo lese Guds ord. Disse som forkynner slik, har aldri «ligget ved veien, avkledd og halvt ihjelslått», - og dermed heller aldri fått «en lukket munn» - så Jesus kunne finne en «som hadde det ondt» som han kunne helbrede, Luk 5.31.

Den rette, klare, «gamle» forkynnelse av et ubetinget evangelium blir av disse oppfattet som «nyevangelisme», og som altfor fritt. Nei, i stedet forkynnes det at vi «er frelst for å tjene», «frelst for å seire» o.s.v.       

De har emner som «helliggjørelsens evangelium», «tjenestens evangelium» - - -. Disse er ikke lenger jødiske fariseere, som søker et kristelig liv og gjerninger gjennom loven. Nei, nå er de blitt kristelige fariseere, som søker det samme gjennom Jesus - !

Legg merke til at deres forhold til Jesus er helliggjørelsen, tjenesten, misjonen o.s.v. Dette er det deres blikk er rettet på. Ikke Jesus alene, har ikke alt i ham alene. De forkynner «kjødets evangelium».

Det er dette som er skjøgekjærligheten, åndelig hor!

Jesus sa: «Elsker du meg?», Joh 21:16. Ikke: Elsker du mine gaver, eller: tjenesten for meg. Bare meg! Maria hadde «valgt den gode del», som ikke skulle bli tatt fra henne, Luk 10.

Har du nok med det eneste som ikke skal bli tatt fra oss: Jesus?. Eller lever du, som Martha, på tjenesten, misjonen...?

Bare den som har fått skue litt inn i den ufortjente nåde kjenner dette «språket». De andre har lært det, og virkelig på en måte «sett» inn i mye av Bibelens store sannheter, men aldri fått møte ham som er Sannheten, og dermed fått omstyrtet alle sine «bibelske» sannheter til et helt nytt bilde hvor alt vitner om Jesus.

Kjære leser! Dette har vært min tilstand!!! Hvis ikke Gud i sin nåde hadde vist meg at jeg måtte be om å få se evangeliet, så hadde jeg den dag i dag levd som en fariseer, med en sterk død tro!

Og vi er i oss selv så til de grader besmittet av slangens sæd, at det også påvirker - og kan fullstendig hindre - det budskapet Gud forsøker å «komme igjennom med» til oss.

Derfor fikk Gud ikke gi meg så rent og klart budskap som han ville, for å rive meg som en «rykende brann ut av ilden». Jeg opplevde det som om han sa jeg måtte «be om å få se mer av evangeliet» (min egen forutsetning: At evangeliet kjente jeg jo, stengte for en annen formulering). Men slik ba jeg. Og det var, Gud være lovet, nok. Når så Gud begynte å svare min bønn, skulle det jo vise seg at jeg tidligere overhode ikke hadde fått åpenbart evangeliet om Guds Sønn. Jeg var altså ikke født på ny!

Det ble forferdelig for meg når dette gikk opp for meg, hvilken situasjon jeg selv hadde vært i - og hva jeg hadde vært med på - !

Men du kan tro jeg manglet ikke en radikal «omvendelse», hadde bestemt meg for å være en skrifttro kristen, var opptatt med å lese Ordet og leve etter det, be, vitne - og etter hvert også forkynne Guds ord - - !!!

Hvor alvorlig kan jeg få sagt deg dette? Hvor alvorlig kan jeg få lagt det inn over deg: Bedraget: Dere skal bli lik Gud?

Den ugjenfødte tilstand jeg var i, er i dag situasjonen for uhyggelig mange bl.a. av  kristenhetens ledere, forkynnere og misjonærer.

Får Gud komme til med den rette anfektelse hos deg: Om du virkelig har livet i Guds Sønn?

 

Loven kom til for at fallet skulle bli stort, Rom 5:20;

 

Fallet var og er stort, men blir åpenbart som stort for den enkelte - når lovens krav på vårt hjertes innerste tanker og begjær åpenbares.

Derfor kom loven, og derfor sender Gud alt i vår vei som kan knuse vår egen-rettferdighet, for at det «skal ryddes vei for Herren». Luk 1, 76 - 77. «Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet. For du skal gå fram for Herrens åsyn for å rydde hans veier,  for å lære hans folk frelse å kjenne ved at deres synder blir forlatt».

For at vi skulle få se arven, «steingrunnen» pådratt alle mennesker «ved det ene menneskes ulydighet» - og finne all vår frelse og Guds fullkomne rettferdighet i den nye, fullkomne arven «ved den enes lydighet».

 

«Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær,

da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst!», Mat 21:31.

                                                                                                                                                            C.O.Rosenius

 

Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike, Joh 3:3.

 

Men Paulus erkjente - som et gjenfødt Guds nådebarn - fremdeles også sitt kjøds tilstand: «Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden, Rom 7:14.

Er dette din erkjennelse og bekjennelse: Samtidig synder - og samtidig frelst av nåde med livet i Guds Sønn?

Jesus sier: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3. At vi altså kjenner Gud, og dermed hans rettferdighets krav - ! Og kjenner «ham han utsendte, Jesus Kristus», vår rettferdighet, 1Kor 1:30, Rom 4:25, Jer 23:6 m.fl. Da vet vi også hvorfor han ble utsendt: «For å frelse det som var fortapt».

I Jer 31:34 leser vi: «De skal ikke lenger lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren...». Og så får vi høre selve den salige årsaken til hvordan vi skal kjenne Herren:


«For jeg vil forlate deres misgjerning

og ikke lenger komme deres synd i hu».

 

«Der hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet!»

 

 Er det ikke blitt nød for deg, som for Paulus,

å «bli funnet i ham» (Kristus)?

 

C.O.Rosenius sier om Paulus: «Han visste godt hvor lett samvittigheten hviler i noe av vårt eget. Det søker og suger til seg vår egen rettferdighet som en svamp suger opp vann.

Derfor ville han glemme alt som kunne besmitte og grumse til hans evangeliske tro - som han så var selve hjertet i vårt innvortes menneske. Og som alt lys og alt liv avhang av. Derfor vil han ikke være noe som helst annet i egne øyne, enn en fattig synder - for at han måtte «bli funnet bare i Kristus»!

Mens vi ofte gleder oss hjertelig bare vi finner noe hos oss som kan gi oss en trøst om at vi er nå slett ikke blant de aller verste, så er dette for Paulus en plage og forskrekkelse når hans egenrettferdige natur vil lage seg noen som helst slik trøst. Så mye hans synder enn bedrøvet ham, var han likevel mer redd for at det skulle blande seg inn noen trøst i hans egen rettferdighet. For så helt og holdent ville han ha all sin trøst og rettferdighet

utelukkende i sin Herre Kristus.

Se her hvor ømtålig og vâr troen er! Se hvor nødvendig det er å våke mot vår dype, evige egenrettferdighet, som mot den mest dødbringende slangens gift. Og at vi ingen annen trøst skal ha enn Kristus og hans rettferdighet». C.O.Rosenius.

 

Hvorfor er det så lite virkelig nødsbønn i vårt land?

Frykter du ikke for din egen og andre sjelers åndelige tilstand?

                                                                                                               H.H.

                                                       

 En kristens dagsorden

av C.O. Rosenius

 

På forespørsel har vi skaffet fra Sverige plakaten: «En kristens dagsorden», oversatt den til norsk, og har den nå ferdig trykket, tilpasset standard rammeformat 30x24cm. Pris: kr.12,- + porto.

 

Vær med og spre Roseniuslitteraturen -

med det bibelske rett frigjørende budskapet!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Bestill gratis flere av dette og andre nummer av bladet til utdeling!

Vi skrev i første nummer av bladet at «Bladet skal være gratis. Til gjengjeld må antall og tidspunkt for nye numre få lov å komme litt fritt».

Etter at vi i 3-4 år har sendt bladet ut annen hver måned, kan det nå etter hvert komme «litt fritt». Karin og jeg driver forlag og blad helt alene,  og har vår begrensning - ! Og, ikke minst: Verken budskapet eller jeg selv må bli påvirket av tidsfrister. 

                                                                                                                                                                      H.H.     

OBS. Vi har ikke flyttet - bare fått veinavn og husnummer!

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal                       Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit