Herrens navn: JEG ER

 

Jesus sier til Gud i sin yppersteprestlige bønn:

«Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus».

Også andre Skriftord taler klart om dette hemmelighetsfulle ordet kjenne; «..at de kjenner deg..». Det viser at det er et evighetsavgjørende spørsmål vi har foran oss her: Kjenner du Jesus? 

Det er det nok svært mange, også i dag, som ville svart et ubetinget JA på. Men i Bibelen finner vi beretninger om flere som uten tvil var overbevist om at de kjente Jesus, men hvor Jesus på den store dag må svare dem: «Jeg kjenner dere ikke», Mat 25:12, «Jeg har aldri kjent dere», Mat 7:23.

Spørsmålet er altså om vi har det avgjørende kjennskapet til ham, kjenner ham som den han selv dypest sett vil være kjent av oss.

På Bibelens tid betegnet egennavnet personen, hans identitet. Se 1Mos 3:20 om Eva, 4:1 om Kain, 5:29 om Noa, 25:26 om Jakob o.s.v.

Når Gud vil sende Moses for å utfri Israel fra Egyptens trelldom, sier Moses til Gud: «Men når jeg nå kommer til Israels barn og sier til dem: Deres fedres Gud har sendt meg til dere! - og de så spør meg: Hva er hans navn? - Hva skal jeg da svare dem? 

Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere. Så sa Gud til Moses: Så skal du si til Israels barn: Herren, deres fedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud, har sendt meg til dere. Dette er mitt navn til evig tid, så skal de kalle meg fra slekt til slekt», 2Mos 3:13-15.

Den utleggelsen vi kjenner av dette JEG ER, begrenser seg vanligvis til at han var, er og blir den samme fra slekt til slekt i troskap, kjærlighet, hellighet og maktfullkommenhet, - som jo i seg selv er et stort og trøsterikt budskap ut fra det vi vet om Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Men kan vi si at med dette kjenner vi ham, er kommet til selve hovedbudskapet, det avgjørende som ligger skjult i Herrens navn?

Når Manoah spør: «Hva er ditt navn», svarer Herren (gjennom en engel): «Hvorfor spør du om mitt navn? Det er et underfullt navn!», Dom 13:18.

Så ser vi i Joh 17 hvordan Jesus straks etter sine ord om at «dette er  det evige liv at de kjenner deg...» , sier: «Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden», v.6.

 

Vi kan altså først og fremst slå fast at:

 

Guds navn er en åpenbaringsgave

 

For at menneskene skulle ha det kjennskapet til Gud som er det evige liv, var altså Jesus opptatt med å åpenbare hans navn for menneskene.

Og Jesus sier videre, v.11: «Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg, for at de kan være ett, liksom vi er ett». Som viser at det også er utelukkende i hans navn vi kan bli bevart - og være ett. Konf. «Dersom dere blir i meg...», «Bli i meg», Joh 15 o.s.v.

 

Hvordan får vi i dag åpenbart Herrens navn for våre hjerter?

 

Jo, på samme måte som Jesus åpenbarte Herrens navn for disiplene. Etter ovennevnte Joh 17:6 sier han: «De ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd at du har utsendt meg», v.8.

Jesus gav dem Ordet, som er ham selv: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud....  I ham var liv, og livet var menneskenes lys... Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet», Joh 1:1 flg. «Han er iført en kledning som er dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord», Åp 19:13.

 

Hva åpenbarer Ordet om Herrens navn?

 

I 2Mos 6:3 leser vi: «Jeg åpenbarte meg for Abraham, Isak og Jakob som Gud Den Allmektige. Men ved mitt navn Herren var jeg ikke kjent av dem».

Det er altså først gjennom Moses at Gud åpenbarer seg for menneskeheten med det navn som for framtiden blir selve egennavnet på Israels Gud, det som i våre Bibler er oversatt med Herren.

I det markerte tidspunkt og den veldige situasjon Moses akkurat nå står midt oppi, ligger et veldig budskap om Herrens navn.

 

 

Det var når Israel skulle fries ut fra sin trelldom i Egypt,

at Herren åpenbarte sitt navn: JEG ER, for menneskene

 

Her settes vi på sporet til selve kjernen i navnet JEG ER. Folket skulle fries ut fra trelldommen i Egypt, fra en forferdelig Farao som bare økte terroren og plagene jo mer Gud talte til ham om å «la mitt folk fare», ...

Vi kan ikke sette oss inn i deres grufulle, drepende trengsler. Og vi kan slett ikke forestille oss hvilken overnaturlig, guddommelig utfrielse som måtte skje, for at folket skulle unnslippe.

Dette er det klareste bilde på hele menneskehetens situasjon etter syndefallet: Vi er totalt fortapt, «For Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle», Rom 11:32. Det uttrykk på grunnspråket som er oversatt med «innesluttet», betyr egentlig overgitt i en annens makt - som Israel i Faraos overmektige grep. «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud», Rom 3:22-23, «uten håp og uten Gud i verden», Ef 2:12.

Her nytter det ikke med lapper på gamle klær. Men det er akkurat det den gamle slangen alltid har tilbudt med sitt: «Dere skal bli lik Gud...», 1Mos 3:5. Vi skal bli frelst - ved vår tro, vår bønn o.s.v. I alt dette ligger bare slangens: «Dere skal bli...»

Slik er det også med Israels folk når de skal fries ut fra Egypt. Moses har fortalt dem at Guds dødsengel skal gå gjennom hele Egyptens land denne natten. De har gjort som Gud har befalt Moses; tatt ut et lam for hvert hus, slaktet det og strøket blodet på dørstolpene og det øverste dørtre. Og Gud hadde sagt at når han ser blodet, skal intet dødelig slag ramme dem.

Men kan du se dem for deg, israelittene, i hyttene sine bak en lukket dør? Straks er slangen der med sitt gamle bedrag på Bibelens første sider: «dere skal bli....». Og spørsmålene ut fra «hver deres kristendom» melder seg: «Tror du dette holder? Ja, vi har da gjort som Gud skal ha sagt til Moses, - men--- vi må jo i alle fall tro, vi må jo be...» o.s.v.

De rammes av de samme Jesu ord som han en gang måtte si til Peter: «du har ikke sans for det som hører Gud til (er av Gud), men bare for det som hører menneskene til (er av mennesker)», Mat 16:23.

Der de satt, Israels folk i sine hytter i Gosen, behøvde de en total og betingelsesløs utfrielse!!!!  - helt uavhengig av og langt ut over noe som helst de selv kunne prestere eller hjelpe til med.

De måtte lære å kjenne Gud som Simeon, når han står med det lille Jesusbarnet i armene og roper ut: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse», Luk 2:29-30.

Tenk: «Mine øyne har sett din frelse»!!!! Ja, «Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen og Lammet», Åp 7:10.

Han er ikke «bare» vår Frelser. Ikke en som en gang i framtiden og etter hvert skal virke i oss det ene nødvendige for vårt evige liv. Nei,

 

Han er selve vår frelse!

 

Her får vi åpenbart dybden i dette Herrens navn: JEG ER.

 Dette er det evige liv... himmelens sjibbolet (Dom 12:5-6), det eneste som gjelder på den store dag, om vi kjenner ham som JEG ER, som selv er alt, først og fremst vår frelse, i vårt sted. Han er svaret og utfrielsen fra slangens: «Dere skal bli lik Gud».

 

              Dette navnet, som er det evige liv, 1Joh 1:2

virker selv dette livet i menneskene

 

Peter forkynner i Kornelius’ hus at «Ham (Jesus) gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43. Og så ser vi av neste vers at just «når Peter talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet». De ble født på ny og fikk livet i Guds Sønn. For «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn», 1Joh 5:11.

I Rosenius’ gamle Bibel heter det i Gal 3:19b: «inntil sæden skulle komme, ham til hvem løftet var blitt gitt». Det er Herren selv som er Ordet, som er sæden, ja er «himmelbrødet» som  vi skal fødes og leve på, Joh 6:33 flg. Når Guds sæd treffer hjertet, og bare slik, fødes det nye Gudslivet i mennesket.

Skriften sier vi er «gjenfødt ved Guds ord» - men likevel ikke ved ethvert Guds ord, men «dette er det ord som er forkynt dere ved evangeliet», 1Pet 1:23,25.

I nevnte sitat fra Gal 3:19b ser vi også klart at det er til ham, Jesus Kristus, frelsesløftet - ja, alle løftene - er gitt. Alt eier vi i ham!

Når vi ser på noen av de største hendelser i første del av Apostlenes gjerninger, ser vi hvordan Herrens navn ikke bare er sentralt, men er selve «kraftsenteret». I Apg 8:12 leser vi: «Da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner».

Og i Apg 5: 41: «De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld».

Betydningen av hans navn kommer selvsagt også sterkt fram ved at det første vi ber om i den bønnen Herren selv lærte oss å be, er: «Helliget vorde ditt navn!»

 

Paktsarken - et bilde på Jesus

 

I paktsarken lå de to steintavlene, loven. Der lå mannakrukka, vitnesbyrdet om himmelbrødet Gud under hele Israels vandring i ørkenen underholdt - og alltid vil underholde sitt folk med. Og der lå Arons stav, som hadde blomstret, Guds tegn på hvem han hadde utvalgt som folkets leder.

De skulle ikke kaste noe av alt dette som var i arken, slik vi hører noen sier: «Når vi er frelst, har vi ikke bruk for loven». Det samme gjaldt mannakrukka og Arons stav. De skulle ikke glemme loven, matunderet og staven, de skulle bære det med seg over alt hvor de drog fram.

Men det var ikke disse tingene i seg selv menneskene skulle feste blikket på. Alt dette lå skjult i arken.

Lokket på paktsarken (nådestolen), talte selv sitt tydelige budskap til folket. I hver sin ende av nådestolen stod de to kjerubene med utbredte vinger over - liksom voktende - selve nådestolen. Og kjerubenes blikk var vendt mot nådestolen - hvor offerdyrets blod ble stenket!

Dette er et veldig bilde på hvordan Guds blikk alltid er festet - ikke på oss -, men på Jesu blod, han som er både ypperstepresten og offerlammet «som kjøpte oss til Gud med sitt blod», Åp 5:9.

Først når paktsarken blir åpnet, får vi se med nye øyne det som ligger i den. Først når Sønnen ved sitt dyrebare navn blir åpenbart for oss, blir Guds dypeste budskap i loven og i underne også åpenbart for oss. Gjennom alt får vi da se Jesus stige fram med sitt JEG ER.

Vi får erfare Jesu: «Jeg har herliggjort ditt navn» i alt vi møter på vår vei, både i det vi kaller ondt, og i det vi kaller godt.

 

Alt vi eier i dette navnet JEG ER, er først og fremst, og overskyggende alt annet: Guds rettferdighet!

 

I Jer 23:6 leser vi: «Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet».

Reformasjonens menn så at «læren om rettferdiggjørelsen er den nøkkel som alene åpner døren til hele Bibelen». Og slo fast at «Kirken (den levende menighet) står og faller ved læren om rettferdiggjørelsen».

Men i dag hører vi praktisk talt ingen klar og ren lære om rettferdig-gjørelsen. Og i vår norske 78/85-oversettelse av Bibelen er det nettopp ordet rettferdiggjøre som er fullstendig rasert på forskjellig vis.

Når Skriften sier evangeliet er «en Guds kraft til frelse», så fortsetter den straks med et «For». Og så får vi høre hvorfor evangeliet er den eneste Guds kraft til frelse: «For i det åpenbares Guds rettferdighet», at vi eier den i Guds Sønn, Jesus Kristus alene!

Evangeliet, som betyr «det glade budskap», forkynner at «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus», Rom 3:22-24. Og så fortsetter det i v.26 slik: «For at Gud kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus».

Gud er en rettferdig og hellig Gud. Hans rettferdighet krever fullt oppgjør for alle menneskers synder til alle tider. Til fullbyrdelse av det sendte han sin egen Sønn, som levde for alle mennesker et stedfortredende liv under loven, og sonte forbannelsen og dødsdommen over alle menneskers synd i sitt legeme på korset.

Men vi ser hvordan slangens «dere skal bli lik Gud» sniker seg inn i alle tilstander, også i det vi får se vi eier i Kristus. Har vi fått se hva vi eier i Herren, JEG ER, på étt bestemt område, f.eks. at han er vår kraft, så vil han vi skal forsøke å dra dette ned til oss, så det liksom nå er «blitt vårt». Så nå «er vi blitt...» noe som tilfredsstiller Gud - på dette området: Og så lever vi på det - til det ikke lenger tilfredsstiller oss, og vi «må ha noe nytt».

Ingen gjerninger gjort av mennesker, - enten de er gjort i Guds kraft eller i menneskers egen kraft, eller noe som helst virket av Gud i oss, rettferdiggjør et menneske. Bare Jesus alene.

«Min rettferdighet er nær, min frelse bryter fram», ser vi Jesaja profeterer i kap.51, altså like før det kjente kap.53 om Messias’ komme til jord.

Alt annet som vi fryder oss over at vi eier i Herren, JEG ER, må aldri få overskygge hva vi eier i rettferdiggjørelsen i Jesus Kristus.

Men etter å ha skuet inn i denne hans navns dypeste og eneste evighetsavgjørende betydning, ser vi  hans rettferdighets miskunn og nåde i alt som dreier seg om Herrens navn: I mitt navn, i/ved hans navn, for hans navns skyld o.s.v., ja, i hele Skriften.

 

Gud har velsignet oss med all åndelig velsignelse

i himmelen i Kristus, Ef 1:3

 

Sammen med Jesus på fjellet får de tre disiplene høre Herrens ord om Sønnen: «Dette er min Sønn, den utvalgte», Luk 9:35. Og i 1Joh 2:1 sier Johannes: «vi har en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige».

Herren ER altså den rettferdige, ja, den eneste. ER den utvalgte. Den (eneste) Gud har utvalgt i stedet for alle mennesker, som var så fortapt at bare en fullstendig stedfortreder i alt måtte til.

Alt dette Gud har gitt oss i Jesus Kristus skjedde «før verdens grunnvoll ble lagt», før Gud slapp noe menneske ut av sin hånd. Så slangen ikke skulle få kople dette veldige verk opp mot noe menneskes verdighet.

Og Ef 1 forsetter med at «Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for Guds åsyn», v.4. Da finnes det jo ikke den minste tanke, ord eller gjerning Gud kan laste/anklage oss for - !

 

Kan vi da mangle noe som helst?

Når vi i Guds øyne er hellige! Når vi i Guds øyne er ulastelige!

 

Alt dette er det som forkynnes i dette navnet JEG ER.

Ikke underlig at det står om disiplene, etter de hadde vært fengslet, plaget og pint: «De gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld», Apg 5:41.

Det var for Navnets skyld de måtte lide. Det er Navnet: JEG ER som hele kampen står – og alltid har stått – om.

Slangens: «Dere skal bli….lik Gud» er sådd i menneskeheten, og sitter i oss så lenge vi lever, også om vi er født på ny. Men

 

Stormen fra Satans, lovens og vår samvittighets: «Dere skal bli..»

er oppslukt av Herrens «JEG ER»

 

På alle Satans: Dere skal bli (frelst, helliggjort o.s.v.), står Jesu navn som en uovervinnelige støtte: Jeg er – alt det Satan, loven og din samvittighet krever av deg. «Han er blitt oss visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30.

Her har motstand fra trellene – og vår egen anfektelse til alle tider - satt inn med dette Satans bedrag  om noe vi skal bli, skulle vært, burde gjort, - og anklager av alle slag over det vi har gjort, tenkt og ment - også der vi trodde vi var drevet av Gud.

Og dette «dere skal bli lik Gud» blir i alle slags former «hengt på» forkynnelsen av evangeliet, så det ikke lenger er noe evangelium vi får høre.

Men mot alt dette lyder summen av hele Guds ord som vitner om Herrens navn: JEG ER! Og Paulus skriver: «Jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet», 1Kor 2:2.

 

                Det beste menneske i seg

                Er døden verd, har synd utallig.

                Den verste kristen er i deg

                O Jesus, helt rettferdig, salig.

                Lov, ære, pris evinnelig!

                All salighet er blott i deg,

                Blott i deg!                   (fra en sang av  C.O.Rosenius)

 

 

Kampen til alle tider vil stå omkring det rene evangelium

om Guds Sønns navn: JEG ER

 

Inntil selve paktsarken blir åpnet, og vi lærer å kjenne Herren ut fra hans navn, blir alle nidkjære sjeler bare opptatt med å sette nye lapper på gamle klær. Det gir seg mange forskjellige - og ofte diametralt motsatte utslag.

Fellesnevner for alle er det vi har sett Jesus sier til Peter: «Du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til», Mat 16:23. Altså: Ikke sans for det som er av Gud, men bare for det som er av mennesker.

Samme budskap ser vi i dette Paulus skriver til filipperne idet han sender Timoteus til dem, at han kunne ikke sende andre, for «de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til», Fil 2:20. Og dette «sitt eget», som de andre søkte, har vært å finne i kirkehistorien opp gjennom alle år, men dukker stadig opp i nye forkledninger.

Sterkest representert i dag er vel dem som på område etter område tar i bruk klare verdens virkemidler; rytmisk musikk, lys, sterk lyd m.m., i det som skulle være Guds hus - ! Her er de så åpenbart opptatt med å «søke sitt eget»; alt de kan prestere av egne påfunn, egne naturgaver o.s.v. Med alt dette er de overbevist om at de tjener Herren, og sanker sjeler for Guds rike.

Andre er opptatt med religiøs symbolikk både hva Gudshuset selv, så vel som dens tjenere og møtedeltakere utstyres og opptrer med. Det benyttes lys og prosesjoner, gjerne med et stort kors og annen kristen symbolikk. I musikk, sang, tekstlesing m.m. trekkes både enkeltpersoner og forsamlingen langt mer enn før inn i gudstjenesten. Også her «søker alle sitt eget».

I gudstjenesten er det klart «det som hører Gud/Kristus Jesus til» som skal tre fram - og hans tjener tre til side - så forsamlingen hører hyrdens røst. Derfor våre gamle enkle gudstjenesteformer hvor presten alene forkynte Guds ord.

Men alltid har det vært mange som går i mer åndelig retning, og i både forkynnelse og praksis legger stor vekt på troen (bevisst eller ubevisst mer enn på ham vi tror på). En naturlig konsekvens av dette blir et markert opplevelsesjag og -press.

I alle disse utgavene ser vi nettopp hvordan «de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til». Opptatt med at flere «blir med» (i forskjellige versjoner), har bestemt seg, vil være en kristen, har bøyd seg/overgitt seg til Gud o.s.v.

Eller de har sin trøst i noe Gud hadde virket i dem; troen, åpenbarelsen av Ordet, bønnens Ånd, trang til å vitne o.s.v. Ikke sin trøst i «det som hører Kristus Jesus til», det vi eier i Kristus alene, i hans navn: JEG ER.

Men kanskje noe av det mest tragiske i alt dette finner vi blant dem som får se at en langt mer bibelsk fundert lære er det som må til, og så i oppriktig alvor og nidkjærhet går inn for det. De ser utglidningene i våre land i dag. De ser bekjennende kristne blir dratt med i sex, i skilsmisse, foran TV-en med umoralen i fri utfoldelse o.s.v.

I sin forkynnelse og i media går de på Guds buds grunn sterkt ut mot alt dette, ikke minst hva angår moral etc. innen selve kristenheten. Og dette fenger blant dem som gjerne «vil være en rett kristen». Her møter de noen som tar et klart oppgjør med all utglidningen. De sier: «Det er helligjørelses-forkynnelse vi trenger».

Men feilen er at «lovens tredje bruk» til helliggjørelse bare kan anvendes på «den rettferdige» og «hellige»: «La den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!», Åp 22:11. Skal altså bare brukes på dem som har gitt opp all sin «egen kristendom», fått se - og erfart - seg helt fortapt, og er rettferdig og hellig i Kristus Jesus alene.

Er ikke paktsarken selv, Jesus Kristus, blitt åpenbart for oss, blir det som ligger i arken; loven og underne, misbrukt.

Spørsmålet som må ropes ut, først og fremst innen kristenheten i dag, er om du virkelig er født på ny - og eier Livet i Guds Sønn. For det er det som mangler. Derfor er det ingen hellig nød over synden og tilstanden. Derfor glir alt ut.

Vi kan se ham som vår hjelper, trøster o.s.v., ja, til og med som vår frelser -. Men ennå, vel og merke, ikke som hele vår frelse - ! Og så «ber vi ned til oss» alt dette - som lapper på gamle klær. Vi har ikke sett lovens dom over vårt indre menneske. Satan vil ikke vi skal komme til selve saken, det ene nødvendige: Har vi livet i Guds Sønn?

Fariseeren som står og ber i templet, står slett ikke og takker Gud for at han i seg selv «ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer...». Nei, han står og takker oppriktig og alvorlig Gud for at han ved Guds kraft, Guds hjelp o.s.v. ikke er som de andre...

Han trenger bare Guds hjelp, Guds kraft o.s.v.; nye lapper på gamle klær. Han er ikke totalt fortapt i ånd, sjel og legeme, og trenger derfor ingen fullstendig stedfortreder for hele seg. Derfor kjenner han heller ikke Herren ved sitt rette navn, JEG ER.

Slik er det Jesus sier at «de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus Jesus til». «Og mens vi selv tror vi er hans disipler, kaller Jesus oss for Satan (Joh 8:31-44). Vi kjenner ikke forskjell på vår egen natur og nåde, kjød og ånd, jord og himmel, vårt eget jeg og Kristus, Adam og Herren, den livgivende ånden», (A.Saphir).

 

Evangeliet er ikke bare et løfte om noe som skal skje,

men et oppfylt løfte!

 

Mot Herrens navn JEG ER setter slangen inn på de første arkene i Bibelen, med sitt bedrag: «dere skal bli …. lik Gud», 1Mos 3:5. Og det er dette «Dere skal bli» som vekker menneskets kjødelige selviskhet, som alltid stenger for Gud. For ikke å  snakke om når slangen fortsetter: Dere skal «bli lik Gud og kjenne godt og ondt» – forstå oss på Guds rikes hemmeligheter….!

Vi vil nå se et par eksempler på hvordan selv de beste bibeloverset-telsene kan ha loviske versjoner av det som skal være et rent nådens budskap. Vi bruker forkortelsen BGO for Bibelen Guds Ord. Der intet er angitt, er det 88-overs. som brukes.

Jes 44:22, hvor 30- og 88-overs. har: «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky; vend om til mig, for jeg gjenløser dig!»

Men hvor BGO i sitt siste opptrykk har endret det til: «Jeg har utslettet dine overtredelser som en tåke, og dine synder som en sky. Vend om til Meg, for Jeg har forløset deg».

Her får vi en klar grensegang hvor den førstnevnte (loviske) oversettelsen kan oppfattes som om alt avhenger av at vi omvender oss, vil Gud utslette våre overtredelser og gjenløse oss. Mens den andre oversettelsen har nådebudskapets helt frie innbydelse til å ta imot en ferdig frelse i Jesus Kristus og hans fullbrakte verk.

Mat 9:13 er et markert eksempel. Etter å ha talt om at «Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt», sier Jesus: Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere».

30-overs: «Jeg ha lyst til barmhjertighet og ikke til offer». BGO: ”Miskunnhet er det jeg har behag i og ikke…»

Oppfatter vi ikke lett dette som at Jesus rett nok ikke ber oss om noe offer, men han «ser etter» miskunnhet i våre hjerter - - -?

Mens det rette evangeliske budskapet er at det er Jesus som har lyst til å vise sin miskunnhet. Han skuer ut over all jorden for å se om han finner noen som alltid trenger, ja, er totalt avhengig av hans miskunnhet.

Rom 11:7: «Det som Israel søker etter, har de ikke nådd. Men de utvalgte har nådd det. De andre er blitt forherdet». Svensk 2000 og dansk 31-overs. er ennå mer markert lovisk med: «har oppnådd det». Da er det noe vi har prestert.

Mens de gamle overs. har: «Men de utvalgte har fått det». Konf. 1Pet 2:10: «Dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn».

Vi kjenner også vår tids villfarende forkynnelse om at våre navn blir innskrevet i Livets bok når vi blir døpt, når vi «omvender oss» o.s.v.. Men våre navn er innskrevet i Livets bok før verdens grunnvoll ble lagt, Åp 13:8, 17:8 sammenholdt med Åp 3:5.

Det skjer intet nytt i Guds husholdning når vi kommer til tro på Jesus, men da får vi del i alt det som er ferdig. Ja, vi gjenfødes nettopp på ordet om «det som var fra begynnelsen», det vi eier i Herrens JEG ER. «Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd», Sal 72:17.

«Forskjellen melom lov og evangelium tilhører åpenbaringen fra verdens begynnelse til dens ende» (Olav Valen-Sendstad).

Og her gjengir vi Olav Valen-Sendstad, fra Konkordieboken, om tolking av Skriften: Enhver setning som gjør krav på å være skrifttro og kristelig, må være forenlig («kompatibel») med at mennesket rettferdiggjøres alene ved tro på Kristus Jesus – av Guds nåde – og til Guds ære alene. Enhver setning som uttrykkelig eller skjult eller i sine forutsetninger eller i sine konsekvenser er uforenlig («inkompatibel») med dette aksiom (dette alt dreier seg om, som et «nav» i hjulet), er kristelig og teologisk falsk, og må avvises og forkastes».

 

Vi må aldri forkynne et «betinget evangelium»

 

Når vi kjenner menneskets trang til dette «dere skal bli..», er det en stor fristelse å forkynne evangeliet slik at det ikke skal bli misbrukt. Men gjør du det, er det helt klart ikke evangeliet om Guds Sønn du har forkynt!

De som sier det er altfor lett å innby med: «Kom som du er!», har aldri fått se hvordan de er i lovens lys over det indre menneske!

Loven må forkynnes så det kan skje et visst «forarbeid», der mennesket drives til Kristus. Men dette forarbeidet, denne sønderknuselsen bevirker slett ikke at Gud blir mer mottagelig for deg, men at ditt hjerte blir mer mottagelig for Gud.

Det er ingen som får erfare den virkelige gleden over Rom 8, uten å ha fått åpenbart budskapet i Rom 7 om det gjenfødte menneskes uhelbredelige kjød. «Troens veske må ha to rom: Ett for hva vi er i oss selv, og ett for hva vi er i Kristus», M.Luther.

Evangeliet om ham som har navnet JEG ER, er betingelsesløst fritt. Det kreves ingen som helst grad av «forberedelse» eller «tilførsel utenfra» for å motta evangeliet. Det skal forkynnes for alle uten noen som helst tilføyelse om at «vi må jo tro», «vi må jo være sønderknust» o.s.v. Og det skal kunne mottas uten noen som helst «kvalifikasjoner» av noe slag.

Du må bare forsikre deg om at du er et menneske. Da er du som ufrelst under hele menneskehetens dom ved den enes (Adams) ulydighet. Men da er du også berettiget til hele menneskehetens fullkomne forløsning, frelse og rettferdiggjørelse ved den enes lydighet, Rom 5:19.

 

«Han skal vokse, jeg skal avta», Joh 3:30

 

Får den utvikling skje med oss som ligger i dette skriftordet, da blir det ingen ting igjen som du lenger vil bygge på av «din kristendom».

Derfor sier Herren: «Se, jeg renser deg, men ikke som sølv. Jeg prøver deg i lidelsens ovn. For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen», Jes 48:10-11.

«Det er helt nødvendig, at det onde får plage oss - helt til vi har lært å la oss nøye med bare nåde. Hvis vi først fikk forløsning og kraft til helliggjørelse, og deretter forlatelse, så fikk aldri Lammets blod all ære, og da lærte vi heller aldri å fatte og verdsette forsoningen, men ble bare egenrettferdige fariseere», C.O.Rosenius.

Vi vanhelliger hans navn - ikke først og fremst ved våre overtredelser av hans bud -, men ved at vi i tanker, ord og gjerninger ikke «har sans for det som hører Kristus Jesus til», det vi eier i ham alene.

Da må vi vekkes opp med Paulus’ ord: «jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet», 1Kor 2:2. Men følger vi den formaningen, da blir det Herren, JEG ER alene vi lever på.

Derfor er det denne forkynnelsen vi trenger, som vi finner f.eks. i 1Joh 1:1-4: «Det som var fra begynnelsen .... dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen», 1Joh 1:1-4.

I Guds øyne, han som taler om det som ikke er til, som om det var til, var Lammet slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Vi har sett at alt var fullbrakt i Herren, med hele sitt JEG ER fra begynnelsen, før verden ble skapt og noe menneske var sluppet ut av Guds skaperhånd. Vi, hele verden, var utvalgt i ham - «for at vi skulle være hellige og ulastelige for Guds åsyn».

Er vi hellige og ulastelige - og dette bare i Jesus Kristus, som er den i hvem Gud har velbehag, da er jeg i Guds øyne fullkommen - som om jeg aldri skulle ha gjort en eneste synd. Da er sannelig min glede fullkommen!

Og ettersom denne min salige tilstand er i Kristus alene, da må denne min glede være fullkommen i alle mitt daglige livs situasjoner - også mens jeg med smerte kjenner synd som herjer vilt i mitt legeme - men i tro får kaste meg i armene til Den hellige Gud som jeg synder imot, og ved forsoningens blod få innta og bli mottatt av ham.

Når er det Paulus bryter ut i lovprisning til Gud? Jo, midt i sin dype klage over syndens lov i sine lemmer, priser han forløsningen i Jesus Kristus. Synden som raser i ham makter ikke å dempe hans lovprisning for hva han eier i Jesus Kristus alene, men gir den sanne bakgrunn for tilbedelsen.

Jesu første saligprisning, og det han innleder bergprekenen med, er «salige er de fattige i ånden», Mat 5:3. Du får ingen fullkommen glede over budskapet i Romerbrevets åttende kapittel, uten at du har fått se og erfart Paulus’ budskap i det sjuende kapitlet som et Guds barns nød over sin synd.

Det skjer en vekselvirkning i vårt forhold til Gud: «Han skal vokse, jeg skal avta». Guds ord virker at han vokser for ditt hjertes øye. Andre ganger er det bare du som avtar i lyset av Guds ord, så han igjen får vokse.

Han er veien, sannheten og livet. Johannes taler om ham som «Livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss», 1Joh 1:2.

Vi anfektes i spørsmålet om vi er frelst, har det evige liv, om vi er på veien. Han ER selv hele min frelse. Han ER mitt evige liv. Han ER selv Veien. Vi ser bibeloversettelser bruker nettopp dette: Paulus forfulgte dem «som hørte Veien til», Apg 9:2 (88-overs.).

 

Løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå

 

Vi vil ta med et utdrag av det Adolph Saphir skriver over Heb 4:1-3: «La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå. For det glade budskap er blitt forkynt for oss, liksom for dem. Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det. For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror».

For sin vantros skyld kom ikke Israel inn til hvilen. Løftet tilhørte dem, de hørte det, men de trodde ikke det de hørte, Jes 53:1.

Guds ord er rettet til hjertet, og hjertet tar imot det ved tro. Regn som faller på taket, gir ingen virkelig og varig vekst. Men faller det i god jord, skaper det vekst.

Israel mottok ordet – rent utvortes sett – men det gagnet dem ingen ting, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem. Sammenlikningen er påtakelig! Vi har også fått løftesordet. Men hvis vi ikke ved troen tilegner oss det, blir ett med det og lever i det, d.v.s. tar det inn over oss og i vårt indre «smelter sammen med det», blir det ikke til noe gagn for oss.

Men hva mente så Gud da han kalte det sin hvile («komme inn til hans hvilke»)?

Det er ikke spørsmål om du skal komme inn til din egen hvile, men i hans egen hvile! Å, for en herlig forskjell! Jeg skynder meg med å forkynne det endelige og dypeste svaret på dette spørsmålet: Gud gir oss seg selv!

I alle sine gaver gir han dypest sett seg selv! I dette ligger forskjellen på alle religioner som mennesker har oppfunnet, som har jordisk utspring, oppfunnet i menneskers samvittighet og hjerter. Og på den andre side den sannhet, den frelse, det liv som er åpenbart for oss ovenfra, som kommer ned til oss fra himmelen.

Alle religioner søker og lover det samme; lys, rettferdighet, fred, kraft og glede. Men alle disse menneskelige religionene tenker bare på menneskelig lys, menneskelig rettferdighet, på menneskelig, begrenset og ufullkommen fred, kraft og salighet. De beveger seg nedenfra og oppover.

Men Gud gir oss seg selv – og med seg selv alt. Derfor er alle hans gaver fullkomne og guddommelige.

Gir Gud oss rettferdighet? Han er selv vår rettferdighet! Gir Gud oss fred? Kristus er vår fred! Gir Gud oss lys? Han er vårt lys! Gir Gud oss brød? Han er det brødet vi eter! «Liksom jeg lever ved Faderen, slik skal også den som eter meg, leve ved meg», Joh 6:57.

Gud er selv vår kraft. Gud er vår, og i alle sine gaver og velsignelser gir han seg selv! Gjennom Den Hellige Ånd er vi ett med Kristus. Og Kristus, Guds Sønn, er vår rettferdighet, vårt liv. Behøver vi da noe som helst mer enn dette?

Kan vi ha noe mer virkelig og salig samfunn med Gud her på jord enn den apostelen skildrer når han sier: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg», Gal 2:20. Eller: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk», Fil 4:13. Eller som Herren selv sier til Faderen i sin siste bønn før korsfestelsen: «jeg i dem og du i meg».

Slik gir Gud oss sin hvile som vår hvile!

Det berettes i 1.Mosebok at Gud hvilte på den sjuende dag, og at slik (i hans hvile) ble alle hans verk fullbyrdet. Guds hvile er slutten og kronen på skapelsesverket. Men denne Guds hvile ble ødelagt gjennom synden.

Nå hviler Gud i Kristus som den falne slekts gjenløser og Stedfortreder. Våre sjeler lengter etter hvile. Og denne hvilen har vi utelukkende i Guds hvile. Det er Jesus Kristus som alene kan gi menneskene ro. For bare i ham er vi gjenopprettet og satt i samfunn med Gud.

Årsaken til vår uro er intet annet enn vårt fall, vår abnorme tilstand, at vi er fremmede for Gud.

Men vi nyter hvilen i Kristus ved troen (selv om vi først i himmelen skal få nyte fullt ut den fullkomne hvile)».  Så langt A.Saphir.

 

Troen gir Gud alene æren!

 

«Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet», Gal 3:6.

Luther sier: «Her gjør Paulus troen til den høyeste gudstjeneste, den største lydighet og det største offer. For troen gir Gud æren, og noe større kan vi ikke gi ham. Å gi Gud æren er å tro på ham, det er å anse ham for sannferdig, vis, rettferdig, barmhjertig og allmektig, med ett ord: Å erkjenne at han er den som skaper og gir alt godt. Derfor kan den kristnes rettferdighet klarest defineres slik, at den er fortrøstningen på Guds Sønn. Eller hjertets fortrøstning gjennom Kristus på Gud».

I sin andakt 17. august over 1Joh 1:3: «Vårt samfunn skal være med Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus», skriver Rosenius: «Men merk: Det er slett ikke nok at du vet dette og ofte har hørt det. Du må stanse opp overfor dette, studere det og ta det inn over deg, så hjertet ditt virkelig får trøst av det og for alvor kan si: Det er mitt! Da først gir det liv, og da først begynner et salig samfunn mellom bruden og brudgommen.

 Å, for en underlig og dyp trøst når en med hjertets tro kan si: "Alt mitt er hans, og hans er mitt. Min synd er hans synd, min nød er hans nød. Men hans rettferdighet er min rettferdighet, hans lydighet er min lydighet, hans blod er min renhet, hans død mitt liv! Lovet være hans navn!

 Mot min synd holder jeg fram hans rettferdighet, mot min kulde hans kjærlighet. Mot min svakhet hans styrke. Så sier jeg: Er jeg syndig, så er Kristus rettferdig. Er jeg kald, så er Kristus varm. Er jeg motløs og redd, så er Kristus slett ikke motløs. Han vet råd. Kort sagt: Alt mitt er hans, og hans er mitt. Ja, slik er det han selv vil vi skal tro!»

 

«Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred», Jes 53:5.

 

Når så dette forlengst er skjedd «for at vi skulle ha fred», så vet vi da at han hvis navn er JEG ER, «han er vår fred», Ef 2:14.

I Åp 2 taler Herren til engelen for menigheten i Pergamum, som han sier «bor der som Satan har sin trone». Men han sier: «Du holder fast ved mitt navn». Det samme roser han i Åp 3 engelen for menigheten i Filadelfia for, at den har «holdt fast på mitt ord og ikke fornektet mitt navn». Og i Sal 91:14 leser vi: «For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham.... for han kjenner mitt navn».

«Det som var fra begynnelsen, ...om livets Ord .... og livet ble åpenbaret, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss - Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen», 1Joh 1:1-4.

Vår glede, selv over noe Gud har virket i oss, svinger så ofte i takt med ytre og indre omstendigheter. Derfor skriver Johannes og deler med oss det som var fra begynnelsen, og som dermed er upåvirkelig av såvel våre gode

gjerninger som våre fall i synd - !

Han skriver om alt dette som vi eier i Herren alene, - fordi Gud utvalgte oss i Herren, JEG ER - for at vi skulle være hellige og ulastelige for Guds åsyn. Og som er det eneste som gir oss en fullkommen glede.

Da jubler vi med Job (42:5): «Bare det ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg, men nå har mitt øye sett deg».

 

«For ham lukker dørvokteren opp»

 

Når jeg som et Guds barn vet min time er kommet, så kan det skje at Satan, loven og vår samvittighet stormer mot meg med all den synd jeg har gjort, har tenkt, har skrevet - og alt det gode jeg skulle gjort, skulle tenkt, skulle skrevet....  Skal jeg få slippe inn?

Men der ved himmelens port står det en og sier: JEG ER.

JEG ER en soning for alle dine synder, JEG ER alt du skulle gjort, tenkt, sagt, skrevet!

JEG ER - det eneste himmelens sjibbolet!

Det er ikke for mitt gamle «jeg» med all min synd og mangler, himmelens port skal lukkes opp. Nei Skriften sier vi «ved troen skal ha liv i hans navn», Joh 20:31, og om fårenes hyrde: «for ham lukker dørvokteren opp», Joh 10:3.

Det er «i ham vi lever og rører oss og er til», Apg 17:28. I ham, i hans navn  er det da også vi skal få slippe inn gjennom himmelens port.

 

Lovet være Herrens navn, himmelens sjibbolet:

JEG ER, - er alt, og er alltid!

                                                                                                              H.H.

---------

 

Vær med og spre Roseniuslitteraturen!

Bruk Husandaktsboka, Veiledning til fred, Romerbrevets

budskap, eller de andre bøkene som gave til alle anledninger!

 

Bestill dette og tidligere numre av bladet gratis til utdeling!

 

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal                       Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

                                 ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit