Det er bare åpenbarelsen av evangeliet om Guds Sønn, som skiller den sanne kristendom fra den falske

«Et menneske kan vise stor iver i sitt kall, stor trofasthet i ord og i misjonsvirksomhet. Det kan kjenne hele Bibelen og tro alt som står skrevet i den. Det kan bekjenne og stå fast på Skriftens hellige lærdommer. Ja, kan stadfeste sitt standpunkt med sitt blod. Det kan gjøre under og tegn i Jesu navn. Men likevel med alt dette mangle Guds barns sanne kjennetegn, og fare til helvete.

Det sanne kjennetegnet er den tro som har all sin trøst i Guds rettferdighet i Jesus Kristus» (Pontoppidan).

Svært få har i dag klart for seg det veldige som skjedde i det vi kaller reformasjonen, på det 16. århundre. Men akkurat der har vi lærdommen for den situasjonen Norge og alle Vestens kirker og land står overfor i dag.

Vi opplever i dag en bemerkelsesverdig parallell til tiden før reformasjonen.

I over to hundre år hadde den gang teologer og legfolk, kirkefyrster, politikere og munker sett utglidningen og krevd en «reformasjon». Alle arbeidet med det som mål at menigheten igjen kunne bli det den etter Guds vilje skulle være. Bare meget få oppfattet det dypeste alvoret i situasjonen.

Gjennomgangstonen kunne den gang høres alvorlig nok ut; «reformere menigheten på Skriftens grunn», «gå tilbake til Skriftens opprinnelige menighetsmønster og -form», «bli fornyet gjennom lydighet mot Guds ord», o.s.v.

De mest alvorlige og bibeltro forsamlingene har også i dag samme alvorlige mål.

Men hvor ynkelige har ikke resultatene blitt, både den gang og i nyere tid? Fordi det nå - akkurat som på det 16. århundre - for de fleste ikke ble noen reformasjon i egentlig betydning. Og hvorfor det? Jo, fordi det å gå tilbake til Den Hellige Skrift, beslutningen om fra nå av bare å godta Skriftens absolutte autoritet og adlyde Guds ord og bud - betyr ennå ikke noen virkelig reformasjon.

Et menneske kan være overbevist av Den Hellige Skrift som det eneste rette, og opptatt av å leve etter den - og fremdeles være alt annet enn en evangelisk kristen.

Og hva er så egentlig selve kjennetegnet på det vi kaller den lutherske reformasjon?

Intet annet enn gjenoppdagelsen av evangeliet.

Luther hadde rast i sitt indre hver gang han møtte Bibelens ord om «Guds rettferdighet» - et rettferdighetskrav han kjente han ikke kunne oppfylle.

Det som skjedde, var at Gud nå åpenbarte for Luther hva Paulus i Rom 1:17 mener med «Guds rettferdighet». Det var gjenoppdagelsen av Bibelens sannhet om synderens rettferdiggjørelse i Jesus Kristus alene. Og Luther skrev: «Så er da dette verset hos Paulus for meg i sannhet blitt porten til Paradiset».

Denne oppdagelsen ble selve reformasjonen. Her ble det som Guds menighet lever av, igjen avdekket. For den sanne menighet lever jo ikke av religionen, ikke av høye opplevelser eller av stor kjennskap til Guds hemmeligheter. Den lever utelukkende av syndenes forlatelse.

Og det menneske og den menighet som på ny har fått åpenbart evangeliet om syndenes forlatelse, vil nå også med et helt nytt alvor høre og holde Guds bud.

Denne gjenoppdagelsen av evangeliet om Guds Sønns fullbrakte verk for syndere, læren om rettferdiggjørelsen, er selve nøkkelen - den eneste til hele Skriften.

Det er bare åpenbarelsen av evangeliet om Guds Sønn, som skiller den sanne kristendom fra den falske.

Og det er dette «den nye sangen» handler om, «sangen ingen kunne lære» (Åp 14:3). Det er sangen om «Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod» (Åp 5:9).

Er det ditt hjertes sang?

-------------------

Det som sterkest har knust vår tids kjennskap til Guds veldige verk gjennom reformasjonen, er det misbruk av denne læren som vi nå gjennom mange år er påvirket av. Og som gjør at det ikke lenger er en virkelig luthersk forkynnelse.

Noe som i tillegg settes inn for å knuse reformasjonens betydning, er påstander om feil og mangler ved Martin Luther selv. For det første er   langt fra alt han beskyldes for, sant. Så trekkes bl.a. hans feilaktige syn på jødene fram. Og selv om det ikke blir noen unnskyldning for ham, skal vi likevel holde klart for oss at dette var den gang så og si hele Europas feilaktige syn på jødene. Det gjaldt altså også de andre reformatorene på Luthers tid. Men vi hører ikke dem trukket fram som eksempler på dette.

Men tar så vi, på grunn av feil og mangler ved Luther selv, avstand fra den åpenbaring over hemmeligheten som Gud sendte gjennom denne stakkars munken, er vi de mest bedratte. Da har vi glemt at ikke en éneste av alle Guds hellige er fullkommen, og at Gud bruker det som ingenting er. Han trer fram på støvet.

Luther viste menneskene bort fra seg selv, og advarte dem mot å kalle seg «lutheranere». Han sier selv: «Hvordan går det til at jeg, arme stinkende kadaver, skulle være kommet dit hen at man skulle kalle Kristi barn med et ulykkesnavn som mitt? Nei, kjære venner, la oss bli kvitt partinavnene, og kalle oss etter Kristus, hvis lære vi har».

Det var Luthers dype overbevisning at kirkehistorien ikke er historien om hva mennesker har foretatt seg, men om det som Guds levende og kraftige ord utretter på sin gang gjennom folkeverdenen. (se f.eks. Kol 1:6).

Både den tyske professor dr.theol Hermann Sasse, og «Nordens evangelist og sjelesørger», Carl Olof Rosenius har begge gitt klart uttrykk for hva som virkelig skjedde i den lutherske reformasjon: Det var intet mindre enn at evangeliet om Guds rettferdighet for syndere i Jesus Kristus alene, for første gang etter apostlenes tid virkelig ble åpenbart for menneskene.      

Og denne lære er det altså vårt land etter grunnlovens § 2 bekjenner seg til - ! En lære dagens forkynnelse og dagens etablerte kristenhet ikke lenger kjenner - !

Reformasjonen lærte kristenheten på nytt «det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære, om evangeliets sannhet»

Mange har opp gjennom årene gått trøtt av tørre læresetninger. Så har slagordet blitt at det er ikke så nøye med læren, «bare vi har kjærlighet». Eller alt konsentreres om gjerninger, om «misjonen».

Men hvis det var noen som var nøye på læren, så var det Kristus og hans disipler. Men hvilken lære? Jo, læren om Guds rettferdighet for syndere i Jesus Kristus alene.

Når da reformasjonen krevde at evangeliet skal læres «rent», da betyr det noe langt mer enn korrekt teologisk teori. For Luther og for reformasjonens bekjennelsesskrifter betyr «lære», og det «å lære» det samme som disse ordene betyr i Det nye testamente: forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for mennesker.

Den forkynnelsen vi alle gjennom mange år er mer eller mindre påvirket av, har lukket øynene våre for det som Det nye testamente mener med «lære».

Lære er forkynnelse av åpenbaringens innhold.

Og i reformasjonen innså de at bekjennelsen er den levende menighets svar på Guds åpenbarte ord («Vi tror og vet at du er Guds hellige», Joh 6:69). Men på samme måte som det «å lære», kan heller ikke det å «bekjenne» skje «uten i Den Hellige Ånd» (1Kor 12:3).

Bekjennelsen for den levende menighet blir da dypest sett benådede synderes lovprisning til Gud: «Store Gud, vi lover deg!»

Og vi må spørre oss selv - hver enkelt: Er dette min bekjennelse: Har jeg virkelig en fordømt, men nå benådet synders lovprisning til Gud - ?

I dag er det få som kan fatte den jubel som i reformasjonen klang gjennom tusener av hjerter når de gikk gjennom gatene syngende på salmene om synderens rettferdiggjørelse i Lammets blod.

De hadde fått se hva syndenes forlatelse er. De så sannheten i ordet i katekismen: «Der hvor syndenes forlatelse er, der er også liv og salighet».

De forstod hva Guds ord er. Og at en bokstavelig talt kan leve av Guds ord. Ja, at uten det kan en ikke leve.

La oss se nærmere på gullkornene som kjennetegnet reformasjonens «rene lære» - og som setter fanger fri !

Vi hører sagt at vi i dag «trenger en forkynnelse som løfter oss opp». Men Luther sier: «Du sier du vil bli frelst, hellig og god. Men før du kan bli det du vil, må du bli det Gud vil: Du må først bli det du er; en synder, fordømt, forbannet, fortapt» (Luther).

For den som ikke bare sier, men også vet at han i seg selv er en fortapt synder, er det en stor trøst å få en levende, skrifttro forkynnelse som stadfester at det er slik vi er, og at vi ikke kan vente noe mere av oss selv. Da står døren åpen for evangeliet. Og det er bare fortapte, fordømte syndere som blir frelst - og priser Lammet!

Så har vi en forkynnelse som kommer lenger, men stopper opp ved menneskets personlige synder. Som om vi først og fremst, og bare, skal dømmes etter våre egne synder - ! Nei, Guds ord viser at vi først og fremst skal dømmes etter en annens (Adams) synd, - og kunne frelses ved en annens (Kristi) soning.

Derfor må vi kjenne Arven fra Adam - og Arven fra Kristus.

Avviser vi arven fra Adam, avviser vi også arven fra Kristus.

Skapelsen

Gud skapte mennesket i sitt bilde. Han sa: «la oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse», 1Mos 1:26. Blant alle skapninger valgte han ut mennesket til et inderlig samfunn med seg selv.

At mennesket ble skapt i Guds bilde, vil si at det ble skapt i fullkommen harmoni med Guds eget vesen. All synd, alt ureint og ufullkomment skulle være utelukket i dette hellige samfunnet Gud ville ha med mennesket.

I dette åpne samfunnet med Gud levde så menneskene før fallet.

Fallet

Men Gud hadde sagt til menneskene at «den dag du eter av kunnskapens tre, skal du visselig dø», 1Mos 2:17. Og menneskene åt av kunnskapens tre. Luther sier: «Det er Djevelens egentlige gift; at menneskene vil være klokere enn de er skapt av Gud». Og det er ikke noe som fører menneskene ut i så stor villfarelse og så stort fiendskap mot Gud og hans veier, som den kunnskap og visdom de innbiller seg de har.

Skriften sier at «kunnskapen oppblåser», 1Kor 8:1, «Gud står de stolte imot», 1Pet 5:5, og han skjuler sitt lys for «de vise og forstandige», Mat 11:25.

Gud fullbyrdet omgående den dom han hadde uttalt; den dagen de åt av kunnskapens tre, inntraff straks den åndelige død. Dette var døden, som Skriften sier: «Kjødets attrå er død», Rom 8:6. Det er akkurat dette som er den åndelige døden, når vår sjel og ånd gjennom synden forlater Gud. På nøyaktig samme måte som i den legemlige død, at sjelen forlater legemet. «Når synden er fullbyrdet, føder den død». Jak 1:15,   konf. Rom 6: 23. 7: 5.

At det åpne, fullkomne samfunnet med Gud er brutt, demonstreres straks ved at nå gjemmer de seg når de hører Guds fottrinn i hagen. Og hvor sterk kontrasten er blitt, ser vi når de lyver, og til og med forsøker å skyve skylden for fallet over på Gud; «Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt», 1Mos. 3,12.

Følgene av fallet

Arvesynden

Gud hadde satt Adam som menneskehetens første stedfortreder. Ved Adams fall i synd har alle mennesker arvet den åndelige død, og bærer i seg roten til alt ondt. «..de mange døde på grunn av den enes fall», «dommen kom etter den enes synd og ble til fordømmelse», «én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:15, 16,18.

Her vil vi straks rette oppmerksomheten mot Guds store hemmelighet: Hvordan Gud tilregner - så vel Adams synd, som Kristi rettferdighet.

Det er etter denne guddommelige læren vår frelse står eller faller. Er ikke Adams synd vår - så er heller ikke Kristi rettferdighet vår!

Vi ser meget snart i GT hvordan «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang», 1Mos 6:5, og at «menneskehjertets tanker er onde fra ungdommen av», 1Mos 8:21.

Og slik har det fortsatt fra slekt til slekt. «Alle er veket av, det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne», Rom 3:10-18.

Da Kristus kom til verden, gav han oss det samme vitnesbyrd om menneskenes hjerte. Han sier: «Innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand», Mark 7:21, konf. Matt 20:15.

Ethvert menneske fødes altså til jorden med denne Adams arv. Vi er alle «av naturen vredens barn», Ef 2:3. Vi frykter ikke Gud, vi er ikke redd for synden.

Den som ikke vil tro han er så totalt fordervet, skal bare alvorlig forsøke seg på Guds bud - bare én eneste dag å oppfylle dem. Så vil han få se at han ikke én eneste time, nei, ikke ett minutt vil være i stand til å gjøre dette alvorlig; kunne elske Gud av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin makt». 5Mos 6:5, Matt 22:37.

I fallet mistet vi Gudsbildet

I dag hører vi stadig gjentatt i forkynnelsen at «vi er jo skapt i Guds bilde».

Men det er en forferdelig synd å forkynne dette. Guds uttalte dom ble fullbyrdet, og vi mistet Guds bilde. Dokumentasjonen finnes alt i 1Mos 5:3 hvor Skriften forteller at «Adam fikk en sønn i sin (altså ikke i Guds) liknelse, etter sitt bilde».

Dommen: «..da skal du visselig dø» betydde noe så markert at Guds bilde så totalt skulle utdø i mennesket, så det ikke lenger fantes i hele menneskeslekten.

Da ble gudsfrykten tatt bort fra menneskenaturen. Og fra det øyeblikk har den aldri vært å finne der.

Adam var menneskehetens første stedfortreder. Han besto ikke prøven, og drog hele menneskeslekten med i fallet. «Det som er født av kjødet, er kjød», Joh 3:6.

Det Gudsbildet som forsvant i syndefallet, er det bilde Gud hadde preget av seg selv og sin natur, først og fremst i menneskets hjerte. Noe som så også fikk prege hele mennesket. Etter syndefallet, i dag, ser vi hvordan verdens selvopptatthet preger menneskenes hjerter, og skinner ofte fram fra det naturlige menneskes ansikt.

En av de mest kjente «lærebøker» i vår nordiske kristenhet har vært «Sannhet til Gudfryktighet» av Pontoppidan, men som dessverre er svært lite kjent i dagens kristenhet. Der sier Pontoppidan: «Er da Guds-bildet gått helt tapt på grunn av synden? Ja. Får vi det aldri tilbake? Jo, Guds barn, som er gjenfødt og daglig fornyes til Guds bilde, får det igjen. Her på jorden blir det riktignok ufullkomment, men i himmelen skal de bære det helt fullkomment».

«solgt til trell under synden», Rom 7:14.

Ved Adams fall i synd har alle mennesker arvet den åndelige død, er fiender av Gud og hans vilje, og bærer i seg roten til alt ondt. De er «solgt til trell under synden», Rom 7:14.

Vår trellestand viser seg tydelig i oss også «på vei hjemover». Vi ser hvordan «den fortapte sønn», Luk 10, etter å ha stått opp og begitt seg på hjemveien, planlegger møtet med sin far og hva han skal si: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg, og er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Men la meg bare få lov å være som en av dine leiefolk».

Han vil hjem. Men føler seg ikke «verdig» til å være sønn. Men en av farens leiefolk, føler han seg derimot verdig til å være. Der kan han «oppfylle betingelsene» - og tilfredsstilles med det!. Men mens han ennå er langt borte ser faren ham, kommer imot ham, faller ham om halsen og kysser ham.

Husk at mennesket - i seg selv - alltid er langt borte!

Vi mistet den frie vilje

I dag hører vi stadig forkynt at «vi har jo en fri vilje», og «du må jo ville»... «du kan bli frelst i kveld hvis du vil» o.s.v.

For det første skal vi ha klart for oss at uttrykket en «fri vilje» overhodet ikke forekommer i Bibelen. At vi av oss selv skulle ha kraft til å bestemme oss for, og dermed bli frelst, til å stå imot det onde og gjøre det gode - er bare en innbilning, som en dyp frukt av slangens ord: «Dere skal bli lik Gud...»

Den frie vilje i denne betydning er en drøm, men sterk nok til å vekke all mulig selvsikkerhet - og all fortvilelse - !

Kunne den sjelen som er vakt, bare innse at han av seg selv ikke er i stand til å virke noe som helst i sitt frelsesforhold, at den frie viljen er tapt, at hele ham er solgt under synden - da ville han nok snart finne sin trøst i Kristus, gi opp alt sitt eget strev med å bli frelst, og bare kaste seg som en død for Jesu føtter, av bare nåde.

Paulus sier: «Loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden», Rom 7:14. Vi er «solgt under synden» - solgt som en trell til en hard herre. Og han sier videre: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg», «For det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg», Rom 7:19,15.

Hvor er nå den frie viljen?

Det er ikke for ingen ting Skriften taler så sterkt om vårt forderv. Det har sin gode grunn. Om Kristus dør for oss hundre ganger, og det blir forkynt aldri så herlig for oss, så vil alt sammen bli uten frukt hvis vi tror vi har en fri vilje i vårt frelsesforhold. For hvis da en vakt sjel innser at han ikke har sterk nok vilje til å holde Guds ord, så vil all forkynnelse om Kristus ikke hjelpe ham noen ting. Han kan jo ikke tro. For når han tror han har en fri vilje, og dermed kraft til å gjøre det gode, og så ser at han likevel ikke makter dette, så tør han selvsagt ikke ta imot nåden.

Hele Guds evangelium hjelper oss altså ingen ting, hvis vi ikke kjenner Skriftens lære om syndens makt over hele vår natur.

Det er underlig hvordan det er visse sannheter vi aldri virkelig kan tro og holde fast på, men stadig rett og slett glemmer, selv om disse slett ikke er de største hemmelighetene. Vi kan tro at Gud ble menneske, at Kristus gir oss sitt legeme og blod o.s.v.. Men vi kan ikke tro det som er langt mindre underlig, og som vi daglig erfarer, at alt kjød er fordervet, fylt av slangens sæd, dødt og avmektig overfor synden. Slik at vi ikke har en fri vilje og kraft til å gjøre det gode vi vil o.s.v.

Reformatorene kjente til den makt som lå i akkurat dette, når de med stor styrke kjempet for den rette bekjennelsen om arvesynden, den frie viljen o.l. For mister vi den klare læren om dette, da får de verste villfarelsene straks fritt løp.

En av våre gamle lærere sier omkring dette at vi ikke har en fri vilje, men «en bundet vilje», at «dersom ikke dette ord om den bundne vilje lyder klart og kraftig i menigheten, så lyder aldeles sikkert heller ikke det sanne evangelium der».

Rettferdiggjørelsen

Gud er rettferdig, og krever en fullkommen oppfyllelse av hele sin lov. Men menneskene ser sin egen synd og skyld bare i samme grad som de ser hvor hellig Gud og hans lov er - !

«Er jeg så blitt overbevist om at jeg ikke er i stand til å betale min gjeld, er jeg ikke dermed gjeldfri - ! Nei, det jeg skylder må betales! Den eneste utveien er at en annen betaler gjelden for meg. Da først blir jeg rettmessig gjeldfri» (C.O.Rosenius).

Om Gud skulle dømme, selv sine hellige, etter hva de er i seg selv, da var det ikke en eneste sjel som ble frelst. Mens vi ennå er her i livet må vi være rettferdiggjort og helliggjort. Hvis ikke, er vi evig fortapt. Gud hjelpe oss til å holder dette klart for oss!

Det som skjedde i reformasjonen, var, som nevnt, at Gud åpenbarte for Luther hva Paulus i Rom 1:17 mener med «Guds rettferdighet». At «i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet». Det var gjenoppdagelsen av Bibelens sannhet om synderens rettferdiggjørelse av bare nåde, ved tro.

Luther sier i sin «Store Galaterbrevskommentar»: «Vi taler om mange slags rettferdighet, så som den mellommenneskelige og juridiske, rettferdigheten etter de ti bud som Moses har gitt, o.s.v.

Men troens rettferdighet ligger på et helt annet plan. Den består ikke i å oppfylle Guds lov, eller overhodet i våre gjerninger. Den er noe helt annet, den er en passiv rettferdighet, mens de foran nevnte er aktive. Her er det ikke spørsmål om å handle eller gi Gud noe. Nei, her står vi utelukkende som mottaker, og lar en annen virke i oss, nemlig Gud.

Det er en rettferdighet som ikke består i noe hos oss. Ikke så mye som en tanke. Bare ene og alene i at Kristus gikk til Faderen (Joh 16:10).

Derfor finner jeg det passende å kalle troens rettferdighet, eller den kristne rettferdigheten, passiv. Dette er en hemmelig og skjult rettferdighet, som verden ikke forstår, og som de kristne av seg selv ikke er i stand til å holde fast på.

Så kaster jeg da langt fra meg all aktiv, all min egen, all den guddommelige lovens rettferdighet. Og holder meg utelukkende til den passive - som er nådens, barmhjertighetens og syndsforlatelsens rettferdighet. Kort sagt: Kristi og Den Hellige Ånds rettferdighet. Som vi ikke er i stand til å skape, men som vi erfarer. Som vi ikke eier, men mottar, når Gud Fader gir oss den gjennom Jesus Kristus».

C.O.Rosenius sier: «Det er ganske bemerkelsesverdig at vi i så mange europeiske kirkers bekjennelser ser dette fremhevet som Luther også så ettertrykkelig gjorde; at vår rettferdighet innfor Gud ikke består i noe nådens verk i våre hjerter, i selve troen, eller i noe som helst annet som Gud har virket i oss. Men er helt utenfor oss - i Kristi egen rettferdighet.

Det er dette vi aldri riktig kan tro og holde fast på. For det står som en temmelig usannsynlig rettferdighet for meg, at jeg skal være rettferdig innfor Gud på en slik måte at i meg selv finnes det absolutt ikke noe som helst som tilfredsstiller Gud. Ingen gjerning, ingen egenskap, ikke så mye som en tanke. Men at min rettferdighet i stedet helt og holdent skal bestå i det som Kristus har gjort og er for meg.

Men nettopp derfor er det jo at vår rettferdighet er så fullt ut fullkommen. Slik at vi innfor Guds øyne er rett og slett «opphøyde» (Sal 89:17), «er jo helt rene» (Joh 13:10), er «hellige og ulastelige og ustraffelige» (Kol 1:22)».

Det er Guds rettferdighet alene som er kilden til all sann kristendom, alt liv og kraft, all fred, kjærlighet og helliggjørende nåde i hjertet.

Da er det jo en tragedie at den etablerte kristenhet er så lite opptatt med Guds rettferdighet.

Men denne tragedien har selvsagt igjen sin bakgrunn i den generelle holdningen i vår natur, som motsetter seg alt som ikke samstemmer med den. I tillegg setter så også sjelefienden inn. For han vet meget godt at dette er selve «løsenet» som rykker sjeler fra hans rike, og beholder dem hos Gud.

Derfor må vi nøye merke oss reformasjonens budskap om hvordan vi kommer til troen og om rettferdiggjørelsen, som er det aller herligste, frigjørende budskap for fattige syndere. Det er dette som blir alle de troendes liv og styrke her på jord, og som de frelste skal lovprise Lammet for i all evighet i himmelen.

Bare det at det er Gud selv som har frembrakt denne rettferdighet for oss, var grunn nok for å kalle den «Guds rettferdighet». Men det er også virkelig, dypest sett, Guds rettferdighet. Det er Gud i Kristus som er «rettferdig for urettferdige».

«Guds rettferdighet» er den rettferdighet, eller oppfyllelse av loven, som Kristus fullbyrdet for oss både gjennom hans stedfortredende liv og hans stedfortredende lidelse.

Det er ikke noe menneske som har Guds nåde, hvis de ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus. For liksom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde, men bare etter fortjeneste, så gjelder tvert imot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet hos dem som er i Kristus Jesus, (Rom 8:1).

Det finnes altså noen mennesker på jorden som Gud aldri tilregner syndenes deres - ! Tror du dette?

Egenrettferdigheten

Vi har utallige former for egenrettferdighet. Her nevner vi bare en av de mest farlige formene.

Vi hører ikke sjelden at «du må jo tro. Det står jo i Bibelen at vi må tro». Men dette betyr jo at da er du en kristen når du vil være det. Og dermed har disse menneskene gjort troen om til en gjerning.

Men Guds ord taler klart om at vi «ble holdt i varetekt under loven inntil den tro som skulle komme, ble åpenbart, Gal 3:23. «Men nå, når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren», v.25. Og Skriften sier videre at «troen kommer av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord», Rom 10:17.

Men i all menneskelig natur ligger det en trang etter å gjøre seg til overfor Gud. Dette gjelder særlig sterkt hos det vakte menneske, som straks forsøker å gjøre seg verdig overfor Gud.

Denne selvrettferdiggjørelsen kan nok foregå i stort alvor. Men får da ikke Ånden etter hvert åpne menneskets øyne for det dype syndens forderv og lovens åndelige krav, så blir dette mennesket bare en fariseer. Eller mennesket blir en slave under trelldommens åk.

Paulus hadde intet håp om at hans «frender etter kjødet» kunne bli frelst, så lenge de lå fanget i sitt alvor og sin nidkjærhet (Rom 9 og 10).

Den rette omvendelsen kjennetegnes ved en trøstesløshet over alt mennesket finner hos seg selv, og gjør at det akkurat gjennom dette drives til Kristus. Så lenge mennesket kan holde seg borte fra Kristus, er syndserkjennelsen for liten. Det kreves så mye at han ikke kan leve uten Kristus, ikke kan få ro før han ser seg frelst i ham. Det kreves ikke mindre, men heller ikke mer.

Derfor sier Luther at «Troens veske må ha to rom; ett for læren om hvordan alt kjød ble fordervet og fylt av slangens sæd i syndefallet. Og det andre for læren om hvordan alt dette ble sonet av kvinnens sæd i Kristi død».

Og Rosenius tilføyer: «Har jeg ikke den første læren, så vil det resultere i at også den andre blir revet fra meg».

«Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud som viser miskunn», Rom 9:16.

Hva er det vi får ved rettferdiggjørelsen?

Ganske mange, også store forkynnere, kommer ikke lenger enn at vi i rettferdiggjørelsen får gjenopprettelsen av det som ble tapt ved syndefallet.

Men det er langt fra sannheten. Skriften vitner tvert imot om at vi ved den andre Adam, Kristus, har fått «meget mer» - noe Paulus til og med gjentar (Rom 5:15-17).

Den rettferdighet Adam eide før fallet, og som han kunne falle ut av, gikk tapt for hele menneskeslekten gjennom Adams ulydighet. Ved gjenfødelsen får vi nå Jesu Kristi egen rettferdighet. Og denne er langt større enn den rettferdighet som gikk tapt i syndefallet.

Her forstår vi Augustins jubel: «Å, du salige syndefall, som gir så stor en nåde og så herlig en oppreisning! - (en uttrykksform som ikke må misoppfattes).

Og tenk alltid over dette:

Vår rettferdighet er fullkommen, just fordi den er bare i Kristus.

«Nå har den store Herren Gud fattet en evig frelsesplan, som er så stor at selve Guds rettferdighet krever vår benådning. For det ville ikke være rettferdig å kreve oppgjør to ganger for samme skyld - !

Er det sonet for våre synder med Jesu blod, så skal ikke soning kreves av oss - så lenge Gud er rettferdig, og ikke forkaster den løsepengen han selv har godtatt for våre synder» (C.O.Rosenius).

Det er denne Guds rettferdighet som skildres som «den beste kledningen» (Luk 15:22), som «bryllupsklær» (Mat 22:12), og som «rent og skinnende fint lin som er gjort hvitt i Lammets blod» (Åp 7:14, 19:8).

Omvendelsen - eller det å komme til troen

Luther fikk oppleve at mange av dem som fikk ta imot den uforskyldte nåde ved tro alene, på ny vendte seg til romerkirkens eller annen form for gjerningskristendom. Og Luther sa: «Vi har nå, etter 10 år, omsider kommet der hen at vi har fått en liten bibelsk, evangelisk menighet. Men jeg vet at på tre dager kan alt være lagt dødt ved ett éneste ord om den frie vilje».

Det ble etter hvert åpenbart at frafallet fra evangeliet, tilbake til gjerningskristendom, først og fremst hadde sin grunn i læren om hvordan troen oppstår, eller omvendelsen.

Spørsmålet hvem som virker omvendelsen, kan bare besvares på bakgrunn av Skriftens egne ord. Vi hører så ofte: «Har du hørt at han eller hun har omvendt seg?». Men det er ikke noe menneske som er i stand til å omvende seg til Gud. Jesus sa: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», Joh 6:44. «Mange skal søke å komme inn og ikke være i stand til det», Luk 13:24.

Og mennesket kan heller ikke virke noe av dette «sammen med Gud». Enten det nå heter at mennesket begynner, og Gud fullbyrder prosessen. Eller det heter at Gud begynner, og mennesket fullbyrder denne prosessen.

Det er Gud alene som virker omvendelsen. I omvendelsen er mennesket bare den som omvendes. D.v.s. at mennesket selv ikke er aktiv i sin omvendelse. Det bare erfarer, eller utsettes, for omvendelsen. Dette er Skriftens og den lutherske reformasjons lære om omvendelsen. «Omvend meg du (Gud), så blir jeg omvendt!», Jer 31:18.

Vi må få se at frelsen ligger utenfor menneskets rekkevidde.

Skriften ikke bare frakjenner mennesket enhver mulighet til å tro på evangeliet (Joh 6:44, 1Kor 2:14). Det til og med stadfester menneskets motstridighet mot evangeliet, og rett og slett fiendskap mot Gud, - så lenge det bare er det naturlige (uomvendte) menneske (Rom 8:7).

Skriften viser at et menneske kommer til tro på Kristus utelukkende som et verk av Guds nåde og allmakt (Fil 1:29, Ef 1:19-20). Og kaller det en fødsel som er virket av Gud, Joh 1:12-13. Eller som en oppvekkelse fra de døde, Kol 2:12.

Skriften gir selv et skarpt og avklarende bilde på hvordan vi «blir omvendt»/kommer til troen «fra mørket til sitt underfulle lys». Den sammenlikner vår gjenfødelse med Guds skaperverk, 2Kor 4:6. («Jorden lå øde og tom, det var mørke over det store dyp.... Da sa Gud: Bli lys! Og det ble lys», 1Mos 1:2-3).

For å forstå at det er Gud alene som virker omvendelsen, må vi ha klart for oss at omvendelsen består i å komme til tro på evangeliet. Har vi ikke det, blir vi lett bedratt. Da ser vi lett på ytre omstendigheter, og blir opptatt med mangt som kan se ut som om det fører oss nærmere Gud.

For menneskene kan foreta seg utrolig mye av kristelig aktivitet med det bevisste eller ubevisste mål å få nåde hos Gud. Men de er overhode ikke i stand til at tro at Gud for Kristi skyld er nådig mot dem uten noe som helst tiltak fra deres side (1Kor 2:14, Rom 8:7).

Vi hører ofte talt så fint om «en dragning mot Gud» hos det naturlige menneske, en oppriktig iver etter forsoning med Gud. Men da glemmer de at som det naturlige, ugjenfødte menneske, kan det bare skje på lovens vei - altså i motsatt retning av veien som går til evangeliets Gud.

Denne dragningen mot Gud var særdeles sterkt utviklet hos Paulus før hans omvendelse. Men ifølge ham selv førte dette absolutt ikke til at han kom nærmere Gud. Det gjorde ham tvert imot «rasende» mot de kristne og evangeliet (Apg 26:9 flg.).

Luther viser hvordan Jesus brukte lignelsen om mannen som var falt blant røvere, som bilde på hvordan et menneske blir frelst.

Mannen ligger der, ved veikanten, avkledd og halvdød etter slagene (loven har påført ham). Han har gitt opp og «mistet enhver tro på at han kan bli frelst» (Luther). Så kommer Jesus («en samaritan») forbi.

Les denne beretningen fra Luk 10:25-35 med dette bildet for øye! Da vil du se at han som ligger ved veikanten foretar seg ikke noe som helst. Intet tyder på at han i det hele tatt registrerer at Jesus kommer til ham.

Det er Jesus som foretar seg alt. Han kommer forbi. Får se ham ligge der. Får inderlig medynk med ham. Bøyer seg ned til ham. Forbinder sårene og heller olje og vin i dem. Løfter ham opp på sitt eget dyr. Fører ham til herberget og pleier ham der. Betaler for ham og sier til verten: «Hva mer du måtte legge ut, det skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake» (konf. Jes 40:1-2).

Troens karakter

I Edens hage ble evangeliet forkynt for første gang. Men det ligger en dyp hemmelighet i hvem dette budskapet ble forkynt til. Disse ordene: «Kvinnens sæd skal knuse ditt (slangens) hode» (1Mos 3:15), ble nemlig uttalt som en dom mot djevelen, - ikke sagt direkte til Adam og Eva.

Men Adam og Eva stod og hørte det. Var altså bare passive tilhørere da Gud forkynte for slangen dette glade budskapet om hvordan Gud selv alt hadde ferdig menneskets frelse.

Dermed blir dette en åpenbaring av troens vesen; at troen ikke er annet enn å høre Guds ord. Høre om Guds egne gjerninger for å knuse synd, død og djevel. Høre om den Stedfortreder Gud har reist opp som vår løsepenge.

Der står Adam og Eva med sin synd, og får oppleve at frelsen kommer til dem uten noen som helst egen gjerning fra deres side. Og vi lærer av dette at troen til frelse får vi ved å høre og se i Ordet at Herren selv har fullført vår frelse.

«Ble synden stor, så ble nåden ennå større», Rom 5:20.

Det er ingen virkelig nåde, hvis den ikke er virkelig uforskyldt (C.O.Rosenius).

Troens visshet

Hvis en sier at det var frelsesvissheten som kjennetegnet Luthers forkynnelse, så må en først gå nærmere inn på hva en da mener med frelsesvisshet. Oppfatter en det som en visshet om sin egen salighet, liksom en garanti for at jeg personlig nok skal være sikret frelsen i evighet, så vil det være riktigst å si at Luther aldri lærte noen slik frelsesvisshet, men tvert imot advarte mot det som djevelens farligste snare.

Den visshet som Luther så utrettelig innprentet er av en helt annen karakter. Den er vissheten om at Gud er kjærlighet, og at han har all makt og vil føre sitt ord, sin vilje og sine løfter igjennom, uansett alt det som står den imot.

For ånden i det nye menneske som er skapt av Ordet, er dette virkelig visshet og virkelig trygghet. Men for kjødet er det like mye en drepende dom. For «kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike» (1Kor 15:50).

Troen og vissheten blir dermed en tro på og en visshet om Guds seier over synd, død, djevel og helvete, slik det ble fullbrakt etter Guds vilje. Over denne seier kan ånden, men ikke kjødet, glede seg.

Luthers rettferdiggjørelseslære, og dermed hele «hans» reformasjon, har altså bare étt eneste siktepunkt; den tro som gir Gud alene æren.

«Det som skjedde da vi i syndefallet mistet Gudsbildet, var at forstanden ble formørket, og hjertet falt fra Gud. Troen, sett i noe utvidet forstand, er da ganske enkelt at Guds bilde på ny opprettes i det falne menneske. Troen er ikke en søvnig og svak tanke i hjertet, men Den Hellige Ånds egen gave og verk i oss, som forvandler oss og gjør nye mennesker av oss» (Pontoppidan). (Se f.eks.Gal 3:23-25).

Troen er blikket uavlatelig festet på Kristus - som de som var bitt av serafslangene, hele tiden måtte holde blikket festet på den serafslangen som var reist opp på en stang i ørkenen. Så skulle de leve. Men lot de blikket gli over på sine dødbringende bitt, døde de (4Mos 21:5-9).

«Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen - uten helliggjørelse, anger, tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør allting for meg» (Luther).

---------------

Reformasjonen lærte kristenheten

«det dødelige alvor om den rene lære»,

et alvor hele vårt evige liv avhenger av.

-----------------


bunn-bilde

Webdesign ©Salit