Det som var fra begynnelsen

«Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus. Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen», 1Joh 1:1-4.

Vi merker oss at de versene Gud her vil dele med oss, slutter med: «Dette skriver vi til dere for at deres glede kan være fullkommen».

Da kan det ikke være hva som helst av det de «hadde sett og hørt» i følge med Jesus, som de sier at: «det forkynner vi dere».

Veldige skildringer f.eks. av Jesu underverk sammen med disiplene, som de ofte opplevde sammen med ham, kan nok oppgløde oss. Det kan minne oss om å vende oss til Gud med alle ting, også våre legemlige svakheter. Og til å be om at Guds nådegaver i langt større grad må komme blant oss «i rette skikk».

Men det er langt fra at slike vitnesbyrd kan gjøre vår glede fullkommen!

Guds hemmelighet er Kristus, Kol 2:2. Men det Gud i sin store nåde her vil ta oss med inn i, i dette Skriftordet, er det vi godt kan kalle «den fullkomne hemmelighet». Som er det som kan gjøre vår glede fullkommen.

Og det er akkurat det som Johannes innleder hele brevet med: «Det som var fra begynnelsen»!

Han sier: «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt...». «Det som vi har hørt» kan selvsagt også gå på det disiplene hadde hørt av Jesu egen tale der de vandret sammen med ham. Men vi har all grunn til å tro at disse ordene først og fremst hadde sammenheng med ordene foran: «Det som var fra begynnelsen», og som nettopp var det de hadde hørt forkynt så langt tilbake de kunne huske som barn.

Dermed kunne de også omtale Jesus selv som det som var fra begynnelsen, og fortsette slik om ham: «det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved». For Jesus var selv fra begynnelsen. Gud sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse», 1Mos 1:26.

Men var det så mennesket Jesus? Eller var det noe nytt som han talte, han som de hadde sett med sine øyne, og hadde betraktet, og som deres hender rørte ved, - som er det sentrale her?

Nei, det Johannes her er opptatt med, er det eneste som kan gjøre vår glede fullkommen. Det er det apostelen straks åpner brevet med; det som var fra begynnelsen, det de hadde hørt fra de var små, og som han så fullfører setningen med: «... om livets Ord». Som jo var i begynnelsen, var hos Gud, og som var Gud, Joh 1:1.

Det hadde de nå hørt i en menneskelig røst, sett i menneskelig skikkelse, betraktet og rørt ved.

Det som kan gjøre vår glede fullkommen

Hva var det så, mer konkret, som var så uendelig stort at forkynnelsen av dette kunne gjøre gleden fullkommen for leserne av dette brevet?

Det som var fra begynnelsen, var det skapelsen? Som det jo kunne skrives utallige brever - og bøker - om. Som alt er veldige vitnesbyrd om Guds allmakts skapermakt og kjærlighet til menneskene. Men som aldri kan gjøre vår glede fullkommen.

Nei, det Johannes forkynner er det som angår hele menneskehetens største anliggende; frelse eller fortapelse. Og «den fullkomne hemmelighet», som vi sa, i det de opplevde i samfunnet med Jesus, er selve dybden i sannheten om vår frelse. Det var fra begynnelsen, det var til før verden og noe menneske slapp ut av Guds hånd!

Det evige liv - var fra begynnelsen

Nå kommer vi til nåden over nåde, den herlige sannhet apostelen Johannes utlegger for oss: «- og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss -».

Det var selve det evige liv, «som var hos Faderen og ble åpenbart for oss». De ikke bare så Jesus i menneskelig skikkelse mellom seg. Men de fikk åpenbart at der, mellom dem, stod han som er det evige liv.

I kapittel 5 vers 11 i dette samme brevet skriver Johannes at «Gud har gitt oss evig liv. Og dette liv er i hans Sønn». Og i Johannes evangelium kap.1 v.4 sier han: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys».

Utvalgt - fra begynnelsen

De kjente ordene: «Mange er kalt, men få er utvalgt», Mat 22:14, arbeider med og anfekter mange. Du vet du er kalt. Det har du kjent. Men er du blant de få som er utvalgt?

Her gjør den tradisjonelle utleggelsen av ordet «utvalgt» bare vondt verre. Der heter det oftest riktignok at utvelgelsen er fra evighet av. Men så fortsetter det med at de som er utvalgt, er dem som Gud i sin forutviten ser kommer til troen, og blir ved i troen inntil enden.

En slik utleggelse gjør jo utvelgelsen avhengig av troen i seg selv, og legger nettopp grunnlag for tvil og anfektelse. For om jeg nå er kommet til troen, - noe jeg kanskje også stadig anfektes på - , vil jeg da også bli ved i troen inntil enden?

Øivind Andersen sier så slående: «Hva gjør en møbelsnekker som tar etter et nytt emne, og finner ett som er ødelagt. Prøver han å lappe på det? Nei, han velger ut et annet i stedet. Slik gjorde Gud. Han valgte ut sin Sønn i stedet for hele verden».

Apostlene - og reformasjonen - hadde bare Skriftens eget grunnlag for utvelgelsen: Det som var fra begynnelsen. Gud har jo «utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt» - ! Gud taler til dem som er på fjellet sammen med Jesus: «Dette er min Sønn, den utvalgte,...», Luk 9:35. (bestemt form entall, fordi der er bare én utvalgt!). Og alle dem som har livet i Guds Sønn, er da utvalgt i/ved ham. Vi har jo alt i ham!

Lammet er slaktet - fra begynnelsen

Lammet er i Guds øyne slaktet før verdens grunnvoll ble lagt, Åp 3:8.

Gud forkynte gjennom budskapet til Moses at «hver husfar skal ta seg ut et lam, et lam for hvert hus». Lammet skulle slaktes, og blodet skulle «strykes på begge dørstolpene og den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det», 2Mos 12:3.

Alt dette hadde døperen Johannes hørt forkynt og sett praktisert fra han var ganske liten. Og så ser han Jesus første gang komme mot seg, og utbryter: «Se der Guds Lam, som bærer verdens synd!», Joh 1:29. Med andre ord: Se der det lam Gud, som far for hele verden (sitt hus), før verdens grunnvoll ble lagt, har tatt ut til sonoffer.

Ditt navn er innskrevet i Livets bok - fra begynnelsen

Når blir ditt navn innskrevet i Livets bok? Dette hører du mang en forskjellig utleggelse om. Det heter at det skjer «når du bøyde deg», «når du tok imot Jesus», «når du ble døpt» o.s.v.

Nei, du er innskrevet i Livets bok, som er Lammet, «før verdens grunnvoll ble lagt»...., Åp 13:8, 17:8. «Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg», (i Lammets naglemerker i hendene), Jes 49: 16.

Vi legger merke til at det aldri er sagt i Skriften, som noe løfte hvis vi foretar oss noe som helst, at da vil vårt navn bli skrevet inn i Livets bok. Bare at «Jeg skal så visst ikke utslette hans navn av Livets bok», Åp 3:5.

Øivind Andersen sier: «Alle menneskers navn er innskrevet i Livets bok før verdens grunnvoll ble lagt. Når så Gud ser at et menneske avviser sitt siste kall, utsletter Gud dette menneskets navn».

Og dette var så budskapet de første syndere på jorden hørte forkynt:

Hvordan Gud før verdens grunnvoll ble lagt, har gjort din og min største sak til et oppgjør mellom Sønnen og Satan!

Halleluja! Halleluja!

Det som skjedde i Edens hage er et veldig budskap til deg - hvis du er en synder! Der står de skjelvende under Guds avsløring av deres fall. De venter på dommen, fordømmelsen. Så stort om da Herren bare hadde fortalt dem at han skulle ordne opp for dem og tilgi dem. Hele sitt liv ville de kunne minne hverandre om hva han hadde sagt han ville gjøre.

Men i stedet får de oppleve det som er langt større, det eneste som kan gjøre at deres glede kan være fullkommen: De får stå og høre hans domsforkynnelse - ikke over dem, men for dem - over selve slangen. De får stå der og høre selve evangeliet bli forkynt for første gang. Og de får høre ham som hvert menneskes evighet avhenger av, selv forkynne for vår store motstander at han, Gud, har sitt råd ferdig før verdens grunnvoll ble lagt: «Kvinnens ætt (Kristus) skal knuse slangens hode».

Dette - ikke opplevelsen - men budskapet - kunne de så ta imot og leve på hele sitt liv, så deres glede kunne være fullkommen.

Han forkynte for slangen det som var fra begynnelsen: «Han utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4. Så «sendte han sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss», Rom 8:3-4. Fordømte altså synden i hans, Sønnens, kjød, som var utvalgt som vår stedfortreder. Og fordømte dermed synden i oss som av Guds nåde er skjult i Kristus Jesus, som også har tatt bolig i oss.

Hele din frelse

Guds fullkomne frelsesverk: Det evige liv - utvelgelsen - forsoningen i Lammet som ble slaktet - navnet innskrevet i Livets bok  - har vi nå sett var fra begynnelsen - i Jesus Kristus.

Og budskapet skal på den store dag lyde til dem ved Guds høyre side: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt dere fra verdens grunnvoll ble lagt», Mat 25:34.

Vi hører budskapet gjennom David i Salme 13: «Jeg setter min lit til din miskunnhet. Mitt hjerte skal fryde seg i din frelse». Og i Salme 91: (om den som sitter i Den Høyestes ly, som bor i Den Allmektiges skygge..»): «For han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil sette ham trygt på et høyt sted, for han kjenner mitt navn.... Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse».

Vi hører profetiene om hans komme, bl.a. i Jes 62:11: «Si til Sions datter: Se, din frelse kommer! Se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham».

Og selve oppfyllelsen av løftet om frelse og evig liv kom til vår jord. Bare åtte dager gammel bæres han fram av sine foreldre i templet. Og her løfter Simeon dette lille Jesusbarnet - det ufullbrakte frelsesverk - opp for Guds åsyn, og utbryter: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred.... 

Men kjære deg som leser dette: Hvordan har du lest det Simeon der videre utbryter? Jeg vet nemlig at svært mange har lest det slik jeg selv gjorde i mange år: «For mine øyne har sett din frelser». Men det står ikke det. Det er «den fullkomne hemmelighet» som her forkynnes: Han sier: ..for mine øyne har sett din frelse!», Luk 2:29-30.

Men ikke alle mennesker har del i dette som var fra begynnelsen. Det må da ha den aller største betydning at vi mottar dette på bibelsk vis, i den samme hellige, evangeliske Ånd som det var fra begynnelsen.

Frelsen var altså fullkommen og ferdig før noe menneske slapp ut av Guds hånd.

Også når frelsen skulle fullbyrdes på Golgata, står det at «alle forlot ham». For at han alene kunne rope ut: Det er fullbrakt!

Så kan også min glede være fullkommen når fall og anfektelser tvinger mitt blikk mot mennesket Hermod: Jeg har alt; min utvelgelse, frelse og evige liv i ham alene! Og Gud får all ære!

Men så er det selvsagt også denne hemmeligheten

Satan er mest opptatt med å hindre deg i å få del i

Å, som vi mennesker alltid draes i fallets retning, til slangens: «dere skal bli lik Gud...». Dette: Dere skal bli, dere skal bli, dere skal bli.....forfølger hvert menneske så lenge det er på denne jord.

Det er svært mange bekjennende kristne som en gang «har omvendt seg», men

vil ikke vedkjenne seg at de ikke er født på ny.

På tross av at de mangler alle den gjenfødtes klare kjennetegn. De kjenner ikke hvem som er, og som ikke er, deres nådesøsken, konf. 1Joh 3:14. De tror at den som gjerne vil være en kristen, har det i orden. Spør du dem forsiktig: «Men tror du disse er gjenfødte mennesker?», svarer de at «det har vi da ingen grunn til å betvile». Og de hører ikke om det er Gud som taler i forkynnelsen, eller om det bare er tjeneren, (konf. Joh 10:27: «Mine får hører min røst..»). Deres ånd reiser seg markert mot Ordets grensegang.

Så er du kanskje kommet «litt lenger» enn at «du hadde omvendt deg». Du sier: «Men nå har Gud omvendt meg», - når Gud møter deg gjennom sitt ord, knuser deg og gjør deg opptatt med Jesus. Men nå lever du på noe du selv har vært med på. Eller ennå dypere og farligere: Noe Gud har virket i deg - . Ennå altså ikke på Jesus alene!

Noen kaller det for noe så farlig som at «det skjer en vekst», når Gud begynner å arbeide med dem, og lar dem få smake litt av mannaens frigjørende budskap. Men det er klart at det kan ikke skje noen Åndens «vekst», før det er skjedd en Åndens fødsel. Det karakteristiske er at disse faller snart tilbake til et håp om at de kunne gripe dette, eller liknende trelletilstand. Fordi de ikke er «kommet igjennom», som de gamle forkynnerne var så opptatt med.

Hvis du ikke av hjertet vil be Gud vise deg om du er på fortapelsens vei, og lede deg på evighetens vei...», Sal 139:23-24, men bare vil oppleve «en vekst», «få se litt mer», «bli mer fylt av Ånden», o.l. Så blir du heller ikke gjenfødt. Det blir bare noen «blaff», som aldri får skape liv. Fordi Gud vil ha all ære alene i din omvendelse.

Gud er den som kaller, slik at vår oppmerksomhet vekkes overfor ham. Samtidig må vi likevel ha klart for oss at alt det vi da gjør for å bli frelst, alltid bare er tiltak på lovens vei. Vi «vender oss til Gud», sier vi, vi «tar imot frelsen». Men Guds ord sier at «det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham...», 1Kor 2:14. Nei, det naturlige menneske er til og med fiendtlig innstilt mot Gud: «Kjødets attrå er fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det», Rom 8:7. Det er umulig for mennesket selv å ta imot hemmeligheten, d.v.s. bli frelst: Mat 19:26.

Altså: Hvis ikke Jesus Kristus ved gjenfødelsen alt har tatt bolig i oss, kan selvsagt ikke noe av det som er i oss, eller det vi foretar oss, være virket av ham. Melanchton innså etter hvert at det umulig kunne være riktig at mennesket i omvendelsen kan medvirke ved sine naturlige krefter. Men så formulerte han det som egentlig var den samme vranglæren, bare i finere drakt, nemlig at mennesket i omvendelsen kan medvirke med krefter som gis mennesket gjennom nåden - -  (og da altså før Kristus tar bolig i oss).

Det var dette fariseeren stod i templet og oppriktig ville gi Gud all ære for. Han trodde på ingen måte at han ved egen kraft var bedre enn disse skjøgene og tollerne. Men ved Guds kraft, av Guds nåde... og hva vi nå føyer til, var han blitt det han var. I den tilstand har vi bare «fått lapper på gamle klær». Men står trygt slik, og har jo slett ikke synderens behov for en total stedfortreder. Vi kjenner ikke Jesus Kristus!

Til slangens bedratte tilhengere, som protesterte på nådens frie budskap, og sa: «Men vi må jo tro... Vi må jo be... Vi må jo i alle fall ville . .», svarte de gamle forkynnerne: «Du skjønner; du er kommet for seint - - - !»

En ung sjømann var blitt frelst under misjonær Nils Skjælaaens forkynnelse. Så fikk han det populære spørsmålet: «Hvordan gikk det til?» (Ba han om forbønn? Gikk han fram og bøyde seg?....) Den unge sjømannen svarte bare: «Du eg hadde ingenting med det å gjørr!

------------

Er det så underlig at reformasjonens menn ble opptatt med: «Det dødelige alvor i den rene lære»? Den rene lære, som ikke var noe teologisk læreskrift, men noe så enkelt som læren om Guds frelse for syndere i Jesus Kristus alene, - og som var fra begynnelsen.

-------------

Ved gjenfødelsen får vi del i alt det som var fra begynnelsen

Selv begynner vi alltid på lovens vei, for å bli frelst. Men får lovens rette krav ramme vårt hjerte, da får vi «en lukket munn», Rom 3:19. Vi «dør», Rom 7:10. Da ligger vi der «avkledd og halvt ihjelslått ved veikanten», Luk 10. Vi har gitt opp - til og med at vi kan bli frelst.

«Slik er det rett og slett besluttet i himmelen, at den som vil bli rettferdig og from, han må først bli en synder og urettferdig. Den som vil bli helbredet, rettferdig, gudfryktig og lært av Gud, ja, en rett troende kristen, han må først bli syk, ugudelig, djevelsk, en kjetter og en vantro», (Luther).

Men da kommer Jesus forbi, renser og forbinder sårene, løfter oss opp, fører oss til herberget og «gir oss dobbelt for alle våre synder», Jes 40:2. Vi fødes ovenfra, fødes på ny.

Og Gud får all ære!

Løftets barn

«Men vi, brødre, er løftets barn, liksom Isak», skriver Paulus i Gal 4:28. Løftets barn er barn født på ny ved at løftets ord banker på hjertets dør, åpner døren og går inn og inntar hjertet. Peter sier: «gjenfødt ved Guds ord... Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet», 1Pet1:23,25.

Som Guds barn er vi altså barn av løftet, liksom Isak. Det umulige er skjedd med oss, liksom med Isak. Det var menneskelig utelukket at Abraham og Sara kunne få barn. Men Gud hadde gitt sitt veldige løfte, og til og med knyttet så vel Abrahams som hele verdens frelse opp til at dette barnet, Isak, skulle fødes: «I deg skal alle jordens slekter velsignes», d.v.s. frelses, 1Mos 12:3.

Og legg merke til at det selvsagt er dette ordet det først og fremst siktes til, når det tales om Abrahams tro. Det står jo at «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet», Rom 4:3. Det var selvsagt bare troen på frelsen i Jesus Kristus, som skulle komme gjennom Isaks ætt, - som kunne bli «tilregnet Abraham som rettferdighet». Mens all forkynnelsen vi hører om Abrahams tro som regel fokuserer på hans tro, og i beste fall på hans tro på løftet om at han skulle få en sønn. Men meget sjeldent på løftet om at «i deg (d.v.s. i Jesus Kristus - den ætt som gjennom Isak skal komme fra deg) skal alle jordens slekter velsignes».

Luther taler i Store Galaterbrevskommentaren om de to sønnene som begge hadde Abraham som far. Der sier han så herlig at Isak ble født på et løfte, et ord fra Gud. Mens Ismael bare ble født på et ord fra Sara (hun sa til Abraham: «Gå inn til min trellkvinne. Kanskje jeg kunne få et barn ved henne»).

Mange blir født bare på et ord fra predikanten. Det er få som blir frelst, «født ovenfra», på et ord fra Gud, bare på løftet!

Men disse to, Isak og Ismael, «står hverandre imot» i det daglige liv, sier Paulus, Gal 5:17. Det gjelder mellom gjenfødte og ugjenfødte mennesker. Men det gjelder også i oss som av Guds nåde er gjenfødt til et levende håp. Den gamle Adam står imot det nye livet, Kristus, i oss.

Vi ser det i Martha og Maria. Er du noe som helst i tvil om at det var akkurat dette som Simeon fikk se, som også ble åpenbart for Maria, når hun «kunne komme seg til» å bare falle ned for Jesu føtter og sitte der - ? Mens all menneskelig oppdragelse og høflighet tilsa at hun skulle være «en aktiv kristen», som Martha - - !

Men hun «har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne», sa Jesus. Hun satt der og så det som var fra begynnelsen, Guds evige liv til henne, stå der foran henne. Hun så at det var i ham hun hadde frelse og evig liv; det eneste som ikke skulle bli «tatt fra henne» noen gang.

Og det er denne «fullkomne hemmeligheten»; at alt er ferdig før verdens grunnvoll ble lagt, som altså Satan først og fremst vil skjule for oss, og som også har hatt så lett for å forsvinne, i enkelte tilfeller også i de beste oversettelsene av Bibelen. F.eks. står det i alle våre nyere Bibler i Jes 44:22, (unntatt i siste utgave av «Bibelen - Guds Ord», hvor dette skal være rettet opp): «Jeg utsletter dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg gjenløser deg!». Som lett kan bli lovisk: Bare vi omvender oss, så utsletter han syndene og gjenløser oss.

Men i de gamle Biblene i Norge og andre Skandinaviske land, og i f.eks. den gamle engelske King James-oversettelsen, står det: «Jeg harutslettet dine overtredelser som en tåke og dine synder som en sky. Vend om til meg, for jeg har gjenløst deg».

Våre synder slettes altså ikke ut når vi omvender oss. Eller når vi erkjenner dem, bekjenner, og ber Gud tilgi dem. De er utslettet, du er gjenløst før verdens grunnvoll ble lagt. 

Men slett ikke alle har del i dette. Vi får del i det ved gjenfødelsen, og har del i det ved at vi i dag eier livet i Guds Sønn. Og da skal vi bekjenne syndene våre for Gud, for at vi kan leve med ham i lyset, 1Joh 1:7.

H.H.

«Ettersom det i vårt kjød er en evig synd, var det nødvendig at Kristus gjennom sin død gav oss en evig nåde» - M.Luther.

Ordets makt til å virke av seg selv

Jesus sa: «Med Guds rike er det som når en mann kaster såkornet i jorden. Han sover og står opp, natt og dag, og kornet spirer og vokser seg høyt - hvordan det går til, vet han ikke. Av seg selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullmodent korn i akset. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, for høsten er kommet», Mark 4:26-29.

Hva gjelder så denne lignelsen om sæden? I Mat 13 tales det også om sæden som blir sådd og vokser opp. Og der framgår det klart at sæden er Guds ord. Det er en naturlig utlegging som hvilken som helst tilhører vil kunne fatte hvis han lytter til Jesu lignelser.

Dette bør vi være klar over når vi leser ordene i Mat 13:11, som Jesus bruker når han innleder sin utlegging for disiplene om de fire slags åkerjord: «Dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt».

Der er ingen hemmelighet som avsløres i dette. At sæden er Guds ord, det kunne hvem som helst oppfatte av seg selv. Lignelsens hemmelighet avsløres ikke i selve Jesu verbale utleggelse. Men tvert imot åpenbares selve hemmeligheten, det gåtefulle, ut fra utleggelsen.

Den guddommelige hemmeligheten er målet med hver eneste lignelse. Hva er så «hemmelighet» i Det nye testamente?

For det første: Det er alltid Guds hemmelighet det er tale om.

For det andre: Ordet «hemmelighet» forekommer alltid i slike sammenheng hvor det er tale om det som var fra begynnelsen, og som strekker seg til enden. Det gjelder Guds beslutning og råd fra begynnelsen, og som dreier seg om frelsen.

Dette blir en lett oppmerksom på. Vi kan f.eks. vise til det trettende kapitlet i Matteusevangeliet, vers 35, og til 1Kor 2:6 flg., der dette kommer tydelig fram. Men også i denne lignelsen i Mark 4 er det gitt oss noe som handler om Guds råd fra evighet av, til vår frelse.

Sæden såes ut. Deretter bli bonden som sådde ut kornet, opptatt med sitt øvrige arbeid. Og sæden vokser. Men han vet ikke hvordan. «Av seg selv bærer jorden grøde». Guds ord er jo levende og kraftig i seg selv (Heb 4:12). «De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv», Joh 6:63.

Hvilket menneske dreier det seg da om i denne hemmeligheten? Utleggelsen kan være mangfoldig. Det heter ofte: «akkurat som....så også». Det som gjelder Kristus selv, gjelder også ofte apostlene. Hvem er det som har sådd? Først og fremst Kristus selv. Han er herolden, som lærte, forkynte og leget sykdommer.

Som en herold taler han ikke av seg selv, men bare det Faderen har gitt ham. Men så fullkomment taler han på Faderens vegne, at han taler som det guddommelige Jeg-et selv: «Men Jeg sier dere...» (se f.eks. Mat 5).

Denne lignelsen taler og handler altså helt klart om Kristus.

Men slik som lignelsen skildrer det, slik foregår det jo alltid når sæden såes. Den vokser på alle åkrene av seg selv.

Først og fremst er det Kristi virksomhet det handler om her, dernest også apostlenes og deres etterfølgeres, i den grad de sår på samme måte, som herolder. Men det som gjelder Kristus gjelder ikke ubetinget også apostlene. Ingen av dem kan f.eks. si: «Men Jeg sier dere...».

Såmannen gjør ingenting annet enn å så. Det som videre skjer har hele sitt utspring i selve sædens egenskaper. Det betyr altså at i og med at kornet er sådd ut, så er alt gjort som påligger såmannen. Dette er en sannhet de fleste har altfor lite klart for seg, selv de fineste og beste kristne med en levende omsorg for sine medmenneskers åndelige ve og vel.

Jesus selv er i sannhet den som alene når høyden og dybden i sin vilje til å frelse mennesker. Men hva vi er altfor lite oppmerksomme på, er hvordan han så går fram i sin virksomhet, og hva han lærer sine disipler om dette.

Han vandrer gjennom Israels land. Vi legger først merke til at han begrenser seg til Israel. Selv om, eller rettere; just fordi frelsen gjelder hele verden. Men selv når det gjelder det lille området Israel, hvor tilsynelatende likegyldig drar ikke Jesus fram - sett ut fra et menneskelig effektivitets-synspunkt!

Det vi legger merke til, er at over alt forkynner han evangeliet, Guds ord. Men uten noen slags planmessighet - i menneskelig mening. Selv om naturligvis alt følger en plan.

Jesus forkynner Guds ord i folkemengden, i synagogen, ute på markene og på veiene. Men så får Ordet virke ut fra sin egen kraft. Jesus forsøker ikke å bearbeide eller overtale noen. Tvert imot blir den altfor ivrige av og til stanset. Ingen blir overtalt, bortsett fra den som tenker: Jeg er for fattig, for ubetydelig.

Likevel er det altså denne Jesu måte å virke på som er så høyst positiv. Den retter vår oppmerksomhet på Guds Ords egen kraft til å virke. Og den vitner om den avgjorte troen på denne Ordets kraft.

Lignelsen taler altså om Jesu egen forkynnelse. Dernest apostlenes, og deres som etter dem forkynner Ordet.

Den taler om Ordets makt, at det finnes en Gud, at Gudsordet virkelig er levende.

Jo viktigere man anser sin egen virksomhet, desto mindre tro har man åpenbart på den guddommelige virkelighet; på Ordets makt til å virke av seg selv.

Hugo Odeberg, fra boka «Rannsakan»

Hva mener Skriften selv med det å «motta»

Vi går inn i C .O. Rosenius’ «Romerbrevets budskap» (over Rom 5:17): «For om døden kom til å herske ved den ene, fordi denne ene falt, hvor meget mer skal da de som mottar nådens og rettferdighetsgavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus».

De som mottar. Her forklarer nå Paulus hvem de er som skal nyte godt av all denne rikdom som Kristus tilveiebrakte for oss. Han sier «de som mottar», ordrett: «de mottakende» - «de som mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom».

Så spør du kanskje: Jeg har hørt om en stor og herlig gave, men hvordan skal jeg vite at den også tilhører meg? Jeg vet nok at Kristus er forsoningen for hele verdens synder (1Joh 2:2), men alle mennesker blir likevel ikke frelst. Hvem er så de som virkelig skal få nyte godt av denne store gaven?

På dette spørsmålet svarer altså Paulus her: «De som mottar gaven». Ordet som er brukt her for å «motta», er det samme som er brukt i Joh 1:12, der det heter: «alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn (sv: dem gav han makt til å bli Guds barn), de som tror på hans navn».

Her møter vi samme urokkelige budskap som gjennom hele Den Hellige Skrift, nemlig at «alt er ferdig» (bl.a. Mat 22:4), og at det som gjenstår er bare at vi kommer og mottar frelsens gave. Vi kan gå gjennom alle de bud og forskrifter som Skriften lærer, men når det gjelder vår frelse, heter det bare: Å ta imot nåden og rettferdighets-gaven.

Skriften bruker mange forskjellige uttrykk, men de går alltid ut på det samme i dette avgjørende spørsmålet. Et sted heter det «tro», «tro på Herren Jesus». Jesus sier «den som kommer til meg», «om noen tørster, han komme til meg», «den som eter mitt kjød og drikker mitt blod, han blir i meg og jeg i ham». Et annet sted kalles det at de har «tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod». Slik taler Skriften, og det er svært viktig at vi holder dette klart for våre hjerter.

Vi blir ofte svært opptatt med mange andre ting i Skriften, selv om de ikke har noen avgjørende betydning for liv og salighet. Skriften inneholder mang en lærdom, bud og formaninger. Åndelige menn oppstår og priser og opphøyer snart det ene, snart det andre vi bør være opptatt med og strebe etter. Og alt dette kan på sin måte være viktig og betydningsfullt, alt er kanskje hellig og godt, alt bør vi takke for og øve oss i.

Men når det gjelder selve frelsen og barnekåret hos Gud - det avgjørende, store spørsmålet, - så er det bare én ting det gjelder: Å ta imot gaven, nåden og rettferdighets-gaven i Kristus. «Den som har Sønnen, han har livet. Den som ikke har Guds Sønn, han har ikke livet, for livet er i Guds Sønn» (1Joh 5:11-12).

Men om dette er klart nok, så kan en oppriktig sjel fremdeles stå famlende: Kan jeg ikke likevel bedra meg selv, på selve troen min, eller måten jeg har mottatt gaven på? Kan jeg ikke få høre det ennå klarere, hva det er å «motta nåden og rettferdighets-gaven?»

Også i dette spørsmålet må det bare være Guds ord som veileder oss. En kan fare vill både til høyre og til venstre. Mange tror de har mottatt Kristus, når de én konkret gang har uttalt at de tar imot ham, og så lever sitt liv etter Guds ord og alltid opphøyer det.

Andre igjen er gått konkurs på alle sine egne gjerninger og forsøk på å omvende seg. De hungrer og tørster etter rettferdighet, men setter sitt håp utelukkende til lydighet mot Kristus. De sukker og tynges bestandig i uvisshet om de egentlig har tatt imot ham.

Det er umåtelig viktig at vi ser klart og tydelig hva Skriften selv mener med det å «motta» nåden og rettferdighets-gaven. Vé den som tar feil her!

Men hvis jeg virkelig vil vite hva Åndens egen mening er i Skriften, da må jeg nok være alvorlig redd for min egen ånd, mitt falske hjerte og forfalskerens makt. Og bare søke å motta sannheten, selv om det skulle velte all min tidligere kristendom.

Hva det er å motta gaven, ser vi dels av ordene som omtaler dette, dels av hvordan Skriften skildrer de menneskene som Jesus selv gav det vitnesbyrd at de trodde, og var Guds rette barn.

Først vil vi da se nærmere på hvordan ordet «motta» er brukt. Vi går igjen til Joh 1:12-13, der evangelisten selv forklarer hvordan det foregår når gaven, Jesus Kristus, mottas på rett måte. Først sier han (v.11) om Herren Kristus: «Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham».

Over alt i Skriften, og i den evangeliske historie, ser vi hvordan dette skjer, at de ikke tar imot ham. Ubotferdige jøder (navnekristne) forakter Jesus, og lever på samme måte som vi ser det over alt i verden den dag i dag. Enten bundet opp i et jordisk sinnelag, i synd og forfengelighet. Eller i en innbilt, egen rettferdighet, der de (som jødene den gang, så også nå) utøver sin religion på bestemte tider i templet, med faster, bønn m.m.

Eller slik det ofte foregår i dag, at sjelene holdes «varme» gjennom kristelig aktivitet. Men med all sin tro og aktivitet er de alle like uforandret, - ikke født på ny! Slik er altså den store massen.

Men så sier evangelisten om noen andre: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til (sv: makt til) å bli Guds barn, de som tror på hans navn». Her har vi noen ganske andre slags mennesker. Disse som mottok ham, var de som ikke gjennom all sin kristelige aktivitet, gjennom lovens gjerninger, og heller ikke gjennom sine bønner, sin hunger eller sin tro, hadde funnet fred i sin urolige samvittighet. Men alltid, tynget under dommen, søkte og ventet de på Israels trøst.

Da disse fikk høre det glade budskapet om Guds nåde gjennom Kristus, og Ånden åpenbarte dette for dem, at Jesus var Kristus, da ble de dratt så sterkt til ham at de ikke fikk ro før de hadde funnet ham. Så falt de ned for ham, bekjente sine synder, og søkte nåde.

Og, legg merke til dette: Disse ble nå bundet til ham for hele livet. De ble hans disipler og etterfølgere, så totalt skilt fra den store massen i sinn og vesen, at de av den grunn ble kalt en sekt (Apg 24:5, 28:22).

Ved troen på Kristus ble de forvandlet. De ble en ny «skapning» (2Kor 5:17), som så etter hvert, mer og mer ble oppdratt for himmelen. Derfor stopper ikke Johannes med uttrykkene «dem som tok imot ham», og «de som tror på hans navn», men han tilføyer (v.13): «De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud». Legg endelig merke til dette - !

Dette var det avgjørende tegnet på at de hadde mottatt gaven riktig; at de var «født av Gud», var blitt en ny «skapning» som i hele sitt vesen var bundet til Jesus.

Dette innebar ikke at de var blitt feilfrie og fullkomne i denne Kristi etterfølgelse. Nei, de som Kristus selv uttalte var Guds rette barn, og som han kalte for sine «brødre», de var ennå fulle av feil på så mange måter, i kunnskap, i tro, i det å våke, i ydmykhet, åndelig styrke, o.s.v.. Vi ser i deres historie at de falt på så mange områder, slik at Jesus stadig måtte irettesette og lære sine disipler. De trettet om hvem som var størst blant dem, de var sløve og sovnet lett inn o.s.v.

Men det var noe som kjennetegnet dem: De var bundet så fast til ham, de lot seg refse, og de tok lærdom av refselsen og ønsket å ha hans ord som rettesnor for sitt liv, selv om de ikke alltid lyktes i å leve etter det. Og de kunne ikke gå fra ham.

De kunne heller ikke tie om ham, men ble alltid værende hos ham som hans folk, uansett hvor underlig han førte dem. Selv når de hadde det forferdelig vondt, når Satan siktet dem som hvete, når det syntes som om troens siktepunkt ble rokket, deres mot og kraft ble slått ned, deres forstand forvirret - så hadde de fremdeles noe som viste hva som var deres egentlige liv:

Det var Jesus som deres lengt, deres savn og sorg dreide seg om. Det var han de tenkte på, han de talte om. Når han var borte, da hadde de sorg (og verden gledet seg). Men da han på ny viste seg for dem, frydet de seg.

Det er disse ting som kjennetegner selve hjertet hos en kristen, og omtales altså i Skriften med at de «hungrer og tørster», «sukke etter Herren», «påkalle Herren». Her kan du med dine egne øyne selv se hvordan det var de mottok ham. Du ser altså Skriftens egen forklaring på hva det er å «motta» den frelsende gaven.

Prøv deg nå selv på dette! Tilhører du den flokken som Johannes sier disse ordene om: «hans egne tok ikke imot ham», så kjenner du straks Skriftens dom over deg.

Ja, selv om du tilhører den lille flokken som har vendt verden ryggen, som kjenner Skriftens budskap godt, holder det for sant og hellig, og vil bevise din tro i gjerninger, du skyr synden og legger vinn på gudfryktighet - så er du likevel bedratt, hvis det er din kristendom, din gudfryktighet, bønn, tro e.l. som du - ofte helt ubevisst - trøster deg til! Da har du ikke en slik nød for syndene dine at du behøver ligge for Jesu føtter og be om tilgivelse hver eneste dag, for dine stadige fall, hungrende etter nåde og rettferdighets-gaven.

Her behøves ikke flere ord, dommen er forlengst falt: Den som ikke «tvetter sine kjortler i Lammets blod», den som ikke skjuler seg i «bryllupsklærne», om han enn er kommet til bryllupet (de troendes forsamling på jord), skal kastes ut i mørket utenfor.

Men, på den andre siden, om du har mye og bekymringsfull synd du kjemper med, - bare du har dette at du ikke kan unnvære Frelseren og syndenes forlatelse, så er det like sikkert at du til enhver tid har en stor og evig nåde - selv om du av og til opplever at den er skjult for deg. Ja, selv om du til tider kjenner deg så død og likeglad som de sovende disiplene, så du sjokkeres og tenker at dette betyr vel bare at du ikke bryr deg noe som helst om din Frelser.

Bare du likevel har et sinn som gjør at du tross alt dømmer deg selv i dette, og aldri blir virkelig glad og salig mettet som når evangeliet om Kristus gjennom et eller annet ord får innpass i hjertet ditt, så du på nytt kan tro du har Guds vennskap.

Dette er et usvikelig tegn på at din ånd mottar nådens gave (og dermed en sann nådestand). Så, selv om andre tegn bare gjør deg bekymret, så du ikke fatter hvordan alt henger sammen, så er dette sikkert. Uansett hva som ellers måtte være å rose eller klandre hos deg, så er du da i alle fall under nåden og blir frelst (1Kor 3:11-15).

Troens hånd, som mottar gaven, kan være meget svak. Da blir alle nådens krefter, som en følge av det, også svake i deg (noe som alt sammen er beklagelig, og bør bli bedre). Men vi skal merke oss at på tross av dette er selve gaven, «nåden og rettferdighets-gaven», alltid like stor, og det eneste som kan frelse din sjel til evig liv.

C. O. Rosenius

------------------


bunn-bilde

Webdesign ©Salit