Mine får hører min røst

Kjenner du sammenhengen disse ordene står i?

Det står slik: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg. Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd», Joh 10:27-28.

Nå har vi selvsagt klart for oss at det er ikke fordi de hører hans røst, at han gir dem evig liv. Men fordi de som fortapte får har tatt sin tilflukt til ham, og er blitt hans barn, blitt født på ny ved hans ord.

Så er det da om disse han nå sier at «mine får hører min røst».

Men i denne sammenheng understreker altså Jesus samtidig at det er disse som han gir evig liv, som han selv lover aldri i evighet skal gå fortapt,     -  som han da som en selvfølgelig sammenheng sier hører hans røst! Da blir dette et veldig alvorlig ord for hver enkelt å prøve seg på.

Det er riktignok mange som tar dette ordet i sin munn: «Mine får hører min røst». Men vi hører ingen som tar opp den opplagte konsekvens av dette ordet: Nemlig at Jesu får selvsagt da også hører hva som ikke er Jesu røst - !

Hører du Jesu røst i dagens forkynnelse og vitnesbyrd?

Og når vi taler om forkynnelse, så omfatter det selvsagt ethvert budskap som fremføres overfor tilhørerne, enten det er som tale, sang, musikk eller oppvisning av noe slag.

Nå har vi i dagens alvorlige, markerte utglidning innen det meste av «den etablerte kristenhet» en god del forskjellig «forkynnelse» som er så radikalt liberal at det for de fleste (dessverre) ikke er noe problem å slå fast at her høres ikke Jesu røst i det hele tatt.

Den største nøden denne sommer, såvel som selvsagt hele året forøvrig, er derimot å finne blant de mange som tar avstand fra alt åpenbart ubibelsk i høyre og venstre grøft, og tvert imot i sine forskjellige sammenhenger søker til bibelcamp og sommerkonferanser hvor de nettopp venter å høre «bibelsk forkynnelse» og oppleve «bibelske nådegaver»,  «bibelsk tro» o.s.v.

For nøden og spørsmålet som ligger over det hele, er dette: Hører du Jesu røst i forkynnelsen?

Jesus sier også. «Jeg kjenner mine, og kjennes av mine».

Vi vet hvordan Jesus mange ganger gjentar dette hemmelighetsfulle ordet: Kjenne. «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus», Joh 17:3. «Jeg har aldri kjent dere», Mat 7:23, o.s.v.

Om dem som ved hans ord er blitt født på ny, står det: «Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene», 1Joh 3:14. Men da må vi selvsagt også forutsettes å kunne vite hvem som er våre brødre.

Vi kan altså slå fast at et Guds barn, Jesu får, som han har gitt evig liv, og som aldri i evighet skal fortapes, de hører hans røst - og hører da selvsagt også hva som ikke er Jesu røst.

Det er jo en selvfølge at når en mor sier til barnet at «nå må du høre etter når jeg roper på deg», så vet hun at det kan skjelne hva som er hennes stemme og hva som ikke er hennes, men en ganske annens stemme. Du kan være sikker på at barnet kommer ikke løpende når en annen stemme enn mors roper at det må komme og legge seg - !

I dag har vi enormt mange fremmede røster. Og de finnes helt klart også hos dem som påberoper seg skrifttroskap og åndelighet.

En som f.eks. står sterkt på at Den hele Skrift er innåndet av Gud, som dermed ikke bortfortolker noe som helst av det som står i Bibelen, - og som er en sterk forsvarer av Israels folk og land, og har mye å si om profetiene og Guds folks historie, er i dag høyaktuell, ja, ettertraktet forkynner på storsamlinger. Og der kommer det mange tilhørere - som nettopp vil være bibeltro og tar avstand fra liberalteologi og herlighetsteologi.

Men spørsmålet er jo hele tiden: Hører du Jesu røst i forkynnelsen deres? Eller er det bare forkynnerens røst og hans «bibeltro» forkynnelse du hører? Du kan vel skjelne i dette?

Her er det ikke tale om noen spesiell nådegave til å prøve ånder. Men bare ganske enkelt barnets «medfødte» evne til å høre røsten av ham som fødte ham ved sitt ord!

En herlig oversettelse av 1Joh 5:1b, lyder slik: «Hver den som elsker ham som fødte (Gud), elsker også den som er født av ham». Men også her er det jo en selvfølge at den som er født på ny/født av Gud også kjenner den som er født av Gud.

Det samme gjelder jo «sangkreftene» (godt uttrykk -!!).  Hvilke «krefter» er det i sangen som taler til, og dermed påvirker folk? Er det Jesu røst, som taler i Ånden til hjertet vårt - eller er det melodiene og tekstene som bare taler til det sjeliske/naturlige menneske?

Paulus sier: «Da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd.... og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft», 1Kor 2:1, 4-5.

Jesu små får har ved Guds ord og Ånd fått knust sin egen rettferdighet og har «gitt seg inn under Guds rettferdighet» Rom 10. De lever i nådens og miskunnhetens Ånd, som «de syke» (Mat 9) alltid er avhengige av («Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres», Mat 5:3).

Disse, men bare disse, er det som hører Jesu røst!

Men de hører da selvsagt også når det er «de friske» som taler, som vitner, som synger eller spiller fra tribune og talerstol.

Under den liberale forkynnelsen, herlighetsteologien o.l. vil de som i en oppriktig holdning er opptatt med å være «skrifttro» (men ikke er født på ny) høre at dette «ikke holder».

Langt farligere er faktisk alt som er en alvorlig, oppriktig og markert skrifttro forkynnelse - men uten Den Hellige Ånd over budskapet. For det fører tilhøreren over på det forstandmessige plan. Det er «riktige» ord, men mennesketanker og menneskeord vi hører om Guds rike.

Det forferdelige alvoret hviler over alle dem som føler seg så trygge i slike sammenhenger, men sitter der under en forkynnelse som bare holder i live det som skulle dø (vårt naturlige, religiøse liv under loven, og vår egenrettferdighet), og dreper det som skulle leve (Gudslivet)», Esek 13.

Hører du ikke forskjell på om deres forkynnelse er «ord som menneskelig visdom har lært dem», eller «ord de har lært av Ånden»? Tolker de, som Skriften sier, «åndelige ting med åndelige ord»? 1Kor 2:13.

Øivind Andersen forteller hvordan han og Thormod Vågen ble kalt inn på Ludvig Hopes kontor. De var da begge forkynnere og lærere på Fjellhaug Bibelskole. Hvor Hope må si til dem at de er dyktige lærere og dyktige forkynnere, - men de har ikke Den Hellige Ånd over budskapet når de står på talerstolen - !!!!

Dette forteller han som ble vårt lands store forkynner og åndelig lærer i Bibelens rette forstand. Å, hvor han takket Gud for at Hope fikk nåde til å si dette til dem. Og: Å, hvor jeg, og mange, mange med meg, så har kunnet «ett og drukket» livets brød og vann gjennom hans forkynnelse.

Så trenger vi i den sammenheng også å spørre hverandre: Hvor villige er vi til å si slike «vanskelige» ord til hverandre? «Vanskelige», ja, men kanskje avgjørende ord for den andres, og kanskje også hans tilhøreres evige liv.

Hører du Jesu røst?

Jesu røst er evangeliets, Den Hellige Ånds, nådens og miskunnhetens Ånds røst.

Det er bare på nådens Ånd du i siste instans kan prøve alt - i deg og rundt deg - !

Er du hans benådede lam, så gir han deg evig liv, du skal aldri i evighet fortapes, - og du hører hans røst!

Der  var et eneste ord; «sjibbolet» som var løsenet, legitimasjonen for dem som passerte vadestedene ved Jordan, hvor gileadittene hadde satt opp sine sperringer, Dom 12. Når efraimittene kom og benektet sitt virkelige borgerskap, ble dette ordet; «sjibbolet» krevd uttalt, som «passord». For det uttalte disse markert annerledes enn gileadaittene. Uttalen av dette ordet betød liv eller død for dem.

Slik er det altså også en «uttale» av Ordet som skiller Jesu får fra alle andre, som vitner om liv eller død - !

Hører du om det er Jesu røst - gjennom forkynnelsen/vitnesbyrdet, eller om det bare er menneskeord og menneske-kunnskap du sitter og tar imot?

Vi må ikke tro vi går upåvirket ut fra forkynnelsen - enten den er ovenfra eller nedenfra!

                                                                                                                                                H.H.

 

 Jesu lignelser

 

Disiplene kom da til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser? Han svarte dem og sa: Fordi dere er det gitt å få kjenne himlenes rikes hemmeligheter, men dem er det ikke gitt,  Mat 13:10-11.

Vi trenger ikke spørre hvorfor Jesus taler i lignelser. Han sier selv klart og enkelt hvorfor han gjør det: Lignelsene skal både åpenbare og skjule Guds rike.

Lignelsene er altså ikke prekenillustrasjoner. De er en egenartet forkynnelse av Guds rike, som har det med seg at de som tror på Jesus og er åpne for Guds ord, skal få se inn i Guds rikes hemmeligheter.

De derimot som ikke er av sannheten, skal gjennom denne forkynnelsen forblindes. Det er ikke nok med at de ikke skal forstå lignelsene, men de skal fratas selve evnen til å kunne forstå dem!

«Derfor taler jeg til dem i lignelser, fordi de ser og dog ikke ser, og fordi de hører og dog ikke hører og ikke forstår».

Gjennom lignelsene oppfyller Jesus en spådom hos Jesaja: «Dere skal høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne», Mat 13:14.

Når det blir sagt om Jesu lignelser at de er naturlige bilder som skal gjøre sannheten om Guds rike lettere å forstå for menneskene, da er det stikk motsatt sannheten! De bilder som Jesus bruker i lignelsene, er meget anskuelige, men de er alt annet enn naturlige.

Tenk på lignelsen om de fire slags sædejord, lignelsen om Guds ord. Den skilderer ikke en bonde som sår, men en såmann som sår uten å ta hensyn til hvor sæden faller. Det er ikke naturlig.

Lignelsen om arbeiderne i vingården er også alt annet enn naturlig: I Guds rike lønnes ikke etter innsats, men av nåde. På samme måte er det med lignelsen om kongesønnens bryllup. Det naturlige ville være at en konge spør etter rang, verdighet, plass i samfunnet, fortjeneste, og mye annet, når det er spørsmål om å innby til bryllup ved hoffet. Men slik er det nettopp ikke i Guds rike! Der sendes innbydelse ut til hvem som helst, uten hensyn til hvem de er, hva de har gjort, hvor de kommer fra eller noe annet. Det er ene og alene spørsmål om å høre og ta imot innbydelsen.

Derfror gjelder det å høre den med et ydmykt sinn og med tillit til Jesus!

                                                                                                                        Øivind Andersen i andaktsboka «Ved kilden»

  

Han åpnet Skriftene for oss

 

«Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!», Luk 24:32.

Her dreier alt seg om de hellige Skriftene i bibelsk forståelse og i nytestamentlig forståelse, d.v.s. slik Jesus og apostlene oppfattet dem og omgikkes dem.

Det blir ikke alltid lagt merke til hvor særmerkt dette kapitlet hos Lukas er. Disiplene hadde gjennomlevd korsfestelsen av Jesus. Selv var de fortvilet. Så kom ryktene om at han var stått opp av graven. Nå gikk de to disiplene og samtalte.

Så kommer han selv og slår følge med dem. Nå kunne han jo begynt å tale med dem om det som hadde hendt, og fortalt dem hemmeligheten med alt dette. Men han sa ikke: «Jo, nå skal dere høre hvordan det egentlig forholder seg med det som er skjedd. Jeg kjenner jo til alt dette».

Nei, han sa: «Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt!» v.25. Han begynte med å gå gjennom Skriftene. «Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham», v.27.

Han henviste altså ikke til sine egne ord, men til Skriftene. Han kalte dem «trege i hjertet til å tro». Hva lå det så bak disse eiendommelige vekkerordene? Dette var altså etter Jesu døde, etter at han underviste sine disipler.

I dette samme kapitlet, v.44-45 leser vi: «Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og Salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene».

Hva var det Kristus hadde undervist dem om? Han hadde undervist om Skriftene! Det var ikke første gang han pekte på Skriften når det gjaldt å få disiplene til å forstå hva han var sendt for å utføre.

Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Det skulle også være det eneste grunnlag de selv skulle ha for deres undervsining, forkynnelse o.s.v.

Denne Jesu henvisning til Skriften er så skarpt og klart formulert som en kan tenke seg. Men dette stemmer ikke overens med menneskelige tanker. Etter menneskelig tankegang må jo Kristus være mer enn Skriften. Men her gjelder Jesajas ord om at Guds tanker ikke er menneskenes tanker, og menneskenes veier er ikke Guds veier, (Jes 55).

Dette får også Peter erfare. Når han bekjente at Jesus var Messias, sier Jesus: «Kjød og blod har ikke åpenbart dette for deg, men min Far i himmelen!» Men når han straks etterpå vil hindre Jesus fra hans vei til korset, da får Peter høre at han har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til, Mat 16.

Jesus har altså knyttet all sin undervisning til Skriften. Og han har ikke bare en bestemt lære om Skriften. Men Skriften var med i all hans undervisning. Hele Jesu undervisning angikk Skriften. Undervisningen ble dermed knyttet til hans verk. Med andre ord: Hele hans verk og person er knyttet til Skriften. Hele hans verk og person var ett med Skriften.

Skriften handler om hele tilværelsen. Jesus Kristus begynner her med Mose lov, altså med skapelsen. Og der er jo Kristus med.

Når han så utlegger Skriftene for dem, sier han: «Dere er vitner om dette», v.48. Når vi taler om vitner, tenker vi på vitner innfor en domstol e.l. For slike vitner gjelder det jo å vitne om hva de selv har sett og hørt. Men her er det ikke tale om at vitnene bare skal vitne om hva de har sett og hørt. Nei, de skulle være «vitner om dette», d.v.s. vitne om hva Skriften sier.

Det betyr at det er Skriftens vitnesbyrd de skal bære fram. Hva vitner så Skriften om menneskene? Det er at menneskene fra begynnelsen ble skapt i Guds bilde, det er syndefallet, det er Guds kall til omvendelse.

Johannesevangeliet begynner slik: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud». Slik begynner altså evangeliet om Kristus. På samme måte begynner Johannes sitt første brev. Der taler han om «det vi har sett og hørt». Ikke hvem som helst har sett Jesus i hans jordiske liv. Men vitnesbyrdet her gjelder ham som var fra begynnelsen. Johannesevangeliet er et slikt vitnesbyrd om Kristus, et vitnesbyrd slik han selv hadde gitt det til sine disipler.

Etter at evangelisten har vitnet om begynnelsen og skapelsen, fortsetter han: «... vi så hans herlighet», Joh 1:14. Og det er den guddommelige herligheten det tales om her.

Peter går fram på samme måte i Apg 2. Han viser til Skriftene. Det som skjer, er oppfyllelsen av det som er sagt hos profeten Joel. Når en leser Det nye testamente på gresk, går det tydelig fram at hele Skriften er et sammenhengende hele. Der er nemlig de gammeltestamentlige sitatene trykt med fet skrift. Hvert sitat føyer Skriften sammen til en enhet.

Det som de nytestamenlige vitnene vitner om, er det som Skriften vitner om. Det gjelder f.eks. Paulus. Vi ser det i Kolosserbrevet, noe en ofte forbigår uten å tenke på hvor eiendommelig dette er for vanlig tankegang. I Kol 1:14 står det at i Kristus har vi syndenes forlatelse. Dette går rett inn i vår egen situasjon. Men så sier Paulus at denne Kristus er «den førstefødte framfor enhver skapning». I den bibelske tankegang er dette noe selvsagt. Den bibelske tankegang er at dette hører uoppløselig sammen.

«For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om», Joh 5:46. Skriften inneholder alt fra begynnelsen til enden. Også for kommende tider har Kristus knyttet seg selv sammen med Skriften. Ikke bare Jesu komme til jord i menneskelig skikkelse og korset, men også Kristi nærvær blant de troende, skjer gjennom Ordet.

Det er ikke bare slik at Skriften taler om Kristus, men Kristus selv taler i hele Skriften.

Den som vil leve med Kristus, han møter ham nettopp i Skriften. Ikke bare slik at vi leser om ham i Salmene og bønnene. Men hans ord «er ånd og er liv». Formuleringen er dyp. Det betyr ikke at Kristus bare taler om ånd og liv. Men Kristus er i ordene.

Dette er et under! De som har tatt imot ordene slik, har fått stadfestet erfaring på at det forholder seg slik. Mennesker har oppdaget dette når de har levd i Skriften. Dette gjelder alle, ikke bare jødene som har lest Skriften helt fra femårs alderen, men også hedningene, slik vi ser det i Paulus’ brever. Hedningene prøvet Paulus’ forkynnelse nettopp på Skriftene. De gikk hjem for å se om det forholdt seg slik som Paulus hadde sagt, Apg 17:11.

«Ble ikke våre hjerter brennende da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss?»

                                                                                                                                            Hugo Odeberg i boka «Rannsakan»

 

 

Fader vår, du som er i himmelen....

 

La ingen ting i hele Herrens bønn være så viktig for deg som dette første: At Gud er din Far og du hans barn.

Om du ikke er Guds barn, eller i alle fall søker å bli det nå, hva skal så bønnen tjene til?

Hvis du er opptatt med bønn, med andaktsøvelser og liknende åndelige saker, men ikke er et Guds barn og heller ikke framfor alle ting søker å bli det. Ja, da er du akkurat som en skipper på et fartøy som har fått en så stor lekkasje at det i løpet av noen timer vil synke, men likevel ikke straks søker havn. Han ville i alle fall hatt en mulighet for å nå havn. Istedet fortsetter han i samme retning over de samme favner vann, bare opptatt med å pusse på klærne sine og ordne med andre saker ombord i fartøyet.

Hvorfor være opptatt med slikt - når han snart skal synke i dypet med alt sammen? Hva skal din bønn tjene til? Hvorfor ber du om noe som helst i Guds navn, om Guds rike, om Guds vilje, - når du ikke selv er hans barn, eller i alle fall nå søker etter å bli det? Da må du heller ikke bry deg om bønnen eller noe annet som hører til Guds rike.

Se hvor viktig det er at du aller først blir klar over ditt hjerteforhold til de første ordene, Fader vår, før du fortsetter med å be videre. Selv om du ikke skulle komme lenger i bønnen enn til de første ordene, så var det i sannhet nok for den dagen - bare du ved Guds nåde får disse ordene inn i ditt hjerte så du begynner å tro ditt barneforhold til Gud.

Det er den store hovedsaken. Himmelen og frelsen er nå din og så kan du fortsette med å be: Min Far, helliget vorde ditt navn, komme ditt rike.

Det er slett ikke meningen at du selv når som helst kan ta til deg denne frelsende troen. Nei, meningen er bare at du ikke skal si fram ditt Fader vår overfor Gud uten i det hele tatt å mene, tro eller holde klart for deg hva ordene innebærer. Meningen er at du aller først må ha som mål å få orden på det aller viktigste mellom deg og Gud, før du ber videre.

Farer vi løselig over det forholdet som er viktigst, blir det nettopp det som fører med seg så mye falskt og vanskelig i sjelen. Den som er oppriktig i sitt Fader vår, og virkelig tenker over hva han taler om innfor Guds ansikt, vil derimot alltid måtte ha det rett med Herren for å kunne be. Han vil alltid og hurtig måtte søke hjelp i situasjoner som vil ødelegge det gode forholdet til Herren.

Dette barnets forhold er jo selve hjertet og livet i all kristendom. Og i Bibelen står det: «Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares, for livet utgår fra det», (Ordspr. 4:23).

Det kan kanskje bli en meget stor kamp å kunne tro denne din barnerett hos Gud. - Ja, - på grunn av et eller annet forhold synes det kanskje ganske umulig for deg. Vær da oppmerksom på følgende som kan klarne det hele: Hva er grunnen til at du ikke kan tro og hvile i din barnerett hos Gud? Er det dette at du vet med deg selv om en synd du bevisst lever i og som du ikke vil gi opp, som at du f. eks. lever i hat til et menneske og ikke vil gjøre opp med vedkom­mende? Er det noen kjødelige lyster, uærlighet i forretningsliv eller på arbeidsplass, altså åpenbare kjødelige gjerninger som du driver med og som du ikke har tenkt å slutte med?

Da kan det ikke nytte å bruke evangeliet i et forsøk på å overdøve eller dempe hjertets ekte motreaksjoner. Da nytter det ikke å anstrenge deg for å tro din nådepakt hos Gud. Alt Guds ord strider nemlig så tydelig og klart imot slikt, og Herrens Ånd, som skulle gi deg troens visshet og vitnesbyrd om din barnerett hos Gud, er en ren og hellig Ånd. Den er sannhetens Ånd. Den kan ikke gi deg trøst i noe som strider imot sannheten.

Du vil bli stilt overfor apostelens ord til trollmannen: «Du har ikke del eller lodd i dette ord, for ditt hjerte er ikke rett for Gud», (Ap.gj. 8:21). Han sier ikke: «For dine synder er for mange og for store», men han sier: «Ditt hjerte er ikke rett for Gud». Men gled deg over at han heller ikke sier: «Derfor må du for alltid være fortapt.» Nei han tilføyer tvertimot: «Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be Herren om kanskje ditt hjertes tanke måtte forlates deg.»

Tenk at ikke en gang trollmannen som var så gjennomsyret av hykleri og «lå i bitterhets galle og urettferdighets bånd» (v.23), ikke en gang han behøvde gå fortapt. Nei, han fikk komme til Gud og be om tilgivelse.

Men legg også merke til at apostelen ikke uten videre sier til ham at han straks skal «tro på Herren Jesus», men sier: «Omvend deg fra denne din ondskap». Det samme sier jo Kristus: «Om ditt øie frister deg (til frafall, til hinder for nådelivet), så riv det ut og kast det fra deg.» (Mat. 5:29). Han sier ikke: «Så tro på meg, og du behøver ikke rive øyet ut».

Troen og en god samvittighet kan aldri leve sammen med synder som forsvares. Gjennom slike drives en alltid bort fra nådestolen. Luther bemerker at det er mange som holder seg borte fra nattverd og bønn på grunn av at de ligger bundet i synder som hersker over dem. Det kan være hat de ikke vil ta et oppgjør med, eller liknende. «Det beste råd en kunne gi slike», sier Luther, «ville være at de må vende seg fra synden og komme til Gud i sakramentet og bønnen. Dette ville i sannhet være bedre for dem enn å fortsette i sine synder og la djevelen få både kropp og sjel.»

Å ja, det sier også Kristus er mye bedre for deg; at du heller tar lidelsen med at et øye rives ut og du får oppleve det evige liv, enn å ha to øyne og kastes i helvedes ild. Å, gjør nå det eneste rette: Fly fra synden! Herlighetens krone er den store lønn, selv om du vil måtte lide når kjødet korsfestes.

Blir du derimot værende i synden, blir din bønn hindret. Da vil du heller ikke oppleve Guds salige fred her på jord og den himmelske glede i evigheten. Men legg merke til at dette gjelder synder som du tilber, ikke bare elsker. For kjødet har alltid sin gamle kjærlighet til synden. Det er også tilfellet med de hellige. Nei, her taler vi om synd som du aksepterer, unnskylder og som du er innstilt på å fortsette med. Og det på tross av at den ikke en gang er tvilsom, men en åpenbar synd. Hvis en på den måten tilber slikt, så strider det alltid klart mot troen og nåden.

Da er det helt annerledes med en kristen som sier: «Jeg elsker deg, synd, helt forferdelig. Men jeg hater og forbanner min kjærlig­het til deg, og jeg roper til den allmektige Gud om hjelp mot selve denne kjærligheten til synden.» Ja, hvis det er slik du har det; at du ser og erkjenner din kjærlighet til synden, men søker å bli løst fra den, da skal du sannelig ikke et øyeblikk tenke på å fly fra din kjærlige Far, som jo har fått Sønnens oppgjør for allverdens synd. Nei, da skal du straks fly til hans fang og tro hans nåde med full visshet.

Men nå må du være på vakt og merke deg at det ikke er snakk om at du først skal vente på befrielse fra synden, før du skal tro nåden. For akkurat dette å først vente på det følbare, kan bli den største snare som djevelen kan fange deg med.

Det er bare ved tro du kan vente noen befrielse. Se 1Joh. 5:4 og Hebr. 11. kap. Kjødet elsker synden. Ja, bestemte medfødte tendenser kan forfølge og plage oss så lenge vi er her på jord. Det er en tilstand som alle hellige sukker og klager over. Men Luther sier at slike synder, som vi selv på den måten dømmer, de holder vi dermed ærlige og åpne fram for Gud. Vi har alltid Kristi offer mellom dem og Gud, så de aldri vil kunne fordømme oss så lenge vi blir værende i Kristus, og synden dermed er korsfestet.

Nei, når det gjelder slike synder og lyster, da skal du bare stadig ta til deg i ditt hjerte de store, evige sannheter vår nådestand er grunnet på. Du skal kjempe for ditt evige liv og salighet for nettopp å holde fast på din tillitsfulle barnerett. For du skal være klar over at det djevelen strever aller mest for, er å stjele denne fra hjertet ditt og føre deg ut i mismot og trelldom. Ta derfor nå hele Guds evangelium til hjelp. Ta sakramentene, bønnen og brødres råd og forbilde til hjelp, så din samvittighet ikke skal bli dradd ned i trelldom, men at du istedet må seire over angrepene ved tro.

Nå vil du nok ofte oppleve som det mest usannsynlige at du kan være et Guds barn. Alt som er i deg taler liksom imot noe slikt. Du synes du er mye mer lik et djevelens barn, spesielt når en særdeles sterk natur bryter ut på en ubehagelig måte, eller det skjer et fall som med Peter. Deretter følger ofte en langvarig tørketid i sjelen, og du får ulyst til både bønnen og ordet. Nettopp da må du være spesielt på vakt så du ikke følger fornuften og følelsene, så du glemmer de dype, evige sannheter som vår himmelske barnerett er grunnet på.

La oss ta et eksempel på hvor viktig det er å være oppmerksom på og å holde fast ved grunnlaget for dette forholdet, som ellers ser temmelig usannsynlig ut:

La oss tenke oss at du på din veg fryder deg ved synet av et herlig palass som er omgitt av all mulig rikdom og skjønnhet både fra naturens side og hva kunst angår. Ja, det fortoner seg for ditt øye som bortimot et himmerike på jorden.

En mils vei derfra møter du så en fattig vandringsmann. Han er kledd i de mest elendige filler, støvete og fæl. Om så noen forteller deg at denne mannen er arvingen til det skjønne palasset du passerte, så må det virke som den groveste løgn og skuespill i dine ører.

Men hva så når du får høre den egentlige sannheten, nemlig at den fattige vandringsmannen akkurat når du møtte ham, kom hjem til sin slekts eiendom og hans arv etter en tur til utlandet som hadde falt svært uheldig ut for ham. Han var først blitt plyndret av røvere. Senere hadde han selv bidratt sterkt til å ødelegge både kropp og sjel, til han omsider var kommet i den elendige tilstanden han var i da du møtte ham.

Vonde makter hadde lenge holdt ham fanget så han holdt seg borte. Men nå, etter gjentatte kall fra hans fars hus, har han endelig vendt tilbake for å ta imot sine fedres gods.

Ja, når du får høre den egentlige sannheten om alt sammen, da kan du tro det som like før så fullstendig usannsynlig ut. Og er ikke alt dette, som svarer til Kristi lignelse om den fortapte sønn, nettopp også forholdet med oss? Mennesket er i sannhet en fallen og forne­dret sønn, og likevel en himmelens sønn, et virkelig Guds barn. Hvor er ellers denne underlige slekt kommet fra? Hvem er menne­sket? Hva er det skapt til? Er det ikke opprinnelig et Guds barn?

Vi vil vel ikke anse oss på linje med dyrene? Eller hører vi til de forkastede ånders slekt? I tillegg til det den herlige skapelseshistorien åpenbarer om mennesket, bør vi også med egne øyne kunne se det samme, nemlig at mennesket var selve hovedformålet for hele Guds skaperverk. Alt det Gud skapte på jord, det skapte han jo for menneskene. Hvem skulle ellers ha det alt sammen?

Tenk over hva menneskene var for Guds hjerte! Men mennesket falt, og det er fallets forferdelige følger som vi nå forskrekkes over.

Forflytt deg så til stallen i Betlehem og spør deg selv hva du ser i krybben. Tror du virkelig at det lille barnet der er Guds evige Sønn som kom fra himmelen og ble vår bror? Hør hva som lyder som en hilsen fra himmelen til hyrdene på marken, og spør deg selv hva alt dette antyder om menneskene!

Hvem er menneskene - når Guds evige Sønn er blitt vår bror? Er din elendighet større enn alt dette som Gud har gjort?

Se videre på den kampen det kostet «den førstefødte blant mange brødre» (Rom. 8:29) på korset, for å uskadeliggjøre deres synd, ta bort lovens forbannelse og «fordømme synden i kjødet» (v. 3).

 

Teller du med dine synder mere enn alt dette?

 

Be Gud løse deg fra vantroens og djevelens anfektelse, og at du må få åpnet opp øynene. Da skal du få se en herlighet så stor at du mer enn gjerne vil miste deg selv. I salig ydmykelse må du bare si med Salme 118:23: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne», og Efes. 1:5-6: «- idet han i kjærlighet forut bestemte oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus etter sin viljes frie råd, til pris for sin nådes herlighet.»

Kort sagt: Tenker du på din synd og uverdighet, så sett alt det Gud har gjort, opp imot dette. Tenk så etter hva du og ditt veier imot det Gud har gjort!

All min verste synd og ondskap beviser ikke noe som helst mer enn vandringsmannens filler, nemlig at han var en sønn som hadde vært ute i hardt vær. Men hans fall og hans filler kan da ikke omstøte det faktiske forhold - at han fremdeles i virkeligheten er arvingen, og snart skal se ganske annerledes ut. Vi skal jo også en gang avkles de siste bevis på våre fall og vår tid i fornedrelse, for så å stråle i skjønn, himmelsk prakt som de rette Guds sønner og døtre. Men mens vi ennå bærer på dette syndens og dødens legeme må vi passe på at vi ikke glemmer hva vi i virkeligheten er.

Det er derfor helt nødvendig at en holder fast på hva Gud selv har gjort og sagt om menneskene.

Går dine tanker igjen til vilkårene for en ny fødsel, og du ikke er overbevist om at du er født av Gud eller ei, så tenk igjen på hva vi f. eks. har sett om den indre strid som det naturlige menneske har mot hvert punkt i Fader vår, og hvor motsatt forholdet er for de troendes vedkommende. Hvis du så midt i all din usselhet likevel ikke kan nekte for at ditt eget hjerte punkt for punkt sukker og samstemmer med denne bønnen, slik vi har omtalt tidligere, - mens det hos det naturlige menneske er det helt motsatte - ja, så må jo en så total forandring av selve hjertet vitne om en ny fødsel.

Opplever du så at hele ditt indre ikke sukker etter noe annet så viktig som det å være Guds barn, at ikke noe annet enn Frelseren kan trøste deg i denne sak, og at du derfor først og sist ønsker deg den rette tro på ham og å få være hans egen ... da må det jo være dette som er å motta ham. «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh. 1:12.

Følg da ikke naturen og djevelen som aldri vil at noe skal være nok til å gi deg visshet, så snart sjelen begynner å søke Kristus. La istedet det store gjennomgående vitnesbyrd i hele Guds ord være det som teller for deg. Slipp ikke ordene «Fader vår» før hjertet ditt i det minste har fått noe av denne herlige trøsten. Gjør som så mange troende, som i enkel bønn gjentar for seg selv ordene «Fader vår», samtidig med at de tenker nøye igjennom grunnene til at vi kan si dette, inntil det virkelig gleder dem helt inne i hjertet.

De dveler f. eks. i sine tanker ved slike sannheter: «Fader vår, du som skapte oss til barn, og skapte alt som finnes på jorden for vår skyld (tenk!). - Fader vår, du som gav oss din evige Sønn for at han skulle bli vår bror (tenk!), og tok bort syndens fordømmende makt ved korsets død (tenk!) -.

Fader vår, du som selv har sagt vi skal kalle deg Far, og sagt at vi er dine barn. - Når jeg vet alt dette tør jeg ikke la være å regne med deg som min rette Far. Ja, din elskede sønn har jo kalt slike disipler som ennå var fulle av skrøpeligheter, for sine brødre. Og han ble jo gitt såvel for meg som for dem - de var syndere såvel som meg - og du Gud gjør ikke forskjell på folk. Det som gjaldt for dem må også gjelde for meg.

Å, så gi meg da nåde til å kalle deg for min Far av hele mitt hjerte, så jeg ikke begår den fryktelige synd å gjøre deg til en løgner! Det er jo også din lyst at vi tror og holder deg for vår Far.

Du Fader vår, som er i himmelen, en mektig Herre over alt, du kan jo på et øyeblikk gi meg din Hellige Ånd så jeg får en fast og sterk tro. Du er alltid nær hos oss alle dager inntil verdens ende. Uansett hvor jeg går eller ligger, så ser du meg og hører alle mine bønner. Gi meg så den dyre gaven å tro på deg og være ditt barn, for ditt navns skyld, kjære Far!»

                                                                                                                                              C.O.Rosenius fra boka «Fader vår»

«Alle kristne, selv de mest evangeliske, har loven bosatt hos seg.

Mens derimot evangeliet er en sjelden gjest i hjertet».

                                                                                                                               (M. Luther)

  

Rosenius’ uforlignelige bibelske forkynnelse

Den forkynnelsen Gud i sin tid gav oss gjennom Carl Olof Rosenius er kort og godt enestående. Olav Valen-Sendstad sa: «Norsk kristendom kjenner seg i stor, åndelig takknemlighetsgjeld til Sverige, for hva vi har fått gjennom Sveriges profet, Carl Olof Rosenius. Rosenius vil være kjær, og bety noe åndelig her i Norge, så lenge her overhodet finnes levende kristendom».

I mer enn femti år har jeg «levd i» og brukt denne forkynnelsen, og sett hvordan den har løyst, frelst og frigjort menneskene. I dag opplever jeg at mennesker som får høre denne forkynnelsen, kommer og sier: «Det er dette som setter oss fri. Men vi hører det aldri forkynt!»

Skal ikke dette nå fram til menneskene i dag? Skal vi ikke igjen få bibelsk forkynnelse så menneskene blir «stående igjen» med Kristus alene? Rosenius’ forkynnelse til frelse og til helliggjørelse begynner og slutter med: «Se det Guds lam!»

På ny greip dette budskapet meg en natt, og jeg vil det skal nå menneskene i dag akkurat som Gud gir oss det gjennom Carl Olof Rosenius i de nyoversatte utgavene av «Romerbrevets budskap» vi nå har fått gjennom Arven Forlag:

(her har Kristoffer Fjelde i sitt avisinnlegg, som dette er tatt fra, først noe fra Rom 8 som vi har hatt tidligere i bladet). Vi går inn i hans utdrag fra avslutningen av Rosenius’ utleggelse av kapittel 5:

«vers 21: Liksom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

Liksom. Her forkynnes på nytt hvordan Gud har besluttet å frelse menneskene. Det var Guds store råd og hensikt at synden skulle bli stor gjennom loven, for at nåden skulle få den prisen at den alene - uten noen bistand fra vår side, nei, nåden alene - skulle herske til evig liv, liksom synden hersket ved døden. Foran har vi forklart hva det vil si at «synden har hersket ved døden». «Evig liv» er her satt opp som motsetning til «døden», som her ikke bare betegner den legemlige døden, men alt, både det timelige og evige onde, som er syndens lønn.

At synden hersker ved døden, er også mer enn sterkt nok bevist gjennom vår egen erfaring. Men nå sier altså Paulus at liksom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv.

Ved rettferdighet. Hvilken rettferdighet Paulus tenker på i denne teksten, det har han grundig nok forklart tidligere. Han har gjentatt uttrykkene «én manns rettferdige gjerning», «ved den enes (Jesu) lydighet». Dette er den eneste fullkomne rettferdighet som oppfyller Guds hellige lov, og tilfredsstiller hans rettferdighet. Utelukkende gjennom denne rettferdigheten hersker nåden over alle de troendes synder.

Til evig liv. Nåden skal herske og regjere slik at syndere, som hver eneste dag bare fortjener den evige død, skal få evig liv. Dette skjer bare gjennom den fullkomne Guds rettferdighet. Men om noen skulle komme i tanke om at dette skulle være vår egen rettferdighet, så tilføyer Paulus, for å gjøre det ennå klarere: ved Jesus Kristus.

Glemmer vi dette, at vi har all denne nåden utelukkende ved Jesus Kristus, da er det snart slutt både på troen og tilliten. De mest hellige mennesker er bedratt, hvis de glemmer at all nåde, all rettferdighet og alt liv har vi bare i Jesus Kristus. To ganger i dette kapitlet har Paulus gjentatt disse ordene: «ved den ene, Jesus Kristus», «ved Jesus Kristus». Dermed vil han si: Med all vår rettferdighet er vi fortapt. Se ikke på deg selv, om du vil tro Guds nåde. Det er bare i Jesus Kristus vi har «nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom», som hersker over alle våre synder.

Slik har Paulus her innprentet at bare ved Kristi rettferdighet skal vi få nåde og evig liv. Legg merke til hvor likt apostelen begynner og slutter sin framstilling av læren om rettferdiggjørelsen. Han begynner i kap.1:17 med budskapet om at Kristi evangelium er en Guds kraft til frelse, fordi Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet. Og her slutter han nå med å forkynne at nåden hersker ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.

I dette 21. verset sammenfatter Paulus på den skjønneste og mest slående måte alt det han hittil har lært oss i dette brevet, om frelse for syndere. Etter at han i kap 3:21-22 kortfattet har forklart hva «Guds rettferdighet» innebærer, fullfører han i dette kapitlet denne viktige læren, ved den herlige sammenlikningen av Adam og Kristus. I dette siste verset forkynner han igjen samme budskap, ved å sammenlikne måten synden og nåden hersker på.

Synden har et regjerende herredømme over alle Adams barn. Syndens makt skildres som måten en diktator regjerer på, og som ingen kan unndra seg. Synden «hersket», sier han. På samme måte, sier han, skal nåden «herske». Men med den forskjell at nåden skal herske som et overherredømme, d.v.s. over mennesker som ennå har synd i seg, hvor også «synden blir stor». Slik skal nåden gjelde mye sterkere enn, og over, alle synder. Og hva er det så som skal være grunnlaget for at nåden skal herske slik? Kan det være en Guds godlynte ettergivelse av lovens krav? Nei, sier Paulus, utelukkende «ved rettferdighet». Gjennom et lovmessig oppgjør. Gjennom en så fullkommen «lydighet» at den oppfylte alle Guds krav.

Nåden kunne ikke, og måtte ikke frigi lovlig dømte fanger, uten at en fullt gyldig løsepenge var lagt fram. Nåden tramper ikke over den fullkomne rettferdighet Gud krever gjennom loven. Nei, «nåden skal herske ved rettferdighet»! Ved denne, Jesu Kristi rettferdighet skal nåden også virkelig regjere, «herske». Over hva? Paulus stiller nåden opp mot «synden». Nåden skal herske - over synden.

Apostelen sier her at nåden hersker, og har et rike, en makt til alle synderes bestandige tilgivelse. Adams syndige natur bor ennå i vårt kjøtt, og bryter dessverre også i vårt liv ut i syndige tanker, ord og gjerninger. Men om vi da tenker at nå må vel Gud være blitt vred, og forkaster oss, så er det slett ikke det som skjer.

Nei, nåden gjør at på grunn av den fullkomne rettferdigheten, så blir alt dette tilgitt, og vi får bli i Guds nådepakt. Dette er nåderiket som hersker over synden.

Luther sier: «At nåden hersker, betyr at den utgjør et rike som er mektigere over oss enn all synd, all vrede og alt ondt. Dette ordet har aldri noen gjerningskristen forstått. Hjertene deres har samme innstilling som mitt da jeg var i samme situasjon: Når deres kristenliv var vellykket, så hadde de nåde. Men når de syndet, falt, eller kjente synden i seg, så svektes nåden i samme takt, og kunne forsvinne. Så måtte de gjenvinne den med et bedre kristenliv. De hadde heller ikke grunnlag for å tenke annerledes. Men dette kan jo ikke kalles et nåderike som hersker over gjerningene, men et gjerningsrike som hersker over nåden».

Men så sier apostelen her at nåden skal herske over gjerningene, - til og med «der synden ble stor». Lovet være Guds evige barmhjertighet! Vi har et nåderike som hersker over gjerningene, til og med «til evig liv». Og alt dette: bare ved den ene, Jesus Kristus, - like sikkert som at vi har synden og døden ved den ene.

Dette er summen av dette store og trøsterike budskapet. Hele kristen-

livet står eller faller med denne lære. Likeså all nåde i hjertet, all kraft, all helliggjørelse, all trøst og salighet i livet og i døden. La oss så alle be at dette aller viktigste hovedpunkt i Guds evangelium for Guds barmhjertighets skyld mer og mer må bli åpenbart og bevart i våre hjerter, mot alle indre og ytre fristelser!  Amen.»

        Her har vi nå bare sett noen «glimt» av Carl Olof Rosenius’ Gudgitte, bibelske forkynnelse – som vi nå så og si ikke lenger hører forkynt i vårt land! Får vi ikke denne forkynnelsen inn igjen i vårt land, vil villfarelsens ånd ha seiret totalt, og sjelene går uten noe klart evangelium om Guds Sønn, men tror seg frelst - under loven!

Jeg ber deg, kjære leser: Skaff deg de 3 bindene: «Romerbrevets budskap» fra Arven Forlag! Her får du Bibelens og reformasjonens klare forkynnelse, og den kristenarv vår grunnlovs §2 forplikter seg på. 

Her får du mat til frelse for din sjel!                                                                                                                                                                                         Kristoffer Fjelde

------------                             

                         

OBS: I Danmark kan du nå få kjøpt våre bøker; nyoversatt, billig Roseniuslitteratur direkte fra:

        Kjeld Skov Jensen, Åvangen 1, 6900 Skjern

        Tlf: 97 35 01 62. E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

som betalingen også kan foregå til.

Kjeld og Britta Skov Jensen ønsker på denne måten å delta i størst mulig spredning av dette budskapet i Danmark. Dermed vil danskene spare store ekstra portoutgifter fra Norge og gebyrer på betaling til utlandet.

OBS! Bestillinger kan fremdeles også skje via vår hjemmeside på internett, eller direkte til vår e-postadresse, som vi så videresender til Kjeld.

---------

Gjenopprett de helliges samfunn,

kom sammen, del Ordet og be!

 

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.

Bestill tidligere numre av bladet til utdeling!

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal                                      Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net


bunn-bilde

Webdesign ©Salit