I dette nummeret: Den sanne kirke

 

Men først:

 Hva er selve dødssynden i vårt land?

 

Er det abortsaken, som jo er fryktelig?

Er det homofili-saken, som er forferdelig?

Er det alle kristenhetens stadig nye påfunn; drama, dans, “bekkevandring”.....

Går vi dypere må det vel i alle fall være liberalteologien som er selve synden?

Ja, slik spør alle som Gud har fått vekket opp litt for dagens tilstand.

Og de fleste som ser noe, dveler ikke lenge ved spørsmålet. Bare kaster seg over den første forferdelige synden som står foran øynene, og setter kreftene inn i kampen mot den. Eller kjemper på alle fronter, og skriver bladene fulle av leserbrever om alt og alle.

Men er vi med det kommet til saken?

Hvor grunt hele dagens kamp ligger, viser seg klarest i teologenes og professorenes kamp om bibelske sannheter - hvor de totalt overser kampen om Sannheten! De kaster seg over verbalformuleringer, men er blinde for åpenbaringsbudskapet med Guds rikes skjulte språk.

De diskuterer liberalteologiens avvik på enkelte punkter i Bibelen. Men godtar 78/85-oversettelsen av Bibelen, som er den største eksponent vi har for liberalteologien i Norge. Som med sine ord og fotnoter “sletter” Messias-profetier, og gir oss “stener for brød” ved mennesketanker om Gud. Som Jesus sier: “Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv”, Joh 5:39-40.

Hva er så nøden?

Hele vårt lands fryktelige nød

er at vi ikke lenger kjenner evangeliet om Guds Sønn - !

Vi kan det nok med vår forstand og har det i vår munn.

Men det er ikke åpenbart for hjertene

Vi er blinde for hovedsaken - som har vært menneskehetens naturlige tilstand fra syndefallet.

Jeg har selv opplevd det. Jeg fikk en markert omvendelse med Guds ord, og trodde jeg var født på ny. Ville være en “konservativ, bibeltro” kristen. Men Gud viste meg i sin store nåde at jeg måtte be om å få se evangeliet om Guds Sønn, og åpenbarte det så etter hvert for meg.

Hele Bibelen vitner om hva som skjer når et menneske virkelig kommer til liv i Gud.

Mens dagens kristelige virksomhet vitner om hva som skjer når vi ikke lenger har tro på kraften i Guds ord, og i stedet tar verdens virkemidler i bruk.

Og så kjemper vi i beste fall mot utglidningene, for å få slutt på dem. Mens alt sammen bare er svake symptomer på selve synden iblant oss; at vi ikke har nok med evangeliet om Guds Sønn!

Jesus sier: “Kjente du Guds gave.... så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!”

Her er svaret: Kjente du bare Guds gave!

Kjære venner: La oss be! Be i enrom, be sammen. Komme fram for Gud i Jesu navn.

Be, ikke først og fremst for hele verden, ikke først og fremst for vårt land, ikke først og fremst for vår egen forsamling. Men for oss selv! At vi må få se evangeliet om Guds Sønn - så vi ikke skal gå evig fortapt.

Bekjenne våre synder, erkjenne at vi på ingen måte ser vårt store frafall. Be om tilgivelse for den fryktelige dom over evangeliet som hele vår kristenhets aktiviteter og påfunn egentlig er - som om noe annet i hele verden kunne trekke til seg søkende sjeler - som evangeliet!

Be om at Gud må “ta oss til bunns”, og ikke bare vise oss “neste trinn ned”. Men vise “det verste med oss”, som de gamle ba. Være mer enn gjerne villige til å miste “vår” kristendom, bare vi kan få visshet for at vi har livet i Guds Sønn.

Virkelig rope til Gud: “Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!”, Sal 139:23-24.

Først når vi er født ovenfra, og Gud har fått ha oss i sin skole den tid som behager ham, kan ting begynne å skje rundt oss. Verken bibelsk tro eller skrifttroskap er noe vi bare kan “gå inn for”. Det må - som selve Gudslivet - fødes i oss ved Ordet og Ånden.

Kjente du bare Guds gave.... så hadde du bedt ham, og han ville gi deg levende vann!

Og vi ser hva som skjedde med kvinnen som fikk møte Ham som sa disse ordene, og med mange fra byen hun bodde i, Joh 4:5flg.                           

                                                                                                                                                                                     H.H.

 

Den sanne kirke

 

«Derfor frykter vi ikke ..... om havets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets opprør. Sela. En strøm går fram, dens strømmer gir glede i Guds stad, Den Høyestes hellige bolig. Gud bor der inne i den, den skal ikke rokkes. Gud hjelper den når morgenen bryter fram», Sal 46:4-6.

Dette er virkelig en glad og triumferende sang. En sang fra et frimodig hjerte som med sin Gud springer over murene, som svinger seg over alle høyder, over fjell og brådyp! Her finnes ikke et eneste tegn på forsagthet.

Og likevel vet vi at denne Salmen er skrevet på en tid da «havets bølger bruser», når «trengsler» møtte dem, som vi ser i v.2.

Hvordan kan en da i slike situasjoner være så glad og frimodig?

Se hvordan denne kongens sanger svarer: «Gud er vår tilflukt og styrke», slik begynner denne Salmen. Og slik slutter den: «Herren, hærskarenes Gud er med oss. Jakobs Gud er vår faste borg».

Det vi trenger, er at slike bibelske kjerneord blir sanne og levende for vårt hjerte. Øynene våre må bli åpnet, så det tykke mørket som skjuler Guds herlighet, blir brutt. Da kan vi alle synge og fryde oss som David.

Når Elisas tjener fikk se den hæren av hester og stridsvogner som omringet byen, ropte han: «Å, min herre, hva skal vi gjøre?» Da sa Elisa: «Frykt ikke! De som er med oss, er flere enn de som er med dem». Men tjeneren som stod der skjelvende, var ikke trøstet med det. Hva gjør så Elisa? Jo, han ber: «Herre! Åpne øynene hans så han kan se! Og Herren åpnet guttens øyne, så han fikk se at fjellet var fullt av hester og vogner av ild rundt omkring Elisa», 2Kong 6:15-17.

Den teksten vi har foran oss i dag skildrer for oss Guds folk. Vi ser hvordan Guds folk opplever det opprørte, stormende havet. Men også Guds folks trøst og sikkerhet i Herren som bor midt iblant dem.

Dette er da også for oss «et ord i rette tid» - ! De tegn vi ser i tiden, det som skjer mellom oss, den åndelige striden, alt som tales om kirken o.s.v.*, burde gi det budskapet vi har her en spesiell verdi.

Først må vi ha klart for oss at det med denne Guds stad, den sanne kirke eller menighet, ikke tales om noen utvortes forsamling, som kan omfatte et helt lands innbyggere om de alle var døpt til Kristus.

Heller ikke tales det her om noe mindre, kirkelig samfunn, som bare holdes sammen ved nådemidlene, slike som apostlene omtaler. Det gjaldt menighetene i Jerusalem, Rom, Korint o.s.v. I disse menighetene fantes tross alt også hyklere og falske brødre.

Nei, med vår tekst menes den hellige allmenne forsamling slik vi ser den omtalt f.eks. i Ef 5:23-32, i Heb 12:22-23 og andre steder. Det er «de helliges samfunn» som består av Kristi levende lemmer innenfor alle kirker og samfunn som har Kristi ord, denne eneste nødvendige sæd for Guds rike. Denne «Guds stad» er altså spredd ut over hele verden.

Dette er «bruden, Lammets hustru», som lever en liten tid her i et fremmed, fiendtlig land, fjernt fra sitt rette hjem, sin brudgoms palass. Dette er Kristi legeme, som ennå skal lide mye på denne jord, og venter på sin forløsning. Dette er Herrens menighet, den gode Hyrdens hjord og «de får han før». Dette er det «hellige templet av levende steiner bygget på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesu selv». Dette er «de helliges medborgere og Guds husfolk», Ef 2:19-22.

Blant disse lever og regjerer Herren som far i sitt eget hus. Alt dette er Herrens egen «hage» som han selv har plantet, hvor han vandrer mellom sitt vell av liljer. Kort sagt; dette er «den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, ....menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene», Heb 12:22-23.

Det er om denne Guds stad det synges her så frydefullt og frimodig: «Vi frykter ikke ... om havets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets opprør. En strøm går fram, dens strømmer gir glede i Guds stad, Den Høyestes hellige bolig. Gud bor der inne, den skal ikke rokkes» o.s.v.

Men finnes det så virkelig noe i dag som tilsvarer disse herlige ordene, eller er alt dette bare ord? Å, måtte vi alle virkelig stoppe alvorlig opp for dette spørsmålet! Finnes det virkelig noe så herlig på denne jord, som svarer til Skriftens ord om denne Guds stad, Guds folk og Lammets hustru?

Vi bekjenner i den tredje trosartikkel: «Jeg tror på en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn...» Hvor finner vi dette? Har du sett det noe sted?

Her må vi i sannhet gi Luther rett når han sier: «Denne artikkel må nok alltid forbli en trosartikkel, så vel som de andre. Og bruden må nok alltid sammen med sin brudgom synge denne sangen: Salig er den som ikke tar anstøt av meg!»

En kristen er også skjult for seg selv, så han ikke ser sin herlighet og sine gode gjerninger, men bare ser alle sine onde gjerninger og all sin vanhellighet. Derfor kan ingen fornuft se den hellige kirke, om de så satt all verdens fineste briller på seg.

I tillegg kan djevelen skjule den sanne kirke med så mange problemer  og splittelser, at du tar anstøt av det. Så kan også Gud skjule den så godt under all slags uheldig oppførsel og fall, at du av den grunn tar fullstendig feil og feller en falsk dom over den.

I en sum: Vår hellighet er i himmelen, der Kristus er, og ikke for øynene våre som en handelsvare på torget». Så langt Luther.

Så sier da også Paulus om den hellighet menigheten eier: «Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den, for å hellige den ved å rense den ved vannbadet i Ordet», Ef 5:25-26.

Dette er altså den hellighet menigheten har: Kristus har gitt seg selv for den. Og den er ved dåpen og Ordet ikledd Kristus, Gal 3:27. Han er dens hellighet, han som også stadig ved Ånden arbeider på deres helliggjørelse. Men mens alt dette skjer, ser vi mest av vår vanhellighet.

På samme måte må vi spørre: Hvem ser at Gud bor hos oss? David sier altså: «Guds stad er Den Høyestes hellige bolig. Gud bor der inne i den». Hvor ser vi noen slik herlighet? I alle våre mangfoldige fristelser, anfektelser og skrøpeligheter opplever vi det vel heller som om djevelen bor blant oss.

Men Luther sier: «La splittelser, kjetterier og all verdens feil og mangler være og virke det de kan, bare evangeliets ord blir værende rent hos oss, og vi akter og elsker det (ja, på grunn av våre egne synder stadig behøver det), så skal vi ikke behøve å tvile på at Kristus er nær oss og med oss, om det så går aldri så ille for seg i oss og rundt oss».

Og slik er det; er bare Kristus med oss, er vi hans folk, da vil vi ikke noe som helst annet. Da er dette en herlighet så stor at den ikke kan beskrives, som ennå intet øye har sett og intet menneskes hjerte noen gang har kunnet fatte.

Men legg igjen merke til hva apostelen sier: «Ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel», Rom 9:6. Ikke alle som går under kristennavnet, er dermed kristne.

Det er ikke noe som irriterer dem som ikke er født på ny, som når en går grensegang mellom Guds barn og verdens barn, og viser at det er få som blir frelst. Men det er jo ikke oss, men Gud, den allmektige, som har sagt det. Forskjellen ligger i begge disse flokkenes eget vesen.

Vi opplever også at verdens barn ofte selv ser at blant dem som vil være kristne, er det bare få som mener det oppriktig? Herren sier jo at selv blant dem som er kommet til bryllupet, skal noen bli kastet ut, Mat 22:13, 25:1-12. Hvordan skal det ikke da gå med de likegyldige verdens barn, som aldri har brydd seg om å høre på innbydelsen til det store bryllupet?

Det som gjør et menneske til en sann kristen, er ikke å pynte seg med kirkelige aktiviteter, ikke å ta avstand fra verdslig lyst, ikke bibelsk tale, ikke et bøyd hode og et åndelig oppsyn. Ikke en gang den helt korrekte og rene troen i sin forstand. Én har sagt at «det er mange mennesker som nok har et visst mål av himmelsk lys, men går til helvete».

Å, hva er det da som er selve kjennetegnet på Guds folk,

på dem som Herren selv kjenner som sine?

Måtte vi da i et så viktig spørsmål ta svaret bare fra Herrens egen munn!

Hva sier Skriften om dem som stod på Sions berg, Åp 14, denne herligste skildring av Guds kirke på jord? Jo, det var et sjibbolet som kjennetegnet dem, «en sang som ingen kunne lære», uten disse «som var kjøpt fra jorden».

Det er det eneste kjennetegnet! - «Kristus, Kristus, hjertets evig nye sang, alt det hjertet behøver. «Lammet som er slaktet», «du ble slaktet og kjøpte oss til Gud med ditt blod», Åp 5, 9,12 - det var selve sjibbolet-sangen.

Med andre ord: Til dette Kristi levende legeme hører hver og en som med mer eller mindre syndserkjennelse i sin søking etter frelse omsider har funnet sin eneste trøst, liv og salighet i Frelseren Jesus Kristus, bare i ham. Slik at nå er det han, han alene som gir hjertet fred. Nå er det hjertets store sorg når det savner ham, og største glede når han er nær.

Dette er brudens kjennetegn. Slik er hun skildret i «sangenes sang», Høys. Et sted heter det: «Om natten lette jeg etter ham som min sjel elsker.... Jeg spurte: Har dere sett ham som min sjel elsker?» Et annet sted:  «Jeg har funnet ham som min sjel elsker! Han er min og jeg er hans».

Det er dette at Kristus er blitt uunnværlig, først og sist til forsoning og rettferdighet. Men så også til helliggjørelse og forløsning. Dette er alle kristnes kjennetegn. Er det ikke underlig, at i alle land til alle tider, i alle folkeslag, ætter og tungemål, - der det finnes kristne, uansett ulike folks lynner og skikker, så er de på dette punktet alle like!

På andre områder kan de være svært så ulike, i gaver og kall, og med forskjellige meninger på enkelte punkter. Men på ett punkt er de alle like: Kristus, bare Kristus er deres liv og deres sang.

Å ja, de kristne er Kristi venner, om de ikke er noe som helst mer! De er ikke noen fullkomne skapninger. De er oppgitt over seg selv. Men Kristus, han er dyrebar for dem.

Dette er det karakteristiske kjennetegnet - og ikke noe annet. Og vi skal vokte oss vel for å legge til andre tegn enn dem Herrens eget ord har gitt oss. For da kan vi lett komme til å tilkjenne dem livet, som skal dø, - og dømme dem som døde, som skal leve.

Møter du sjeler som trenger evangeliet om Frelseren for sine synder og for hele sitt liv, så dette er deres største behov framfor alt i livet, - da vet du at der har du en bror, en søster i evigheten, en av «de helliges medborgere og Guds husfolk». De kan være så skrøpelige de ellers måtte være, så er de ikledd Guds Sønns rettferdighet, og er velbehagelige i Guds øyne.

Disse er det altså som er Guds folk, som i vår tekst skildres som Guds stad. I sannhet en underlig stad! - liten og uanselig, og likevel så stor og herlig - stor i omfang, som hele verden strekker seg fra pol til pol. Og overmåte stor og herlig når det gjelder sitt indre vesen og sitt endelige bestemmelsessted! En gang skal disse som nå er spredd, samles. Da skal bruden skinne i hennes fulle pryd og glans.

Men la oss se nærmere på denne «Guds stad». I den finner vi alt som hører med til en stad. Spør du etter grunnvollen, så er den «apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesus selv». Spør du etter murene? Disse er sterke og levende: «Herrens engel slår leir rundt omkring dem som frykter ham», Sal 34:8. Festningsverkene i vår stad er vår Guds evige fullkommenhet som omhegner oss: hans visdom, allmakt og trofasthet.

Bare gjennom en port kommer en inn i staden, og «den porten er trang». Den som vil «stige over et annet sted, han er en tyv og en røver», Joh 10:1.

Og omgivelsene til vår stad er herlige og forfriskende. For ser vi ut gjennom våre vinduer, faller vårt blikk på dyrebare fjell, på hellige rom: Her ligger Golgata, der Oljeberget, her Getsemane, der borte Betlehem Efrata, - bare herlige steder. Og på disse hviler jo alltid vår sjels øyne.

 

                Ja, Sion er et ljuvligt land

                Och Guds utvalda boning,

                Är byggt av Herrens högra hand

                Och köpt med hans försoning.

                Dess grund är Jesu död och blod,

                Dess murar - Schilos hjältremod,

                Regeringsform - förskoning.

 

Staden har sine høytider og fester, som når en fattig synder vender om, en som var fortapt kommer hjem.

Staden har også sin markedsplass. Der gjelder dette: «Dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!», Jes 55:1.

I denne staden finnes altså, som teksten sier «Den Høyestes hellige bolig». I sannhet er hvert hus, der et Guds barn bor, også en Guds bolig. Gud selv sier: «Jeg vil bo hos dem og ferdes iblant dem - jeg, som bor i det høye og hellige, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden», 2Kor 6:16, Jes 57:15.

Men med disse hellige boliger må vi også forstå de mange forskjellige forhold og sjelstilstander hvor de hellige etter Guds anvisning befinner seg.

Den ene triumferer i troens borg på sitt høye fjell. Der lever han ubekymret med hjertets følelser i flo og fjære, ubekymret om åndelige vindkast tar tak i sjelen. Han roper frimodig: «Jeg forkaster ikke Guds nåde. For er rettferdighet å få ved loven», gjennom noe loven har drevet fram fra mitt indre eller utvortes menneske, «da er altså Kristus død uten grunn», Gal 2:21.

Her ser vi en annen krype i den lave hulen i Adullam (1Sam 22:1). Han går kroket og tydelig bøyd, bare på grunn av sine fall og følelser, og kan ikke få noen varig trøst og visshet i nåden.

Her ser vi andre i de høye og vide palasser av frydefullt, følbart samfunn med Herren. De varmer seg i hans kjærlighets solstråler som skinner i deres sjel så de bare må rope: «Her er godt å være, la oss bygge oss hver vår hytte her oppe!».

Og her ser vi så ennå noen andre som er innesperret i trange, mørke fengsler, som Jeremia sier i sin klagesang: «Han murte igjen for meg, så jeg ikke kan komme ut», Klag 3:7. Hele dagen plages de i kamp, anfektelse, fristelse og tvil. Deres hjerters åndedrag er som et sammenhengende sukk. Bare en svak stripe av håp bryter mørket i deres tilværelse, og da blir de virkelig glade.

Å ja, hvor mangfoldig forskjellige er ikke boligene i «Guds stad»! Ser vi på vekterne, så sitter den ene under granattrærne i hagen, mens den andre må leve i ørkenen. En lever i krigsteltet, den andre i vinkjelleren, eller hvor de nå hver især får bo og leve.

Men på étt område er alle boligene like; de har alle sitt lille vindu mot øst (til Jesu fullbrakte verk har de alle utsyn). Og hvor enn hver enkelt så må bo med sin sjel, så er alle alltid lykkelige! For har vi bare fått vår plass i «Guds stad», så vet vi jo hvor reisen går. Den tiden vi skal være her på jord, er som en kort overnatting i et herberge. På den andre siden av Jordan står ennå bedre boliger ferdige for oss.

               

                Ty denne stadens borgerskap,

                De yngsta med de äldsta,

                De äro utor dödens gap

                Förlossade og frälsta,

                Och heta därför syndare,

                Samt bliva som uvärdige

                Med retta därför hälsta.

 

Til sist taler teksten vi har foran oss også om stadens brønner («en strøm (eller elv) - dens bekker gleder Guds stad»). Lovet være Herren for disse!

Først er der en hovedbrønn, slik profeten omtaler den: «en kilde skal være åpnet for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet», Sak 13:1. Her tales det om klippen Moses slo på, 2Mos 17:6, den Immanuel som ble slått av loven for våre synder.

Dette er den store hovedbrønnen som alle bekkene strømmer fra til nye brønner. Dette er det evige livs og all frelses kilde. Den er det vi drikker av, mot alle våre sykdommer, til evig liv. Der vasker vi våre klær hvite fra alle urenheter. Rundt denne brønnen er hele staden samlet med troens spann og bønnens øsekar.

Her har hver en krøpling og tigger frihet til å hente så mye de vil, så de kan fylle alt sitt behov. Og om vi selv ikke alltid opplever det som om vi får så mye, så flyter likevel, så hemmelig og skjult, livets vann til våre sjeler, hver gang vi øser fra denne helse-brønnen.

De andre, alminnelige brønnene i staden er Ordet og sakramentene, som egentlig er kanalene fra den store hovedbrønnen. Og hvem kan skildre all den trøst og velsignelse vi har av disse brønnene? Når våre sjeler holder på å forgå i anfektelsens hete, eller blir tørr og avmektig gjennom alt dette jordens liv fører over oss, - hvor herlig er det ikke da å få samles ved disse brønnene!

I tillegg til disse brønnene har også nesten hver innbyger i Jerusalem en liten herlig kilde ved sin egen dør. Der får én oppleve en bønnhørelse som på en spesiell måte viser ham at Herren er nær, og blir gjennom hele hans liv en trøst som minner ham om den nåden han får leve under. En annen får der på en spesiell måte stadfestet et Guds løfte, så han med egne øyne ser Guds trofasthet.

Men legg endelig merke til at dette bare gjelder dem som virkelig først og sist lever ved hovedkilden, og renser sine klær i Lammets blod, som virkelig har sitt hjertes trøst i denne livets kilde. Denne understrekingen har den aller største betydning. For vé den som bare trøster seg selv ved egne brønner, og til sist står for Gud bare i egne klær, og ikke har bryllupsdrakten! Måtte vi alle øse vann med glede fra frelsens brønner!

Etter at vi har kastet et blikk på selve staden, vil vi nå se på hvor denne staden ligger. Og da hører vi fra vår tekst at den ligger midt i der havets bølger bryter og bruser omkring dens murer.

Slik har den helt til denne dag alltid vært plassert. Og til alle tider har den vært sammenliknet med det lille skipet på den galileiske sjø, der disiplene ropte: Herre, hjelp, vi går under! Men Herren truet stormen og bølgene så de kom velberget over.

Til visse tider stormer havet villere løs på staden enn ellers. Det har sett ut som om staden helt og holdent skulle gå under i havet. Men før en visste av det, dukket den opp igjen som den herligste grønne øy, smilende mot de brusende bølgene.

Ja, Guds stad ligger nok ennå i havet, i like stor grad som noen gang før. Gud kjenner til det. For alle korsets fiender er først og fremst dette hav - hvem ser omfanget av dette verdenshav, og hvem kan utgrunne dybden i dets fiendskap?

Her og der er det nå storm og opprørt, vilt hav. Vi hører hvordan bølgene av gudløse intellektets lærdommer bryter mer og mer frekt inn mot de hellige murene. En merker bare hvordan Kristus-hatets flom bitrere og hardere ruller fram over hele jorden. En merker hvordan snillismen og innflytelsesrike krefter stadig ivrigere forener seg for å føre utryddelseskrigen mot Herrens rike, mot Israels fattige lille flokk og deres sak.

Vi ser alt her og der en skummende vrede. Et uhyggelig uavbrutt: «Korsfest! Korsfest! gjaller gjennom hele verden mot Jesus og hans folk. «Korsfest!» er tonen for dagen mange steder der menneskene skammer seg over kristen-navnet.

«Korsfest!» roper den  belevne tonen i verdens finere kretser, der en ser at Kristus alt er fullstendig fortrengt, ja, utryddet. Hvor intet kristelig ord høres, men bare forakt og hån. «Korsfest!» roper de Bals-profetene som vil ha en god moral, men ikke noe som helst om Kristus, hans kors, hans blod og hans nåde.

Ja, hvor en så lytter og ser, i bøker og skrifter, i selskapskretser og andre sammenkomster, i de fineres sirkler, eller i embetsmenns eller forretningsfolks kontorer, i håndverkernes verksted eller fabrikkene... eller hvor en vender seg, hva er tonen i forhold til Kristus? Er det ikke nettopp: «Korsfest! Korsfest!»? Da ser vi hvordan havets bølger bryter på og reiser seg mot staden for å drukne den.

Men samtidig er det så visst i dag mangt et «fjell» iblant oss, som bryter både is og bølger, og skjermer Guds stad. Som en demning mot villfarelsens flom har vi en vidstrakt spredning av Guds ord.

Til utvidelse og befestelse av Guds stad går Guds ord fram gjennom en stor skare av evangelister. Til å nære, styrke og oppmuntre oss har vi Herrens herlige gudstjeneste, der nådesøsken samdrektig kommer sammen. Her og der har Gud plassert noen dyrebare brødre som i kjærlig nidkjærhet støter i basun og oppmuntrer oss.

Men hvem kan forsikre oss mot at ikke, før vi vet ordet av det, også disse fjellene, våre støtter, kan gi etter og falle? Da vil jo de ville havsbølgene få fritt løp, - og det kunne være slutten på vår Guds stad - ? Å nei, det vil aldri kunne skje! Hør nå igjen hva teksten vår sier:

Om havets bølger bryter og bruser, og om fjell skjelver ved dets opprør, sela. Likevel skal Guds stad glade bli ved sine brønner, der Den Høyestes hellige bolig er (gammel svensk overs.)

Å, for et trøsterikt ord, som en skinnende regnbue i mørket! Dette ordet er nok til å raskt slå ned all sviktende tro, og drive en hel hær av forsakte tanker på flukt. La oss nå tenke nærmere over hvordan det lyder: 

«Likevel skal Guds stad glade bli ved sine brønner». Å for et salig: «likevel»! Dette Guds «likevel» betyr mer enn alle disse fjell og høyder som kan falle. Har vi bare dette «likevel» i vår tros hånd - hva skal da kunne uroe og bekymre oss?

Med dette «likevel» står vi trygge på våre murer. Og hvor dyster enn utsiktene måtte være, hvor sterkt havet enn bryter og bruser, vil vi trøstefullt rope dette vår Herres likevel - «Likevel skal Guds stad glade bli ved sine brønner», dødsrikets porter skal ikke overvinne den. Den som har sagt det, er Han som er Amen!

Og nå må vi omsider endelig besinne oss på alt det trøsterike som er lovet Guds menighet; ikke bare at den skal bestå på den onde dag, bli holdt oppe og bevart fra fortvilelse og frafall. Men altså at de som lever i den også skal få være glade, ja, blomstre i storm ennå skjønnere enn i fredelige tider.

Hvordan det vil gå med denne verdens riker og byer, det er alltid usikkert, det avhenger av Guds dommer. Men

 

Guds stad har alltid sitt sikre løfte klart:

Guds stad skal alltid glade bli ved sine brønner.

Selv i de verste tider, når stor sorg rammer oss, skal likevel Den Allmektige ta seg av sine med en spesiell omsorg, som David omtaler slik: «Han gjemmer meg i sin hytte på den onde dag, han skjuler meg i sitt skjermende telt. På en klippe fører han meg opp», Sal 27:5.

Og de brønner, det livets vann og de skatter han har gitt til sin stad, kan ingen fiende ta fra oss. Den største gaven og gleden har vi alltid igjen. «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? ..... i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss», Rom 8:35,37.

Hvilket menneskes tanke kan noen gang fatte høyden, dybden, lengden og bredden av Kristi kjærlighet? - høyden og dybden av denne lykken å leve i samfunn og vennskap med selve Herren, vår Gud! Og være under et slikt nåderike at ikke en gang den mest uverdige syndens makt - som ennå herjer i oss - noen  gang kan fordømme oss - bare på grunn av vår Herre Kristi store rettferdighet!

Og alt dette kan ingen fiende ta fra oss! «Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Kristus er den som er død», Rom 8:33-34. Kort sagt: «Er Gud for oss, hvem er da imot oss?», v. 31. Så kan vi også tilføye at «er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger», Rom 8:17.

Og til slutt står ennå det herligste og venter, nemlig den herlighet Gud skal gi - «det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte», 1Kor 2:9.

Hvem kan ta dette fra oss? «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd?», Rom 8:35. Nei, her stadfester vi Luthers ord: «Jeg er alltid enten under himmelen eller i himmelen».

 

Vi ser at i Guds stad skal vi alltid få være glade

 

Og når disse rike trøstens kilder aldri skal kunne tas fra oss, og vi dermed har en uforgjengelig lykke, da burde også de hjertene som eier denne lykken alltid være like glade i Herren!

Guds stad, som skal være glad, består jo av mennesker. Men lykkelige og  glade kristne er det egentlig svært få av. Og her hører vi i alle fall klart at det er ingen synd å være «lykkelig» i Herren. Tvert imot formanes vi alle alvorlig til det. Og den som ikke har noen grunn til å sørge, kan derfor holde sitt hode høyt og minne seg selv om sin store lykke.

Vi har grunner nok til å være glade i Herren, og gå i en frydefull ånd gjennom livet. For hva er det vi mangler, når vi er i Kristus og i ham har alt vårt hjerte kan ønske? Vi eier Den Allmektiges vennskap og har vårt navn innskrevet i Livets bok. Vår sjel hviler i de hender som ingen kan rykke oss ut av. Vi vet at han har elsket oss fra før verdens grunnvoll ble lagt. Vi har seierherrens løfte: Jeg lever, og dere skal leve, Joh 14:19. Og en gang skal vi, prydet med hans seierskrone, ankre opp ved det lovende lands gylne strand. Ja, hva mangler vi da?

Da må vi, i vissheten om alt dette, uopphørlig kunne lovsynge og fryde oss. Ingen skulle ha noen som helst grunn til å anklage oss for at vi er altfor lystige. Og Gud ville nå slett ikke ha noe imot det, han ville fryde seg over det.

Men vårt svake troens øye ser bare dette med dystert og svakt blikk gjennom den tåken som omgir oss her i livet. Vi ser mer på oss selv enn på vår frelses høvding, og vil ikke søke alt i ham alene, men alltid også finne noe brukbart hos oss selv.

Dette er grunnen til at vi midt i all vår rikdom er så fattige på glede, og lever så fattigslig et liv som  tiggere, - mens Herren midt i alt dette sier til oss: Alt mitt er ditt!

Men når og hvordan skal dette vårt svake og bekymrede vesen bli bedre, og slippe til en sterkere og gladere ånd? Jo, hør! Så underlig det enn kan høres, så vil dette skje når en nok ville trodd det skulle blitt virkelig svakt og elendig: Nemlig når havet med sine veldige bølger kaster seg i fullt raseri inn mot staden - så «fjell skjelver ved dets opprør». Da skal vi bli sterke og glade kristne.

Går det ikke også akkurat slik med den enkelte levende kristne? Når han blir svak, da er han sterk. Når svære anfektelser bryter inn over ham, så alle hans egne byggverk raser sammen. Når alle hans egne muligheters og viljes høyder bryter sammen og egenrettferdighetens fjell må vike. Når han helt og holdent må bygge på Kristus alene, og la seg nøye med hans nåde.- Da først blir han frigjort, og da får han det herlig!

Slik har det også foregått med Guds menighet helt til denne dag. Aldri har den blomstret vakrere, aldri strålt klarere gjennom natten, - enn på den onde dag og i tider med forfølgelse. Spør bare kirkehistorien! De herligste stjernene på menighetens himmel, de største troens helter er blitt modnet fram i storm og uvær. Og aldri har Lammets brud på jord stått herligere pyntet enn i martyr- og blodsvitnenes tid. Deres fotspor lyser for oss den dag i dag.

Og det er naturlig. Da ble disse dyrebare sjelene svake i seg selv. For «når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk». Da var der intet annet som kunne hjelpe dem, enn å overgi seg helt og holdent til Kristus, Og han - han formår alt!

Så var det jo også hans verk å gjøre det! Og sannelig, om Herren noen gang er med sine og viser at alt er mulig for ham, så er det vel nettopp på slike dager med trengsel og bekymringer, når havet raser og fjellene skjelver. Han vil ikke vise sin makt før menneskene har fått prøve sin, og kjenner sin svakhet. Dette er grunnen til at hans nåde og kraft alltid holder følge med behovene og prøvelsene. Jo sterkere de siste er, desto rikere erfares de første.

Hva er da egentlig årsaken til at Guds stad aldri kan gå under, men tvert imot blir ennå mer herlig jo sterkere den angripes?

Jo, vår tekst gir svaret: «Gud bor der inne....Gud hjelper den når morgenen bryter fram». Her er hemmeligheten! «Gud, Gud bor der inne». I dette lille skipet som alt stormer mot, der hviler han som er så stor at han «har målt ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe», Jes 40:12. I forhold til ham er menneskene «som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål», Jes 40:15. For han bor der inne. «Dette er mitt hvilested for all tid», sier han, «her vil jeg bo», Sal 132:14.

Men hvem kan se dette i storm og mørke? Da oppleves dette som om Gud var tusen mil borte, eller som om han sover så hardt at det ikke er mulig å vekke ham.

Likevel er han nær, og likevel er han våken. Men vi ser det ikke. Han virker iblant oss, men er ikke alltid følbar. Han bærer oss alltid, men ofte uten at vi merker det. Han er alltid nær oss, men ofte så skjult.

Men, lovet være hans navn, vi får også ofte se det. Hvilke herlige bevis ser vi ikke på hans kraft og hans nærvær rundt om i verden i denne tid, som en sterk og trofast hyrde for sin hjord! Denne verdens fyrste må vike.

Vi ser med fryd hvordan den sterke tvinges ut av den som er sterkere, og må gi fra seg det ene rovet etter det andre. Vi ser hvordan hyrden kaller så mangt et bortkommet får tilbake fra ørkener og fjellkløfter! Den hellige ilden Herren kom for å tenne, begynner nå å brenne flere og flere steder i verden. Steder hvor man ikke i manns minne har sett tegn til åndelig liv, men alt bare har ligget i en tung dødens søvn, og alle bare vært opptatt med ytre former, begynner de nå å spørre og granske etter sannheten og veien til livet.

Herren hører sine elendiges rop. De blinde ser, de halte går, de døve hører o.s.v. Hvor mange fortapte og bekymrede sjeler har ikke nå fått høre hans herlige ord: «Vær frimodig! Dine synder er deg forlatt», så de frelst, frie og glade kan begynne en vandring i livet med Herren.

Se rundt om i hele verden, hvor Herrens verk går fram med Ånds og krafts bevis. Slik stadfestes det fra land til land med veldig røst: Gud bor der inne!

Så må vi ikke frykte, når Israels sterke Frelser er nær oss. Den som kjemper mot oss, kjemper mot ham. Før skal tornene seire i kamp mot ilden, og agnene seire over stormen, enn dødsrikets porter skal kunne seire over oss, når vi står på klippen Kristus, og har ham med oss. Gud hjelper den når morgenen bryter fram synger altså den hellige sangeren. Og; sannelig, slik hjelper virkelig Herren.

Hans hjelp åpenbarer seg oftest som et morgenlys, hvor det like før har vært mørk natt. Hans lys «skal bryte fram som morgenrøden», synger profeten, Jes 58:8. «Om kvelden kommer gråt som gjest, om morgenen er det frydesang», Sal 30:6. Det var etter å ha kjempet til morgenen grydde, at Jakob fikk Herrens velsignelse.

Så la oss da ikke engstes, selv om vi opplever «en dag med nød og trengsel, en dag med omveltning og ødeleggelse, en dag med mørke og mulm, en dag med skyer og skodde», Sef 1:15. Herren hjelper når morgenen gryr. Og hver gang vår himmel dekkes av skyer, skjer det bare for at solens varme skal stråle mer velkommen og opplivende for vårt åsyn.

Selv i mørket og styrtregnet ligger det en velsignelse. Herrens vingård tørker inn og visner i sol og stille vær, men friskes opp og blir frodig gjennom storm og regn. Ja, Guds planter likner palmetreet. Det trives og vokser livligere jo mer det trykkes ned av tyngde.

Slik virker de sterkeste stormene over den levende kirke bare at dens friskhet, mot og kraft vokser. Og det går aldri over grensen - kanskje over vår egen, men ikke over hans, som det egentlig dreier seg om - !

Vi må aldri glemme at Sion er «Guds stad», at «Gud bor der inne», at vår sak er Herrens sak, og at det derfor er han som skal føre den gjennom til seier. Fordi vi altså tilhører det riket som aldri «skal rokkes», som alltid skal «glade bli ved sine brønner», og eie en nåde som varer evinnelig - fordi nåden er mektig over gjerningene (Sal 103:1-11, Rom 5:17,21). Han, Den Allmektige som hjelper når morgenen bryter fram, har vi med oss der inne.

Måtte vi så bare i glede og trofasthet tjene ham denne korte tiden vi har på jord, og med trøst vente på det som skal gå over verden når brudens forløsning og åpenbarelse nærmer seg.

 

                Blott den som deler striden,

                Skal dela segern, friden

                Och himlens glädje få.

                                              C.O.Rosenius

 

 

... for at vi skulle ha fred - !

 

Vi lever i en svært vanskelig verden, i et svært vanskelig religionsblanderi midt inne i den etablerte kristenhet.

Etter å ha lest dette budskapet, «Den sanne kirke», vil svært mange av dem som er født på ny, sitte igjen med et sukk rundt om i våre land:  Hvor finnes det noen jeg kan tale sammen med, dele dette med? Her avdekkes situasjonen: Det blir for de fleste svært mange mil å kjøre for å få åndelig samfunn med noen.

Men Guds barns største sukk og nød her på jord er og blir først og fremst sangerens:

 

Jeg bærer et kjød, Dets liv er min død,

Det piner og plager hver dag. Å elske og tro,

I nåden å bo er alltid min sværeste sak.

 

Skriften vitner også om at vi her «en liten stund...har sorg i mange slags prøvelser». Denne sorg i mange slags prøvelser, er selvsagt først og fremst sorgen over at dette «I nåden å bo er alltid min sværeste sak».

Men så fortsetter da også dette ordet i 1Pet 1, med at «Dette skjer for at deres prøvede tro, som er langt mer kostbar enn det forgjengelige gull - som jo lutres ved ild - skal finnes til lov og pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse», v.7.

Disse våre prøvelser, først og fremst på å leve i nåden alene, skjer altså for at vår tro på Jesu Kristi fullbrakte frelsesverk skal være levende når Jesus kommer for å hente oss.

Like ovenfor dette verset taler Peter om «dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid», v.5. Den frelse som er ferdig, er Jesus Kristus selv, og ham alene.

Frelsen er ferdig, vi ble utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Alt i Jes 56:1 ser vi profetert: «Så sier Herren...min frelse kommer snart, og snart skal min rettferdighet åpenbares». Gud forkynte gjennom hele Skriften «fred ved Jesus Kristus», Apg 10: «Han er vår fred», Ef 2:14.

Jesus ble født til verden mens englene sang om «fred på jorden». Det var fred fra arvesynden, alt det vi fikk ved syndefallet, og fra loven: fred med Gud. Simeon står med Jesusbarnet i armene og sier (til Gud): «Mine øyne har sett sett din frelse», Luk 2:30.

Gud la all vår synd på offerlammet, Kristus. «Straffen lå på ham...», Jes 53:5. Men har du lagt merke til hvor klart det står om hvorfor dette ble gjort?: «Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred»!

Guds konkrete mål med oss syndere var altså at vi skulle ha fred! Og så gav han oss fred ved Jesus Kristus, Apg 10:36.

                                                                                                                                                   H.H.

 

Du blir aldri fri kampen mot synden,

før du får tro deg frelst med synden

                                                                                                  Øivind Andersen

 

 

Vær med og spre Roseniuslitteraturen -

den livgivende forkynnelsen vi mangler i dag!

 

 

Bestill tidligere nummer av bladet gratis, til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal                                      Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

                                            ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit