Vår gamle sokneprest begynte en første juledags preken for tretti år siden med å fortelle om to små brødre, Olav og Lars, som skulle synge duett på en julefest. Sangen de skulle synge, var: «Et barn er født i Betlehem, thi gleder seg Jerusalem».

Så kommer de hjem etter julefesten, og mor spør hvordan det har gått. «Nei, det gikk ikke så greit», sier Olav, «for da jeg var kommet til Jerusalem, var Lars bare kommet til Betlehem».

Hvordan er det med deg - er du «kommet til Jerusalem»? Er Jesu fullbrakte verk på Golgata din store julefryd?

Eller er du «bare kommet til Betlehem», og feirer jul på religiøse følelser over det «ufarlige» barnet i krybben?

 

Vår julegave til deg er:

C.O.Rosenius’ herlige budskap:

 

La oss feire påske!

Vårt påskelam er jo slaktet for oss, nemlig Kristus.

Så la oss holde høytid!

1Kor 5:7-8.

 

Både av disse apostelens ord, og fra hvordan Gud i Det gamle testamente (GT) gav forordningen om påskelammet, får vi lære hvordan vi skal feire påske.

Disse Herrens ord gir oss alle hver sin høyst betydningsfulle lære for vårt åndelige liv. For noen iblant oss fortoner synden seg bare som en lett fjær. Så er der noen som kjemper, strever og sukker som treller i sterke syndens lenker. Mens andre slår følge på veien bare i rent hykleri, og misbruker Guds nåde til ren løsaktighet. Andre igjen er skremte og plagede, redde sjeler som frykter - også der det ikke er noe å frykte for o.s.v.

Vårt påskelam. Hør! Vi har også et påskelam - nemlig Kristus, Guds evige, enbårne Sønn, som ble ofret for oss. At påskelammet i GT var et bilde på og en skildring av dette sanne Guds Lam som tar bort verdens synd, det forkynner Skriften uttrykkelig.

Johannes forteller hvordan soldatene brøt i stykker de to røvernes ben, men gikk forbi Kristus uten å bryte i stykker hans ben. Så tilføyer Johannes: «Dette skjedde for at Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et ben skal brytes på ham», Joh 19:36.

Disse ordene er skrevet om påskelammet.* Dermed ser vi at Guds ord om påskelammet egentlig handler om Kristus, at Gud i påskelammet har villet male et bilde av Kristus, hans soningsdød og hvordan vi på rett måte tar imot ham.

Da er det jo herlig å få betrakte dette maleriet nærmere! Du finner det i 2Mos 12. Det er en stor fryd for vår ånd å gjenkjenne Kristus og hans mest markerte kjennetegn der.

 

Forskriften i GT om påskelammet

 

Om påskelammet leser vi f.eks. at det skal skulle velges ut fra selve saueflokken. Slik skulle også Kristus komme som et sant menneske. Påskelammet skulle holdes adskilt fra den øvrige saueflokken. Kristus var også av Faderen utsett og utvalgt til verdens forsoning. Det taler Peter om i 1Pet 1:19-20, hvor han kaller Kristus et lam som var forut bestemt før verdens grunnvoll ble lagt.

Påskelammet skulle være årsgammelt og feilfritt. Kristus skulle ofres i sin tidlige manndoms alder, og være feilfri; ren, ubesmittet og fullkommen. Som ikke hadde noen som helst synd eller fall. Påskelammet skulle slaktes og stekes. Kristus ble blodig slaktet og virkelig stekt i Guds strenge rettferdighets fortærende ild.

Slik jødene beretter dette, ble påskelammet stekt ved at en trestav ble stukket gjennom lammet, og så hengt opp i form av et kors midt inne i ovnen det skulle stekes i. Som er et klart forbilde på den måten Kristus døde på, når han med gjennomborede hender og føtter hang naglet til korsets tre.

Blodet av påskelammet skulle strykes på de husene Israels barn bodde i. Det skulle beskytte dem mot mordengelen som drepte alt førstefødt i egypternes hus. Slik skal også våre hjerters dørtre «bestenkes» (Heb 10:22), liksom bestrykes med Kristi blod, som frelser oss fra lovens forbannelse.

 

Lammet i NT

 

Påskelammet skulle etes. Kristus sier: «Mitt kjød er i sannhet mat. Den som eter av det skal ikke dø», Joh 6:48-58. Hvordan vi ved troen «eter» dette, kommer vi tilbake til. Her har vi bare vist hvor godt og treffende Kristus er skildret i påskelammet.

Dessuten er Kristus på samme måte i NT kalt for et lam. Døperen Johannes sier: «Se der Guds lam som tar bort verdens synd». Evangelisten Johannes ser i himmelen «et lam liksom slaktet», Åp 5:6. Og i samme Åpenbaringsboken blir Kristus på mer enn tjue steder kalt et lam, «Lammet som ble slaktet» o.s.v.

Vi har altså virkelig et påskelam, Kristus, ofret for oss. Ja, det eneste rette påskelam, som alle offerlam i GT bare var en skygge av, Heb 10:1. Dette vet vi godt. Det er summen av hele Guds evangelium, og vi hører, synger og leser om det.

Men nå er spørsmålet:

 

Hva gagn og nytte har vi av dette vårt påskelam?

 

Har vi virkelig noen reell nytte av Kristus? Eller feirer vi bare hans lidelse og død i påsken, uten noen gang å virkelig hatt noen nytte og glede av Kristus?

En håndverker, en lege har utført relle tjenester for oss - men ikke Kristus - ! Brødet som nærer legemet, vannet som slukker tørsten, solen som gir oss lys, varme og trivsel - disse gavene har vi virkelig hatt nytte av. Men den aller største gaven, Kristus, Guds lam, har aldri blitt til noen nytte for de fleste mennesker! Er det ikke forskrekkelig?

Burde vi ikke da, endelig en gang, se nærmere på om også Kristus er til noen virkelig tjeneste og nytte for oss? Også på dette spørsmålet finner vi herlige svar i det forbilledlige påskelammet.

Israels barn sukket under en hard, uutholdelig trelldom i Gosen. Det steg opp et konstant rop fra dem til Herren om denne nøden de levde under, men som ikke en eneste maktet å utfri dem fra. Farao og hans hær hadde fullstendig makt over dem.

Denne trelldommens nød hadde likevel ikke nådd sin endelige høyde så lenge Moses ennå ikke hadde kommet iblant dem. Men når Moses begynte å byde at de skulle dra ut av trelldommens land, og sa til Farao: «Så sier Herren: La mitt folk fare!» - da først ble trelldommen og undertrykkelsen virkelig grufull.

Først ble folket med dette vekket opp til erkjennelse av sin tilstand. Helt fra fødselen hadde de vært treller. De visste ikke hva frihet ville si, og savnet den derfor heller ikke. Men når Moses begynte å tale om frihet, om å dra ut fra trellestanden, da først kjente de hvor forferdelig et trelldoms liv var.

I tillegg ble også selve trelldommen nå mye verre. I 2Mos 5:6-14 leser vi at når Moses krevde overfor Farao at han skulle la folket bli fri, da ble bare tyrannen hisset opp til nytt raseri. Nå bød han fogdene og arbeidsformennene å drive folket ennå hardere. Han sa: «Nå skal dere ikke gi folket halm til teglarbeidet, slik som før. De skal selv gå og sanke seg halm. Men dere skal pålegge dem å lage den samme mengde murstein som de før har laget».

Nå ble trelldommen helt forferdelig. Nå jamret og klaget folket på Moses, som hadde hisset opp kongen. Så totalt hadde de nå gitt opp tanken på noen frigjørelse.

Men akkurat nå var Herrens time kommet. Og hvordan skjedde nå deres forløsning? Den skjedde utelukkende gjennom et Guds allmakts under!

En mørk, forferdelig natt lot Herren sin hevn ramme sitt folks under-trykkere, da han slo alt førstefødt i Egypt. Og nå var det påskelammets blod som frelste de undertrykte fra den rettferdige hevnerens sverd.

Herren hadde latt sitt folk vite at: «Samme natt vil jeg gå gjennom hele landet Egypt og slå i hjel alt førstefødt i landet Egypt, både folk og fe.... men blodet på de hus hvor dere er, skal være til et tegn til redning for dere. Når jeg ser blodet, vil jeg gå dere forbi. Intet dødelig slag skal ramme dere når jeg slår landet Egypt».

Hvordan blodet skulle strykes på, står det om i v.22: «dere skal ta en isopkvast, dyppe den i blodet som er i skålen, og stryke noe av blodet i skålen på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene. Og ingen av dere skal gå ut gjennom sin husdør før om morgenen».

Så kom denne skrekkens natt. Herrens slo alt førstefødt både blant mennesker og dyr i hele Egypten, fra den førstefødte sønn av Farao, som satt på sin trone, til den førstefødte sønn av fangen i fengslet».

Farao ble forskrekket, og hele Israel ble frigjort. Farao ropte til Moses og Aron: «Stå opp! Dra ut fra mitt folk, både dere og Israels barn! Far bort og tjen Herren, som dere har sagt! Ta med dere både deres småfe og deres storfe, som dere har sagt. Og egypterne trengte hårdt på folket for å få dem til å skynde seg ut av landet. For de sa: Vi er dødsens alle sammen!», v.31-33.

 

Er ikke dette et herlig bilde på den store forløsningen

av hele verden, som skjedde i Jesus Kristus?

Har ikke også vi en stor forløsning å feire?

 

Og den vi nå har sett skildret, er tross alt bare et svakt skyggebilde av den store forløsningen som skjedde i Kristi død. La oss nå se nærmere på dette!

 

Guds bilde var tapt, og dermed den frie viljen

 

Hele verden er gjennom syndefallet kommet i djevelens makt. Mennesket var blitt en slave under avgrunnens Farao, regjert og drevet etter hans vilje av lyster og villfarelser (fogdene og arbeidsformennene han satte over oss).

Under denne trelldommen sukker hele menneskeheten. Men kjenner likevel ikke hele sin nød før loven kommer og taler tydeligere enn samvittigheten om Guds krav. Da først begynte samvittighetsnøden på jorden å bli virkelig stor, som Paulus skildrer det: «Vel var det synd i verden før loven kom, men der det ikke er noen lov, blir synden ikke tilregnet. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde syndet ved et lovbrudd, slik som Adam», Rom 5:13-14.

Nå var det oppstått en nød som ikke en eneste sjel selv kunne redde seg ut av. Ikke en bokstav eller en prikk i Guds hellige lov kunne endres, og lovens urokkelige dom er at «den som synder, skal dø» - og «det finnes ikke én rettferdig, ikke en eneste», Rom 3:10.

Men så miskunnet han seg, den store barmhjertige Gud! «Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår».

Det er dette den profetiske Ånd synger så herlig om: «De gleder seg for ditt åsyn, slik en gleder seg om høsten... For åket som tynget dem, og stokken på deres skuldrer, driverens stav, har du brutt i stykker, som på Midians dag. For et barn er oss født, en sønn er oss gitt», Jes 9:4 flg.

Legg merke til hvordan Herrens Ånd viser tilbake til Israels tid i trelldom i Egypt, når han taler om «åket som tynget dem, stokken på deres skuldrer og driverens stav».

Likevel taler han her om Kristi soningsverk for hele verden. Det samme ser vi i Jes 63, der Herren viser seg for profeten i en blodig drakt, som en som tråkket vinens persekar, og tyder det slik: «En hevnens dag var i mitt hjerte, og mitt gjenløsningsår var kommet».

Og hvordan er det samme skildret i NT? I Heb 2:14 sier apostelen: «Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid».

I Gal 3:13 sier apostelen: «Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss». Og i Ef 1:7: «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse».

Slik har Herrens Ånd uttrykkelig skildret den trelldom og dem som plaget oss, som Kristus har forløst oss fra. Han nevner synden, lovens forbannelse og djevelen. Til slutt taler også Herren om den siste fiende, døden, og sier: «Død, hvor er din pest? Dødsrike, hvor er din sott?», Hos 13:14.

Å, du evige kjærlighet, evige, sterke trøst for våre fattige synderhjerter!

Her har vi altså vårt påskelam, vår store, evige forløsning! All verdens synd, alle menneskers ugudelighet og trelldom i synd, fra Adam inntil det siste menneske i denne verden, ble lagt på Guds rene Lam! Den uhyrlige byrden tynget ham så han svettet blod. Han sukker og ber, ja, han sukker som lammet på slaktebenken - men han går trofast gjennom det alt sammen!

All lovens forbannelse, alle dens trusler og straff for synden samles på ham, slik at han også ble en forbannelse for oss. Men dermed frikjøpte han også oss fra lovens forbannelse - for at vi skulle arve velsignelsen.

Til slutt kom også døden, som er syndens lønn, og drepte det evige livet - men ble så selv oppslukt til seier, 1Kor 15:54. Slik «gjorde han til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og utfridde alle oss som hele vårt liv av frykt for døden ellers måtte være i trelldom hele vår livstid», Heb 2:14-15.

Så er da dette vår påskesang: «Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!», 1Kor 15:55-57.

 

Nå er alle Adams barn forløst fra dødens garn

 

Likevel går mange sjeler tynget og engstelige. De kjemper under syndens og lovens trelldoms åk. De vil gjerne bli løst og satt over i Guds barns herlige frihet, men kommer aldri så langt!

Hva er det som mangler? Hva er årsaken?

Jo, dette er den andre siden vi finner skildret i bildet av Israels utfrielse fra Egypt. Det første var at Herren med sin sterke hånd slo sitt folks under-trykkere, og dermed gav sitt folk en herlig forløsning. Det andre var at hver enkelt som ville unngå både trelldommen og mordengelen, skulle feire påske: Lammets blod skulle strykes på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene, og

 

Lammet skulle etes -!

Det er dette siste som ennå gjenstår å praktisere!

 

Vi er alle kjøpt fri i Kristi død. Alle menneskebarn som er på denne jord - unge og gamle, høy og lav, små og store, grove og finere syndere - alle sammen er vi dyrt kjøpt. På én dag ble alle synder tatt bort, og Gud er i Kristus nådig og forsonet mot alle.

Israels barn gikk helt underkastet Egypts trelldom så lenge Moses ennå ikke hadde begynt å tale til dem om å dra ut fra trellehuset. Akkurat på samme måte går hver og en i trelldom som tjener under synden og djevelen, totalt underkastet og villig. Vi er født under denne trelldommen og vet ikke hva frihet vil si. Derfor sier vi akkurat som jødene: «Vi har aldri vært noens treller», Joh 8.

Men når Moses begynner å tale i vår samvittighet: «Du er en trell, gjør deg fri! Den som gjør synd, er syndens trell, gi opp synden» o.s.v. – og vi så på alvor begynner å kjempe mot synden – da først begynner nøden.

Da først kjenner vi trelldommens makt og bitterhet. Da sukker og klager vi: «Jeg kan ikke omvende meg! Jeg kan ikke angre rett og hate synden. Jeg kan ikke våke og be som jeg skulle!» o.s.v.

Og det er ikke nok med det; Selve synden blir nå også ennå verre. Akkurat som Faraos grusomhet og sluhet bare økte når Moses satte fram sine krav, slik blir også det onde i meg vekket opp til nytt raseri gjennom lovens krav, slik Paulus skildrer det klart i Rom 7:7-14: «Jeg hadde ikke kjent begjæret dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død. Jeg levde en gang uten lov. Men da budet kom, våknet synden til live.... for ved budet skulle synden bli overmåte syndig».

Nå er trelldommens nød virkelig stor. Nå tror det stakkars mennesket at det er evig fortapt.

Slik blir nøden i det mennesket som er blitt vekket opp, bare større for hver dag, ofte gjennom flere år. Trelldommen blir bare hardere, bånd som binder blir sterkere, hjertets lyster villere og sterkere - og utsikten til frihet stadig svakere. Apostelen sier: «Og jeg døde». Å, for en jammer og nød!

Å, hvor lenge skal nå denne forferdelige trelldommen fortsette?

Hør, min venn! Den kommer til å fortsette helt til du holder opp med alt ditt eget strev, og begynner å feire påske og stryke påskelammets blod på ditt hjertes dørstolper. 

Å, om mange vakte, men utslitte sjeler ville merke seg dette!

Trellen kan ikke gjøre seg selv fri. Her hjelper bare et underverk fra Den Allmektige.

Her hjelper det ikke verken å våke, kjempe, angre eller be. Her hjelper det ikke hvordan du så sliter i lenkene. Du er fortsatt bundet, du er «solgt under synden». Du må gi opp alle dine nytteløse forsøk på selv å gjøre deg fri.

Du må bli stille – og begynne å feire påske! Bare det hjelper!

 

Så sier du: «Ja, men det er ikke min mening at jeg skal selv kunne gjøre meg fri fra det onde. Jeg roper jo tvert imot til Herren om hjelp!»

Svar: Ja, sannelig skulle det ha smakt vår natur svært så godt om vi kunne komme fram på den veien! Altså først få kraft til å avlegge det onde, og så etterpå ta imot nåden!

Men skulle Gud hjelpe deg på den måten, da fikk ikke Lammets blod alene æren! Du skal få lære at det går ikke på den veien. Gud vil gjøre deg til en kristen, ikke til en egenrettferdig fariseer som en dag kunne stå og «takke Gud» for at han har fått kraft til å være bedre enn andre.

Nei, du skal bli en rett israelitt, en Israel som i kamp om natten med den ukjente mannen har fått hoftesenen slitt over, og aldri mer kan gå helt oppreist, men hinker litt (1Mos 32).

 

Du skal lære noe mer grunnleggende:

Hva det er å bli frelst ved Lammets blod alene!

Som helt fortapt, som trell under synden -

bli frelst utelukkende ved Guds mektige arm.

Derfor går det ikke for seg på den måten at du først skal få kraft fra Gud til å slite over syndens bånd hos deg, før du tar imot den store nåden. Nei, du må først lære hva det vil si å «stryke lammets blod på dørstolpene»!

Du må stanse opp, hvile, holde påske! Da først vil det skje en forløsning.

Det finnes ingen dypere, uutslettelig smitte av det adamittiske fordervet i vår natur, enn denne uendelige selvforgudelsen, dette å selv ville være og bli noe, selv være sterk og hellig, selv frelse seg. Derfor må Gud bruke de aller hardeste midler mot dette.

Det verste av alt som tynger et menneskes hjerte på denne jord, er denne syndens og djevelens overmakt, så hjertet må sukke: «Jeg er jo fullstendig solgt til å gjøre dette, det som er ondt. Jeg er totalt bundet i syndens og djevelens vold».

Og likevel – Merk! – likevel holder vi ikke opp med å kjempe og håpe på å lykkes med vår egen kamp - !

Det første, at menneskene må kjenne seg helt «solgt under synden», er det harde midlet Gud må bruke mot den dype selvhellighets-innbilningen. Men at de ikke holder opp med sin innbilning og unyttige kamp, det skyldes deres egen vantro og hjertets hardhet. Her er den trange port, der mange sjeler gir opp. Derfor vil vi nå tale litt mer utførlig om dette.

Du har hørt, lest og sunget om Jesu lidelse, hans død og oppstandelse til vår forløsning. Men nå kjenner du deg selv fanget i synden. Du vet at du nå burde vært fri, kaste av deg de forferdelige lenkene og tjene Herren. Men i stedet ikke bare innser du at du ikke er i stand til dette, men du blir tvert om ennå værre.

Da ser du på alt Kristi fullbrakte verk og på påskens herlige budskap som et for deg lukket Paradis - noe bare de troende, verdige kristne skal kunne nyte, men ikke du, som er syndens trell.

Hva er det som her er feilen?

Ikke annet enn at du ligger helt nedsunket i egenrettferdighetens villfarelse! Du tror ikke at du er en så helt fortapt trell som må løftes opp og frelses av bare nåde - akkurat som du er - før du i det hele tatt er i stand til å utrette det aller minste. Du tror at du først må seire over og legge av din ondskap, før du kan få del i hele Kristi fullbrakte verk - !

Du tror altså ikke at du er fullstendig avmektig og solgt under synden!

«Jo visst tror jeg det!» sier du. Nei, det tror du slett ikke! For trodde du det, så ville din nød øyeblikkelig forvandles til fryd og lovprisning.

«Hva, fryd og lovprisning, når en blir overbevist om at en er djevelens fange - som en ikke kan frigjøre seg fra?» Ja, akkurat det!

Hør nå, og lær endelig en gang hemmeligheten i denne din nød! Det er nettopp den falske tanken om at det er du som selv skal frigjøre deg, at du selv har noen som helst slik mulighet, men bare ennå ikke har brukt den rett. Det er denne falske tanken som alltid holder deg fast under trelldom og nød!

Jo før du på fullt alvor kan tro at du selv absolutt ikke er i stand til noe som helst annet enn å synde, desto før vil du få trøst, fred, glede og kraft av evangeliet.

Du leser, hører og tror at Kristus er kommet for å frelse syndere. Men hemmelig skjuler det seg i hjertet en stemme som sier: «Kristus frelser syndere - men når de er frigjort fra synden, når de ikke lenger har noen kjærlighet til synden, og dermed ikke lenger kjenner syndige begjær, og slett ikke faller i dem lenger».

Nå har du vendt all din oppmerksomhet mot deg selv og din forbedring. Men dette skjer aldri! Synden er for sterk for deg. Moses setter stadig fram krav om å bryte med trelldommen. Men trellen blir værende trell, og trelldommen blir bare hardere. Moses sier: «Du skal ikke ha andre guder.. du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel» o.s.v. Men det skjer ikke. Du har andre guder, personer eller ting som er mer kjært for deg, og du er like kald overfor Gud.

Moses sier: Du skal frykte Herren din Gud, og være mer redd for synden enn for døden. Men slik er du ikke. Du er selvsikker, hard og lettsindig, og gir deg lett over til å tjene synden. Du burde i det minste angre synden. Men nei, du er hard, kald og lettsindig o.s.v.

Dette er trelldommen under Farao og hans fogder. Dette får du erfare - og likevel kan du ikke tro at du er ute av stand til å gjøre deg selv fri fra synden. Du tror til og med at du er fri, at du har en fri vilje og mulighet til å gjøre deg fri. Derfor fortsetter du ennå å kjempe - og håper med det omsider å seire - og da få begynne å tro du har den store nåden!

Du vil altså gjennom loven bli levende og får makt over synden - ! Selv om du har lest at «ved budet våkner synden til live, holder deg fanget, ja, du blir overmåte syndig ved budet», Rom 7. Men den gåten har du aldri forstått, de ordene har du aldri våget å tro - selv om du jo har erfart det så bittert.

Se nå her hvordan denne villfarelsen - som et kolossalt fjell - ligger i veien for all sann tro, fred og forløsning!

Kunne du bare virkelig tro og ta inn over deg at du absolutt ingen ting er i stand til å utrette selv, så ville du straks kunne oppgi deg selv - og se opp til Herren i stedet. Da ville du holde opp med din unyttige strid, og straks - som du er* - søke nåde av bare nåde.

Det som konstant holder deg fast i trelldom og sukk, er denne tanken: «Ennå gjør jeg ikke det jeg burde. Der er ennå noe jeg ikke ser klart» o.s.v. Og med dette sier du egentlig: «Jo visst har jeg kraft, selvsagt er jeg fri, jeg er slett ikke bundet, ikke solgt under synden».

Men hør! Hvorfor gjør du da ennå det som er ondt? «Jo, jeg er ennå ikke alvorlig nok, ikke redd nok for synden, ikke oppriktig nok, og våker ikke alvorlig nok i bønn og kamp mot synden». Men kjære deg! Hvorfor er du slik? Hvorfor er du ikke alvorlig nok o.s.v.?

Ja, der står du, og forstår ikke at det er just det vår avmakt og trelldom består i; at vi ikke har makt over våre tanker, og ennå mindre over hjerte og tro. Og når tankene farer bort, så farer de hvor de vil, og hvordan går det da med å våke, be og kjempe? Vi  «er ikke i stand til å tenke ut noe som av oss selv», som apostelen sier. «Uten meg kan dere slett intet gjøre», sier Kristus. «Det jeg vil, det gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg», sier Paulus.

Det er dette som heter «solgt under synden», være i trelldom - der du tvinges til å gjøre det du selv ikke vil. Slik var det Israels barn fysisk opplevde det under Farao. Og slik er det åndelig med alle Adams barn.

Hvor lenge skal denne ynkelige trelldommen fortsette?

Hør - og husk! Helt til du gir opp alt ditt arbeid, blir stille, feirer påske og bare stryker påskelammets blod på ditt hjertes dørstolper. «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri». «Gleden i Herren er deres styrke». «Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro».

Hør - og husk! Det var ved et allmaktens under Herren forløste sitt fangne folk! Hør - og husk: Det er ved et allmakts under Herren fremdeles forløser oss - når vi er blitt stille og bøyet, og søker vår frelse bare i Lammets blod.

Men hva vil det så si å «bestenke hjertet med Lammets blod?» Forbilledlig skjedde det ved at et knippe isop ble dyppet i lammets blod, og så strøket på dørstolpene og det øverste dørtre.

Det isopknippet våre hjerter skal bestrykes med, er evangeliet, som virkelig er dyppet i Guds Lams blod. Når evangeliet forkynnes, drypper og stenkes hellige dråper til alle kanter. Evangeliet taler jo først og sist om frelsen i Kristi blod. Evangeliet sier: «Lammet, som er slaktet og har gjenløst oss ved sitt blod, det er verdig til å få ære og lov og pris» o.s.v. Evangeliet sier: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod, renser oss fra all synd». Evangeliet sier: «Om deres synder er røde som blod, skal de bli hvite som snø».

Gjennom slike vitnesbyrd blir vi, som apostelen sier, med Kristi blod «renset på våre hjerter fra en ond samvittighet», Heb 10:22. Legg merke til dette: Vi må bestenkes med Kristi blod så vi kan få en «god samvittighet», få alle våre synder helt tatt bort fra vår samvittighet - gjennom en tillit til at våre synder er forlatt. Slik at vi, renset og forlikt med Gud, på ny kan tale med ham som en god og omsorgsfull Far.

Dette er Guds barns herlige frihet; at ingen synd tilregnes dem, at de «ikke er under loven, men under nåden», Rom 6. De har fred med Gud, som om de aldri skulle hatt noen synd, men er helt rettferdige og hellige.

Men det er bare denne troen som forløser oss fra syndens herrevelde. Når jeg så, som en fattig synder får den store, sikre trøsten at Gud ikke lenger tilregner meg min misgjerning, men har sagt: «Vær frimodig sønn, dine synder er deg forlatt!», at Gud nå er fornøyd med meg i Kristus, hans «elskede» - Å, som jeg da river meg løs fra trelldommens bånd, priser Guds nåde, forbanner min synd, og vil nå ikke ønske meg noe større i hele verden enn bare alle mitt livs dager å kunne tjene Herren!

Men til dette trenges det en slik bestenkning, en slik tro, at du i din samvittighet er fridd ut fra dine synder. For den som hører, vet og synger om den store gjenløsningen i Kristus, men likevel alltid bærer sine synder på samvittigheten, og engstelig tenker på en utvei til å få en forsoning for dem - han forkaster dermed Kristi blod, som om det ikke var sterkt nok til å ta bort syndene.

Apostelen sier i Heb 10:1-2 at når man gjennom de levittiske ofringene alltid fremdeles hadde en ond samvittighet, og derfor alltid måtte ofre på ny, så beviste jo dette at «det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder».

Legg merke til disse ordene! Da gir vi også samme vitnesbyrd om Jesu blod, hvis vi slik fremdeles går med en ond samvittighet - ! Da sier også vi at Kristi blod ikke kunne ta bort synder!

 

Stopp opp et øyeblikk her! Hva tror du egentlig? Har Kristi blod virkelig tatt bort, forsonet, utslettet alle dine synder? Har Kristi blod utrettet mer enn okser og bukkers blod?

 

Paulus taler om Kristus som «har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd», og fortsetter: «deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mer komme i hu. Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd».

Og så sier Paulus: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet», v.12-22. Apostelen vil at det en gang for alle skal være slått fast at Kristi blod virkelig har tatt bort syndene, og vi nå er frie.

Våkn da opp, kjære venn, og ta inn over deg hva du gjør når du stadig ser på deg selv - og forkaster Kristi blod som om det ikke kunne ta bort synder!

Selvsagt kan dine synder være forferdelige, store og mange. Men så store og mange kan de ikke være at ikke Guds Sønns blod gjelder tusen ganger mer - ! Så grufullt kan du aldri ha falt at ikke Guds Sønns blod rikelig har forsonet det!

Be Gud om tro! Og la evangeliet bestenke ditt hjerte så lenge med Kristi blod, at du helt fortaper deg i Kristi blods betydning, og dermed glad kan vise fra deg alle dine synder og død, djevel og helvete, og ikke vite av mer enn Kristus, Kristus død og oppstått for oss, for oss!

Dette er å feire påske. Og bare dette fører til forløsning!

Hele en kristens liv må ikke bestå i annet enn en konstant påskefeiring, en uavlatelig bestenkning med Kristi blod. Det finnes intet annet råd mot alle avgrunnens hærer. Derfor: La oss feire påske!

                                                                                                                                       Fra «Samlade skrifter» av  C.O.Rosenius

  

«Meget mer» ---! Mer enn hva -?

Men med nådegaven er det ikke som med fallet. For er de mange døde på grunn av den enes fall, så er meget mer Guds nåde og nådens gave i det ene mennesket Jesus Kristus, blitt overmåte rik for de mange, Rom 5:15.

«Meget mer» sier oss at uansett hvor sikre vi kan være på vårt fall og vår synd gjennom Adam, noe vi alltid og på alle måter har sørgelige opplevelser av, så er vi likevel mye mer sikre på at nåden og gaven gjennom Kristus skal gjelde mer for Gud til vår frelse, enn fallet og synden til vår fordømmelse.

For gjennom det jeg ser og kjenner hos meg selv, kan jeg aldri bli så sikker på hvordan Gud ser på meg, som når jeg ser hva han selv har sagt. Guds ord gir en langt større visshet enn alle våre menneskelige registreringer.

Men apostelen har her ikke bare gitt oss grunnlag for å kunne utlede hvor «meget mer» nådegaven må gjelde enn overtredelsene våre, - slik noen bibeltolkere begrenser det til. Nei,

 

ordene inneholder et konkret budskap

om hvor «meget mer» nåden og gaven i Kristus veier

enn hele fordervet vi har arvet ved Adam.

Lovet være Herrens navn for dette!

                                                                                                                             Utdrag av «Romerbrevets budskap» kap. 1-5

 

 

Tenk for et budskap - !

 

Foran oss står julen hvor vi skal feire dette veldige budskapet vi nå har delt gjennom bladet denne gangen.

Vi har gått sammen med det store påskelammet gjennom Det gamle og Det nye testamentes påskefeiring. Vi har delt et av Bibelens mange budskap om hvor mye mer nåden og gaven i Kristus veier enn hele fordervet vi har arvet ved Adam.

Hvorfor får ikke da Den Hellige Ånd virke større gudgitt tilbedelse og lovprising i dagens kristenhet?

En vesentlig grunn er dagens forkynnelse som hindrer oss i å se menneskets totalt fortapte tilstand allerede ved unnfangelsen.

 I dag forkynnes det at «vi er alle skapt i Guds bilde»

 

Mens den bibelske sannhet er at det er bare to mennesker, Adam og Eva, som er skapt i Guds bilde.

Ved syndefallet falt hele menneskeheten ved sin første stedfortreder, Adam, ut av Gudsbildet, etter Guds klare ord: «den dag du eter av det (kunnskapens tre), skal du visselig dø», 1Mos 2:17.

I 1Mos 5:1, 3 ser vi utviklingen klart framholdt: «Dette er boken om Adams ætt: På den dag Gud skapte mennesket, skapte han det i Guds liknelse….Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde».

Dette har også vært våre lærefedres klare forkynnelse. Pontoppidan sier i «Sannhet til gudfryktighet»: «Er da Guds bilde således ved synden tapt og borte? Ja. Får vi det aldri mer igjen? Jo, Guds barn som gjenfødes og fornyes til dette bilde, får det igjen, skjønt ufullkomment her på jorden, men i himmelen skal de bære det ganske fullkomment».

Dette stadfestes bl.a. i 1Kor 15:49: «liksom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske».

Hvordan vil en påstand om at «vi er alle skapt i Guds bilde», kunne forenes med Davids ord: «Jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», Sal 52:7. Som ikke henspeiler på noen som helst seksuell synd i unnfangelsen, men nettopp på syndefallet/arvesynden som uimotståelig «forplantes» videre i menneskeheten.

Skriften taler om at «én manns (Adams) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18. Og at vi «er solgt til trell under synden», Rom 7:14?

Hva så med at «vi er alle skapt i Guds bilde» – og samtidig under fordømmelse, solgt under synden - - ??? Og hva med historiens virkelighet som viser at det vel ikke er noen annen skapning som kan være mot og påføre sin egen art så store grusomheter som nettopp menneskeheten i fri utfoldelse! Konf. bl.a. Holocaust - !

Og hva er Bibelens salige evangelium, om ikke budskapet om frelse i Jesus Kristus alene - nettopp for en så fortapt og ugudelig slekt?

 

Læren om at alle er Guds barn ved fødselen,

forkynner det samme

 

Denne læren forkaster også ovennevnte Guds ord om at vi «er født i misgjerning» og at «én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker».

Jesus sier i Luk 18:16 ikke at barna tilhører Guds rike. Det ville bryte med disse bibelordene og hele Skriftens forutsetning. Det han sier der er at «Guds rike hører slike til», d.v.s. er jo nettop for slike, så la dem da også få komme til meg!

Denne forkynnelsen - i hver sin «utgave» - har forkastet sannheten om arvesynden; at mennesket fra fødselen av, i sin naturlige (ugjenfødte) tilstand, er under Guds dom og må bli frelst.

----------

Det er en klar konsekvens av bl.a. slik lære når de fleste tror at vi bare skal dømmes etter det vi selv har gjort.

Vi har mistet totalt synet for at vi først og fremst

skal dømmes etter det en annen (Adam) har gjort.

 

Dermed får vi ikke syn for storheten i at

den som er frelst ved Jesu blod

skal få dømmes etter det en annen (Kristus) har gjort.

 

La oss i dagens situasjon ta til oss Skriftens klare tale:

«Nå formaner jeg dere brødre: Legg merke til dem som skaper splittelse og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i. Ta avstand fra dem!», Rom 16:17.

 

Når dette ble skrevet, kom det som det her ble advart mot, utenfra. Som angrep på det som ble lært i menighetene; Jesu egen og apostlenes lære.

Det store alvor i dag er at nå kommer det som «skaper splittelse og er årsak til frafall fra den lære som dere er blitt undervist i», i sin farligste versjon innenfra, i den forkynnelsen hvor Jesu får ikke hører hans røst.

Så blir menneskene i beste fall opptatt med sine synder. De «hestehandler» med Gud, i det de misbruker 1Joh 1:9 «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet». Det at de har bekjent sine synder, - og ikke et liv under nåden - blir deres trøstegrunn.

Men Gud er selvsagt ikke rettferdig og forlater fordi vi bekjenner våre synder. Det er for Jesu Kristi fullbrakte verks skyld Gud er rettferdig, og forlater syndene våre.

 

 «Når min bekjennelse og kristne liv gjør at jeg ikke er en fortapt synder som hver dag trenger Kristi bryllupsklær, da er en slik kristendom det største hinder for at jeg kan bli frelst», (fra «Romerbrevets budskap», under Rom 10:3).

 

Vi må få se at vi bærer i oss hele Adams forferdelige synd: Opprøret mot Gud, som før Adam og Eva ble skapt hadde hele frelsesplanen ferdig: «Utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1:4.

Men vår første stedfortreder, Adam, spiste frukten som slangen sa skulle gjøre dem lik Gud!

«Unnfanget i synd» forsøker så det gamle mennesket i oss hver dag å bygge opp vår egen rettferdighet, - uansett hvor mange hundre ganger vi har sett vår egen fortapte tilstand - og Kristi fullbrakte verk til soning for alt! Det er arvesynden på sitt verste i praksis. De andre, åpenbare syndene blekner mot dette.

En av våre gamle lærere har sagt: «Etter at Gud hørte sin Sønns nøds sukk stige opp fra Getsemane og Golgata, hvor han sonet for all verdens synd og gav oss Guds egen rettferdighet, er det ikke noe Gud har så imot som menneskets egenrettferdighet».

 

Får vi kjenne arvesynden i oss,

så vil Gud også komme til og åpenbare juleevangeliet for oss.

 Da vil vi igjen få se evangeliets fulle dybde og fulle frihet:

Hva det er å «bli frelst ved Lammets blod alene!

Som helt fortapt, som trell under synden -

bli frelst utelukkende ved Guds mektige arm» *

 

Da vil vi erfare at troen «er den utrakte tomme hånd, som tar imot den gaven Kristus tilveiebrakte for den som ikke tror!»**

Da vil det bli dyrebart for oss at nåden og gaven i Kristus veier meget mer innfor Gud - ikke bare enn alle våre synder - men meget mer enn hele fordervet vi har arvet ved Adam (s.12).

«Den ekte troen gir dypest sett Gud all ære, erkjenner sin egen og hele menneskehetens uverdighet, og opphøyer Gud som den som alene er rettferdig, hellig, barmhjertig, allmektig, trofast og sannferdig», (C.O.Rosenius).

Her ser vi hvordan en ekte tro på Gud finnes - og vokser i samme grad som vi mister all tro på noe åndelig brukbart i oss selv. «Han skal vokse - vi skal avta». Men vi hadde nok ikke regnet med at vi skulle «avta» i den grad at vi mistet også enhver form for «brukbar» kristendom, tro, åndelig bønn o.s.v.

Nei, som Luther sier: «Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg», s.167 «Rombrevets budskap» kap.1-5.

                                                                                                                                                                              H.H.

 

Bruk Roseniuslitteraturen som julegave! 

                       Du får den i bokhandelen eller direkte fra vårt forlag.

                       Kan også bestilles over www.arven.net!

 

                Veiledning til fred, innb.........................kr.140,-

                Husandaktsboka, innb. m/smussomslag..« 200,-

                Fader vår.............................................«   50,-

                Romerbrevets budskap (3 bind)............ « 350,-

                I syndsforlatelsens rike, innb..................« 100,-

                I Åndens helliggjørelse, innb................. « 125,-

Sendes ikke som oppkrav, men porto kommer i tillegg

 

Bestill tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092

Arven Forlag, Sånum, N-4513 Mandal                                      Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net


bunn-bilde

Webdesign ©Salit