Guds fred

 

La Guds fred råde i hjertene deres! Kol 3:15. Å ha fred med Gud, leve i fortrolig samfunn med sin Frelser, fri fra samvittighetens kval og stikk, fra syndens gnaging, viss på at vi eier forlatelsen, få leve i Guds nåde og vennskap - Å, hvor salig, og hvor nødvendig dette er for alt i en kristens liv!

Guds fred er selve hjertet, livet og kraften i all kristendom.

Men når vi ikke har Guds fred, og hjertet er bundet av loven, i mørke og kval, tynget av trelldommens ånd, da er alle formaninger, gode forslag og foretak ikke bare forgjeves, men rett og slett skadelige. De øker alt ondt og dreper bare sjelen ennå mer. Det virker alt sammen som sterk mat i et febersykt menneske.

Første vilkår for sann helliggjørelse er altså at det er Guds fred som råder/regjerer i hjertet. Dessuten er denne Guds fred selve himmeriket på jorden, det Guds rike som er innvortes i dere, ja, paradiset i jammerdalen og et daglig gjestebud.

Skriften sier: «Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd», Rom 14:17. At vi skulle ha fred med Gud, var jo det som var selve målet med hele Kristi forsoning. «Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred», Jes 53:5. «Rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid», Jes 32:17. Og «mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter», Jes 32:18.

Paulus trekker så denne konklusjonen: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus», Rom 5:1.

Slik taler altså Skriften! Skulle da ikke Guds fred råde i enhver troendes hjerte? Eller er det ikke sant, det Skriften sier: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud», at «Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd»? Skriften kan ikke lyve.

Hva kommer det da av, og hva betyr det at denne virkelige freden med Gud er så sjelden en gjest iblant oss? Nå taler vi ikke om dem som ikke en gang vet hva sann fred med Gud vil si. Disse lever i selvsikkerhetens fred, en fred som kommer av en fysisk og mentalt god helse, god jobb, økonomi, familieforhold o.s.v. Eller de er vakte, stressede og jagede sjeler i vantro og lovtrelldom, innvortes gnaget av pinefull uro, frykt og stikk i samvittigheten.

Disse burde legge merke til at de mangler det helt avgjørende. For Skriften sier jo uttrykkelig at «da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud». Eller kan det tenkes at Skriften lyver?

Forstår du ikke, hvis du er en av disse, at du mangler den virkelige troen?

Men nå vil vi først tale litt sammen om dem som hadde kommet til troen og fått fred, men så på ny er sunket ned i ufred, frykt, mørke og trellesinn. Som sukker: «Hver morgen kommer til meg med tukt», Sal 73:14, «våkner jeg, så kommer frykten, sovner jeg, så inntar angsten meg. Mitt liv er bare klage og sukk!»

Da må vi spørre: Hva er årsaken til at selv troende sjeler ofte lever i ufred? Svar: Hvis det er bare den følbare fred en kristen mangler, men han har blikket festet på Kristus og evangeliet, men får det liksom ikke inn i hjertet så det gir liv og fred, da er dette mer pinefullt enn det er farlig.

Hvis han likevel kan si: «Men jeg blir alltid hos deg, Herre - om enn mitt kjød og mitt hjerte svikter, så er Gud mitt hjertes klippe og min del for evig» o.s.v. Om han bare kan tale slik med sin Gud, da er det ikke så farlig, da fører ikke denne ufreden til åndelig død, men til Guds ære.

Da kan det hele bare skyldes at Gud skjuler seg, en tukt vi behøver, eller en naturlig sykdom som i det hele tatt ikke har noe med vår sjel å gjøre.

Men hvis vi ikke har noe som helst feste i Ordet, og bare tenker hit og dit, ser på våre synder og våre plikter, og alle mulige foretak for å hjelpe oss selv, men alt bare er trelldom og ufred, da er det fare på ferde. Da er det en vantro og et trelldomssinn som kan føre til døden, hvis vi ikke snart får hjelp og trøst.

Hva bør så slike sjeler gjøre? Først bør de holde opp med alle sine egne påfunn. De bør la seg tukte for sin vantro og egenrettferdighet, og innse hvordan de med alt dette forkaster alt den kjære Frelseren så rikelig har gjort og lidd for oss, og det han har gitt oss i Ordet og sakramentene.

De bør våkne og innse at de bare går og ser på seg selv, sine synder og sine følelser - som om deres synder gjelder mer enn alt det Kristus har fullbrakt for oss. Og som om deres tanker, følelser og meninger gjelder mer enn alle Guds vitnesbyrd, både Åndens, vannets og blodets!

«Ja, men», sier du, «jeg vil tro bare på Guds ord og løfter, jeg vil tro bare på Kristus og hans fullbrakte verk. Men jeg får likevel ingen kraft av det, intet liv, ingen fred».

Svar: Er det bare slik at du virkelig vil, og søker den gaven ved å høre evangeliet, da er det ingen fare for deg. Det som da mangler, er bare følelsene og opplevelsen. For det er dette du vil ha, det er denne opplevelsen som du kaller liv og fred.

 

Men det finnes et liv og en fred i troen utelukkende på Ordet

Det er en ennå mer kostelig gave. Hviler du i den, da kan du si: Om så alt ondt skulle rase i mitt kjød, om all mulig angst skulle storme i mitt følelsesliv, så gjelder fremdeles tusen ganger mer det du Herre Kristus har gjort og sagt. I det vil jeg hvile til det onde går over.

Se da om du, som den kanaaneiske kvinnen, kan holde ut i tro på den underlige Herren, så skal han nok til slutt åpenbare seg, og du skal også få en stor, følbar fred. Dette er den troen og freden Paulus omtaler i Rom 5:1 med disse ordene: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus».

Guds fred avhenger av troen. Som troen er, slik er freden. Søk aldri bare selve freden, men søk den nåde å kunne tro - tro utelukkende på Ordet! Så følger freden av seg selv.

Derfor; når du mangler fred med Gud, når hjertet ditt er mørkt og tungt, da sett deg ikke ned og bare la tankene fare hit og dit, og gjette og tenke på hvordan det nå står til med din sjel og med Guds nåde mot deg.

Nei, hør, les og studér evangeliets ord, samtidig som du sukker til Gud om at han må åpne hjertet ditt, at du må få troens gave! Se om du ikke da får øynene åpnet, og Guds herlighet blir åpenbart for deg i hans evangelium. Så vil du også få en usigelig stor fred.

La oss bare se på hvor stor grunn vi har for troen og freden i nevnte Rom 5:1. Det som mest forstyrrer vår fred og anfekter oss, er våre synder og tvilen på vår omvendelse og ekte oppriktighet.

Men Paulus sier at «vi ble forsonet med Gud ved hans Sønns død, mens vi ennå var fiender», Rom 5:10. Hvis jeg da plages av anfektelse og nød over om jeg virkelig er blitt rett omvendt, og derfor ikke får tro, så sier altså apostelen at «vi  ble forsonet med Gud mens vi ennå var fiender» - ikke: når vi var blitt omvendt og Guds venner - ! Og det stod: «ved hans Sønns død» - ikke: gjennom vår omvendelse, anger og tro!

Kan jeg bare tro dette: At hele verden i Kristi død ble forsonet med Gud - at dermed også jeg, uansett hvordan jeg så må være, likevel da for evig ble forsonet med Gud. Og at i det øyeblikk når denne nåden blir mitt hjertes trøst - eller i det minste er det jeg lengter etter, og troens gnist tennes, så er jeg straks rettferdig og frelst.

Jeg må altså tro på en nåde som er til før jeg tror, som er til for hele verden. Da må jeg jo få en stor og salig fred fra nevnte anfektelse.

Men i samme kapitlet finner vi et, om mulig, ennå sterkere uttrykk for denne evige fredsgrunnen: «Liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden - - liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker - - så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet».

«Men med nådegaven er det ikke som med overtredelsen. For er de mange døde på grunn av den enes overtredelse, så er meget mer Guds nåde og nådens gave överflödat (flytt over) til de mange gjennom det ene mennesket Jesus Kristus. For om døden på grunn av den enes overtredelse har hersket gjennom den ene, så skal meget mer de som rikelig mottar nådens og rettferdighets-gavens overstrømmende rikdom, leve og herske ved den ene, Jesus Kristus».

Her er Guds store råd til vår frelse og hans evige fredstanke om oss åpenbart. Og her blir din og min rettferdighet ikke en gang nevnt. Her tales det bare om en annens lydighet, en annens rettferdighet, som er en gave, og er vår rettferdighet. Her står igjen og igjen: «ved den enes lydighet», «ved den ene», «ved den ene, Jesus Kristus», «gjennom det ene mennesket Jesus Kristus».

Her står at liksom vi, uten noe som helst tiltak fra vår side, bare «ved det ene menneskes ulydighet», gjennom arv fra Adam har fått synden og døden over oss. Så skal vi, like uforskyldt, gjennom éns rettferdighet få liv og rettferdighet.

Og ikke bare det, men også at den rettferdighet og det liv vi får gjennom Jesus Kristus, skal være mer mektig over oss enn den synd og død som kom ved Adam. Dette er jo så usigelig stort og herlig, og er hele evangeliets innhold.

Men da står det ennå igjen en engstelig innvending: «Det som Kristus har gjort er sikkert og godt. Men da burde jo også jeg være slik som Gud vil og krever. I Guds ord ser vi klart hva hans bud krever av oss. Men når jeg ikke greier å oppfylle det Gud krever, men dessverre er og gjør tvert imot Guds bud, er full av synd og urenhet, ikke elsker Gud, ikke angrer rett, ikke ber som jeg bør, og mye annet - -. Da kan jeg jo ikke tilegne meg en slik nåde og gave?»

Hør da hva v.20 i samme Rom 5 sier: «Men loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden överflödad (fløt over), der överflödade nåden ennå mer». Så har det da vært Guds vilje at den synden som finnes hos oss ikke lenger får ligge skjult og stille, men gjennom loven skulle opprøres, överflöda og bli åpenbart.

Og hvordan det skjer, at synden överflödar, at ikke bare anger og tårer överflödar, men at selve synden gjennom budet vekkes opp og blir virksom i liv og raseri, det vitner Paulus om i Rom 7:8-13: «Synden benyttet seg av budet og vakte all slags begjær i meg...»

Hvorfor dette må skje, omtaler Luther slik: «Du kan ikke bli i Gud eller Kristus den du gjerne vil være, før du først blir den i deg selv som han vil du skal være. Og han vil at du skal bli for deg selv den du i virkeligheten er: En synder, ond, dåraktig, djevelsk, full av vantro o.s.v. De er ditt navn, tittel og verdighet, du er av naturen et vredens barn, Ef 2:3. Dette er den rette ydmykheten. Har du erfart dette, da er du i Guds øyne den som du gjerne vil være, det vil si hellig, oppriktig, en troende o.s.v.».

Det er ikke nok at du en gang, i din første omvendelse, kjente deg full av synd. Nei, så lenge du virkelig er en synder - d.v.s. så lenge du er på jorden - må du også kjenne deg slik, så sant du med hjertets tro virkelig skal ha din rettferdighet i Kristus.

Men når du ikke kan kjenne synden, fordi den ligger stille og uvirksom, så må den stadig angripes av loven, vekkes opp og avkles. Om dette sier Luther: «Jo mer hellig et menneske blir, jo større erfaring får han av synden».

Dels trenger stadig loven seg inn i samvittigheten. Og hver gang dette skjer, har den alltid samme virkning; at den ikke bare avdekker synden, men også vekker opp begjæret, Rom 7.

Dels må også Herren, i en viss åndelig forstand, av og til gjøre det Paulus gjorde med en mann når han «overgav ham til Satan til kjødets ødeleggelse, for at hans ånd kunne bli frelst på den Herre Jesu dag», 1Kor 5:5.

På samme måte er det vi tydelig ser Kristus i sin store omsorg for Peter overlot ham til å siktes av djevelen, så han tre ganger fornektet sin Herre (se også Job 1). Slik må av og til Herren overlate oss til vår egen rettferdighets forderv, for at vår ånd må finne sin frelse og fred utelukkende i Kristi rettferdighet, lære ydmykhet og gudsfrykt, og slik bevares til evig liv.

Men dette er en stor hemmelighet, dette er «den visdom vi taler blant de fullkomne», 1Kor 2:6. På denne måten er det, som David sier, at «Herren fører sine hellige på underlig vis» (gammel svensk overs. av Sal 4:4). Og Paulus sier: «Vårt liv er skjult med Kristus i Gud», Kol 3:3. Om akkurat denne måten Gud oppdrar oss på, er det Luther sier han «fører oss slik at vi til slutt ikke vet hvem som er en kristen».

Men spør du så: Skulle ikke troen medføre at vi settes fri fra synden? Da må vi svare: Troen fører visst nok til forløsning fra synden, til og med en trefoldig forløsning. Først forløses vi fra alle synders skyld og dom, og settes over i det riket hvor ingen synd mer tilregnes oss.

For det andre forløses vi fra all syndens herredømme. Vi blir åndelig sinnet i alt, gir Ånden rett, fordømmer all synd, og kan dermed ikke lenger tjene synden fritt.

For det tredje forløses vi også fullkomment og for alltid fra mange syndige vaner og laster, slik at f.eks. den som har stjelt, stjeler ikke lenger, den som har sverget, sverger ikke lenger o.s.v.

 

Villdyret i oss

 

Likevel finnes det fremdeles andre synder som mer konkret ligger i vårt kjød og blod. Fra deres fristelser forløses vi kanskje aldri her i livet. Vi er aldri trygg for å bli overrumplet av dem, men må draes med dem som farlige villdyr så lenge vi lever på jorden, og må våke og be at de må bli holdt i band.

Den ene har sin løve, den andre sitt svin å trekkes med. Og den som glemmer eller ikke tror at det onde dyret lever, får da snart også erfare det, når det uforvarende bryter stengselet og raser ut.

Å, hvor nyttig og nødvendig det er for at jeg skal få leve i troen, at jeg helt konkret for meg selv tenker grundig over - og slår fast - at jeg alltid er og blir en synder så lenger jeg går her på denne jord. At de onde dyrene lever og bor i meg, og alltid vil bryte seg løs.

Men også holder fast på at jeg nå lever i det rike der det på forhånd er opp- og avgjort at alle disse syndene som bor i meg, ja, også om de i fristelsens stund overrumpler meg, aldri skal kunne fordømme, og ikke en gang bli tilregnet meg. At jeg, når det er spørsmål om min nådestand, om mitt forhold til Gud, lever i en slik «Guds barns herlige frihet, som om det aldri hadde finnes noen lov på jorden, verken ett eller ti bud», som Luther sier. Men at jeg lever i et nåderike som er så mektig over alle gjerninger som himmelen er høy over jorden, Sal 103.

På samme måte som ingen ujevnhet på jorden skaper noen ujevnhet i himmelen, slik skjer det ingen endring i Guds nåde på grunn av at det skifter med mitt livs hellighet. Jeg får til enhver tid leve under samme uforanderlige nåde, når jeg opplever livet godt og når jeg opplever det ondt, i mine sterke såvel som i mine svake stunder, i seierens såvel som i fallets stund.

Å, for et kjetteri! sier mine følelser og fornuft. Men er ikke dette sant, så er intet sant i Kristi evangelium, «er rettferdighet å få ved gjerninger, da er Kristus død forgjeves», Gal 2:21. Da er det falskt alt det Paulus skriver her: «Liksom synden og døden kom gjennom ett menneske, slik kommer også rettferdighet til liv gjennom en, Jesus Kristus», Rom 5 - Velsignet og priset være ham i all evighet!

Her ser vi da den dype og evige grunnen for at Guds fred kan herske i hjertet. Er det ikke en salig, ubegripelig herlig fred å vite at liksom vi har fått synden, djevelens raseri og døden på oss gjennom en annen, like uforskyldt og like sikkert  har vi også fått rettferdigheten, livet og himmelen gjennom en annen?

Det er heller ikke bare en like stor rettferdighet. Men det står: «Meget mer, meget mer». Og det er her i det hele tatt ikke tale om oss, når det gjelder rettferdigheten og livet, men om en annen; «ved den ene, ved den enes lydighet, den enes rettferdighet»!

Å, for en høy, evig, ubegripelig salig fred å vite at alt det loven sier, alle Guds ords krav, bud og dommer som pleier kvele og plage våre hjerter så jammerlig når det gjelder spørsmålet om min benådning og min nådestand, bare har som mål å gjøre synden överflödande. Og når synden slik överflödar, når det er på det mest forskrekkelige for oss, så er dette fremdeles ikke noen «synd til døden», men vi er da nærmere frelsen enn når synden er skjult for oss.

Spør du så: På denne måten skulle da den som blir i Kristus ved troen og lider under sin synd, aldri kunne falle i Guds vrede, aldri for sine synders skyld bli fordømt?

Svar: Nei, ganske visst ikke! Det er jo dette som er hele evangeliets innhold, at ingen fordømmelse skal ramme dem som holder seg til Kristus. At ikke en gang noen synd skal tilregnes dem. At alle Guds dommer og trusler gjelder bare forherdede motstandere eller hyklere.

Hvis Gud for syndens skyld kunne fordømme dem som tror på Kristus, da var alt Guds evangelium falskt, og Kristus død forgjeves.

Dette er de kristnes fred, det de kan holde fram for seg og rose seg av overfor den sterkeste anfektelse og mot synden, nemlig: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus», Rom 5:1.

Så finnes det nok også mange andre årsaker til ufred og angst, såsom ulykker, lidelser, forfølgelser, fattigdom, sykdom o.s.v. Men alt dette blir småtteri for en kristen - bare han kan tro at Gud er hans venn og omsorgsfulle Far.

Da har han bare i dette Guds vennskap en skatt og en lykke som tusen ganger overveier all ulykke op jorden. Da vet han også at all sorg han opplever bare er noe hans omsorgsfulle Far sender til hans beste. Det ser vi Paulus taler videre om i Rom 5: «Vi roser oss også av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten virket et prøvet sinn, og det prøvede sinn håp. Og håpet gjør ikke til skamme».

 Her ser vi først hvor mye dyrebart som fødes i oss gjennom lidelser - og bare gjennom lidelser. Ekte perler blir ikke til i den friske, men i den syke muslingen!

Men om så heller ikke lidelsens gode frukter er nok trøst for oss, så føyer apostelen noe til, som i alle fall må være evig nok for oss: «Ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi fått forlikelsen».

Vi roser oss av hele den treenige Guds majestet; at Gud selv er vår, Gud er vår egen kjære Far og venn, og vi hans egne, hans barn og venner. Dette er summen av alt, dette er hele himmeriket. Dette er, om vi skulle formulere det konkret, den store hemmeligheten i Guds fred, den dype, evige fredens grunnvoll hos de troende.

Derfor har en kristen egentlig ikke et eneste øyeblikk noen grunn til å være uten fred. Selve synden, det verste ondet, er så rikelig opp- og avgjort at det alltid er en feil ved vår tro når ikke vår glede over Kristus og nåden er større enn vår sorg over synden.

Derfor er apostelens formaning høyst aktuell; at Guds fred bør råde i våre hjerter - merk råde, regjere, ha makten, være sterkere enn all den sorg vi noen gang kan møte på jorden. Gud, gi oss nåde til å tenke over dette! Gud, forøk vår tro!

                                                                                                  C.O.Rosenius

  

Troen og fallene i de samme synder

 

Det er en usigelig uendelighet en kristen opplever når han ser at han fortsatt faller i samme synd. Da blir han ikke bare dømt av sitt hjerte og av loven, som er innskrevet i hjerte og samvittighet. Men da opplever han det som at han har til og med evangeliet og nåden imot seg.

Får han i denne jammerdal se f.eks. Romerbrevet kap.6, hvor det tales om at en kristen ikke skal beherskes av synden, men herske over den. Og leser han videre i Rom.8 om hvordan syndens makt er brutt i en kristen. Da er han ferdig til å segne om av fortvilelse når han merker at i hans liv gjentar synden seg, så han med kortere eller lengere mellomrom faller i samme synd.

Det er når dette skjer at troen holder på å svikte, fortvilelse holder på å jage all frimodighet på dør, og vil senke hjertet ned i en sorg, som er en syndens lammelse. For i denne situasjonen er det en frykter for at en synder på nåden.

Først og fremst skal du merke deg: Dette at synden gjentar seg, kommer av at så lenge du er i denne verden, har du ditt legeme som ennå ikke er forløst, og din omgang i verden og alt som rører seg der. Dette forholdet gjør at det er naturlig at du i stor utstrekning blir ført opp i de samme fristelser. Om og omigjen kommer fristelser til bitterhet, hovmod, selvdyrkelse, utukt, sinne, stridighet, misunnelse, baktalelse o.s.v. Det er ikke noe menneske som blir fri disse fristelser så lenge det er på jorden.

Men fall i disse fristelser er særlig nærliggende for den enkelte ettersom han ut fra sin natur, sitt temperament, anlegg og lignende er særlig «disponert» overfor forskjellige svakheter.

På dette området begåes det nå urimelig, ja, utrolig mye synd i forkynnelsen. Vi hører stadig predikanter i sterkeste og dristigste tale forkynne at «ingen sann kristen kan ligge under for noen synd, for han er frigjort fra synden». Jeg kjenner personlig predikanter med vel kjente navn, som, så lenge jeg har kjent dem, har stått med denne sterke forkynnelsen til andre, men selv i årevis har ligget under for sladder, uforsiktig tunge, ondt øye, for ikke å nevne «verre» ting.

Saken er at jo mer avstumpet samvittigheten er, desto mindre ser en hvor mye en faller i samme synd. Men jo mer øm og fintfølende samvittigheten er, desto mer piner det den å falle på denne måten. Den avstumpede samvittigheten er nemlig så glemsom at den slett ikke merker det, ikke gjenkjenner sine synder fra tidligere fall. Den ømme samvittigheten derimot ser og gjenkjenner synden - og lider forferdelig under den.

Derfor vil jeg understreke at dette om syndens gjentakelse slett ikke er skrevet for avstumpede hyklere, som ønsker å unnskylde seg selv, eller tillate seg selv å ligge under for samme, gamle synd. Nei, det er skrevet for deg, du ømme, lidende samvittighet, som holder på å miste troen og omkomme i fortvilelse over deg selv.

For hykleren vil Gud refse. Men deg vil han trøste. For til deg, hjelpeløse kristensjel, lyder Guds ord: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder», Jes 40:1-2.

Taler så Bibelen direkte om dette noe sted? Ja, det gjør den. Jesus sier: «Ta dere i vare! Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham! Om han så synder imot deg sju ganger om dagen, og sju ganger kommer tilbake til deg og sier: Jeg angrer! - så skal du tilgi ham», Luk 17:3-4. Og i Mat 18:21-22 leser vi: «Da gikk Peter til ham og sa: Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger? Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» Det vil si: Du skal ikke i det hele tatt holde tall på hva og hvor mange ganger du tilgir.

Nå krever altså Jesus at vi oss imellom ikke skal holde tall på ganger, og heller ikke skal si til noen: «Nei, nå har du så ofte gjort det samme, og vist så liten vilje og evne til forbedring, at nå får det være slutt på alle dine «om forlatels’er». Men dette krever han ene og alene fordi Faderen ikke behandler oss etter noen «gangeregning».

Derfor slutter han hele talen til Peter, i Mat 18, med å vise til: «Slik skal også min himmelske Far gjøre mot dere». Og i bergprekenen sier han: «Dersom dere forlater menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere», Mat 6:14. Gud krever aldri noe annet av oss, enn det han er villig til å gjøre selv.

Så ser du da at «Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd», 1Joh 1:7, uten å telle gangene. Dette er det sterkeste uttrykk for at Gud anser ditt kjød for uforbederlig. Derfor vil han ikke forbedre deg fra kjødet, men døde deg med en daglig dom, og opplive deg med en daglig renselse i Jesu blod uten å telle gangene. Hver dag får du lov å begynne på nytt! Takk din store Gud for dette!

Når du hører dette i Ordet, da kan du tro. Da er det ikke falske trøstegrunner som holdes fram for deg.

Men jeg kjenner jo også godt til dine betenkeligheter. Du vet godt at du hver dag kan få begynne på nytt med kampen mot synden og kjødet og jaget etter fullkommenhet. Det er ikke det som plager deg - for du er ikke innstilt på å gi opp. Men du spør: Tør jeg egentlig tro at alt er forlatt?

Du har lagt merke til at når du falt i samme synd,  så ble det hver gang vanskeligere å angre synden, du ble så kald. Og akkurat dette uroer og engster deg for at din tro kanskje er falsk, fordi du synes ikke det er anger i den. Men det viser jo at det er kjødet som lever og skaper plagene.

Da vil jeg få minne deg om innbydelsen: Kom akkurat som du er. Det er nemlig ikke kvaliteten av din tro som frelser deg, men selve den ting at du går til Jesus. Er du derfor urolig når det gjelder din tros kvalitet, så gå med den til Jesus. Det vil si: La ham tilgi deg at du er så kald. For det kan han også tilgi, vår kjære Herre.

Så lenge du holder deg ved Golgata, så lenge teller ikke Gud ganger. Og enten du gråter eller skjelver, enten du er hard eller kald - hvordan i all vide verden det er fatt med deg - har du bare dette: Å komme til Jesus som du er, så er du Guds barn. For den troen som går til Jesus med sin elendighet, er en frelsende tro, hvor svak den så er. Og dette er den tro som seirer over verden, 1Joh 5:4, og som døder kjødet, Rom 8:13, Gal 5:24.

Hvil nå i dette! For her har du en oase hvor du har lov å hvile. Skynd deg altså ikke så fort forbi, så du ikke ser at i denne oasen er livets vann for din tørste sjel.                                                          

                                         Fra «Forsonet med Gud» (1936-utg.) av Olav Valen-Sendstad - litt forkortet.

 

Den underlige troen

som midt i synden flykter rett i armene

til Den Hellige Gud, som du synder imot ....

 

 Når en har fått forlatelse mange ganger, og stadig faller i samme synd igjen, så blir det til slutt altfor urimelig å komme tilbake til troen. Det blir helt umulig. For da tenker vi: Gud må ha gitt meg over til et sinn som ikke duger, jeg er fortapt, o.s.v.

Den som angripes hardt av denne synden, bør eie en dyrebar lærdom om en særdeles enfoldig tro, ja, en virkelig iherdig tro, hvis han skal bli frelst. For etter å ha prøvet alle andre og gode muligheter, vil du til sist lære at ingen regel, ingen årvåkenhet, ingen avsky for synd, bønn eller kamp - hjelper her.

Her frelses du bare ved den underlige troen, som midt i synden kan flykte rett i armene til den hellige Gud som du synder imot, - og bare ved forsoningens blod få innta og bli mottatt av ham.

Eller ennå bedre: Når du virkelig kan tro at uansett hvor stor synden er, så er den tross alt flyttet bort fra deg og kastet på Guds Lam. At samme synd som du nå med skrekk ser hos deg, likevel ikke ligger på deg, men er lagt på Kristi rygg. Vel og merke; når vi ikke lenger snakker om et fattig menneskes anstrengelse for å tro, men dette virkelig er blitt din store og herlige trøst. Da er ingenting sterkere enn dette til å rive djevelens lenker i stykker, og gjøre deg fri. Bare «gleden i Herren er din styrke».

Men skal vi få en slik tro og glede i Herren, hjelper det ikke bare å ville tro. Her må vi bruke de midlene vi har fått; evangeliets ord, personlig skriftemål, brødres forbønn, nattverd og bønn til Gud om troens gave.

Likevel må du også her lære at ikke en gang disse midlene eller all mulig aktsomhet hjelper. Men at til sist avhenger hele din frelse utelukkende av Guds barmhjertighet.

At vi må få en dypere lærdom i dette, ydmykes mer, og lære å frykte Herren, er jo selve hovedsaken, -. Og dermed også grunnen til at Gud sender så mye vanskelig, og så mang en mektig djevel får angripe oss. I sannhet: Her hjelper bare Herrens barmhjertighet!

 

                                                                                                                         Fra boka ”I Åndens helliggjørelse” av C.O.Rosenius

 

 

Troen og den uendelige skyld

 

Når djevelen ingen vei kommer med å holde fram for oss enkelte synder og mange gjentakelser av forskjellige synder, da prøver han å kvele oss med skyld og skyldfølelse, og angriper dermed vår nådestand innfor Gud, uten hensyn til om vår skyld gjelder få eller mange synder.

Det som gjør skylden for Gud så tung, er dette at den alltid er uendelig, det vil si at det er umulig å løpe fra den. Det er med skylden overfor Gud som med den ubarmhjertige medtjener, som Jesus fortalte om, Mat 18:23 flg. Han eide jo i virkeligheten intet annet enn en gjeld på 10.000 talenter, d.v.s. ca.40 mill.kroner. Det var jo en fin «eiendom»!

Og det er med skylden innfor Gud som Job sa: «Om  han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunne han ikke svare ham ett til tusen», Job 9:3.

Denne skyldens uendelighet har jo sin grunn i at Gud har tillagt synden så stor kraft, makt og virkning at bare en eneste overtredelse har makt til å fordømme oss.

Denne uendelige skyld oppleves på to måter i vår bevissthet: Tankene som kretser om minnene, og angsten uten ord. Og akkurat disse to forhold er det så djevelen flittig utnytter for å lamme troen.

Det er ikke noe så pinefullt for hjertet som minnene om synden. Derfor prøver også de fleste mennesker så godt de kan å finne en motvekt i glemselen. Men en kristen vet at glemselen ikke er noen virkelig hjelp. En kristen søker derfor hjelp i å bekjenne for Gud, og, om nødvendig og rett, gjøre opp med sine medmennesker.

Men det egentlig pinefulle begynner først når bekjente og oppgjorte synder på ny dukker opp i hukommelsen, og tankene begynner å kretse rundt dem i en uendelig skamfølelse, tungsinn og sorg. Da ønsker sjelen enten at den kunne ha levd omigjen, at den aldri hadde levd, eller at det som på ny dukker opp i minnet i alle fall hadde vært ugjort.

Pinen i dette er da det håpløse i å ønske som ugjort det som er gjort, og smerten er bevisstheten om at ikke all Guds forlatende nåde gjør noe ugjort av det som er gjort.

Den uendelige skylds dype sorg og ulykke er at intet av det som er gjort kan gjøres ugjort.

Og det er virkelig sant også for Gud dette at forlatelsen gjør ikke den gjorte synd ugjort!

Men dette bruker nå djevelen mot vår frimodighet på en helt falsk måte. For ved sine innskytelser lykkes han ofte i å framstille det slik for vår samvittighet, at når synden ikke kan gjøres ugjort, så kan den heller ikke være forlatt.

Det er løgn. For er synden sonet og forlatt i Kristi blod, da er den fjernet og tildekket for Guds åsyn. Da skal den aldri i evighet mer møte meg innfor Gud. Den har fått sin dom og straff på Golgata. Og har jeg trodd at den er forlatt der, så er den forlatt for evig. Den møter meg altså heller ikke i dommen.

Og har den likevel - fordi den ikke kan gjøres ugjort - noen naturlige følger for mitt jordiske liv, hva så enn disse følger kan være, så skal disse følger ikke skille meg fra Gud, men ydmyke meg og binde meg fastere til ham.

Hva skal vi så altså sette opp mot disse pinende minnene? Framfor alt dette at det som Gud forlater, tildekker og glemmer, det har også du lov til å glemme. Den synd du har gjort opp for ham, den er tilgitt, den har du lov til å glemme. Ja, i sannhet: du har til og med lov til å glemme minnene om din synd - hvis sorg over disse minnene fører deg inn i vantro som frarøver deg gleden i Gud.

Kommer altså minnene fremdeles, så la dem ikke lenger tynge ditt sinn og anfekte deg. Hovedsaken er ikke at synden blir ugjort, men at Gud forlater den. Og skulle du ha spesielle tendenser til å bli innesluttet og melankolsk i minnene om din synd, da kast det på Herren. Begrav minnene i Guds glemsel, og lær bare ydmykelsens lærdom: Å ta seg i vare for synden.

Men skylden uttrykker seg også i angst. Angst for Gud, angst for mennesker, angst for seg selv, for livet..... Men over alt: Angst for døden.

Mot denne angsten nytter ingen psykologi, psykoanalyse eller naturlige legemidler mennesker kan finne på. For denne angsten knytter seg ikke til enkelte gjerninger, men ligger i menneskets eget vesen. Og forsøker en så for en tid å kjekke seg opp, bare slå den vekk, være vittig og åndfull på dens bekostning, så kommer den igjen, uforklarlig, men uimotståelig. Den er det dypeste uttrykk for vår fortapte tilstand. For den ligger i og springer ut fra en tilstand som er vedvarende.

For angstens skyld blir mennesket en fiende av alt det engstes for. Av angst blir fritenkeren ateist - og fiende av Gud. Av angst for livet og for verden blir den filosofiske og religiøse mystiker verdensforakter. Av angst for døden blir mennesket materialistisk og sansebundet.

Å, for en usigelig elendighet vi har i hjertene våre! Å, som djevelen rir mennesket i dets angst!

Det finnes et eneste legemiddel mot angst: Guds ord. For Ordet taler og gir oss den klippegrunn som motvirker og opphever angsten.

Hva kan ta bort angsten for Gud, uten han selv som har sagt: «frykt ikke - jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min», Jes 43:1. Hva kan ta bort angsten for verden og oss selv, uten han som elsket verden og oss, så han forlikte oss med Gud? Hva kan ta bort angsten for døden, uten han som selv døde og oppstod? Hva kan ta bort angsten for at det ikke er noe mer på den andre siden av graven, enn han som fôr opp legemlig, forklaret?

Guds ord, og det alene, er rette legemiddel for engstede hjerter.

Og til slutt: Hva kan ta bort angsten for at kristendom og evangeliet er et tomt bedrag, og at syndenes forlatelse bare er en innbilning? Denne angsten er jo i sannhet en av de mest glødende piler som djevelen oftest prøver å drepe oss med, Ef 6:16.

Denne angsten tar Guds ord bort når det med klar tale sier at syndenes forlatelse er noe som foregår i Gud, og som derfor ikke må forveksles med våre følelser. For angsten for ikke å ha forlatelse kommer alltid og over alt bare av at vi ikke føler oss rene, og har vondt for å tro at vi er rene for Gud, når vi ikke føler oss rene selv.

I alt som handler om syndenes forlatelse må vi derfor  uavlatelig holde klart fra hverandre hva vi ifølge Ordet er for Gud, og hva vi ut fra våre følelser kjenner på at vi er i oss selv.

Bare ved å holde disse to forhold klart fra hverandre kan angsten overvinnes. Ifølge Ordet er vi rene for Gud, i Guds øyne. Ut fra våre følelser er vi urene i oss selv, i våre egne øyne.

Altså: Det å tro syndenes forlatelse er å tro en virkelighet og sannhet i Ordet, tvert imot det vi føler og opplever i oss selv.

Tro det, heng deg på det, bygg på det - så skal angsten vike fra hjertet ditt.

Trøsten er altså rik og omfattende i dette at Jesus, Guds Sønn, tok på seg alt vårt som sitt. Så når noen tror Ordet om dette, da skjer det deretter med dem; Gud både setter dem i himmelen hos seg, og forlater, fraregner og glemmer deres synd, skjuler og tildekker sitt åsyn for deres misgjerninger, og elsker dem med sin evige kjærlighet.

Priset og ære være Gud, som på denne måten i sin Sønn fører oss over fra mørke til lys, fra død til liv, fra Satans makt til Gud!

Priset og ære være Sønnen, som elsket oss og gav seg selv for oss!

Priset og ære være Guds Ånd, som vitner om og forklarer med Ordet alle de skatter vi har i Jesus, vår frelser og forsoner!

 

                                                              Fra «Forsonet med Gud» (1936-utg.) av Olav Valen-Sendstad

 

 

Du (Gud) dekker bord for meg

           like for mine fienders øyne ... Sal 23:5

 

Hvor ofte opplever ikke Guds barn akkurat dette i dagliglivets praktiske, problemfylte situasjoner av mangfoldig forskjellig slag: Gud dekker bord for oss like for våre fienders øyne!

Men hvem er i virkeligheten Guds barns største fiender? Jo, det er ham de gamle troende kalte «tusenkunstneren», Satan, slangen som bedro Eva og Adam! Og i tillegg loven, når den anklager oss, sammen med vår egen samvittighet.

De som er født på ny og fridd ut fra verdens liv, kjenner alt dette «på kroppen». De undres over hvorfor en i forsamlingene i dag ikke hører  vitnesbyrd omkring dette, slik vi nå har lest ovenfor. Og i enkelte sammenheng bare hører at «dette er vi ferdig med, vi har seier i alt, halleluja!»

Det oppriktige nådebarnet bekjenner nemlig alltid som Paulus vitner om sitt liv som Guds barn: «Jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt», Rom 7. Men avslutter også som han: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød».

Disse er det som opplever på dypeste plan at Gud dekker bord for dem like for deres fienders øyne.

 

Han dekker bord ved å forkynne Kristus for meg!

 

Hva er det å ikke bare prate en hel del om Kristus, men virkelig forkynne Kristus? Det er å «male Kristus for mine øyne som korsfestet», Gal 3:1. Og hva betyr det dypest sett? Jo, at Kristus blir forkynt som min totale stedfortreder innfor Gud!

«Kristus korsfestet» er Kristi verk for meg fullbrakt for all evighet. Fullbrakt ved hele hans stedfortredende liv som ditt og mitt fullkomne liv under loven - «født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi kunne få innsettelse i sønnekår», Gal 4:4-5. Og: Fullbrakt soning for alle menneskers synder til alle tider på Golgata kors.

La meg så vitne for deg om noe av maten han dekker bord for meg med - like for mine fienders - anklagernes - øyne:

Paulus’ ord: «Jeg var før en spotter og forfølger og voldsmann...... Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største», 1Tim1:13-16.

Hører du hva det står? Paulus var en spotter, forfølger og voldsmann. Men så fortsetter han med det som var hans, din og min og hele verdens redning: Jesus Kristus kom til verden - ikke for å frelse prektige mennesker som ingen synd har (de finnes heller ikke !)- men for å frelse syndere!

Takk og lov! Da er du og jeg blant dem han kom for å frelse.

«Men min synd er verre enn noen andres, for jeg er så uendelig falsk i alt det jeg gjør». Ja vel, men hør: Paulus sier han er den største av alle syndere! Du er altså i alle fall ikke størst!

Og har du så lest - og sett - det aller herligste av alt! Paulus fortsetter, v.16, som en tilføyelse til og konkret sammenheng med nettopp sin bekjennelse om hvor forferdelig synder han egentlig var:

«Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv».

Gud hadde et helt konkret mål med å frelse akkurat Saulus! Gud ville først vise hele sin langmodighet på denne største av alle syndere - som nettopp var den første apostel som skulle gå ut med budskapet om frelse for hele verdens syndere. Så all Guds langmodighet mot ham, som «fikk miskunn», kunne være et forbilde som Gud kunne dekke bord med - for alle oss som skulle komme til tro på Jesus -  like for våre fienders øyne.

 

«Det gjelder å tro seg frelst på flat mark - uten noe å klatre i».

                                                            (Forkynneren Kristoffer Fjelde)

 

Her har vi et eksempel på de gamle predikanters nådegave til å gi oss nådens og troens kjennetegn i «praktisk teologi».

«Å tro seg frelst på flat mark», d.v.s. Bare nåde alt, av tro. Men ikke troen som noen gjerning, bare «av tro» - som motsetning til «av gjerninger».

Og «uten noe å klatre i». Å, som vi forsøker å «klatre» i kunnskapens tre, med våre bønner, med vår tro, med vår overgivelse, vår bekjennelse av synd, helliggjørelse o.s.v.

Nei, «det gjelder å tro seg frelst på flat mark - uten noe å klatre i».

                                                                                                                  H.H.                                                                                                                                                            

 

Roseniuslitteraturen

Den beste - og billige - gaven

til jul, bryllup, konfirmasjon og enhver anledning

Du får dem i bokhandelen, direkte fra vårt forlag, eller over www.arven.net!

 

                Veiledning til fred, innb.........................kr.140,-

                Husandaktsboka, innb. m/smussomslag..« 200,-

                Fader vår.............................................«   50,-

                Romerbrevets budskap (3 bind)............ « 350,-

                I syndsforlatelsens rike, innb..................« 100,-

                I Åndens helliggjørelse, innb................. « 125,-

Sendes ikke som oppkrav, men porto kommer i tillegg.

 

Bestill flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal                       Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

                                                                                        ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit