Luthers «Fortale til Romerbrevet» har vekket opp og frelst mennesker, og gitt dem trang til å ta til seg hele hans utleggelse av Romerbrevet.

Vi vil nå bruke et utvidet nummer av bladet til å gjengi C.O.Rosenius’ sterke avslutning av hans Romerbrevskommentar, med bønn til Gud om at også dette må vekke tørst etter å ta til seg hele utleggelsen av dette hovedbrevet i Det nye testamente med dets frelsende og frigjørende budskap.

Vi gjengir det slik du finner det i «Romerbrevets budskap - Kapittel 9-16» (her bare layoutmessig mer tilpasset bladet):

 

                          Et tilbakeblikk

på de viktigste lærdommene i Romerbrevet

 

I dette herlige og åndrike brevet har vi møtt de dypeste lærdommene på alle kristendommens viktigste områder. Vi har fått erfare det Luther sier: «Dette brevet er selve hovedsaken i Det nye testamente, og det vil være av stor betydning for hver eneste kristen at han ikke bare kan dette ordrett utenat. Han bør hver dag være opptatt med det, som sjelens daglige brød».

Men la oss nå ta et kort overblikk over brevets budskap. La oss se på hvilke store, herlige og nødvendige lærdommer vi har fått. Men også hvor nødvendige disse er for selve livet, at vi daglig må ta til oss av disse, og leve dem ut i dagliglivet.

La oss aldri glemme apostelens bemerkning om Israels barn: «Ordet som de hørte ble ikke til noen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det» (Heb 4:2).

Vi har alle svært lett for å bli selvsikre, falle i åndelig søvn og falskhet, men også i vantro eller motløshet. Da må vi aldri glemme at vi hver dag må ta Ordet til oss og leve etter det ( konf.2Mos 16:4-35), som vår eneste hjelp mot alle disse farene.

Den største og aller farligste tendensen hos oss alle, er den kjødelige selvsikkerheten; at vi ikke regner med Gud, ser bort fra at han alltid er nær oss og ser oss, forakter hans bud og advarsler, og vil bare sove i synden. Dette er jo ethvert menneskes tilstand av naturen. Og det er dette som er den åndelige døden. Men denne faren ligger også alltid på lur for alle som en gang er blitt vekket opp og frelst.

Det vi derfor aller først trenger, er å vekkes opp fra døds-søvnen, og stadig på nytt vekkes opp fra vår selvsikkerhet, så vi i stedet alltid har Gud og hans ord for øynene våre.

Og det er jo akkurat dette Paulus først er opptatt med i Romerbrevet. Han søker å vekke menneskene opp fra deres selvsikkerhet. Straks han har avsluttet sin innledende hilsen (1:1-17), er det første emnet han tar opp at «Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og all urettferdighet hos menneskene, de som undertrykker sannheten i urettferdighet».

Han vil bevise at ingen mennesker kan unngå Guds vrede, hvis de er blant disse som ikke bare har synd, men som også «undertrykker sannheten i urettferdighet» (d.v.s. holder sannheten borte fra tankene sine, for å kunne fortsette fritt i synden).

Til det bruker han den tankevekkende sannheten at vi står ansvarlige i samme grad som vi har kunnskap om Gud, og at alle mennesker har en viss kunnskap om ham. Paulus viser at selv den svært så ufullkomne kunnskapen hedningene hadde, var tilstrekkelig til at de hadde et forpliktende ansvar. De var altså «uten unnskyldning» (v.20).

Hvor mye større måtte så ikke ansvaret være for dem som hadde et langt større lys, som hadde Guds ord? Dette omhandles i det andre kapitlet. Hedningene har to kilder til kunnskap om Gud. Først og fremst skaperverket som står der foran øynene på dem og vitner om Skaperen (1:19-20). Så også samvittigheten som anklager det onde og vitner om at Guds lov er skrevet i hjertene deres (2:14-15).

Gjennom disse to forholdene «kjenner de Gud» godt nok (sier apostelen). Derfor dømmes det som bevisst motstand når de fortsetter å synde («undertrykker sannheten i urettferdighet»).

Og hva gjør da Gud? Paulus sier: «Selv om de kjente Gud, æret de ham ikke som Gud, men de ble tomme i sine tanker, og deres dåraktige hjerte ble formørket - . På grunn av dette overgav Gud dem til vanærende lidenskaper» (1:21-26). «Og ettersom de ikke fant noen verdi i å holde seg til Gud i sin erkjennelse, overgav Gud dem til et uverdig sinn» (v.28).

Det er jo en forferdelig tilstand - når Gud overlater et menneske til seg selv. Helt stille bare trekker seg tilbake fra ham, og overlater ham til hans hjertes ondskap og dårskap, til forherdelse! Og dette ser vi levende eksempler på over alt, både blant hedningene i deres ynkelige dårskap og ugudelighet (1:24-32), og blant jøder og navnekristne i deres forblindelse (11:8-10).

Vi ser virkelig at Gud gjør dette med mennesker. Han forblinder dem når de mot bedre vitende trosser ham (konf. Sal 50:17-21, 2Tess 2:10-12). Denne Guds rettferdige dom er fryktelig. Men hvor forferdelig er det ikke hvis vi som har større lys enn jødene, bare fortsetter å leve i synden, uten å omvende oss og bli frelst!

Aller verst er det når dette skjer med kristne som en gang er blitt omvendt og benådet med selve Åndens lys, og har smakt Guds godhet i hjertene sine. Når disse på nytt begynner å leve et liv i lettsindighet og selvsikkerhet, bedøvet av jordiske sanser og «syndens bedrag» (Heb 3:13). Når den gamle slangen har forført dem slik at det nå ikke lenger er noe som helst som makter å advare dem og omvende dem til frelse. De bare fortsetter å misbruke Guds nåde i løsaktighet.

Da er det ikke mulig å unngå følgene, så sant Gud i går og i dag er den samme. Da vil han også i dag la denne vreden ramme oss. Først overlater han oss til oss selv og vår selvsikkerhet, tar sin Ånd fra oss og lar oss forherdes så vi ikke et eneste øyeblikk frykter for helvete. Nå kan vi synde fullstendig fritt - uten at det bekymrer oss det minste. Dette er det første Gud i sin hellige vrede gjør med dem som avviser ham og vil leve fritt i sine synder. 

Det andre - Gud bevare oss så vi aldri i evighet får oppleve hva det er! «Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud» (Heb 10:31). Paulus gir oss en antydning om dette når han sier: «Ved din hardhet og ditt hjertes ubotferdighet samler du deg opp vrede til vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom skal åpenbares.

Han skal gi enhver etter sine gjerninger...Over dem som søker sitt eget og er ulydige mot sannheten, men som derimot lyder urettferdigheten, lar han komme harme og vrede, ja, trengsel og angst skal komme over hver menneskesjel som gjør det onde» (2:5-9).

Å, Herre Gud, vær oss nådig! Gi oss heller de største slag her i livet! Hjemsøk heller våre synder med hardeste ris og plager, bare vi ikke må sove og forherdes! Hvis de to første kapitlene i dette brevet får vekke oss opp for dette forholdet, da har vi brukt dem på rette måten.

Men på samme måte som vi i selvsikker lettsindighet forakter Gud og hans bud, har vi også en like sterk tilbøyelighet til å tvile på nåden, til vantro og egenrettferdighet. Så når Gud endelig oppnår å fordrive søvnen fra øynene våre, slik at vi får se vår synd og Guds dom, så vender vi oss omgående til et eller annet vi skal gjøre for å hjelpe på saken. Til vår anger, bønn og helliggjørelse. Og hvis dette ikke fører til noen framgang, gir vi opp i fortvilelse.

Det vi da mangler, er at vi ennå ikke virkelig kjenner og tror hvor fullstendig fortapte vi egentlig er, så vi ikke kan gjøre noe som helst til vår frelse. Og at vi heller ikke kjenner storheten og tilstrekkeligheten av forsoningen i Kristi død: Disse aller viktigste hovedlærdommene i kristendommen; om hele menneskehetens fortapte tilstand under syndens overmakt, og den fullkomne forsoningen gjennom Kristus. Og om den frie adgangen til nåden ved troen på ham.

Disse hovedlærdommene er det som forkynnes rikt og sterkt i brevets tredje, fjerde og femte kapittel. Om hvordan alle mennesker ligger under for syndens makt. Noe som allerede i de to første kapitlene ble slått fast.

Paulus sier i kap.3:9: «Vi har ovenfor anklaget både jøder og grekere for at de alle er under synd». Men dette bekrefter han så også i samme kapitlet med Skriftens egne ord: «Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste. Det er ikke én som har forstand. Det er ikke én som søker etter Gud. De har alle bøyd av. Alle sammen er de blitt fordervet. Det er ingen som gjør godt, nei, ikke en éneste» (v.10-12).

Dette er en overmåte viktig lære, for å kunne forstå fylden og meningen med Kristi forsoning, og komme til en mer grunnfestet trøst i Guds nåde.

Når vi ikke har en rett erkjennelse av vår fullstendig fortapte tilstand, tenker vi alltid, uansett hva vi så hører om forsoningen og nåden, at vi nok selv også må bidra med noen godhet og fromhet for å kunne tro vi er benådet.

 

Hele Guds evangelium hjelper oss ingen ting,

hvis vi ikke kjenner Skriftens lære

om syndens makt over hele vår natur

 

Uansett hvor stor tro vi da har fått gjennom evangeliet, så rives alt sammen ned så snart vi får en dypere erfaring av vår egen synd. Derfor er det så riktig, det Luther har sagt: «Troens veske må ha to rom. Det ene for læren om hvor fullstendig fortapt vi er i oss selv. Det andre for læren om hvor fullkomment alt er oppfylt i Kristus».

Derfor må hver éneste kristen gjøre seg godt kjent med Skriftens lære om syndens makt over menneskene. Hvordan hele vår slekt gjennom syndefallet ble så forgiftet og fyllt av all mulig ondskap at det ikke finnes et éneste hellig menneske på jord som ikke kjenner på nøden, og klager og sukker over at synden henger så fast i hele deres vesen. Både i tanker, ord og gjerninger. Og har gjort at det aldri kan oppnås noen syndfri rettferdighet på jord.

Dette vitner alle de helliges liv om, alle deres sukk og frykt for Gud, alle deres bønner om nåde og hjelp. Det samme vitner tekstene om, som Paulus nevner fra Davids Salmer: «det finnes ikke én rettferdig, nei, ikke en éneste». Legg merke til: «Ikke en éneste!»

Derfor sier han også videre at gjennom loven skal «hver munn bli lukket igjen, og hele verden skal stå straffskyldig for Gud, siden intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger» (3:19-20). Ja, han går så langt at han sier at «det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære» (v.22-23).

Dette taler han i kap.7:14-25 om mulig ennå sterkere om. Der sier han at selv han, som hadde en brennende lyst til Guds lov etter det indre menneske, likevel så en annen lov i lemmene sine, som kjempet mot den loven som var i hans ånd, og tok ham til fange under syndens lov som var i lemmene hans.

Derfor bryter han ut i et nødens sukk: «Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?» Og årsaken til denne fryktelige kampen forklarer han slik: «For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden» (v.14. Ordet i gr.teksten som er oversatt med «kjødelig» betyr egentlig «kjøtt», «et kjødelig emne», av naturen kjødelig).

Ja, dette stedet gir oss den beste forklaringen på hvorfor den hellige og gode loven har så uventet virkning på menneskene. Og som gjør at istedenfor at synden skulle bremses av lovens forbud, så blir synden tvert imot «grensesløst syndig ved budet» (v.13).

Men en slik virkning har riktignok ikke loven på alle mennesker. Bare på dem som virkelig erfarer dens virkning på hjertet. Luther sier loven har to forskjellige virkninger og to forskjellige disipler. Hos dem som bare ser på gjerninger virker den et utvendig pent vesen, - som hos fariseerne. Men hos dem som ønsker å gjøre alt det den påbyr, også når dens åndelige krav angriper dypet av hjertet og det indre fordervet, hos dem virker den bare syndenød og fortvilelse.

Og dette er nok det aller sterkeste bevis på det forferdelige fordervet som inntok vår natur gjennom syndefallet. Men også samtidig det beste bevis på hvor bortkastet og fruktesløse alle våre anstrengelser er, for å frelse oss selv. For når selve det hellige forbudet bare øker ondskapen, - hva skal vi da foreta oss? Jo, da må alle våre anstrengelser bare opphøre, slik Paulus selv skildrer det: «Jeg døde!» (v.9-10).

Så står vi ved dette «veikrysset»: Vi har møtt det åndelige kravet: «Du skal ikke begjære!» Og dette er blitt alvorlig for oss, dette har vi tatt inn over oss. Men vi har også opplevd denne sannheten om hvordan loven virker på vår natur, når den virkelig angriper den. Hva så?

Les da først kap.5:20 og deretter kap.7:7-13. Her ser du hvor tett Gud har sørget for at alle utveier er stengt for synderen til å søke frelse utenom Kristus.

 

Den som ikke vil ta sin tilflukt til ren nåde, til den fullkomment frie og uforskyldte nåden, utelukkende gjennom forløsningen i Kristus Jesus, han kommer til å fortvile og gi opp,

hvis han virkelig kjenner sine synder

 

Dette er det aller første Paulus får lært oss gjennom denne klare skildringen av vårt dype forderv. Og vi har sett at han taler ikke om dette som noen tilfeldig tilstand, eller at det skulle skyldes manglende alvor hos enkelte. Nei, han viser at det gjelder alt som har navn av menneske. Han sier «intet kjød», «ikke én eneste», «hver munn», «hele verden». Ja, han sier at selve loven (legg merke til: ikke lovløsheten, men loven) har denne virkningen på vår natur, at den som går mest alvorlig inn for å holde loven på alle områder, er den som sterkest får oppleve denne lovens virkning i oss.

Har du ennå ikke erfart dette? Da forstår du heller ikke hva det er Paulus lærer på dette området. Men da forteller du selv at du ennå ikke har opplevd lovens rette virkning, og dermed heller ikke oppfattet lovens krav mot ditt indre menneske, mot hjertet og tankene! (Mat 5:22-28).

Da har du på samme måte som fariseerne laget ditt eget mål for din kristendom, passe stort til at du kan oppfylle det. For hvis du virkelig med det rette alvor går inn for å holde det loven krever, må det jo føre fram til det mål loven ble gitt til!

Derfor er det selvsagt en klar følge at ikke ett éneste menneske på jord vil kunne lykkes bedre i sitt eget strev for å omvende seg, enn det Paulus lærer oss her. Og da er også like så sikkert hver éneste sjel fortapt og fordømt så lenge de er under loven.

Men når vi da altså bare har fortjent, og bestandig bare fortjener, Guds vrede og evige fordømmelse, skal vi da også bare bli stående der under vreden og fordømmelsen? Eller hvordan skal vi da kunne bli frelst og få tro på Guds evige vennskap?

Dette er så brevets store hovedemne med læren om menneskehetens frelse og rettferdiggjørelse ved troen på Kristus.

Umiddelbart etter at han har slått fast at «intet kjød blir rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger», tilføyer Paulus: «Nå er derimot Guds rettferdighet blitt åpenbart uten noen lov, den rettferdighet som er bevitnet av loven og profetene. Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesus Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell». (3:20-22).

 

Så fortapt er alle mennesker i seg selv at «det er ingen forskjell». Derfor blir også alle like fullkomment benådet og rettferdiggjort bare ved troen på «forløsningen, den som er i Kristus Jesus» (v.24).

 

Her gir så apostelen også en forklaring på Guds evige råd til frelse, eller Guds tanke med forsoningen gjennom Kristus. Han sier at Gud har stilt Kristus fram som et forsoningsoffer («en nådestol» - som ypperstepresten sprengte offerblodet ut over) i hans blod. «Slik ville Gud vise sin rettferdighet» i dette at han forlater syndene (3:25-26).

Den guddommelige rettferdigheten og sannheten som Guds bud og advarsler stod for, krevde at ikke en bokstav eller tøddel av loven skulle forgå, men at alt skulle oppfylles av menneskene, hvis de skulle kunne bli frelst.

Men alle mennesker er under syndens makt. Altså kunne ingen oppfylle loven.

Og derfor har Gud stilt sin Sønn fram til et forsoningsoffer («en nådestol»), for at alle mennesker og ånder skulle se at ikke noe som helst av loven var slettet eller ettergitt, men at syndere blir benådet utelukkende på grunnlag av en fullbyrdelse av loven. Det er dette Johannes også tenker på når han sier at Gud ikke bare er trofast, men også «rettferdig» når han tilgir syndene (1Joh 1:9).

Når Paulus her kaller Kristus et «soningsoffer («en nådestol») i hans blod» (konf.Heb 4:16), så sikter han dermed til det herlige forbildet i Det gamle testamente; soningsofferet. På den store forsoningsdagen bar ypperstepresten offerdyrets blod inn i det aller helligste, og stenket blodet ut over nådestolen (lokket på arken). Dette var jo et forbilde på den endelige og virkelige forsoningen i Guds Lams blod. Ja, han minner om de utallige ofringene under den gamle pakt. Alle siktet til og forberedte étt og det samme; at menneskene skulle frelses gjennom et stort og evig soningsoffer som skulle komme (Heb 10).

Her har vi den eneste urokkelige grunn for vår salige trøst og fred i troen, dette at Gud helt fra verdens begynnelse gjennom utallige forbilder og gjentatte løfter har holdt oppe et stadig vitnesbyrd om forsoningen i Kristi blod.

I det femte kapitlet går Paulus ennå dypere inn i Guds evige plan med menneskene. Der taler han (v.12-19) om menneskehetens to stedfortredere; Adam og Kristus. Han sier «slik som synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden...» og «slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik blir den enes rettferdighet til rettferdiggjørelse for alle mennesker.

For slik som de mange ble stilt fram som syndere (sv: «gjorda til syndare») ved det ene menneskes ulydighet, slik skal også de mange bli stilt fram som rettferdige (sv: «göras rättfärdia») ved den eneste lydighet».

Å, evige nåde! Tenk at Gud først har besluttet, og deretter åpenbart denne sin vei til frelse for oss! Verken livet her eller evigheten blir nok til å lovprise og tilbe Gud for den uendelige nåden og veldige trøst som ligger i disse ordene.

Vi var jo alle innstilt på at Guds nåde kunne vi bare oppnå gjennom vår egen lydighet. Ellers måtte vi fordømmes for vår ulydighet. Nå får vi her høre, og det til og med uttalt tre ganger, at Gud aldri hadde tenkt det slik.

Nei, den store, nådefulle Guds tanke har hele tiden vært at «slik som fordømmelsen ved den enes fall kom over alle mennesker, slik har også den enes rettferdighet blitt til rettferdiggjørelse for alle mennesker» - og slik v.17 sier, over alle dem «som tar imot nådens overflod og rettferdighetens gave». Det skal bli gitt oss utelukkende på grunn av «den enes lydighet»; den velsignede mellommannen, den andre Adam.

Hvordan skal vi så oppfatte dette at Gud tross alt alltid taler til oss i loven, og krever lydighet og rettferdighet? Dette svarer apostelen på i v.20-21: «Men loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli større. Men der synden ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik (sv: varest synden överflödade, där överflödade då nåden ännu mer), for at slik som synden hersket ved døden, skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».

Å, evige nåde! Å for en guddommelig barmhjertighet! Gud har altså aldri tenkt at etter syndefallet skulle menneskene selv oppfylle loven, og bli rettferdige på den måten. Han har altså tvert imot gitt oss loven med den hensikt att överträdelsen skulle överflöda (på den måten kap7:7-13 viser).

For at vi grundig måtte få erkjenne hva vi alle sammen også alltid har vært: fortapte syndere.

Og som syndere virkelig kunne sette pris på, tilbe og lovprise Gud for den store og dyrkjøpte nåden. Fra dypet av hjertet lære å prise Lammet som ble slaktet og kjøpte oss til Gud med sitt blod.

Men skal så mitt alvorlige og trofaste strev for å gjøre Herrens vilje ikke bety noe som helst for at jeg kan bli benådet? Er det virkelig ingen forskjell innfor Gud mellom det éne mennesket som lever strengt etter Guds ord og gir avkall på synden og verdens lyst, og en annen som gir kjødet all mulig frihet?

Og hva kan det så ellers være som gjør den forskjellen på mennesker at den ene blir frelst og den andre fordømt, når de altså alle er like uverdige? Slike spørsmål har Paulus gitt svar på i det fjerde kapitlet, og stadfester der svaret sitt med eksempler fra de to største Guds hellige i Det gamle testamentet; Abraham og David.

Først stiller han spørsmålet: Hva kan vi si Abraham har oppnådd på grunn av all sin fromhet. Og svarer at dersom Abraham ble rettferdiggjort på grunn av sine gjerninger, så har han noe å rose seg av. Men det har han i alle fall ikke hatt overfor Gud. For hva sier Skriften: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet».

Og så tilføyer Paulus noen særdeles tankevekkende ord som samtidig forteller oss hva som er selve hemmeligheten i dette forholdet: «For den som arbeider blir ikke lønnen regnet som nåde, men som fortjeneste (sv: «den som håller sig til gärningar, honom tillräknas icke lönen efter nåd, utan efter skyldighet»). Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet» (v.4-5).

Hvis det mest kristelige og hellige menneske bevisst eller ubevisst lever på disse sine gjerninger, så får han ingen nåde. Men får «oppgjør» «som fortjeneste», eller som noe han bare skylder å gjøre (konf. Mat 20:1-6).

Den derimot som er så knust i sin ugudelighet at han tar sin tilflukt til «ham som rettferdiggjør den ugudelige» som sin eneste redning, får omgående - utelukkende som gave - sin rettferdiggjørelse bare ved troen (Altså ikke ved selve troen, men «ved troen» som motsetning til «ved gjerninger»).

Så alvorlig er Guds utvelgelse i Kristus, at han forkaster de beste, «de som arbeider» - fordi de er opptatt med sine gjerninger, sin aktivitet. Mens de største synderne blir straks benådet, fordi de kommer i tro til Sønnen.

Dette taler Paulus sterkt om i det niende kapitlet. Der sier han det så sterkt, som en forklaring på dette vanskelige kapitlet om utvelgelsen: «Hedningene som ikke jaget etter rettferdighet, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro. Men Israel som jaget etter rettferdighetens lov, har ikke grepet rettferdighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen» (v.30-32).

Så sterkt går denne apostelen ut med sin Herres lære om troen. For at vi skal se det er bare som fortapte syndere vi får motta nåden utelukkende ved tro. Her skal vi lære - og det må vi aldri glemme - at

 

Vi rettferdiggjøres bare gjennom en tilregnelse

 

Ved at Gud tilregner oss det vi selv ikke er eller har gjort, men det Mellommannen var og gjorde, og tilregner oss derimot ikke syndene våre.

Dette var også Davids frelsesvei og lære. Det minner Paulus om, når han siterer fra Sal 32:1-2 der «David uttaler saligprisningen over det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og videre: «Salig er det menneske som Herren aldri tilregner synd».

Og denne friheten fra å bli tilregnet all vår synd, skal vi bare ha utelukkende gjennom troen på Kristus. Men så er det mange som blir opptatt med at det er bare troen som nevnes som grunnlag for vår frelse. Da mener de troen må være så verdifull i seg selv at den virker frelse. Men nettopp for å avverge en slik oppfatning er det Paulus har denne utfyllende tilføyelsen i v.16: «Derfor er løftet av tro, for at det kunne være av nåde».

Det ligger ingen som helst verdighet eller fortjeneste i selve troen. Troen er den fattige og fortapte synders tilflukt utelukkende til bare nåde.* Troen gir hele æren til Kristus og nåden. Men nettopp fordi den er født av, og lever på den kostelige perlen; Kristus, er den så dyrebar for Gud.

 

* Eller som en annen har sagt det, i et foredrag over emnet: ”Rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen i C.O.Rosenius’ forkynnelse”: ”Troen er den utstrakte, tomme hånd som tar imot den gaven Kristus har kjøpt til den som ikke tror” (oversetters tilføyelse).

 

Det er bare på grunnlag av det Kristus har fortjent, at det er en frelsende tro. Derfor måtte det være av tro, for at det ikke skulle bero på noe vi hadde fortjent, men være utelukkende av nåde.

Men når det så bare er av nåde vi blir frelst, og bare gjennom tro, så kunne jo mange mene at da hadde det ikke lenger noen betydning at vi gjør Guds vilje. Da er det liksom ikke lenger så farlig om vi synder og slipper kjødet fri.

Da svarer Paulus dette: «Dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve» (8:13). Dersom dere faller fra den troen og daglige omvendelsen som alltid følger med et hellig sinn, og som kjemper mot synden og stadig døder kjødet, da skal dere være klar over at dere er under Guds vrede. Da er dere falt ut av nåden, og er på nytt under Guds dom til fordømmelse.

Hvis så noen spør: Bør vi ikke da være mer tilbakeholdne med å tale om troens dybder og troens lære, når den altså kan misbrukes til et løsaktig liv? Da svarer apostelen: «Setter vi da loven ut av kraft ved troen? Langt ifra! Tvert imot stadfester vi loven» (3:31).

 

Det er bare ved å høre evangeliet om Guds Sønn at noe som helst menneske kan motta Ånden og virkelig begynne å elske Gud  - som er lovens første krav,ja, som er «lovens oppfyllelse»**

 

** ”Bare ved å høre evangeliet om Guds Sønn…” (sv. blott genom trons predikan), ”ved å høre troen” (Gal 3:3,5), som alt sammen er det samme som å høre forkynnelsen av evangeliet om Guds Sønn – det eneste som ”er en Guds kraft til frelse” (Rom 1:16), den eneste kraft som skaper troen på Frelseren. (Oversetters tilføyelse).

 

Begge disse innvendingene besvarer Paulus også i det sjette kapitlet. I kap.5:20 har han sagt at «der synden (gjennom loven) ble større, ble nåden enda mer overstrømmende rik».

Så tenker han seg i kap.6:20 at følgende spørsmål kan dukke opp: «Hva skal vi da si? Skal vi fortsette i synden for at nåden kan bli så mye større?» Og så svarer han: «På ingen måte! Hvordan kan vi som døde fra synden, fortsette å leve i den?» Og hva det betyr at «vi døde fra synden» forklarer han så med denne tilføyelsen: «Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død?»

Det er ikke bare dåpens betydning, men også dåpspaktens innhold som gjør at vi overfor synden skal ha den holdningen at vi er døde og begravet (v.4-6), og at på samme måte som Kristus er reist opp fra de døde, slik skal også vi leve et helt nytt liv.

På dette grunnlaget er det apostelen formaner oss til å akte oss som totalt døde fra synden, og som bare levende for Gud. Til å ikke stille våre lemmer fram som våpen for urettferdigheten i tjeneste for synden. Men tvert imot overgi oss helt til Gud med alt det vi er og kan.

Paulus ser også for seg den veldige kampen som følger med dette, og frykten vi kan få for totalt å bli overvunnet og beseiret av synden. Derfor trøster han oss med disse ordene: «Synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde» (v.14). Her viser han på nytt at:

Det er friheten fra loven, det er troen og tilliten til Guds nåde,

som er den eneste kraft som kan seire over synden

 

Det samme lærer han oss i kap.7:4 når han sier at vi «døde bort fra loven ved Kristi legeme...for at vi skal bære frukt for Gud». Dette kunne vi ikke så lenge vi var under loven, bundet med trellens innstilling i vår samvittighet. For loven virker det motsatte av alt hellig. Loven vekker opp all slags ondt begjær (7:7-13) og gjør synden «grenseløst syndig ved budet».

Denne herlige forkynnelsen og lærdommene er det dette brevet gir oss. Først og fremst i det store og helt avgjørende spørsmålet om hvordan menneskene blir frelst. Men også videre gjennom alle øvrige omvendelsens, troens og helliggjørelsens hemmeligheter.

 

Troens og nådens salige frukter og det kristne livet

 

Det er det nå som gjenstår, og som vi så bare skal ta et ennå raskere blikk på. La oss først minne hverandre om de aller viktigste av troens salige frukter.

Den første og helt vesentlige frukten av troen og forlikelsen med Gud er jo selve nådestanden, vårt liv under nåden, d.v.s. det faste og evige vennskapet med Gud. Dette taler Paulus om i det femte og åttende kapitlet. I det førstnevnte sier han: «Da vi altså er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i, og vi roser oss ved håp om Guds herlighet» (v.1-2). «Fred med Gud» er her det samme som at vi har Guds vennskap.

Lever vi i denne salige tilstanden at vi nå på nytt har Guds vennskap, og i en slik nådepakt at han aldri mer vil tilregne oss synden, da eier vi også løftet om det evige livs herlighet hos Gud. «Er vi barn, da er vi også arvinger».

I v.9-10 taler Paulus om hvor omfattende livet under nåden er: «Hvor mye mer skal vi da, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden. For om vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt».

For en trøsterik påminnelse! Mens vi ennå var fiender - mens det ennå ikke var skjedd noen forsoning - da hadde Gud i sin guddommelige natur en slik kjærlighet til det falne barnet at han gav sin Sønn til et blodig offer for oss. Hvor mye mer skal vi ikke da, når vi nå er blitt rettferdiggjort i Sønnens blod, ved ham bli frelst fra vreden.

Og nå roper vi ikke og ber om at han skal gi sin Sønn for oss, nei, ikke en gang en engel. Bare at han skal la den forsoningen Sønnen allerede har oppnådd, gjelde for alle våre synder. Vil han da ikke også gjøre dette?

Jo, når det gjelder hvor fast og sikker denne nåden er, taler Paulus videre i kap.8:1 og sier at det er (sv: finnes) ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Riktignok står det også om disse at de «ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (hele livet deres, deres livs retning, er totalt forandret). Men grunnen til at de var fri fra all fordømmelse lå ikke i dette, men i at de nå ikke lenger er under loven (v.2). Og dette igjen av den grunn vi leser i v.3: «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet».

 

Hør disse trøstens ord! Akkurat det «som var umulig for loven»,

det loven ikke kunne virke gjennom oss,

«det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn...»

Derfor skal vi ikke lenger dømmes etter loven

 

Om dette sier så Paulus i kap.7:1-6 at vi er så fri fra loven som en kvinne er fra ektepakten når mannen hennes er død og begravet. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Vi er altså i et konstant og evig vennskap med Gud så lenge vi er bundet til hans Sønn. Da er vi ikke noe som helst mindre i Guds øyne enn barn, Guds barn og arvinger (8:16-17). Og det i så virkelig mening som når Kristus, Guds evige Sønn, her kalles «den førstefødte blant mange brødre» (8:29).

Med en slik stor og evig nåde følger da siden alt godt og salig som nevnes kan. For når vi er Guds barn, da skal nok vår himmelske Far også befale hele skapningen å stå til vår tjeneste. Paulus sier: «Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?» Og videre: «Alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud» (8:28,31).

Da kan vi rose oss av alt det vonde vi må gjennom i alle livets vanskeligheter, fordi vi vet hvor mye godt alt dette virker i oss (5:3-5). Men vi kan også rose oss med trøst i at selv ikke det som i seg selv er ondt og farlig (synden og djevelen med all sin makt) skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (8:28-39).

Når vi er forsonet med Gud, og er hans barn og hans Sønns brødre, da gir Gud oss også mange herlige gaver her i livet, og til sist den uforgjengelige arven.

Blant gavene her i livet må vi først nevne den store gaven det er at selve Guds Ånd skal bo i hjertene våre. Om dette sier Paulus at «dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke ham til» (8:9).

Men når Guds Ånd bor i hjertet vårt, da er den ikke uvirksom der. Den arbeider, omskaper og helliger hele vårt vesen. Det første den da skaper er et salig, barnlig og fortrolig tillitsforhold til Gud. Paulus sier: «Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!»

Og forklaringen på dette gir Paulus oss: «Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn» (8:14-16). Å for en dyrebar gave! En trøtt og knust sjel, som er utslitt og utmattet av lovens stadige krav og all indre kamp, får nå dette direkte vitnesbyrdet av Guds Ånd som gjør ham overbevist om nåden og et fortrolig tillitsforhold med Gud. Å, for en salig fred og kvile!

Men i tillegg til denne tillitsfulle barnekårets Ånd, føder han også i oss et nytt og hellig sinn som fra nå av elsker alt som er av Gud, eller som Gud elsker. Og derimot hater det Gud hater. Dette er det «åndelige sinnet».

Det er om dette Paulus sier at «de som lever etter Ånden, retter sinnet mot det som hører Ånden til» (v.5). Selv om vi ennå bærer på den gamle fordervede naturen (kjødet) som er like ond som den alltid har vært, har Gud likevel gjort et uendelig dyrebart verk gjennom sin Ånd i den nye fødselen, og gitt oss et nytt sinn.

Gjennom dette er vårt sinn så i pakt med Gud og hans ord, at akkurat slik som Gud dømmer etter sitt ord, slik dømmer også vårt nye sinn. Får vi nåde til noe som er godt og hellig, enten i hjerte eller gjerning, så fryder vi oss. Begynner noe ondt å få tak i oss, blir vi sørgmodige. Selve vårt sinn er uforanderlig gjennom alt det som møter oss. Dette er helliggjørelsens hemmelighet.

Videre bærer også Den Hellige Ånd selv hovedomsorgen for sitt verk. Den vokter og hjelper oss i alle våre fristelser, så vi ikke skal gå fullstendig til grunne, men bli bevart i nåden. Paulus sier: «På samme måte hjelper også Ånden oss i våre svakheter. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Han som gransker hjertene, vet hva Åndens sinnelag er, for han går i forbønn for de hellige etter Guds vilje» (8:26-27).

Tenk for en trøst som ligger i disse ordene! Først at Ånden vokter og hjelper oss i «våre svakheter» -. Vi tenker jo som oftest når det gjelder våre svakheter at dette er bare noe som påkaller Guds vrede over oss. Men nei, han vil tvert imot «hjelpe oss i våre svakheter».

Dernest at bare et sukk, «sukk som ikke kan uttrykkes med ord», er nok. Er for Gud en hellig bønn, er rett og slett Den Hellige Ånds bønn for oss. Det er altså en bønn som han som ransaker hjertene tar imot som Åndens egen forbønn for oss.

Å, for en trøst, særlig i tider da vi opplever stor skrøpelighet så vi ikke en gang kan be! For en trøst det da er å vite at Gud hører disse våre sukk som om de skulle være de sterkeste bønnerop.

Gud skal altså selv ved sin Ånd hjelpe oss gjennom alle kamper og farer, helt fram til vårt salige mål. Det overbevises vi sterkest om gjennom den herlige læren om hans utvelgelse fra evighet av.

For det knytter alt vårt håp utelukkende til Gud, Guds makt og Guds bestemte vilje til å føre fram til herligheten alle dem som lar seg dra til Sønnen, alle som ikke «synder med vilje etter at de har fått erkjennelse av sannheten» (Heb 10:26). «For dem som han kjente på forhånd (på forhånd visste)», sier Paulus, dem «har han også forutbestemt til å bli likedannet med sin Sønns bilde...Og dem som han forut har bestemt, dem har han også kalt. Og dem han har kalt, dem har han også rettferdiggjort. Og dem han har rettferdiggjort, dem har han også herliggjort» (8:29-30).

«Herliggjort» sier Paulus. Dette er den siste, den for evig fullendte frukten av Kristi forsoning, og av troen og forsoningen med Gud. Peter sier klart at målet for vår tro er sjelenes frelse (1Pet 1:9). Når vi er blitt rettferdiggjort ved tro, har vi først og fremst «fred med Gud».

Og for det andre: «Håpet om Guds herlighet» (5:1-2). «Hvis vi er barn, da er vi også arvinger og Kristi medarvinger» (8:17-18). Gud vil selv føre oss helt fram til herligheten. Han har skapt oss for den evige herligheten, og til den evige herligheten har han også gjenløst oss med Kristi dyre blod. Til den samme herlighet har han også kalt oss med sin Ånd. Og for denne herlighet er det han også oppdrar oss med så mye nåde og tukt.

Da er det sikkert nok også hans mening å føre oss helt fram til herligheten - oss, så mange som ikke med vilje går bort, men tvert imot er redde for at vi ikke skal bli bevart inntil enden. Ingen av våre skrøpeligheter, og heller ikke fiendens makt, skal kunne hindre oss i å nå lykkelig fram. Fordi dette er Guds egen bestemte vilje, noe han selv har omsorg for og selv utfører.

Det er denne Guds faste utvelgelse og store kjærlighet som er bakgrunnen for apostelens triumferende visshet om at ingenting skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, som han da også slutter det åttende kapitlet med (8:32flg.).

Det niende, tiende og ellevte kapitlet handler også om hvor fast denne utvelgelsen står, og hvordan alle menneskers frelse bare skal bero på deres forhold til Kristus, som er nåde-utvelgelsens mål og midtpunkt.

Derfor ligger det også en veldig trøst i disse kapitlene. Og dermed er selve den egentlige frelseslæren i Romerbrevet avsluttet.

I denne første delen av brevet har Paulus vist hvordan alt kjøtt er fortapt og solgt under synden. At «det er ingen forskjell», men at vi «blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus», bare ved at vi i tro tar imot denne forløsningen. Gjennom denne troen fødes så et hellig sinn i oss, og alle Åndens frukter og et grunnfestet håp om den evige herlighet. Ære være Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd i tid og evighet! Amen.

Det som så gjenstår, handler derimot bare om Guds barns daglige liv. Ikke om hvordan vi skal bli Guds benådede barn, men om

 

Hvordan vi i vår benådede tilstand

skal leve en kristens liv her på jorden

 

Også på dette området har vi den mest dyrebare lærdom å hente i dette brevet.

For det første er selve emnet dyrebart. Vi blir ikke benådet på grunn av at vi lever et godt og rett liv, men bare gjennom Kristi lydighet (5:19).

Men det bærer de mest velsignelsesrike frukter når Guds barn lever et rett og kristent liv. For det fører til at Faderen blir opphøyet, Kristi evangelium æret og lovprist, våre medmennesker blir oppbygget og hjulpet, vår utvelgelse til frelse stadfestet osv.

Når Guds barn derimot lever et likeglad og skjødesløst liv, får det de mest ulykkelige følger. Evangeliet blir spottet og forkastet, udødelige sjeler vender seg bort fra den eneste veien til frelse, djevelens anfektelser griper om seg, den vare samvittigheten svekkes, og faren for åndelig død er stor. Derfor er læren om et rett kristent liv av uvurderlig betydning.

Dernest er forkynnelsen av dette emnet her i Romerbrevet den aller beste. Mange kan ha en enorm trang til å leve et rett kristent liv, og med sterke ord stadfester de dette. Men de går så uviselig fram at de mer skader enn gagner den saken de vil fremme.

 

Vi må legge stor vekt på selve måten

en «hälsosam» formaning skal skje på

 

Vi ser det så herlig forkynt her gjennom apostelens eksempel. Det første vi der skal merke oss er hva som er grunnlaget, hva apostelen bygger sin formaning på. Legg merke til hvordan han taler! «Jeg formaner dere, brødre, ved Guds barmhjertighet».

Han sier ikke: på grunn av Guds strenge bud eller på grunn av den evige fordømmelsen. Men: «för Guds barmhärtighets skull».

Og at Paulus formaner på denne konkrete måten, er ikke tilfeldig for dette stedet. Det er nettopp denne formuleringen som kjennetegner mange steder i Bibelen. I kap.15:30 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved Herren Jesus Kristus og ved Åndens kjærlighet». I 1Kor 1:10 sier han: «Nå formaner jeg dere, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn», osv.

Det er slik Paulus formaner de levende kristne. Men slik formaner også Johannes, f.eks. i 1Joh 4:11 der han sier: «Elskede! Hvis Gud elsket oss slik, så skylder også vi å elske hverandre». Og igjen: «Vi elsker ham fordi han har elsket oss først» (v.19).

Her ser vi aller først at Paulus ikke har hatt den oppfatningen som så mange har, selv om de vil være kristne. De tror at når vi sterkt forkynner den ufortjente nåden, så fører det bare til løssluppenhet. At det ikke skaper, men tvert imot hindrer helliggjørelsen. At altså helliggjørelsen skal være frukt av at loven forkynnes.

Nei, Paulus lærer tvert imot at det er nettopp Guds barmhjertighet som føder den rette helliggjørelsen, og nærer den. Ja, han lærer uttrykkelig at det umulig kan bli noen helliggjørelse hvis ikke sjelen er frigjort fra loven og salig frelst i nåden. I kap.7 sier han: «Nå er vi frigjort fra loven, siden vi er døde fra det som holdt oss fanget - (legg merke til:) så vi kan bære frukt for Gud - slik at vi tjener i Åndens nye vesen og ikke i bokstavens vesen» (v.4,6).

Riktignok behøver også Guds barn den hjelp som lovens formaninger, ris og plager gir dem. Og de søker den også ofte. Men legg merke til: dette bare som en hjelp for den villige ånden, en hjelp mot kjødets lettsindighet. Derfor ser vi også Paulus bruker alvorlige advarsler når det behøves.

 

Men selve kilden til all helliggjørelse og et rett og godt liv

må alltid være «Guds barmhjertighet»

og en samvittighet som er satt fri fra loven

 

Paulus skriver til korinterne: «Kristi kjærlighet tvinger oss, og vi har gjort dette klart for oss: Når én døde for alle, da døde alle» (2Kor 5:14). Det er denne kjærlighet, utgytt i våre hjerter, som er selve livet og kraften i helliggjørelsen.

Men når så umodne «tuktemestere til Kristus» ikke selv har levende kjennskap til dette, så formaner de ofte på en slik måte at det hele bare dømmer og river ned svake samvittigheter. Dermed stenger de døren for det som er selve kilden til helliggjørelsen; hjertets tillit til Guds nåde, den glade trøsten i Kristi kjærlighet.

Riktignok må også de friske grenene renses (Joh 15:2). Men en røff og ulært innleid dagarbeider kan skjære og herje i frukthagen så de unge trærne rett og slett tørker inn og dør. Da hadde det tross alt vært bedre å hatt et tre som var levende. Selv om det ikke var så fullkomment rett og pent.

Gud gi oss all nåde så vi merker oss dette, og husker det rette forbildet på all formaning: «Jeg formaner dere, brødre, ved Guds barmhjertighet».

Det andre vi her kan legge merke til når det gjelder måten å formane på, er at Paulus ikke bare i vanlige ordelag oppfordrer til et kristent og hellig liv. Men han sier uttrykkelig hva et hellig liv består i. Over alt nevner han i sine formaninger de konkrete gjerningene og holdninger Guds barn skal strekke seg etter.

Hvis en ikke gjør det, men bare rent generelt oppfordrer til helliggjørelse, så skjer det Paulus nevner i 1Kor 14. Der taler han om en basun som gir en uklar lyd. Da vet en ikke hva som står på, og ingen gjør seg klar til kamp. Da går noen i kloster og tror at da er en hellig, når en bare blir andektig og stille. Andre igjen finner aldri noen helliggjørelse verken hos seg selv eller andre, - fordi de ikke vet hva helliggjørelsen består i. Derfor blir de også forført på all slags vis. Da har vi her apostelens rette og herlige formaning som i tydelig ord forteller oss hva vi skal gjøre.

Så vil vi ganske kort oppsummere det vi finner om dette i de fire kapitlene (12-15):

Først formaner Paulus de kristne til å overgi seg selv helt til Gud og til hans tjeneste. At de ikke bare skal gi ham enkelte visse gjerninger og tjenester. Men gi ham hele sin sjel og sinn, sitt «legeme som et levende offer» sier apostelen (tilsvarende ofrene i Det gamle testamente).

Meningen i dette er det han sier i kap.6: «still dere selv fram til tjeneste for Gud» (v.13). Men for at dette ikke bare skal skje som en kraftløs tanke eller mening, nevner han straks i samme vers uttrykkelig på hvilken måte lemmene våre skal stilles til tjeneste for Gud: «som våpen for rettferdigheten til tjeneste for Gud».

Å, måtte vi først og fremst både huske og gjøre det slik! Disse ordene: «framstille sitt legeme som et offer» antyder at vi ikke skal skåne vårt kjød, men gjøre og lide alt det som hører med til å følge etter Kristus. Og gjøre det villig for Herrens skyld.

Deretter gir Paulus straks et eksempel på et slikt offer. Han sier: «Bli ikke dannet lik denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn». Dette er også en av grunnreglene for hele en kristens holdning. For i alt det vi gjør, i ord eller gjerning, i Kristi tjeneste, må vi ta avstand fra verdens holdninger til alt. Gud, gi oss nåde også til dette! -

Men så begynner Paulus å tale om mer særskilte kristne egenskaper. Fremst blant disse setter han ydmykheten. Vi vet også at alle Guds gode gaver er knyttet til denne; «de ydmyke gir han nåde» (Jak 4:6). Paulus formaner her spesielt til den ydmykhet som kreves for at det ikke skal bli noen splittelse blant de kristne på grunn av ulike gaver og tjenester. Men at, når vi alle er lemmer på samme legeme, hver og en da bare trofast og villig tjener med den gave han har fått.

Dernest tar Paulus fram en annen helt vesentlig egenskap som kan sees som en sammenfatning av alle: Kjærligheten. For nå følger en herlig rekke av skjønne egenskaper som regnes opp gjennom det tolvte kapitlet.

Men alt dette er bare en mer detaljert skildring av de ulike områdene kjærligheten leves ut på. Derfor sier også Paulus i kap.13:8,10: «Den som elsker sin neste, har oppfylt loven». Og videre: «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt. Kjærligheten er altså lovens oppfyllelse».

Det hører altså med til kjærligheten at vi hater og straffer det onde, men holder fast på og praktiserer det gode. At vi er vennlige mot hverandre, at vi «er fremst i dette å vise de andre ære», at vi ikke er trege, men flittige der hver enkelt av oss har sin plass i samfunnet. At vi deler våre goder med de fattige, legger vinn på gjestfrihet, velsigner dem som forbanner oss, gleder oss med dem som er glade, gråter med dem som gråter, og mye annet det tolvte kapitlet holder fram for oss.

Et bevis på et så viktig, fint og dypt utslag av kjærlighet finner vi utførlig skildret i det fjortende kapitlet hvor det formanes i vårt forhold til de svake, eller når ulike oppfatninger og livsmønstre truer med å splitte Guds barn.

Se den herlige lærdommen Paulus gir oss på dette området! Og han gir oss det på en særdeles gripende måte når han i det femtende kapitlet holder fram som eksempel Kristi kjærlighet. Hvordan han «ikke behaget seg selv», men gjorde alt for vår skyld og ut fra vårt behov.

Måtte nå denne vår Kristi kjærlighet drive oss sterkt, så også vi elsker vår neste på samme måte. Ikke er opptatt med å «behage oss selv», men på alle mulige områder bare gjør det vår neste trenger til. Om det så bare gjelder et utholdende liv sammen med uforstandige nådesøsken. Ja, om vi så må miste all vår egen ære, og bare tie om det vi selv ser så mye klarere.

Det er dette apostelen lærer oss her. Det er nok også dette som er den fineste og dypeste måten kjærligheten kan få springe ut på. Og selvsagt er det viktig alt det Ånden virker. Men «den største av dem er kjærligheten» (1Kor 13). «Kjærligheten er lovens oppfyllelse», kjærligheten er «fullkom-menhetens bånd» (Kol 3:14).

Kjærligheten er summen av hele det kristne livet. Det første store hovedavsnittet i brevet, om frelseslæren, kunne sammenfattes i disse ordene: Kristus og troen. På samme måte kan dette siste hovedavsnittet om det kristne livet sammenfattes i dette ene ordet: Kjærligheten. Og dette var summen av både loven og evangeliet. Dette var jo den evige Guds bud: «At vi skal tro på hans Sønn, Jesu Kristi navn og elske hverandre, slik han gav oss bud om» (1Joh 3:23).

Så har vi da sett hvordan alle kristendommens viktigste lærdommer på det mest utfyllende vis er blitt framstilt for oss i dette veldige Romerbrevet. Vi har sett det klare lyset, den dybden, den mektige ånden og den brennende kjærligheten som har preget hver enkelt del av brevet. Måtte vi aldri slutte å studere alt dette!

Og måtte vi aldri glemme at alt dette som er så viktig og som vi har lært her, skal anvendes på oss og leves ut i hele vårt daglige liv! Det skal være det vi skal nære vår sjel med gjennom hele livet. Det skal være vår næring til alt vi trenger til liv og gudsfrykt. For vår tro, vårt håp. For tålmodighet, for kjærligheten og alle kristenlivets egenskaper.

 Men da trenger vi så visst også Guds egen gave til dette. Og det trenges at vi flittig og alvorlig ber. Gud, gi oss din nåde også til dette!

Ja, må så tålmodets og trøstens Gud, han som alene er mektig til å grunnfeste oss i all denne saliggjørende sannhet, gi oss alt dette av sin egen store barmhjertighet i Kristus, gjennom sin Hellige Ånd! Og Gud, den eneste vise, stor i nåde og miskunnhet, den trofaste og veldige Gud, ham være ære og lov og pris nå og i evighet! Amen.

                                                                                  C.O.Rosenius

----------

 

Til slutt tar vi med et (forkortet) utdrag av

«Romerbrevets budskap» (3 bind)

 

Rom 8:3: det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet.

 

Han fordømte synden i kjødet. I hvems kjød var det Gud fordømte synden? Uten tvil i det kjød hans Sønn var kommet i. Apostelens dype åndelige blikk så her forsoningens hemmelighet, eller Guds tanke med den, slik: Menneskene har syndet. Og den som synder skal dø. Men dermed ville menneskene være evig fortapt. Derfor vil jeg la min egen Sønn bli menneske, komme i kjød, og dermed likhet med «syndens kjød».

Her ser du sammenhengen. Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds likhet, og fordømte synden i kjødet, slik apostelen sier det i Heb 2:14: «Siden barna har del i kjøtt og blod, fikk han selv del i det på samme måten, for at han ved døden skulle ta makten fra ham som hadde dødens makt, det er djevelen».

«Han fordømte synden». Her møter vi igjen ordet «fordømmelse», som det ble talt så sterkt om i v.1. Nå ser vi sammenhengen og forklaringen på hvorfor det «ingen fordømmelse er for dem som er i Kristus Jesus» (v.1). Jo, fordi Gud fordømte synden i Kristi kjød.

Fordømmelsen har allerede rammet synden. Synden er allerede avstraffet på vårt kjød i Kristus! Derfor må ordet «fordømt» her bety at Gud lot fordømmelsens dom for alle våre synder falle på sin Sønn, fordi han nå stod der som synder («i syndig kjøds lignelse» og «for syndens skyld») innfor den guddommelige rettferdighetens domstol.

Dette er jo hele Skriftens store hovedlære, at «han som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», at «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham».

Men hvis vår synd er blitt avstraffet på den uskyldige og rene, da er dermed også dens makt til å fordømme oss som er i ham (v.1), blitt tatt bort, - så sant Gud ikke krever oppgjør to ganger for samme skyld - ! Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.

Lovet og priset være Herrens navn i all evighet! Det var på Kristi kjød at Gud «fordømte synden» - ! Med sin forsoningsdød har ikke Kristus tatt selve synden bort fra verden. Men ved at fordømmelsen rammet ham, er synden fratatt dens fordømmende makt. Synden gjelder ikke mer som fordømmelse for oss som er i Kristus Jesus.

Synden kan nok ennå medføre åndelig død. Ikke gjennom sin skyld og sin syndighet, for dette er dyrt nok betalt. Men gjennom sin innvirkning på sjelen kan den føre oss bort fra Kristus. Dens fordømmende makt derimot er opphevet ved at fordømmelsens dom allerede har rammet vår garantist, vår mellommann. Loven har allerede vært der og hentet oppgjør for sin fordring. Alt syndig som finnes i oss, eller bryter ut hos oss, er det allerede rettmessig gjort opp for.

Her ser vi den veldige trøsten i Paulus’s forklaring på hvorfor det «ikke er noen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», eller hvorfor de er fri fra loven, og dermed fra all fordømmelse.

Kunne vi bare våkne opp og tro, ville vi  være så trygge og salige som englene, som jo står for Guds trone og skuer hans nådige åsyn. Herre, gi oss mer tro!

                                                                                     C.O.Rosenius

 

Du får Roseniuslitteraturens evangeliske budskap fra vårt forlag!

 

Bestill flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

 

Husk å melde fra til oss om adresseforandring!!!

 

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                       Forlaget: 3138.07.03508

   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.  Tlf: 38 26 21 44  - Mob. 918 70 466 -  Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

 

                                                        ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit