Kan jeg vite om jeg er en av dem som er utvalgt?      Mat 22:1-14

 

La oss først se hva Guds ord sier om menneskets naturlige tilstand.

Guds ord slår fast at:

 

«de er alle under synd», Rom 3:9

 

Dette er et sterkt uttrykk. Formuleringen betegner nemlig en underkuet, underdanig tilstand, under et herredømme. Som treller under sin herre, som undersåtter under eneherskeren.

Det er samme ordet (under) som er brukt både her og f.eks. i Mat 8: 9: «For jeg er selv en mann som står under overordnede». Det apostelen vil uttrykke, er at alle mennesker i den grad er i syndens vold - ikke bare under den skyld og fordømmelse synden medfører, men også under dens makt og herredømme - at

 

Ingen kan selv frigjøre seg fra synden.

Der er ikke noe menneske som kan unngå å tjene synden,

om ikke en annen, som er sterkere, utfrir deg.

 

 I kap. 7:14 har apostelen betegnet denne vår naturs tilstand under synden, med ordet «solgt» - «solgt til trell under synden». Slik har også Herren Kristus skildret vår stilling, når han taler om mennesket som et hus, som den sterkt bevepnede har i sin besittelse, - men bare inntil en sterkere kommer og tar huset fra ham.

For en treffende skildring! Og det av Herren Kristus selv! Men denne trelletilstanden under synden er fullstendig skjult for ethvert menneske - så lenge det er åndelig sovende, så lenge arbeidet med å utfri dem ikke er begynt.

Kristus sier at så lenge den sterke alene har herredømme over huset, «får hans eiendom være i fred», Luk 11: 21. Der er helt stille, ikke noe som uroer, ingen antydning til noe som vitner om fangenskap og trelldom.

Men hvis det kommer en som er sterkere, og begynner å kjempe om huset, ja da opplever det stakkars mennesket fangenskapet og makthaveren så sterkt at det ofte kan bli i tvil om det noen gang skal kunne gjøres fri. Da kan det ofte gå så pass hardt for seg, at en tror huset kommer til å bryte sammen i kampen. Da blir der nødrop og sukk, tårer, bøyde knær, jammer og nød.

 Om denne syndens makt over menneskenaturen skriver Melanchthon (hans forsvar for artikkelen om arvesynden, i Den Augsburgske Bekjennelse): «Den som bare har sin naturlige fødsel, ham frakjenner vi ikke bare selve verket (gudsfrykt, tro og kjærlighet), men også selve muligheten til på rett måte å frykte Gud og sette sin lit til ham. Vi slår fast at han begjærer bare det onde, og er ikke i stand til å frykte Gud».

Og han sier videre: «Vi har sagt at det er menneskets natur å ikke tro på Gud, ikke frykte og elske ham. Det er ikke uten grunn vi sier dette. De skolastiske lærerne gjør arvesynden liten og ufarlig. De taler med mange ord om den onde begjæringen eller tilbøyeligheten - men nevner ikke noen ting om at alt sammen har sin rot i arvesynden, og om de virkelig store brist i menneskenaturen, at mennesket ikke kjenner Gud, ja rett og slett fornekter Gud, at det ingen gudsfrykt har og aldri finner noen trøst i Ham, at det hater Guds dom, flyr for den Gud som skal dømme, hisser seg opp overfor Gud, trekker hans nåde i tvil, og finner all sin trøst bare i disse herværende og synlige tingene.

Disse sykdomstegnene som i sterkeste grad strider mot Guds lov, er de ikke en gang klar over. Ja, de har til og med den tiltro til det naturlige menneske, at det skulle ha kraft til å kunne elske Gud over alle ting, kunne fullkomment oppfylle Guds bud osv. Men de ser ikke at dermed fornekter de det som er arvesynden».

 Det er langt fra likegyldig hvor mye vi forstår av dette. Hver eneste én som vil bli en rett kristen, må virkelig tenke nøye over det apostelen lærer her, om dette at vi alle er under synd.

En følge av at en ikke er godt nok kjent i dette, er ikke bare falsk visshet, og manglende frykt for Gud og kjennskap til hans nåde. Det er også grunnen til at en blir fortvilet og trøstesløse så snart en begynner å oppleve noe av denne syndens overmakt over oss.

 Så lenge en tror at en ennå har en fri vilje, dvs. at en selv kan beherske og avlegge sine synder, holde Guds bud ettersom vi har behov, at vi har viljen i vår makt, har forstand til å vite hva som er vårt beste, vite hva som er Guds vilje, passe oss for det onde osv. - ja så har vi konstant en falsk visshet, og er ugudelige. Eller også havner vi som sagt i fortvilelse når vi begynner å erfare noe annet, dette at vi selv i all vår innbilte frihet fremdeles ligger i det onde - og selv ikke kan frigjøre oss.

 Men situasjonen er en ganske annen for alle dem som forstår at dette er ethvert menneskes tilstand etter syndefallet. Vi er alle «solgt til trell under synden».

Og når vi forstår at det er jo fra dette vårt trelleliv og fangenskap Gud selv vil frikjøpe oss, gjennom ham som er salvet og sendt til jord med dette ene mål: å «føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet», Jes 42:7, 61: 1. Ja, da søker vi nåde på den tid den tilbys, og begynner å håpe på hans nåde og hjelp, hvor fortvilet saken enn måtte synes og kjennes i oss selv.

Å, hvor viktig det er at vi alle nøye merker oss den sannheten apostelen forkynner her, og som han videre i Romerbrevet lar Skriftens klare ord bekrefte. Allerede neste vers (Rom 3:10) slår fast: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste».

                           «Romerbrevets budskap», fra utleggingen av Rom 3:9

 

Og vi føyer til ennå et Roseniussitat:

«Alt slags ondt, både vår selvlagede frelsesvisshet og vår fortvilelse, kommer av den falske holdningen at vi skulle være i stand til å utrette noe som helst godt. Slik er vår natur. La os aldri glemme det.

Men, Å, for en nyttig ydmykelsesprosess for vår åndelige helse, - og for en salig fred, for en hvile og sabbatsro for sjelen, - når jeg får se at jeg ikke er i stand til å utrette noe som helst. Ikke en gang å tenke eller ville. Ikke en gang frykte eller tro. Ikke elske eller gjøre. Men får erkjenne at alt bare er nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre!

Å, for en salig fred og sabbatsro for sjelen å helt og holdent ha alt bare i «Herren, både rettferdighet og styrke»!

--------                

                                              

Når så Skriften, som er Gud selv (Joh 1:1), har overbevist oss om at vi er alle under synd, da blir det eneste avgjørende for vår sjel:

 

Hva har Gud gjort og sagt til frelse for min sjel?

 

Vi vet Herren selv sier at «mange er kalt, men få er utvalgt», Mat 22:14. Hvordan skal jeg så vite om, og i tilfelle: Hvordan jeg er utvalgt?

 Det har vært mye og alvorlig vranglære, og oppstått store stridigheter omkring utvelgelsen opp gjennom tidene.

Kort tid etter reformasjonen begynte en del teologer å lære at Guds utvelgelse besto i at han utvalgte dem han i sin forutviten så ville komme til troen, og ble værende i troen. Men, som Pieper-Müller i sin «Kristen dogmatik» sier, er dette «et skrivebordsprodukt, og har alltid også stoppet ved skrivebordet. Ingen teolog og ingen kristen har noen gang hatt noen praktisk bruk for dette».

Da er utvelgelsen blitt gjort avhengig av selve troen. Og frelsen vil da overhode heller ikke være bare av nåde for Jesu skyld alene.

Det er klart at legges hele vekten på troen, og om en blir værende i troen, så er det lagt en byrde på det troende menneske som til stadighet vil føre det inn i det fortvilte spørsmålet: «Men vil jeg bli værende i troen inntil Herren kommer og henter meg???» Og vi står uten svar og uten fast holdepunkt i Guds ord.

Konkordieformelen advarer sterkt mot en utleggelse som i det hele tatt trekker Guds forutviten inn i læren om utvelgelsen.

Vi har vært veien om dette emnet i et tidligere nummer av «Arven». Men dagens forkynnelse og vitnesbyrd viser at det er stort behov for at  vi tar emnet opp igjen, og går ennå mer konsentrert inn i dette forholdet her og nå. Guds ord er klart, frelsende og frigjørende nettopp på dette punktet.

Vi erfarer mer og mer betydningen av

 

Reformasjonens «dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære»

 

Når reformasjonen krevde at evangeliet skulle læres rent, da betød «ren lære» noe mer enn korrekt teologisk teori. Det betød forkynnelse av evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene, en forkynnelse av evangeliet «ren» for både alt som fantes i selve mennesket, og fra alt virket av Gud i mennesket!

Gud virker helt riktig også noe i det gjenfødte mennesket. Men det bidrar aldri til noe som helst ved menneskets frelse.

                                                                                                            H.H.

 

 

Guds evige nådevalg

 

Det finnes knapt noen lære i hele Skriften som har hatt så forskjellig virkning på mennesker, alt etter som den er blitt rett eller falskt oppfattet, som læren om Guds evige nådevalg.

Budskapet er et skarpt sverd. Misforstått kan det pine og myrde sjeler forskrekkelig. Rett forstått er det ikke noe annet som kan gi en herligere og sterkere trøst i syndenød og anfektelse.

Her har det skjedd med mange at når de har fått åpenbart vår evige utvelgelse i Kristus, har de midt i sin store glede, virkelig undret seg over sin egen blindhet. At de ikke tidligere hadde sett denne skatten, som altså har vært skjult for dem så lenge. Her har mange stemt i med sangeren:

 

Jag las vad Anden skrivit, men tydde själv det ut,

Och vad til livs var givit, blev mig et dödsbeslut.

Hvor skulle jeg finne tryggere og saligere hvile for mitt svake, urolige hjerte, enn ved Guds evige nådevalg i Kristus? Hvem og hva skulle jeg ellers tro i all den forvirring av tanker, innskytelser og følelser som innenfra og utenfra gjør hjertet urolig og usikkert? Hvor skulle jeg søke hjelp mot de mange røstene innenfra og all slags lærdoms vær utenfra, - om ikke hos Gud?

Jeg vil be: Du evighetens Fader, hele verdens skaper og menneskehetens opphav og Frelser, du som var og som er og som skal være fra evighet og til evighet: Hva har du besluttet om hvordan vi skal bli frelst? Bare dette skal alt til slutt avhenge av: Guds evige nådevalg.

 

Guds evige vilje og beslutning om hvordan vi skal bli frelst,

må bli den dypeste grunnvoll for min tro

 

Men hvordan skulle jeg kunne vite hva Gud i sitt hjertes dyp hadde besluttet som sitt evige råd, hvis han ikke selv hadde talt om det til oss? Hvordan skulle jeg selv våge å tenke og dømme om noe så hellig og skjult som dette? Hvem skulle jeg tro om det som angår Gud, mer enn Gud selv?

Men hvor trygt kan ikke den tale, som bare gjentar det Gud har forutsagt! Derfor skal vi bare se etter hva Skriften sier, og be Gud om nåde til å kunne se det, og tro det.

Vi vil ikke her være opptatt med det Skriften også taler om mange forskjellige nådevalg, som egentlig ikke gjelder vår frelse. Som f.eks. at Gud utvalgte Abraham og hans ætt til et spesielt eiendomsfolk, hvor hans ord skulle bevares og verdens Frelser bli født. At Jakob, med det samme som mål, ble utvalgt framfor Esau, David og hans hus framfor Sauls. At de tolv apostlene ble utvalgt til Kristi spesielle vitner. At Paulus ble utvalgt «til å bære hans navn fram for hedningefolk ...» o.s.v.

Her skal vi nå tale om Guds evige nådevalg til vår frelse. Men dette nådevalget omtales også i to forskjellige betydninger i Den Hellige Skrift.

Det er svært vanlig at så snart det blir spørsmål om nådevalget, så tenker man straks på utvelgelse til frelse av den enkelte, og - hvis den oppfattes rett - bygger på hvordan Gud i sin allvitenhet forutser. Og da svever man straks høyt i tåkete, hemmelighetsfulle tankebaner, uten grunn og feste. Dette er en feilaktig og skadelig måte å betrakte nådevalget på. Og kan, om man ikke snur i tide, føre til stor fortvilelse og åndelig død.

Men Skriften har også en annen lære om Guds nådevalg. Den skal vi nå først se på. Så kan vi senere også se på hvordan vi rett og «hälsosamt» kan bruke læren om hvordan Gud forutser, og den enkeltes utvelgelse til frelse.

Det første, og det som er viktigst for oss å kjenne og se nærmere på i dette spørsmålet, er den allmenne utvelgelsen, hele menneskehetens utvelgelse i Kristus. Dette taler Paulus klart om i Ef 1:3-6 og v.11:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede.......

I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

Se her hvordan apostelen taler om Guds evige nådevalg i Kristus: «I ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt....etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet....I ham har vi også fått del i arven, etter at vi forut var bestemt til det etter hans forsett som setter alt i verk etter sin viljes råd».

I den siste setningen ovenfor skal vi merke oss nøye forskjellen på det som «forut var bestemt», og hans «viljes råd».

Etter det han forut har bestemt, er hele menneskeheten utvalgt i Kristus til frelse. Men etter hans viljes råd er en viss vei til denne frelsen staket ut for menneskene. Han «setter alt i verk etter sin viljes råd».

Her ser du Guds evige nådevalg! Gud er den eneste vise, rettferdige og barmhjertige, Skaperen og Faderen over alt i himmel og på jord, som er kommet fra Faderen.

Gud skapte mennesket i sitt bilde, som det ved sin egen lydighet og rettferdighet kunne beholde og leve i. Men i sin allvitenhet forutså Gud hvordan menneskene, hans rene og frie skapning, skulle falle ut av Guds bilde og sin uskyld. Han så hvordan de kom til å styrte seg selv, og med dem hele menneskeheten, ut i evig død og fordømmelse, fylt av den gamle slangens gift og solgt under synden.

Derfor besluttet Gud, før han slapp menneskeslekten ut av sin skaperhånd, at han ville selv sørge for deres frelse. Han ville gi dem en mellommann, som skulle ha både menneskelig og guddommelig natur uoppløselig sammensmeltet i egen person. Han «utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt».

Ikke en bokstav eller tøddel kunne endres eller ettergis i den guddommelige rettferdighetens lov. Men like umulig var det for den falne menneskehet å oppfylle loven. Den kunne ikke gi noe den ikke lenger hadde; sann rettferdighet og hellighet.

Nå måtte enten hele Guds plan med å skape menneskene bli tilintetgjort, og hans livs sønn, hans avbilde og barn, gå fortapt. Eller Gud måtte selv tenke ut et råd til menneskenes frelse.

Da forbarmet han seg over oss i sin egen frie kjærlighet «etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet», og bestemte at hans egen elskede Sønn, Ordet - det evige og selvstendige -, skulle bli vår frelse. I samme barmhjertige kjærlighet påtok Sønnen seg villig å bli menneskenes bror og frelses-høvding. Ved selv å bli menneske, ved å oppfylle loven og lide døden for oss, gjenvinne det som var tapt, og på ny opprette Guds bilde i oss ved seg selv.

«Så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne». Han ble en «menneskesønn» for å frelse det som var fortapt.

«Liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Og liksom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske», Rom 5, 1Kor 15.

Dette var Guds eget frie nådevalg etter «hans frie viljes råd». Den fortapte tilstand fallet førte oss ut i, brukte Gud til å bevise sin inderlige barmhjertighet mot sin falne menneskehet.

Men dette var ingen «forpliktende» tilstand som «tvang» Gud til det. For de englene som syndet, falt i en like fortapt tilstand, men det er «ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av», Heb 2:16. Det var et nådevalg.

Heller ikke var Gud forpliktet til å frelse oss fordi vi var bedratt av Satan, som vi av og til hører påstått av de blinde. For Adam og Eva hadde tilstrekkelig av både lys og kraft til å gjøre motstand mot fristeren. De kjente Herrens dom: «Den dag du eter av det (kunnskapens tre), skal du visselig dø». Og det hadde vært like lett for dem å adlyde, som de i stedet overtrådte sin Fars og Guds bud.

Nei, her var ingen annen grunn til vårt nådevalg, enn Guds egen frie, uavhengige kjærlighet. Som Kristus sier: «Så har Gud elsket verden». Uansett hvordan vi gransker, finner vi ingen annen grunn enn denne: «Han elsket, derfor elsket han». Vi kommer ikke lenger.

Slik skildrer også Gud seg selv i 2Mos 33:19: «Jeg vil være nådig mot den som jeg er nådig mot, og miskunne meg over den som jeg miskunner meg over». Det samme sier altså apostelen her: «Han har utvalgt oss i Kristus etter sin frie viljes råd». Ingen bad ham, ingen fortjente det. Det var hans egen viljes råd.

Her er en gullgruve!

 

Vår frelse, vår utvelgelse i Kristus, er Guds egen frie beslutning, og hans egen gjerning, «etter hans viljes velbehag»*. Skriften viser at Gud gjør alt «for sitt navns skyld», «Av ham og ved ham og til ham er alle ting».

Så har det behaget Gud å beslutte at den falne menneskehet skal være hans barn gjennom Kristus. Han har «forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet».

Hva har du å si til dette? Når det behager Gud å gjøre noe, hvem kan da hindre ham? Hvem kan stå imot hans vilje? Derfor heter det nådevalg, utvelgelse!

Du synes det er så altfor mye at du skal kunne være Guds barn. Du er så totalt uverdig til dette. Men hva så? Det er Guds frie viljes råd! Hva kan en si imot Guds viljes råd? En gang bestemmer han at han vil skape kloder, mange som sand. En annen gang bestemmer han at han vil skape seg barn på denne jorden. Og at, når de faller for fiendens fristelser, vil han reise dem opp igjen ved en Frelser. Gjennom en dyrebar gjenløsning vil han på ny gjøre dem til sine barn, så fordervet og uverdige de enn måtte være.

Hva kan en ha å innvende til dette? Alt er Guds frie viljes råd. Han gjør alt for sitt navns skyld. Dette er nådevalgets veldige trøst. Her må jeg da se at Guds nåde og kjærlighet er fri og helt uavhengig av oss.

I Rom 9 ser vi Paulus omtaler utvelgelsen, der han bruker som eksempel Jakob og Esau, og sier: «Da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast, ikke på grunn av gjerninger, men ved ham som kaller - da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste». Også her ser vi dette: Alt før vi ble skapt, «før verdens grunnvoll ble lagt», da «vi ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt», utvalgte Gud oss i Kristus til barn og arvinger til den evige salighet.

Ganske visst er denne utvelgelsen det mest knusende tordenslag fra himmelen over all innbilning om hva våre gjerninger kan bety overfor Gud. Og ved dette tordenslaget burde vi vel også endelig våkne fra vår innbilning om at Guds nåde skulle være avhengig av noe som helst hos oss, av noen fromhet eller gjerninger. Han har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Da kommer vi nok litt for sent med alt «vi har fortjent» - ! Å, tenk: En evig nåde!

Paulus sier altså «han utvalgte oss i Kristus» - «Gud er kjærlighet». Men her tales det ikke om en kjærlighet som kan overse synden eller ettergi noen av Guds hellige rettferdighets krav. Derfor var det han tenkte ut et råd som gjorde at både hans rettferdighet og hans barmhjertighet skulle tilfredsstilles.

Det skulle skje gjennom en mann. I ham skulle vi bli hellige og ustraffelige overfor loven. «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn» o.s.v. «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud». Han ble altså gjort til forbannelse for oss, for at vi skulle «arve velsignelsen».

Her ser vi at vårt evige nådevalg ikke bygger på at Gud i sin kjærlighet overser noe som helst av lovens krav. For «misgjerningene skulle sones, syndene forsegles og en evig rettferdighet føres fram», Dan 9:24. Og mye mindre bygger det på noen som helst vår fortjeneste, dyd eller verdighet. For vi lå, som Skriften sier, i vårt blod når han som miskunner seg gikk forbi og forbarmet seg over oss, Esek 16.

Vårt evige nådevalg bygget helt og holdent på Kristus, den usynlige Guds bilde, den førstefødte av alle skapninger, Guds evige og enbårne Sønn i Ånden. Men i sitt kjød: Davids Sønn, Menneskesønnen, kvinnens sæd, den andre Adam.

Å, som det har kostet ham, den store mellommannen mellom Gud og mennesker, å bryte ned skilleveggen, sone synden, tilfredsstille Guds rettferdighetskrav, og kjøpe tilbake til oss barneretten og arven som vi hadde mistet. Det kostet vår kjære Herre svært mye da han i over tretti år var en trell for vår skyld, for å gjenløse oss fra djevelens vold, og oppnå en rettferdighet som skulle gjelde for all vår daglige synd og urenhet så lenge vi levde. Det kostet ham «sterke skrik og tårer», svette og blod. Men med denne hans «løsepenge» kjøpte han til oss en forløsning som gjelder i all evighet for Gud.

Etter at han på Guds evige råd ble gjort til synd for oss, da Gud «kastet alle våre synder på ham», har han aldri fått den minste avbetaling på vårt uendelige skyldbrev. Han måtte betale alt. Men derfor sier også apostelen: «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset». Der stanset våre synder og all lovens forbannelse.

 

Og når våre synder ble gjort til Kristi egne synder,

så ble også hans fullbrakte verk, rettferdighet og alle gode egenskaper våre.

Han er «Herren, vår rettferdighet»

 

Gud ser nå hele menneskeheten innesluttet i Kristus, og derfor forsonet i Kristus; i Kristus rettferdig, i Kristus hellig, ustraffelig og velbehagelig for Gud.

Men i Guds øyne har Lammet vært slaktet fra verdens grunnvoll ble lagt, Åp 13:8. Dette er grunnen til at Gud helt fra begynnelsen har handlet med menneskenes barn som en forsonet Gud. En nådig Far, som i inderlig barmhjertighet oppsøker sine fortapte barn, og i kjærlighet omfavner dem så snart de vil komme tilbake.

Slik åpenbarte også Gud seg for Moses på berget, hvor han så Herrens herlighet: «Herren Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet. Han lar miskunn vare i tusen ledd. Han forlater misgjerning og overtredelser og synd», 2Mos 34.

Dette er da Guds allmenne nådevalg i Kristus. Det omfatter alle mennesker på jorden. For Guds hensikt er at ingen skal være utelukket. Gud vil frelse alle. Selv stadfester han sterkt: «Så sant jeg lever: Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse».

Derfor befalte også Kristus sine apostler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!», 1Tim 2:4, Rom 11:32, 2Pet 3:9, Mark 16:15. Her er altså ingen forskjell. Her er ikke tale om at det er noen spesiell person, noe bestemt folk eller rase på jorden som er utvalgt.

Nei, denne utvelgelsen gjelder alle, omfatter alle raser og mennesker, jøder, hedninger, kristne, katolikker, lutheranere. Kort sagt; alle mennesker, onde og gode, troende og vantro, ugudelige og fromme, fattige og rike, høy og lav, mann og kvinne, med ett ord: hele menneskeslekten. For slik ble det evige nådevalget forkynt: «I din ætt, som er Kristus, skal alle jordens slekter bli velsignet».

Men at Gud utvalgte oss i Kristus, innebærer videre at bare i ham blir vi utvalgt og velbehagelige for Gud. «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet», 1Joh 5:12. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.

Derfor er det Guds «viljes råd» at «alle mennesker skal omvende seg» og tro på den enbårne Sønnens navn. Og at alle som tar imot ham skal bli frelst. Men den som ikke tror, ikke har Sønnen, skal bli fordømt, som Kristus uttrykkelig har sagt: «Jeg er døren, jeg er veien. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg» - for «Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt».

Merk deg: I ham - ikke uten ham. Gud har ingen forbindelse med oss utenom Kristus, sin elskede Sønn, som han gav til vår frelse, og som helliget seg selv for oss.

Gud er - uten Kristus - ikke barmhjertig mot syndere. Men strengt rettferdig etter sin hellige lov. Det er bare i Kristus han i nåde har samfunn med syndere. Den som vil eie Guds nåde og vennskap, vil aldri finne dette i noen som helst vei eller retning som går utenom Kristus.

Dette var Guds «viljes råd», Guds evige forutbestemmelse. Det er dette apostelen Paulus så sterkt er opptatt med å innprente der vi ser hans store nød for jødene, sine frender etter kjødet, i Rom 9. Dette kapitlet er et av de viktigste i Bibelen i spørsmålet om nådevalget. Men i tillegg inneholder det også den største nød for dem som ikke har fått se dette. Derfor vil vi nå se litt nærmere på dette kapitlet.

Vi vet hva som opptok apostelens hjerte og tanker da han skrev dette. Det er da også det første som gjør dette budskapet klart og tydelig for oss. For når jeg vet hva han tenker og kjenner på, da fatter jeg også hva han sier.

Han har just begynt kapitlet med å fortelle hva som helt og holdent opptok hjertet hans når han skrev dette. Og like etterpå, i de første versene i kap.10, kommer han tilbake til den samme hjertets nød. Han sier han har en «stor sorg og en uavlatelig nød i sitt hjerte for sine brødre i Israel». Og hvorfor? Jo, sier han: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet».

Mot dette uendelige, blinde egenrettferdighets-strevet visste Paulus ikke noe bedre råd enn å holde fram for dem Guds frie, evige og urokkelige utvelgelse. Han visste at mot den nytter det ikke å kjempe.

Det var en forferdelig smerte for ham å se dem som «jo er israelitter. Som jo barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene (fra begynnelsen) tilhører. Dem tilhører fedrene, og fra dem er Kristus kommet etter kjødet». Og se disse, de hellige fedrenes barn, som til og med hadde den mest alvorlige nidkjærhet for Gud og søkte rettferdigheten, likevel gikk mot en evig fortapelse. Bare fordi de «ikke gav seg inn under Guds rettferdighet», men ville tilkjempe seg rettferdighet gjennom egne gjerninger.

Dette var en så «uavlatelig nød i hans hjerte» at han til og med «ønsket han selv var forbannet bort fra Kristus», hvis han med det kunne hjelpe disse hans brødre til å bli frelst.

I denne sin nød møter han dem med dette budskapet: Dere ser på deres utvelgelse etter kjødet, og tenker: Vi er Abrahams barn, den utvalgte slekt. Vi har loven og gudstjenesten og løftene -! Skulle ikke vi være frelst, da må jo Gud ha trukket tilbake sin pakt med oss! Men nei, Guds ord til dere har ennå ikke slått feil. Men «ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig israelitter. Heller ikke er kjødets barn Guds barn. Men løftets barn regnes til ætten», Rom 9:6-8.

Se på Guds utvelgelse! Av Abrahams sønner utvalgte Gud bare løftets sønn, Isak, til arving: «I Isak skal det nevnes deg en ætt». Av Isaks sønner, Jakob og Esau, utvalgte Gud «da de ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt», den yngste framfor den eldste til arving av det store løftet. Som det er skrevet: «Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg», dvs. Esau utvalgte jeg ikke.

Vi ser altså hvordan Skriften markerer at Guds utvelgelse er suveren og fri. Det skjedde her «mens barna ennå ikke var født, og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt - for at Guds råd etter hans utvelgelse skulle stå fast», v.11.

«Hva skal vi da si? Er det da urettferdighet hos Gud? Langt derifra! For til Moses sier han: Jeg vil vise miskunn mot den jeg miskunner meg over, og være barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over», v.14-15.

Når Gud er nådig mot noen, mottar denne en uforskyldt miskunnhet. Men Gud gjør med det ingen urett mot andre. Som Kristus sier at vingårdsmannen svarte dem som «hadde båret dagens byrde og hete», og derfor knurret over hans godhet mot dem som hadde kommet i den ellevte time: «Venn, jeg gjør deg ingen urett! ---- Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er ditt øye ondt fordi jeg er god?». Og så tilføyer Kristus: «Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt», Mat 20.

Nå trekker Paulus en konklusjon: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16. Han sier m.a.o. at det nytter ikke å ville tilkjempe seg frelsen på den veien vi selv finner for godt, etter vår egen vilje og med vår egen innsats. Gud frelser hvem han vil, det avhenger av Guds frie utvelgelse.

Dette er bekymringsfulle ord. Men apostelen venter ennå litt med å komme med løsningen på gåten. Han kommer med ennå et bekymringsfullt eksempel: «Skriften sier til Farao: Nettopp til dette oppreiste jeg deg: At jeg kunne vise min makt på deg og at mitt navn skulle bli forkynt over hele jorden. Altså: Hvem han vil, den viser han miskunn, og hvem han vil, den forherder han», v.17-18.

Nå ser apostelen for seg at leserne ikke lenger kan holde ut denne «harde tale», men reiser seg opp og svarer: «Hva er det da han klager over? Hvem kan stå imot hans vilje?», v.19. Men fremdeles viker ikke Paulus en hårsbredd tilbake, men svarer like ubevegelig: «Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? Kan vel verket si til ham som formet det: Hvorfor gjorde du meg slik? Eller har ikke pottemakeren makt over leiret, så han av samme deig kan lage et kar til ære og et annet til vanære?», v.20-21. Akkurat som han ville si: Du må bare være fornøyd, enten Gud har bestemt deg til frelse eller til fordømmelse!

Kan noe være mer sønderknusende for den stolte egenrettferdigheten hos Adams barn? Nei, sannelig; om så Gud ingen nåde viser, men bare gjengjelder overfor oss etter det vi fortjener, så handler han jo dermed bare rettferdig! Han gjør oss ingen urett. «Vi kan ikke svare ham ett til tusen» om han vil gå i rette med oss.

Men Paulus tar igjen opp eksemplet med Farao, og forklarer videre hva historien om Moses vitner om; at «Gud i stor langmodighet bar over med vredens kar», som - bare på grunn av egen forherdelse mot å omvende seg - «var gjort ferdige til undergang», så han ikke bare straks gjorde ende på denne sin hardnakkede fiende. Men med landeplager og undere gav Gud ham mange sterke og gjentatte formaninger til omvendelse.

Men når alt var til ingen nytte, når «Farao forherdet sitt hjerte», 2Mos 8:32, da falt endelig rettferdighetens dom: «Jeg vil forherde Faraos hjerte», 2Mos 7:3. Jeg vil nå gjøre ham til et varselstegn for hele verden, som andre skal ta lærdom av, så de lærer å frykte meg. «Derfor reiste jeg deg opp» (eller kanskje nærmere gr.teksten: derfor holdt jeg deg stående), og lar deg leve og lenge kjempe imot meg - for at «jeg kunne vise deg min makt» - som gjennom desto flere tegn og under «kunne bli kunngjort over hele jorden», 2Mos 9:16.

Og alt dette, sier Paulus, skjedde for at Gud skulle «kunngjøre hvor rik hans herlighet er over miskunnhetens kar, som han forut hadde gjort i stand til herlighet?», Rom 9:23. Dette er så innholdet i apostelens mest bekymringsfulle ord om utvelgelsen.

Men endelig gir han så selv løsningen på det han med alt dette vil si. I v.30-32 forklarer han dette helt klart for oss: «Hva skal vi da si? Jo, at hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har funnet rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen».

 

 

Hva betyr altså utvelgelsen?

 

Jo, at Gud har utvalgt troens vei, ikke gjerningenes; Gud har utvalgt «løftets sønn», ikke «trellkvinnens». Når så noen forsøker å oppnå nåde gjennom gjerninger, et godt liv og «tjeneste for Guds sak», så blir det altfor tungt, ja totalt umulig. For Gud har utvalgt troens barn.

Det nytter ikke å kjempe mot Guds utvelgelse. For da går det slik at den «som søker rettferdighet, kommer ikke fram til rettferdighet, og den som ikke søker rettferdighet, han får den - når han tar imot den i tro». Den eldste sønnen, som «alltid hadde tjent faren, og aldri hadde gjort imot hans bud», får ikke en gang et kje. Og den som hadde sløset bort sin arv sammen med skjøger, får gjøkalven, når han til sist i sin anger kommer tilbake og tar imot nåde bare som nåde. «De første blir de siste, og de siste de første».

Jo visst kan en så underlig «regjeringsform» opprøre himmel og jord. En kan jo «forstå» dem som har «båret dagens byrder og hete», som på det mest alvorlige har undertvunget sitt legeme og avstått fra verdens lyster. De har anstrengt og plaget seg selv med å holde Guds bud og gjort gode gjerninger.

Og så til slutt skal de se tollere og skjøger, som har levd fritt og uhemmet i synden «gå før dem inn i Guds rike», gå inn i evangeliets og troens fred og frihet. De ser hvordan disse straks kan rose seg av å eie en fullkommen rettferdighet og barnekår, den beste kledningen og ringen. Mens de derimot selv, så alvorlige og utmattet av sin oppofrende tjeneste, fremdeles mangler denne rettferdigheten og dette vitnesbyrdet.

Men hva hjelper det med alle fornuftens innvendinger? Slik var det bestemt i Guds råd før verdens grunnvoll ble lagt. Det går ikke å kjempe mot denne Herren som «målte ut himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe». Han blir altfor stor i forhold til oss og «har nøklene til døden og dødsriket», «han som lukker opp og ingen lukker igjen, og som lukker igjen og ingen lukker opp».

Han miskunner seg over den han vil. Det kommer altså ikke an på om vi vil eller om vi løper. Det avhenger bare av Guds miskunnhet, hvem som skal bli frelst. Han utvelger hvem han vil. Og nå har det behaget ham å utvelge dem som tror på hans enbårne Sønns navn, og ikke dem som selv vil tilkjempe seg himmelen.

Dette er Guds evige utvelgelse. Han har utvalgt oss i Kristus, bare i Kristus, før verdens grunnvoll ble lagt. Den som ikke holder fast ved utvelgelsen, men strever og kjemper og stanger hodet mot et fjell hvor det ingen dør er, kommer aldri igjennom. Men må til slutt, når han alvorlig har jaget etter rettferdighet, få høre det avvisende svaret: «Ta det som er ditt», det du selv har fortjent, og gå! Hvor hardt det høres, så er dette Skriftens ord. «Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn», Gal 4:30. «Alle de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse», Gal 3:10.

Etter at Gud utvalgte oss i Kristus og gav oss sin Sønn som led og døde for oss, for å sone for våre synder og gi oss tilbake evig liv, så gjelder ingen ting for Gud, verken i himmel eller på jord, uten hans enbårne Sønns blod og lydighet. Slik brenner hans nidkjærhet for Sønnens ære som en ild som fyller hele verden, som fortærer alt som reiser seg mot den, om det så var menneskers største hellighet.

Kom aldri fram for Gud, hvis du ikke kommer i hans elskede Sønns kledning! For ellers møter han deg som en fortærende ild. Kom aldri fram for Gud i ditt eget navn! Forsøk aldri å oppnå hans nåde på noen annen måte enn i «den elskede»!

Du lever kanskje til og med et alvorlig gudfryktig liv. Du ber flittig og brennende. Du angrer bittert dine synder. Du våker og kjemper imot dem. Du gjør mange gode gjerninger. Alt dette er godt og rett. Men bare fortsett du og gjør ennå mer godt, og du blir likevel fordømt - det hjelper ikke! Så lenge ikke alt sammen bare er blitt som «søppel» for deg. Og Kristus, Kristus alene er blitt hele din rettferdighet og trøst. Slik er det med utvelgelsen.

 

                Å, hør nå alle sammen:

                Det fin’s ingen  nåde ved Sinai,

                Bare hos Lammet, Guds Frelser

                Der er forlatelsen.

 

Dette er da det viktigste å vite om utvelgelsen, og dette er hovedbudskapet i Rom 9. Som vi nå har sett, tales det ganske riktig om hvordan Israel ble utvalgt til Guds eiendomsfolk (v.6-13), og om hvordan hedningene er tatt inn i Guds nådepakt (v.24-33).

Men som vi har sett av apostelens egen forklaring, var det med det ikke hans egentlige hensikt å tale om hvordan spesielle folk og personer ble utvalgt. Han har bare brukt det som bilde på Guds frie utvelgelse.

Hovedsaken Paulus vil forkynne, er at Gud har utvalgt troens vei, og ikke gjerningenes, Kristus og ikke oss, Kristi fortjeneste og ikke vår. Her er ikke greker eller jøde, omskjærelse eller forhud, men bare Kristus alt og i alle. I Ham alene er vi benådet, fordi Gud har utvalgt oss i ham før verdens grunnvoll ble lagt. Amen, Amen!

                                                                                       Fra «Veiledning til fred» av C.O.Rosenius

 

 

Visshet om den evige utvelgelsen

 

At de kristne kan være sikker på sin evige utvelgelse, er noe Skriften anser som så selvsagt at den uten videre tiltaler de kristne som utvalgte, Ef 1:4, 2.Tess 2:13, og trøster dem med at de er utvalgt.

Alle de som påstår at de kristne ikke med sikkerhet kan være overbevist om sin utvelgelse, tilkjennegir bare med det at deres oppfatning av utvelgelsen ikke er den samme som det Skriften lærer. Og det kan være flere årsaker til at en ikke kjenner til sin evige utvelgelse.

Den evige utvelgelsen kan med sikkerhet forståes ut fra evangeliet. Evangeliet har nemlig det budskap at Guds nåde i Kristus tilbys alle syndere uten unntak. Og at denne nåde er en virkelig nåde, som ikke er betinget av noen som helst menneskelig medvirkning.

Hører et menneske dette, og tror på det, så kan det ikke unngå å bli overbevist om at for Kristi skyld bor det ingen vrede, men bare kjærlighet til synderen, i Guds hjerte.

Holder derfor en fattig synder sin tro rettet på evangeliet, uten noe som helst sideblikk til loven, tror han i og med dette sin utvelgelse.

Kort sagt: Det rette syn på utvelgelsen faller samen med troen på evangeliet. Derfor er det også at Skriften tiltaler dem som tror på evangeliet, som utvalgte.

                            

Bibelen har mange vitnesbyrd om Jesus Kristus

som «den utvalgte», og andre formuleringer

med dypest sett samme budskap

 

Allerede i Jes 42:1, ser vi Gud omtaler Sønnen slik: «Se, min tjener, som jeg støtter, min utvalgte, som min sjel har velbehag i! Jeg legger min Ånd på ham, han skal føre rett ut til hedningefolkene.

Matt 3:17 «Og se, det lød en røst fra himmelen: Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag».

Mark 9, 7 «Da kom det en sky og overskygget dem, og en røst lød ut fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham!» 

Luk 9:35 «Og det kom en røst ut fra skyen: Dette er min Sønn, den utvalgte. Hør ham!»

1Joh 2:1 «Mine barn! Dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige».

Her ser vi hvordan Skriften selv igjen og igjen bevitner at det er ikke noe som helst menneske - og da heller ikke gjenfødte, levende kristne i seg selv - men bare Sønnen Jesus Kristus som framfor Gud er den utvalgte, den elskede, den Gud har velbehag i, Den rettgferdige (bestemt form, entall!) Der er bare én! Gud ser oss bare i Kristus!

                                                                                                              H.H.

 

Vi roper ut: Les «Romerbrevets budskap» (3 bind)

 

«Gull i en åndsfattig tid», Kr. Fjelde

«En stor begivenhet i den kristne bokheimen i landet», Carl Fr.Wisløff

«Himmeltoner for syndere», Reidar Sætre

           

Du får bøkene i bokhandelen, direkte fra oss eller over www.arven.net!

 

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                        Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net                                 

ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit