Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten,

for at han kunne miskunne seg over dem alle

Rom 11:32

 

Vi har nevnt det tidligere, men kan ikke gjenta det for ofte, hva reformasjonens menn så som

 

Det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære

 

Hvor den rene lære ikke var fine teologiske formuleringer, men ganske enkelt budskapet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.

Men skal vi ha denne lære «ren», må forutsetningen; menneskets «utgangsposisjon» være klar: Hvem vi er som skal frelses. I dette ordet vi har foran oss i dag, har vi både forutsetningen og målet for Guds frelsesverk.

Det dette skriftstedet gjelder, er

 

Arven

Arven fra Adam og arven fra Kristus

som også bladets logo skildrer.

Dette Guds ord sier altså at «Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten». Enkelte bibeloversettelser bruker «overgitt dem alle til ulydigheten». Grunnspråkets ord som er oversatt med innesluttet under/overgitt til betyr egentlig «overgitt i en annens makt».

Så alvorlig forkynner altså Skriften klart og tydelig hele menneskehetens sanne stilling, vår arv, når vi fysisk fødes til denne jord.

Men hva er dagens situasjon? Jo, den samme som på kong Hiskias tid, da han knuste den kobberslangen som Moses hadde laget, 2Kong 18:4.

Forhistorien er at Guds folk var på vei til det lovede land. De var blitt utålmodige og talte mot Gud og mot Moses, 4Mos 21:4 flg. Så sendte Gud giftige, dødbringende serafslanger blant dem. De bet folket, og mye av Israels folk døde. Så kom folket til Moses og sa: «Be til Herren at han vil ta slangene bort fra oss. Og Moses ba for folket.

Da sa Gud til Moses: «Lag deg en serafslange og sett den på en stang. Så skal hver den som er bitt og ser på den, få leve. Så laget Moses en kobberslange og satte den på en stang. Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live». Et sterkt bilde på evangeliets kraft.

Serafslangene er et bilde på oss mennesker. Vi har alle giften fra slangen i Paradis, «Ormegift (slangens gift) er under deres lepper», Rom 3:13. Vi «dreper» hverandre med ord, med blikk, med kroppsspråk osv. Så ber vi Gud «ta bort serafslangen»/syndens rot i oss. Men det gjør Gud ikke.

I stedet ber han altså Moses reise opp en serafslange, en av samme slaget - men uten gift, på en stang. Det er forbildet på Jesus som kom til jord. Se Sal 22:7 (den lidende Frelsers ord): «Jeg er en orm og ikke et menneske», og Gal 4:4-5: «født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, for at vi skulle få innsettelse i sønnekår».  «Han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet», 1Pet 2:24.

Men hva kan da årsaken være til noe så drastisk at denne Hiskia, en konge som «gjorde det som var rett i Herrens øyne», knuser denne kobberslangen - som hadde vært det frelsende tegn for tusenvis av mennesker? Jo, nå hadde Israels barn lenge brent røkelse for den og tilbedt den!

 Nå var det ingen serafslanger blant dem lenger, ingen dødstruende slangebitt. Nå ble det ikke lenger ropt ut, slått alarm for noen dødsfare, denne truende forbannelsen som tidligere gjaldt enhver, og som de hadde midt mellom dem. Dermed ble heller ikke dette budskapet holdt levende, om at den som var bitt og så på slangen som var satt på en stang, skulle få leve! Nå så de bare en kobberslange, bare noe svevende symbolsk i den. Og de var begynt å tilbe den, brenne røkelse for den.

 

Da ville Gud kobberslangen skulle bli knust

 

Dette er situasjonen i dag. I våre kirker, misjonshus og bedehus høres ikke lenger «dødsbudskapet» om serafslangene, slik ordet vi har for oss i dag forkynner: «Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten», og mange andre ord vi kommer tilbake til.

Dermed blir det ikke et spørsmål om evig liv eller død som driver sjeler til Guds ord og Guds hus. Og budskapet som forkynnes blir da heller ikke et  evangelium til liv for fortapte, fordømte syndere, om Sønnen som «kom i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss», Rom 8:3-4.

Men vi har i stedet fått massevis av «kobberslanger», bare symbolikk, som ikke forkynner verken liv eller død, rundt om i våre Gudshus; lysglober hvor menneskene kan få lov å tenne lys, steiner flyttes fra en korg over til et lite kors. Det danses i kirke og bedehus, de «brenner røkelse for kobberslangen».

De som vet de er fortapte, fordømte syndere, ser det forferdelige bedraget i alt dette. De trenger «den rene lære» om frelse for syndere i Jesus Kristus alene!

Vi ser «koberslangen knuses»; forførende bibeloversettelser, kirker og bedehus legges ned i Skandinavia i dag. «Det er jeg som er lysets opphav og mørkets skaper, som gir lykken og skaper ulykken. Jeg, Herren, gjør alt dette», Jes 45:7.

Jovist forkynnes kanskje loven en gang iblant. Men når vi leser at «loven kom til», må det ha vært noe tilsvarende avgjørende som var der tidligere, og som selvfølgelig er der den dag i dag, denne

 

Arven fra Adam; arvesynden

 

Gud hadde uttalt sin første dom: «Treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø», 1Mos 2:17. Og straks menneskehetens første stedfortreder (Adam) hadde ett av kunnskapens tre, ble denne dom fullbyrdet; de ble rammet av en åndelig død. Deres åpne liv og samfunn med Gud var opphørt. I Rom 5:18 slår Paulus fast: «Én manns (Adams) overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker..», Rom 5:18.

Allerede i 1Mos 6:5 leser vi at «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var onde hele dagen lang». Og Sal 14: 2-3: «Herren skuer fra himmelen ned på menneskenes barn for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud. De er alle veket av, alle sammen er fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste».

David sier: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd», Sal 51:7. Hvor «synd» selvsagt ikke taler om selve den seksuelle unnfangelse, men arvesynden som forplantes fra generasjon til generasjon allerede ved unnfangelsen.

Paulus skildrer i Rom 3:10 flg. det naturlige menneske slik: «Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud» osv.

I Joh 8:30 flg. leser vi om at da Jesus talte «var det mange som trodde på ham». Men så taler Jesus til dem og sier at hvis de blir i hans ord, så skal de «kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dem». Vi forstår at han taler til dem om å få liv i Gud/bli født på ny. Da reagerer de omgående og sier: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?»

I dag blir det forkynt tilsvarende: «Vi er døpt og konfirmert, er ikke da alt i orden?»

Eller vi opplever at ordet: «La de små barn komme til meg og hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til!» mistolkes til at «alle små barn tilhører Guds rike». Men den omtolkingen stemmer heller ikke med alle disse ord vi har nevnt, og slett ikke ovennevnte Sal 51:7: ..»født i misgjerning».

Så står det da heller ikke at barna hører Guds rike til, men at «Guds rike hører slike til», d.v.s. er jo nettopp for slike (konf.: «Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike», Mat 18:3).

Vi skal legge merke til at disse som dette handler om, de «mange som trodde på ham» (Jesus), men som vi forstår ennå ikke er født på ny, de får til sist dette skussmål av Jesus: «Dere har djevelen til far, og dere gjør deres fars lyster», v.44. Det er dette «dødsbudskapet» som er forstummet så og si totalt i våre land. Og vi blir samtidig på ny minnet om at det er mange forskjellige former for «tro» ute og går.

Og Skriften viser, det som heller ikke forkynnes klart i dag, at

 

Arvesynden sitter i mennesket inntil det ligger i graven

 

- også hos enhver som er født på ny.

Paulus sier: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Dette sier den gjenfødte Paulus som lever med Gud, men kjemper en daglig kamp mot arvesynden i sitt kjød, Rom 7:19, 25.

Om loven forkynnes, men uten selve «dødsbudskapet» om arvesynden, fører det svært lett til at alt bare dreier seg om vår egen synd. Vi går aldri «fortapt». «På din lange ferd ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak», Jes 57:10.

I forbindelse med Gal 3:22 «Skriften har innesluttet alt under synd», skriver Luther (Store galaterbrevskom.): «Skriften, sier Paulus, har innesluttet alt under synd. Hvor i Skriften ser vi det? Intet sted sterkere enn i løftene, som i 1Mos 3:15: «Kvinnens ætt (sæd) skal knuse slangens hode», og 1Mos 22:18: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes» osv.

Hvor som helst i Skriften det finnes et løfte om Kristus, der loves det rettferdighet, velsignelse, frelse og liv. Av det kan vi selvsagt slutte at hos disse som får løftene, der finnes det ingen rettferdighet, velsignelse, frelse eller liv.  Men bare synd, forbannelse, død, djevel og evig fortapelse.

I selve løftene inneslutter altså Skriften alle mennesker under synd og forbannelse. For ikke å tale om alle steder i loven hvor dette sies direkte. F.eks. 5Mos 27:26: «Forbannet være den som ikke holder ordene i denne lov og ikke gjør etter dem!» Dette skriftstedet inneslutter med klare ord under synd og forbannelse ikke bare dem som åpenbart bryter loven, eller ikke oppfyller den, men også dem som med all kraft strever med å oppfylle den, som jødene, - men likevel fremdeles selv er under loven.

Kort sagt: Alt som er utenfor Kristus og løftet (det som var lovt: I deg skal alle jordens slekter velsignes, d.v.s. frelses) er uten unntak under synd. Når Skriften sier «alt» (innesluttet alt under synd), så er ingen og intet unntatt». Så langt Luther.

 

Den «død» Guds dom gjennom Adam førte over hele

menneskeheten, er dypest sett den åndelige død

 

Mennesket mistet Gudsbildet, som våre lærefedre alltid har oppfattet som at de mistet hjertets fortrolige, åpne samfunn med og åpenbaring av Gud og Guds rike. Et liv Paulus skildrer som: «døde ved deres overtredelser og synder», og styrt av «høvdingen over luftens makter», Ef 2:1-2.

Herren selv sier: «Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst. Og de som hører, skal leve». Og vi vet at Kristus et annet sted taler så sterkt om den åndelige død at han sammenlikner åndelig døde mennesker med et lik som skulle begraves. Han sier til mannen som ville begrave sin far: «La de døde begrave sine døde».

Og ikke nok med at et dødt legeme ikke på noen måte fungerer, men det har selv heller ikke muligheten for å komme i funksjon, bli levende. Og vi har sett at ordet «Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten» ut fra grunnspråket betyr at alle mennesker er overgitt i en annens (djevelens) makt.

Da er den helt klare konklusjon av Skriftens egne ord at

 

Denne ulydigheten som alle mennesker av naturen er overgitt til,

er altså ikke en ulydighet som «vil ikke»,

men noe så alvorlig som en ulydighet som «kan ikke»!

 

Og her er vi ved det springende punkt og virkelig store nød som ingen forstår - uten at det åpenbares for oss. Dette er altså det naturlige, ugjenfødte menneskes situasjon i Guds øyne, han som skal dømme hver enkelt på den siste dag!

Uten at vi selv har gjort noe som helst til det, uten å ha begått en eneste synd i tanker, ord eller gjerning, er vi altså tilregnet hele Adams fall og synd.

Der hvor arvesynden ikke forkynnes

blir det heller ikke Jesu fullbrakte frelsesverk for hele verden

 og hva det har virket i Guds hjerte som forkynnes.

Men en amputert forkynnelse av Jesu frelsesverk og hva dette har eller skal virke i våre hjerter som forkynnes

Resultatet er bedraget; «dere skal bli lik Gud», bare i forskjellige utgaver:

1: Den store bedratte flokk fulltids engasjert i aktivitets-kristendom, levende på hva de får utrette for Gud.

2: En bedratt opplevelseskristendom - hvor Guds gaver synes å være i full blomst, men hvor «livet» skapes av hva Gud har virket i deres hjerte.

3: En alvorlig, avgjort kristendom, har alt med om Jesu forsoning, - men med bedragets fokus på hva Jesu frelsesverk skal virke av helliggjørelse og frukt i deres hjerte. Jesus sier: «Bli i meg, da bærer dere mye frukt». En gammel forkynner sa: «Forkynn helliggjørelse, du! Og det virker egenrettferdighet. Men forkynn Kristus! Og det virker helliggjørelse».

4: Forkynnelse og arbeid opptatt med å rette opp markerte, alvorlige forhold i dagens utglidning - noe som alt sammen bare kan gjenopprettes når først grunnvollen er i orden, når «alt er blitt nytt», ved en ny fødsel.

Sjeler Gud har fått begynt å arbeide med ser ugudeligheten i seg og rundt seg, søker Guds hus, men får ikke hjelpen de trenger. De blir bare  holdt i live med aktivitets-, opplevelses- eller helliggjørelses-kristendom.

Dette er Satans fullkomne bragd. Han vet at blir det stopp på all den «kristelige» evangeliserings- og møtevirksomhet som bare «holder i live det som skulle dø og dreper det som skulle leve»*, da blir det stille, da vil menneskene kunne høre Gud vandre i deres livs hage. Da kaller Gud Herren på Adam og sier: Hvor er du, og på kvinnen: Hva har du gjort?

Selve hovedbudskapet Gud vil få gi oss gjennom hele Skriften, så også gjennom Rom 11:32 som vi har for oss i dag, er som nevnt

 

Arven 

den store læren om delaktighet i en annens gjerning.

Det er læren om tilregnelsen vi står overfor her

 

Og la oss ha klart for oss at det er ikke først og fremst Adams syndige natur og det den virker i oss, vi har arvet fra Adam som gjør at du er under forbannelse.

Kommer du nemlig ikke lenger i din erkjennelse av din syndige tilstand enn til hva Adams fall har virker i oss, da vil du på den annen side heller ikke komme lenger i din erkjennelse av Jesu fullbrakte frelsesverk, enn til hva det har virket i deg.

Mens det vi først og fremst skal dømmes etter, er ikke hva verken Adams fall eller Kristi fullbrakte verk har virket i oss.

Vi skal dømmes etter en annens gjerning. Er vi ikke blitt Guds barn, skal vi dømmes etter Adams første, store synd da han åt av den forbudte frukt. Dette at du uten noe som helst medvirkning fra din side tilregnes Adams fordømmelse.

Men er vi Guds barn, da skal vi dømmes etter Kristi fullbrakte verk. Ikke hva dette har virket i oss - som er stort og frydefullt. Men etter det dette Kristi fullbrakte verk for hele verden har virket i Guds hjerte! Dette at du uten noe som helst medvirkning fra din side er tilregnet Kristi lydighet og rettferdighet.

Mennesket får ikke bruk for frelsen ved tro på Kristus Jesus alene av Guds nåde og til Guds ære bare ved å se hva Adams fall har virket av synd i oss. Mennesket må få se seg hjelpeløst fortapt, overgitt i en annens makt, for å få bruk for en total stedfortreder, som både oppsøker, omvender, forløser og helliggjør.

Det er først når du får se - og erkjenner dette som ditt naturlige menneskes tilstand, at du virkelig får bruk for en total stedfortreder med en rettferdighet tilregnet deg av bare Guds miskunn og nåde for Jesu Kristi fullbrakte verks skyld - uten at du selv har gjort noe som helst til det!

Og det er da Gud og Jesus Kristus alene får all ære: «I kjærlighet har Gud forut bestemt oss til å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd, til pris for sin nådes herlighet, som han gav oss i Den Elskede», Ef 1:5-6.

 

Loven kom til for at synden skulle överflöda.....

 

Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye ser (dels i den store forsoningslæren helt fra verden ble til, dels også konkret i Kristi tale og dommer), dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvertimot, at derved skulle den arvesynden som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege.

Slik skulle det «ryddes vei for Herren». Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.

«Du kan ikke bli slik i Gud eller Kristus som du gjerne ville være, uten at du først i deg selv og overfor alle mennesker blir det han vil du skal være. Og han vil at du overfor deg selv og alle mennesker skal være det du virkelig er: En synder, ond, elendig, ugudelig, djevelsk, vantro osv. Dette er sannheten om deg; ditt navn, din tittel og verdighet: «av natur vredens barn». M.Luther.

Det er jo åpenbart gjennom hele Guds ord at synden er utslettet, og at Gud er nådig og brenner av kjærlig nidkjærhet etter å få forlate og trøste synderen. Men synderen vil ikke ha noen nåde. For med sin selvsikre natur som han arvet fra Adam, tror han at han skal kunne møte Gud i egen kraft.

Denne holdningen er selve demningen i mennesket mot Guds nåde. Men er bare den demningen sprengt bort, da har Guds nåde fritt løp. Å, da får dette mennesket straks forlatelse, ja, mye forlatelse. Da møter Gud synderen med sin store, tilgivende barmhjertighet, som er en barmhjertighet uten grense eller slutt. Da får synderen høre budskapet om at Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt. Altså utvalgt en annen i stedet for oss; Kristus «den utvalgte».

 David var særdeles rikt åndelig utrustet. Og når den profetiske Ånd var over ham, kunne han se tusen år fram i tiden. Men selv han kunne ikke gjennomskue sitt eget hjerte. Vi ser ham vende seg til Gud og ber: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker og motiver!»   

 

Men fremdeles, også når Gud har ransakt oss,

og vi har fått se at vi er fortapt,

kan vi ikke bare «bestemme oss for å bli frelst»,

 

som vi hører fra så mange kanter. Og denne kristendomsforståelsen har alltid hatt stor oppslutning av Kains, Ismaels og Esaus etterkommere, hos sjeler som Gud har begynt å arbeide med, men hvor Satan setter inn sine siste støt for å hindre dem i det ene nødvendige; å motta nåde av bare nåde ved at evangeliet får komme til dem og gi liv!

Jesus selv sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», Joh 6:44. Paulus sier: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16.

Gud er altså selv den eneste som ved Ordet og sin Hellige Ånd kan begynne å bearbeide et menneske og dra det til Kristus!

I hele skaperverket finnes det ikke étt eneste grasstrå eller en mark, uten at det har fått livet sitt gjennom det skapende Ordet. På samme måte har ingen i hele menneskeheten av seg selv mulighet til å få det evige liv, og å leve i Gud. For uansett hva vi foretar oss, så blir vi alltid i døden - inntil vi gir opp alt vårt eget, bare hører Guds røst, og gjennom den blir levende.

Herren spør Adam om han har syndet. Men da begynner han å unnskylde seg, og forakter til og med Gud så han gir ham skylden for at han falt, - fordi han gav ham kvinnen. Istedenfor å si: Jeg har syndet, sier han m. a. o.: Du, Gud, har syndet, som gav meg kvinnen. Her ser vi i Adam hvordan alle mennesker er og oppfører seg når de har syndet og merker loven taler til dem i samvittigheten. Når verken evangeliet eller en levende tro ennå har fått slippe til og forandret hjertet deres.

 Hvis Gud hadde kunnet rope ut: «Adam, jeg har tilgitt deg! Jeg vet hvordan du har syndet. Men jeg har forlatt deg det». Da ville Adam ydmykt angret og bekjent, og virkelig forbannet synden sin. Han ville sagt: «Jeg har syndet, jeg har syndet! Barmhjertige Far, forlat meg!» Men Adam hadde ennå ikke noe håp om å få forlatelse. Han bare kjente Guds dom over seg, og frykten og redselen. Derfor var hjertet hans stengt, og hardt og bittert mot Gud. (Husandaktsboka 10.novbr.).

 Det er altså ikke nok at vi innser at vi er fortapt. Vi er ganske enkelt ikke i stand til å forholde oss til Gud på noen annen måte enn Adam her, - så lenge ikke nåden, eller Guds tilgivelse, har varmet opp og ydmyket hjertet.

 

Omvendelsens første og egentlige endemål

 er absolutt ikke at du gjennom den skal bli benådet av Gud.

Men at du skal drives til Kristus

(C.O.Rosenius)

 

Omvendelsesprosessen skal bare etterlate seg étt eneste navn, gi én eneste ære. «Jeg er Herren, det er mitt navn, min ære gir jeg ikke til noen annen», Jes 42: 8.

Reformasjonens lærere formulerte det klart: «Mennesket selv er ikke aktiv i omvendelsen. Det bare erfarer omvendelsen - som Gud alene virker i ham. Ikke bare sier Skriften at mennesket mangler enhver mulighet for å tro på evangeliet (Joh 6:44, 1Kor 2:14). Nei, Skriften viser til og med menneskets motstridighet, Ja, rett og slett fiendtlighet mot Gud, så lenge det bare er det naturlige, uomvendte menneske (Rom 8:7).

 

Å bli født på ny - som da lyset ble til når verden ble skapt

 

Skriften sier at mennesket kommer til troen på Kristus utelukkende som et verk av Guds nåde og allmakt (Fil 1:29, Ef 1:19-20), og skildrer det som en fødsel av Gud (Joh 1:12-13), og som en oppvekkelse fra de døde (Kol 2:12). Ja, sammenlikner så herlig gjenfødelsen med da lyset ble skapt når verden ble til. «Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram», 2Kor 4:6.

Så klart og mangfoldig  vitner altså Skriften om hvordan troen på evangeliet skapes utelukkende som et Guds verk.

Dette har også en klar sammenheng med vårt forhold til Skriften. «Den hele Skrift skal og må forståes i lys av den grunnleggende åpenbaringssannhet at mennesket frelses ved troen på Kristus Jesus av Guds nåde og til Guds ære», Luther/konkordieboken.

Reformasjonens menn fikk dyrt erfare at det avgjørende  for om sjelene fikk en Gudgitt omvendelse, og ikke bare straks falt tilbake til Romerkirkens lovtrelldom, avhang av hvordan læren om omvendelsen og hvordan vi kommer til troen, ble forkynt.

Stadig hører vi forkynt og vitnet: «Du kan bli frelst i kveld hvis du vil!», «men vi må jo ville» osv. Men se Jesu sterke ord om at «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye, enn for en rik å komme inn i Guds rike», og displenes spørsmål: «Hvem kan da bli frelst»!

Og la oss nå endelig får klart for oss hva Jesus tydelig og klart på det spørsmålet svarer: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig», Mat 19:26.

 

La oss be om en vekkelse

der menneskene først får se sannheten: At de kan ikke bli frelst!

 

Men Jesus kom for å frelse «det som var fortapt»! Og ordet vi har for oss i dag: «Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten.. fortsetter med:

 

....for at han kunne miskunne seg over dem alle

 

Dem alle er både hedninger og Israels folk. Umiddelbart foran dette verset har Paulus oppsummert hvordan Gud har handlet med begge disse kategorier, og dermed alle mennesker! Da minnes vi Paulus’ ord:

 

Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene,

til ære for hans navn

Rom 1:5

 

 For å virke troens lydighet. Dette var målet med hans apostelembete. I grunnteksten står det: «apostelembete til troens lydighet». Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemåte forekommer, vil vi se at uttrykket «troens lydighet» ikke taler om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt, men om selve den lydigheten at en tror.

Når den levende troen er født i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart. Men apostelens kall var først og fremst å bringe mennesker til i lydighet å motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hovedlydigheten, og av denne fulgte så etter hvert all annen lydighet. Evangeliet omskaper dem som tror på det! Men det ville på den andre siden være en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for å omskape verden. Nei, det ble gitt for å frelse sjeler fra den evige døden.

 Den lydighet det her snakkes om, er altså at hjertets øre hører og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som møter hjertet og åpner det, så det forenes med evangeliets budskap. Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f. eks. Apg 6: 7: «en stor flokk av prestene ble lydige mot troen». Peter oppfordret dem til å «la seg frelse» (Apg 2: 40). Rom 16: 25-26: «den hemmelighet ... som nå er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet», og 2Tess 1: 8 der det står om Herren som skal hevne seg på «dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium».

I Rom 10:3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som «søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet». Og der tilføyer han at «de gav seg ikke inn under Guds rettferdighet». I v. 16 i samme kapittel sier han: «Men ikke alle var lydige mot (sv: hörsammat) evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?»

 

Det er utelukkende som en synder du er forsonet ved Kristi død

 

Alt slags ondt, både vår selvlagede frelsesvisshet og vår fortvilelse, kommer av den falske holdningen at vi skulle være i stand til å utrette noe som helst godt. Slik er vår natur. La oss aldri glemme det.

Men, Å, for en nyttig ydmykelsesprosess for vår åndelige helse, - og for en salig fred, for en hvile og sabbatsro for sjelen, - når jeg får se at jeg ikke er i stand til å utrette noe som helst. Ikke en gang å tenke eller ville. Ikke en gang frykte eller tro. Ikke elske eller gjøre.

Men får erkjenne at alt bare er nåde og gave gjennom Jesus Kristus vår Herre!

Å, for en salig fred og sabbatsro for sjelen å helt og holdent ha alt bare i «Herren, både rettferdighet og styrke»!

                                                                                                                       

Læren om tilregnelsen gjelder ikke bare arven fra Adam, men, Guds skje lov! til vår forløsning også arven fra Kristus

Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger: Salige er de som har fått sine overtredelser forlatt og sine synder skjult. Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd, Rom 4:6-8 (Sal 32:1-2).

Om denne trøsterike teksten sier Luther: «Overfor et slikt ord burde vi gå på våre knær til verdens ende». Helt i begynnelsen av dette brevet har Paulus bemerket at det han forkynner, det er «Guds evangelium». Det er ikke noe han selv hadde funnet opp. Det er ikke noe nytt, men noe som utførlig var lovet og forkynt i Den Hellige Skrift. Derfor siterer han nå fra Det gamle testamente først Abrahams eksempel, og deretter Davids ord. Dette var de to største Guds menn og kjæreste venner.

Som nevnt tidligere var David en så stor profet at ikke bare alle hellige, men også Kristus under sine lidelser, brukte hans ord fra Salmene. Og her forkynnes da Guds evangelium med denne profetens ord i Sal 32: «Salige er de som har fått sine overtredelser forlatt og sine synder skjult».

Ordene i Sal 32 lyder egentlig slik: «Salig er den» osv. Men her har Paulus endret det til flertall, og sier «Salige er de». Dette fordi han vil minne leseren om at dette var et budskap som gjaldt alle mennesker. Dermed synes han å ville forhindre at noen skulle lese disse ordene som om dette bare gjaldt en annen. Han vil at hver og en må la dette tale til seg selv, og selv søke å få del i denne nåde som forkynnes her. Her har vi jo de viktigste og mest trøsterike sannheter som finnes for hvert enkelt menneskes evige vel.

Og apostelen fortsetter: «Slik priser også David det menneske salig som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger». Her, såvel som i de to følgende versene, hører vi med klare og utvetydige ord at et menneske kan være rettferdig innfor Gud, selv om det ennå sliter med synder.

Her sies det nemlig uttrykkelig at når Gud rettferdiggjør et menneske, så skjer det ikke på den måten at han utsletter synden i mennesket, og gjør det syndfritt i seg selv. Men at det skjer ved en tilregning.

Her står det: «som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger». Denne teksten sier at vår rettferdiggjørelse skjer på den måten at Gud tilregner mennesket en rettferdighet som ikke finnes hos mennesket, - og samtidig (v. 7) «forlater» og «skjuler» de synder som ennå finnes hos mennesket.

Ettersom ordet «rettferdiggjøre» kanskje kunne virke tvetydig for noen, så bruker Paulus her istedet uttrykket «tilregne rettferdighet». Deretter stadfester han samme salige verk med Davids ord, at bare det menneske er salig «som har fått sine overtredelser forlatt og sine synder skjult», eller dekket over. Bare det menneske er salig «som Herren ikke tilregner synd».

 

Saken er altså at det finnes noen mennesker på jorden

som Gud aldri tilregner syndene deres -!

Tror du dette?

 

Her sier David og Paulus uttrykkelig: «Salig er den mann som Herren ikke tilregner synd». Hør! - «den mann som Herren ikke tilregner synd»! Finnes det noe slikt menneske på jorden? Hvor finnes han? Har du sett en slik en? Bekjenn at vi tror ikke fullt ut Guds ord!

En så lykkelig mann ville jeg gjerne få se. En som står i et slikt forhold til Gud at han aldri tilregner ham noen av hans synder. Og hvem er det som er så lykkelig? Det er samme person, sier Paulus, «som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger», og «som har fått sine overtredelser forlatt og sine synder skjult».

Men hva er det som kjennetegner et så lykkelig menneske? sier du. Hva kan jeg gjenkjenne dem på? La meg vite det, om kanskje til og med jeg kunne være eller bli et så lykkelig menneske! Apostelen sier (v. 5) at det er et menneske som kjenner seg fullstendig ugudelig, og derfor ikke har noen som helst gjerninger å holde seg til, men bare må «tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige». Hva som ligger i dette, har vi allerede vist.

 Og teksten vår sier jo ikke bare at syndene blir forlatt, men også at de er skjult. Med dette uttrykket synes Paulus å ville minne om «nådestolen» som soningsofrenes blod ble stenket på.

Nådestolen var lokket på paktsarken, og skjulte dermed lovens to tavler som lå i arken, som våre synder står skrevet på. Dette minner oss om hvorfor syndene våre ikke tilregnes oss: Det er for Kristi skyld og hans blodige forsoningsdød.

Utelukkende på denne grunn har vi en evig nåde, så stor og sikker at Gud aldri ser de troendes synder slik de i virkeligheten (dvs. med deres skyld og fordømmende makt) er. Han ser dem som en øm far ser barnets feil og mangler, som bruker all sin makt for å oppdra barnet bedre, men aldri på grunn av feilene forkaster barnet. Nei, det er aldri hensikten når han straffer det på grunn av ulydighet.

Om du kjenner i hjertet ditt, eller opplever gjennom ris og plager, at Herren vredes over synden, så vit at han likevel aldri i sin vrede vil forkaste deg - så lenge du blir værende ved nådestolen. Han arbeider bare på å døde dine fiender, syndene dine, som plager og utmatter deg. Det er ikke å fordømme deg han vil med dette. Det forsikrer denne teksten deg om.

 Paulus har nå brukt Abraham som eksempel, og Davids ord (v. 1-8), for å bekrefte den store og grunnleggende sannheten: At menneskene blir frelst bare ved en tilregnet rettferdighet, og at Gud tilregner oss denne rettferdighet, når vi bare, som Abraham, i troen har all vår trøst i hans løftesord om Sønnen.

Men dette er jo å gjøre all menneskelig fortjeneste til intet, og Guds frie nåde til alt. Og det er ikke noe annet som strider mer mot vår natur, som vrir seg til alle sider for å forsøke å finne noe hos menneskene som kan gi grunnlag for en slik nåde. I de versene som følger, går derfor Paulus inn for å gardere denne grunnleggende sannheten mot ethvert slikt forsøk. På nytt går han da inn på jødenes sterkeste støtte i selvsikkerheten, og sier at omskjærelsen gir slett ikke noe fortrinn (v. 10-11). Heller ikke det at en tilhører Guds eiendomsfolk (v. 11-12), og ikke en gang at en eier hele Guds lov (v. 13-15). Vi frelses bare av Guds frie nåde, ved troen (v. 16-17).

             

                Fra «Romerbrevets budskap» Rom 4:6-8 av C.O.Rosenius

 

Den fortapte sjel har all sin trøst i at «Når Gud ser blodet, Sønnens blod, går dødsengelen forbi huset», 2Mos 12:23. Loven lå skjult i arken (- som i seg selv var bildet på Jesus -), under og dekket av nådestolen hvor kjerubene (bildet på Gud) begge vendte sine blikk mot nådestolen - hvor blodet ble utgytt, liksom skjermende om blodet med sine utspente vinger!!!

Halleluja! Halleluja!

 

Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse

ved at han ble en forbannelse for vår skyld. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre

Gal 3:13

 

Her protesterer mange, og sier at det er jo tydelig at dette ordet som Paulus siterer fra i GT taler om en ugjerningsmann og en røver som på grunn av sine gjerninger fortjener korset:

5Mos 21:22-23: «Når en mann har en synd på seg som fortjener døden, og han blir henrettet og deretter hengt på et tre, da skal hans døde kropp ikke bli natten over på treet, men du skal begrave ham samme dag. For forbannet av Gud er den som blir hengt. Og du skal ikke gjøre ditt land urent, det som Herren din Gud gir deg til arv».

Derfor spør de hvordan dette ordet kan anvendes på Kristus – som om han skulle være en Guds forbannelse, hengt opp på et tre – når han verken er en ugjerningsmann eller røver - men tvert imot rettferdig og hellig.

Men her skal vi være klar over at Paulus sier ikke at Kristus er blitt en forbannelse for sin egen skyld. Men tydelig og klart «for vår skyld». Tyngden er altså lagt på ordene «for vår skyld» (på norsk: «for oss»).

Kristus er uskyldig, når det gjelder ham selv. Altså burde ikke han skulle henges opp på et tre. Men fordi enhver røver etter loven skulle korsfestes, var også Kristus ifølge Mose lov skyldig til å korsfestes – fordi han hadde ikledd seg hver eneste synder og røver. Og det ikke bare en enkelt synder, men hver eneste synder og røver. For vi er alle syndere og røvere, og derfor er vi alle skyldige til død og evig fordømmelse.

Men Kristus tok på seg all vår synd og døde for den på korset. Derfor måtte han bli ansett som røvere, som Jesaja sier: «Han ble regnet blant overtredere», Jes 63:12.

Alle profetene har sett at Kristus skulle være den største røver, morder, ekteskapsbryter, tyv, spotter osv. som noen sinne skal finnes så lenge verden består.

Nå opptrer Kristus ikke i egen person, han er ikke lenger Guds Sønn, født av en jomfru. Nå er han en synder som har og bærer Paulus’ synd, spotterens, forfølgerens og torturistens synder. Og Peters synd, han som fornektet Kristus. Davids synd, han som var en ekteskapsbryter og morder, som gjorde at hedningene spottet Guds navn. Kort sagt: Han bar alle menneskers samtlige synder på sitt legeme.

Vi bør lære oss å ikle oss Kristus, og lære å kjenne ham som ikledd – ikke bare i kjøtt og blod, men også alle våre synder, vår forbannelse, vår død og alt vårt onde.

Dette er den herligste av alle lærer, og breddfull av trøst. Den innebærer nemlig at når vår barmhjertige Far så oss nedtynget under loven og fastholdt under forbannelse, uten noen mulighet til å bli utfridd, sendte han sin Sønn til verden, la alle menneskers samtlige synder på ham og sa til ham: «Vær Peter, fornekteren! Vær Paulus, forfølgeren, spotteren og torturisten! Vær David, ekteskapsbryteren! Vær synderen som åt eplet i Paradis! Vær røveren på korset! Kort sagt: Vær alle mennesker personlig, som den som har gjort alle menneskers synder. Og pass så på at du betaler og gjør fyldest for dem!»

Så kommer loven og sier: Jeg finner at denne synder tar på seg alle menneskers synder. Og jeg ser ingen synd uten hos ham. Altså skal han dø på korset! Så angriper loven ham og dreper ham.

Når dette  er skjedd, er hele verden renset og forsonet fra alle synder. Følgelig er også hele verden utfridd fra døden og alt ondt.

Når så all verdens synd er i dette ene mennesket, Jesus Kristus, er altså ikke syndene lenger i verden. Men hvis de ikke er i ham, er de fremdeles i verden.

På samme måte: Hvis Kristus selv er blitt skyldig til alle de synder vi alle har begått, så er altså vi fri fra alle våre synder – riktignok slett ikke i oss selv, ikke gjennom våre gjerninger eller fortjeneste, men gjennom ham.

Er han derimot uskyldig, og bærer han ikke våre synder, da bærer vi dem selv, og skal dø og bli fordømt i dem.

1 Kor 15:57: «Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!» Amen».

                  

                  M. Luther i Store Galaterbrevskommentaren - forkortet

 

Hva er det den forkynnelsen du går under -

og ditt eget vitnesbyrd - er opptatt med?

Er det budskapet om hva Jesu fullbrakte verk for hele verden har virket i Guds hjerte? Eller er det hva dette Jesu fullbrakte verk har virket i ditt hjerte?

Våger du å stoppe opp og bare be Gud: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine tanker og  motiver...!», Sal 139:23-24. Ja, «mine motiver»... bak alt jeg tenker, sier og gjør???!!!                                                                                                             

 

Redaksjonelt

Vi nevnte i vårt første nummer (1/99), og minnet om det i nr.3/04, at bladet «skal være gratis. Til gjengjeld må antall og tidspunkt for nye numre få lov å komme litt fritt».

Karin og jeg driver forlag og blad helt alene, og har den store glede å ha mer enn nok å gjøre med dette. Vi har nå en tid vært sterkt opptatt med å lese korrektur til nytt opptrykk av Husandaktsboka. Det har derfor ikke kommet ut nytt nummer av bladet før nå, etter siste: nr.4 september 05.

Utgivelse av bladet må under ingen omstendighet dikteres av tidsfrister, men avhenge av hva Gud gir tid - og først og fremst budskap til!

 

Takk for all forbønn! Takk for alle gaver!

                                                                                                              H.H.

Roseniuslitteraturen

Den verdifulle - og billige - gaven

til bryllup, konfirmasjon og enhver anledning

Du får den i bokhandelen eller direkte fra vårt forlag. Bestill gjerne over www.arven.net

 

                Veiledning til fred, innb.........................kr.140,-

                Husandaktsboka, innb. m/smussomslag..«  200,-

                Fader vår...............................................«   50,-

                Romerbrevets budskap (3 bind).............« 350,-

                I syndsforlatelsens rike, innb................« 100,-

                I Åndens helliggjørelse, innb.................« 125,-

Sendes ikke som oppkrav, men porto kommer i tillegg.

 

Bestill flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                      Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

         

                                                                      ISSN 1501--8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit