Étt fattes deg!

Og med det fattes deg alt.

 

Et stort maleri på en skole i Jyväskylä i Finland viser en gammel, bøyd smed ved sitt arbeid. Med et betenkt, gjennomskuende blikk møter han den høyreiste unge mannen med kneisende nakke, som står foran ham. Han oppsøker den gamle smeden for sjelesorg.

Historien forteller at smeden straks ser at den unge mannen trenger først å sitte ned og vente til han er ferdig med det han holder på med. Så samtaler de lenge.

Til sist sier smeden Høgman: «Étt fattes deg! Og med det fattes deg alt». Der begynner vekkelsen i denne unge mannen. Det er Routsalainen, som ble Finlands store vekkelsespredikant.

Kjære venner! Dette er tilstanden for våre nordiske land i dag. Og først og fremst for våre nordiske lands kristenhet!

Mange ser at noe er galt i kristenheten. Mange forsøker også å »gjøre noe med det». Nyetableringer dukker opp her og der. Det er stor aktivitet med planlegging, nytenkning, igangsetting av nye prosjekter osv.

Noen få ser at all organisasjon og forvaltning i kirke og bedehus må «reformeres på Skriftens grunn», og tar for seg det ene og det andre.

Men når det konservativt kristne dagbladet «Dagen» - uten reservasjon eller bemerkninger - nylig serverer storoppslaget: «Tror oppussing vil gi nytt liv i bedehuset» (Sandviken i Bergen), da burde det utvilsomt ringe noen klokker for ørene på mange.

Større blir nøden hos dem som ser «kristne» tyr til verdens løsninger, men selv kaster seg ut i nye trosretninger, opptatt med troen, ikke ham vi tror på.

Og ennå mer fortvilende stor blir nøden når de som ser utglidningen også i dette, vil stå på Bibelens grunn - og blir opptatt med helliggjørelsen og troens frukter.

De fleste i alle disse retninger lærer rett om frelse i Kristus alene. Men det som har blitt deres «hovedretning» preger forkynnelsen og vitnesbyrdene, og fortrenger det ubetingede evangelium. Kristus blir stående utenfor!

Er det noen tvil om hvor vi står i våre nordiske lands kristenhet?

Én ting er det du mangler! Og dermed mangler du alt!

Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord. Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd?

Hebr 10:28-29

 

Ser du det forferdelige alvoret i dette? Vi har fått en kristenhet som er opptatt med å «holde det gående», med aktivitet, med symboler, med troen, med kjærligheten, eller med helliggjørelsen og med fruktene. Og viser med alt dette at den har ikke nok med Kristus alene - den eneste som skaper den ekte troen, helliggjørelsen og frukten!

Å, hvor sterkt vi kan se og være opptatt med loven og budenes ord og krav, og leve etter dem - ! Med kjærligheten, og leve i den! Men nådens og evangeliets ord - ? Ja, det kan vi alle sammen. Og det har vi med i forkynnelsen, det fletter vi inn i vitnesbyrdene. Men vår bønn, våre liv og hele vår holdning vitner om at det er ikke det som Jesu fullbrakte verk har virket i Guds hjerte som er hovedtyngden i forkynnelsen, i de sangene som velges, - og som vi dermed er opptatt med.

Det er dette som er å «trø Guds Sønn under føtter og forakte paktens blod - som vi ble helliget ved, og spotte nådens Ånd»!

 

Det kjempes «for høyt oppe» Vi må «komme til bunns i saken».

Vi kan ikke plukke frukt før frukttreet er plantet!

Troen er det rette kjennetegn på Guds sanne barn. Men det har alltid versert mange former for «tro» så lenge verden har bestått, og vi kjenner mange eksempler på mennesker som hadde en falsk tro på Jesus. Den kan bygge på under og tegn, egenrettferdighet og mye annet, konf. Mat 7:22-23,             Mat 22:11, Mat 25:31.

I Joh 8:30-88 leser vi om et sted Jesus har talt til folket. Så ser vi at «da han talte dette, var det mange som trodde på ham. Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere».

Men med en gang Jesus så begynner å tale til dem at «sannheten skal frigjøre dere», reagerer de sterkt mot ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?».

Slik har svært mange det også i dag. De vil gjerne tro på Jesus, tale med ham, ja, ber til og med inderlig om vekkelse. De tror «alt er i orden» med dem selv. Men de vil ha vekkelse for å få slutt på verdslighetens uhyggelige utglidning, liberalteologien osv. rundt om i landet.

Disse Jesus står overfor her «trodde på ham», var begeistret for ham, beundret ham, men hadde ikke livet i Guds Sønn! I sin nød for sjelene må Jesus si sannheten til dem: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre deres fars lyster», v.44. Og slik må også vi, hver enkelt, få høre og se det som i dag er så og si fraværende i forkynnelsen, om vår fortapte tilstand.

Her er vi ved den store nød i våre land i dag. Vi har ikke en forkynnelse som hjelper sjelene til erkjennelse av sin egentlige tilstand.

Når en kjær gammel forkynner talte om «den fortapte sønn», kom han nærmere inn på det vi leser i Luk 15:16: «Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt». Og så fortsetter verset med: «Og ingen gav ham noe».

«Men», sa denne forkynneren: «hadde han kommet her til vårt lands forkynnelse, kan du tro det hadde nok vært mange som hadde gitt ham noe - så han aldri hadde opplevd at han «holdt på å sette livet til her av sult» (som det står i neste vers), og måtte se det som sin eneste redning å komme hjem til sin far.

Denne gamle forkynneren så at i dag overøses søkende sjeler med evangelisk «mat». Og dermed «holdes i live det som skulle dø», Ezek 13. De blir forsøkt påkledd - før de er blitt avkledd. Å, må vi, kjære venner, alle sammen lære av dette! Må vi lære å la hele Guds ord og råd få arbeide med sjelene - og til rett tid!

 

På din lange ferd ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt!

Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak

Jes 57:10

Vi har en forkynnelse og en holdning i våre land som om det er bare før vi blir frelst at vi er syndige og totalt fortapt. Men det faktum at vi, også som Guds barn, hver eneste dag i oss selv er nøyaktig den samme, inntil vi trekker vårt siste sukk og legges i grav, hører vi nesten ikke i forkynnelse og vitnesbyrd i den etablerte kristenhet.

Dette er uhyggelig! Hvordan er vi blitt så bedratt? Det er dette som gjør at syndere som søker frelse ikke «føler seg hjemme», og heller ikke får hjelp til å komme igjennom til liv i Gud, i de kristne forsamlingene - hvor menneskene liksom er «kristne og ikke syndere lenger».

Det er bare den som vet han er samtidig synder og rettferdig, som tar varmt imot andre syndere, og kan lede dem til Jesus.

Rosenius sier (faktisk under artikkelen «Den som seirer»): «Ha klart for deg at hvor sant Guds verk enn er blitt for oss, og hvor alvorlig vi ikler oss hele Guds våpenrustning og våker og ber, så kommer vi likevel alltid til å kjenne og se mye mer synd og vantro i oss, enn fromhet og rettferdighet - så sant vi ikke er fullstendig bedratt og sovende. For alt som finnes fra Adams fall vil alltid være i oss et uttømmelig forderv. Så vi til sist alle må frelses aldeles like uforskyldt som en røver som kommer til Jesus rett fra røverskogen».

 

Han kom for å frelse «det som var fortapt»

 

Jesus sa han var kommet for «å forkynne evangeliet for fattige.... for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri», Luk 4:18.

«Dommen kom ved den ene og ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18. I syndefallet (Adams fall) mistet hele menneskeheten Guds bilde, som de første menneskene var skapt i, konf. 1Mos 5:3. Hvor Guds bilde betyr hjertets fortrolige samfunn med Gud. Guds dom: «Den dag du eter av det (kunnskapens tre) skal du visselig dø,.... Den åndelige død, Guds bildes død, inntråtte umiddelbart etter fallet. Det manfistertes også straks: Adam og Eva, som hadde levd i et åpent samfunn med Gud, skjulte seg nå for Gud, løy på hverandre og skyldte på Gud at de falt,1Mos 3:8flg.

Med syndefallet mistet vi også vår frie vilje i vårt forhold til Gud. «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16. «Kjødets attrå er jo fiendskap mot Gud, for det er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det», Rom 8:7.

Skal så dette Guds bilde gjenopprettes, så må gjenopprettelsen skje der fallet fant sted: I menneskets hjerte!

 

Troen - ikke en lydighet

 

C.O.Rosenius sier: «At du ikke dreper, ikke driver hor, ikke sverger eller drikker, det beviser ikke noe som helst om den sanne gudsfrykten eller om Guds Ånd bor i deg. For slike grove synder kan både fornuften og samvittigheten avdekke som synd. Men at du uroes over onde tanker, skjult sinne, urein lyst, unyttige ord, selvsikkerhet, likegyldighet overfor Gud, treghet i bønn osv, det beviser mye mer om Den Hellige Ånds arbeid i din sjel enn de herligste gjerninger.

Men det er ikke bare i vårt forhold til Guds bud, det er også i selve vårt trosliv at denne tendensen til å se bare på gjerningen, og ikke på den allmektige Guds ord, gjør så stor skade i oss».

Dessverre er det mange som taler om troen som en lydighet. Disse taler gjerne om at de vil ha «en avgjort og klar kristendom, en aktiv tro som ikke sover på nåden, men viser seg i livet». Det har nok bakgrunn i at de ser på dem som trøster seg med nåden uten hensyn til det livet de selvvalgt lever. Men disse ser ikke at deres egen tro er blitt en gjerning. Selvsagt tar vår adamittiske natur anstøt overfor alt vi ikke selv får lov å delta aktivt i.

De mer bibeltro kan også ha oppfattet feil Rom 1:5: «Ved ham fikk vi nåde og apostelembete til å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn». Når lovtrellen leser «lydighet», er det straks menneskets viljes lydighet han ser for seg. Men denne lydigheten det tales om her er så langt fra vår viljes lydighet som et levende menneske er langt fra et dødt menneske.

Den lydighet som er nevnt her, er slett ikke lydighet mot alt Guds ord, for det er en frukt. Nei, den «troens lydighet» som omtales her er hjertets annammelse (mottakelse) av evangeliet. Det er evangeliets budskap som banker på hjertets dør. Det er det samme evangelium som åpner døren, og går inn og inntar hjertet = skaper troen, og holder «festningen»/hjertet, holder troen i live. Vi ser samme uttrykk brukt i Apg 6:7: «Guds ord hadde framgang... og en stor flokk av prestene ble lydige mot troen».

Der hvor troen bevisst eller ubevisst er blitt en lydighet, ser vi hvordan «troens styrke» vurderes ut fra hvor stort eller lite av Guds undere, eller helliggjørelse, som virkes i eller ved deres liv. Dette blir ikke en tro «til ære for hans navn», men til ære for den troende eller for hans tro.

Vi må holde troen klart adskilt fra alt det vårt liv med Gud virker, ved nådegaver og under, eller helliggjørelse og frukter.

 

Troen er en gave fra Gud til synderen

 

Peter skriver «til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ved vår Gud og frelser Jesu Kristi rettferdighet», 2Pet 1:1.

Troen er ikke frelsens grunnvoll. Jesus Kristus alene er frelsens grunnvoll. Og han er «troens opphavsmann og fullender», Heb 12:2. Det er altså Jesus selv som skaper den levende tro - og holder den vedlike!

Paulus skriver: «Hva har du som du ikke har fått?», 1Kor 4:7. Altså sier dette oss klart at Guds barn ikke har eller er noe som helst verken på det åndelige eller timelige område uten at vi helt og holdent har fått det av Gud.

Videre sier Guds ord: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave», Ef 2:8.

Det er helt vesentlig at ethvert Guds barn tar dette klart og sterkt inn over seg, så de ikke skal bli forført. Når altså troen er en gave, gitt oss av Gud, så kan den umulig være noen lydighet eller noe som helst annet som vi gjør!

Hvordan får vi troen?

 

Herren innbyr alle hjertelig gjennom sitt ord til å komme: «Om noen tørster, han komme til meg og drikke!», Joh 7:37. «Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann uforskyldt!», Åp 22:17. «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!», Matt 11:28.

Jesus sa til dem: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste», Joh 6:35. Dette skriftstedet brukte Øivind Andersen ofte, for å vise hvordan det å komme altså er det samme som å tro.

Det er forøvrig flere skriftord som bruker uttrykket «å komme» i samme betydning som «å tro». Og det stemmer godt med det bibelord om å tre fram (for tronen) og ha adgang (til Faderen).

 

Talsmannen, Den Hellige Ånd, overbeviser

Før Jesus gikk til sin Far i himmelen, lot han disiplene vite hvordan Den Hellige Ånd, Talsmannen, skulle hjelpe oss: «Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom», Joh 16:8.

Den Hellige Ånd overbeviser - ikke bare antyder. Vi får erfare, som vår barnelærdom lærte oss i forklaringen av den tredje trosartikkel:  «Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den Hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og bevart meg i den rette tro, slik han også kaller, samler, opplyser og helliggjør hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Kristus i den sanne og ene tro».

 «Om synd, fordi de ikke tror på meg», v.9. Det er dette som er selve synden, at vi ikke tror Ordet, tror på evangeliet, på Jesu Kristi fullbrakte verk - og hva det har virket i Guds hjerte! At vi i stedet ser på oss selv, og bedømmer - riktignok som regel ubevisst - hele vår frelse ut fra hvor mislykket, eller vellykket i egne og andres øyne vår kristendom er.

«Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger», v.10. Han «ble gitt for får overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse», Rom 4:25.

 

Evangeliet er en Guds kraft til frelse.

For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro

Rom 1:16-17

 Jesus sier: «Uten at en blir født på ny, kan en ikke se Guds rike», Joh 3:3. Vi leser at «barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde», Jes 37:3. Her er vi ved hemmeligheten. Evangeliet om at Guds rettferdighet er gitt oss i Jesus Kristus, er Guds «kraft til å føde».

Det nye «livet i Guds Sønn» skapes/fødes samtidig med troen - ved budskapet fra Rom 1:16-17. Åpenbarelsen av evangeliet om Guds rettferdighet i Jesus Kristus, blir den gjenfødende og tro-skapende kraft.

Det var disse ordene, hva Paulus i Rom 1:17 mente med «Guds rettferdighet», som dypest sett utgjorde reformasjonen. For der er hele Skriftens sentrum og tyngdepunkt: At Jesu Kristi lydighet er Guds rettferdighet, og gis oss som vår rettferdighet, 1Kor 1:30.

Og så sier Jesus i Joh 16 at han «Går til Faderen». «Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24. Som var fullbyrdelsen av at «i Kristus har Gud utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn», Ef 1:4.

«Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt», Joh 16:11. Budskapet de to første mennesker fikk stå og høre Gud forkynne for slangen; at Gud alt før verden ble skapt hadde ferdig seieren over menneskets største fiende, utvelgelsen i Jesus Kristus: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode».

Fødes ikke sjeler, springer ikke det nye livet i oss, ved lyden av slike ord?*

Den frelsende tro gir Gud alle ære

 

Den frelsende tro forsøker ikke å «dra ned» noe fra Gud til oss, men vitner at «frelsen, velsignelsen, herligheten, visdommen, takken, æren, makten og styrken tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet i all evighet! Amen», Åp7:10,12.

Læren om Guds rettferdighet i Jesus Kristus/rettferdiggjørelsen, er læren om hvordan vi - ikke av oss selv, og slett ikke gjennom våre gjerninger, som jo er mindre enn oss selv, men ved en annen, Guds enbårne Sønn, Jesus Kristus, ble gjenløst fra synden, døden og djevelen, og fikk det evige liv som gave.

Men helt fra paradisets dager har Satan angrepet denne klippe, når han overtalte Adam og Eva til å søke å bli lik Gud i egen visdom og kraft.

«Abraham  trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet», Gal 3:6. Det er ikke Abrahams tro det fokuseres på her. Både her og andre steder sikter ordet på 1Mos 12:3 «i deg skal alle jordens slekter velsignes» d.v.s. frelses.

Allerede her, i det tolvte kapittel i Bibelen, viser altså Skriften hvordan mennesker kommer til tro. Det er dette skriftstedet Paulus sikter til med Gal 3:8: «Da Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, forkynte den på forhånd dette evangelium for Abraham: I deg skal alle folk velsignes», d.v.s. frelses. Også for Abraham var det «evangeliet» om frelse for hele verden gjennom ham som skulle komme gjennom hans ætt, som skulle føde hans tro, og som hans blikk var festet på.

Luther sier: «I dette ordet, Gal 3:6, gjør Paulus troen til den dypeste gudstjeneste, det største offer. For her gir troen Gud all ære. Og noe større kan ikke gis Gud. Å gi Gud ære er å tro på ham, å holde ham for sann, vis, rettferdig, barmhjertig og allmektig, m.a.o. som skaper og giver av alt godt. Dette kan ikke fornuften. Men troen, som Gud selv har født, gjør det.

Troen rettferdiggjør altså, fordi den gir Gud det som hans er. Den som gjør det er rettferdig. Selv de rettslærde, dommerne, kaller den rettferdig som gir hver og en det som deres er. Troen sier: Jeg tror deg, Gud, på ditt ord!

Men når Gud setter foran oss det vi skal tro, så er det alltid noe som er fullstendig umulig, ja, faktisk absurd - vurdert ut fra vår fornuft. Det at vi tilbys Kristi legeme og blod i nattverden, ser f.eks. helt absurd ut for fornuften. Likeså at dåpen skal være et bad til gjenfødelse og fornyelse i Den Hellige Ånd. At de døde skal stå opp på den siste dag. At Kristus, Guds Sønn, ble født av en jomfru, døde den uverdigste død på et kors, vekkes opp, sitter ved Faderens høyre hånd, og har all makt over himmel og jord.

Paulus kaller også evangeliet om den korsfestede Kristus for en dåraktig forkynnelse. Og slik dømmer fornuften om alle troens artikler. For troen fatter ikke at den høyeste gudstjeneste er å høre Guds ord og tro det som det står».

«Men», sier Luther videre, «troen slakter og dreper dette udyret; fornuften, som hele verden og enhver skapning ikke kan drepe. Derfor er hver kristen en prest. Først slakter og ofrer han sin fornuft og sitt kjødelige sinn, og videre gir han Gud æren, at det er han som er rettferdig, sannferdig, langmodig, miskunnelig og barmhjertig. Dette er det stadige morgen- og aftenofferet etter den nye pakt. Aftenofferet slakter fornuften, og morgenofferet gir Gud æren. Slik er Guds barn alltid opptatt med denne dobbelsidige «ofringen» som ingen av oss virkelig ser den fulle betydningen av».

Paulus advarer galaterne: «Jeg fødte dere ved evangeliet. Men senere kom disse som forvrengte budskapet og gav deres hjerte et nytt ansikt, ikke Kristi, men Moses. Med det mener jeg at det er ikke lenger på Kristus, men på lovens gjerninger dere støtter dere».

På samme måte når jødene ble bitt av de giftige serafslangene, da befalte Gud dem ved Moses å ikke  gjøre noe annet enn uavlatelig holde sitt blikk festet på slangen som var reist opp i ørkenen. Men det var noen som ikke hørte på Moses, men bare så på sine sår, og de døde.

På samme måte, om jeg skal få noen trøst når jeg kommer i samvittighetsnød eller dødsangst, må jeg med min tro favne Kristus og intet annet, og si: Jeg tror på Jesus Kristus, Guds Sønn, som led, ble korsfestet og døde for meg. I hans sår og hans død ser jeg min synd. Og i hans oppstandelse ser jeg seieren over synden, døden og djevelen, og i tillegg min rettferdighet og mitt liv. Utenom ham verken hører eller ser jeg noe som helst.

Dette er den sanne troen på Kristus. Gjennom den blir vi lemmer i hans legeme, blir kjøtt av hans kjøtt og ben av hans ben. «I ham er det vi lever og rører oss og er til»», Apg 17:28.  Han har tatt på seg alt vårt, og gitt oss alt sitt. Vi er forenet med ham så vi blir «lemmer på hans legeme»,        Ef 5:30. Denne tro forener på denne måte Kristus og meg sterkere enn mannen er forenet med sin hustru», Luther.

Men før troen kom..., Gal 3:23. Troen måtte «komme» til oss. Før den kom, leser vi at vi «ble holdt innestengt under loven, som i et fengsel. Loven åpenbarer synden og truer med døden og Guds vrede. Det står ikke i menneskets makt å frigjøre seg fra dette fengslet. Men denne fengselstraffen har ikke Gud pålagt deg til ødeleggelse, men for at du skal få nytt liv gjennom den velsignede «Sæden». Du dødes av loven for å gjøres levende i Kristus. Gud vil bare gjøre deg rådløs, for at du skal bli ydmyk, og forstå at du er avhengig av Guds miskunnhet og Kristi fullbrakte verk.

«Hva skulle da loven tjene til? Jo, den ble lagt til for at overtredelsene skulle komme for dagen, for å gjelde inntil  "sæden" skulle komme, han til hvem løftet ble gitt», Gal 3:19.*

Her ser vi Jesus Kristus nevnt som «sæden». Og det fortsetter med «han til hvem løftet ble gitt». Velsignet klart! Ordbruk, budskap rettet klart på Jesus alene - som sæden som ble lagt i jorden og døde, men som alene skapte - og fortsatt som den eneste skaper nytt liv.

Men nå når troen er kommet...Gal 3:25. Når Ordet om Kristus, Guds sæd, ble plantet inn i vårt liv, ble vi født på ny og troen skapt.

Men i kjødets lyster herjer synden ennå med oss. Og i samme grad som kjødet herjer i oss, må også loven fortsatt få arbeide som vår tuktemester/oppdrager. Den avslører synden og tynger vår samvittighet. Men samvittigheten reises opp igjen straks Kristus på ny kommer til oss. På samme måte som han «i tidens fylde» kom til verden for å kjøpe oss fri fra lovens strenge herredømme, slik kommer han i åndelig betydning daglig til oss, og virker at vi vokser i tro og kjennskap til ham». Så langt Luther. **

 

Det finnes både et sandt og et falskt evangelium

Dessverre ser vi i de mange såkalte «trosretninger» hvordan troen oppfattes som en egenskap i hjertet - uten noen livgivende sammenheng og total avhengighet av Kristus.

Det er klar villfarelse. Den rette tro er ikke opptatt med «sin tro», men ham vi tror på, Kristus, og har blikket uavlatelig festet på ham.

Derfor er det Paulus i nesten hvert eneste vers f.eks. i Galaterbrevet holder fram ordet om Jesus Krisus. For han kan bare åpenbares gjennom Ordet - som da også føder troen. Konf. Jesu møte med disiplene på Emmausveien. «Deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham»,               Luk 24:16. Det var for at de bare skulle kjenne ham ut fra Ordet, og kunne vitne: «brant ikke hjertene våre da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!».

Men vi har også andre klare avvik. Vi har flere retninger hvor kjærligheten blir det vesentlige i troen. Men når det blir tilfellet, viker igjen hjertets blikk bort fra Jesus Kristus og hans blod, sår og alle hans velgjerninger, til selve kjærligheten. Så blir jeg opptatt med å elske. Og så er jeg straks inne på min egen naturs vei til rettferdighet, som så mange religiøse retninger.

Den ekte kjærligheten «utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt». Den kan ganske visst måtte vike/gi etter i forskjellige forhold. Men slik er det ikke med den sanne troen. Den kan ikke tillate noe avvik. Den kan ikke vike en hårsbredd på noe punkt. Der må vi være ubøyelige, ensrettet, og hvis det er mulig, hardere enn en diamant. Samtidig som vi i kjærlighet bør være myke og bøyelige. For her kjempes det ikke om særrettigheter og stolthet. Nei, kampen står om Guds ære, Guds ord, om troens rettferdighet, at den må bevares rett og ren.

                                                                                                                        

Hva slags forkynnelse er det vi har hørt over det kjente bilde av Jesus som står og banker på døren (din hjertedør)?

Vi har hørt søndagsskolelærere og andre forkynnere sier om dette bildet: «På ditt hjertes dør er det bare håndtak på den ene siden, innersiden. Det er bare deg som kan lukke opp døren for Jesus!»

Dette er en forferdelig lovtrelldom! Den bibelsk evangeliske sannhet og forkynnelse sier noe ganske annet: At du kan bare holde døren igjen. Det er bare én som kan åpne denne døren. Men det er slett ikke deg og meg, som vi har hørt gjennom generasjoner og i alle «leire». Det er bare evangeliet om Guds Sønn, åpenbart ved Den Hellige Ånd, som kan åpne hjertedøren og slippe Jesus inn - etter at loven har gjort sitt arbeid på hjertet først, så du og jeg ikke holder igjen døren!

Her ser vi hvordan klart lovisk forkynnelse har preget kristenheten - ikke minst for de små i søndagsskoler, yngres o.l., og i barnebøker - «for å gjøre det mer forståelig»!!!! For alt som forkynnes lovisk er langt mer «forståelig» enn evangeliets hemmelighet, som må åpenbares av Gud selv.

 

Jesus Kristus, han som gav seg selv for våre synder

 Gal 1:4

Den frelsende kraften ligger just i dette at vi holder slike ord som dette for alvorlige og sanne. Luther sier: «jeg erfarer daglig hvor vanskelig det er å tro, spesielt når samvittigheten opplever strid. Da å tro at Kristus ikke er gitt for hellige, rettferdige, verdige og venner, men for ugudelige, syndere, uverdige og fiender, som bare fortjener Guds vrede og evig død.

La oss befeste våre hjerter med slike (Gal 1:4) og liknende ord av Paulus. Slik at når djevelen anklager oss: «Du er en synder, altså er du fordømt!», kan vi svare: «Just ved at du kaller meg «synder» gir du meg våpenet mot deg i hånden, så jeg med ditt eget sverd kan halshugge deg! Nettopp i det at du kaller meg «synder», gjør jeg på Guds ord krav på å være retterdig. Jeg flyr til Kristus som ble gitt for mine synder».

Slik er også ordet om Abraham. Rom 4:18-24 «Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd».

Som Abraham så på sitt eget legeme, som ikke kunne bidra til noe nytt liv, slik ser også vi altfor ofte bare på noe hos oss selv; vår tro, vår mang-lende åpenarelse over Ordet osv., som likevel alt er helt umulig for å kunne gi liv/frelse oss.

Men så leser vi videre at «På Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han gav Gud ære. Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han òg mektig til å gjøre. Derfor ble det også regnet ham til rettferdighet».

Og så kommer det så salig til slutt: «Men ikke bare for hans skyld er det skrevet at det ble tilregnet ham. Det er skrevet også for vår skyld som skal få rettferdigheten tilregnet, vi som tror på ham som oppvakte Jesus, vår Herre, fra de døde».

 

Guds evige nådevalg

 

Guds evige nådevalg handler om hvordan Gud har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn, Ef 1:4

Relativt kort tid etter reformasjonen var det gjort betydningsfull erfaring om den rette tro og troens rette liv. Så ble den kjente Konkordieformelen, og senere Konkordieboken skrevet. Her skriver de ned hva de på Skriftens grunn bekjenner, og hva de ut fra erfarte avsporinger forkaster. Og der finner vi et meget omfattende kapittel «Om det evige nådevalg».

Kjemper du med bibelordet: «Mange er kalt, men få er utvalgt»? Mange vet, noen helt klart, andre mer diffust, at de har vært kalt én eller flere ganger. Men de anfektes sterkt i spørsmålet: Er jeg da også blitt en av dem som er «utvalgt»?

I boka «Veiledning til fred» har C.O.Rosenius den store utleggelsen om «Guds evige nådevalg». En bok vi anbefaler på det sterkeste. Der sier han: «Det finnes knapt noen lære i hele Skriften som har hatt så forskjellig virkning på mennesker, alt etter som den er blitt rett eller falskt oppfattet, som læren om Guds evige nådevalg. Budskapet er et skarpt sverd. Misforstått kan det pine og myrde sjeler forskrekkelig. Rett forstått er det ikke noe annet som kan gi en herligere og sterkere trøst i syndenød og anfektelse.

Her har det skjedd med mange at når de har fått åpenbart vår evige utvelgelse i Kristus, har de midt i sin store glede, virkelig undret seg over sin egen blindhet. At de ikke tidligere hadde sett denne skatten, som altså har vært skjult for dem så lenge. ..Bare dette skal alt til slutt avhenge av: Guds evige nådevalg». Og Rosenius sier til slutt:: «Guds evige vilje og beslutning om hvordan vi skal bli frelst, må bli den dypeste grunnvoll for min tro»

Vi skal her ta med oss en del gullkorn, gjengitt med våre ord, med grunnlag i Konkordieboken av Olav Valen-Sendstad og fra den tilsvarende «Kristen dogmatikk» av Pieper-Müller. Ifølge Konkordieformelen avhenger alt av at vi får den rette forståelse av Guds evige utvelgelse.

 

Guds utvelgelse er ikke en følge av vår tro og rettferdighet,

men er kommet foran og tvert imot blitt grunnlag og årsak til alt dette

 

For det første advarer Konkordieformelen sterkt mot å trekke inn Guds forutviten i bedømmelsen av utvelgelsen.

Som vi har nevnt tidligere i bladet, kom det kort etter reformasjonen inn et markert avvik som i høy grad også lyder i dag, hvor det forkynnes at Guds utvelgelse bygger på at han i sin forutviten ser hvem som kommer til troen, og blir ved i troen. Disse skulle være de utvalgte. Men denne teori slår Pieper-Müller fast, «er bare en skrivebordsteori, og har aldri ført lenger enn til skrivebordet».

Konkordieboken slår fast at Gud «har utvalgt oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn», Ef 1:4. Gud utvalgte altså Kristus i stedet for oss. «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn», 1Joh 5:11.

Den evige utvelgelse kan ikke forståes hvis Guds nådetilbud til alle mennesker på noen som helst måte innskrenkes eller begrenses. Den evige utvelgelse fatter vi ut fra evangeliets budskap. Evangeliet forkynner at Guds nåde i Kristus er til for alle syndere uten unntak. Og at denne nåde virkelig er nåde og ikke betinget av noe i eller ved mennesket.

Etter at Konkordieformelen først altså har slått klart fast at Guds barns evige utvelgelse ikke har noe å gjøre med hva Gud fra evighet av har forutsett, så innskjerper den særdeles utførlig at uvelgelsen heller ikke bør betraktes bare som Guds hemmelighetsfulle, u-utgrunnelige rådsslutning. Men at den evige utvelgelse betraktes rett når den ansees å sammenfatte hele denne lære om Guds hensikt, rådsslutning, vilje og ordning vedrørende vårt  kall, frelse, rettferdiggjørelse og evige liv.

Gud har i sin evighets rådsslutning før verden ble skapt, i selve den evige utvelgelsen, bestemt at han vil selv med Den Hellige Ånds kraft gjennom Ordet skape og virke hos oss alt som hører med til vår omvendelse.

Når det altså gjelder den tro som de utvalgte har her i livet, så er denne, som hele deres kristenliv her på jord, en følge og virkning av deres evige utvelgelse, 2Tim 1:9.

Guds evige utvelgelse er da også, på grunn av Guds nådige vilje og velbehag i Kristus Jesus, en virkende årsak som skaper troen og fører til frelse. Guds utvelgelse er altså slett ikke noen følge av vår tro og rettferdighet. Tvert imot kommer budskapet om Guds utvelgelse til oss, og blir årsak til alt dette.

På samme måte ser vi aldri noe sted i Skriften at de kristnes standhaftige tro er en forutsetning for deres utvelgelse. Skriften sier i stedet det helt motsatte. At de kristne har troen her i livet, og selv i trengsler får være standhaftige i troen, er ifølge Skriften ikke noen forutsetning for, men tvert imot en følge og virkning  av deres utvelgelse, Mat 24:21-22.

 Gud kommer til menneskene i Ordet, evangeliet om at vi er «utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt», og gjør ved Den Hellige Ånd dette herlige evangelium virksomt i menneskene, kaller og drar, og framkaller troen. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham», Joh 6:44.

Ved forkynnelsen av evangeliet om utvelgelsen i Kristus alene, drar Herren på sjelene. Og de dras ved dette Guds hellige, guddommelige ord, som ved en not, ut av djevelens gap.

Hører et menneske dette budskapet, og tror det, så kan det ikke unngå å bli overbevist om at for Kristi skyld bor det ingen vrede lenger i Guds hjerte, men bare kjærlighet til synderen.

Holder da en fattig synder sin tros blikk rettet på evangeliet - uten noe øyekast til loven, så tror det i og med dette sin utvelgelse. Kort sagt er innsikt i Guds evige utvelgelse det samme som troen på evangeliet. I dette ligger forklaringen på at Skriften tiltaler dem som tror på evangeliet som utvalgte!

«Det hjelper ikke å argumentere mye mot dette punkt», sier Pieper-Müller. Og fortsetter: «Det er den metoden Skriften lærer og erfaringen bevitner som den rette å gi de sønderknuste som i sitt hjerte sukker etter Guds nåde: La deres utvelgelse lyse fram fra Kristi sår! Som Staupitz lærte Luther, og Luther lærte hver og en som spurte ham: «Hvem er utvalgt?»

Men menneskene har absolutt ikke sans for nødvendigheten av den allmenne nåde, så lenge deres hjerters samvittighet ennå ikke er vekket opp for deres forskrekkelige synd.

Men der det finnes en ekte forskrekkelse over sin synd, der finnes det ikke noe som helst annet som trøster enn den nåde som uten noen som helst innskrenking gjelder alle syndere. D.v.s. den nåde - for å bruke Luthers ord: som ikke gjelder mindre for røveren på korset enn for den hellige Peter, som ikke gjelder mindre for skjøgen enn for den hellige jomfru.

 

...et liv som er Kristi evangelium verdig...

 

«Se bare til at dere lever et liv som er Kristi evangelium verdig, slik at jeg, enten jeg kommer og besøker dere eller er fraværende, kan få høre om dere at dere står fast i én Ånd, og med én sjel kjemper for troen på evangeliet», Fil 1:27. Her er det særlig det første vi i dag skal ta inn over oss.

Når vi tenker på å leve et liv verdig en eller annen/et eller annet, tenker vi som regel på hva vi kan vise med et utvortes bra liv m.m.. Dette kan nok også til slutt, men med klare reservasjoner, regnes med under dette ordet.

Men her tales det om noe langt dypere og avgjørende. Et liv som er Kristi evangelium verdig, er noe ganske annet enn å «leve Guds bud og lov verdig».

Skal vi bryte gjennom alle tiders og dagens markert loviske forkynnelse av evangeliet, og få et rett og skarpt lys over dette, er det nødvendig at vi tenker oss en narkoman eller alkoholiker som sitter på gata, totalt utpint.

Han har gjort alle menneskelige forsøk på å bli fri, og har over lang tid - uten synlige resultat - i Jesu navn bedt Gud om å bli satt fri fra slaveriet.

Men han sitter der og vitner for alle som vil høre, om hvordan han får lov å tro seg frelst av bare nåde for Jesu Kristi blods skyld.

Han lever et liv som er Kristi evangelium verdig!

«Der er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus», Rom 3:22-24. «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu», Jes 43:24-25.

Alt dette skrev jeg til en bror, og føyde til: «Si fra hvis du ikke er enig!» Han svarte omgående: Hvis jeg ikke godtar dette, så utelukker jeg jo meg selv!» Ja, nettopp!

Men hvor viss er frelsen for deg akkurat idet du ligger i ditt fall? Selvsagt angrer Gudsbarnet da. Selvsagt ber det Gud om tilgivelse. Men er det like selvsagt at du akkurat da priser Lammet for blodet, for at hans fullkomne frelse er like stor i Guds øyne - som er det eneste som betyr noe - like så mye nå, som når du erfarer at himmelen er åpen over Ordet og i bønn?

Sammenlikn denne din situasjon i fallet - med når du har lykkelig utført et Guds ærend som du vet han kalte deg til - ! Er gleden og freden i hva Jesu blod alene har virket i Guds hjerte like stor, og like upåvirket eller «oppblandet» av noen av disse ditt livs situasjoner? Og er «nåden i Guds hjerte» nok glede og fred for deg i begge situasjonene?

 

Å, Herre, gi oss på ny en forkynnelse om den totalt uforskyldte frelse og nåde alene for Jesu Kristi fullbrakte verks skyld!

 

Det er utelukkende tilregnelsen som gjelder

Arven fra Adam - Arven fra Kristus

«For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:19.

Enten står vi som syndere ved det ene menneskes, Adams, ulydighet. Eller vi står for Gud, rettferdige ved den enes, Jesu Kristi, lydighet, tilregnet alt hans - i «det som var fra begynnelsen»; utvelgelsen, arven fra Kristus.

Det var ferdig i den grad at i Guds øyne var Lammet slaktet før verdens grunnvoll ble lagt. Og de frelstes navn innskrevet i Livets bok før verdens grunnvoll ble lagt! For Livets bok er Lammet selv!

 

I ham, Menneskesønnen for Guds åsyn i vårt sted,

eier alle som har tatt sin tilflukt til ham alt!

 

                           Vi er innskrevet i Livets bok 

                           Vi er utvalgt

                           Vi er rettferdige for Gud

                           Vi er velbehagelige for Gud

Å, Gud! Tal til hver enkelt av oss, så du som selv er Ordet, «den utvalgte», får «virke troens lydighet til ære for ditt navn» i våre hjerter og våre land!                                                                               

                                                                                                                                                                                                 H.H.

                                                                                      

Et inderlig ønske

Det er blitt vanlig hjemme hos oss at kona mi og jeg leser dagens andakt i Rosenius’ Husandaktsboka om morgenen. Det er stunder der himmelen kommer oss nær ved frokostbordet.

Det er slik med de fleste av oss, tror jeg, at når vi har fått del i noe som betyr mye for oss, noe som er stort og verdifullt, så vil vi gjerne dele det med andre, samtale om det.

Mitt inderlige ønske er at andre kunne få oppleve det samme som oss når forkynneren og sjelesørgeren Rosenius får tale til oss. I ei forvirra og oppjaga tid er det helt avgjørende med sundt åndelig kosthold.

I det siste har jeg møtt personer som kan vitne om at det var gjennom Rosenius’ forkynning de fant fred, hvile og mot til å gå videre. Grunnen til dette er at han i all si forkynning har Se det Guds lam! som overordnet siktemål.

Det er Kristus som kommer til oss ved frokostbordet. Det er Han og Hans nærvær som kommer oss i møte, ikke Rosenius.

                                                                                                                                                                                      Reidar Sætre                            

                                                                                Roseniuslitteraturen

Den verdifulle - og billige - gaven

til bryllup, konfirmasjon og enhver anledning

Du får dem i bokhandelen eller direkte fra vårt forlag. Bestill gjerne over www.arven.net

 

Noen av bøkene fåes som lydbøker. 

Kontakt KABB direkte: Tlf. 69 81 69 81

 

Bestill flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                      Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

                          

                                                                                              ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit