Kristus, vårt liv

 

Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn, 1Joh 5:11.

Når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal også dere

åpenbares med ham i herlighet, Kol 3:4.

 

Men skal du virkelig bli frelst,

 virkelig komme inn i himmelen?

 

Hva er vel det endelige siktemål med alt vårt åndelige strev, vår studering, lesing osv.? Er det ikke nettopp dette å bli frelst, at vi her i livet skal få leve godt med Gud, og når vi dør skal gå hjem til Gud, og så for alltid være hos ham?

Burde vi ikke da stoppe opp og tenke litt nøyere over dette, og undersøke om vårt åndelige strev er av en slik art at det virkelig fører til dette herlige siktemålet. Så vi ikke skal «løpe som på det uvisse, som en som fekter i løse luften», 1Kor 9:6.

For mange blir det da nødvendig først å undersøke om til og med alt åndelig strev leder til målet, om hver eneste én som på noen som helst måte søker Guds rike virkelig også kommer inn der, at altså ethvert religiøst menneske virkelig blir frelst. Eller om det bare er én eneste vei til livet.

Og så videre undersøke om vi selv er blant dem som befinner oss på denne sanne frelsens vei, så vi med fryd og glede kan se årene går fort mot slutten. Eller om vi til og med må få et annet liv - før vi kan dø som et frelst Guds barn.

For en ulykke! Helt forferdelig om vi ikke får nåde til å stoppe opp for dette spørsmålet! Helt forferdelig om vi med vår kjødelige, selvsikre lettsindighet selv straks avgjør denne saken, uten å prøve alt innfor Herren!

Men den som får nåde til å tenke over dette, og vil være oppriktig innfor seg selv, må vokte seg vel for ikke å søke svaret på sine spørsmål ut i været. Heller ikke sette seg ned å bare tenke og tenke, eller vente på et slags umiddelbart svar i sitt eget hjerte. Heller ikke må du i så viktige spørsmål nøye deg med noe som helst menneskes mening. Nei, her må du bare rådføre deg med Herrens egne ord, som skal dømme på den siste dag.

Med dette siktemål tar vi for oss en tankevekkende forklaring fra Kristi egen munn. Gud gi oss nåde til å merke oss det han sier!

«En sa da til ham: Herre, er det få som blir frelst? Men han sa til dem:

Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.

Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss! Og han skal svare og si til dere: Jeg vet ikke hvem dere er.

Da begynner dere å si: Vi åt og drakk sammen med deg, og du lærte på våre gater. Men han skal svare: Jeg sier dere: Jeg vet ikke hvem dere er. Gå bort fra meg, alle dere som gjorde urett.

Dere skal gråte og skjære tenner, når dere får se Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike, mens dere selv er kastet utenfor.

Og de skal komme fra øst og vest og fra nord og sør og sitte til bords i Guds rike. Og se, noen av de siste skal bli de første, og noen av de første skal bli de siste!» Luk 13:23-30.

Ja, dette er det den kjærlige Frelseren selv som har talt! Og så sier han her uttrykkelig den advarende sannheten: «Mange skal søke å komme inn gjennom den trange port, men skal likevel ikke være i stand til det» (C.O.R: ..skal likevel ikke kunne»). Like nedenfor sier han at disse skal være slike som her i livet til og med er opptatt med ham og med hans ord, så de kan si: «Vi åt og drakk sammen med deg, og du lærte på våre gater».

Alt dette forteller oss at disse er mennesker som har hørt hjemme i det «bryllupet» der en eter og drikker sammen med Kristus, som betegnes som «himmeriket», nådens rike her på jord. Vi merker at Kristus her holder fram for oss samme betenkelige forhold som i Mat 22, om den mannen som var i bryllupet, men ikke hadde bryllupsklær, og derfor ble kastet ut i det ytterste mørke.

Om den mannen er det svært viktig å merke seg at han slett ikke er et bilde på den synlige menighets vanlige verdslige medlemmer. For dette bryllupet skildrer slett ikke en samling av alle som er døpt. Men er en flokk av dem som har hatt et Åndens kall, og så har vendt om fra verden.

For, legg merke til at Herren sier denne flokken ble samlet sammen etter en innbydelse, men hvor de fleste ikke hadde tid til å komme, på grunn av sin forretning, sitt landbruk, sitt bryllup osv.

Hvem har ikke tid til å være med i den synlige menighets vanlige verdslige medlemmer? Mens derimot ingen av verdens slaver kom i dette bryllupet, slik Herrens lignelse viser.

Denne mannen var altså en som på grunn av innbydelsen/kallet til dette bryllupet hadde forlatt sin forretning og landbruk, d.v.s. trengt seg gjennom alt som hindret, takkket JA til innbydelsen og kommet til bryllupet.

Likevel leser vi her at de «skal søke å komme inn gjennom den trange port, men skal ikke være i stand til det!»

Dette er jo forskrekkelig! Men det er den kjærlige Frelserens egne ord. Og hvem av oss vil ikke gjerne bare forkynne det som er herlig og greit? Men overfor venner kan vi ikke skjule så evighetsavgjørende forhold.

Det avgjørende spørsmål her blir nå: Hva betyr dette? Hvordan kan slikt skje, at selv slike som søker å komme inn gjennom den trange port likevel ikke skal være i stand til det? Skriften gir to forklaringer på dette.

Den første er denne: Mange søker Guds rike, men ikke med nok alvor til å kunne gå inn gjennom den trange port.

Disse er nok vekket opp litt, men likevel ikke helt vekket opp. De vil eie Gud og hans nåde, men også verden og dens vennskap. De vil m.a.o. tjene to herrer. De vil nok gi opp visse synder og verdslige holdninger, men vil beholde andre som de aldri kan (eller vil) innse er synd, men tvert imot unnskylder og forsvarer disse.

Kristus sa: Om noen kommer til meg og ikke hater sitt liv, ikke for min skyld kan slippe alt; sin far, mor, brødre, ja, sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. Han likner en mann som begynte å bygge et hus, men ikke var i stand til å fullføre det. Han hadde da sikkert nok brukt svært mye energi og kapital på dette, men har ikke noen ting igjen for det.

Der var en rik ung mann som gjerne ville følge Jesus, men det viste seg at det ikke var mulig - hvis han samtidig skulle beholde all sin rikdom. Og når han hørte at han måtte forlate den, gikk han bedrøvet bort fra Jesus. Slik går det med mange. Å, for en sørgelig tilstand, at de går bedrøvet bort! De var så nær himlens port. De så Herren, og på en måte elsket de ham. Men var tvunget til å gå fra ham, gikk bedrøvet bort, for de kunne ikke forlate alt for hans skyld. Disse søkte å komme inn, men kunne ikke.

Mens andre går ubevisst bort fra Herren - med en falsk trøst. De tror de er hans, selv om de totalt mangler både den nye fødsel og det nye livets kjennetegn.

Andre igjen vil for alt i verden aldri slutte å søke å komme inn, tror ikke alt ennå er helt i orden med dem - men som alltid utsetter dette med akkurat det å gå inn gjennom porten. De tenker det må til både en omvendelse og tro, men å gå til dette skritt, den omvendelse de tenker på, eller søke nåde og forlikelse med Gud, søke troens gave, troens liv og fred, det blir det ikke noe av. De drøyer og venter til det er for sent.

Om disse er det Herren taler disse ordene: «Når husbonden har reist seg og stengt døren, begynner dere å stå utenfor og banke på døren, og si: Herre, lukk opp for oss!» osv.

Det viser at de var nok innstilt på å gå inn, men de kunne ikke! De utsatte og utsatte det, det ene året etter det andre, og trodde Herren ville nok vente på dem, ville nok ikke stenge døren før de hadde gått inn. Og så ble de så bedratt at de til slutt ikke kunne komme inn.

Dette får være nok om den førstnevnte årsak til at mange som søker å komme inn gjennom den trange port, likevel ikke kan. Dette er også lett å fatte.

Men den andre årsaken er langt vanskeligere å fatte. Den er selve «snublesteinen og anstøtsklippen». Den kan vi skildre slik: Mange skal søke så alvorlig å komme inn gjennom den trange port at de med dette som mål kunne være villige til å oppgi far, mor, brødre, ja, sitt eget liv. Men skal likevel ikke kunne komme inn - bare fordi de ikke vet hvor den trange porten er, eller fordi de ikke vil oppgi noe som de er bundet til ennå mer enn sitt eget liv, nemlig sine egne meninger, og verdien/betydningen av sin egen omvendelse og forsakelse.

Med andre ord: De søker å gå inn gjennom den trange port, men vil ikke gi opp alt og bare «la seg frelse», «gi seg inn under Guds rettferdighet», men går og stanger hodet mot veggen der det ingen port er.

Dette er alle dem Kristus skildrer med lignelsen om mannen som var i bryllupet, men ikke hadde bryllupsklærne på, og om de fem jomfruene som nok hadde lamper, som virkelig gikk for å møte brudgommen, men ikke hadde olje i sine kanner. For Kristus sier her: «de skal søke». Han sier ikke: De søker ikke alvorlig nok. For det er nettopp hans mål og hensikt med dette budskapet å framstille dette at de søker, de eter og har samfunn med ham (v.26). Men feilen var: «Jeg kjenner dere ikke», vi var ikke rett forenet, jeg, jeg var ikke for dere det jeg skulle være.

 

Hva annet er vel bryllupsklærne enn Kristus og hele hans soningsverk,

hans rettferdighets hvite klær, eller renselsen i hans blod? Se Åp 7:14.

og

Hva annet er oljen enn den tro som brenner

av den overstrømmende nåden - der synden ble stor?

 

Den som mye er tilgitt, elsker mye, Luk 7:37-50 og Rom 5:15-21.

De som søker å komme inn gjennom den trange port, men ikke er i stand til det, er altså slike som har alt annet - uten ham som er døren og veien. De kan nok læren om Kristus og troen - i forstanden og i munnen. Men i hjertet - i hjertet er det noe annet som er hovedsaken, som de er optatt med. Noe som er viktigere og mer betydningsfullt, nemlig hva de selv ved Guds hjelp skal være og gjøre.

Med noen av disse går det så langt at de har nok med sine gjerninger, med hva de kan om alt dette. Men spørsmålet om selve hjerteforholdet og den nye fødsel uroer dem ikke det minste. De har skilt lag med verden og sitt tidligere liv, har begynt å lese Guds ord og søker samfunn med de kristne, deltar i almennreligiøse tilstelninger og annen kristelig virksomhet til hjelp for indre- og ytremisjon osv. På dette grunnlag føler de seg sikre på at de er noe ganske annet enn denne verdens mennesker, og skal nok bli frelst.

Andre igjen går dypere i saken så de også tar det alvorlig med den nye fødsel, helligjørelse, anger, bønn, forsakelse og mye annet godt. Men med alt dette har deres hjerte nok. Har kanskje ikke alltid så stor trøst, men gjennom alt likevel sitt håp og sitt blikk festet på dette. Det går også tydelig fram av det Kristus sier: «Det hjertet er fullt av, det taler munnen», nemlig at de først og sist er opptatt med å tale om alt de skal gjøre og være.

Selv om de nok, som en skyldig gest overfor læren og overfor Kristus, taler noen korte og helt bibeltro ord om Kristus og troen, så kommer det straks et tungtveiende og viktig men - og så en hel rekke nidkjære ord om hva vi skal være og gjøre.

Og hva skal vi så si om dette? Jo, «det ene skal dere gjøre, og det andre ikke la være ugjort», men bare en er døren! Alt vi skal gjøre, skal våke og  be, stride m.m. er alt sammen gode saker, som også har sin betydning til sin tid. Men Kristus, Kristus og hva han har gjort, skal nå alltid få være det mest betydningsfulle i hjertet ditt.

Alt det vi skal gjøre vil alltid bli smått, og Kristus bli hjertets alt, hjertets eneste hjelp, trøst og skatt - og, MERK: i hjertet, ikke bare i vår bekjennelse og vår forstand! Her gjelder det å ikke hykle eller lyve nå det gjelder vår sjels forhold! At du forstår og bekjenner at Kristus skal være alt i alle, det er ikke nok. Du må virkelig og i sannhet ha det slik i hjertet. Da vil det også strømme ut slik i din tale.

Disse som ikke har det slik, de åpenbares gjennom sitt «sjibbolet», gjennom den sangen som ingen kunne lære. For deres hjerter synger en annen sang - om hva vi skal være og gjøre. Og årsaken er at de ikke er kommet så langt at de er blitt gjort til skamme - også når det angår deres egen omvendelse. De har ennå ikke erfart den lovens virkning som omtales i Rom 7:7-13 - at synden ble overmåte syndig ved budet, i Rom 5:20 at «synden överflödar», og Rom 3:19 at med det ble «munnen lukket» og vi blir «skyldige for Gud».

At de ikke har opplevd denne lovens rette virkning i hjertet bekymrer dem ikke overhode. De tror deres ydmykhet og nidkjærhet beviser at Kristus og troen lever i hjertet deres. Men de burde kjenne seg selv så godt at de forstod at deres egen helliggjørelsesvei gjelder mer for dem enn Kristus og hele hans fullbrakte verk, og at  sjeler i tusenvis har nidkjærhet for Gud og jager etter rettferdighet - men har aldri oppnådd dette, Rom 9:31-32, 10:2-3.

Å, måtte de for sitt evige livs skyld ta den barmhjertige Herre Kristi ord til seg som sanne, som sier at de nok kan være i bryllupet, men likevel bli kastet ut i det ytterste mørke, når de er kommet inn der bare i sine egne klær! At de nok kan søke å komme inn gjennom den trange port, kan ha spist og drukket sammen med Kristus, ja profetert i hans navn (Mat 7:22), og likevel få dette svaret: «Gå bort fra meg, jeg har aldri kjent dere!» Da vil den forferdelige evighetsgråten begynne! (v.28). Dette er Herrens ord.

Men de elendige, de som er misfornøyde med sin omvendelse, sin anger, sin bønn, sitt alvor, - men elsker evangeliet og bare hungrer etter forsoningens nåde, de er sikrest bevart mot all fare. Herren er de elendiges Frelser, «synderes venn», for at han skal få bli æret i alt, være alt i alle. Det vil vi så høre mer om... (s.9 flg. ut fra 5Mos 33:8).

                                                                                                          C.O.Rosenius

 

a: Den rettferdiggjørelse som er skjedd i Kristus

 

Luther skriver: «Hovedbudskapet og summen av hele den kristne lære er at Gud har sendt og gitt oss sin Sønn, og bare i ham forlater oss all synd og gjør oss rettferdige. For det står fast at vi alle utelukkende ved Guds nåde er forløst fra synd og død, gjort rettferdige og frelst. Og alt dette uten noen som helst gjerning eller fortjeneste fra vår side!

Denne grunn og klippe kan ikke helvetes porter rokke ved. På dette budskap om at Kristus er født og dødd, og har utgytt sitt blod for oss, avhenger alt. Og i dette budskap er alt vi trenger til vår frelse innbefattet. Slik at den som har dette, han har alt. Derfor må de kristne kjempe den aller største kamp for dette budskapet, og alltid leve på det.

Hvis det skulle være overgitt til oss, gjennom våre egne gjerninger, å løse oss fra synd og evig død og oppnå evig liv, så ville vi gjennom hele vårt liv aldri få noen ro. Og om vi så hadde slitt oss ut med dette til døden, så ville vi aldri kunne bli trygge for at vi hadde gjort tilstrekkelig nok til at Gud kunne være tilfreds med dette.

Derfor har altså Gud vist oss den store nåde å legge alt på étt menneske, én som utrettet og tilveiebrakte alt uten oss og for oss. Bare på denne måten kan dette være helt visst og sikkert for oss, og vi får alt sammen uforskyldt. Hva vi gjør, eller er i stand til, hjelper oss ikke på noen måte til å oppnå Guds nåde og frelse, om vi enn gjør - og skal gjøre - gode gjerninger.

Det er på samme måte som at vi uforskyldt er blitt syndere og må dø. For vi hadde jo ikke gjort noe som helst for at Adam skulle ete frukten og falle i synd. Slik hviler altså alt hva synd og rettferdighet, død og liv angår, på de to menneskene, stedfortrederne Adam og Kristus.

Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg.

Så dette at Kristus går til Faderen, det kalles og er vår rettferdighet innfor Gud, d.v.s. at han i vårt sted og for oss lider, dør, står opp, og med dette forsoner oss med Faderen, så vi for hans skyld har syndenes forlatelse og nåde. Og at dette overhode ikke er en følge av vår gjerning eller fortjeneste, men bare av alt hans fullbrakte verk for vår skyld.

Skulle ikke det gi oss en sterk, uovervinnelig tillit til at alt er ferdig i Guds frelse, når Kristus har dødd for oss før vi har bedt om det eller hatt noen som helst tanke om dette i det hele tatt, ja, mens vi til og med fortsatt levde i synd! Og følgen av dette er jo at når nå Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere, hvor mye mer skal vi ikke bli frelst ved ham når vi nå er rettferdige ved hans blod?

Evangeliet, det herligste og mest trøsterike budskap, taler ikke om verken våre eller lovens gjerninger. Det forkynner Guds ubegripelige og usigelige barmhjertighet og kjærlighet mot oss uverdige og fortapte mennesker. Det taler om hvordan han, den barmhjertige Far så oss nedtynget under lovens forbannelse, og så bundet av den at vi aldri kunne fri oss selv ut med vår egen makt. At han så sendte sin enbårne Sønn til verden, kastet alle menneskers synd på ham, og sa: «Du skal være Peter, fornekteren, Paulus, forfølgeren og torturisten, David, som drev hor og drepte. Du skal være den synderen som åt frukten i Paradis, du skal være røveren på korset. Kort sagt: Du skal være den person som har gjort alle menneskers synder. Pass nå på at du soner alt for dem alle! Så kommer loven og sier: Jeg finner her en synder som har påtatt seg alle menneskers synder. Og så ser jeg ingen synd uten i ham. Derfor skal han dø på korset. Så angriper den ham og dreper ham.

Når dette er skjedd, innebærer det denne ufravikelige og udiskutable konklusjon: Ligger hele verdens synder på dette éne mennesket Jesus Kristus, så ligger de ikke lenger på verden! Men ligger de ikke på ham, så ligger de ennå på verden.

Jesus Kristus var altså da både den største og eneste synder på jorden, for han bar all verdens synd. Og han var den eneste rettferdige og hellige, for ingen blir rettferdige og hellige for Gud uten ved ham. (så langt Luther).

Men Jesus levde også ditt og mitt fullkomne, rettferdige liv under loven. Det blir forkynt altfor lite i dag om dette, hele hans stedfortredende livs lydighet under loven for vår skyld. Vi vet selv enkelte kjente konservative teologer sier de ikke finner noe belegg i Skriften for at Jesus også levde et stedfortredende liv for vår skyld. Men det er, Gud skje lov! langt fra bibelsk.

Han er «prøvd i alt i likhet med oss, men uten synd», når han gikk under loven «for å kjøpe oss fri som var under loven, så vi kunne få innsettelse i sønnekår», Gal 4:4-5.

Den rettferdighet vi eier i Jesu stedfortredende liv er både et fullkomment liv, rettferdig under loven, og en fullkommen soning på korset for all vår synd og skyld. Så «liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Jesu lydighet i hele hans liv og i død, Rom 5:19.

Så kommer Jesus til døperen Johannes for å bli døpt. Johannes’ dåp var en «omvendelses dåp til syndenes forlatelse». Menneskene kom til Johannes, bekjente sine synder og ble døpt. Men Johannes visste at Jesus ikke selv hadde synder som måtte bekjennes, derfor nektet han først å døpe Jesus, Mat 3:15 flg.

Fra Salmene kjenner vi, profetisk ved David, Jesu bekjennelse overfor Gud av din og min synd som sin: «Mine misgjerninger har grepet meg, så jeg ikke kan se. De er flere enn hårene på mitt hode», 40:13. «Herre, vær meg nådig! Helbred min sjel! For jeg har syndet mot deg», 41:5. «Gud, du kjenner min dårskap. Min syndeskyld er ikke skjult for deg», 69:6 m.fl

Av samme grunn svarte Jesus dem som kom for å gripe ham, dette ordet: «Det er meg» (dere leter etter) som betyr det samme som han svarte ut fra den brennende tornebusken på spørsmålet om hva som var hans navn: JEG ER! Han ER alt det loven, din samvittighet og Satan krever. Og dypest sett er dette hans JEG ER forløsningen fra alt slangens bedrag: «Dere skal bli....» (lik Gud). Ved kraften i dette himmelens og universets sterkeste, forløsende, frelsende, helliggjørende Jesu ord: «Det er meg/JEG ER» falt de som var kommet for å gripe ham, til jorden, Joh 18.

Det er denne frelsende «kraft» i JEG ER som omtales i Rom 1:16-17 «evangeliet er en Guds kraft, for i det åpenbares Guds rettferdighet». Budskapet om Guds rettferdighet gitt oss i Jesus Kristus er den kraft som føder sjeler på ny - og holder dem i live.

Og derfor ropte Jesus også ut til dem som kom for å gripe ham:: «...så la disse gå!» Når JEG ER den som har tatt all verdens synd på meg og skal sone for den! Så måtte all verdens mennesker få «gå» fri fra all dom og fordømmelse. Av samme grunn kunne han i fortsetningen heller ikke forsvare seg overfor domstolene, men «svarte dem ingen ting», Mat 26 og 27.

Men alt var ferdig før verdens grunnvoll ble lagt, og skulle nå bare fullbyrdes. Derfor svarer Jesus døperen Johannes (som ikke vil døpe ham): «La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet». Så bekjenner Jesus for Johannes og for Gud hele verdens synd som sin synd. Deretter steg Jesus ned i vannet og ble døpt. Og han steg opp av vannet «og himmelen åpnet seg» - etter å ha vært lukket fra syndefallet!

Så går vi tilbake til utdrag av Luther.                                            H.H.                

 

b: Om rettferdiggjørelsen ved tro

At så vi får del i denne fra Guds side ferdige rettferdiggjørelse, det skjer ved en «åndelig påkledning». D.v.s. at vi i vårt hjerte tilegner oss/tar imot Kristus og all hans rettferdighet som vårt eget, tror og setter vår lit til det som om vi hadde gjort og fortjent det selv, akkurat som når vi tar på oss klær.

Den sanne tro er å tro at vi ikke ved noen av våre gjerninger, men bare ved Kristus som vår mellommann og gjennom hans forløsning av bare barmhjertighet, blir rettferdiggjort og frelst.

Du skal heller ikke kjenne, men tro at du har rettferdigheten. Og tror du ikke at du er rettferdig, da vanærer og forkaster du på det sterkeste Kristus, han som gjorde deg ren i vannets bad ved Ordet, og ved sin død på korset fordømte og drepte synden og døden, for at du gjennom ham skulle få evig rettferdighet og evig liv.

Dette kan du ikke fornekte, så sant du ikke vil være et åpenbart ugudelig og gudsfornektende menneske som totalt forakter Gud, alle Guds løfter, Kristus og alle hans velgjerninger. Derfor kan du heller ikke nekte for at du er rettferdig!

                                                                                                  M. Luther

 

Ditt lys og din rett være (bli værende) hos din hellige mann

(svensk overs. av 5Mos 33:8)

 

Hvis en med en eneste, kort setning ville sammenfatte alt som for Guds folk i alminnelighet og for den enkelte kristne i særdeleshet er nødvendig til liv og salighet, så kunne en neppe finne det bedre uttrykt enn i disse dype og meningsfylte ordene: Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!

Dette er de siste ordene, det som ligger ham mest på hjertet for dem, fra den gamle lederen for Herrens folk, den Guds mann Moses, når han ved sitt livs slutt tar avskjed og velsigner alle Israels stammer.

Til Levi stamme var så hans avskjeds velsignelse denne: Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!

I Levi ser den døende profetens åndelige øye den utvalgte slekt, alle levende Guds barn på jord. Og i deres «hellige mann» ser han nå ikke lenger ypperstepresten Aron, men den som Aron bare var et forbilde på, den sanne yppersteprest,  Kristus. For han tilføyer: «Han som du fristet i Massa, og som du trettet med ved Meribas vann», 2Mos 17:7.

Men nå står det i 2Mos 17:7 og 4Mos 20:13 at der «trettet de med Herren». Og apostelen sier i 1Kor 10:9 at de «fristet Kristus». Det er altså han som er både Gud og mann, og som Moses her kaller din hellige mann.

Men med lys og rett, eller (som grunnspråket lyder) «Urim og Tummim», «lys og fullkommenhet», mener han her ikke dette hemmelighetsfulle embetsskjoldet, som Det gamle testamentes yppersteprest bar på sitt bryst (og som vanligvis omtales som Urim og Tummim). Her er det det som dette embetsskjoldet bare var et forbilde på hos Kristus, han taler om. Og embetsskjoldet var et forbilde på store og herlige ting som vi skal vise.

Når Moses utbryter: Ditt lys og din rett være hos din hellige mann, så vil han med det si: «Alt det som dette embetsskjoldet er et forbilde på, la det i all evighet bli værende hos Kristus!»

Urim og Tummim var det lille firkantede skjoldet som etter Herrens forordning, smykket med tolv kostbare edelstener i gullinnfatning, lå på yppersteprestens bryst. Det var en vesentlig del av hans hellige skrud, og var det karakteristiske kjennetegnet på den yppersteprestlige verdighet.

Når så Moses med tanke på Kristus sier: «Ditt  Urim og Tummim være hos ham!», så betyr det først og fremst intet annet enn: «Rykk ikke yppersteprestembetet fra ham! La det få være urokkelig hos ham!»

Men hva betyr så denne velsignelsen? Er det vel mulig at Jesus skulle opphøre å være en Stedfortreder overfor Gud for ett eneste av sine barn - at han skulle utelukke noen fra sin yppersteprestlige forbønn? Nei, aldri, kjære nådesøsken! Men vi kan i vår egen bevissthet, vår samvittighet i en viss forstand rive ypperstepreststillingen fra Kristus, og i stedet legge det på våre egne skuldre. Det er mot dette Moses advarer.

At vi river dette Urim og Tummim løs fra vår hellige mann, - vi taler nå til dem som er dratt til Gud - skjer for det første aller mest hver gang vi overmannes av vårt kjøds skrøpeligheter, og mot vår bedre vilje fristes til nye feilsteg. At vi da sørger over våre fall, er selvsagt helt rett. Det ville være forferdelig om det ikke førte til smerte og sorg, når vi med vår synd tramper på ham som blødde for oss og hans hellige vilje.

Men da er det vanlig at de tårene vi feller i slike situasjoner ikke er det elskende, angrende barnets, men den skjelvende trellens tårer.

Vi lar samvittigheten uroes, lar freden frarøves oss ved de feil vi har begått. Vi får en holdning som om vårt åpne samfunn med Gud - om enn ikke helt og holdent brutt, så i alle fall tilsølt. I trellefryktens tåkete speil ser vi Den Allmektiges åsyn tilslørt av vredens mørke skyer.

En frykter - om enn ikke fullt ut evig forkastet, så i alle fall at Gud i vår nåværende situasjon er vred. En føler at en ikke lenger har et trygt og fortrolig samfunn med Gud. En får en holdning som om all slags straff eller dom når som helst kan bryte ut over en.

En forsøker å unnskylde seg. En forsikrer Gud om at en ikke syndet med vilje - noe som vel også (på et visst sett) er sant. En gir Gud mange løfter, og tenker at en ikke på ny kan regne med noen trøst i nåden og kjærlighet fra ham som vi nå har syndet så sørgelig mot, før vi har oppfylt våre løfter, eller i liv og gjerning har vist oppriktighet i vår forbedring, og over en tid ikke har gjort de eller de syndene.

I alt dette ligger det sikkert og visst mye godt til grunn, men også noe fullstendig galt. For med alt dette river vi helt klart selve yppersteprestembetet bort fra Jesus. Vi vil være vår egen yppersteprest og på en fin måte selv sone for våre fall!!!!

Å, nei, kjære nådesøsken! Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!

Vakler du, så rett ditt blikk på ny oppover! Der er din Aron, din yppersteprest! Tro ikke at Guds forhold til deg på noen måte forandres fordi din fot iblant glir ut. Også for disse feilsteg var det Immanuel blødde! Også for alt dette holder han fram sine gjennomborede hender for Faderen!

Gud tenker ikke på å tilregne deg denne utroskap i det du foretok deg, og av den grunn bli vred overfor den han elsker - den han ser bare i Kristus og hans lydighet!

Så titt du overmannes av ditt onde kjøtt, vakler og sørger over dette, la da alltid dette budskapet være det første som gjennomtrenger din sjel og fortrenger som støv angsten som var i fred med å gripe deg. Så skal tårene i din oppriktige sorg over synden blandes med tårene i troens varme takksigelse der alt smeltes ned av den eneste, store (Guds) kjærlighet.

Og slike tårer faller da som fruktbart, undergjørende regn på din sjel. Det finnes ingen sterkere motgift mot synden enn en slik tro, intet mer velsignelsesrikt dogg på ethvert frøkorn til alt godt som ligger skjult i din nye natur, enn slike kjærlighetens varme, frydefulle tårer som faller ved vår trofaste Guds bryst.

Hør derfor! Skulle det noen gang lykkes Satan å forlede deg til noen utroskap, så la alltid yppersteprest-embetet bli værende hos Herren Jesus! Der hører det hjemme - ikke hos deg! Ditt Urim og Tummim være hos din hellige mann!

Blant Guds folk er det vel aldri noe sukk som lyder oftere enn over hvor ynkelig de synes de lykkes med deres bønn, deres lovprisning og takksigelse. Så blir resultatet helt naturlig en pinende frykt for at disse deres ynkelige bønner umulig kan trenge igjennom mørket så de kan bli bønnhørt.

Å, dere dårer! At dere kan være så lysten på selv å skulle bære det prestelige Urim og Tummin på deres egne bryst! Dere innbiller dere altså at dere må selv bære fram for Den Evige den røkelse som behager ham! Dere tenker altså at dere selv, gjennom en virkelig levende bønn skal kunne bevirke hos Gud at han bønnhører dere?

Kjenner dere da ikke den store Forbederen, som dag og natt står framfor Gud, og der tar imot sine nådebarns usle og ufullkomne bønner som stiger opp fra jorden, for så å bære dem, fullkomne gjennom Hans forbønn, fram for Faderen?

Og vet dere ikke at Kristi blod, Kristi lidelse og død, Kristi lydighet og rettferdighet, ja, hele summen av hans uendelig dyrebare fullbrakte verk ber for og med dere?

Og tenk nå på at om du bare kan stamme fram tre ord innfor Gud, om du bare, helt ynkelig, kan stamme og skjelve ved foten av Guds trone, så skjelver det framfor ham et menneske som han elsker med samme kjærlighet som han har mot sin egen Sønn. Og denne din stemme, hvor brusten og barnslig den enn er, lyder like så skjønn for Gud som spedbarnets røst for dets kjærlige mor, - ja, uendelig skjønnere for ham! Det er stemmen fra et menneske han ikke kjenner på annen måte enn gjennom skjønnheten til sin Jedidjas* som han elsket over alt annet, et menneske som hans evige farshjerte i inderlig ømhet banket for - uten og før du noen gang bad - !

Å, hold alltid dette klart og bevisst for deg hver gang du ber! Tenk hvordan Ypperstepresten ber med og for deg, og at du ber under hans rettferdighets smykke! Bevisstheten om dette vil overrisle din bønn med salvelse. Og det lærer deg den bønn som på det mest ubetingede vis har løfte om Guds bønnhørelse.

Slik må altså Jesus også være din bønn. Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!

På yppersteprestens embetsskjold strålte de tolv mest kostbare edelstener ved siden av hverandre. På disse stod, som et forbilde på det åndelige Israel, innrisset navnene på Jakobs tolv sønner, lederne for det jødiske folks tolv stammer. Og omkring disse navnene strålte så disse skinnende juvelene. En vidunderlig lysglans var utgytt over alt dette, øyet ble nesten blendet av den tindrende herlighet, hvor disse navnene liksom svømmet i et strålende lyshav.

Denne glans som strålte fram rundt navnene skildret den herlighet og skjønnhet som Guds barn skulle få eie i den evige ypperstepresten. Så når Moses også med tanke på dette roper ut: «Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!», så kan det ikke lenger være noe som helst tvetydig for oss hva hans egentlige mening er.

 

Heller ikke vår helliggjørelse, vil Moses si, må vi

rive løs fra Kristus, men la den forbli urokkelig hos ham!

 

Å, hvor mangfoldige er ikke de måter denne viktige regel brytes på blant de kristne! Å, hvor mangfoldige lærebygninger er ikke også reist opp i dag, som ikke ser ut til i det hele tatt fantes på den tid da Moses ropte ut sin velsignelse over Levi med disse ord: «Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!»

Den stolte menneskenaturen vil i sin nedarvede selvsikkerhet få ha sin egen, selvstendige hellighet. La den da bare få lov til det! Men Levi måtte i alle fall ikke ta del i denne deres lyst.

Men  hva opplever vi? Étt sted ser vi en flokk kristne som jager etter bygdene som jegere etter et jaktbytte. Og, slik de oppfatter det, «legger ned» og «blir ferdige» med den ene etter den andre. Ett annet sted ser vi dem som f.eks. forbyr ekteskap, som ikke vil ha noe som helst å gjøre med ikketroende mennesker, som sier: Rør ikke ved det og ikke ved det!». Som legger all sin flid i å klatre oppover slike stier - hvem vet til hvilke høyder.

Så ser vi andre, bønnens mennesker, som er nøye på tid og sted for sine bønnestunder, andektige etter klokken, kirke- og søndagshellige, og forsiktige regel-mennesker som legger seg med fryd hver kveld når de har gjennomgått hele sitt religiøse dagsreglement. Og det er, vel og merke, alt sammen punktlig overholdt.

Så har vi drømmere, som er kommet bort fra Guds ord, som søker sin hellighet i alle slags utvortes egenskaper; i stillhet, i det å tie, i avhold på mange områder... og ville nok - helst straks - bli ansett som om Den Hellige Ånd nå hadde tatt bort den siste syndens flekk fra dem.

Alle disse menneskene trakter etter egen fullkommenhet, og alle disse er inne på en forskrekkelig farlig og fullstendig feil vei. Alle disse er totalt blinde for både dybden av sitt forderv og for Guds hellighet.

Det er blitt sagt at «dette begjæret til å bli bedre i seg selv (for sin egen skyld, og ikke alene for Guds ære og vilje), er intet annet enn en gnist av et helvetes opprør mot Gud». En annen skriver: «Ville mitt hjerte fryde seg over noen som helst annen rettferdighet enn i den som er gitt meg i min Yppersteprests egen rettferdighet, så skal jeg være den første til å fordømme den».

Selvsagt skal vi lengte etter å bli fri fra synd, men ikke til ros for oss selv, og ikke gjennom noe i oss selv, men ved Guds nåde og til Guds ære. Erfaringen av at vi er fattige syndere skal vi alltid beholde. Ja, den skal bare tilta. Stinget i hjertet, smerten over synden, får ikke leges, nei må aldri leges.

Og den bøyde nakken får bare i Kristi rettferdighet - ikke i noe annet - rette seg opp på ny. Grunnlaget for vårt håp og vårt siktemål skal alltid være og forbli løftesmannens fullkommenhet, den som av bare nåde er vår!

Vissheten om at vi ved tilregnelsen av nåden i Kristus er fullkomne, blir da også kilden til alt godt i og ut fra oss. Søk derfor aldri noe i deg, gjennom deg eller for deg selv! Men behold Moses’ velsignelse: Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!

Når noen i Israel ville få vite Guds vilje og råd, så vendte man seg til ypperstepresten. I kraft av sitt embetsskjold (som han bar på sitt bryst), meddelte han så i Guds navn svaret til dem.

Med dette for øye får Moses’ velsignelses-ord ennå en ny betydning for oss. Først og fremst skal vi la vårt råd bli værende hos vår Herre Kristus, og ikke forsøke å gjøre oss til våre egne rådgivere.

Så, dere som sørger over «hva skal vi ete, og hva skal vi drikke, og hva skal vi kle oss med» - hva gjør dere? Er deres yppersteprest død? Må dere selv bære embetsskjoldet? Stopp nå med det! Kast all deres sorg på ham og slå dere til ro!

Og videre: La deres lys over alt som ligger foran bli værende hos ham! La dere ikke forville eller uroe av verken det ene eller det andre! Alt kommer til å skje akkurat slik som han, den store profeten fra Nasaret, har forut bestemt. Sku du fra tindene i hans profetier ut over alt som skjer i tiden, så har du et fast holdepunkt for å vurdere virvaret i dagens hendelser. Det som medier så kan berette, det vet dere i all hovedsak allerede på forhånd. Dere forstår verdens hendelsers bok, dere kjenner fortsettelsen og Guds ærefulle slutt på alt sammen.

Til slutt: La all vår visdom bli værende hos Kristus!

La oss holde fast ved det sikre profetiske ord, og det bare fastere og mer trofast jo mer den store løgneren i våre dager setter inn for å drive oss vekk fra dette Guds våpenlager, som er det eneste faste holdepunt hvor vi kan være sikre.

Kast fra deg all fornuftens filosofi og populære løsninger! Vis fra deg drømmere som roser seg av store åpenbarelser! Mine barn, roper apostlene, hold dere til det som var fra begynnelsen! Ja, Levi, ditt lys og din rett, ditt råd, din visdom, din forstand være hos din hellige mann!

Vi har allerede vist at på eldelstenene Urim og Tummin var navnene på Israels barn skrevet. I dette ligger et stort og herlig budskap: Kristus bærer sine barns navn. Gud har selv lagt dem på ham, og hans navn er lagt på dem. Melkisedek er i en viss mening jeg, og jeg er han, for slik som han er, sier Johannes, slik er også vi i denne verden.

Ikke bare Kristus alene døde, stod opp, fòr opp til himmelen og er kronet av Gud med ære og lovprisning. For jeg er i Kristus. Dette er en stor og herlig sannhet. Alle apostlene hadde klart for seg denne hemmeligheten, alle levde i denne sannhet og drakk av den himmeriket inn i sine hjerter. Og alle stadfester for oss at slik forholder det seg virkelig.

Når Paulus åpnet troens øyne og så i ånden herlighetens Herre, da visste han: Dette er Kristus, men Kristus med Paulus’ navn, han som stod i Paulus’ sted og bar hans drakt.

Paulus, tenkte han da, dør altså ikke mer. For han er alt død (2Kor 5:14,21). Paulus sitter alt i himmelen, selv om han ennå er på jorden. Paulus har alt seiret over alle sine fiender, Paulus er alt opphøyet, Paulus stråler alt i en uendelig herlighet, for Kristi herlighet er nå blitt hans. Paulus er usigelig velbehagelig for Den Allmektige og eier all hans ubegrensede, guddommelige kjærlighet, himmel og jord er hans. Med ett ord: Alt tilhører Paulus.

Så så han i den forherligede Kristus seg selv, som om Kristus ikke het Kristus, men Paulus, og Paulus ikke lenger het Paulus, men Kristus. Og dette troens blikk var det som gjorde at Paulus langt utover menneskelig begrep kunne triumfere: «Død, hvor er din brodd! Helvete, hvor er din seier? Hvem vil anklage Guds utvalgte? Hvem vil fordømme?» og de mange andre jubelrop han lot oss få del i.

Bruker vi slike ord som Paulus når vi taler om døden, eller stiller vi heller engstelige spørsmål om vi vil kunne bestå i dommen, og vil nærmest først selv gjøre oss i stand til å møte døden og dommen, i stedet for å tro at vi allerede for lenge siden er gått gjennom Guds dom? Da flytter vi vårt navn bort fra Kristus og tilbake på oss selv, d.v.s. at vi på et ubibelsk vis skiller oss selv ut fra ham.

Det må vi ikke gjøre! Ved en guddommelig tilregnelse er vi innesluttet i Kristus og ser oss dermed i Kristus. Derfor, dere Guds utvalgte: Gi akt på profetens formaning: Ditt Urim og Tummim, med ditt navn på, bli værende hos din hellige mann!

Dere vet at ypperstepresten bar det strålende embetsskjoldet på sitt bryst! Legg godt merke til dette, dere den nye pakts levitter! På sitt hjerte, det gjennomstungne morshjertet, bærer Jesus deres navn! Og hva betyr det? Hør svaret av Jesu egen munn: Slik som Faderen elsker meg, slik elsker også jeg dere!

La oss fryde oss over dette, kjære nådesøsken! Når han vil elske oss så usigelig høyt, hvorfor vil så ikke vi la ham være vårt alt? Derfor, også i dette: Ditt lys og din rett være hos din hellige mann! La oss ikke selv trekke oss ned fra hans hjerte til oss selv!

Sannelig, han omfavner oss sterkt og evig! Og vår plass i hans kjærlighet er i sannhet sikret for all tid. Men vi kan selv trekke oss tilbake fra hans hjerte. Selv om det, som tidligere nevnt, likevel ikke skjer fra hans side, så kan vi likevel så lett gjøre det i vår bevissthet, våre tanker og følelser. Og hvor fort og hvor ofte skjer ikke det?

En voldsom fristelse fører oss mot vår vilje inn i vantro. En åndelig tørke som vi kjenner i oss, en bønn vi synes ikke ble hørt, eller vi opplever noe vi ikke ønsker -. Og straks dukker tvilen på hans kjærlighet opp, og med tvilen denne vantroens klage: «Herren har forlatt mg, Herren har glemt meg!»

Dette er å oppføre seg klart motsatt av dette Moses legger inn over Juda stamme. Måtte vi under alle omsendigheter holde fast på denne salige tro: Jesus elsker meg! Og i vissheten om dette bevare et glad hjerte og et fredfullt og sorgløst sinn.

Vi bør venne oss til hvert øyeblikk å anse oss som av Gud lagt på den store Mellommannens hjerte med alt hva vi er og har. Og av Gud bundet til hans sjel. Han har jo fått det oppdrag å «ikke miste noe av alt det Faderen har gitt ham».

La oss derfor ikke belaste oss med oppgaver som Gud like lite har lagt på oss - som vi er i stand til å løse dem. Hvilende på hans skuldre kan vi så møte livet med glede. Det vil han vi skal gjøre. Da oppfylles på oss profeten Moses’ velsignelse: Ditt lys og din rett være hos din hellige mann!

Se her hvordan han er det alt sammen, og vil og skal være det. Gud har gjort ham til vår visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Da er selv de best skjulte sideblikk etter noen annen hjelp enn ham, straks en skammelig utakknemlighet, ja, majestetsforbrytelse mot Herren. Og den minste trang til selv - uten ham - være hellig og vis, rettferdig og sterk, er i sannhet en gnist av et helvetes opprør og et skritt mot å forminske Den allmektiges ære. Den fot som trår inn på slike veier, vil måtte lammes og vakle.

Der er en Gud i Israel som er kommet for å tjene syndere med hele sin himmel full av all salighet, frelse, rettferdighet og hjelp. Hvem skylder vi vårt hjerte, vår kjærlighet, vår tillit, vårt alt - om ikke ham?

Å, Levi, gråt av glede over din konge, og skriv med ildskrift på din fane: Ditt Urim og Tummim, ditt lys og all din fullkommenhet være (bli værende) hos din hellige mann! Amen!

                                                                                                                                            B.Krummacher - omarbeidet av C.O.Rosenius

 

Å, kjære leser som kjenner på samme skrik i ditt hjerte som Paulus: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Takk Gud for at du også kan fortsette som Paulus i stor jubel: «Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!... Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus», Rom 7:24-8:1.

                                                                                                                                                                                  H.H.

 

Vær med å be for, og spre Roseniuslitteraturen!

Kjøp den hos bokhandleren eller fra vårt forlag!

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                     Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net


bunn-bilde

Webdesign ©Salit