På samme vis er det også i den tid som nå er,

blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse

Rom 11:5

 

Disse ordene skriver Paulus etter å ha minnet om hvordan profeten Elias opplevde forfølgelsen så sterkt, og trodde han stod helt alene som Guds mann, og hvor Gud svarte ham: «Jeg har latt det bli tilbake en rest for meg, sju tusen mann som ikke har bøyd kne for Ba'al. Så sier Paulus: «På samme vis er det også i den tid som nå er, blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse».

Ja, selv om denne hellige rest allerede på Paulus’ tid var en flokk på «mange titusener» (Apg 21:20), så vil det likevel, sammenliknet med den store masse av vantroens mennesker, alltid bare være som «en rest» som virkelig er Guds barn. Vi ser Bibelen flere steder viser at det er bare «en rest», «få som blir frelst», «du usle makk, du Israels lille flokk»...

Men hvorfor bare en rest? Jo, det tror vi du vil se årsaken til i det vi nå etter hvert skal ta for oss:

 

Alt som vil hindre sjeler i å få del i denne «rest»

som frelses og lever bare på Guds nådes utvelgelse

 

Først og fremst er det klart at hele den ugudelige verden har slett ingen sans for noe forhold til Gud, langt mindre Guds frelse i Jesus Kristus alene.

«Det er ikke én som søker Gud». Slik taler Guds ord i Rom 3:10-18. Riktignok hører vi ofte det tales om mennesker «som har en dragning oppover til Gud». Ja, det finnes nok noen som har «noe» de opplever som en dragning mot Gud. Men på Guds ords grunn er det klart at i ethvert ugjenfødt menneske kan en slik dragning de tror er mot Gud, utelukkende være en lovisk vei til Gud. «Et naturlig (altså u-gjenfødt) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til; for det er ham en dårskap, og han kan ikke kjenne det..», 1Kor 2:14.

«Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud», Rom 3:22-23. Når vi leser dette tenker nok de fleste på alle våre, det enkelte menneskes, synder, som gjør at vi «står uten ære for Gud». Men dette ordet går dypere enn dette. Det står alle, altså også en baby født i dag -! Og taler dypest sett og først og fremst om arvesynden. Adam var menneskehetens første stedfortreder overfor Gud. Hans fall gjør at hvert eneste menneske i sin naturlige, ugjenfødte tilstand står for Guds åsyn med Adams synd, «én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18.

C.O.Rosenius sier: «Gjennom syndefallet er Guds kjærlighet så fullstendig fjernet fra hjertene våre, at selv med hele Guds mektige evangelium for våre øyne, har vi likevel vanskelig for å få noen rett tanke om dette.

Hele vår natur er full av helt motsatte tanker om Gud. Det gjør at de fleste ikke vil ha noe med Gud å gjøre. Mens andre, når de får et møte med Gud, har den kalde forestillingen at Gud er imot oss, slik som vi fortjener. Hele vårt vesen er fullt av synd og uverdighet.

Derfor vil dels vår samvittighet, dels vår anklager, djevelen, forfølge oss med forferdelige skrekkbilder av Guds rettferdige vrede. Dette gjør selvsagt også at vi ikke har store tanker om Guds kjærlighet.

Hvor fremmede vi står overfor denne kjærligheten, merker vi nok ikke når alt er stille og godt, og vi knapt kjenner noe behov for Gud. Men så snart en alvorlig nød møter oss, eller døden og evigheten trenger seg inn på oss, da blir det nødvendig å søke Gud. Da kjenner vi at vi har ikke store tanker om hans kjærlighet. Da er det vår uverdighet vi kjenner på. Eller vi kjenner bare den kalde vantroens tanke om at Gud ikke bryr seg om oss».

 

Hva skjer så når en ufrelst, eller et menneske midt i «sin» kristendom, vekkes opp for spørsmålet:

Men har jeg det rett med Gud?

 

Da er i svært liten grad dagens forkynnere i stand til å lede dem til Gud. Men hjelper i stedet mennesket til å «bli en kristen» uten noen Guds gjenfødelse ved Ordet og Ånden. Så besnæres disse av slangens bitt, bedraget: «Dere skal bli lik Gud»..., og de blir «aktive kristne». Dr. Einar Lundby sa: «Aktivitet, aksjon, det ligger i selve ordet; det er av oss selv».

 Og vi ser all mulig visuell reportasje fra misjonsmarken bli brukt med det konkrete mål «å vekke misjonsgløden». Den største nød i dette er at misjonsselskapene og kirkene med slike opplegg fornekter evangeliet om Guds Sønn - som alene kan skape både frelse og misjonsglød i hjertene.

I «den etablerte kristenhet» er det blitt en trend, når noen uroes i spørsmålet om sitt forhold til Gud, å be om «en fornyelse». Dette har smittet over i misjon og kirker som ble født i tidligere vekkelsesbevegelser. Vi ser dem arrangere «Inspirasjonshelg» o.l.

Om slike er det Paulus skriver: «Dere er alt blitt mette! Dere er alt blitt rike! Uten oss er dere blitt konger! Ja, gid dere var blitt konger, så vi kunne herske sammen med dere!», 1Kor 4:8.

Om der nok kan være unntak i dette, så er den store nød for de fleste av disse som søker «fornyelse», at de lever i et bedrag. De er overbevist om at de er kristne. Og så finnes det praktisk talt nesten ikke lærere som kan hjelpe så det blir klart for dem at det er ikke «fornyelse» de mangler. De mangler ALT i sitt forhold til Gud, og må søke frelse - ikke fornyelse.

Den Guds mann, David, ba: «Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker (mine motiver)*, se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei!» Sal 139:23-24. Altså ikke se om jeg trenger en fornyelse, men «om jeg er på fortapelsen vei», om jeg virkelig er frelst, «og led meg på evighetens vei!»

På en annen kant i kristenheten hører vi ropet: «Vi må komme videre! Selvsagt skal vi høre evangeliet forkynt, det er klart. Men skal vi ikke få høre mer helliggjørelsesforkynnelse?» Skal ikke loven forkynnes mer?»

Vårt svar er: For det første er det overhode ikke tale om å «komme videre» når vi har hørt evangeliet. Det er treet som bærer frukt/helliggjørelse, ikke grenen selv!! Det er mer og mer åpenbarelse av evangeliet om Guds Sønn, at vi «forkynner Kristus», så vi «blir i ham», vi trenger.

Blant de mange ganger Jesus Kristus bruker ordene: «Bli i meg» bare i det 15. kapittel i Johannes evangelium, sier han også: «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt». Altså rett helliggjørelse.

Det er også dette ene Paulus ber om, som det avgjørende og vesentlige for efeserne: «at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, ....Ef 1:17.

Loven skal også forkynnes, men først og fremst for å drive til Kristus, til frelse. Så skal den selvsagt også forkynnes for dem som er født på ny. Da som en rettesnor for et liv som Guds barn. Men også i dette drive oss til Kristus som den eneste fullkomne lovoppfyller i vårt sted, som vår «visdom fra Gud, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning», 1Kor 1:30.  «For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag», Fil 2:13.

Men loven må slett ikke, som vi opplever fra lovkyndighetens høysete i dag såvel som på Paulus’ tid,  forkynnes for selv å virke helliggjørelse. Og som en konsekvens høres forkynt at hvis vi ikke har disse ting loven krever, ikke (selv) ser frukt, så er vi under dom. En forkynnelse det må advares på det sterkeste mot.

Mot alt dette talte Jesus: «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv», Joh 5:39-40.

 Det finnes nok ennå litt forkynnelse i våre skandinaviske land om synd og frelse. Men det synes totalt å mangle forkynnelse om hva det innebærer at «dommen kom ved den ene og ble til fordømmelse for alle mennesker», og hvordan «de mange står som syndere ved det ene menneskes ulydighet». Og dernest, når dette er klart, forkynnelsen om at «én manns rettferdige gjerning blir til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker», og hvordan «de mange står som rettferdige ved den enes lydighet»,  Rom 5:18 og 19.

Vi mangler klar forkynnelse om hva det vil si at vi i oss selv, det naturlige menneske, er fortapt. Og som en konsekvens av dette; også klar og frydefull forkynnelse om han som kom for å frelse det som var fortapt. Da får vi også høre om Jesu Golgatarop: Det er fullbrakt og alt hva det virket - ikke først og fremst i oss - men i Guds hjerte!

Det finnes også meget farlige, loviske forkynnelser om Guds utvelgelse til frelse. Det er vel sjelden det i dag forkynnes noen ren predestinasjonslære, at Gud forut har bestemt hvilke mennesker som skal bli frelst, og hvilke som ikke skal bli frelst..

Men like farlig og ubibelsk er forkynnelsen om at de utvalgte er dem Gud i sin forutviten ser kommer til troen, og blir ved i troen inntil enden. Stakkars dem som kommer til troen, under en slik forkynnelse, og blir gående i trelldom resten av sitt liv, i spenning om de virkelig blir ved i troen inntil enden! For her er jo hele vekten lagt på troen, og ikke på Kristus.

Konkordieformelen advarer sterkt mot å blande sammen Guds utvelgelse (i Krisus alene) og hva Gud forutser.

Konf. vitnesbyrdet fra Guds eget folk, Israel, som kjente Guds ord og bud: «Vi vendte oss hver vår vei», Jes 53:6 (ikke bort fra, men til Gud), konf. Jer 50:6, Esek 34 m.fl.

 

Hva kan vi så slå fast om alt dette som gjør at

det alltid vil bli bare en liten rest som frelses?

 

Jo, at ingen ut fra sitt naturlige menneske søker Gud, men tvert imot søker denne verdens gud-er.

A: Kirke-, bedehus-, forsamlings- og misjons-aktivitet på verdens vis med denne verdens påfunn, B: Overåndelige trosretninger, C: Lovisk helliggjørelsesforkynnelse og D: Ugjenfødte sjelesørgere «holder i live det som skulle dø (vår egenrettferdighet og selvsentrerthet), og dreper det som skulle leve» (livet i Guds Sønn, der det har begynt å slå rot), Esek 13.

Til alle ansvarlige hyrder og forkynnere blant disse lyder Jesu alvorlige ord: «Selv har dere ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har dere hindret», Luk 11:52.

Hvordan har du det selv med Gud? Har du ikke måtte erkjenne at Jesu ord til Peter gjelder like sterkt deg, at du av deg selv «har ikke sans for det som hører Gud til (det som er av Gud), men bare for det som hører menneskene til (det som er av mennesker)», Mat 16:23.

Har du sett dette, hvor dypt Adams fall sitter i deg selv, så ser du også hvordan det står til i kristenheten i våre land i dag. Og du vet du er i deg selv ikke noe som helst bedre enn disse. Det er bare Guds nådes under at du ikke er én av de bedratte.

 

Men da er du vel for Guds åsyn i bønn på Ordets løfter i Jesu navn så ofte du kan i løpet av døgnet? Og kommer også sammen til faste tider og ber sammen med noen, der det er mulig å be åpent og rett på sak om nøden i oss og rundt oss?

 

Er du pensjonist, så er noe av det viktigste Gud dermed har gitt deg: Bedre tid til Ordet og bønn!!!

 Be også at vi alle må få visdom fra Gud til å prioritere rett anvendelse av vår tid. At vi alle må ta oss nok tid til Ordet og bønn!

Snakk ikke om at du «ikke har tid»! De gamle måtte arbeide mye lengere og mye hardere enn oss hver dag. Men de hadde tid til Ordet og bønn.

 

«Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og blind og naken»....

Får et menneske av Guds nåde åpnet øynene sine for at dette er hans situasjonen, så kan Den Hellige Ånd komme til og begynne å «overbevise om synd fordi de ikke tror på meg», som Jesus sier, Joh 16:8-9.

Likevel kan det gå lang tid hvor vi - uten å vite det selv - kjemper mot å gi Gud all ære for frelsen. Mange sitter til sist i alle fall med denne sin nød at de har ikke den rette syndserkjennelse, som de tror de må ha for å bli frelst.

«På din lange ferd ble du trett. Likevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny livskraft for din hånd, derfor ble du ikke svak», Jes 57:10. De sitter altså ennå og venter på å få fram et siste «betalingsmiddel». Har ikke fått se at de kan «komme og kjøpe uten penger og uten betaling», slik Gud innbyr til frelse i Jes 55.

Så står mennesket til sist overfor den eneste sanne konklusjon om det å bli frelst, slik Jesus selv sa, Mat 19:26:

 

For mennesker er det umulig

 

Jesus sa også: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen drar ham». Vi ligger som den halvt ihjelslåtte, avkledde ved veien, Luk 10:30 flg. - og Jesus kommer til oss, bøyer seg ned .. og begynner ved Guds ord og Ånd å «veilede til hele sannheten». For Jesus føyer til i Mat 19:26: «For Gud er alt mulig».

 Og Jesus sier: «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere,»Joh 16:13.

 «Loven ble gitt ved Moses. Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus», Joh 1:17. Det gjelder alt Guds ord: Først når det åpenbares i lys av ham som er  Sannheten, ser vi Guds dype budskap i Ordet. Da ser vi at hele Bibelen taler dypest sett om Jesus.

 

En liten rest i kraft av Guds nådes utvelgelse

 

Paulus slår fast at «så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord», Rom 10:17. Og «Evangeliet er en Guds kraft til frelse..for i det åpenbares Guds rettferdighet» (gitt oss i Jesus Kristus), Rom 1:16-17.

Slik slår da altså Paulus fast at det «i den tid som nå er, er blitt igjen en rest i kraft av Guds nådes utvelgelse. «Det som var umulig for loven», og for all lovens og lovisk forkynnelse, «det gjorde Gud da han sende sin Sønn». Og Sønnen var Ordet, og er i dag i Ordet. Derfor er det kraften av Ordet om Guds nådes utvelgelse, som føder på ny og er maten som holder sjeler i live.

Det er altså en nådens utvelgelse: «av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke av dere selv, det er Guds gave».

Og det er den konkrete «Guds nådes utvelgelse», som vi leser om i Ef 1:4:

 

For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt,

for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.

 

Gud valgte Jesus Kristus som den andre stredfortreder for hele menneskeheten. Han står nå, etter sitt fullkomment fullbrakte frelsesverk, for Guds åsyn i vårt sted, Heb 9:24. I ham er vi «hellige og ulastelige for Guds åsyn».

Dette er det frelsende og frigjørende budskap om at en annen er utvalgt i vårt sted. Det er i ham vi er utvalgt.

Han er den utvalgte, den rettferdige, den i hvem Gud har velbehag, Ef 1:4, Jes 42:1, 1Joh 2:1, Mat 3:17. Det er når dette budskapet, om den uforskyldte utvelgelse, rettferdiggjørelse, forløsning som er skjedd i Jesus Kristus, ved Åndens åpenbarelse møter hjertene, at den nye fødsel skjer, et nytt liv, det evige, unnfanges.

Det er ikke mange som har svart så bibelsk treffende om det som da skjer, som den unge sjømannen som hadde sittet under misjonær Nils Skjælaaens forkynnelse. Når han ble spurt hvordan han ble frelst, svarte han: «Du, eg hadde ingenting med det å gjørr!»

 

Livet for «den lille rest» i Kristus

Alt som møter et Guds barn, «den lille rest», er hver dag sendt av Gud, Jes 45:7, og er svaret på Herrens egen bønn: «Skje din vilje!». Og da er det en stor trøst for Guds barn, spesielt når store vanskeligheter møter oss, at alt tjener til det salige mål, å rydde vei for Herren. Og vi skal få lov å tale med Herren om alt sammen, søke hjelp hos ham i alle farer og alt som er vanskelig. Herren lover oss: «Jeg vil gi deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer som er gjemt på lønnlige steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalte deg ved navn, Israels Gud», Jes 45:3.

Gud arbeider med oss på mange vis. Vi får kjenne serafslangens dødelige bitt i oss. Vi ber Gud ta serafslangen/all synd i oss bort. Det gjør Gud ikke. Men lar «den lille rest» erfare Paulus’ vitnesbyrd i Rom 7 som nådebarnets kamp mot sitt kjød gjennom hele livet. «For min skyld, for min skyld gjør jeg det. For hvordan skulle jeg kunne la mitt navn bli vanhelliget? Og min ære gir jeg ikke til noen annen», sier Herren. «Eller hvem gav Gud noe først så han skulle få vederlag? For av ham og ved ham og til ham er alle ting. Ham tilhører æren i all evighet».

Så får nådebarnet fryde seg over «slangen som ble opphøyet» til frelse for alle slangebitt. Får se «Det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet*, for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss (ved Jesus Kristus for alle som er skjult i ham, som  dette budskapet begynner med i Rom 8:1).

Og slik får nådebarnet gjennom alt erfare at «Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn».

Paulus taler om at «Gud skal dømme det skjulte hos menneskene, etter mitt evangelium, ved Jesus Kristus», Rom 2:16. Guds ord og Ånd avdekker «det skjulte hos menneskene». Her kommer de skjulte motivene fram, det som lå bak alt det vi sa, gjorde og tenkte. Motiver som oftest bare opphøyer oss selv.

For både den gjenfødte og den ugjenfødte blir det vondt å få se sannheten om seg selv. Når dette avdekkes, blir disse Paulus’ ord for den ugjenfødte uforståelige og truende. Men for den gjenfødte en herlig trøst. Begge skal en dag fram for Guds dom. For den gjenfødte er trøsten dette at han og alt hans skal dømmes ved Jesus Kristus, og etter det evangelium Paulus forkynte - nettopp om frelse fra all verdens synd i Jesus Kristus.

«Den lille rest» vet de «er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys». Jo, dette kan vi nok av og til høre forkynt i en falsk sjelisk sterk ånd. Men hvem er denne utvalgte ætt, dette kongelige presteskap? Det går neste vers nærmere inn på.

Det er: «dere som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, dere som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn», 1Pet 2:9-10.

Kjenner du deg igjen i disse herlige tonene? «som før ikke var . .. men nå er blitt, som før ikke hadde funnet, men nå har fått... Halleluja!

Ikke for ingen ting formulerer Paulus det slik: «Jesaja drister seg til å si: Jeg ble funnet av dem som ikke søkte meg, og jeg åpenbarte meg for dem som ikke spurte etter meg», Rom 10:20.

Det er i sannhet meget «dristig» å tale om frelse på en for oss mennesker så «uforpliktende grunn» som at han «ble funnet av dem som ikke søkte ham, åpenbarte seg for dem som ikke spurte etter ham»! Ja, det er det totalt frie evangelium som alltid har vært og fortsatt er anstøtsklippen - som de nidkjære bibeltro ikke tør «slippe løs» uten å føye til et «Men....». Men du må jo tro, men du må jo mene det...

Men også Luther «drister seg til å si»: «Det står i Skriften med tydelige ord at mine synder – uten min tro – i Kristi død er tatt bort på den tid da jeg ikke var født og ennå ikke hadde gjort verken godt eller ondt. Dette har gjeldt helt fra den stund det ble gjort, ja, ennå lenger tilbake; helt fra verden ble til. Det gjelder også fremdeles – om jeg tror eller ikke. Det forkynnes heller ikke for dem som tror og er gudfryktige, men for dem som ikke har verken tro eller gudsfrykt - for at de kan tro.» (fra heftet: Nåd för nåd).

Også Rosenius «drister seg til å si» det samme: «Hvis noen spør: «Vi vet jo at det ikke er alle som blir frelst. Hvordan skal så jeg kunne vite om jeg har forlatelse og nåde hos Gud?» Da må vi svare: Du må begynne med å tro på Gud og hans ord. Høre, tro og ta til deg den nåden som alle har, selv de vantro. Så vil du gjennom dette få eie den nåden som ikke alle har». 31. mars i Husandaktsboka.

Og vi, alle Guds nådebarn, «drister oss til å si» det samme som disse. For «vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss», 1Kor 2:12. Og vi får erfare og gi Gud all ære for at vi som var blinde førte han på en vei vi ikke kjente. På stier vi ikke visste om, benådede synderes stier, lar han oss nå ferdes, Jes 42:16.

I motsening til dem som Paulus sier «alt er blitt rike», skrev  misjonær Nils Skjælaaen til meg en gang om dette som Guds barn å få vende ryggen til kunnskapens tre og hjertet til Livets tre: «som de som berikes, men ikke blir rike, som mettes, men ikke blir mette». Altså hele tiden ikke bli noe som helst i oss selv, men ha alt i Kristus alene. Ikke leve på det Gud virker i oss, men hele tiden, også i de følbart velsignede tidene, ha all vår trøst og fred i Kristus alene - han som er vår fred Ef 2:12.

Da trekker vi ikke opp menneskelig sett «store syndere» og skal ha dem til å vitne om hvordan Gud har løst dem fra ytre sett svære ting. (noe som forøvrig lett bare fører til at tilhørerene i salen vokser i selvsikkerhet - for de er da ikke såååå ille, de).

Nei her «er det ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud». Da står det opp en ytre sett ganske «polert staskar» og vitner om hvordan Gud fødte ham på ny - og hvor forferdelig han da fikk se sin ugjenfødte fariseiske tilstand i full utfoldelse, og alle dem han da kunne ha vært med og ført direkte vill!!! Som han nå ser som mye verre enn enhver utvortes, synlig synd.

Å, som disse benådede synderne, som hele «den lille rest» består av, også får erfare at «Hver den som elsker ham som fødte, elsker også hver den som er født av ham»*. Det blir et Åndens samfunn i Kristus.

«Så kjenner vi fra nå av ikke noen etter kjødet. Har vi og kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham nå ikke lenger slik», 2Kor 5:16.

Men da er det meget farlig, når den klare gjenfødelsen er skjedd, hvis vi da ikke tør å gi Gud alene all ære for at vi er født på ny! Av hensyn til motstanden vi vet vil komme, er det mange som velger å ikke vitne om at «jeg var bare en religiøs trell, men Gud fødte meg på ny ved evangeliet om Guds Sønn». Nei, så heter det i stedet: «Vi var jo kristne.... men fikk et større lys»....

 

La oss se hva C.O.Rosenius sier om nåde.

«Taler vi om Guds tilgivende nåde, i betydningen av at menneskene kommer inn i hans pakt og vennskap, så må vi holde klart for oss at denne nåden aldri gis oss utenom Kristus. Det var utelukkende en fullkommen oppfyllelse av alt det loven krevde, som tilfredsstilte Den Hellige Gud. Og det er bare ett eneste forhold som gjør at et menneske får komme inn under Guds nåde, og får leve der. Det er at mennesket gjennom en levende tro er forenet med Kristus, og dermed ved ham har fått del i alt det han har gjort for oss. Ja, fått del i det som om mennesket selv skulle ha gjort det.

 

Det er ikke noe menneske som har Guds nåde,

hvis det ikke eier hele lovens fullbyrdelse i Kristus.

 

Men dersom du er i Ham med alt det han har gjort og er for oss, da eier du også en fullkommen nåde, og har Guds salige vennskap og kjærlighet.

 

For liksom det utenfor Kristus ikke gis noen nåde,

men bare etter fortjeneste, så gjelder tvertimot ingen gjerning, ingen synd eller uverdighet, hos dem som er i Kristus Jesus

(Rom 8:1). Det er dette som er nåde!

 

Nåde er den totale motsetning til alt som har med gjerninger og fortjeneste å gjøre. Det er det helt grunnleggende en må være klar over, om en vil komme til å fatte hva nåde er.

Apostelen sier: «Er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde. Men er det av gjerninger, så er det ikke lenger nåde, ellers blir gjerningen ikke lenger gjerning», Rom 11:6. Og han sier videre: «Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent», Rom 4:4. Her blir nåde og fortjeneste stilt opp mot hverandre som motsetninger.

I Rom 4:16 leser vi: «Derfor fikk han løftet ved tro, for at det kunne være av nåde». Og i Ef 2:8-9 sier han: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg».

Av alle disse bibelstedene ser vi at nåde og gjerninger, nåde og fortjeneste, er totalt motsatte, slik at det ene nødvendigvis må utelukke det andre.

Når Skriften lærer at det er bare ved nåde et menneske blir rettferdig og salig, hva sier så det oss om de menneskene som lever under denne nåden? Jo, det forteller oss at det er mennesker som ikke har noen som helst rett til denne gaven. Men ikke nok med det, de fortjener tvert imot bare Guds straff og vrede, og så lenge de lever på jorden vil de ikke fortjene noe som helst annet - hvis Gud skulle handle med oss etter fortjeneste - ! Fordi Guds fullkomne rettferdighet krever en fullkommen hellighet, mens det i oss bestandig er synd, også etter vi er frelst - !

Ja, alt dette er lett å forstå, når det bare gjelder selve læren. Men når Gud besøker et menneske, og vekker det opp fra søvnen, da ser og kjenner det sitt dype, uendelige syndeforderv i sjelens innerste vesen, i tanker, begjær og alt som rører seg der inne. Det innser at det gamle hjertet alltid vil i syndig retning, og at kjødet er fullt av syndige tilbøyeligheter. Denne tilstanden blir bare mer og mer åpenbar og følbar, ved den Ånd som nå har tatt bolig i oss. Da blir det i alle fall vanskelig å fatte at

 

nådens kjennetegn er dette: at all denne vår synd og våre lyster ikke hindrer eller rokker den noe som helst!

 

For når loven er skrevet i menneskets hjerte, og den store nåden som Gud har vist ham får ham til å se virkelig alvorlig på sin syndige natur, da vil han kjenne den indre anklagen over sin synd ennå sterkere. I samme grad som vi erfarer Guds uforskyldte nåde, vil vi erfare synden forferdelig. Og når fienden ikke lenger kan holde menneskene fast under søvn og sikkerhet, så vil han sette alt inn på å gi dem motløshet og uro.

Til dette bruker han alle midler. Først og fremst vekker han stadig opp igjen synden som bor i deg. Deretter bruker han dette til å forskrekke og pine din sjel, ved at han trekker fram alle mulige dømmende Guds ord. Dermed vil han samtidig fordunkle ditt syn på Guds nåde, og stadig holde fram for deg Guds hellighet og vrede over all synd.

Å kunne beholde ordet nåde i sin sanne og fulle betydning i denne situasjonen, det er en visdom som overgår all menneskelig forstand. Måtte Gud bevare alle kristne fra en slik dårskap at de skulle komme til å tro de er utlært i dette emne - ! 

Til og med alle virkelig hellige mennesker har bare blitt spede lærlinger i dette emne så lenge de levde. Det ser vi i alle de sukk, den angst og nød, som vi leser om i Davids salmer og historiene om alle de hellige.

Den som ikke selv lever som en fattig synder bare på nåden, kan ikke tale rett om nåden!  Han vil aldri kunne tale om den med nidkjærhet og liv, hvis han ikke daglig selv lever i nåden. Uten erfaringens lys vil han ikke kunne tale om Guds skjulte veier, og om den kampen som vi da også opplever. Lysets barn, som lever i nåden og undervises av Ånden, kan ofte komme i fare for nesten å fare vill, når de opplever denne kampen. Hvordan skulle så disse kjempende sjelene kunne få hjelp, hvis ikke sjelesørgeren selv har erfart den kampen som oppstår.

Et Guds barn vet både fra Ordet og erfaring, at det er bare nåden som skaper en hellig iver og kraft i oss. Men når de opplever utslagene fra den mektige syndenaturen som bor i oss, kan mang en levende sjel komme i tvil om dette stemmer. Da er det ikke så rart om de som ikke har noen erfaring i dette, tenker at på dette området kan da ikke nåden utrette noe. At tvertimot kan nåden og evangeliet motvirke helliggjørelse og «oppheve loven» (Rom 3:31). Så langt Rosenius.

 

Gud utgyter nådens og bønnens Ånd

i dem som hører til «den lille rest».

 

Vi vil denne gang ta med oss et meget sterkt vitnesbyrd fra en tidligere kjent Guds mann i Oslo-området, Otto Treider 1856-1928. Han grunnla Norges eldste private fagskole i 1882: Treiders handelsskole.

Men han var ikke minst en Guds mann. Det ble vekkelser ved hans forkynnelse på begge sider av Oslofjorden. Han var en av den lille flokk som stod sammen med bl.a. den kjente Anna Iensen (som øste opp suppe til de forkomne og sørget for rett forkynnelse for dem, i kjelleren til Vater- landskirken i Oslo på den tiden).

Carl Fr. Wisløff fortalte en gang at hele operasjonsteamet på et sykehus stod ferdig med pasienten på operasjonsbordet. Så kommer Otto Treider med noen venner inn og spør om de må få lov å be for pasienten. De fikk be, og pasienten ble momentant helbredet.

Det var en tid hvor Den Hellige Ånd arbeidet, og hvor slike under ikke ble slått opp som sensasjonelle, men som «Nådens undere», som en bok av nevnte Anna Iensen het.

Men la oss høre hans sterke vitnesbyrd fra en bok (i Kristoffer Fjeldes bibliotek): «Svar på indre spørsmål» av Otto Treider:

                                                                                                                                                                                         H.H.

 

Da troen brast

 

«Er det svært alvorlig, doktor?» hører jeg min far spør legen som akkurat nå er kommet ut fra min mors sykerom. Legen venter litt med svaret og er alvorlig. Jeg aner det verste.

«Ja, jeg må dessverre si at det er intet håp. Hun kan nok leve noen tid, men det er døden». Avgjørende og bestemt er svaret.

Jeg får et sjokk. Hjertet mitt snører seg sammen. Spørsmål på spørsmål trenger seg fram: Skal virkelig min mor, min kjære, umistelige mor gå fra oss? Hva kan Gud mene med dette? Er dette svar på mine bønnerop, når jeg hver dag i tre år har tryglet og bedt ham frelse mor og de andre mine? Hadde hun enda hatt livet i Gud, vært født på ny -! Men forlate denne verden uten et sant håp! - Fortvilet!

Jeg skyndte meg inn på værelset mitt, til mitt bønnens lønnkammer. Der utøste jeg mitt hjerte for Herren og gråt bittert.

Min mor, hvem var hun? Hun var den  beste mor som har levd. Hun var kjærligheten og ømheten selv, og med disse egenskapene vant hun også sine barns hjerter.

Derfor var det umulig for meg å la være å gråte når jeg så mors tårer, og hun gråt ofte, for hun hadde mye sorg. Men på samme tid som hun var moderlig øm, var hun også bestemt og alvorlig. Forstandig i sin barneoppdragelse, rettsindig og sannhetselskende, hjelpsom og medfølende overfor andres nød. Bare én ting manglet hun: Hun var fremmed for livet i Gud. Hun var ikke født på ny.

Selv visste hun om at hun var et mønstermenneske som kunne gjøre skam på mang en som kalte seg en kristen. Derfor ville hun heller ikke høre snakk om at det var noe i veien med hennes kristendom. Hennes uklanderlige liv og eksemplariske framtreden i alt ble hennes sikre trøstegrunn. Når hun så også fikk oppleve mye sorg i livet, så tok hun også det som «korset» hun skulle bære, og gjorde henne ennå mer sikker på at det stod godt til med hennes sak overfor Gud.

De siste tre årene, etter at jeg på min konfirmasjonsdag gav meg over til Gud, hadde hun ikke lite sorg og bekymring for meg. Jeg hadde jo gått inn i et fellesskap med de få foraktede og troende på stedet, mennesker hun ikke kunne fordra. Hun mente jeg var blitt trangsynt og uskikket for livet, og anså min framtid ødelagt. Når jeg enkelte ganger våget meg til å be mine foreldre bli med meg der jeg gikk, og høre Guds ord, da følte spesielt min mor det som om jeg uttalte en dom over hennes kristendom.

Ved en slik anledning spesielt tok hun meg virkelig alvorlig i skole. Hun gråt, var både sint og bedrøvet, og sa. «Du er den aller største sorg for meg, gutten min!» Jeg glemmer ikke den dagen. Dypt sorgfull søkte jeg ensomhet og klaget min nød for Ham som ser til den elendige. Han trøstet mitt hjerte som så ofte før, og jeg fikk nåde til å fortsette i bønn og påkallelser.

*

Men nå har altså mor fått sitt dødsbudskap. Aldri mer skal hun reise seg opp fra sitt sykeleie. Hadde dette med hennes sjels frelse vært lagt inn over meg før, så ble det jo ennå sterkere nå. Jeg ropte til min Gud tidlig og sent. Iblant kunne jeg bli så overbevist om at jeg ville få bønnhørelse, at jeg, full av håp, skyndte meg inn til henne for å se henne strekke seg etter Gud. Det skjedde ikke. Det ble tvert imot skuffelser, stadige skuffelser.

Dager, uker og måneder gikk. Kreftene minket, og det var tydelig å merke at skrekkens konge, døden, nærmet seg. Men fortsatt ingen indre forandring. Rolig, tilsynelatende uten frykt, gikk hun døden i møte. Den syndens smerte som er veien til Jesu hjerte, fantes det ikke spor av.

Nå var det tre uker før påske. Etter legens utsagn ville hun umulig kunne overleve høytiden. Hun levde ennå flere uker etter påske, men da hang også livet bare i en tråd. «Jeg har aldri sett så seigt et liv», sa legen. Men ennå ingen forandring å spore i hennes åndelige tilstand.

Ettersom hennes livskrefter minket, så minket også min tro fra dag til dag. Hvordan skulle hun vel kunne komme til omvendelse, når hun ikke orket tale, ja, til og med knapt kunne røre et eneste lem? Mitt håp brast, og nå kunne jeg ikke lenger be som før. Jeg mistet fullstendig motet.

Men brast også Guds trofasthet, fordi min tro så ynkelig brast? Nei, det skulle snart vise seg.

Jeg hadde sittet ved hennes seng om nettene, i lang tid om dagen, så mye jeg kunne få tid til. Før ventende med håp, nå sørgende uten å kunne håpe lenger.

Men nå skjer det noe!

Det er mellom kl.12:00 og 13:00. Jeg sitter ved sengen hennes, tung til sinns. Hun ligger som vanlig med lukkede øyne, mere som død enn levende å se til. I mange dager har hun ikke orket å si et ord, selv om hun hele tiden var fullt bevisst. Plutselig slår hun øynene opp og ser på meg med et blikk av angst og fortvilelse. Hun får en forunderlig kraft. Vrir hendene sine, gråter bittert og utbryter:

«Å, Otto, jeg er fortapt! Mine synder er så mange og store! Jeg har levd uten Gud, og nå må jeg dø! Jeg er ikke frelst! Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre? Hun ser tydeligvis seg selv på kanten av en gapende avgrunn, det truende helvetede, under seg. For angsten hennes er ubeskrivelig.

En usigelig følelse griper meg, en følbar fornemmelse av Guds nærhet, fulgt av en overstrømmende hjertets glede. En stund i salig skamfullhet over min vantro. Fort gir jeg henne det som kan redde en sjel, selv ved helvetes porter, nemlig Ordet. «Den stille trøster» henger over sengen hennes. Det er den åttende dag i måneden, og dagens budskap er dette:

«Gud viser sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere», Rom 5:8.

«Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv», Joh 3:16.

«Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, hvordan skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham?», Rom 8:32.

Hør, kjære mor! Det var for syndere han døde! Er du en synder, da er Jesus død for deg, død i ditt sted. Det ligger i disse ordene: «Kristus er død for oss, mens vi ennå var syndere». Så sant du er et menneske, er du en del av «verden», som Gud elsket så høyt at han gav sin Sønn for den. Han sparte ikke sin Sønn, men gav ham også for deg. Tro dette hans ord, og du er reddet!»

Slik forsøkte jeg å gi hennes frelsens budskap. Men hun var så opptatt av sin synd og nød at hun ikke kunne bli stille og høre hva jeg sa til henne.

Bortimot et kvarter varer denne samtalen, så faller hun igjen i avmakt, og lukker øynene som før. Det ble sagt at hun kom til å dø følgende natt. Men i mitt stille sinn kunne jeg ikke tro dette ville skje , uansett hvor nær døden hun så ut til å være. Overbevist om at når Gud har begynt sin gjerning i henne, og virket erkjennelse av synd i hennes hjerte, da ville han også fullføre sitt verk og gi hennes hjerte fred ved evangeliet. Nå hadde jeg sett, og behøvde ikke lenger å tro.

Neste dag ved middagstid, på samme klokkeslett som dagen i forveien, slår hun igjen øynene opp og ser meg sitte på min plass. Nå opplever jeg igjen samme ulykkelige jammer, den mest fortvilte nød fra henne. Det er synden, et forspilt liv og en helvetesangst for døden som igjen river i hennes sjel.

Med en inderlig takk til Gud i mitt hjerte, for at jeg på ny merker hans fottrinn, fortsetter jeg som i går å peke på offerlammet som bar vår synd. Jeg sier til henne: Han krever ikke noe som helst av deg, vår kjære frelser. Han vil bare få gi deg forlatelse for alle dine synder, og i tillegg evig liv og salighet. Vil du ikke ta imot denne gaven, og takke ham?»

Etter hvert hører hun mer og mer på det jeg forkynner for henne, og jammeren stilner.

«Men kan jeg stole på dette, gutten min?» spør hun i stor spenning.

«Ja, mor, og du kan trygt dø på dette. For Skriften er sann», svarte jeg.

Det går et gledens streif over hennes ansikt. Men plutselig faller hun tilbake i avmakt, liksom i går, lukker øynene, og samtalen er forbi.

Den tredje dag på samme klokkeslett våkner hun igjen og ser meg sitte ved sengen. Ansiktet hennes bærer nok ennå preg av litt angst, men ikke som før. Likevel føler hun ennå lovens dom og samvittighetens anklage, og stiller en del spørsmål omkring dette.

Vi holder oss i Joh 3:16, og ser spesielt nøye på disse ordene der: «verden», «han gav sin Sønn», «hver den som tror» og «ha evig liv».

Den Hellige Ånd kommer tydelig inn over disse Skriftens egne ord så Hun tror, og fangen er fri.

Å, for en jubel i hjertet hennes! All fortvilelse og alt mørke forsvinner på et øyeblikk. Hun ser synden, døden, Djevelen og helvete ligger beseiret og uskadeliggjort ved Golgata kors. Med en inderlighet og salighet som bare den har som får sin sjel reddet fra døden i siste øyeblikk, lovpriser hun nå blodet som rant for hennes skyld.

«Tror du at jeg går til Jesus i dag?» spør hun, full av lengsel etter å flytte over.

«Lenge venter han nok ikke før han henter deg hjem til seg. Vær bare tålmodig ennå en liten stund», svarer jeg henne.

Hun lever ennå tre dager. At Djevelen lar henne være uten anfektelser er ikke å  vente. Av og til angripes hun igjen ved tanken på sin store uverdighet og synd. Men den evige miskunnhet og barmhjertighet er alltid større enn hennes misgjerninger, og Guds løfter holder henne fast.

16. juni 1876 klokken 5 om morgenen skilles vi med et «på gjensyn hjemme hos Herren!» Hun sovner stille inn - for å våkne opp der hvor hennes store forløper drog foran og beredte sted, og hvor troen forvandles til beskuelse og håpet til en salig nytelse.

Hvor usigelig fattig følte jeg meg ikke nå. Ingen mor mer! - - - Men, hvor rik i håpet var jeg ikke blitt! En frelst mor! For en skatt! Og vi var jo enige om at vi snart skulle møtes igjen med et evig: «Velkommen!»

Jeg kunne bare si til min himmelske far, som på så underlig vis hadde hørt sitt vantro barn: «Herre, la mine tårer takke deg!»

                                                                       *********

Og vi må bare føye til denne Otto Treiders beretning: Herre, lær oss å be!

*******

 

Vi ønsker alle våre lesere en velsignet julehøytid!

For første gang disse 17 årene fra vi gav ut den første boka, «Fader vår», setter vi fra 1/1-07 prisene opp litt. Men prisene vil fremdeles ligge langt under ordinære bokpriser.

                                   Dagens pris:    Ny pris 2007:

         

Husandaktsboka.................... kr.200,-  kr.250,-

Veiledning til fred.....................« 140,-   « 150,-

Fader vår.............................   «  50,-    «  75,-

Romerbrevets budskap 3 bind  « 350,-    « 400,-

Disse bindene enkeltvis...........« 150,- ingen endring                         

I Syndsforlatelsens rike......... «  100,-    « 125,-

I Åndens helliggjørelse...........«  125,-    « 150,-

 

Bøkene kan bestilles gjennom alle bokhandlere, eller direkte fra vårt eget forlag, gjerne over vår hjemmeside: www.arven.net

Vi sender ikke bøkene mot oppkrav, men porto beregnes i tillegg.

 

*****

 

Vær med å be om en vekkelse

til Guds navns forherligelse i våre land!

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                      Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net 

ISSN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit