Dette som dere ser....

Luk 21:1-6   

 

Det naturlige, ugjenfødte menneske påvirkes av og dømmer ut fra sin fornuft og fra inntrykk som dets naturlige sanser registrerer - i vesentlig grad fra hva det ser.

Vi leser om Eva i Paradis. «Kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, og han åt», 1Mos 3.

Karakteristisk er også det vi leser i Josva 7 om hvordan Gud sier der er bannlyst gods i leiren, som gjør at Israel ikke kan stå seg mot sine fiender. Og hvordan en mann ved navn Akan viser seg å være den skyldige.

Akan bekjenner: «Jeg så blant byttet en prektig babylonisk kappe og to hundre sekel sølv og en gullblokk som veide femti sekel. Disse ting fikk jeg lyst på og tok dem. De ligger nedgravd i jorden under teltet mitt, sølvet nederst», v.21.

Vi kjenner alle utviklings-rekkefølgen i dette Akan bekjenner. Hvordan det begynner: Jeg så. Hvordan det utvikler seg: dette fikk jeg lyst på. Og hvordan synden fullbyrdes: Jeg tok det.

Eller vi kan følge mennene som under Israels vandring ble sendt for å utspeide det lovede land, 4Mos 13. De kommer tilbake til Moses og Aron og hele Israels barns menighet og forteller dem alt de har sett; hvor forferdelig overmektig fienden er. Så trekker de den naturlige konsekvens av det de har sett og sier: «Vi makter ikke å dra opp mot dette folket, for det er sterkere enn vi. Og de talte ille blant Israels barn om det landet de hadde utspeidet».

«Da tok hele menigheten til å rope og skrike, og folket gråt hele natten. Og alle Israels barn knurret mot Moses og Aron, hele menigheten sa til dem: Gid vi var døde i landet Egypt eller her i ørkenen! Å, om vi var døde!» 4Mos 14.

Som det alltid går når det i Guds rike dømmes utelukkende ut fra hva de ser, hører, føler og forstår ut fra sin egen natur og forstand.

Men blant disse speiderne var der to, Josva og Kaleb, som vurderte situasjonen ut fra sitt kjennskap til Herren Gud. De hadde sett akkurat det samme som de andre speiderne. Men «de talte til hele Israels barns menighet og sa: Det landet som vi drog igjennom for å utspeide, er et overmåte godt land. Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette landet og gir det til oss - et land som flyter med melk og honning. Sett dere bare ikke opp mot Herren! Og vær ikke redd for folket i dette landet, for vi skal fortære dem som brød! Deres vern er veket fra dem, og Herren er med oss. Vær ikke redd for dem!», 4Mos 14:7-9. Den ene av disse to som sa dette, var altså Josva som etter Moses overtok ledelsen av Guds folk.

Men betegnende nok hørte folket på de speiderne som var i flertall og ropte høyest. Og Gud ble virkelig vred og ville utslette sitt folk. Men Moses gikk i forbønn for dem, og Herren tilgav dem.

Ja, det som stadig lager problemer for oss alle sammen, og for Guds rike på jord, er, slik Jesus selv sier det:

Dette som dere ser..

Disse ordene finner vi i Luk 21:1-6 hvor Jesus har satt seg ved tempelkisten: «Da han så opp, fikk han se de rike legge sine gaver i tempelkisten. Men han så også en fattig enke som la to skjerver i den. Og han sa: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom - alt det hun hadde å leve av.

Og da noen talte om templet, hvordan det var prydet med vakre steiner og tempelgaver, sa han: Dette som dere ser - dager skal komme da det ikke skal lates stein på stein som ikke skal brytes ned!»

Hva er det som skjer her? Jo, Jesus har kommet med en bemerkning ingen «sunn fornuft» kan godta. Nemlig at «Denne fattige enken har gitt mer enn alle. For alle de andre gav av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom - alt det hun hadde å leve av».

Og straks kommer reaksjonene, straks skjer det at «noen talte om templet, hvordan det var prydet med vakre steiner og tempelgaver».

Vi kjenner situasjonen: En stor person har nærmest «detonert en bombe» i sin tale. Ingen tør omgående opplate sin røst overfor en kapasitet. Men mumlingen begynner, det snakkes. Det kommer liksom ikke fra én bestemt person. Men flere vender seg til hverandre, «noen har snakket sammen».

Slik også her. Når Jesus har sagt noe så totalt «urealistisk» som at den fattige enken «har gitt mer enn alle», da må det bli reaksjoner, da er det «noen talte om templet..» Det er jo nettopp «prydet med vakre steiner og tempelgaver», sier de. Altså: Hvor langt tror du de hadde kommet med dette tempelbygget, med slike gaver som enkens skjerv???!!!

Da er det Jesus setter dem alvorlig på plass med sine ord: «Dette som dere ser - dager skal komme da det ikke skal lates stein på stein som ikke skal brytes ned!»

Med disse ordene: Dette som dere ser, forteller han dem hvor fullstendig ubrukelig vår fornufts resonnement og regnestykke ut fra det vi ser, er for Guds rikes fremme.

 

Ikke bare verdens mennesker, men også Guds folk

kan bedras av det de ser, hører og forstår

 

Nils Skjælaaen sa en gang i en tale: «De store, synlige under, kan være både av Gud og av Satan!»

Grelt ser vi dette når Moses og Aron, sendt av Gud for å føre sitt folk ut fra Egypt, gang på gang går inn til Farao og byr ham: «Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk fare!» På Herrens befaling kaster Aron sin stav ned foran Farao og hans tjenere, og den blir til en slange. Men Farao sender bud på sine vismenn og trollmenn, og de egyptiske spåmennene gjør det samme med sine hemmelige kunster.

På Herrens befaling slår Moses og Aron på vannet i elven. Da blir alt vannet i elven til blod. Men de egyptiske spåmennene gjør akkurat det samme med sine hemmelige kunster.

På Herrens befaling rekker Moses sin stav over elvene, over kanalene og over sjøene, og froskene kommer opp og dekker hele landet Egypt. Men spåmennene gjør det samme med sine hemmelige kunster.

Men så vet vi også meget godt at når folket på Guds befaling slakter påskelammet og stryker blodet på dørstolpene og på det øverste dørtre, da er dette slett ikke noe de egyptiske spåmennene kan etterlikne. Da blir Israel løst ut fra fangenskapet i Egypt.

I mer dagligdags situasjon ser vi Josva, som vi ovenfor så stod fram med en Guds rette vurdering av det lovede land, men så en annen gang selv faller for sine naturlige evners mulighet til å vurdere situasjonen, Jos 9.

Gibeon lå i det landet Josva skulle innta. Og Gud hadde sagt at «landets innbyggere vil jeg gi i deres hånd, du skal jage dem bort fra deg. Du skal ikke gjøre noen pakt med dem eller med deres guder. De skal ikke bo i ditt land, for at de ikke skal forføre deg til å synde mot meg. For da ville du tjene deres guder, og det ville bli en snare for deg», 2Mos 23.

Men før Josva har kommet til selve Gibeon, kommer det utsendinger derfra. «De kom til Josva i leiren ved Gilgal og sa til ham og Israels menn: Vi kommer fra et land langt borte, gjør nå en pakt med oss!»

Og for å gi inntrykk av at de hadde reist langt, hadde de utstyrt seg med utslitte kløvsekker på sine esler, gamle vinskinn som var sprukne og bøtt, og med utslitte og lappete sko på føttene og utslitte klær. Alt nistebrødet deres var tørt og smuldret.

De sa: «Vi kommer for Herrens, din Guds navns skyld, for vi har hørt ryktet om ham og alt det han har gjort i Egypt. Her ser dere brødet vårt. Det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra den dagen vi drog av sted til dere, men se hvor tørt og smuldret det er!»

Josva skulle altså ikke inngå noen pakt med dem. Men han og hans menn «smakte på nistematen deres», som tydet på at de måtte være langveisfarende, og ikke, som sannheten var, bodde midt blant dem og skulle på Guds ord utryddes. Og Josva gjorde en pakt med dem. Så står det da også så talende om Josva og hans menn: «Men Herren spurte de ikke til råds».

Det samme gjelder det vi så fra Luk 21, hvor Jesus kommenterer enkens skjerv. Der dette er nevnt i andre av Bibelens evangelier, ser vi at Jesu egne disipler også var med og pekte på tempelbygningene - som var bygget av tempelgaver. En forsiktig, men likevel bestemt nok protest mot Jesu rosende ord om enkens beskjedne skjerv.

Ikke minst husker vi Jesu ord når Peter vil stanse ham fra å gå opp til Jerusalem, til det frelsesverk han var sendt av Gud for å fullbyrde. Bakgrunnen var de veldige ord Jesus hadde talt til Peter - i alle de andre disiplenes påhør - !

Det han sier er: Du er Peter (petros - egentlig «lite fjell», her rettere: liten del av fjellet) og på dette petra (som betyr selve hovedfjellet) vil jeg bygge min menighet. Jesus sier altså ikke at han vil bygge sin menighet på Peter, men på seg selv. Noe Peter selv får klart fram i 1Pet 2:4-9.

Og så sier Jesus til Peter (men fremdeles altså bare et løfte til Peter som «del av klippen», som «den som blir i meg», Joh 15): «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen». Men dette hører også Peters jordiske øre, hans egen natur reiser seg i ham, og han forsøker å holde Jesus tilbake fra å fullføre sin frelse for hele verden.

Da hører Jesus slangens gift fra Paradis, dette: «Dere skal bli lik Gud!», og Jesus sier, vendt mot Peter: «Vik bak meg, Satan! Du er til anstøt for meg, for du har ikke sans for det som hører Gud til, men bare for det som hører menneskene til».

Hva er det som bestemmer over det religiøse, men ikke gjenfødte menneske, - og Guds folk når de viker av fra Veien? Jo det er nettopp dette Jesus sier til Peter:

 

Du har ikke sans for det som hører Gud til,

men bare for det som hører menneskene til.                                                         

 

Hva er det så vi sitter igjen med, når vi i dag leser eller hører kristenhetens oppslag om forestående møtekampanjer, årsrapporter o.l. Jo, det er alt det vi ser, som synes å bety mest. Det er hvor mange nye kor, foreninger og andre synlige ting som skal etableres, eller er etablert. Eller det er personene som skal eller har talt, som har stått for et eller annet stort tiltak innen menighet eller bedehus, eller på annen måte utrettet mye synlig stort i forsamlingen, hvor flinke de er til å tale, synge og underholde på alle vis.

 

«Dette som dere ser» i full utfoldelse i dagens kristenhet

 

Vi ser stadig mer katolske innslag bryter seg fram i kirken. Det er prosesjoner opp kirkegulvet når gudstjenesten begynner. En foran bærende på et stort kors, deretter en person med noen gamle Skrifter/Bibler, så en med dåpsvannet ... og til sist presten.

I flere menigheter er det blitt mange «stasjoner» framme i kirken. Ett sted har vi de nye påfunn med små steiner som ligger i en kurv på alteret, og så kommer menneskene fram og flytter steiner over fra kurven til et kors - som en synliggjøring av at den steintunge syndebyrden bæres til korset - hvor alt tilgis.

 Et annet sted, gjerne ved alterringen, kan de komme fram og bekjenne sin synd. Ved en annen «stasjon» framme i kirken kan de komme og be om å bli frelst, et annet sted be om fornyelse osv.

Det er dette å selv ha deltatt i saken, som gir tilfredsstillelse for de fleste. Og i tillegg det at andre også har sett at jeg gjorde det, blir en styrkelse av egenrettferdigheten.

Men er det noe vi har deltatt i, eller andre også har sett at jeg gjorde, som skal være trøstegrunn for vårt frelsesforhold?

Nei, det er selvsagt bare det Jesu Kristi fullbrakte frelsesverk for alle mennesker har virket i Guds hjerte som betyr noe for evigheten - og bør da også være det eneste som betyr noe for deg og meg i vårt frelsesforhold!

Tidligere var det bare presten som stod fram på Guds vegne og i Jesu navn foran alteret og på prekestolen. Og det meste av presten selv var skjult i en meget enkel, lik for alle, prestekjole, som på ingen måte tiltrakk seg oppmerksomhet. Nå er det om å gjøre at flest mulig aktiviseres. Den gamle lege og sjelesørger Einar Lundby sa en gang jeg hørte ham: «Aksjon, aktivitet, det ligger i selve ordet: Det er av oss selv».

Selv lever de på det, og da er det også om å gjøre for dagens kristenhet å stille opp overfor møtedeltakerne med mest mulig som tilfredsstiller øyet og øret.

Kristenheten synes å ha gitt opp kampen for å frelse de elendige, «de syke», de Jesus sa han var kommet for å frelse - og som alltid har nok med det salige, levende Guds ord om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.

Nå synes kristenheten å være opptatt med å frelse «de friske», de sterke, som Jesus så ikke hadde bruk for ham. Og der er det selvsagt naturlig at bare denne verdens lokkemidler for øye og øre er aktuelle virkemidler - !

 

Så kan vi også oppleve «dette som dere ser» i selve forkynnelsen

Forkynneren legger ut om en hel masse ekstraordinære ting han ser i Bibelen, som tilhørerne virkelig fenges av. Dette er noe de aldri før har «sett». «Dette var en helt ny tanke..» hører vi. Men det er ikke «tanker» som åpenbarer verken frelsesverket eller noe annet som hører Guds rike til.

Så er der forkynnelse som kan virke langt mer «åndelig», ja som ren åpenbarelse for dem som ikke er åndelig våkne. Herren sier om begge disse eksemplene: «De fyller dere med tomme innbilninger. De bærer fram sitt eget hjertes syner, ikke ord fra Herrens munn», Jer 23:16.

Noe av det mest markerte i senere årstider er den karismatiske vekkel-sesbølgen, etterfulgt av de ennå mer markerte sterke «trosretningene». Der «åpenbarelsen» av Ordet og ikke minst nådegavene på ny endelig synes å ha kommet tilbake i menigheten. Ja, det som virkelig hører Guds rike til, synes å bli levendegjort for manges øyne.

«Åpenbaringen av den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset..», slik det står skrevet i Rom 16:25flg.  synes å bli fullbyrdet.

Men av hans store nåde avdekker Gud etter hvert for flere at det mange mente de så, langt fra var «den hemmelighet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset», som er noe langt dypere, nemlig evangeliet om frelse for syndere i Jesus Kristus alene.

 

Men hva skjer så i dag på nettopp dette området?

Jo, de mest «konservative bibeltro» i vårt lekfolk, som på det sterkeste slo ned på den karismatiske bevegelse på 1960/70-tallet, anbefaler i dag sine forkynnere å reise til skolering av de langt mer ultraradikale enn karismatikken den gang, og langt fra bibelske trosretninger, fra USA og Canada!!!. Her ser vi det enorme frafallet, og det i lekmannsbevegelsen i våre land!

 Vårt blikk trekkes ved alle disse verdens forskjellige - og tildels i det åpenbare «åndelige» - påfunn bort fra hovedsaken: Om vi har livet i Guds Sønn - til virksomheten, til nådegavene, tjenesten osv. Og intet av all denne aktivitet, alle disse påfunn fører til frelse for sjelene. Nei, tvert imot, alt dette «kveler Ordet», Mat 13:22.

Så ser vi «kontrautslag» i dagens kristenhet. Det kan virke så bibelsk troverdig. Vi ser dem går ut og tar fullstendig avstand fra alle utglidningene. Men så viser det seg at disse igjen har selv med sin forkynnelse fått hovedfokus på en kristens liv - framfor den rene lære*.

Hermann Sasse skriver i «Hva er luthersk kristendom»: Når man senere ikke mer spurte etter læren, men etter livet, da var dette såkalte religiøse liv bare et svakt ekko av det som vårt folk en gang i den rene læres tid hadde eid. Eller kan et menneske av i dag lenger begripe den jubel som den gang klang gjennom tusener av hjerter når salmen «Nå kjære menige kristenhet, du kommer med lyst og glede» gikk fra munn til munn, og da med denne og så mang en annen salme om synderens rettferdiggjørelse».

Mer og mer får vi gjennom alt dette demonstrert at «For mennesker er det umulig (å bli frelst, eller å se Guds rike). Men for Gud er alt mulig», Mark 10:27. Og «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44.

 

Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike

 

Dette «se Guds rike» taler både om det å få lære å kjenne/se Guds rikes hemmelighet og sannheter mens vi som gjenfødte sjeler ennå lever på jord. Og det taler selvsagt også om det å nå fram til og få se/oppleve selve det evige Guds rike i himmelen.

 

Jesus begynner å forberede sine disipler på «en ny tid»

 

I Jesu møte med de to Emmaus-vandrerne, ser vi han begynner å forberede dem på «en ny tid» når det gjelder deres forhold til ham, hvordan de nå etter hvert skulle se ham.

Vi leser at «deres øyne ble holdt igjen, så de ikke kjente ham», Luk 24:16. Hvem var det som holdt deres øyne igjen? Jo, det var Jesus! For at de nå skulle begynne å venne seg til ikke lenger å kjenne ham ut fra hans synlige skikkelse, men ved å kjenne ham åpenbart ut fra Skriften, når den ble utlagt for dem. Slik kjenner heller ikke Guds barn først og fremst hverandre etter kjødet, 2Kor 5:16.

Noen vers lenger ute i Luk 24 ser vi de to disiplene taler sammen, fryder seg og sier til hverandre: «Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!» v.32.

Så ser vi Jesus forlater disiplene med disse ord: Joh 16: «Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.

Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt».

 

I ham var liv, og livet var menneskenes lys

Joh 1:4

 

Peter står og forkynner i Kornelius’ hus om Jesus Kristus: «Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde». Alvoret over menneskets forhold til Jesus legges inn over dem.

Så fortsetter han med å forkynne det forløsende og i seg selv frelsende budskap: «Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn», Apg 10:43.

Da er det at «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet». Og det som skjer er intet mindre enn det største som kan skje på denne jord: Mennesker blir født på ny, går over fra døden til livet. Om dem gjelder Guds ord:

 

De er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje,

heller ikke av manns vilje, men av Gud

Joh 1:13

 

Å, som vi kunne tale lenge sammen om dette skriftstedet!

«De er født»! Hørte du det? Det er skjedd noe totalt nytt i deres liv, like så dramatisk som når et barn fødes inn i en helt ny tilværelse!

Men så leser vi altså: «...født, ikke av blod»! Nei, det nye livet er ikke noe de «får i fødselsgave». Ikke noe de kan arve fra mor eller far, om disse kanskje er levende kristne.

«...ikke av kjøds vilje». Du blir ikke født på ny ved noen som helst viljesinnsats. Guds ord taler klart: «Altså kommer det ikke an på menneskets vilje eller streven, men på Gud, som viser miskunn», Rom 9:16.

«...heller ikke av manns vilje». Det var ikke den som var så «tent på å evangelisere» som var i stand til å påvirke deg så dette største verdens under skjedde! Heller ikke predikanten kunne skape det nye livet ved sin fengende tale, sine tåredryppende historier om dem som var kalt, men kom for sent - ! eller der han gikk nedover mellom benkeradene og spurte, én her og én der: «Er du frelst?»

«...men av Gud»! «For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir....Men Herrens ord blir til evig tid. Og dette er det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet», 1Pet 1:23,25.

Det er Gud alene som føder oss på ny ved sin «uforgjengelige sæd, Guds ord, som lever og blir». Og ennå mer konkretisert følger så v.25: nemlig ved «det ord som er blitt forkynt dere ved evangeliet». Loven driver oss til Kristus. Bare evangeliet kan føde sjeler på ny, d.v.s. et Bibelens ord om det fullbrakte, ferdige frelsesverk for alle mennesker ved Jesus Kristus alene, og hva det har virket i Guds hjerte.

1Joh 5:10-12 er et ord som vitner om dette, og samtidig i seg selv er et budskap som kan føde sjeler på ny: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn. Og dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet».

Her tar vi med den herlige skriftgjengivelsen fra gammel rosenius-litteratur: «Hver den som elsker Ham som fødte, elsker også den som er født av Ham», 1Joh 5:1b. Her omtales Gud helt rett som «Ham som fødte».

Slik er det for ethvert Guds barn ingen tvil om at det var Ham, Gud alene ved sitt Ord og sin Ånd, som fødte oss på ny. Det var ikke noe et menneske kunne tenke ut, og ennå mindre kunne utrette. Det var alene Gud som gjorde alt da vi ble født på ny ved åpenbarelsen av evangeliet om Guds Sønn, frelse for syndere i Jesus Kristus alene!

 

Talsmannen, Den Hellige Ånd, åpenbarer Kristus i Ordet

 

C.O.Rosenius skriver: «Ånden kommer ikke uten noen som helst bakgrunn og tar seg av sjelene våre. For at det skal skje, er det helt nødvendig at vi bruker nådens midler; Ordet og sakramentene!

 Vil du ha Den Hellige Ånd, dens verk og gave i hjertet ditt, så gå til Ordet, Åndens ord! Les det, hør det, skriv det, tal og syng det mens du ber om Den Hellige Ånd! Og du skal få erfare at han uteblir ikke....

Paulus sier uttrykkelig at Ånden fås bare ved å høre troen forkynt (høre evangeliet - som skaper troen - forkynt), Gal 3: 2. Og vi så i Apg 10 at  mens Peter talte falt Den Hellige Ånd på dem som hørte ordet.

Hva hadde så disse selv foretatt seg? Ikke noe som helst annet enn å høre! De satt helt stille og bare hørte Ordet. Og så kom Den Hellige Ånd inn i hjertene deres. Så kom anger, tro og kjærlighet, liv og kraft, som gjorde dem til nye mennesker. Derfor må vi si igjen og igjen: Bruk Ordet! Bruk Ordet! ...

Men likevel må du merke deg dette: Ikke alle som leser Guds ord, får dermed Ånd og liv....Tusenvis av skriftlærde og fariseere blant oss beviser dette. Hva er det da som kreves? Det kreves at vi i tillegg til å bruke Ordet, også har klart for oss at det fremdeles står i Guds hånd om vi skal få motta kraften fra Ordet. Det kreves at vi omgås Ordet med det sinn som denne påminnelsen burde virke i oss; med ydmykhet, med gudsfrykt. Og med et øre og en tro som er innstilt på at jeg står overfor Den Hellige Gud, når han taler.

 Og ikke minst; at vi ofte, hver for oss, men også sammen med hverandre, ber, først og sist om at Den Hellige Ånd må få komme til i oss.                                            

                                                                                                         Utdrag av Husandaktsboka 21. januar                                                                                  

                                                                   

De som blir født på ny og får se Guds rike,

opplever fullbyrdelsen av Jes 42

 

I Jes 42 leser vi at Gud vil sende sin tjener, Jesus, for at han skal «åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fangehullet og føre dem som sitter i mørke, ut av fengslet». Og videre: «Blinde vil jeg føre på en vei de ikke kjenner. På stier de ikke visste om, vil jeg la dem ferdes. Mørke steder foran dem vil jeg gjøre til lys og bakker til sletteland».

Ja, så markert forskjellig er livet i Guds Sønn fra hva det naturlige menneske kan finne på å praktisere som «kristenliv». Det blir som at Gud «åpner blinde øyne». Som når blinde føres «på en vei de ikke kjenner». Og «på stier vi ikke visste om, lar Gud oss ferdes. Mørke steder foran oss gjør han til lys og bakker til sletteland».

Dette «syn» fikk også profetene og mange som levde med Gud allerede i gammeltestamentlig tid.

Så ser vi i nytestamentlig tid Simeon står i templet med Jesusbarnet i armene sine og utbryter: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse», Luk 2,29-30.

Nå har Guds Ånd stadfestet med hans ånd, og hans åndelige øyne sett, at det barnet han står med i armene, og hans legemelige øyne nå ser, er menneske-barnet Jesus Kristus, Guds frelse!

Døperen Johannes kjente livet i Guds rike. Fra han var liten gutt hadde han vært med å feire slaktingen av påskelammet, hvor hver husfar tok seg ut et lam for sitt hus, slaktet det og strøk blodet på dørstokken til huset, til redning for alle som oppholdt seg innenfor.

Straks Johannes ser Jesus første gang komme mot ham, utbryter han: «Se det Guds lam som bærer bort verdens synd!» Altså: Se nå her det lam Gud selv har tatt ut for hele verden, som sitt hus! Nå skal han ofres, og hans blod bli vår frelse! Han er den alle disse ofringene og blodet viste hen til.

Dette er Guds barns vei til sannheten og livet i Guds rike. Alltid må vi la Gud, først og fremst gjennom Ordet og ved sin Ånd, få stadfeste hva det er vi har foran oss/det som møter oss her i livet. Advare mot avvik fra Veien, stadfeste som rett, eller forkaste som falskt det våre legemlige organer ser, hører, føler eller opplever. Det kan være forkynnelse og lære i ord og skrift, sang og musikk m.m.m. Det kan være Satan i fåreklær!

 

Vi blir ikke trett av å understreke

dette med frelsen «i Jesus Kristus alene»

 

Dette «i Jesus Kristus alene» kan vi lese så lett, og tro at vi har fattet det. Men et liv med Gud i hverdagen vil avdekke hvordan du har det i forholdet til dette: Frelse for syndere i Jesus Kristus alene.

Vi har dessverre mange forskjellige retninger i dagens kristenhet hvor forkynnelsen og læren klart fokuserer på troen framfor på Jesus Kristus alene! Alt avhenger liksom av at du tror. Forkynnelse og vitnesbyrd viser at deres tro bygger på noe de selv har deltatt i, som det sikreste, noe «vi selv kan vitne om». Ikke som noe vi utelukkende eier i Jesus Kristus alene - og ikke i selve «vår» tro!

Men selv for det klart gjenfødte Guds barnunder den rene lære om frelse for syndere i Jesus Kristus alene, vil det i hverdagens liv snart vise seg at vi stadig, i tanker, ord og gjerninger oppfører oss som om det er «vår» frelse og ikke «Guds frelse» i Jesus Kristus alene, vi lever på.

Vi faller, får en forferdelig syndenød, og ber Gud tilgi oss dette fryktelige fallet. Så langt er alt rett. Men hvordan har vi det så med vår frelsesvisshet? Nei, da opplever vi det som om vår nådestand hos Gud, om ikke helt falt ut av den, så i alle fall som om den nå er langt dårligere enn i går, når vi syntes kristenlivet vårt var langt bedre - -!

Men da vekker Gud oss i sin nåde opp fra vår stadige egenrettferdighetstrang, og spør: Er da Kristus død forgjeves. Konf. Gal 2:21

Så ber vi på ny Gud tilgi oss - ikke minst dette vårt forferdelige egenrettferdighetsstrev.  Og får trøst i at også dette var det Jesus kom og sonte for!

 

   

Du har bare trettet meg med dine synder,

og voldt meg møye med dine misgjerninger.

Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger

for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.

Jes 43:24-25

 

 

Som de som ikke ser og dog tror

 

Over dette ordet: «Mitt rike er ikke av denne verden», Joh 18: 36, skriver Rosenius: «Hva et rike av denne verden er, det ser vi med øynene. Det består av utvortes prakt og anseelse, makt, hærstyrker, våpen, ære, titler og alt som trenges for å styrke og fremheve dette utvortes, legemlige livet.

Kristi rike derimot, er et åndelig og usynlig rike. I menneskers øyne er det foraktelig og elendig, og er ikke til for vårt jordiske liv, men for vårt evige vel og for en annen tid.

Men dette burde vi først og fremst lære og innprente i oss fra forbildene kongen selv gir oss. Kristi dype fornedrelse og lidelse er stilt så åpenlyst til skue i gripende trekk for våre øyne.

Og øv deg da spesielt på å se sammenhengen mellom de store motsetningene hos Kristus. Motsetningene mellom den han virkelig er, og det han etter sitt ytre ser ut som.

 Se denne store og herlige personen, og den dype fornedrelsen og det ynkelige utseendet! I sin person og virkelighet er han den store «ærens Konge», Faderens enbårne Sønn. Selv i menneskes skikkelse har Faderen «gitt ham all makt i himmel og på jord», og «gitt ham navnet som er over ethvert navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen, på jorden og under jorden. For at hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære». Slik er denne kongen i virkelighet.

 Men se hvor mye av dette som synes på ham! Han ble født i en stall. Gjennom hele sitt liv var han den mest «forlatte og foraktede av mennesker», «full av lidelser og sykdom». Så fattig at «revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe sted der han kan hvile hodet sitt».

 Når han holder sitt viktige inntog i Jerusalem, slik profetene hadde forutsagt, da rir han på et arbeids-esel de har lånt. Og de fattige disiplenes klær er hans sadel.

 Er dette den store ærens konge, som profetene har sunget om fra verden ble til? Ja, han er den samme «herlighetens konge, sterk og mektig i krig». Men så lite ser vi av alt dette at det ikke er så underlig om menneskene fristes til å hånle av hans kongsnavn og si: Da må han jo være en tiggerkonge.

 Ta så også med det vi skal lære av dette: At slik som kongen er, slik er også hans rike, - altså et rike som består av de skarpeste motsetninger: Den største ære og herlighet overfor Gud. - Men i den største usselhet overfor oss selv og alle mennesker».

                                                                                                         Utdrag av Husandaktsboka 12. novbr.

 

Den tro som gir Gud alene æren,

er å ha øyet uavlatelig festet på Jesus!

 

I 4Mos 21 leser vi om de giftige, dødbringende serafslangene som kom inn blant Guds folk på vandring mot det lovede land. Mange av folket døde av disse slangebittene. Så ba de Gud fjerne slangene (bildet på alt ondt i oss selv). Men Gud bød i stedet Moses lage en serafslange - altså en slange av samme slaget som den som førte død over dem, men uten gift! Moses skulle reise den opp på en stang i ørkenen, og de som var bitt av slangene men så på den, skulle få leve.

Så laget Moses en slange i kobber, satte den på en stang, Og når en slange hadde bitt noen, og han så på kobberslangen, ble han i live.

«Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone», Heb 12:1-2.

Hør, så skal din sjel leve!

Jesus sier til Tomas: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror».

 

Så snart øyet vendes bort fra Gud, svekkes troens fred

 

C.O.Rosenius forteller en historie om en fattig kvinne som hadde levd i Stockholm. Gjennom mange år hadde hun vært plaget av sykdom. Men kristne venner sørget for at hun ikke led noen nød. «Hun var fattig, men likevel rik», for hun kjente Gud, og hadde lært å sette sin lit til sin himmelske Far.

Men nå må en samtidig ikke tro at den som har en sann tro og tillit til Gud, aldri skal plages av vantro eller andre ting fra alt det gamle hjertets elendighet. Abrahams, Davids og disiplenes liv viser oss noe ganske annet, f.eks. i 1Mos 12:11-13, 1Sam 21:13 flg., Mark 16:14 m.fl.

Blant de kristne vennene i byen fantes det også en mann som i forbindelse med sin stilling ofte var hos kongen. Så var det noen som tok opp  med denne mannen situasjonen for den fattige kvinnen, med spørsmål om ikke han kunne utvirke en gave til henne fra kongen - den gode og velmenende kong Oskar I.

Etter en tid kom så denne mannen virkelig med en gave han hadde fått av kongen til denne kvinnen. Og fra den samtalen han nå hadde med henne, har han fortalt dette:

«Jeg trådte inn i det lille rommet, helt ukjent for henne, og begynte med å si: «Jeg har hørt om ditt behov for underhold, men også at du har den store glede å kjenne den rette hjelperen; det å ha tro og tillit til Gud. Og da er jo alt vel!»

«Ja», svarte hun, «hadde jeg ikke hatt det, så var jeg virkelig ulykkelig! Jeg ligger her, som du ser, syk på andre året, og har selv ingenting å hjelpe meg med. Men Gud sørger så stort for meg at jeg lider ingen nød. Og det at jeg tror at Herren ordner alt for meg, er så visst ikke noe jeg vil rose meg av, for jeg får bare se hvordan han daglig sørger for meg».

«Ja, det er akkurat det jeg har hørt. Og nå er jeg glad for å kunne gi deg et nytt bevis på denne din Fars omsorg for deg. Her skal jeg få overrekke deg en gave fra Hans Majestet på 50 riksdaler, og med dette skriftlige løftet om at Hans Majestet vil gi deg den samme summen årlig så lenge du lever». Dermed overrakte jeg henne papiret med dette løftet og Hans Majestets signatur.

Hver og en kan forestille seg den glede og overraskelse som preget henne da hun tok imot gaven. Sterkt beveget løftet hun sine øyne mot himmelen og lot sin takknemlighet strømme opp i lovprisning til sin himmelske Far som i sin store nåde ennå en gang hadde tenkt på henne. Jeg kan ikke beskrive all den takknemlighet hun gav uttrykk for, og som hun også velsignet den gode kongen som ville gi henne så stor en gave. Til sist fikk også jeg min del av all hennes takk, for at jeg hadde vært den som hadde utvirket denne hjelpen til henne.

Det var jo så stor en velsignelse for meg bare å få være vitne til en slik glede og takknemlighet. Og jeg fortsatte så å tale om vår himmelske Fars trofaste omsorg for alle sine barn, og om hvor stor lykke det er å ha lært å kjenne en så rik og omsorgsfull Far.

Mens jeg taler har hun sittet halvt lutende mot putene, med det vakre skrivet fra kongen i hånden sin, og deltatt i samtalen om Guds godhet. Men plutselig blir hun stille, ser alvorlig og betenksom ut. Øynene er rettet mot papiret hun har i hånden. Omsider avbryter hun  tausheten idet hun sakte vender ansiktet mot meg og sier, med et dystert ansikt og nedstemt tonefall:

«Men dette er jo ikke mer enn akkurat det som går med til et års leie for dette fattigslige værelset! Hva skal jeg så ha å leve av?»

Jeg kan ikke beskrive min forskrekkelse. Jeg ble fullstendig stum når jeg så den dystre uro som hadde inntatt hennes sinn. Jeg følte mest anger for at jeg i det hele tatt hadde «brutt meg inn» i værelset hennes, når jeg på denne måten hadde medvirket til å knuse den sorgløse freden hun eide - så lenge hun ikke hadde mer enn Gud alene som hele sin trøst.

Jeg tenkte: Å, det elendige menneskehjertet! Jeg hadde tross alt ikke tatt noe som helst fra henne! Men tvert imot hatt med til henne et herlig bevis på både Guds og menneskers kjærlighet. Men bare fordi hun fikk noe jordisk å se på, og øyet på grunn av dette ble vendt bort fra den eneste rike og uuttømmelige kilden, den eneste sterke og trofaste hjelperen, så var hun nå ulykkelig - !

Jeg talte naturligvis litt med henne om akkurat dette, og minnet henne om det hun like før hadde sagt om sin trofaste, himmelske Far, sin tillit til ham, og de daglige bevis hun hadde erfart av all hans omsorg for henne.

Hun erkjente alt dette, og innså vel at det bare var fienden og det troløse hjertet som på ny hadde bedratt henne. Men den freden hun hadde hatt, den var ødelagt. Og jeg forlot henne med en følelse av at jeg hadde gjort henne mer vondt enn godt». Så langt denne mannens beretning.

Rosenius tilføyer: Hvis noen som leser dette kan forskrekkes over at et Guds barn på et øyeblikk kan falle så totalt ut av sin tillit til Gud, så skal du bare se litt på de eksemplene fra Skriften som vi nevnte innledningsvis.

De lærdommene denne beretningen gir oss, er spesielt følgende: Se det elendige menneskehjertet! Se følgene av det dype syndefallet i vår natur! Og for det andre: Bare øyet vendes fra Gud til noe jordisk, så er det straks slutt på freden.

Husk dette godt!                

---------

 

Og vi kan tilføye: Det blir alltid samme resultat når vårt øye vendes bort fra Gud, enten det er til noe stort og tilfredsstillende, eller det er til en vanskelig person eller et stort problem. Da brytes troens fred.

                                                                                                                                                  H.H.

 

Vi har trykt opp helt ny utgave

av plakaten: «En kristens dagsorden»

 

På oppfordring skaffet vi for 3-4 år siden fra Sverige et ex. av denne plakat-

en, oversatte teksten til norsk, og trykte den forøvrig lik den gamle svenske utgaven, med bildet av Rosenius midt på plakaten.

Nå tror vi Gud har vist oss at vi ikke skal ha bildet av ham midt på denne plakaten. Alle bøkene med hans skrifter, også plakaten, er som kjent laget som utdrag fra bladet «Pietisten», det meste etter hans død. Når vi leser bøkene er det ikke Rosenius, men Kristus som trer fram. Da tror vi heller ikke det har vært hans ønske at bildet av ham skulle stå midt i denne  gode dagsorden.

Bildet er i det nye opptrykket skiftet ut med kjente motiver fra Jesu frelsesverk, som vist på neste side:

 

 

 plakat mørk

 


 

Alle som har kjøpt den gamle plakaten, og gir oss beskjed om at de ønsker den nye, vil få den tilsendt gratis og portofritt.

--------

 

Stor Guds gave underveis til vårt danske broderfolk

 

Etter mange tiår hvor det i Danmark, som også en tidligere lang periode i Norge, bare har vært gitt ut sterkt beskåret Roseniuslitteratur, er nå den gamle Husandagtsbogen i ferd med å bli oversatt i ny, ubeskåret, ikke popularisert, dansk språkdrakt! Se websiden og ta kontakt!

www.budskabet.net

Roseniuslitteraturen - den rene lære

Få også flere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                      Forlaget: 3138.07.03508

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

                                                                      ISBN 1501-8938



bunn-bilde

Webdesign ©Salit