Menneskenes fall og gjenopprettelse

 

Vi går videre (fra bladets nr.2-2007) med dette emnet. Nå med avsnittet:

 

Syndefallet

 

Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud Herren hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?

Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere.

Da sa slangen til kvinnen: Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt.

Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene - et prektig tre, siden det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt, 1Mos 3:1-6.

Her skjedde nå det store, betydningsfulle syndefallet. Det skal vi nå se nærmere på.

Først omtales slangen. Her er en forskrekkelig ånd som taler gjennom denne slangen. Hvem han var vet vi. Skriften sier uttrykkelig: «Gud skapte mennesket til evig liv.....men djevelen unte oss ikke dette, og ved ham er døden kommet inn i verden», Visd 2:23-24* . Derfor kalles han også «den gamle slange, han som heter djevelen og Satan, han som forfører hele verden», Åp 12:9. Og «Leviatan, den raske dragen, og Leviatan, den buktende dragen», Jes 27:1.

Som en fallen engel, forkastet av Gud, «unte han ikke» menneskene den fullkomne tilstand de hadde. Derfor satte han seg fore å forføre dem til fall. Og hvordan skjer så det? Her skal vi få se hans forskrekkelig slue bedrag.

Først vender han seg - ikke til mannen - men til «det svakere kar», kvinnen. Nå hadde menneskene egen kraft som de var skapt med, til å kjempe med, og kunne stå imot det onde med. Men også i dette forholdet gjaldt det som skiller mannen og kvinnen, at mannen har mer styrke. Derfor valgte djevelen denne metoden; først å bedra kvinnen, og så gjennom henne påvirke mannen.

Allerede her finner vi altså, som over alt i hele Skriften, at djevelen er en markant tenkende ånd, listig og beregnende. Han vet å opptre ettersom hver enkelt omstendighet tilsier, tilpasset den konkrete situasjon, og retter sine angrep mot de svakeste punktene.

Nå sier han til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?» Legg nå merke til hvordan djevelen begynner angrepet! Han begynner med sakte å løsne på det båndet som knyttet menneskene til Gud; troen på Guds ord - skulle Gud virkelig ha sagt, dere skal ikke ete...?

Ennå taler han forsiktig. Ennå sier han ingenting brutalt avgjort. Han overlater det mer til Eva selv å tenke over dette, vil at hun nå skal bruke sin fornuft til å vurdere spørsmålet; om et slikt påbud fra Gud virkelig kunne være sannsynlig? Eller om det ikke rett og slett er noe de har misforstått.

Men straks Eva gir seg inn i samtale med ham, øker dristigheten hans.  Nå sier han snart ganske bestemt: Dere kommer slett ikke til å dø!

Dette er djevelens metode. Han begynner med å rokke ved troen, forvirre oppfatningen av Guds ord, og gjøre menneskene usikre på hva Guds mening egentlig er. Vinner han i dette, så har han seiret. Får derimot mennesket fortsatt beholde en levende tro på  Ordet, da er intet begjær så sterkt, intet fall så dypt, at ikke alt ennå kan vendes til det gode.

Dette vet djevelen. «Derfor», som Luther sier, «var han med sitt ordvalg opptatt med å føre Eva bort fra det som Gud hadde sagt. Dermed har han, etter å ha ryddet Ordet av veien, fordervet den gode viljen menneskene var skapt med, slik at de nå satt seg opp imot Gud. Og han har forvirret og fordervet forstanden, så menneskene begynte å tvile på Guds vilje. Følgen av det er en ulydig og gjenstridig hånd - som mot Guds bud strekker seg ut og plukker frukten av treet. Dernest en ulydig, gjenstridig munn og tenner.

Kort sagt: Etter vantro og tvil på Gud og hans ord følger alt ondt.

For hva kan være mer ondt enn å lukke øret for Gud og så begynne å lyde djevelen? Dette var det djevelen hadde som mål med dette frekke og beregnende spørsmålet: «Har Gud virkelig sagt...» Som ville han si: Dere er virkelig noen narrer, hvis dere tror at Gud har sagt dette. For Gud er da slett ikke en som er opptatt av å spørre om hva det er dere eter--? Dessuten; skulle da dere, som er satt til å herske over hele jorden, være pålagt noe slikt band, så dere ikke fritt skulle kunne ete av noe tre i hagen?

Ville ikke det rett og slett være en fullstendig motsigelse av det Gud klart har sagt til dere: «Se, jeg har gitt dere hvert tre med frukt. Det skal være føde for dere», 1Mos 1:29. På denne måten er det den gamle slangen arbeider for å bedra kvinnen, gjøre henne usikker på, og føre videre til vantro mot Guds ord.

Nøyaktig samme metode bruker han i dag. Er det ikke merkverdig hvordan vi fortsatt, i dag, hører akkurat samme formulering fra mang en listig slange som djevelen bruker for å rive troen fra Guds barn: «Har Gud virkelig sagt?» F.eks.: Har Gud virkelig sagt at hver den som ikke holder loven, han er fordømt? Eller: Har Gud virkelig satt menneskene her på jorden, når han så at de kom til å falle, og han så til slutt bare skulle fordømme dem? Eller: Har Gud virkelig latt en uskyldig lide for de skyldige? Eller: Har Gud virkelig sagt at han skal ikke la den bli ustraffet som misbruker hans navn? Skulle Gud, som er selve kjærligheten, virkelig være så nøyeregnende? osv.

På denne måten styrker djevelen de ugudelige i deres selvsikkerhet. Dem hjelper han til en urokkelig tro på Guds godhet, og at intet ondt skal ramme dem. «Dere kommer slett ikke til å dø», hørte vi.

Men når det derimot gjelder Guds barn, så angriper og anfekter han uopphørlig dem og den trøst de har fra Gud. Da heter det: «Har Gud virkelig sagt...?» F.eks. Har Gud virkelig sagt at han ikke tilregner meg min synd - den jeg virkelig har og kjenner i meg, og derimot tilregner meg en rettferdighet som jeg verken har eller kjenner i meg? Har Gud virkelig sagt at jeg, som dessverre synder hver eneste dag, likevel skal få være hans kjære barn, som om jeg aldri hadde syndet? Og alt dette bare for hans egen Sønns skyld, som gav seg selv for våre synder. Eller: Har Gud virkelig sagt at han er nær oss alle dager - og da også er i det lille værelset mitt og hører alle mine bønner og sukk? osv.» Så langt Luther.

På denne måten anfekter den gamle slangen på alle områder vår tro på Gud, for å gjøre tankene våre om disse ting usikre og svevende. For deretter å føre oss dit han vil. Dette må vi da altså alltid passe på å være på vakt overfor.

«Kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen, men om frukten på det treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av den og ikke røre den, for da dør dere». Slik svarte nå Eva ganske riktig. Men ikke desto mindre tok hun her det første skrittet til sitt fall - nemlig ved at hun i det hele tatt svarte noe som helst! Hun skulle overhodet aldri vekslet et eneste ord med slangen, men øyeblikkelig flydd bort fra ham i skrekk over å ha møtt et vesen som trakk Den Hellige Guds ord i tvil.

Her står nå det høyt benådede mennesket, ren og syndfri, og innleder for første gang bekjentskap med det onde, det som etter hvert skulle fylle en hel verden med forbannelse, nød, tårer, blod og timelig og evig død.

Å, for et betydningsfullt, avgjørende øyeblikk! Og dette begynner ganske enkelt med at hun stopper opp og diskuterer med slangen - ! For dermed gjør hun seg selv tilgjengelig for hans fristelse, og gir ham et signal om en åpen dør, så han får mot til å gå videre med henne.

Samtidig finnes det i Evas svar en tvetydighet. Ordene «for da dør dere» (COR’s gamle Bibel: «for at dere ikke skal dø») har i den hebraiske teksten en formulering som kunne oversettes med: «for i verste fall ikke å dø». Mens Herren klart hadde sagt helt bestemt: «Da skal dere dø!» Men det lille ordet «i verste fall» kom fra Evas eget hjerte, som allerede var begynt å bli usikkert på hvor alvorlig Gud mente sin sterke advarsel.

Derfor svarer nå også slangen ennå mer djervt: «Dere kommer slett ikke til å dø! Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt». Her tar slangen det djerve skrittet videre med helt åpent å motsi Gud: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Men han kommer også med en klart bevisst og meget slu tilføyelse - som fornuften kan godta: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes.....»

Her ser vi hvordan djevelen taler på sitt kjente vis, blander løgn og sannhet om hverandre, kaster fram tvetydigheter og lysende løfter, alt med en selvsikkerhet og bestemthet som om det var Gud selv som talte.

Legg først og fremst merke til: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Det er det gamle våpenet djevelen til alle tider har brukt til å forføre hele verden; å gi mennesket en kjødelig selvsikkerhet: «Dere kommer slett ikke til å dø!» Dette er fristerens første og sterkeste budskap: «Det er ingen fare, intet ondt kommer til å ramme dere, alt skal nok gå godt!»

I Mat 27:3 forstår vi at når djevelen fikk overtalt Judas Iskariot til å forråde Jesus, så er det akkurat dette han må ha forsikret ham om, at «det skulle ikke føre til noe farlig», det ville ikke komme så langt for Jesus at han kunne bli dømt og drept. For nevnte vers forteller at «da Judas så at Jesus var blitt domfelt, angret han». Nå våknet han. Nå først så han hva han hadde gjort. Dette hadde han aldri regnet med kunne skje. Nå var det slutt på gleden over de tretti sølvpengene. Nå var det angst, nød og fortvilelse som herjet med ham.

Slik er det djevelen pleier gå fram. Hvor forskrekkelig vil det ikke bli for mangfoldige tusen som våkner for sent. De kjente Herrens ord: «hvis dere ikke omvender dere..», «uten at en blir født på ny...», «så skal dere alle sammen omkomme...», «.. så skal dere dø i deres synder...». Men de satte sin lit til djevelens: «Dere kommer slett ikke til å dø...» Og på denne løgnen som var sådd i hjertene deres fortsatte de bare et liv i sin u-gjenfødte tilstand. Hvor forskrekkelig blir det ikke for alle disse når de en gang våkner!

Legg så også merke til den bevisste tvetydigheten i slangens listige ordvalg: «Men Gud vet at den dagen dere eter av det, vil øynene deres åpnes, dere vil bli slik som Gud og kjenne godt og ondt».

 

Her ser du den «hvitkledde» djevelen

 

Her står han fram, omskapt til en troverdig lysets engel. Han sier ikke: «Dere skal slett ikke bry dere om noe av det Gud sier..!» Nei, tvert imot tar han nettopp Gud til vitne på det han har sagt, og legger liksom Guds ord til grunn for hva han sier. Han vil til og med utlegge nærmere for dem hva Gud måtte ha ment med det navnet han gav treet. Når Gud bød menneskene ikke å ete av dette treet, kalte han det «treet til kunnskap om godt og ondt».

Nå sier djevelen: «Gud vet... Gud har med selve treets navn erkjent at gjennom frukten av dette treet får en kunnskap om godt og ondt - den kunnskapen Gud selv har - -. Slik at den dagen dere eter av det, så skal også dere bli lik Gud og kjenne godt og ondt. Dette er jo alt sammen bare utmerkede saker; bli som Gud selv.... eie samme visdom, samme kunnskap som ham! Dette kan da ikke være noe som helst ondt! Når så alt dette nettopp er noe Gud vet, er det jo helt umulig at han, den omsorgsfulle, omtenksomme Far, kan ha ment å forby dere å ete av et slikt tre!» Slik har noen oppfattet Satans dybder i dette tilfellet.

Andre mener at Satan her har villet så mistanke om at Gud har vært misunnelig på menneskene, kunne liksom ikke unne dem å bli så lykkelige og trygge - at de altså ikke burde få en så viss og fast tro på Guds kjærlighet og velvilje overfor dem. Begge meningene kan vel stå side om side. For Eva kunne i alle fall, ut fra det slangen sa, trekke den sluttsats: «Vet Gud at hvis vi eter av denne frukten, så skal våre øyne åpnes...., så kan han ikke ha gitt oss noe forbud mot å ete av den. Vi må ha misforstått det han sa, for hvordan kunne en slik advarsel stemme overens med hans godhet og kjærlighet? Har han derimot virkelig forbudt oss å ete frukten av dette treet, så kan det ikke bety annet enn at han er misunnelig overfor oss.

Se nå her Satans dybder! Det han nå sier er jo egentlig mye verre enn innledningen. For her har han, i sin klare løgn, blandet inn sannheter - men som han forvrenger og tåkelegger med de tvetydige formuleringene han bruker.

Han lover f.eks.at «øynene deres skal åpnes». Dette kunne oppfattes som at de skulle få en helt uvanlig visdom og innsikt. Men selv tenker han uten tvil på den forferdelige erfaringen de da vil komme til å få med synden og straffen for synd. Videre sier han egentlig: «Dere blir som guder». Ordet i denne formen brukes også om englene, men ikke minst om den sanne Gud. Dette oppfattet Adam og Eva helt sikkert som de tre guddommens personer - at de altså skulle bli lik Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Men djevelen tenkte nok at det var englene, de falne, som menneskene - gjennom synden - skulle bli lik, osv.

Dette er akkurat djevelens vis å utlegge Guds ord på; forvrenge og tåkelegge det på så fin en måte.

Det som likevel er det mest framtredende i denne fristelsen, er hvordan slangens gift bygger opp selvsikkerhet, selvopptatthet og frigjørelse fra Gud og hans ord. Det er dette som satte så dype merker etter seg i alle Adams barn, så det fremdeles i dag er den egentlige hovedkilden til alt åndelig forderv, alle de sterkeste fristelser og de dypeste fall.

Allerede i slangens første ord: «Har Gud virkelig sagt: Dere skal ikke ete av noe tre i hagen?», ligger den tanken bak: Dere, - dere, Guds barn - dere, Guds herligste verk, - dere, som skal herske over hele jorden - - skulle dere ha et slikt band på dere? Skulle ikke dere være fullstendig frie i alt? osv.

Men ettersom slangens dristighet vokste, sier han etter hvert uttrykkelig: «Dere skal bli slik som Gud», eller «guder». Og akkurat dette: «Dere skal bli slik som Gud» - altså ikke gjennom noen Guds nåde og gave, men gjennom sin egen «kunnskap om godt og ondt», gjennom et eget tiltak, sin egen gjerning. Dette gikk dypt inn i menneskene og satte dype spor etter seg i hele Adams slekt, som den dag i dag stadig stikker fram.

Men det er unektelig også betydningsfullt at slangen vekket opp et kunnskapsbegjær, som ganske markert bidro til dette store og forskrekkelige fallet. Luther sier: «Det er djevelens naturlige gift at menneskene vil være klokere enn det Gud skapte dem til». For det første er det vanligvis ingen ting som fører menneskene mer på avveie i åndelige saker, og gjør dem så sterkt fiendtlige overfor Gud og hans veier, som den innbilte visdommen. «Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer», selv når de virkelig hadde det største forråd av kunnskap.

Apostelen sier at «kunnskapen oppblåser». En stor rikdom på forstand og kunnskap blir den største fristelsen til selvsikkerhet og selvklokskap. Og dette, mer enn noe annet, er det som gjør mennesket uimottakelig for Guds visdom. «Gud står de stolte imot», 1Pet 5:5, og skjuler sitt lys for «de vise og forstandige», Mat 11:25.

Men når Gud står imot noen, da er det slutten for det mennesket, da faller det fra den ene dårskapen til den andre. Luther sier: «Da får det en «visdom» så det anser for rettferdig det som er synd, og ser det som den største visdom, det som er den verste dårskap. For så langt pleier djevelen drive saken, at jo mer fjernt menneskene kommer fra Ordet, jo mer lærd og vis synes de at de er».

Dessuten framstår da ofte de svarteste fristelsene bare som nyfikenhet eller nysjerrighet. Dels er det et begjær hos menneskene å få kunnskap om alt som er forbudt. Dels er det slangens røst som sier: Det kan være nyttig for deg å ha litt mer erfaring om slikt, så du vet mer om det... eller gjenom synd blir litt mer ydmyk - osv.

Med en slik blanding av sannhet og løgn har den gamle slangen fanget og myrdet mang en sjel. Oppmuntring til synd kommer alltid fra djevelen, selv om han pakker det inn med visse sannheter.

Men vi går igjen til teksten. «Kvinnen så nå at treet var godt å ete av, at det var en lyst for øynene - et prektig tre, og det kunne gi forstand. Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt». Her har vi en oppsummering av alt det som beveget kvinnen til å synde: Først at «treet var godt å ete av, og en lyst for øynene». I dette ligger selve begjæret, det som tiltrekker synden. Dernest at det var «et prektig tre», for det gav forstand. Her ser vi frukten av djevelens budskap.

Nå var det så langt fra at Eva tenkte på Guds advarsel og frykten for straff, så hun tvert imot så det som svært nyttig å ete av den forbudte frukten. Så langt kan djevelen forføre mennesket! Og her har vi de to hovedfargene han alltid utsmykker synden med i fristelsens stund. Nemlig først: Den er prektig/vidunderlig, smaker vårt kjød særdeles godt. Dernest: Den er slett ikke farlig, men tvert imot noe vi trenger.

I de samme skjønne fargene lyste også synden for Judas, når djevelen hadde sådd tanken i ham om å forråde Jesus. Vi kan tenke oss hvordan det stadig har hvisket inni ham: «Tenk! tretti sølvpenger! Tenk hvor mye nyttig og all den nytelse du kan få ut av disse pengene!» For det andre: «Ingen fare! Jesus er uskyldig, og vi har da en lov som gjør at han ikke kan dømmes skyldig! Og igjen, først og sist: Tenk! tretti sølvpenger!»

Akkurat slik gikk det så også her med Eva; hun så på treet - så på den forbudte frukten, det som tiltrakk synden. Dette var «prektig»/vidunderlig», og hun hørte på slangens røst som forsikret henne om at «Dere kommer slett ikke til å dø!» Og treet blir mer og mer vidunderlig, jo lenger hun ser og hører. Da gikk det som apostelen sier: «Når lysten har unnfanget, føder den synd. Men når synden er fullmoden, føder den død», Jak 1:15.

Guds ord fortsetter her med at: «Så tok hun av frukten og åt. Hun gav også sin mann, som var med henne, og han åt». Å, for en forskrekkelig stund! Hun tok - tok den frukten som Den allmektige, den store, gode Gud hadde forbudt dem å ete. Hun tok - hun åt - og hun gav sin mann - og han åt. Nå var det gjort. Og hva var følgen av dette?

 

Syndefallets følger I

 

«Da ble begges øyne åpnet, og de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet. Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen»,          1Mos 3:7-8.

Se der er nå døden! Den døden Gud hadde omtalt slik: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø!». Nå flykter de for Gud, nå gjemmer de seg for deres himmelske Far. Så var nå det Gudgitte sammenvokste samfunnet mellom dem og deres omsorgsfulle Far brutt. Den herlige barnets fortrolighet, som de hadde levd i med deres Far, var nå borte. Fryden over Guds nærvær, kjærligheten til ham og fortroligheten overfor hans ord og hans hjerte var med ett forsvunnet. Guds gode Ånd og den rette kunnskap om Gud og hans vilje, det rene og villige sinnet, kort sagt: Guds bilde både i forstand og i hjerte - alt var forsvunnet.

Og i stedet for alt dette hadde et grufullt djevelens bilde inntatt deres sinn, hvor det nå var redsel for Gud, en forferdelig blindhet, forvirring og alt mulig ondt i tanker og hjerte, som vi snart skal se av teksten.

Slik så det nå plutselig ut hos disse to menneskene - som like før var så gode, hellige og lykkelige. Dette var døden! som Skriften sier: «Kjødets attrå er død», Rom 8:6. Akkurat dette er det som er den åndelige død, når «deres misgjerninger skiller mellom dere og deres Gud», Jes 59,2. Synden skaper skille mellom sjelen og Gud. Akkurat som den legemlige døden, hvor sjelen skilles fra legemet.

Der troen eller den barnlige tilliten og samfunnet med Gud opphører, og sjelen blir brydd, fremmed og vendt bort fra ham, ikke lenger søker ham, men rømmer bort fra ham - det er dette som er døden. Når dette blir følgen av en synd, da skjer det apostelen sier: «når synden er fullmoden, føder den død». Slik skjedde det her med Adam og Eva; de flyr bort fra Gud.

«Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn mellom trærne i hagen». Møte Guds åsyn, at Gud kom til dem og var sammen med dem, det hadde alltid tidligere skapt den største fryd og fred hos dem. Nå skjuler de seg og er redde når de hører hans røst, selv om han slett ikke kommer på noe forskrekkelig vis. Han kommer jo ikke med storm, torden og lyn, som på fjellet Sinai. Heller ikke kommer han i mørke natten, men på lyse og vakre kvelden, «da dagen var blitt sval» og vinden bare svakt rører ved lauvet rundt om i Paradis; da rømmer de for sin Far.

Å, Adam og Eva, hva er det som nå har skjedd? Hvorfor rømmer dere fra deres barmhjertige, kjærlige, himmelske Far? Men slik er syndens frukt. Her fullbyrdes med Adam og Eva det som Moses hadde sagt ville skje, når han i 3Mos 26:36 taler om den straff som blir følgen av synd, at «lyden av et lauvblad for vinden vil jage dem. De skal flykte som en flykter for sverd, og falle skjønt ingen forfølger dem». Og denne hjertets skrekk for Gud har gått i arv hos alle deres barn, som resultat når de faller. For det er fremdeles menneskets kjente natur å skjule seg for Gud og skjelve, så snart samvittigheten vekkes opp. Og ennå sterkere når et større syndens fall er skjedd. Da blir menneskene så forvirret og elendige at de ikke kan røre seg.

Å, for et forferdelig fall! Tidligere hadde Adam og Eva en så trygg tillit til Gud, ja, et så glad og frydefullt hjerte, at de ville ikke en gang ha fryktet om de hadde sett himmelen falle ned. Men nå flykter de straks de hører den gode Guds røst. Å, for et fryktelig fall! Fra det mest tillitsfulle, trygge og frydefulle forhold til Gud - falle i en så forskrekkelig frykt at menneskene skyr Guds ansikt mer enn de skyr djevelen selv, om de så ham levende foran seg!

For nå flykter ikke Adam og Eva for djevelen. Nei, det er for Gud, deres skaper, de flykter. Nå anser de Gud for strengere, og frykter for ham mer enn for djevelen. Derfor er denne frykten egentlig flukt, avsky og frafall fra Gud. Dette er hva vi skal merke oss om den forskrekkelsen som følger av synden.

Så vil vi gå litt nærmere inn på teksten igjen. Vi leser at: «Da ble begges øyne åpnet». Legg merke til at straks synden var fullbyrdet, så ble deres øyne åpnet. Da så de hva de hadde gjort, da var det slutt på slangens fortsatte bedrageri. Da hersket det straks forskrekkelse, angst og nød.

Dette er en karakteristisk skildring. Akkurat slik foregår det også i dag. Når synden er fullbyrdet, da trenger ikke samvittigheten sove lenger, nå får den våkne. Og nå blir synden «overmåte syndig», Rom 7. Nå ser mennesket hvor forferdelig det er i seg selv. Nå står det forvirret, redd, skamfullt og skjelvende framfor Gud.

Nå ser vi at «de skjønte at de var nakne. Så flettet de sammen fikenblad og bandt dem om livet». Tidligere hadde de levd et så hjertelig problemfritt liv, som spedbarn, så de ikke en gang tenkte på å være sjenert overfor hverandre fordi de gikk nakne. Nå var det ikke lenger slik, nå hersket synden i alle deres lemmer. Nå var deres sinn ikke lenger rent og uskyldig, nå behøvde de klær. Slik lærte de synden å kjenne.

Her ser vi hva det betød at det ble kalt «treet til kunnskap om godt og ondt». Det var ikke selve frukten på treet som hadde en slik virkning at øynene deres ble åpnet, og de ble fylt med skrekk og angst. Det var Guds forbud og ulydighet overfor dette, som hadde slike virkninger. Som Luther sier: «Adam setter nok tennene sine i eplet. Men i virkeligheten setter han tennene i en tagg som heter Guds forbud, og ulydighet mot Gud».

Derfor ser vi i «treet til kunnskap om godt og ondt», og i selve det navnet, akkurat det Paulus forkynner i Rom 3:20: «ved loven kommer erkjennelse av synd». Dette skjer på to måter. Først ved at loven med sine bud og forbud vekker opp begjæret, som apostelen sier: «Begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære! Men synden benyttet seg av budet og vakte alle slags begjær i meg. For uten lov er synden død».

Slik gikk det også her. Hadde ikke Gud forbudt Adam og Eva å ete av dette treet, så hadde vel slangen aldri vekket opp noe begjær hos dem etter den frukten. Men nå har den sæd slangen plantet i dem så til de grader inntatt hjertene våre, at hele vår natur begjærer akkurat det som forbys oss.

Dette slangens arvestoff, syndens sæd og rot i hjertene våre, ligger der stille, dødt og uvirksomt - inntil et bud reiser seg foran oss. Da vekkes slangens sæd i oss til kamp og fullt engasjement mot budet, som Paulus stadfester i ordet vi nettopp nevnte, og alle vakte sjeler så bittert får erfare. Derfor heter det også: «Syndens kraft er loven», 1Kor 15.

Det andre loven gjør for å åpenbare synden, er at den, som i et speil, viser oss hva som er ondt og urent, tukter og fordømmer det, og knuser dermed synderen. Om alt dette sier Luther: «Loven åpenbarer synden og gjør den levende, mens den før loven blir åpenbart for oss ligger som død og sovende. Når loven kommer, da blir øynene åpnet så menneskene innser hva Gud krever, og den straff han har forkynt for overtrederne. Når nå dette skjer, at loven hersker og blir sterk i samvittigheten, da får vi det rette kjennskapet til synden. Men det kan ikke et menneskes hjerte tåle, om ikke Gud kommer med sin hjelp; evangeliet. Derfor har det sin betydning, det Moses sier om at når de hadde ett frukten fra kunnskapets tre, da så de at de var nakne. Slik går det til også i dag. Derfor er loven fremdeles et kunnskapens tre på godt og ondt».

«Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen da dagen var blitt sval». Hva kan det være vår kjære Gud nå vil i hagen? Hva er hensikten med å komme akkurat nå, på selve syndefallets dag?

Visst nok refset han synden - han unnskyldte den ikke, kunne ikke endre dommen han hadde talt til dem. Men han hadde likevel «fredstanker» han ville åpenbare for sine forskremte barn. Det var for å forkynne sitt råd til frelse han egentlig kom.

Med syndens tukt hadde han bare understreket det han fra først av hadde sagt og advart mot, som Adam og Eva allerede dypt nok hadde erfart. Nå har han derfor først og fremst et annet ærend - noe som var helt nytt og ukjent for dem. Nå taler han om «kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode», hevne det de hadde vært usatt for, og lege og gjenopprette det de hadde mistet i slangens bedrag og deres fall i synd.

Dette er deres barmhjertige Fars egentlige ærend, når han på selve syndefallets dag, mens solen er i ferd med å gå ned, kommer til dem i hagen. Hans ømme hjerte kunne ikke la sine fortapte barn ligge der mellom trærne i angst og skrekk hele natten og tenke på Guds vrede og at de «skulle dø», uten å ha det minste håp om trøst. Derfor kom han straks til dem, samme dag, der de skalv og skjemtes.

Han som senere lærte oss å «ikke la solen gå ned over vår vrede», gav her selv det første eksemplet på sitt eget forsonlige hjertelag. Kristus har også selv åpenbart for oss at Gud har et hjerte som ikke kan la sine barn ligge og rope til ham «dag og natt» uten å få hjelp og trøst, hva så nøden enn gjelder, - «er han sen når det gjelde dem?», Luk 18:7. Skulle han da være sen med å hjelpe sine elskede, men nå falne barn? Skulle de nå stå der uten håp i all sin fortvilelse og angst på grunn av hans eget ord?

Som allerede sagt: Jovisst refset han synden, visst stadfestet han sin dom. Men samtidig forkynte han likevel det frelsens råd som var besluttet: «Kvinnens ætt skal knuse slangens hode». Og hvor herlig de tok imot dette, det ser vi av hvordan Eva, når hun får sin første sønn, roper ut: «Jeg har fått Herrens mann!»* Hun trodde straks at nå hadde hun fått den frelseren Herren hadde lovet, «Herrens mann» var kommet. Av dette ser vi at løftet var forkynt tydelig nok til å gi dem trøst og håp.

Her må vi nå se at Guds nåde og kjærlighet er en fullstendig uforskyldt, fri kjærlighet som tilbys oss, helt uavhengig av oss. Her var det største lovbrudd, og ingen tegn på verken omvendelse, anger, bønn osv.

Adam og Eva hadde i fristelsens stund alle muligheter for å motstå det onde; en lys og ren forstand, et rent hjerte og en fri vilje. De hadde dermed bare utvortes fristelser - likevel brøt de sin Fars forbud. Og når fallet var skjedd, søkte de ikke Gud for å bekjenne sin synd og be om forlatelse. Nei, tvert imot flykter de nå bort fra Gud og gjemmer seg bak trærne i hagen. Når så Herren taler til dem, hører vi bare deres selvforsvar, unnskyldninger og bitre beskyldninger mot Gud selv, som om han skulle være skyld i fallet. Adam sier: «Kvinnen som du - du - du har gitt meg, bedrog meg!» Så fordervet var nå hjertene deres blitt.

Alt dette visste Herren, men likevel - selv om deres synd og ondskap var så stor - kom den barmhjertige Far med en slik kjærlighet og oppsøkte dem for å forlikes med dem og trøste dem.

Å, her ser jeg det guddommelige hjertet. Her ser jeg at Guds kjærlighet er en oppsøkende kjærlighet som tilbys, helt uavhengig av noe som helst forhold hos synderen. Den strenge, Guds rettferdighets dom kunne ikke trekkes tilbake - syndens lønn var døden. Men den guddommelige barmhjertigheten hadde funnet et råd som kunne både tilfredsstille Guds rettferdighets krav, og samtidig frelse synderen: En kvinnes sæd (ætt) skulle komme og gjenopprette det som var skjedd ved fallet - «i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt», Ef 1. På dette grunnlag stod barmhjertigheten fri til å utøses over dem som hadde falt.

Derfor kommer han nå her, på syndefallets dag, og løper etter den fortapte sønnen, hans «livs sønn» som hadde fallt, «Derfor røres mitt hjerte av medynk med ham, jeg må forbarme meg over ham, sier Herren».

Ja, her bør vi da virkelig nøye merke oss dette første store eksemplet på Guds uforskyldte nåde. Mens vi tvert imot går og veier og måler graden av våre synder eller vår omvendelse, anger, bønn osv., og dømmer ut fra dette hvordan det står til med Guds nåde mot oss. Å, for et dypt fall! Se disse grufulle følgene av syndefallet i vår sjel, at den er så bundet i mørke og vantro!

Du sier: «Min synd er så forferdelig, så utilgivelig. Jeg kjente jo Guds vilje, men gjorde det helt motsatte». Stakkars deg! Så sterkt tvinges du, du er ikke fri, du er «solgt under synden», Rom 7. Adam, derimot, var fri - og syndet likevel. Han kjente også Guds vilje, men handlet tvert imot den. Og likevel løper den barmhjertige Faren etter sin fortapte sønn.

Du sier: «Jeg har ingen rett anger over min synd, og kan ikke be rett». Svar: Adam og Eva unnskyldte rett og slett sin synd, bad ikke med et eneste ord om forlatelse. Likevel kommer den barmhjertige Gud og tilbyr dem nåde og forlikelse. Guds kjærlighet er altså fullstendig fri, uforskyldt og uavhengig av hvordan det står til med synderen. For Guds kjærlighet bygger på en annens fortjeneste og bønn, «kvinnens sæd», «Herrens mann», «Guds Lam som bar verdens synder».

Den som ikke tror på ham, ikke stopper opp, lytter til Herrens røst og lar seg forsone med Gud, men holder seg borte fra ham, han er og blir for evig borte. Men hver den som tror på ham, hører Guds røst, og lar seg både tukte for synden og trøstes med «kvinnens sæd», han «skal ikke gå fortapt, men ha evig liv». Selv om han kjenner alt mulig ondt i sitt hjerte - som vi ser det her hos Adam. Ja, om så hele syndefallet og all slangens gift kokte i ham!

 

Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor er du?

Gud kalte på Adam. Han overlot ham ikke, i sin vrede, til seg selv, men oppsøkte ham og kalte ham til seg. Slik er Guds sinnelag. Men det har vi talt mer om tidligere. Gud kommer i hagen, når dagen var blitt sval, og roper til Adam: Hvor er du? Hvorfor skjuler du deg? Hva er det som nå har skjedd? Før kom du jo alltid åpen og glad imot meg - nå gjemmer du deg! Hva er årsaken til det?

Slik begynner Herren og forsøker å vekke ham opp til selverkjennelse. At nettopp dette lå i Herrens spørsmål, ser vi av Adams svar. Herren hadde bare spurt: «Hvor er du?» Men Adam begynner straks å forklare hvorfor han gjemte seg. Se v.10.

Her har vi det første eksemplet på Guds kall til en synder på denne jord. Dette er første gang en synder vekkes til omvendelse. Herren begynner med å knuse ham. For i disse ordene: Hvor er du? ligger, som Luther sier, lovens røst i samvittigheten, eller lovens oppgave og siktemål, som er å overbevise synderen om hans falne og ulykkelige tilstand.

Vi vet at ingen skapning er usynlig overfor Herren, men alt ligger nakent og bart for hans øyne, Heb 4:13. Når så Herren likevel roper: «Adam, hvor er du?», så vil han dermed si: «Nå kommer jeg for å høre hva du har å si. Kom fram og svar meg ansikt til ansikt: Hva er det som har skjedd med deg? Hvor er det blitt av deg? Hvor er nå det Guds herlige bilde som skulle råde over jorden? Tror du at jeg ikke ser deg? Du forsøker å holde deg skjult for meg, men hvor har du tenkt å ta veien?» Det var dette som egentlig lå i Herrens: Hvor er du? Derfor kom også Adam straks fram og begynte å forklare seg.

Ja, her har vi denne kallende røsten, dette ropet: «Hvor er du?» som hver eneste synder skulle merke fra Gud. Dette første eksemplet gjelder for alle Adams barn så lenge denne verden står. Først og fremst er det et faderlig rop til Guds barn, når de har falt. Allerede tidlig merker de små barna, når de har syndet, en stemme i sitt indre: «Hva har du nå gjort?» - så lenge ikke den gode Ånden overdøves av forfengelighetens og vellystens larm.

Men det er ikke minst noe alle levende Guds barn daglig kjenner - dette dype ropet: «Hvor er du?» Når de f.eks. er blitt overlistet av synd og har falt, så kjenner de straks ropet som uroer dem: «Hva har du nå gjort?» Eller når det skjer at de har blandet seg med denne verdens barn, i svakhet, menneskefrykt, eller for tvert imot å behage mennesker deltar i lettsindig snakk, og på en eller annen måte i ord eller gjerning fornekter sin Herre. Da får de straks, som Peter, et gjennomtrengende blikk fra Frelseren, som ser inn i hjertet deres, og spør: «Hvor er du?» «Å, hva har du gjort?»

Dette er alt sammen den store, gode vennens «slag på skulderen», han driver oss til omvendelse - en erfaring mer verd en alt verdens gull. Stakkars! Å ja, stakkars den kristne som ikke får det blikket, de ropene i sitt indre!

Dernest er dette et rop som vekker opp de åndelig døde, som lever uten Gud i verden. Midt i syndens og de verdslige lystenes hager roper det ofte i deres indre: «Hvor er du? Det står ikke rett til med deg! Du trenger å omvendes!»

Når de så en gang blir omvendt til Herren, bekjenner de at de både titt og ofte merket dette ropet, at det var Herren som kalte på dem. Det uroet dem når de ble truffet, spesielt «når dagen var blitt sval», når fornøyelsen er slutt og alt rundt dem blir stille, de er alene, det lir mot natt, da roper det i deres indre: hvor er du?

Eller de hører Ordet forkynt, de kommer ansikt til ansikt med Gud ved nattverdsbordet - da roper stemmen i deres indre ofte om deres synder, om omvendelsen det ikke ble noe av, at nå må det skje: «Hvor er du? Tiden flyr avsted, når skal du omvende deg?» Og den som ikke i en rett omvendelse vender tilbake til Gud, skal vite at én gang må du likevel, om du vil eller ikke, komme fram for Guds åsyn. Ja, en gang, før eller senere, her i livet eller i evigheten, skal hvert eneste menneske høre dette ropet, så det skal gå gjennom marg og ben: «Hvor er du? - hva har du gjort?»

For det er umulig at noen synder skal unngå en gang å møte den allmektige, hellige Gud. For ham er ingen skapning usynlig, alt er «nakent og bart for hans øyne», Heb 4. Derfor: Vær ikke selvsikker! Gud drøyer kanskje med straffen og tier, som om han ikke i det hele tatt så syndene dine. Men én gang skal du høre hans røst. Dette sier han selv: «Du som hater tukt og kaster mine ord bak deg..... Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne»,    Sal 50.

Derfor sier apostelen: «Herren kommer. Han skal føre fram i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd», 1Kor 4:5. Videre sier Skriften: «Tenk ikke: «Jeg har nok syndet tidligere, men intet ondt rammet meg. For Herren er langmodig, men han lar deg ikke bli ustraffet. Og vær ikke så sikker, om han ennå ikke har tuktet deg for din synd, så du tror du bare kan fortsette å synde. Tenk heller ikke: Guds miskunn er jo så stor, han tukter meg nok ikke, jeg kan bare synde så mye jeg vil. Snart kan hans vrede være over oss - like sterkt som han er nådig», Sirak 5:4-7.

Der det er synd, der vil det være sorg - enten her i livet den «bedrøvelse som er etter Guds sinn, som virker omvendelse til frelse», eller etter dette liv - en evig gråt.

Som nevnt tidligere: Det vi ser her, det gjelder til alle tider og for alle Adams barn. Hver og en må komme fram for Herren og gjøre opp sin synd mens de lever. Hvis ikke, så må de møte ham i evigheten. Saken er at vi er alle syndere; det er ingen forskjell. Skulle vi dømmes etter det, så ble intet kjød frelst. Forskjellen er bare den at noen holder seg alltid borte fra Gud og kommer ikke i nådens tid for å søke å motta nåde. Kristus sier: «Dette er dommen (årsaken til fordømmelsen) at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset, for deres gjerninger var onde», Joh 3.

Kommer vi derimot til lyset, og gjør opp våre synder med Gud, da blir alt vel, om vi så var de mest forferdelige syndere. Som Herren sier - Å, om vi kunne ta disse ordene til hjertet! - «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull», Jes 1. Det samme sier Kristus i Mat 18, når han forteller om kongen som kalte sine tjenere fram for å gjør opp sitt regnskap overfor ham. Da var det en som kom fram, som var skyldig ti tusen talenter. Men han fikk likevel hele gjelden ettergitt når han kastet seg ned for kongen og ba om det.

Slik vil også Herren være med oss, når han kaller oss til å gjøre opp vårt regnskap.

«Og Adam sa: Jeg hørte deg i hagen, og da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg gjemte meg». Legg merke til Adam nå! Han nevner ikke et ord om noe syndefall -. I stedet nevner han andre årsaker for at han skjulte seg, for å unngå det ømtålige spørsmålet om synden.

Først er det Guds røst som har vært så forskrekkelig at han ble drevet avsted på flukt - mens han jo tidligere så ofte hørte den samme røsten, og aldri flyktet for den -! Så forvirret, så dåraktig og falskt taler han nå.

For det andre nevner han nok også noe om seg selv, men vel og merke bare det at han var naken. Han taler altså om alt annet, bare ikke om sin synd. Og han taler bare om det som Gud har skapt - om det nakne legemet som Gud hadde skapt, og om Guds røst - men fremdeles ikke et ord om sin synd. Se hvordan Adam nå har blitt! Slik var nå mennesket!

Dette er første gang vi hører en synder tale. Det rene, gode mennesket fantes ikke lenger på jorden. Det er ikke lenger den samme Adam som før. Nå er det et helt annet menneske som er fullt av synd og all annen dårskap. Nå er Paradisets herlighet borte.

Men hva gjør nå Herren? Når Adam overhodet ikke vil komme inn på sin synd, møter Herren ham med hans egne ord, og sier:

Hvem har sagt deg at du er naken? Har du ett av treet jeg forbød deg å ete av? Med dette vil Herren si: Du har jo også før vært naken, men aldri følt at du burde skjemmes over det! Hvordan kan du da nå ha fått denne oppførselen bare på grunn av ditt nakne legeme? Har du ikke ett av det treet jeg forbød deg å ete av? Har du ikke syndet mot meg?

«Adam svarte: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt». Her kommer Adams forderv og ondskap ennå tydeligere fram i lyset. Han har fått et direkte spørsmål om han har syndet. Derfor kan han ikke lenger unngå å tale om saken. Men hva gjør han? Han har ikke ett ord i sann erkjennelse, men søker bare å unnskylde seg: Kvinnen som du gav meg, er hele årsaken til at jeg åt.

Her har vi det første som klart kjennetegner de falne menneskene; at de ikke vil vedkjenne seg sin synd, men bare forsøker å bevise sin uskyld.

Når så Herren straks vender seg til kvinnen og spør: «Hva er det du har gjort?», så har hun den samme tendensen som Adam, hun taler på samme måte - om hvordan hun er blitt forledet av en annen -. Hun sier: Slangen dåret meg, og jeg åt.

Denne tendensen er så karakteristisk for menneskenes natur, at vi til og med finner det hos de minste barna, så snart de begynner å tale. Har de gjort noe aldri så lite galt, så forsøker de straks å få skylden over på en annen. Disse unotene finnes hos dem før de på noen måte kan ha lært det av andre; det er medfødt. Denne vår natur avdekkes stadig, i større eller mindre grad. Først overfor mennesker, at ingen vil ta skylden på seg, ingen vil bekjenne sine unoter, men søker å dekke over eller forsvare dem, - selv om en i sitt indre erkjenner seg skyldig. For det andre overfor Gud; at en aldri vil stille seg åpen overfor hans dom og gi ham rett overfor seg, men alltid søker å unnskylde og forsvare seg, som er det som ligger bak all selvsikkerhet, ubotferdighet og manglende fred med Gud.

Men blir så mennesket hardere angrepet og presset av Guds lov, da øker ondskapen ennå mer. Da blir mennesket bittert overfor Gud selv, som skapte oss og gav oss sin lov. Dette er det neste vi finner i Adams svar. Han ikke bare unnskylder seg selv, men vil skyve skylden over på Gud selv, når han sier: «Kvinnen som du har gitt meg, gav meg...» Her merker vi tydelig hvordan han vil anklage Gud for at han har gitt ham kvinnen.

Han kunne jo ellers bare sagt: «Kvinnen, min hustru», - for det fantes jo da ingen annen kvinne -. Men han tilføyer bevisst: «som du har gitt meg». «Derfor», sier Luther, «er disse ordene full av uvilje og sinne overfor Gud. Som om han vil si: «Denne elendigheten har du selv kastet på meg. Hadde ikke du gitt meg kvinnen, men heller gitt henne sin egen hage, så hun ikke hadde bodd her hos meg, så ville jeg nå vært uten synd. Men at jeg nå har syndet, det er din egen skyld, fordi du gav meg denne kvinnen».

Se denne grufulle ondskapen som nå har inntatt mennesket - som like før var så rent og godt! Nå burde jo Adam ha løpt mot sin barmhjertige Far, kastet seg ned for føttene hans, med bitre tårer bekjent sin forferdelige synd, og bedt om tilgivelse. I stedet begynner han først med falske og unnvikende svar, skylder på Guds røst og det legemet Gud har skapt nakent, som årsak til at han flyktet. Senere, når Herren spør ham rett ut om ikke han har syndet, da begynner han med konkret ordvalg å unnskylde seg. Ja, han holder til og med Gud ansvarlig for sitt fall, ettersom det er han som har gitt ham kvinnen. I stedet for å si: Jeg har syndet! sier han: Du, Gud, har syndet, som gav meg kvinnen!

Her ser vi i Adam hvordan alle mennesker er og handler når de har syndet - og så får kjenne loven taler til dem i samvittigheten, mens ennå verken evangeliet eller Jesu tro har inntatt og forandret hjertene deres.

Hvis Gud straks hadde ropt: Adam, du har forlatelse! Jeg vet du har syndet, men jeg har forlatt deg det. Da ville Adam med inderlig anger ha grått og bekjent, og virkelig forbannet sin synd og sagt: Jeg har syndet! Jeg har syndet! Barmhjertige Far, forlat meg! Men fordi håpet om forlatelse ennå ikke fantes i hjertet hans, men bare Guds dom, frykt og uro, så var hjertet hans lukket og bittert overfor Gud.

Nei, «loven kan ikke gjøre levende», den gjør ikke menneskene hellige og gode, men forøker bare synden i hjertet - «loven virker vrede». «Her» sier videre Luther: «er Adam et forbilde for alle som synder - og så fortviler over synden. De kan ikke annet enn å anklage Gud og unnskylde seg selv, for de ser Gud er allmektig og hadde kunnet hindre slike synder. Så forskrekkelig står det til med synden, når ikke hjertet i rett tid blir trøstet og ført inn på trygg grunn med løftet om syndenes forlatelse. Dette er det loven utretter når den virker alene, uten evangeliet og kunnskap om nåden. Da fører den til slutt til fortvilelse og forherdelse».

Og nå hjelper det ikke at vi ser at alt dette er galt. Vi kan ikke annet - så lenge ikke nåden, eller Guds forlatelse, har varmet opp og ydmyket hjertet. Eva så uten tvil hvor dårlig Adam lyktes med sine unnskyldninger, og burde lært av det, så i alle fall hun hadde gitt Gud all ære, bekjent synden og ydmykt bedt om nåde og forlatelse. Men nei, hun gjør like etterpå akkurat det samme som Adam, hun er ikke noe som helst bedre.

Akkurat som han hadde skjøvet skylden over på kvinnen, så skyver hun skylden over på slangen - som også er Guds skapning. Som om hun vil si: «Slangen, som du, Gud har skapt og latt krype omkring her i Paradis, han bedrog meg». Slik anklager de begge Skaperen, og unnskylder seg selv. Og slik går det fremdeles; vantroen slipper løs hele vårt legemes ulydighet. Og etter ulydighet følger unnskyldningene.

Synden vil ikke være synd eller straffes som synd, men vil hete uskyldighet. Og når den ikke lykkes i det, så anklager den Gud for løgn. Slik utvikler det seg fra menneskelig synd til en helt og holdent djevelsk synd. Og slik utvikler vantroen seg til Gudsbespottelse, og ulydigheten til å anklage Skaperen. Dette er altså den høyeste grad av synden; å hate Gud og tilregne ham synden, som om den kom fra ham. Dette er det vi ser hos Adam og Eva.

Så har vi da nå sett opprinnelsen og selve hovedkilden til all synd og forbannelse på jorden, og all den jammer og nød, all sorg og tårer som synden ble årsak til i dette jordiske livet. Vi har sett årsaken til det bunnløse forderv og den utrolig onde naturen - som vi daglig sukker og stønner over så snart vi er vekket opp av syndens søvn.

For slik som foreldrene var, slik ble også barnene! Derfor står det i 1Mos 5:3 ganske bemerkelsesverdig. «Adam fikk en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde».

Det dype ordet: «...da skal du visselig dø», innebar så markert at Guds bilde er totalt utdødd i menneskene, så det ikke lenger fantes i hele menneskeslekten. Derfor var det bare den falne Adams bilde som fantes i hans barn. Kristus forklarer syndefallet og arvesynden slik: «Det som er født av kjød, er kjød», Joh 3:6. Akkurat som i et kar fullt av leire, der også hver enkelt liten bit er bare leire, og en kvist av et tornekratt også er full av torner, slik er alt som er født etter Adam blitt samme fordervede slekt. Av kjød kommer bare kjød, «Det er ingen forskjell, alle har syndet», Rom 3.

I form, utvikling og utseende er det stor ulikhet, men arten og naturen er den samme, «Det som er født av kjød, er kjød». «Derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle - så har én manns overtredelse blitt til fordømmelse for alle mennesker, som også én manns rettferdige gjerning blir til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker»,      Rom 5.

Den som ikke vil tro at han er så totalt fordervet, skal bare prøve seg selv på Guds bud - bare én eneste dag alvorlig forsøke å fullkomment oppfylle dem. Så vil han se at han kan ikke en gang gjøre dette alvorlig, ikke en gang én time. Ikke ett eneste minutt vil han kunne elske Gud «av hele sitt hjerte og hele sin sjel og av all sin makt» osv. Nei, det er ikke mulig å gi noe en ikke har, å betale ut penger fra en tom pung.

Guds bilde et borte, det finnes ikke lenger - og slangens sæd fyller alt kjød. Derfor begynte Gud tidlig å sukke over det store fordervet i menneskeslekten - som da ennå var ung av år. Allerede i Bibelens 6. kapittel, før syndefloden, klager han over at «menneskenes ondskap var stor på jorden, og at alle tanker og hensikter i deres hjerter var bare ondskap». Da begynte Gud å true og straffe, så han også lot syndeflodens forskrekkelige straff ramme alt kjød på jorden.

Men dette førte likevel ikke til noen forbedring i menneskenes hjerter eller at ondskapen minket. Like etter syndfloden slår igjen Herren fast at «menneskehjertets hensikter er onde fra ungdommen av», 1Mos 8:21. Og slik har det så vært fra slekt til slekt. Når Herren Kristus kom til verden uttalte han selv akkurat det samme om menneskenes hjerte. Han sier: «innenfra, fra menneskehjertet, er det de onde tankene kommer: utukt, tyveri, mord, hor, griskhet, ondskap, svik, utskeielser, ondt øye, spott, hovmod, uforstand. Alt dette onde kommer innenfra og gjør mennesket urent», Mark 7:21-23, konf. Mat 15:19.

Gir ikke alt dette oss et forskrekkelig djevelbilde - eller et ormehi, fullt av «hoggormyngel». Akkurat som et glødende jern er gjennomglødet av ild, og en svamp er gjennomtrukket av vann, slik er menneskenes hjerter fylt med ormens/slangens gift. Her ligger årsaken til de rettferdiges uro, sukk og tårer. Dette er det vi først vil si om vår arvs forderv.

 

Syndefallets følger II

 

Vil vi så se nærmere på dette og ta for oss de forskjellige utgaver/skikkelser dette viser seg i, så skal vi bare legge merke til det vi daglig, innimellom ser hos oss selv, og så prøve det på Guds ord. Da finner vi f.eks. at det som klart kjennetegner hele vår natur, er å ikke frykte Gud, men leve trygt i synden. Det ligger til vår natur å ikke elske Gud, men heller elske synden, være likegyldig eller til og med misunnelig overfor Gud. Det er vår natur å ikke ha tillit til Gud, men stole på oss selv eller andre - eller fortvile helt.

Det er karakteristisk for vår natur å ikke elske vår neste som oss selv, men bare søke vår egen fordel, om det så til og med går ut over vår neste. Så er vår natur full av falske tanker og meninger om Gud og himmelske ting. Videre har vi et jordisk sinn, som foretrekker det jordiske framfor det evige. Vi er fulle av begjær - i strid mot Guds bud, og vi er ulydige overfor det Gud befaler.

Og så kan vi oppsummere at vi står uten mulighet for å kunne forandre oss selv i noe av dette. Like umulig som det er for et dødt legeme å stå opp igjen og begynne å arbeide, like umulig er det for oss å omvende oss og hellige oss - hvis ikke Gud selv kommer og med sin røst gir oss liv, og skaper «et nytt hjerte og en ny ånd i oss». For alt dette finner vi på akkurat samme måte i oss selv som hos Adam og Eva.

Se f.eks. først nærmere på vår trygge, selvsikre natur. Som vi just har nevnt, er det hver enkelts natur at vi ikke frykter Gud og ikke er redd for synden. Vår samvittighet kan nok forskrekke oss når vi synder, og gjøre at vi flykter for Gud, men vi vil likevel ikke ydmykt bekjenne vår synd og be om forlatelse.

Fra vi var små har vi lært Guds hellige vilje og bud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt» osv. I trosartiklene har vi bekjent, og fra hele vårt liv, helt fra vi ble til, sett de utallige Guds velgjerninger. Han har gitt oss legem og sjel, øyne, ører og alle lemmene. Han har bevart alt dette fra utallige farer. Han har latt alt det han har skapt stå til vår disposisjon. Kort sagt: Hans velgjerninger er utallige.

Videre vet vi at «Så høyt elsket Gud verden at han gav sin Sønn, den enbårne» som vår frelse. Den enbårne Sønnen ble et menneskebarn, ble vår bror. Så har han utgytt sitt blod til våre synders forlatelse. Han har gitt oss sitt ord og sin Ånd til vår omvendelse, trøst og veiledning. Tidlig i vårt livs morgen tok han oss opp i sin nådepakt, og så fortsatt å underholde oss med sitt legeme og blod.

For alt dette var det jo høyst naturlig at vi av hele vårt hjerte elsket så nådig en Gud, takket og opphøyet ham, var lydige mot ham og tjente ham. Men så har vi, kanskje i førti, femti år, tvert imot levd uten Gud i verden, trampet på hans bud, foraktet hans kjærlighet og levd et fritt og freidig liv i overtredelser og synder på denne verdens vis - bare fulgt kjødets og vår naturs lyster.

Av og til merket vi nok hans advarende stemme og gode Ånd talte til hjertene våre. Men vi foraktet det, fløy bare lenger og lenger bort, levde bare ennå mer fritt i synden. Og midt i alt dette fryktet vi ikke et øyeblikk for helvete. Altså et liv i trygg selvsikkerhet. Og dette er jo nettopp verdens vis, dette er vår alles natur.

Forskrekkes du over dette, kan ikke fatte hvordan vi er blitt slik? Tenk bare etter hva som er vårt opphav! Da er det ikke mer å undres over. Det

var slangens første ord til Adam og Eva: «Har Gud virkelig sagt?» Skulle dere være bundet av noe som helst bud? Og: «Dere skal slett ikke dø..» Der har du årsaken. Da forlot gudsfrykten menneskets natur. Og fra da av har den aldri vært å finne der.

Men legg merke til at nå taler vi om vår natur, ikke om hva Guds Ånd kan virke i oss! Paulus sier: «Alle er veket av. Det er ikke én som er forstandig, det er ikke én som søker Gud. Gudsfrykt er det ikke for deres øyne», Rom 3.

Men denne vår alles tydelige ugudelighet og selvsikre trygghet har vi likevel ingen som helst mulighet for å se og erkjenne - før Guds Ånd vekker oss opp. Først da blir vi kjent med vårt forderv.

Da vil vi frykte og elske Gud - men kan ikke. Da ser vi at vi, sønderknust, bør angre og ydmykt bekjenne synden, men kan ikke. Da vil vi hjertelig elske Gud, men kan ikke. Vil sette all vår lit til Gud, men nei, vi kan ikke.

Vi uroes, vi undrer oss over at vi kan være slik, tror vi må være de eneste som er så ulykkelige at vi ikke får noen ting til. Men det finnes ikke noe som så gjennomført gjelder alle mennesker; det er hele menneskehetens arv fra Adam.

For først syndet Adam selvsikkert mot Guds bud. Etterpå rømte han bort og ville ikke bekjenne synden, men unnskyldte, forsvarte seg og hyklet overfor Gud.

Undres da ikke over at hjertet ditt er fullt av selvsikkerhet, hardhet, hykleri og all mulig ugudelighet. Slik ble menneskehjertet i Adams fall, og har fra da av alltid bare vært slik.

                                                                                                                       C.O.Rosenius

 

Vi har denne gangen ikke kunnet stoppe opp ved et hovedavsnitt, men får likevel en naturlig fortsettelse av dette budskapet i neste nummer av bladet.

Roseniuslitteraturen - den rene lære!

Få også flere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

                              Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik                    Bankgiro: Bladet: 3075.10.24092           

                             Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.                            Forlaget: 3138.07.03508

                                    E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

     www.arven.net

 

                                                                                          ISBN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit