Menneskets fall og gjenopprettelse

Forts. fra forrige nummer (nr.4. aug. -07) av bladet                    

                         

Gjenopprettelsen - Løftet oppfylles

 

Da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår, Gal 4:4-5.

Og «når han trer inn i verden sier han (til Faderen): Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg - - - Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud». Slik står det skrevet i Heb 10:5,7.

Det var ikke selve offeret du ville ha, hellige Fader, men min kropp, mitt legeme, gitt til syndenes forlatelse - kvinnens sæd*, et virkelig menneske, gitt som et offer for alle mennesker. «Et legeme dannet du for meg - (ifølge Skriftene). I bokrullen er det skrevet om meg».

«Å, for en dybde av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier». «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss (tenk! tenk!), for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham», Rom 11:33, 2Kor 5:21.

«Det som var umulig for loven (Merk! det loven ikke kunne oppnå hos oss), fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3. «Så høyt elsket Gud verden ....». Men hvem er i stand til å huske alle disse Skriftens trøstefulle ord om evangeliet?

Å, måtte Gud gi oss «visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg, og gi våre hjerter opplyste øyne, så vi kan forstå hvilket håp han har kalt oss til, og sammen med alle de hellige kan være i stand til å fatte hva bredde og lengde, høyde og dybde her er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap»! Ef 1:17, 3:19.

Vi har sett Gud selv vitne om sin Sønn at han var den kvinnens sæd som skulle gjenopprette det som var skjedd i syndefallet. Hellige profeter, engler og en stor skare evangelister vitnet alle som med én munn det samme. Kristus selv, Amen det troverdige vitne, har kunngjort for oss at han var kommet for å gi sitt liv som løsepenge, sitt blod til syndenes forlatelse. Hvilken Gud, i himmel eller på jord, skulle jeg da ha grunn til å frykte mer enn denne ene sanne Gud, himmelens og jordens skaper, som slik altså selv, etter sin egen frie viljes behag hadde besluttet å frelse oss ved sin enbårne Sønn! Er ikke det sikkert og fast i evighet, så er ingenting sikkert og visst i himmel eller på jord!

Sannheten om syndefallet har jeg stadige vitnesbyrd om i alle mine lemmer. Lovens, dommens og deres truende advarsler vitner min egen samvittighet om bestandig. Men er alt dette sikkert og visst, så er det like sikkert og fast alt som står skrevet om vår frelse i Kristus.

Altså: At hele verden ble fortapt i Adams fall, det er sant. At døden kom over alle mennesker, det er også sant. At lovens hellighetskrav og strenghet fordømte oss alle til evig tid, det er også sant. At hjertet er ondt og falskt, ureint, lettsindig, hyklersk, hardt og kaldt, det er sant.

* Kvinnens sæd, slangens sæd,  Abrahams sæd.  Våre  Bibler bruker  «ætt».

 

          Men at Gud utvalgte oss i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, det er også sant. At kvinnens sæd, han som knuste slangens hode, virkelig har seiret over djevelens gjerninger, det er også sant. Det er også sant at hanble gjort til synd for oss for at vi skulle bli Guds rettferdighet i ham, 2Kor 5:21. Det er også sant at Gud i Kristus forsonte hele verden med seg selv, 2Kor 5:19. Det er også sant at vi nå alle dermed har fått nåde over nåde. Det er og forblir sikkert og visst, Gud være æret i evighet!

Derfor bekjenner vi: «Jeg tror at Jesus Kristus har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske, kjøpt meg fri og frelst meg fra alle synder, fra dødens og djevelens vold» - kort sagt: «Har knust slangens hode».

Men la oss nå gå litt nærmere inn i dette, og se hvordan den store kampen og seieren egentlig foregikk. Vi vet hvordan stillingen var: Guds lov var hellig og uforanderlig som Gud selv. Ikke den minste bokstav eller tegn kunne endres. Mennesket derimot var helt igjennom forgiftet og full av slangens sæd. Her var en evig død uunngåelig, for dommen var urokkelig: «Den som synder skal dø!»

Når så, ved vår Guds inderlige barmhjertighet, den velsignede kvinnens sæd kom for å hjelpe sin fortapte slekt, begynte dette med at han ble født under loven.

Det behaget den barmhjertige Fader å la den velsignede kvinnens sæd, mennesket Jesus Krisus (1Tim 2:5) stå som mellommann for hele menneskeslekten. Han la til grunn for sitt nåderike at «liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus», 1Kor 15:22. «Liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:19.

Kristus var det «andre menneske i nåden», den andre Adam. På samme måte som vi alle var i Adam da han ble stilt på den store prøven, der alle mennesker ble syndere, slik skulle vi også alle være tilstede i mennesket Jesus Kristus, og i ham stå overfor vår andre store prøve. Han skulle stå som «en for alle og alle i ham» overfor Guds lov. Skriften sier han «er for Guds åsyn for vår skyld», Heb 9:24.

«Når én er død for alle, så har de alle dødd. Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss». For oss. Merk: «For oss»! Her har vi grunnen til at han også måtte holde loven i vårt sted - han var «født under loven for å kjøpe dem fri som var under loven», Gal 4:5. Og videre står det: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn», Rom 8:3 osv. I vårt sted «født under loven» elsket han Gud av hele sitt hjerte, av hele sin sjel, av all sin makt og av all sin trang, og sin neste som seg selv. For på dette «hviler hele loven og profetene», Mat 22:37-40.

Først og fremst elsket han Gud over alle ting. I alt det han talte og gjorde var det Herrens vilje han fulgte. Han sa: «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg», Joh 4:34. Mot Faderen var han lydig inntil døden, ja, inntil korsets død, og tok en tjeners skikkelse på seg, Fil 2.7, osv.  Dernest elsket han også sin neste som seg selv. Alt det han gjorde mens han var i verden, gjorde han for oss. Kort sagt: Alt det loven krever, men ikke kunne oppnå hos oss, det fikk den i rikt monn av ham som var født i vårt sted under loven.

Herren «kastet alle våre synder på ham», Jes 53:6. Han ble «gjort til synd for oss», 2Kor 5:21. Å, for et veldig utsagn! For det står virkelig i grunnteksten ikke syndoffer, men synd - «gjort til synd»  - som sier at han var så fullstendig overdekket av hele verdens syndemasse at han kunne sies å være bare synd. Som biskop Hersleb over dette ordet sier: «Han ble gjort til selve synden, slik at Gud anså ham ikke å være noe annet enn synd: Gud gjorde ham så og si til en syndeklump ..... for at all Guds straff, all vrede, all helvetes grusomhet, all Satans rettighet til oss skulle på grunn av syndens skyld storme sammen i ham som et samlingspunkt og en «fellesnevner», fordi all synd nå var samlet i ham og hadde liksom her sitt eneste tilholdssted, sitt hovedkvarter».

Eller som Luther sier: «Når den barmhjertige Fader kastet alle våre synder på ham, sa han: Du skal være det alle mennesker har vært og kommer til å bli fra verdens begynnelse til dens slutt. Du skal være synderen som tok frukten i Paradis, du skal være David som drev hor og myrdet, du skal være Paulus som spottet, forfulgte og torturerte de kristne osv. Kort sagt: Du skal være det alle mennesker er, som om du alene har gjort alle menneskers synder. Vær derfor opptatt av at du betaler og gjør fullkomment opp for dem!»

Når så mellommannen på denne måten har all verdens synd, kom også lovens forbannelse over ham, d.v.s. all den Guds vrede, unåde og pine som all verdens synd fortjener. Denne kampen begynte i Getsemanehagen og var så hard at den presset ut av denne sterke helt en helt uhørt svette som ble som blodsdråper, under bønn og tårer, som av en svak, avmektig synder.

Men Guds tilregnelseslov er ikke skjemt, men det aller største alvor. Når Gud en gang kastet synden på ham, kunne han ikke en gang komme fram for Gud med noen klage, og si han var uskyldig, men måtte stå for Faderen som en stor synder, og ta imot all lovens forbannelse. Den ble fullbyrdet i døden på korset, som innbefattet all lovens forbannelse, 5Mos 21:22-23, Gal 3:13.

Her satte også døden inn sin avsluttende kamp mot livet. Døden er en allmektig fyrste over hele verden. Den seirer over konger, keisere og alle mennesker. Nå kaster den seg med all makt mot Kristus, vil beseire og oppsluke ham, og kan se ut til å lykkes i dette når Herren under sterke rop og tårer oppgir sin ånd. Men fordi det evige livet var i ham, også nå når han lot døden overvinne og drepe seg, så reiste dette evige liv seg i ham og overvant og «oppslukte»/drepte døden.

Gjennom denne Kristi uskyldige død for all verdens synd ble nå hele den store seieren vunnet, der slangens hode ble knust.

Loven hadde hentet ut alt den kunne kreve av hele menneskeslekten. Synden hadde blitt fullkomment avstraffet og dommen sonet. Døden hadde blitt overvunnet av livet. Djevelen hadde dermed mistet sitt bytte; «anklageren er kastet ned», «denne verdens fyrste dømt», og ved paktens blod ble fangene fridd ut av brønnen. For nå var en evig tilgivelse, liv, frihet og rettferdighet tilveiebrakt for alle mennesker, og engler og himmelens salige herskarer sang om seieren: Ære og lov og pris og styrke tilhører vår Gud og Lammet.

Dette er den herlige seier som Bibelen skildrer slik: «Døden er oppslukt til seier. Du død, hvor er din brodd? Du dødsrike, hvor er din seier? Dødens brodd er synden, og syndens kraft er loven. Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus!», Jes 25:8, Hos 13:14, 1Kor 15:54-57.

 

Seieren skal nemlig forståes slik:

Synden er det så fullkomment sonet for, og den er tatt bort,

så den aldri mer kan fordømme noe menneske.

Den som skal bli fordømt, vil bli det på grunn av sin vantro.

Se Joh 3:18 og 16:9.

 

Synden finnes nok ennå i alt som er av kjøtt og blod, hele verden er sunket ned i synd. Også i de troendes kjøtt koker syndens gift og strir mot Ånden, og kan overrumple, plage og tynge dem. Men merk: Synden kan aldri tilregnes eller fordømme dem! De er for Guds øyne, for evig fri fra all synd, rene og velbehagelige for Gud, som om det minste onde aldri fantes hos dem, men de var fylt av rettferdighet og hellighet. Se Ef 1:3 flg.

Loven er så fullkomment tilfredsstilt at den aldri mer får dømme over dem som tror på Kristus. Den trenger nok stadig inn i samvittigheten, plager, truer og bekymrer dem. Men i sannhet «er de ikke under loven, men under nåden».

Bekjenner vi oss som kristne, men tror vi ennå skal dømmes etter loven, da er Kristus død forgjeves for oss, da har vi intet gagn av om så Kristus døde hundre ganger for oss.

Å, for en herlig frihet! Synden skal aldri tilregnes oss, loven aldri få dømme oss, så lenge vi holder oss til Kristus.

Døden er så totalt overvunnet at selv om den ennå forskrekker oss, så er den for Guds barn bare en god søvn og en hemmelig, underjordisk vei til det etterlengtede evige livs hjemland. Djevelen er så fullstendig overvunnet at så lenge vi holder oss til Kristus, kan han ikke gjøre oss noe som helst mer enn det Gud, til vår tukt, gir ham lov til. På tross av all hans vrede og list må han nå bare tjene dem som før var hans slaver. Bare dem som selv bevisst gir seg over til ham, blir nå hans bytte.

Så er nå hele verden ved Kristi herlige seier likeså sant og rett forløst i Kristus som den er falt og fortapt i Adam. Og får likeså uforskyldt i Kristus det evige liv, som den får synden og døden i arv i Adam. Arven fra Adam ser og kjenner vi stadig i oss og i verden. Men arven i Kristus ser og kjenner vi ikke. Det kan bare forkynnes gjennom evangeliet og taes imot i tro av oss.

Men Herren vår Gud ser Kristus og hans fullbrakte verk for alle mennesker. Derfor, om du ser hele verden er nedsunket i synd, så ser Gud fullstendig klart alle mennesker fullkomment forsonet, rettferdiggjort og helliggjort i Kristus, ja, så velbehagelige i Guds øyne som da han i begynnelsen så på alt han hadde skapt, og se «det var overmåte godt».

Var ikke verden i Guds øyne blitt så fullkomment gjenopprettet, så hadde ikke Kristus fullkomment utrettet sitt forsoningsverk.

Så nå gjenstår det dermed intet annet for vår frelse enn det evangeliet pålegger oss: «Hyll Sønnen! Vend tilbake, frafalne barn! Kom, la oss gå i rette med hverandre! Om så deres synder var blodrøde, så skal de bli hvite som snø» osv. «Ånden og bruden sier: Kom! Og den som hører det, la ham si: Kom! Og den som tørster, han får komme! Og den som vil, han får ta livets vann for intet!», Åp 22:17. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», Mark 16:16.

Måtte vi nå av disse tre Bibelens første kapitler huske og skrive det dypt inn i vårt sinn, at «derfor, liksom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden», - ja, «liksom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For liksom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet», Rom 5:12-19.

Dette vil til alle tider bli det mest merkverdige faktum; at  Kristus er den andre Adam, at slik som Gud en gang så hele menneskeslekten i Adam, og derfor alle gjennom hans synd fikk synden, døden og fordømmelsen over seg, på samme måten ser Gud nå også alle mennesker i Kristus. Og der ser han dem derfor nå forløst og rettferdiggjort fra synden og fordømmelsen.

Derfor er det nå intet annet som gjenstår for det enkelte menneske enn bare å komme og ta imot alt dette - som alt er lagt ferdig for deg, og som gave til deg - helt og holdent for intet motta «den beste kledningen».

Det er å komme av bare nåde til det store gjestebudet - og i alle ditt livs dager like uforskyldt, for samme Kristi fullbrakte verks skyld, ha en evig nåde over alle de synder og skrøpeligheter som ennå henger ved deg. Og at synden aldri tilregnes deg, loven aldri fordømmer deg, Gud aldri blir vred på deg, men med evig, uforanderlig kjærlighet elsker og omfavner deg - som sitt velbehagelige barn og arving, så lenge du ved troen blir i Kristus, d.v.s. så lenge du alltid kommer til ham på ny med din synd, og ikke kan være foruten troen på hans fullbrakte verk og hans nåde, alt for deg!

Å, evige nåde! Å, evige frihet! Kristus «for Guds åsyn for vår skyld», rettferdig for oss, velbehagelig og hellig for oss, fullkommen for oss, og vi fullkomne og velbehagelige i ham. For «liksom alle ble syndere ved den enes ulydighet, så skal også alle bli rettferdige ved den enes lydighet»! Å, evige nåde!

 

         Om alla de trän og gräs uti mark

         Nu hade en talande tunga;

         Om fåglar och djur hade stämma, så stark

         Som änglabasuners, att sjunga;

         Förmådde de aldrig till fyllest Guds Son,

         Vår frälsare Jesus, Lova.

 

Dette vil vi se ennå mer om i følgende kapittel. Vi ber: Hellige oss, Herre i denne sannhet, denne både frelsens og gudfryktighetens hemmelighet!

 

                        Den sanne omvendelse og tro

                                                              Hvordan vi får del i Kristi fullbrakte verk

 

Nå har vi sett hvordan vi, alle mennesker, falt i synd i Adam, hvordan døden og fordømmelsen ved ens ulydighet kom over alle mennesker, hvordan vi ble fylt av slangens sæd, og både når det gjaldt vår forstand og vilje; solgt under synden. Slik at nå har intet menneske en fri vilje, men alle må sukke: Det jeg vil, gjør jeg ikke. Men det jeg hater, det gjør jeg - jeg er kjødelig, solgt under synden, Rom 7. Derfor er vi også alle av naturen vredens barn, Ef 2:3.

Men vi har også sett hvordan Gud forbarmet seg over denne vår nød, og elsket verden så høyt at han gav sin enbårne Sønn. Vi har sett hvordan Guds og jomfruens Sønn, sann Gud og sant menneske, kvinnens sæd, Immanuel, ble vår andre Adam, og hvordan vi, alle mennesker, var i ham. For at han som et menneske, i menneskenes sted skulle gjenopprette det som var skjedd ved syndefallet - en for alle, rettferdig for urettferdige, født under loven. Og loven ble tilfredsstilt, oppfylt, synden tatt bort, det ble sonet for all misgjerning, døden oppslukt til seier, slangens hode knust, og livet og rettferdigheten ført seirende fram. Lovet være Gud!

Vi har kort sagt sett hvordan «Gud i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser, og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud», 2Kor 5:19-20. En stor evangelisk skare har fått befalingen: «Trøst, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem og rop til henne at hennes strid er endt, at hennes skyld er betalt, at hun av Herrens hånd har fått dobbelt for alle sine synder!» Jes 40:1-2.

Slik står så vår sak overfor Gud. «Liksom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus», 1Kor 15:22. - «Dette landets misgjerning er utslettet på én eneste dag», Sak 3:9. Gud er forlikt med alle mennesker, også de vantro, i det ene mennesket Jesus Kristus. «Gud forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser». Legg merke til at det står verden - ikke bare dem som tror! «Se det Guds Lam som tar bort verdens synd» osv.

De ugudelige og vantro har nå samme forhold overfor Guds forlikte hjerte, som den fortapte sønnen hadde hos den ømme, sørgende faren, og som sauene som er kommet bort har hos den trofaste hyrden som søker og kaller på dem. Slik skildrer Kristus selv Guds hjertelag overfor syndere. All skyld er tatt bort, gjort opp, forsonet; han ser bare barnet, ulykkelig på vei bort - eller kommet hjem og lykkelig. Men alltid bare et ømt forhold i hans store, omsorgsfulle faderhjerte.

           

             Om vi kommer eller ei, likevel

             banker hjertet hans for vår sjel.

 

Han kan forkynne en urokkelig dødsdom over et ubotferdig Jerusalem. Men - samtidig gråter han selv over Jerusalem! Dersom synderen vender om, da vet vi den barmhjertige faren løper mot ham med et varmt hjerte og utstrakte armer.

Vil synderen opphøye Sønnen, da betyr all synd og skrøpelighet som ennå henger ved ham ingen ting i Guds øyne. Da er vi «reine», benådet i «den elskede». Gud ser oss hvert øyeblikk like reine og velbehagelige for ham som han så Adam og Eva før fallet, da han «hadde sin lyst i menneskenes barn». Ja, han ser på oss med en ennå ømmere kjærlighet, en for oss helt ubegripelig kjærlighet. For vi er ikke bare skapt av ham, men også gjenløst med hans egen Sønns blod. Slik er vår stilling overfor Gud, slik er Guds hjertelag.

Så er spørsmålet: Hvorfor blir da ikke alle mennesker frelst? Eller: Hva er det da som gjenstår for at et menneske kan bli delaktig i all den nåde Kristus tilveiebrakte for oss, og Guds hjerte er fylt av for oss? 

Også dette spørsmålet må vi ta for oss med stor aktsomhet, og ikke la noe annet enn Guds eget ord få lede oss. Mange rådfører seg med sin egen fornuft, og vil danne seg sin egen vei til frelse. Noen vender seg til andres fornuft, lar seg lede av menneskers ord, uten å se etter om Gud selv har talt fra himmelen slik som disse menneskene lærer dem.

Men skal vi satse vår evige frelse på så løs grunn? Nei! Vi vil se her hva Gud selv, hva Kristus og hans apostler har sagt om denne saken. Og nå finner vi dette spørsmålet først og fremst besvart med det ordet Skriften stadig kommer tilbake til, nemlig «troen».

Hele Skriften taler om «ved tro», «av tro», «den som tror», «din tro har frelst deg», «med hjertet tror en til rettferdighet» osv. Det er for det første klart at mennesket ikke rettferdiggjøres ved lovens gjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, Gal 2:16.

«Vi holder fast på at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger. Og derfor er det ved tro, for at det skal være av nåde, slik at løftet kunne stå fast for hele Abrahams sæd»; for grunnvollen er: «Av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave», Rom 3:28, 4:16, Ef 2:8.

Så er også denne troen nærmere skildret som å «motta Kristus», «komme til Kristus», «hungre og tørste», osv. Johannes sier: «Alle dem som tok imot ham, dem gav han makt* til å bli Guds barn, de som tror på hans navn», Joh 1:12.

Kristus sier: «Den som kommer til meg (- den som tørster osv.) ham vil jeg slett ikke støte ut, han har evig liv». Så ser vi jo også i hele Kristi omgang med syndere hva dette å tro, og å komme, ja hva hele nådens orden egentlig er.

Alle som kom til ham drevne av sine synder, og søkte forsoning hos ham - alle som trodde alt det gode ryktet de hørte om hans nåde, eller døperen Johannes’ vitnesbyrd, eller Kristi egne ord om troen og frelsen i ham, og derfor kom til ham for å få forlatelse og følge og høre ham -, alle disse forsikret han om at «din tro har frelst deg. Gå bort i fred!»

Av slike ord ser jeg da med egne øyne hvordan en blir frelst og salig. Ingenting kan være mer sikkert enn Jesu egne ord og handlinger. Der ser jeg hvordan han selv tar seg av syndere, og hører ham selv si hva som gjør at de blir benådet. Så ser jeg at hans apostlers ord stemmer fullkomment overens med det han selv sier. Skulle jeg ikke da kunne være trygg på denne saken? Hvem i himmelen eller på jord skulle jeg ellers tro? Vil noen lære meg noe annet, så må jeg bare svare dem: Jeg kjenner Kristus og Paulus, og jeg vet hva de lærer. Hvorfra har du det du kommer fram med?

Og hva oppdager jeg hos Kristus og apostlene? Jo, jeg ser at alt er ferdig! Alt er så forsonet, all Guds vrede og lovens forbannelse så fullstendig tatt bort, og i deres sted en så stor nåde og rettferdighet tilveiebrakt for alle. Jeg ser at når de mest ugudelige syndens slaver bare kommer tilbake, kommer og tar imot alt dette, får de med én gang «den beste drakten», og det blir glede hos Gud og englene i himmelen.

Jeg ser at røveren på korset straks får høre Jesus lover ham: «I dag skal du være med meg i Paradis!». Jeg ser at fangevokteren i Filippi, samme natt Gud kalte ham, straks også trodde og gledet seg, Apg 16. At tre tusen på en dag ble lagt til menigheten, holdt urokkelig fast ved apostlenes lære, trodde og frydet seg, Apg 2.

Jeg finner altså at frelsen er en uforskyldt gave som gis oss, at «Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet», 1Joh 5:11-12.

Men jeg ser også at denne frelsende troen inntar og omskaper hele mennesket, knytter meg til Frelseren, og gjør at han blir hele mitt liv, fryd, styrke og visdom, og legger i min munn en ny sang.

Jeg ser at samme enfoldige tro som rettferdiggjør, også er den sanne helliggjørelses kilde og livskraft, at «om noen er i Kristus, da er han en ny skapning», 2Kor 5:17, med en fullstendig ny kjærlighet og lyst til Guds lov, til det hellige og himmelske.

Dette er selve grunnlaget i alt Guds ord for frelsens vei, og for oppriktige og sønderknuste sjeler en tilstrekkelig vegledning.

Men hjertet er ondt og falskt, og mange lettlivede sjeler som ikke er innstilt på å virkelig omvende seg, misbruker denne nåden til et løsaktig liv, og bedrar seg selv med en tro som ikke på noen måte forandrer dem, ikke knytter dem til Frelseren, ikke føder dem på nytt eller helliggjør dem. De bare fortsetter i sitt urettferdige liv, men tror de har nåden, Kristus og troen.

Derfor har Skriften også et annet svar på spørsmålet: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Skriften taler nemlig om en «omvendelse», å «fatte et annet sinn», og om å «bli født på ny», om «et sønderbrutt og sønderknust hjerte», om «en bedrøvelse etter Guds sinn som virker omvendelse til frelse», om å «prøve seg selv», om hvordan «loven kommer inn så synden blir stor», om en «trang port» osv.

 

* Våre Bibler bruker oftest «rett til å bli Guds barn»

 

 

Disse ordene har også sin klare betydning - og viser oss at den frelsende troen ikke bare er kunnskap og noe vi kan, og at vi bekjenner oss til ordene om Kristus og forsoningen. Heller ikke er den frelsende troen en ren forstandsmessig utforskning av dette veldige budskapet - som nok også kan gi resultater, og som igjen gir seg utslag i en slags bekjennelse.

 

Nei, her er det tale om et guddommelig verk i sjelen,

som angriper og omskaper hele mennesket.

 

Luther sier i forordet til sin romerbrevstolking: «Troen er et Guds verk i oss, som forvandler og føder oss på nytt av Gud (Joh 1:13), døder den gamle Adam, og gjør oss til helt andre mennesker i hjerte og sinn, og har Den Hellige Ånd med seg. Å, troen er en virksom og arbeidssom ting, så det er umulig at den ikke skulle gjøre det som er godt. Den spør ikke om der er gode gjerninger som skal gjøres, men før noen spør har den gjort det, og er alltid i virksomhet. Så den som ikke gjør slike gjerninger er uten tro, vet verken hva tro eller gode gjerninger er, men taler og bruker likevel mange ord om troen og gode gjerninger». Så langt Luther.

Her må hver og en være oppriktig med seg selv. Hykleri og selvbedrag bærer hvert menneske i sin natur helt fra slangen bedrog Eva. Den slue djevelen prøver nok ennå å omskape seg til en lysets engel. Dessuten har det ikke sjelden, også blant evangeliske kristne, forekommet den villfarelsen at etter at Kristus fullbyrdet alt for alle mennesker, skal det ikke være nødvendig med en sann omvendelse, en ny fødsel og helliggjørelse. Men legg da merke til at hele Skriften, Frelseren selv så vel som alle hans apostler, stadig talte om en sann omvendelse og at vi må fødes på ny.

Så langt er de fleste vanligvis enige*. Men det spørsmålet som derimot diskuteres mye, fordi alle forsøker å få det tilpasset sin egen oppfatning, er egentlig dette: Hva er en rett omvendelse? Noen synes alt er vel bare menneskene er blitt religiøse, at et vanlig verdslig og ugudelig menneske blir fromt og religiøst, oppfører seg som en åndelig kristen, deltar i veldedig virksomhet, og i tillegg hører og bekjenner seg til evangeliet.

Slik skapes det vakre oppfatninger av hva det er å være en kristen - gjester i  bryllupet, så langt dette livet rekker. Men disse skal, når brudgommen kommer for å se gjestene, bli kastet ut i mørket utenfor, fordi de ikke hadde bryllupsklær. De er jomfruer i bryllupet, men uforstandige som ikke hadde olje på lampen. Andre igjen går i motsatt retning, og kommer likevel i samme mål: De blir opptatt med en «oppriktig omvendelse».

Men det hele blir bare et kunstig, planmessig og slitsomt menneskeverk der mennesket selv, riktig nok i bønn om Guds hjelp, skal i rett rekkefølge, det ene ferdig først, det andre etterpå, bli mer og mer kristelig. Og så, når mennesket er blindt nok til å tro at alt nå er som det skal være, tar det til seg trøst av Kristi fullbrakte verk - eller i alle fall «håper» noe, håper at Gud da skal være - eller bli - nådig. Alt er bare bedragets forførelse!

For ikke å snakke om dem som bare «tar ære av hverandre», og oppmuntrer hverandre innbyrdes med at «alt er i orden». Bare fordi de er blitt enige om en viss oppfatning av hva kristendom er, men uten at de hver for seg lever i et rett samfunn forenet med Herren, i «omvendelse til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus», Apg 20:21. Å, den som virkelig vil ha det rett med Gud og frelse sin sjel, den som vil være oppriktig overfor seg selv og for Herren, må gi vel akt på hva Herren selv har sagt!

Vi vil så samle oss om en tekst av Herren Kristus selv, en tekst der han i en kort oppsummering sammenfattet dette:

 

* Ja, det skriver Rosenius på 1850/60-tallet. Men det kan vi nok ikke si i dag!

  

Hva Den Hellige Ånd skulle utrette på jorden

 

Vi vet at slik som Faderen skapte oss og Sønnen gjenløste oss, så er det Den Hellige Ånds verk å hellige oss - når vi vet at «hellige» i sin videste betydning omfatter alt som skal virkes i oss til vår frelse. Derfor talte Kristus den siste tiden på jord så mye om at han skulle sende Den Hellige Ånd, og derfor kom, etter påskehøytiden, også pinsen.

Har Herren også sagt hva Den Hellige Ånd skal utrette, så er sannelig ingen ting tryggere, ingen ting mer avgjørende om den rette omvendelsen m.m. enn disse Kristi egne ord. Og han har, Gud være lovet, talt om dette. Når han i den sterke avskjedstalen til sine disipler den betydningsfulle kvelden da han gikk til fullbyrdelsen av sitt frelsesverk, talte om at han skulle sende Ånden, slik vi leser om i Joh 16, forklarer han med disse ordene hva Ånden skulle utrette:

Og når han kommer, skal han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom: Om synd, fordi de ikke tror på meg. Om rettferdighet, fordi jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger. Om dom, fordi denne verdens fyrste er dømt.

Her har vår kjære Frelser og Mellommann selv fortalt oss hva Den Hellige Ånd skulle utrette til vår frelse. Vi legger merke til hvordan han har en konkret disposisjon for det han taler. Først nevner han synd, så rettferdighet, og så dom. Og så tar han opp hvert av ordene på ny, og i samme rekkefølge, og utlegger dem. Straks merker vi allerede med dette hvordan han uttrykte seg spesielt nøyaktig og dypsindig, og ville legge inn over oss særskilt hvert enkelt av disse ordene. Her er derfor mye vi bør søke sannheten om. Måtte Den Hellige Ånd åpenbare disse ordene for oss!

Først sier han at Ånden skal «overbevise». Videre står det: «han skal overbevise verden». D.v.s. hele menneskeslekten uten unntak. Alle mennesker skal trenge denne overbevisningen. Og hva var det Ånden skulle overbevise verden om? Dette er det viktigste i hele teksten. Kristus sier: «om synd, fordi de ikke tror på meg!»

Merk deg disse ordene: «om synd, fordi de ikke tror på meg». Her ser jeg noe underlig! Hva kan det bety at når Herren skal skildre hele verdens synd, som Ånden skal overbevise verden om, så nevner han bare dette: «De tror ikke på meg»? Er det ikke akkurat dette Kristus her åpenbarer; at vantroen er den eneste synden som kan fordømme menneskene, at all synd mot de ti bud er sonet, tatt bort - og kan ikke fordømme noen, hvis en ikke selv fordømmer seg gjennom vantroen? «Om synd fordi de ikke tror på meg!»

Ser vi ikke dette i all Kristi omgang med syndere? Til Jesus kom jo alle slags tollere og syndere, selve «bermen» av all ugudelighet i landet. Men ser du noen gang at all deres synd ble noe hinder for at de ble benådet? Var ikke alt bare vel, så snart de skyndte seg til ham? Hvor var da loven med dens bud og dom? Hvor var deres lange, svarte synderegister? Alle sitt livs dager hadde de syndet mot Guds bud. Likevel ser jeg, som Paulus sier, at han «ikke tilregnet dem deres synder». De fikk nåde og trøst, kjærlighet og barmhjertighet – som om de alle sitt livs dager ikke hadde gjort én eneste synd.

Det gjorde at de lovlærde ble forbitret og sa: «Han er tolleres og synderes venn». Men hva sier han selv til dette? Han benekter det slett ikke, men bekrefter det tvert imot, og sier at disse synderne var hans fortapte får, sølvpenger og sønner. Han sier han var den barmhjertige faren som løper med utstrakte armer mot den fortapte sønnen… Luk 15.

Å, kjære frelser! Kjenner du ikke til hans mange og stygge synder? Nei, han har ingen synd – slett ingen synder! «Mitt blod ble utgytt til syndenes forlatelse», Mat 26:28. «Overtredelsene er tatt bort, synden dekket over, og en evig rettferdighet ført fram», Dan 9. «Gud har i Kristus forlikt verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser», 2Kor 5.

Det finnes bare én synd som fordømmer verden: «at de ikke tror på meg» - !

Ser vi ikke også hvordan Kristus fordømte de mest alvorlige lovkyndige? Han nektet ikke for at det var godt de ikke var urettferdige, røvere, horkarer, at de gav almisser til de fattige m.m. Men ikke desto mindre var de fordømt. Ser vi ikke også hvordan Paulus taler om mange av sine brødre, at de «hadde nidkjærhet for Gud», at de «søkte rettferdighetens lov»? «Men» sier han «de kom ikke fram til rettferdighetens lov, fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger», Rom 9 og 10.

Å, for en forunderlig dom! De som var så gode blir fordømt, og de som var dårlige blir frelst. Den som sløste bort sin arv sammen med skjøger, får gjøkalven, og den som alltid hadde tjent faren og «aldri hadde gjort imot hans bud», får ikke et kje!

Får jeg ikke se at i dette ligger det en stor hemmelighet? Skal jeg da aldri våkne opp for hva forsoningen betyr? Skal jeg aldri forstå hva som skjedde i Kristi død?

Dette er det første vi lærer av Kristi ord: «Om synd, fordi de ikke tror på meg». Nemlig at all synd er det så fullkomment sonet for i Kristi død, at den aldri mer har lovens forbannelse over seg, men at fordømmelsen bare skjer på grunn av vantroen. Intet menneske blir fordømt for synden, men bare på grunn av vantroen. Dette er den trøsterike lærdommen vi har i disse ordene.

Det andre vi lærer av disse ordene er at det mest hellige, alvorlige og gudfryktige menneske kan bli fordømt - om det i all sin fromhet ikke tror på Kristus. Om du i mange år har levd alvorlig opptatt med din helliggjørelse, i den dypeste anger over din synd, trengt deg inn i alvorlig bønn, den strengeste selvfornektelse, den mest nidkjære velgjørenhet m.m., så vil du med alt dette havne i helvete - hvis du ikke har lært å regne alt dette som tap og skrap, mot det som overgår alt annet; kunnskapen om Jesus Kristus, vår Herre, og nå bli funnet i ham, og bare i ham ha all din rettferdighet og trøst.

 

Etter at hans elskede Sønn gav sitt blod til syndenes forlatelse,

er der ikke noe i det vi mennesker er i oss selv

som gjelder for Gud øyne.

 

Det er grunnen til at de beste mennesker blir fordømt når de ikke «tilber Sønnen». Dette er hva Den Hellige Ånd skal overbevise verden om: «Om synd, fordi de ikke tror på meg!»

Han angriper med dette de mest fullkomne mennesker på jord, kaster de frommeste, alvorligste og helligste mennesker under fordømmelsen, bare fordi de ikke gir Lammet all ære, men vil være sin egen frelser.

Det ligger til all menneskenatur at vi ser på våre egne gjerninger, vår hellighet eller våre synder, og ut fra dette bedømmer hvordan vi tror Guds nåde er mot oss. Men Ånden kommer og sier: Nei, her finnes en mann som heter Jesus Kristus, «kvinnens sæd». Han ble av den evige Fader satt under loven i deres sted, for å fullbyrde alt, og «smake døden for alle». Hans dyre blod har tatt bort all den Guds dom som hang ved både deres synder og deres gode gjerninger. I ham, og ingen annen, er frelsen. «For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», enn Jesu Kristi, nasareerens navn.

Dette er den egentlige årsaken til at vantroen er den eneste synden som fordømmer. Vantroens storhet og omfang er forskrekkelig. Og likevel er det ikke egentlig dens storhet og omfang, men dens art og vesen som gjør at den fordømmer.

Vi bør tenke alvorlig over hva vantroen virkelig er. Først og fremst er den en forakt for Guds aller største barmhjertighet, en bespottelse av hans største ømhet. Den tramper på den guddommelige barmhjertighets største gave; hans enbårne Sønn. Og for det andre: Forkaster det eneste frelsesmiddel som er gitt oss, det eneste offer for våre synder.

Gud har i sin inderlige barmhjertighet forbarmet seg over vår elendighet og gitt oss sin elskede Sønn som vår frelse. Han kom og ble vår bror, ble et menneskebarn og oppgav alt det han var og hadde; sin rettferdighet, sitt liv og sitt blod for vår frelse.

Du vet alt dette, og er likevel alltid like kald og likeglad overfor alt som angår ham. I julen feirer du hans fødsel, leser, hører og synger om barnet i krybben. Du feirer påsken til minne om hans lidelse og død, leser og hører om hvordan han svettet blod i Getsemanehagen, hvordan de hudflettet ham, spottet ham med tornekronen, hvordan de gjennomboret hans hender og føtter når han ble korsfestet. Du ser ham hengt opp på korset mellom røvere, du hører hans trøstesløse angstrop osv. Og du vet, bekjenner og synger at alt dette skjedde for deg og dine synders skyld. Du går til nattverd og minnes også der hva hans legeme og blod betyr for deg. 

Men fremdeles er du like død og kald i hjertet ditt, elsker og tilber ham ikke, gleder deg og lovpriser ham ikke, men går i stedet med sjel og tanker fulle av selvopptatthet, synd og ulydighet mot denne din nådige Frelser!

Undres du da over at du må bli fordømt? Undres du over at Guds vrede brenner som fra dypest i helvete over en så forskrekkelig utakknemlighet overfor hans elskede Sønns brennende kjærlighet og bitre smerter, en så kald forakt - som å trampe på Guds aller største kjærlighet?

Luther sier i en betraktelse over Kristi lidelse: «Et menneskehjerte som ikke lar seg bevege og blir rørt over dette, må jo være hardere enn både stein, jern og stål. Men slik går den kjære, fine verden videre sin vei, og tar på ingen måte alt dette til hjertet, men er treg, kald og utakknemlig, og forakter denne store skatten.

Derfor skjer det også at vår Herre Gud derimot overlater slike mennesker i en tilstand hvor de stadig bare kommer lenger og lenger bort fra Gud. Og vår Herre Gud gjør bare rett når han sier til den utakknemlige verden: Vil du ikke bry deg om min store kjærlighet, at jeg i så faderlig og hjertelig omsorg har søkt deg, og for deg gitt min elskede Sønn til så store smerter, - Ja vel, så vil heller ikke jeg bry meg mer med deg! Har du ikke bruk for det jeg har gjort for deg, så skal heller ikke jeg oppsøke deg. Vil du ikke ha min sønn, Jesus Kristus, så ta i stedet Barabbas, ja, djevelen selv!»

Når du er så kald, hard og utakknemlig, og slett ikke har noen som helst glede i Kristus, men for all hans nåde og kjærlighet bare viser ham forakt, undre deg da ikke over at Gud lar deg gå din egen vei til fortapelse! Apostelen sier: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet. Hvor meget verre straff tror dere da den fortjener, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod!», Heb 10:28.

Se her hva selve vantroen er i seg selv! I tillegg er den også mor til alle andre synder. Den som ikke tror på Kristus er vendt bort og adskilt fra Gud, har ingen sann kjærlighet, tillit og lyst til ham og hans vilje. Selv om han kanskje, som trellen, av frykt eller fordi han innbiller seg å skulle oppnå noen fortjeneste, holder seg til hans ord, som hyklere og de gjerningskristne gjør. «Og med vantroen følger dermed djevelens dragehale og hele helvete», som Luther sier.

 

Men alt dette er likevel ikke den egentlige årsaken

til at vantroen fører til fordømmelse.

Nei, årsaken er at vantroen «forkaster Guds nåde».

 

For den som ikke tror på Kristus gjelder dette at «da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder», men han står naken i sine synder under Guds dom. Som Paulus sier: «Den som holder seg til gjerninger får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent», Rom 4:4.

Her kan så noen spørre: Men skal Ånden bare åpenbare vantroens synd, og kan ingen synd mot loven fordømme oss, hvorfor taler da alt Guds ord, også i Det nye testamente, som mye om synd mot Guds bud? Svaret er: Som vi alt har framholdt tales det her og nå om Åndens eget og mest karakteristiske arbeid. Synd mot loven kan både loven og vår samvittighet avdekke og tukte. Men å åpenbare vantroens synd, det er Åndens mest karakteristiske verk og kjennetegn.

Hva loven vanligvis skal tjene til, har apostelen sagt i Gal 3:19: «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld». Det betyr først og fremst å styre Guds barn og avholde dem fra grove syndige gjerninger. Og for det andre være for alle mennesker en rettesnor, så vi skal vite hva som behager, eller tvert imot mishager Gud.

Men hva loven skal utrette som del av omvendelsens verk, og også videre i den daglige omvendelse, det sier apostelen i Rom 5. Der holder han først fram den store hovedlæren om at «liksom synden og døden er kommet over oss ved det ene menneskes ulydighet, således kommer også livet og rettferdigheten til oss gjennom den enes lydighet». Så tilføyer han, v.20:

 

Men loven kom også inn for at overtredelsene skulle överflöda*. Men der synden överflödade, der överflödade nåden ennå mer.

 

        Det er ingen annen mulighet! Mennesket vil aldri kunne ære og lovprise rett ham som kom for å ta bort synden, uten at det jages og drives av synd og lov. Gud er forsonet, tilfreds med Jesu løsepenge for all vår urettferdighet. Hans barmhjertige hjerte brenner av kjærlighet overfor alle sine dyrekjøpte sjeler. Men de kunne ikke frelses, ingen kunne få dem til å søke redning i fristadene uten at de jages og drives av blodhevneren.

Derfor må Gud alltid plage, forskrekke og utmatte oss med lovens bud og dommer. Josefs hjerte brant av kjærlighet til dem, når brødrene hans kom til Egypt. Han var straks innstilt på å gjøre dem godt. Men gjennom sin tolk ser vi han «talte hardt til dem», 1Mos 42:7, lot dem binde og fengsle, forskrekket og bedrøvet dem, for å gjøre hjertene deres myke. Slik må også Herren gjennom sin tolk, Moses, forskrekke, fengsle, tvinge og bedrøve oss. Men «det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn», Klag 3:33.

Alt det loven sier, det sier den for at «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 4:19 - for at «synden skal överflöda». Hvordan syndens överflödande virkes av loven, viser apostelen i Rom 7.                                                              

                                                                                                                                                  C.O.Rosenius

* Vi har brukt originalbudskapets ord her, som taler mye sterkere enn våre Biblers «stor» og «enda større».

Utleggelsen av Rom 5:20 m.m. fortsetter i neste nummer av bladet. Der avsluttes da budskapet: «Menneskets fall og gjenopprettelse» - som nå også - om Gud vil - blir gitt ut som bok straks alt er oversatt.

-----------

 

Roseniuslitteraturen - den rene lære!

Bestill gjerne over www.arven.net

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

            Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik     Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                   Bladet: 3075.10.24092                                                                                     

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

                                                                                  ISBN 1501-8938


bunn-bilde

Webdesign ©Salit