Mannen uten bryllupsklær

og

Gudsbarnet, skjult i bryllupsklærne

 

 

Vi kjenner alle lignelsen fra Mat 22 hvor Jesus taler om at «Himlenes rike er å ligne med en konge som gjorde bryllup for sin sønn», hvordan «han sendte sine tjenere ut for å kalle de innbudte til bryllupet. Men de ville ikke komme.

Så sendte han andre tjenere ut med budskapet om at «alt er ferdig. Kom til bryllupet! Men de brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, en til sin handel. Men andre la hånd på hans tjenere, de mishandlet dem og slo dem i hjel».

Til sist sier kongen til sine tjenere: «Bryllupsfesten er jo ferdig, men de innbudte var den ikke verd. Gå derfor ut til veikryssene, og be inn til bryllupet alle som dere treffer på. Så gikk da disse tjenere ut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både onde og gode, og bryllupshuset ble fullt av gjester.»

Men så leser vi: «Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på. Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde. Da sa kongen til tjenerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørket utenfor! Der skal de gråte og skjære tenner. For mange er kalt, men få er utvalgt.»

Vi har for noen år siden i et av bladets numre talt en del om dette skriftstedet, med spesiell fokus på sistnevnte vers: «for mange er kalt, men få er utvalgt». Men dette med selve denne bryllupsgjesten som ikke hadde bryllupsklær har gjennom årene fortsatt å markere seg for oss i sine mangfoldige utgaver, så det nå måtte komme et nytt budskap over det spesielt.

Først har vi klart for oss at dette «bryllupet» selvsagt ikke skildrer selve himmelen. For der kommer ingen inn uten den rette bryllupsdrakt. Nei, dette «bryllupet» skildrer først og fremst «dem som er med i flokken», de forskjellige kristne forsamlinger på jord. Men kan selvsagt også være enkeltpersoner som ikke går i noen som helst forsamling, men «har laget seg» en kristendom de mener er rett, og lever vel tilfreds med seg selv og denne.

Så kjenner vi disse forskjellige som ikke tar imot innbydelsen. Det er ikke dem vi skal oppholde oss ved, men legger likevel merke til at det er ikke alle som er så brutale at de legger hånd på dem som er sendt ut for å innby til bryllupet. Noen bare «brydde seg ikke om det og gikk sin vei, en til sin åker, en til sin handel.» Og i Lukas 14 ser vi de opptrer tilsynelatende interessert. Men de «begynte å unnskylde seg» for de hadde det travelt med mangt og mye, og sier: «Ha meg unnskyldt.... derfor kan jeg ikke komme».

De har ansett sine beveggrunner for så vesentlige at de trygt kan si: «derfor kan jeg ikke komme». Her var det ikke snakk om noe «jeg vil ikke». Men de hadde - etter egen oppfatning - «gyldig grunn» så de rett og slett ikke «kunne» komme - !

Så framheves det vanligvis at disse som så er kommet inn i bryllupet, er disse som har kjempet seg gjennom alle slike fristelser til å avvise eller takke NEI til innbydelsen, og nå er trygt framme i det de er innbudt til.

Men det er klart at her finner vi like sikkert også dem som uten noen som helst konkret beveggrunn bare har «blitt dratt med».

I hvilke «skikkelser» finner vi så alle disse igjen mellom oss i dag? Det må da være av høyst avgjørende betydning å vite mer om dette!

 

De har «bestemt seg», «har omvendt seg»

 

For en tid tilbake talte Øivind Andersen i Kristiansand en lørdag i juni måned. For det første synes det i dag å være bortimot umulig å holde kristne møter - og i alle fall ikke uten tiltrekkende program - en lørdag. Og så en lørdag i juni, når «alle» sørlendinger har fått båten på vann - ! Og dette var til og med en strålende solskinnsdag. Men emnet var: «Hvem er mannen uten bryllupsklær?», og møtesalen var full!

Jeg husker Øivind Andersen bl.a. sa: «Hvis jeg spurte deg: «Hvordan vet du at du er en kristen?», og du svarer: «Jo, det kom en dag da jeg bestemte meg for å bli en kristen. Og fra da av har jeg vært en aktiv kristen i en menighet». Da må jeg svare deg: Kjære venn: Du vitner med din egen munn at du er ingen kristen!»

Etter å ha dvelt litt ved dette, tok han etter hvert andre eksempler på hva mange ville svart på spørsmålet: «Hvordan vet du at du er en kristen?» Og kjennetegnet på alle disse var at visshet på at de hadde det rett, bygget de på noe de selv hadde foretatt seg; «hadde bestemt seg», «hadde omvendt seg», var «blitt med i et kristent sangkor og var nå en aktiv kristen»....

Det er også ofte mennesker i framtredende posisjoner i samfunnet. De har høyere utdanning og høye stillinger i samfunnet. De er dermed vant til å lede og til å tale, og blir derfor omgående foreslått - og valgt inn i kirkers og misjonsforsamlingers lederstillinger. De er kanskje økonomer, og dermed høyst anvendelige til å styre kirke og misjons økonomi. Disse blir omfavnet der de stiger over terskelen til en forsamling - i dagens situasjon hvor det er verdens målestokk, og ikke Bibelens rettesnor som gjelder i det meste av kristenheten.

Men det kan også være svært så ydmyke mennesker, stille, vennesæle og saktmodige i sin framferd. Disse blir også tatt godt imot i alle kirker såvel som misjonsforeninger. De sier aldri NEI når de blir spurt. De er tvert imot de første til å stille opp til dugnader og til å ta andre «løft». De vil helst holde seg litt i bakgrunnen, vil ikke innta framstående posisjoner i forsamlingene. De er kjent for å være bønnemennesker. Og dette er da bibelsk prisverdige holdninger?! Hvem vil ikke si disse er «særdeles gode og ydmyke kristne»?

Saken er bare at det i samtaler og ut fra vitnesbyrd de en enkelt gang avlegger, viser seg å ikke være Jesus, hans frelsesverk for alle mennesker og hva det har virket i Guds hjerte, men andre forhold som dreier seg om hva de skal gjøre og være for å være rette kristne, de er opptatt av.

Men selv om de som nå er nevnt nok har et visst preg av fariseeren, vil vi nå spesielt oppholde oss en del ved den mest typiske fariseeren. Vi vil da først nevne det Øivind Andersen så mang en gang framholdt, at vår oppfatning av fariseeren er i dag så totalt misforstått, slik han vanligvis skildres.

Hvem er egentlig fariseeren?

Fariseeren leser svært mye i Bibelen, langt mer enn noen annen. Og han bestreber seg mer enn noen annen på troskap mot Bibelen, han innretter sitt liv etter Bibelen, bruker tid i bønn. Han ofrer virkelig tid, penger og andre verdier på det Guds rike han vitner om.

Han står for en «konservativ bibeltro» kristendom. Han leser i tillegg til Bibelen også både Luther, Johan Arndt og Rosenius, setter deres lære meget høyt og siterer dem ofte. Han avviser abort, avviser kvinnelige forkynnere, er meget klar Israelsvenn osv.

 

Fariseerne var på Bibelens tid, og er i dag,

de mest respekterte kristne mennesker.

 

Disse blir ikke omfavnet hvor de enn skrider over terskelen i forsamlingene. De opplever da å måtte gå en smal vei, blir offentlig forfulgt i media, - men blir desto varmere tatt imot i de mest konservative misjonsforsamlinger og kirker. Og de blir brukt til talere og som artikkelforfattere i de konservative bibeltros tidsskrifter osv.

I dag står fariseeren riktignok ikke ved siden av tolleren og takker Gud for at han ikke er som så mange åpenlyse syndere. Nei, fariseeren er  svært bibelkyndig, og vet hvilke åpenbare feil Bibelens fariseere gjorde. Derfor setter dagens fariseer seg nederst ved bordet, han har tvert imot inntatt tollerens skikkelse, slår seg på sitt bryst og sier: Gud, vær meg synder nådig!»


Er der da spesielle ting vi kan «avkle» fariseeren på?

 

Ja, der er spesielt to forhold. Og selve hemmeligheten som avdekkes er at han kjenner ikke den bibelsk evangeliske forståelsen av disse «kjerneordene» som kjennetegner ham.

 

Han er opptatt av lydighet - først og fremst overfor Guds ord

 

Han bruker Skriftens mange ord om lydighet, og formaner sterkt og velmenende også andre kristne til lydighet.

Vi merker at det dreier som om ubetinget å godta og underordne seg alt Guds ord. Og det er vel da høyst bibelsk og bibeltro?

Som utgangsunkt for hva som er rett forståelse av Bibelens vanlige bruk av ordet «lydighet» vil vi ta med C.O. Rosenius’ utleggelse av Rom 1:5: «Ved ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for hans navn»: 

«Sammenholder vi dette med andre steder hvor samme talemåte forekommer, vil vi se at uttrykket «troens lydighet» ikke taler om lydigheten til alt Guds ord, som er troens frukt, men om selve den lydigheten at en tror. Når den levende troen er født i en sjel, virker den et lydig sinn i alt. Det er klart. Men apostelens kall var først og fremst å bringe mennesker til i lydighet å motta (sv: anamma) evangeliet. Dette var hovedlydigheten, og av denne fulgte så etter hvert all annen lydighet. Evangeliet omskaper dem som tror på det! Men det ville på den andre side være en fullstendig feil utlegging, om en sa at evangeliet kom for å omskape verden. Nei, det ble gitt for å frelse sjeler fra den evige døden.

Den lydighet det her snakkes om, er altså at hjertets øre hører og tar til seg evangeliet. Det er evangeliet som møter hjertet og åpner det, så det forenes med evangeliets budskap. Dette stemmer helt med de stedene samme uttrykk anvendes, som f. eks. Apg 6: 7: «en stor flokk av prestene ble lydige mot troen». Peter oppfordret dem til å «la seg frelse», (Apg 2: 40). Rom 16: 25-26: «den hemmelighet ... som nå er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet», og 2Tess 1: 8 der det står om Herren som skal hevne seg på «dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium».

I Rom 10: 3 gir apostelen uttrykk for sin bekymring over dem som «søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet». Og der tilføyer han at «de gav seg ikke inn under Guds rettferdighet.» I v. 16 i samme kapittel sier han: «Men ikke alle var lydige mot (sv: hörsammat) evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss?»

Rosenius sier om Paulus’ ord i Rom 16:19: «ordet om den lydighet dere viser, er kommet ut til alle. Derfor gleder jeg meg over dere...» : «Når det gjelder ordet «lydighet», så har det alltid den gode betydningen av lydighet mot evangeliets sanne lære. Ofte betyr det selve hjertets villige «lydighet» mot selve nådens kall til omvendelse og tro. Ikke noe menneskes naturlige lydighet, men den som virkes av selve Ordet, en hjertets lydighet som bare er hjertets overgivelse til evangeliet. Men deretter, som en frukt av dette, kommer også lydighet til all Guds vilje. Det var dette herlige og klare kjennetegnet de var blitt kjent for blant folkene (konf. kap. 1: 8)».

Vi ser klart hvordan Paulus sukker over den lydighet hans brødre, jødene, utviste i «nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. For «da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet» - Sistnevnte opplysning: «gav seg ikke inn under Guds rettferdighet» er en særdeles dyp og rett oversettelse av den evighetstragedien det er å ikke «la seg frelse»/ta imot Jesus, som virker gjenfødelsen.

 

Han vil gjerne læreog være lærer

 

Og vi skal spesielt merke oss at han taler om lære og det å lære som å legge ut Skriften generelt. Som vanligvis oppfattes som helt opplagt riktig.

Dette er et meget vesentlig poeng. For det er noe ganske annet, noe helt avgjørende vesentlig som våre åndelige fedre, reformasjonens menn betegnet som «lære». De lærte kristenheten «det dødelige alvor i spørsmålet om den rene lære, om evangeliets sannhet. Når den lutherske reformasjon har krevd at evangeliet skal læres «rent», da forstår den med «ren lære» noe mer enn en korrekt teologisk teori. For Luther og reformasjonens bekjennelsesskrifter betyr «lære» og det «å lære» det samme som disse ord betyr i Det nye testamente: Forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for mennesker», H.Sasse i «Hva er luthersk kristendom»

Et meget talende eksempel er hvordan Jesus selv viste til de gammeltestamentlige skrifter (GT), (NT fantes jo heller ikke da). De taler nemlig alle dypest sett om og åpenbarer for oss Jesus, hans person og hans gjerning. Til Emmausvandrerne ser vi Jesus «begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem hvordan alle Skriftene talte om ham»*

Derfor ble også menneskene som hørte hans lære stilt overfor og måtte ta stilling til ikke bare hans ord, men også til ham selv, hans person! Slik skal det jo da også være - og vil være - når en forkynner, kalt av Gud, taler «som av Gud», at menneskene får et møte med den allmektige Gud, og må ta stilling til ham!

Den som altså vil være lærer, og som kanskje til og med lærer verbalt rett om alt han tar fram fra Skriften, har dermed altså i bibelsk forstand ikke uten videre rett lære, om ikke det er denne - Det nye testamentes og reformatorenes - forståelse av «lære» og det «å lære»: Forkynnelsen av evangeliets frelsesbudskap for menneskene.

Fariseeren taler også mye om Kristus, men uten at vi hører noe av at han i bibelsk forstand «forkynner Kristus». Du trenger ikke være født på ny for å tale en hel masse om Kristus. Men du må være født på ny for å kunne «forkynne Kristus», som er å forkynne ham - ikke som din hjelper, din trøster, din kraft eller som noe som helst «delmål», men som din totale stedfortreder, Menneskesønnen, innfor Den Hellige Gud i ditt sted.

 

Fariseeren vektlegger at vi skal avlegge regnskap for Gud

 

Dette er, som det meste fariseeren lærer, overensstemmende med Skriftens bokstav. Og fordi vi alle en dag skal avlegge regnskap overfor Den Hellige Gud, er det da også at fariseeren alltid tar opp så sterkt dette med «lydighet» og «lære».

Men det er lovens krav han er opptatt av å framholde at sjelene må overholde - for en dag å kunne avlegge regnskap - !

Vi hører ikke noe om at han én dag vil måtte stå for Gud i erkjennelsen av at han aldri av hjerte, sjel og ånd har holdt alt det Guds ord krever av ham! Han kommer altså aldri til det punkt at han må få én som har holdt alt dette fullkomment, som han kan holde fram for seg, ikle seg overfor Den Hellige Gud, den dagen han skal avlegge regnskap!

Ut fra bl.a. 1Tim 3:1-8 taler han om at en kristenleder «skal være uklanderlig, én kvinnes mann, edruelig, sindig, verdig, gjestfri, dyktig til å lære andre, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, men mild, ikke stridslysten eller pengekjær. Han må styre sitt hus godt og ha lydige barn med all ærbarhet. Men den som ikke vet å styre sitt eget hus, hvordan kan han ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være en nyomvendt, for at han ikke skal bli oppblåst og falle under djevelens dom. Han må også ha godt vitnesbyrd fra dem som er utenfor, så han ikke skal bli til spott og bli fanget i djevelens snare. Likeså må menighetstjenerne være verdige, ikke tvetungede, ikke henfalne til mye vin, ikke ha lyst til skammelig vinning».

Fariseeren holder dette fram som menneskelige kvalifikasjoner som skal holdes! Og har ikke noen alle disse «kvalifikasjonene», så har de ingen som kan innta lederstillingen - hvis de vil følge Guds ord. Men dermed «banker han bare på kjødet», kommer aldri inn til menneskets skjulte liv.

Faktum er jo at det virkelig iblant oss finnes slike, som - vel og merke ytre sett - har disse «kvalifikasjonene» på plass, og dermed - etter fariseerens mening - uten vider kan innsettes i lederstilling i menighetene.

Men fariseeren kommer aldri til det avgjørende punkt: Guds krav til menneskets indre liv! Vi får aldri høre at lederen må være født på ny! Får aldri høre hva Gud har vist ham så han har fått se at han - i alle fall i sitt indre   - har brutt alle disse Guds ords krav til en leder, mange ganger, ja, hver dag.

Han ser ikke f.eks. at han ikke alltid er «én kvinnes mann», men tvert imot i sitt tankeliv stadig er en annen kvinnes mann (hennes han så på TV i går kveld, hennes han så gå foran seg på gaten i dag, hennes han til og med hadde sjelesorg med i går). Han er slett ikke uklanderlig. Nei, han er tvert imot skyldig til Guds dom over sine motiver for så og si alt han har gjort - eller ikke gjort i forhold til Bibelens krav for en som skal lede Guds folk.

Vi får aldri høre fariseeren har gjort Paulus’ erfaring: «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap. Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen», Fil 3:7-9.

Det er ikke slik at fariseeren aldri har sett noe av sin synd. Jo, han kan mang en gang ha fått se mye av sin synd. Men det dreier seg for fariseeren likevel aldri om at han har fått se seg totalt fortapt og fordømt, verdig bare til å kastes i helvete. Han opplever aldri den situasjon at han ser han kan umulig være frelst, og heller ikke ser noen mulighet for at han kan bli frelst.

Og dermed får vi heller aldri høre - det som selvsagt skulle vært hovedsaken, vitnesbyrdet om at han er et levende Guds barn - at når han en dag skal avlegge regnskap for Gud, så er det i ham selv bare synd, så er hans eneste store trøst og redning: Han har en stedfortreder, Jesus Kristus, den utvalgte, den rettferdige, den i hvem Gud har velbehag, som hele tiden står for Gud i vårt sted!

Ut fra alt dette forstår vi meget godt Jesu ord til fariseerne: Luk 11:52 «Ve dere lovkyndige! For dere har tatt kunnskapens nøkkel. Selv har dere ikke gått inn, og dem som var i ferd med å gå inn, har dere hindret». Joh 5:39-40 «Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem - og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.»

Men ingen må røre ved hjertet til fariseeren. Det tåler han ikke. Han er en kalket grav, han «har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft». Spør du en fariseer om han er frelst, blir han oftest urolig og sint, og svarer: «Hva har du med det? Du vil kanskje fordømme meg...?» (L.Hope). Paulus mente han var (før han ble frelst) «etter loven ulastelig».

Men fariseeren finner vi ikke bare i den «konservativ bibeltro» drakten. Andre steder opptrer han i en karismatisk drakt. Bibelen taler om dem som på den siste dag sier: « Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn?» Og han svarer dem: «Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!», Mat 7:22-23.

Hvilke ord er det Jesus altså møter alle disse «uten bryllupsklær» med? Jo, han bruker det avgjørende ordet kjenner.  Og så ser vi han møter de fem «dårlige jomfruer» med dette: «Jeg kjenner dere ikke!»

Tenk! Han har aldri kjent dem! De har aldri vært Guds gjenfødte barn, men har vitnet at de er det - og av forsamling og andre blitt regnet for å være det - ! Mens Jesus prøver alt på om de kjenner ham, og da kjenner ham på den eneste rette måten, slik han vil være kjent av dem. Vi vet at han i sin yppersteprestlige bønn, Joh 17:3 sier: «Dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus»

Et markert kjennetegn for alle former for fariseere formulerer egentlig klart han som står i templet og ber sammen med tolleren: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer - eller som denne tolleren. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener», Luk 18:10 flg.

Ha endelig klart for deg at her står ikke en person som mener å skryte av noe av dette han er eller gjør! Han står absolutt heller ikke og takker Gud for at han i seg selv er bedre enn andre mennesker. Nei, her står det - i menneskers øyne - det aller beste kristne menneske og takker ærlig sin Gud for at han av Guds nåde («av Guds kraft, i Guds seier - eller hva han nå ville velge å gi Gud æren for) ikke ligger i syndige laster som dem han regner opp.

Fariseeren taler idag ikke høyt om hvordan han faster og gir tiende. Men bak ordene i takken til Gud - som han vel og merke alene gir all ære for dette, liggger nok i tankene det han ser som vesentlig i sitt kristelige liv!

Slik opphøyer svært mange bekjennende kristne mennesker sin Gud for tjenesten de får stå i, for nådegaver de har - eller for «et seirende liv».

Dermed kjenner de Jesus bare som hjelperen, trøsteren, undergjøreren, kraften til helliggjørelse o.l. Men som det alt overskyggende for en gjenfødt sjel framfor alt annet ved guddommen: Som den totale stedfortreder for meg fortapte, syndige menneske, ved hans blod og det hans fullbrakte verk har virket i Guds hjerte for alle mennesker - slik kjenner de ham ikke.

Riktignok bruker de titt og ofte de rette evangeliske ord og formuleringer omkring denne hovedsaken, skildrer også dette som det som laaangt overgår alt annet. Men likevel er det ikke slik «prioriteringen» innerst inne virkelig er for dem. Det er andre sider ved Jesus som har inntatt dem og styrer dem og deres ferd.

Øivind Andersen fikk en kolossal motstand da han på 1930-tallet virkelig selv hadde fått åpenbart hvem fariseeren er, og begynte å tale om dette. Et sted på Jæren ble det regelrett bråk i konservative kristne sammenheng. Han ble beskyldt for å forkynne vranglære. Dette er bare det beste bevis på hvordan «den etablerte kristenhet» oppfatter fariseeren som den aller beste Gudhengivne kristen!

Det ble innkalt til oppvaskmøte. Møtet gikk sin gang med anklager mot Øivind Andersens forkynnelse - helt til «Ryfylkebispen» Svend Foldøen reiste seg og sa: «Dette har eg forkynt heile mitt liv!» Da ble det stilt. Da var det Øivind Andersen forkynte plutselig ikke lenger vranglære. For Svend Foldøens røst ble hørt.

 

Johannes’ disipler

 

Men så har vi andre enda mer alvorlige evighetsvandrere som går dypere enn fariseeren. Fariseeren setter sterke krav til det ytre, synlige livet, men overser det vesentlige, det indre livet, og Guds krav til det.

De Ludvig Hope kaller «Johannes’ disipler» har, som Hope sier, fått se de kalkede gravene. De setter først og fremst de største kravene til de sidene av livet som ingen kan se; tanken, viljen og følelsene. De krever av seg selv et rent hjerte. De har gått med Johannes ut i elva og døpt seg til et nytt liv - men det nye livet har de ikke funnet.

Lenger kan nemlig ikke Johannes føre sine, enn til porten i Guds rike, til lengt etter fred med Gud, til bønn og kamp og tårer. Men ikke fred her i livet, ikke fred med Gud.

Hva er det som gjør en Jesu disippel til et så lykkelig menneske framfor disse andre? Jo, han har fått alt det de andre søker og kjemper for, men aldri når. Han har fått det som skaper «fred med Gud». Det er disse som Peter skildrer som dem «som før ikke var et folk, men nå er blitt Guds folk, som før ikke hadde funnet miskunn, men nå har fått miskunn», 1Pet 2:10. Og selve grunnen til at det gikk så forskjellig, skildrer Paulus slik i Rom 9:30-32 «hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, de har fått rettferdighet, men det er rettferdigheten av tro. Israel derimot, som søkte rettferdighetens lov, kom ikke fram til denne lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved gjerninger. De støtte mot snublesteinen....»

Fariseerne og Johannes’ disipler er altså - riktignok litt på hver sin måte - totalovergitt til «sin» tro på Gud og det å tjene ham. Men både disse, og alle de andre vi hittil har nevnt, har dette ene til felles: De mangler bryllupsklærne!

Et høyst treffende kjennetegn på alle disse er egentlig teologen som forstod at vekkelsespredikanten tvilte på om han var frelst, og etter en tid telegraferte til predikanten at nå var han kommet hjem, hadde omfavnet sin far og kysset ham. Men vekkelsespredikanten svarte: «Det er feil! Det var FAREN som omfavnet sønnen og kysset ham».

Disse uten bryllupsklær kan «ha omfavnet faren og kysset ham» mange ganger. Men de har aldri opplevd at «det er faren som omfavner sønnen og kysser ham». De har aldri fått erfare at omvendelsen og gjenfødelsen var så totalt utelukkende Guds verk alene for Jesu skyld, at de da ville tilbakevist enhver påstand om at mennesket selv kan være delaktig i noe av dette.

Og hva er det så som er «bryllupsklærne»? Det er Jesus alene - og intet annet!

 

Hva betyr det at «Gud vil flytte lysestaken»?

 

I Norge kjenner vi ordene om at «lysestaken kan bli flyttet», Åp 2:5, utlagt som at vi kan miste forkynnelsen av Guds ord (at det kan «bli flyttet ut fra vårt land).

«Lysestaken» her i Åpenbaringsbrevene, er jo et bilde på menigheten. Og ettersom det dypest sett bare er menigheten som kan forkynne Ordet, og sende ut forkynnere av Ordet, kan bakgrunnen for denne utleggelsen opprinnelig ha vært rett. Men vi må ha klart for oss at det er den levende menighet Jesus her taler om. Det er de gjenfødte sjelene, og bare dem, ikke alle de andre i «den etablerte kristenhet» (alle andre som er medlemmer eller er tilstede i kirken/bedehuset/misjonsforsamlingen).

At lysestaken kan bli flyttet, betyr da at hvor en forsamling mer og mer ikke har annet å gi sine tilhørere enn mennesketanker om Guds ord, denne verdens påfunn av mange slag m.m., så begynner Gud å «flytte lysestaken», flytte ut av forsamlingen sine, de som har livet i Guds Sønn, og som også opplever mer og mer motstand og føler seg mer og mer fremmed i flokken.

Det er dette som nå lenge har skjedd rundt om i forsamlingene, slik at enkelte steder er deler av lysestaken, andre steder hele lysestaken flyttet ut. Bare dem Jesus skildrer som «døde» sitter igjen - og driver kirken/bedehuset videre som om der var liv. Men Gud selv og hans får har forlengst forlatt huset og den synlige forsamling.

 

Hva er det som mangler i vår forkynnelse i dag, -

som kunne vært med og hindret sjelene

fra å stoppe opp som fariseere?

 

Det er at «det som var fra begynnelsen» må forkynnes rett og klart. Det gjelder budskapet om «arvesynden», at alle mennesker fødes til verden tilregnet Adams fall og dom. Det gjelder budskapet «Solgt under synden». Det gjelder budskapet om tilregnelsen av utvelgelsen i Kristus, «kvinnens ætt», «så vår glede kan bli fullkommen», 1Joh 1:1-4.

Derfor ser vi det som en stor Guds nåde at den lille boka: «Menneskets fall og gjenopprettelse» nå er ferdig oversatt og skal sprees.

Den svenske kristenleder og forkynner Axel B. Svensson (1879-1967) skriver (1942 i «Predikan i Ande och Sanning») at menneskene påvirkes vanligvis ikke mye av dagens forkynnelse, men går hjem i samme sjelstilstand som da de kom.... Og han fortsetter:

«Hva skyldes dette? Jo, det skyldes at Guds hellige lov ikke forkynnes på rett måte. Hadde det skjedd, så hadde menneskene fått annet å tenke på og tale om. Da hadde de gått ut fra forsamlingslokalet overbevist om sin synd og om Guds nidkjære rettferdighets-krav - som de måtte oppfylle om de skulle unnslippe den kommende vredes dom.

Forkynnes Guds lov rett, da vil ingen gå og studere på om helvete virkelig finnes, og om det er evig. Nei, da ville et ganske annet spørsmål oppta tankene deres, nemlig: Hvordan skal jeg kunne reddes fra det helvete som er min rette lønn, fordi jeg har brutt Guds lov på så mangfoldig vis, og det til og med i alle mitt livs dager?

Loven skal ifølge Skriften forkynnes så «hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud», Rom 3:19. Både forkynneren og hans tilhørere skal få klart for seg at det er evig og guddommelig alvor.»

Og denne hans konklusjon er rett. Har vi ikke dette forkynt klart og sant, og ser vi ikke at denne Guds lovs krav gjelder hele mennesket med ånd, sjel og legeme, så ender vi opp som respektable fariseere, som har alt i orden med vårt synlige ytre - ved Guds hjelp, ved Guds kraft, av Guds nåde - og hva fine «bibelske» strofer vi føyer til - og blindt tror er nok. Men vi får aldri bruk for noen total stedfortreder - som har gjort alt ferdig, og må fortsatt både være og gjøre alt for oss.

Luther skriver i brev til en venn: «Jeg kan aldri få troen ren og saken klar, uten at jeg forestiller meg at jeg selv står uten noe som helst nådens verk i sjelen, - uten helliggjørelse, anger og tro -, og har all min trøst utelukkende i Kristus, at han har gjort, og fortsatt gjør, allting for meg».

Lær deg dette utenat! Spør deg selv om det er en slik tro du har, som her skildres! Det er den sanne tro, virket av ham som «er troens opphavsmann og fullender»!

 

Jesu disipler

 

Men, sier det levende Guds nådebarnet: «Jeg kjenner jo virkelig også stadig sterkt på den forferdelige fariseeren i meg!»

Ja, helt riktig! Det er forferdelig hvordan fariseeren i oss avdekkes når Guds Hellige Ånd får arbeide med oss. Men takk Gud for at dette avdekkes! For fariseeren er der - enten du får se det, eller ei. Nå, når du har fått det åpenbart av Gud, kan du fly til Gud med det, bekjenne hvordan du er, be ham tilgi deg for Jesu skyld, - og takke for at ved Jesu blod har du tilgivelse! «Sort er jeg, men yndig», Høgs 1:5.

Forskjellen på deg som frelst synder, og fariseeren, som ufrelst synder, er at du har fått din totalt fortapte tilstand åpenbart, men for ham gjelder Laodikeamenighetens situasjon: «Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», Åp 3:17.

Denne Laodikeamenighetens tilstand er ikke bare en situasjon en hvilken som helst menighet og enkeltperson når som helst kan falle i. Nei, det er hele menneskehetens situasjon, hva arvesynden medfører at vi i oss selv er bare synd, fortapt!

Menneskets tilstand etter syndefallet gjentas gjennom hele Skriften: «Det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud....», Rom 3:22-23, ikke bare at vi før omvendelsen «stod» uten ære for Gud. Nei at vi i oss selv - til enhver tid - står uten ære for Gud!

«Du har bare trettet meg med dine synder, voldt meg møye med dine misgjerninger...», Jes 43:24.  Også her taler Ordet om at du ut fra deg selv hele ditt liv «har bare trettet Gud... voldt ham møye...».! 

«For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.... Rom 7:18. Paulus sier ikke: «bodde, før jeg ble frelst, intet godt». Nei, nå, som gjenfødt Guds barn bor det i mitt kjød intet godt!

 Ja, vi vet Paulus sier: »..blant dem (syndere) er jeg den største». 1Tim 1:15.Han sier ikke «blant syndere «var» jeg...», men er jeg den største!

I dag kan vi få inntrykk av at når vi er frelst, så er vi ikke lenger syndere.... Men for Paulus, for Luther, Rosenius .... og vi kunne regne opp ethvert kjent og ukjent Guds barn, så gjelder det at vi får se oss selv som bare større og større syndere jo lenger vi lever med Gud, og Guds ord og Ånd får avdekke vårt indre liv, vår egenrettferdighet og våre motiver ...!!! for alt vi sier og gjør.

 Så er det også en stor nød at selv blant Guds barn er det i dag mange som ikke kan prøve den forkynnelsen de hører eller leser. Og de blir forført! Grunnen må være at de ikke lever i og under den nåden de leser om og bekjenner seg til. For hvis vi lever i nåden, vil uten tvil vårt eget kjøds totale avvik såvel overfor evangeliet som overfor loven, avdekkes mer og mer i sine forskjellige former og avarter.

Vi kan snakke, til og med ganske høyt, om nåden. For vi har sett en del av den, og vil gjerne vitne om den. Men hvis vi ikke innretter vårt liv under Guds nådes lys, så vi blir prøvet på dette lyset, men bare lever vårt liv på arbeid og i privatlivet innrettet etter det omgivelsene dikterer, så er det klart vi kan heller ikke  prøve noe som helst av det som møter oss.

For: I siste instans er det bare på Nådens Ånd du kan prøve alt! (Skjelne rett mellom lov og evangelium).

I den forbindelse vil vi gjerne dele med dere noe Rosenius la inn over sin familie og venner i en liten samling i hans hjem kort tid før han døde (fra en mektig gammel svensk biografi om Lina Sandell – hennes eget brev.):

 «Må vi aldri vike fra det som er vår store trøst: At vi hver dag som syndere lever av nåde. For det er besluttet i himmelen at det aldri skal bli noe annet av oss på jorden».

Han ville samtidig at hans barn og venner skulle vite, om Gud nå snart hentet ham hjem – som han trodde ville skje, at han gikk til en usigelig herlighet, og at det ville skje straks sjelen forlot legemet. Vissheten om det bygget han på Jesu ord til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis!»

 Men så vil jeg også sitere det en kjær, gammel bror som nå er hjemme i herligheten, sa en gang, og som jeg aldri glemmer: «Min styrke er at jeg får være en synder, så jeg kan nå fram til himmelen!»

Ja, det er nok den eneste «styrken» vi har - og som vi også bare må be Gud i sin nåde holde oss ved!!!!

For det er utelukkende som syndere vi er frelst! Den dagen jeg ikke er synder lenger, da forlater «legen» sykehuset - hvor det nå ingen «syke» lenger er, som trenger ham - !

 Men til syndere lyder Paulus’ salige ord: «Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv», 1Tim 1:15-16.

Se hvordan Gud lot Bibelen begynne med to mennesker - som falt i synd. Og han kom til dem - ikke med dom, men med evangeliet!!! «Der synden ble stor, ble nåden enda større»!

Og se hvordan han valgte ut, som den første som skulle bringe evangeliet ut til hedningene, den han visste måtte bekjenne: «Av syndere er jeg den største! Men jeg fikk miskunn!»

Og alt dette for at Jesus Kristus på ham først kunne vise sin langmodighet - til et forbilde for dem som skulle komme til tro på ham til et evig liv! 

Altså som forbilde for deg og meg, så ingen av oss skulle tenke at «jeg er nok altfor stor synder til at jeg kan bli frelst!» Nei, Gud valgte ut «den største synder» som den første! Og gav ham miskunn!!!

Ja, da er også vi «garantert» miskunn, om vi som syndere tar vår tilflukt til Jesus/»ser hen til ham!»

 -------

Et talende eksempel på fariseeren i både den ene og den andre, fikk jeg da en person ringte meg og sa jeg hadde «skrevet noe feil i boka «Veiledning til fred». Det uroet meg selvsagt ganske sterkt. Den boka er et vesentlig budskap som til de grader har vært ødelagt i tidligere utgave av boka på annet forlag, nettopp når det gjelder det dypt evangeliske budskap: Selve hovedbudskapet, det vi blir frelst på. Hele det store avsnittet: «Guds evige nådevalg» (ut fra Ef 1:4) var utelatt i den utgaven, pluss mye annet!

Jeg sammenliknet selvsagt straks min oversettelse med Rosenius’ originalbudskap. Det gjaldt Guds utvelgelse av Gideons hær. Der leser vi Bibelen sier: «Herren sa til Gideon: Alle de som lepjer vannet i seg med tungen slik som hunden, skal du stille for seg selv. Likeså alle som legger seg på kne for å drikke. Tallet på dem som førte vannet opp til munnen med hånden og lepjet, var tre hundre. Men resten av folket la seg på kne og drakk av vannet. Da sa Herren til Gideon: Med de tre hundre mann som lepjet, vil jeg frelse dere og gi midianittene i din hånd. Men resten av folket kan gå hver til sitt», Dom 7:4 flg.

Jeg så at min oversettelse var overensstemmende med originalen. Men vedkommende svarte at i en av de mest kjente andaktsbøkene vi har, skrevet av en troens forkjemper, var dette utlagt slik: «Da la de fleste seg makelig på kne og drakk av vannet. Men en liten flokk på tre hundre viste at de var årvåkne og ferdige til kamp hvert øyeblikk. De tok bare vann i hånden og drakk litt ad gangen. Ta disse tre hundre med deg, sa Herren til Gideon. La de andre gå hjem. Jeg skal gi deg seieren med de tre hundre som er igjen.» Og slik, sa han som kontaktet meg, utla også alle de gamle forkynnerne dette - !

Mens jeg hadde gjengitt Guds budskap gjennom Rosenius slik: «Gideons hær ble ikke tatt ut etter fritt valg, men gjennom en ydmykende prøve: «Alle de som lepjet vannet i seg med tungen slik som hunden», skulle gå med Gideon. Alle andre skulle bare gå hjem til sitt. Slik også her; den som kan være en hund, som bøyer seg for Guds råd, og kan være tilfreds uansett hva han erfarer, ser eller opplever, - bare den kan følge Jesus...».

Her vektlegger altså Rosenius som budskap - dette å være villige til å bli som en hund som lepjer vannet i seg.

Det er ikke tvil om at vi her er ved noe helt vesentlig i alt Guds budskap til menneskene. Det går meget dypt, er meget verdifullt, er noe vårt kjød slett ikke ønsker, og dermed slett ikke oppdager som vesentlig, - og noe vi av oss selv slett ikke kan få til. Men Gud bruker fortsatt bare det som ingen ting er!

 Dette er noe av kjennetegnet på Luthers og Rosenius’ forkynnelse, og går langt dypere, fører til langt større resultat i Guds rike, og er noe vi alle trenger i mye større grad å ta inn over oss og be om nåde til, - enn å «være årvåkne og ferdige til kamp hvert øyeblikk», som vedkommende andaktsbok og ifølge utsagnet «alle de gamle forkynnerne» vektlegger - og som så opplagt tiltaler og oppgløder vårt eget kjød mye mer enn å være som en hund - !

Der er en vesentlig forskjell i den dybde Gud fører oss til i det budskapet han har gitt oss gjennom «Sveriges profet, Carl Olof Rosenius», og det vi har fått gjennom alle andre gode skandinaviske forkynnere etter Luther.

Jo mer du lærer å kjenne evangeliet - og ditt gamle menneskes synd ikke bare i ord og gjerninger, men ikke minst fariseiske tendenser, motivene bak alt du tenker og gjør, blir du mer og mer våken overfor alt som bryter mot nådens evangelium, ja, som dypest sett strir mot Guds evige utvelgelse (Ef 1:4) og kjemper mot Lammets ære, både i deg og rundt deg.

Når Bibelen flere ganger oppfordrer oss: «Vær edrue...!» så er det klart at dette dypest sett taler om å være evangelisk edrue, så vi er på vakt overfor alt som bryter mot «den rene lære», det rene evangelium om frelse for syndere i Jesus Kristus alene! Evangeliet skal forkynnes rent d.v.s. rent for alt ditt og mitt, alt menneskelig bidrag!

 

Rettelse i vår utgave av Husandaktsboka

 

På høyre side i andakten for 17. februar ser du to verslinjer:

            «Jo mer jeg ser min dype synd mot nådens sol,

                     Jo nærmer’ kommer jeg den dyre Jesu nådestol».

 

Bl.a. hadde jeg her skjelet til de to tidligere oversettelsene som finnes av Husandaktsboka (til dansk-norsk og til norsk) som har brukt «jo nærmere jeg kommer nådestolen». Men C.O.Rosenius taler (i originalbudskapet) ikke i det hele tatt om Jesu nådestol, men om Jesu fotskammel!

Nådestolen (der ypperstepresten sprengte offerlammets blod) er bilde på vår frelse. Det er bare spørsmål om vi har frelsen i Jesu blod - eller ikke.

Og vi kommer ikke nærmere Jesu nådestol ved å få se dypere i vår synd. Men vi får se dypere i vår synd jo nærmere vi kommer Jesu fotskammel! «Ved Jesu føtter....» !!!!

Jeg takker Gud for at denne feilen i oversettelsen ble avdekket! Og så er det min bønn at denne opprettingen kan være en vekker for oss alle i spørsmålet om hva som er klart evangelisk (som gir Gud alene æren) i vår forståelse av rett kristenliv og vitnesbyrd!! 

Rett tekst for disse to verslinjene i andakten 17. februar blir da:

               

                   «Jo nærmer´ Jesu fotskammel jeg er,

                     Jo mer mitt dype syndefall jeg ser»

------------

 

Vær med og spre særdeles betydningsfull ny bok:

«Menneskets fall og gjenopprettelse»

av C.O.Rosenius

 

En klar korreksjon til det meste av dagens forkynnelse!

 

109 sider. Innbundet, pris kr.125,-. Vi betaler portoen!

Rabatt ved bestilling av flere eksemplarer.

 

Denne boka har aldri før vært ute i Norge. Den er i sannhet budskapet om «det som var fra begynnelsen ... som vi har skrevet til dere for at deres glede kan være fullkommen» (1Joh 1:1 flg.)

Noe av det saligste budskap jeg har oversatt, en åpenbarelse av de første sider i Bibelen om «der synden ble stor, der ble nåden enda større».

                                                                     --------                                                              H.H.  

 

Redaksjonelt!

 

Vi vil gjerne gjenta, hva vi har sagt da bladet ble startet og gjentatt senere, at «bladet skal være gratis, men må da få lov å komme litt fritt».

Det betyr at det kan bli ujevne antall blad gjennom året - og full stopp for en tid, eller for godt. Vi «er ikke unge lenger», og vi driver også et forlag med alt fra oversettelse til pakking, og den kontakt dette gir. Men det gjelder jo alle: Vi er helt avhengige av om Herren gir helse og budskap å gå med!

                                                          --------                                                            H.H                                                     

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

 

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det

            Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik     Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                                                                 Bladet: 3075.10.24092                                                                                      

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net 

                                                              ISSN 1501-8938

 

 

 


bunn-bilde

Webdesign ©Salit