Guds barns tillitsfulle livssamfunn med Gud

av Carl Olof Rosenius

 

Hemmeligheten med et Guds barns sanne liv, og grunnlaget for all sann fred og kraft er: Det tillitsfulle livssamfunnet med Gud!

For mange består deres kristendom utelukkende i at de har en riktig lære og en kristelig vandel. Men til disse skal Kristus en gang si: «Jeg kjenner dere ikke, dere har ikke hatt noe livssamfunn med meg. Gå fra meg!»

Nei, en rett kristendom innebærer noe ganske annet, som er det aller viktigste og helt nødvendige; dette at du har livet i Guds Sønn og lever i en åpen omgang og et tillitsfullt samfunn med ham. Tenk på hva Kristus selv mange steder, som i Mat 7:23 og 25:12, Luk 13:25, 27, sier at han til disse som har «ett og drukket sammen med ham» bare vil svare: «Jeg kjenner dere ikke»! Da må det han der sier ha en høyst bemerkelsesverdig betydning!

Det kan ikke betyr at han ikke har visst noe som helst om dem. For han kjenner jo til og med hver eneste fugl, så ikke én av dem faller til jorden uten at han vil det. Nei, det må bety at de ikke har hatt noe virkelig samfunn med ham, men bare vært hans tjenere. De har ikke hatt et hjerte som lever på hans kjærlighet, i tillitsfullt samfunn og omgang med ham, som en brud med sin brudgom, eller som barnet med sin omsorgsfulle far eller mor. Paulus sier også to ganger, i Rom 8:15 og Gal 4:6, at vi har fått det utvalgte barnets Ånd, som roper «Abba, Far!» «Om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til», Rom 8:9.

Det er altså helt nødvendig at vi har en slik barnekårets Ånd i hjertet så vi her i livet lever i samfunn med vår Gud, hvis vi i evighet skal leve med ham. Den som kan ta dette til hjertet, til å prøve seg selv, han ta det til seg!

Men da er det også nødvendig at vi både forstår rett og virkelig setter oss inn i hva det sanne livssamfunnet med Gud består i. Så vi ikke blander dette sammen med disse selvlagede andaktsstundene mange bedrar seg selv med. Paulus sier: «Fordi dere er barn, har Gud sendt sin Sønns Ånd inn i deres hjerter, som roper: Abba, Far! Gal 4:6. Og i Rom 8:15: «Dere har ikke fått trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere har fått barne-kårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!»

Av disse bibelstedene merker vi at dette sies bare om dem som «er blitt barn», altså til forskjell fra dem som er treller i huset (Gal 4:1-5), «fri fra loven», benådet, inngitt Guds barns Ånd.

Den som en gang levde i trelldommens ånd, har nå i stedet fått barne-kårets Ånd, og i denne salige forvandling fått et hjerte som i tillitsfull samtale har begynt å omgåes sin forsonede, nådige Gud og sin kjære, herlige Frelser. Noe som innebærer at vi, forenet med Gud, nettopp i dette salige samfunn og vennskap med ham vil tale med ham om alt som ligger oss på hjertet, både det som tynger og bekymrer oss, så vel som det som gleder oss.

Slik handler et hjerte i kjærlighet. Hvis du har en riktig kjær og tillitsfull venn, så er det et hjertets behov å få tale med ham om alt som i det hele tatt rører seg i deg, enten det er tungt eller lett. Slik er det også med Guds barns tillitsfulle samfunn med Gud og Frelseren.

Det er totalt uavhengig av alle slags former og utenatlærte bønner, så vel som frydefulle «lov og pris» eller nødrop, eller en matt og sukkende - så vel som en klar og bevisst bønn. Det avhenger bare av hjertets forhold - for «det hjertet er fullt av, det taler munnen».

Men som ethvert Guds barns hjerte er mest fylt av det som er det vesentligste i Guds ord, så dreier også den tillitsfulle samtalen med Gud seg om omvendelsens og troens hovedsaker. Ofte er hjertet opptatt med å tømme seg ut for Gud i anger og bønn om forlatelse for synd mot Gud, og om kraft eller forløsning fra det onde. Så er det Guds store nåde og kjærlighet hjertet er inntatt av, og lar strømme ut til Gud i lov og pris, og i bønn om å få vokse i helliggjørelse. Dette er de Gudslivets forhold som nådebarnas samtale med Gud dreier seg mest om.

Men så må også stadig Ordet få drive og virke i oss, og vi med flid og omsorg øve oss i alt det Guds Ånd skapte i oss ved den nye fødsel, for at det ikke skal svekkes og etter hvert dø helt ut. Spesielt dette hører med i barnets tillitsfulle samfunn med Gud. Å, for et sørgelig syn når nyfødte sjeler på grunn av et likegyldig, verdslig vesen - fordi de har forsømt det enkle, tillitsfulle samfunnet med Gud, på nytt blir liksom tørre og late navnekristne, uten ethvert innvortes Gudsliv. Hele deres kristendom består nå bare i å høre og tale om ordet, pluss noen utvortes gode gjerninger. Å, det er en tannkevekkende sannhet i dette verset:

 

                Gud hjälpe mig min bönevrå ej glömma,

                Men ofta tyst hos dig mig undangömma!

                O ve, den själen aldrig blir till livs,

                Som ute jämt men sällan hos dig trivs.

 

 

Akkurat når det gjelder dette forholdet, og for å vekke kristenfolket fra denne farlige likegyldighet og åndelige lettsindighet, vil vi ta for oss de vesentligste sidene i et Guds barns samfunn med Gud. Et benådet Guds barn kan ikke leve på en og annen tilfeldig trøst eller forsikring om nåden, men må stadig mer og mer forsikre seg om sin nådestand. Så vi må bli mer og mer grunnfestet, og Guds fred må være det som regjerer i hjertet og bevarer vårt sinn.

Men det finnes fremdeles ganske mye som vil forstyrre denne freden, som alltid vil fordreie en kristens oppfatning av Guds hjerte, vil ta fra oss freden og sjelens sanne hvile.

Da må vi påkalle Herren. Spesielt med det for øye at han stadig må lære oss å kjenne bedre Guds hjerte, stadig tryggere hvile i hans favn, ja, helt og holdent la oss synke ned i nåden, og helt leve bare i den - som i vårt rette element.

Men så merker vi kanskje uro, frykt og tvil. Freden er brutt. Dette skjer oftest i forbindelse med et eller annet fall, overtredelser og synd mot Gud. Da må vi i anger og omvendelse straks vende oss til Gud igjen og be om forlatelse. Og søke en klar forvissning om at vi har fått forlatelse. Ja, ikke gi oss noen ro før vi igjen kan tro vi har forlatelse for Jesu blods skyld. Men samtidig frykte for den synd og fristelse som førte til at vi mistet freden, og be Gud om hans nåde og hjelp til ikke igjen å falle i slik en synd.

Til det tillitsfulle samfunnet med Gud hører altså alltid en daglig omvendelse og en ydmyk erkjennelse av våre feil, idet vi alltid har klart for oss alt som kan ødelegge det gode forholdet til Gud, men også forholder oss til det som utslettet i Jesu blod.

På den måten kan vi hele tiden beholde et tillitsfullt livssamfunn med Gud, selv om det nok ofte også blir anfektet av fristelser som møter oss. Å, ja, hvis vi slik straks vender oss til nådestolen med alt, skal nok profetens ord oppfylles, som sier: «Da skulle din fred bli som floden, og din rettferdighet som havets bølger», Jes 48:18.

Skal vi beholde et stadig tillitsfullt livssamfunn med Gud, hører det altså også med at vi hele tiden har blikket festet på hans øyne, på hans bud, både troens og kjærlighetens. Vi ser først på den korsfestede Kristus, hvordan han ble Guds offerlam, som er vår forsoning og rettferdiggjørelse. Men ser så også på ham som vårt eksempel, for å følge etter ham. Her hører også med at vi alltid er våken for Den Hellige Ånds tukt og veiledning, en sann trofasthet og lydighet. Slik at når Herren er så trofast og ved sin Ånd lærer oss det vi trenger, skjermer, tukter og straffer oss, så må også vi vise trofasthet, så vi straks lyder og følger ham. Ellers er vi selv skyld i at vår fred og barnlige tillit til Jesus ødelegges, eller den vanlige Guds omsorg for oss skjules.

For det heter: «Smak og se at Herren er god! Salig er den mann som tar sin tilflukt til ham», Sal 34:9. Og «Guds rike er rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd». For Guds kjærlighet er blitt utgytt i våre hjerter ved Den Hellige Ånd, som også er gitt oss.

Det er altså om å gjøre at Guds kjærlighet og vennlighet, eller freden og gleden, kan bli bevart hos oss, men ikke i kjødet, i en vill utsvevende og lettsindig glede. Og vi må da heller ikke bli hovmodige over dette, og dermed miste ydmykheten og den åndelige fattigdom. Men vi må be om å bli bevart i en stille fred og en ydmyk og saktmodig ånd, så ikke naturen, kjærligheten til oss selv og vår egen ære får blande seg så mye inn i vårt åndelige liv. Da skal vi sikkert nok få glede oss i en mer konstant fred, bli mer og mer tillitsfulle i vårt samfunn med Herren, og få stadig større og inderligere kjennskap til ham.

Det forekommer også ofte stunder når vi fristes på spesielle måter. Men det skjer sjelden uten utroskap fra vår side overfor Gud, som igjen fører til at vår fred i stor grad brytes ned. Da må en ikke gi seg selv ro før en igjen har fått den rette hvile foran Guds nådefulle og vennlige åsyn, eller fått Guds fred.

Ofte kan det, selv mellom tillitsfulle venner, oppstå misforståelser, så den enes ansiktsuttrykk overfor den andre forandrer seg fra den ene dagen til den andre. Den ene kan på et eller annet område ha gjort en feil. Dukker det så i tillegg hos den andre opp ennå et problem som tar freden fra ham, en som anklager eller baktaler ham, så kan sinnet lett bli tent i ham, og ansiktet hans straks overfor den andre bli preget av et ganske annet oppsyn enn vanlig.

Men slike sanne kristne og tillitsfulle venner vil da ikke få noen ro før de på ny har forklart seg overfor hverandre, bekjent sine feil for hverandre, tilgitt hverandre, og slik få brakt alt tilbake i det gode forhold dem imellom.

Slik skal da selvsagt vi også i mye større grad gjøre overfor vår beste venn, Jesus. Vi faller, vi er ikke trofaste og lydige. Vi merker det ikke straks, eller frykter ikke nok for vår utroskap. Da skjuler Jesus sitt nådige åsyn for oss, tar fra oss den vidunderlige smaken av hans nåde, kjærlighet og fred, - og uro og angst inntar hjertet vårt.

Kommer da også fredsknuserne og anklagerne, Satan og vår vantro, da vil de så tvil i våre hjerter om Guds og Jesu farshjerte. Og til og med, spesielt hvis alle slags utvortes plager også rammer oss, vil de innbille oss at Gud nå er sint på oss og vil straffe oss.

Å, da må vi ikke unne oss ro før vi igjen har søkt Jesu hjelp i saken, sukket til ham og bekjent vår vantro, søkt forlatelse i Jesu blod, og altså på ny fått brakt alt i rette skikk. Dette er det sangeren skildrer slik:

               

                «Jag kan och må ej sova, jag kan ej vera lugn;

                Min själ har blivit sårad, ach Herre, hav misskund»

 

Da må vi ikke vente lenge og plage oss med alle slags tanker. Heller ikke må vi lytte til anklagerne og alt annet som vil ta fra oss freden. Selv om vi har gjort noe galt og vært ulydig mot Gud, må vi nå straks desto mer bøye oss og ydmyke oss for Herren, la oss vekke opp til desto større troskap og alvor, og fortsatt desto mer våke og be. Spesielt må vi nå holde fram for oss selv Herrens langmodighet som vår eneste frelse, og søke den i syndenes forlatelse, i Guds evige rettferdighet alene. For det er ennå så mye vantro og mangler i og ved oss.

Og gjør vi dette; stadig holder oss til Jesus, så han alene eller hans blod alltid er vår tilflukt, trøster vi oss med hans evige rettferdighet alene, eller hviler vi i den uforskyldte nåden alene, - da vender Gud også våre fall, vår vantro og våre feil til det beste for oss.

Vi må altså ikke bli gående lenge og verke med vår uro, trukket tilbake fra Jesus på grunn av vår synd. Nei, jo mer elendige vi er, jo mer vi har falt og syndet, desto mer må vi søke å trenge oss inn i hans nåde og tro. Vi må huske at Jesus er og forblir synderes Frelser, som alltid bare har å gjøre med fattige syndere, det vil si alltid forlate dem og tilgi dem det de har gjort galt, alltid lege dem og rette opp igjen etter det onde de har gjort.

Ellers, hvis vi ikke straks skynder oss til Frelseren, kommer vi til å gå fra uro til uro, og blir fulle av vantro og frykt for Gud.

Vi må derfor straks vende oss til Jesus og be: «Å, kjære Frelser! Forlat meg alt for din store miskunnhets skyld! La alt det onde jeg har gjort bli utslettet ved ditt blod, og la min samvittighet med det falle til ro. For jeg kan ikke slå meg til ro før jeg får tro jeg eier ditt vennskap. Å, se hvordan jeg nå har det som om jeg er fordrevet fra all fred. Å, kjære Frelser, la det nå også være din trang å gjøre meg godt, etter en lang tid du har latt meg gå ensom og forlatt. Å, fri meg ut fra alt i meg som ennå hungrer og tørster etter noe annet enn deg, og fra alt som har hindret meg i å få nyte dine velsignelser og har tatt fra meg min fred! Utslett alle mine begjær etter noe annet enn deg, og steng alle veier som åpner seg i mitt hjerte bort fra deg. Så bare én vei, én lengt, ett begjær; begjæret etter deg, må bli igjen hos meg. Så jeg alltid må ha bare dette sukket: Etter deg, Herre, er det jeg lengter!»

Men uansett hvor høyt benådet vi jo er, og hvor sterkt vi enn er blitt forsikret om at vi eier nåden, skal vi alltid ha klart for oss at på grunn av vårt eget livs store elendige tilstand, våre mange svakheter og fall, så kan Guds fred og det barnlige og tillitsfulle livssamfunnet med Jesus likevel lett bli ødelagt, hvis vi ikke lever rett i denne Guds Sønns tro og blir værende i Kristus. Spesielt kan det skje når og fordi vi ikke alltid får oppleve Guds kjærlighet følbart og herlig.

I vår svakhet og våre daglige og stadige fall kan vi ikke verne oss mot alt som vil ta fra oss freden, hvis vi ikke gjør som Paulus formaner oss til: «Grip framfor alt troens skjold». For med det kan vi jo «slokke alle den ondes brennende piler», Ef 6:16.

Når vi tidligere har sagt at vi, for å beholde freden, alltid må holde fast på Herrens bud, på Guds hellige lov, så må vi være klar over at det er ikke bare på kjærlighetens bud, på Guds hellige lov vi skal holde fast. Men framfor alt også på troens bud, på evangeliet. Evangeliet holder alltid fram for oss Guds Lam og hvordan det bar våre synder og tok vår straff. For at vi alltid etter dette troens bud må se på Guds Lam, hvordan det bar nettopp de synder som vi kjenner i oss akkurat nå.

Da beholder vi freden. For Guds ord sier: «Straffen ble lagt på ham for at vi skulle ha fred». Så er Guds Lam selv vår fred, vår store fred, som en elv.

Den rette, tillitsfulle omgang med Jesus, og gjennom Jesus med Gud, er altså det rette troende og tillitsfulle livssamfunnet. Troen og den gjensidige tillitsfulle åpenheten er hovedsaken i dette. For hva er det som skaper en tillitsfull omgang mennesker imellom? Jo, at vi har full tillit til et menneske, er overbevist om at det elsker oss, har omsorg for oss og gjerne vil hjelpe oss. Og at dette mennesket også bærer over med våre feil, og heller er opptatt med hvordan det i kjærlig omsorg kan hjelpe oss å bli bedre. Da møter en dette mennesket helt åpenhjertig, og åpner ofte hele sitt hjerte, selv om langt fra en gang det beste menneske som en har det inderligste tillitsforhold til, kan hjelpe i alt.

Men denne troen og det tillitsfulle forholdet må vi da selvsagt først og fremst ha til Jesus, hvis vi vil omgåes rett med ham og hans Far. Synden vil alltid skille oss og vår Gud fra hverandre. Men troen rydder alltid denne skillemuren bort. Troen anser alltid synden som sonet, betalt og utslettet. For troen tar alltid den store løsepengen, Kristi blod, og holder det fram for vår himmelske Far.

Derfor har et Guds barn fullstendig gitt opp og ser bort fra all sin egen rettferdighet, og anser seg alltid som en helt igjennom fordervet synder, som bare er verd å forkastes. Han søker sitt liv, sin trøst, sin fred, sitt smykke utelukkende i Jesus og hans rettferdighet. Derfor ser også et Guds barn bort fra både hva ondt og hva godt det kan ha gjort, både verdighet og uverdighet, og fester troens blikk på Jesus alene, på hans blod, hans sår, hans rettferdighet, og vil ikke la seg innta av noe annet enn livet i Kristus, i Kristus alene. Og vil heller ikke være opptatt med noen ting annet enn Jesus, hvordan Jesus er hans eneste rettferdighet innfor Gud, vår Far.

Gudsbarnet står alltid fram som en i seg selv lutfattig og avkledd naken synder, som en ugudelig, men som tror på ham som «rettferdiggjør den ugudelige», og blir alltid værende i Kristus som sin eneste rettferdighet, som vår Far i himmelen selv har kledd ham i, og gjort ham velbehagelig for seg.

Gudsbarnet sier: «I meg selv er jeg vel en synder, en stakkars fattig synder, helt og holdent tildekket av synd og elendighet. Men i Jesus er jeg ingen synder. Der er jeg helt og holdent svøpt i hans blod og hans skjønne rettferdighet, så alle syndens flekker er tildekket, og altså ingen ting av synden er å se. Jeg er ikledd Frelserens skjønne klær og smykke, som Jesus  selv har gitt meg. Og bare ikledd dette er jeg til velbehag for ham og hans Far. Alt som Adam mistet, og ennå mer, har Jesus på ny tilveiebrakt og gitt meg. Hele hans frelse er min! Hele hans evige rettferdighet, alle hans skatter, hans Ånd, selve hans Far, alt, alt som han er og har er mitt. Og i denne hans frelse lever jeg i troen. Slik lever jeg hele mitt liv fra tro til tro. Ja, jeg lever bare i troen på Guds Sønn».

Dette er den rette hovedsak og liksom sentrum i hele kristendommen. Det var den store apostelen Paulus’ hovedsak, det han var mest opptatt av å holde fram som den største visdom, dette «at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham alene», Fil 3:8-9.

Så må da vi i enhver livets situasjon, også når vi synes vårt liv er som best, og i enda større grad i våre fall, la oss innta av livet i Kristus alene, og alltid se oss selv som skjult i Kristus. Slik som Gud, vår Far, selv aldri ser oss annet enn i Kristus, og i den hellige dåp innhyllet oss fullstendig i ham, så han selv ikke ser noe annet i oss enn Kristus. Av den grunn elsker da Gud, vår Far, oss med samme kjærlighet som han elsker sin egen Sønn. Og med den samme usigelige kjærlighet elsker han oss uopphørlig, også i vår skrøpelighet og våre feilsteg. Dette gjør han fordi alle våre fall alltid er dekket av Kristus og hans rettferdighet, og fordi Guds hjerte ikke elsker oss mindre i Kristus når vi vakler og faller, enn når vi ikke synder. Nettopp fordi det er i Kristus han elsker oss. Han kan ikke elske vår synd, men hater den, som vi også selv må hate den.

For den evige nåden, syndenes forlatelse og den evige rettferdigheten blir ikke fratatt oss på grunn av våre feil og skrøpeligheter. Nei, så lenge vi blir i troen, så lenge vi ennå erkjenner våre feil og søker nåde, blir vi også værende i Kristi rettferdighet. Da er vi også kjære og velbehagelige for ham, selv om han tukter oss for våre fall, som han jo også gjør i kjærlighet og bare virker at han mer og mer får rense og lege oss fra alt dette.

Synd er og forblir synd, og er selvsagt forferdelig i Herrens øyne. Derfor vil han rense oss mer og mer fra alt slikt. Synd er i seg selv alltid gjenstand for dom. Derfor kan vi ikke bare se lettsindig på synd, men må alltid ydmyke oss dypt for syndens skyld. Men Herren tilregner oss likevel ikke synden. For vi er i Kristus, og lever ikke etter kjødet, som Paulus’ ord sikter til når han sier: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden»,              Rom 8:1.

Vi må derfor, så vel i våre beste gjerninger som i våre fall - som vi jo sukker over, like mye i den ene som i den andre situasjonen anse oss rettferdige og elsket i Kristus. Og så må vi ha all vår grunn for trøst og fred bare i Kristi fullkomne rettferdighet, og da kunne glede og trøste oss av vår kjære Herre Kristus alene. Derfor må vi alltid se oss fullkomment rettferdige, kjære og velbehagelige for Gud i Kristus, uansett hva vi forøvrig ser og kjenner hos oss selv av glede eller sorg.

På samme måte må vi være opptatt av hva vi er i Kristus, selv om vi ikke kjenner annet enn synd og forderv i oss, eller virkelig også har falt, men har bekjent dette for Herren og søkt hans nåde. For vi er og blir likevel også da i Kristus, og intet av all den synd og elendighet vi kjenner på er blitt tilregnet oss som noen synd som fordømmer oss. Nei, over oss hviler en evig, uavbrutt forlatelse, og vi er i den ene som i den andre livets situasjoner rettferdige, ja, fullkomne, i Kristus. Dette fordi vi alltid får regne med at vi eier rettferdiggjørelsen i Kristus.

 

Men Kristus er ikke gitt oss av Gud bare til rettferdighet,

men også til helliggjørelse, 1Kor 1:30.

 

I Kristus har vi ikke bare rettferdighet, men også styrke. Gud er jo en hellig Gud. Derfor må vi i vårt samfunn med ham ikke bare strekke oss etter tro og tillit til ham, men også etter sann helliggjørelse og å få vokse i sann kjærlighet.

Vårt samfunn med ham må ikke bare være barnlig tillitsfullt, men også hellig. For vår Gud og Frelser elsker oss nok og omgåes oss nok med mer enn en fars og mors omsorg. Og vi kan fra vår side omgåes med ham barnlig og tillitsfullt. Men hans kjærlighet er ikke som enkelte mødres kjærlighet kan utarte seg; med kyss og klem som bare ødelegger barnet, som lar det få alt det peker på, og lukker øynene for barnets ondskap. Nei, Gud har en hellig kjærlighet som ser at vi ennå har et vanhellig og syndig kjød. Og han er nettopp opptatt av å hellige og rense oss fra dette.

Derfor har vår Frelser omhyggelig lært oss å omgåes med Gud så barnlig og tillitsfullt som med vår far, men har likevel alt i den første bønnen pålagt oss å be: «Helliget vorde ditt navn!» Altså skal også vi først og fremst være opptatt av å hellige og forherlige Guds navn. Og vi skal være bevisst på Gud ikke bare som en nådig og barmhjertig Far, men også som en hellig Gud, Herre og dommer. Derfor skal vi også være hellige i alt vi foretar oss.

Dette er også Peter opptatt med i hans første brev, kap 1 v.15-17: «Vær, etter Den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd. For det er skrevet: Dere skal være hellige, for jeg er hellig. Når dere påkaller som Far ham som dømmer uten å gjøre forskjell, enhver etter hans gjerninger, da ferdes i frykt i deres utlendighets tid».

Det er ingenting annet enn bedrag om en har et tilsynelatende barnlig og tillitsfullt vesen, mener en har stor tro og taler om Kristi kjærlighet, hvis det ikke fører til en sann helliggjørelse og sann kjærlighet til Gud og mennesker. For den sanne troen gjør oss både rettferdige og hellige, og er virksom gjennom kjærligheten.

Derfor, om noen mener de har et svært så tillitsfullt samfunn med Gud, eller ut fra egen innbilning sitter aldri så nær Guds hjerte, men ikke lar seg hellige og rense, og ikke har fått kjærlighet til Jesus, så kan de ikke ha noe rett tillitsfullt samfunn med Gud, og vil etter hvert gå bort fra Gud. Så kjær rettferdiggjørelsen og syndenes forlatelse er for oss, så kjær må også helliggjørelsen være for oss. For derfor er så mye forlatt oss, for at vi også skulle elske mye.

Den Hellige Gud kan umulig omgåes tillitsfullt med et menneske, hvis det ikke av kjærlighet til ham vil la seg helliggjøre, d.v.s. mer og mer la seg rense fra alt det som ikke behager Gud. Derfor heter det i 2Kor 6:17-18: «Gå ut fra dem og skill dere fra dem, sier Herren, og rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere. Jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige». Der ser vi at Gud vil være vår Far, som vi skal kunne omgåes barnlig og tillitsfullt. Men vi skal også skille oss ut fra alt som bærer preg av noe vanhellig, og ikke ha noe å gjøre med alt urent. Og altså også rense oss fra all kjødelig og åndelig smitte, fordi samfunnet med Gud er et hellig samfunn!

Det er altså bare bedrag og skuespill om vi vil være evangeliske og barnlige i vårt gudsforhold, taler bare om Jesu blod og sår, men ikke med alvor virkelig strekker oss etter helliggjørelse og kjemper mot og døder det gamle, egenkjærlige menneske i oss. Luther sier: «Med det gamle menneske kan ikke Gud føre noen rett samtale eller ha noen tillitsfull omgang».

Når så mange mennesker av natur er spesielt muntre, lettlivede og lettsindige, og alltid har lett for å trøste seg selv, så vil de også etter omvendelsen ha mye de må være på vakt overfor. For at de ikke skal misbruke evangeliets trøst så det passer kjødet, blir lettsindige og glemmer alvoret i helliggjørelsen.

Det som spesielt hører med til dette hellige samfunn med Gud, er at helliggjørelsen og Guds navns ære og forherligelse ligger oss sterkt på hjertet. Og at dette i alle våre ord og  gjerninger, og ikke minst i våre bønner, er det aller viktigste. At vi må gjøre alt til Guds ære. Og derfor til Guds navns ære være villige til å ofre alt, også det beste og kjæreste, til og med vårt eget liv, og ikke ha det kjært, bare Guds navn kunne bli forherliget ved vår død.

Guds og vår Frelsers ære og rike, og at det blir utbredt, må framfor alt annet ligge oss på hjertet, og alltid være det vi er mest opptatt av, ja, være vårt hovedmål. Men da må vi også fornekte den vrange og fordervede egenkjærligheten og vår egen ære. Vi må ikke leve for oss selv, men for ham som har dødd og oppstått for oss. Vi må ikke la vår oppmerksomhet dreie seg om oss selv eller noe annet, ikke slippe til i hjertet noe som gjør at vi hindrer Guds navns forherligelse og vanærer Gud. Det må ikke gis plass til noen avgud i vårt hjertes tempel.

Hvis der er noe vi vet vil opphøye Guds navn, må vi straks være villige og klare til å gjøre det, ikke av tvang, men med lyst. Ja, vi skal glede oss om vi til hans navns ære ikke bare skal gjøre noe, men også må lide - som vi for et menneskes skyld, den en elsker av hjertet, gjerne vil lide og avstå fra mangt. Hvor mye mer skulle vi ikke ville gjøre eller lide, hvis Guds navn ved det kan bli forherliget og videre utbredt!

Det var dette kjærligheten til ham skulle virke i oss, når han i så høy grad gjorde seg fortjent til det idet han gav sitt liv og blod for oss. Vi vet også at vi ikke taper noen ting, og slett ikke tar noen skade, men til og med har stor nytte, stort og evig utbytte, om vi til hans navns ære lider eller avstår fra noe. For vi skal ikke bare her i livet få det mangedobbelt igjen, men først og fremst i evigheten bli belønnet med en salig fryd og herlighet. Der vil han selv være vår lønn, vår ufattelig store lønn!

Men hvor trege er vi ikke ennå til for hans navns ære å gi fra oss noe som er kjært for oss, eller gjøre noe som koster svært mye for vårt kjød! Jo, vi gjør det kanskje til en viss grad, men mer eller mindre tvunget og ikke villige. Og da går det med oss som det gikk med Simon fra Kyréne, som ble tvunget til å bære Kristi kors. Det skal og må derfor bli helt annerledes med oss. Å, Herre: Hjelp oss så det må skje!

Kristi kjærlighet skal formane og drive oss, så vi ikke må tvinges til noe, men heller, som sagt, glede oss om vi blir ansett verdige til å gjøre eller lide noe som Guds navn kunne bli herliggjort gjennom, og han, vår trofaste brudgom, bli lovprist. Kjærligheten skal gjøre oss villige til alt, og gjøre det til en fryd å utføre det.

Kjærligheten til vår Gud og Frelser, som den sanne helliggjørelsen egentlig består i, skal alltid drive oss til å mer og mer la oss rense og hellige fra alt som på noen måte kan vanære ham, vår Frelser. Og i dette skal vårt samfunn med ham være et virkelig kjærlighetsfullt og altså også et tillitsfullt og åpent samfunn, så vi gjerne vil være hos ham og bestandig omgåes med ham.

--------

 

Alt dette kan vi si er en regel og målet for vårt samfunn med Gud. Men i livets praksis, i harde prøvingstider, er det ikke alltid like lett å gjennomføre. Da blir abba-ropet ofte bare et engstelig nødrop. Det taler også Paulus om i Rom 8:15 og Gal 4:6, der han velger uttrykket «rope», skrike. Han sier ikke at Ånden hvisker eller sier, men «roper: Abba, Far!» Det samme ser vi når han sier at «Ånden kommer oss til hjelp i vår skrøpelighet, og går i forbønn for oss med usigelige sukk».

Alle slike ord uttrykker et svakt, anfektet og kjempende hjerte i nød, og viser at det tillitsfulle barnets samfunn med Gud ikke alltid går så rett og pent etter regelen - der det virkelig finnes et liv som får være under Guds behandling.

Nei, det er som Luther skriver om dette: «Du må ikke tro at i et Guds barns hjerte finnes det bare et tillitsfullt abba-rop. Der må også være et virkelig nødsskrik som stadig bryter ut i deg, som alle de hellige har fått erfare det. Din synd må også drive deg til skrik, d.v.s. føre til en sterk nød og anfektelse i din samvittighet. Men Ånden skal da overdøve dette skriket, slik at tilliten (til Gud) seirer over anfektelsen».

Videre sier Luther: «I anfektelsen kjenner mennesket hvor sterk synden er, hvor svakt kjødet er, og hvordan samtidig djevelens glødende piler, frykten for døden og for Guds dom og vrede, gjør vår tro svak og vaklende. Alt dette kaster seg samtidig så kolossalt og fryktelig over oss, at det for oss ser ut som om dette ender med at vi må dø og gå evig fortapt. Men når vi ligger dypest og midt i et slik lovens overfall, og synden liksom dundrer over oss, tanken på døden rister oss, og djevelen brøler som verst, da begynner Den Hellige Ånd, som Paulus sier, å rope i hjertet vårt: Abba, Far!» Og et slikt Åndens rop er langt sterkere enn lovens, syndens og djevelens larm, uansett hvor grufullt de så angriper oss. Åndens rop bryter allmektig gjennom skyene over oss og inn i himmelen, når fram for Guds åsyn - og blir hørt.

Derfor vil Paulus med de bibelordene vi har sett, vise hvor svake alle de som elsker Gud likevel ennå er - derfor taler han også om «vår skrøpelighet» - ja, så svake at de ofte ikke kjenner annet enn nød så de holder på å fortvile og forgå. Men i slik en strid hjelper Ånden oss i vår skrøpelighet, og går i forbønn for oss med usigelige sukk inntil hjertet på ny er hjulpet inn på den eneste rette frelsesgrunn, vender sitt sukk til sin Frelser og Yppersteprest, Jesus, og hans seier over kjødets svakhet.

Derfor, uansett hvor fryktelig loven, synden og djevelen roper i oss, så dette er det eneste vi i anfektelsen synes vi hører fra både himmel og jord, og det i tillegg ser ut for oss som om disse deres rop skulle fullstendig kvele og drepe vårt hjertes sukk og tro, så er det likevel dette som tvert imot skjer: Jo sterkere dette nødskriket i hjertet vårt blir, over alt dette som anklager og plager oss, desto større og sterkere blir også vårt hjertes sukk og lengt etter Kristus, han som er den eneste som kan hjelpe. Jo større nøden er, desto sterkere trykkes vi inn til ham, desto sterkere påkaller vi ham, og desto inderligere blir vår tro.

Kort sagt: Åndens rop langt overdøver alt synden, samvittigheten og djevelen roper mot oss. Men dette er det umulig for oss å kjenne eller fatte når alt det andre setter inn i og mot oss. Da merker vi slett ikke dette usigelige sukket, at det for Guds ører skulle være et veldig rop, når vi tvert imot bare så vidt aner at det er et sukk. For i vår anfektelses sukk til Kristus opplever vi vår tro som særdeles svak.

Derfor merker vi ikke selve dette Åndens rop eller sukk, men ser bare på Ordet, som er det vi i kampens nød holder oss til, og der får trøst. Da kan vi vel til en viss grad kjenne vårt hjertes sukk. Men oppfatter det slett ikke som noe rop, som vi har sett Paulus taler om. Men han som ransaker hjertene, han vet presis hva Åndens hensikt er og hva ropet gjelder. Så det som vi opplever som et svakt og ubetydelig sukk, er for Herren et sterkt og betydningsfullt rop - mens derimot syndens, lovens og djevelens forskrekkelige brøl ikke betyr noe som helst for ham.

Derfor er det ikke uten grunn at den hellige apostel Paulus kaller dette sukket fra hjerter som elsker Gud for et rop, et skrik. For det runger ut i hele himmelen, og lyder for Guds ører så sterkt at det er som om han og de hellige englene ikke synes de hører annet enn dette ropet.

Dette har vi et markant eksempel på i 2Mos 14:15, der Gud sier til Moses ved Rødehavet: «Hvorfor roper du til meg?», mens Moses ikke på noen måte ropte så hverken han eller noe annet menneske kunne høre det. Men Moses var i den aller største nød og angst. Han stod med Israels barn i den fatale situasjonen i dalen Pi-Hakirot. På begge sider hadde de uoverstigelige fjell, framfor seg Rødehavet, og bak seg presset den egyptiske hæren på med sine fryktelige stridsvogner.

Og, som om alt dette ikke var nok, reiser også folket seg i sin forskrekkelse mot Moses, som har ført dem til de nå er her i denne situasjonen. Så står Moses der i den største fare og angst, men taler hele tiden likevel bare trøstens ord til folket: «Frykt ikke! Stå fast! Se Herrens frelse, som han vil sende dere i dag.... Herren skal stride for dere!» osv.

Og just mens han taler slik til folket, sier Herren til Moses: «Hvorfor roper du til meg?» Her ser vi at det var ikke noe rop til Gud som mennesker kunne registrere. Men der i Moses’ hjerte, som kjempet, som nå ble angrepet av frykt, uro og angst, der var nå dette som altså Herren kalte et rop.

La oss endelig huske dette godt! Det er jo en stor trøst for oss. Når vi i åndelig mørke, anfektelse og svakhet, går og sukker, og ikke en gang kan be, som vi i slike situasjoner pleier ha det, da hører Gud disse sukk som et sterkt rop! Derfor skal ikke vi vurdere et slikt rop ut fra hvordan vi kjenner og opplever det, men ut fra Guds ord, som uttrykkelig sier oss at slike sukk er et rop, ja, et virkelig sterkt rop for Guds ører.

Og Gud kan da umulig la oss bli stående hjelpeløse, eller forlatt, men har den varmeste omtanke for oss, og vil også i sin time hjelpe oss. Guds ord sier jo: «Jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp», Jer 29:11.

La oss så også minne om det underlige ordet i Sal 91, hvor Herren taler med seg selv om en anfektet sjel, og sier: «Han henger fast ved meg, og jeg vil utfri ham. Jeg vil beskytte ham, for han kjenner mitt navn. Han påkaller meg, og jeg vil svare ham. Jeg er med ham i nøden, jeg vil utfri ham og føre ham til ære». Kan vi få det tryggere enn når Herren taler slik? Eller er han kanskje ikke trofast og sannferdig? Er ikke Gud trofast?

Hvis vi ikke tar slike Guds ord til oss, og har nok med det, men i stedet tror mer på våre følelser, eller på vår samvittighets, lovens og djevelens rop til oss, da vil vi jo fortvile. Da vil vi tro Gud har fullstendig nektet oss all mulig hjelp og trøst, at vi er totalt forkastet og vist bort fra Guds åsyn.

Å, vi må vokte oss mot det å følge vårt bedragerske hjertes følelser, og i stedet tro det vi har sitert fra Paulus; at Åndens usigelige sukk, som vi ikke synes betyr noe, likevel er så sterkt et rop innfor Gud at han sier: «Ingen ting i hele verden kan dempe eller hindre meg i å høre dette klare sukket. Det er i mine ører så sterkt et rop at hele min himmel gjenlyder av det. Skulle jeg bare overse det, og ikke hjelpe? Skulle jeg ikke gi dere framtid og håp? Jeg er jo Gud, og ikke bare et menneske!» Ja, slike løfter hviler over abba-ropet til alle tider, men spesielt i tider med nød og anfektelse.

La oss da mer og mer bevisst bare holde oss til vår trofaste Far, og både i fryd og nød øve oss i å praktisere dette tillitsfulle barnets samfunn med Gud! Dette er aldeles nødvendig, om det åndelige livet ikke skal dø ut, og om han skal vedkjenne seg oss når han kommer, ja, om vi skal få ha dette livssamfunn med ham i all evighet! Amen.

  

Vitnesbyrd fra en sjel

som virkelig praktiserte barnets tillitsfulle

livssamfunn med Gud

 

For en tid siden delte vi en del sitater fra den kjente misjonæren Nils Skjælaaen (1906-1990) med vår mail-adresseliste. Der har vi mange adresser, men dere som er abonnenter på bladet «Arven», men som vi ikke har mailadresse på, er langt flere enn disse som vi har på denne mail-adresselisten.

Derfor vil vi gjerne dere også skal få nyte noen av disse klart Gud-gitte gullkornene, og ennå noen til her, fra denne Guds mann. Han var forøvrig også en nær venn av Øivind Andersen, som en gang sa: «Jo, når Nils taler, da faller det skjell fra deres øyne. Da får de se ting de aldri har sett før!»

Hans forkynnelse, hans tale og hele hans liv åndet av samfunnet med Gud. Jeg sa etter en tlf.samtale med Nils: «Når jeg har snakket med Nils, føler jeg ikke for å tale med noe jordisk menneske på et par timer. Under samtalen med ham «kom himmelen nær».

Hva er «profetisk tale»? Ja, det er det all grunn til å spørre om i disse tider når den ene etter den andre står fram og sier: «Så sier Herren:...» og så en  hel masse i jeg-form. Men i samtale med Nils ble det spørsmålet avklart. Det var det samme hva Nils talte om, til og med dagligdagse, «jordiske» forhold, så arbeidet Gud med meg, viste meg «hvem jeg var», og hvem Gud er. Og jeg tenkte: «Dette er «profetisk tale». Det viser Bibelens egne ord: 1Kor 14:24-25.

Fra boka om ham siterer vi: «En har sagt det slik: «dersom ikke loven blir nådeløs, blir heller ikke evangeliet lovløst».

Nå vet vi godt at det faktisk er enkelte i dag som har en svært så «nådeløs» forkynnelse av loven, - men ikke i nådens Ånd. Og da driver bare loven til trelldom, og ikke til Kristus.

Vi fortsetter sitat fra boka: «Nils kunne være «hard» i sin forkynnelse. Meget hard. Domsforkynnelse vil noen kalle det. Men det han sa, munnet alltid ut i erklæringen om at nåden i Kristus er fri. Du får den for intet. Ja, nettopp når du strekker ut to tomme hender, er det at Gud kan få slippe til med sin nåde....

Nils sa: Vi opplever dessverre rundt om i våre menigheter og forsamlinger at det tales mye om maskineriet og apparatet for virksomheten, men mindre om selve næringen. Og så kan folk dø midt oppe i pratet om brødet!

Vi oversvømmes av forkynnelse, men vi kan likevel dø av åndelig sult, midt i all tale om Guds ord.

Med dette ville Nils vise at for den troende er det spørsmål om et avhengighetsforhold til Gud og hans ord. Og saken det gjelder, er å spise «brødet fra himmelen» dag etter dag. Det kan nemlig ikke lagres. En lever ikke troens liv på oppsamlede klisjeer og uttrykk en har lært, eller på tradisjoner en er blitt vant til. Det fører til døden, ikke til liv.

Nils fikk erfare at «Guds ord er ikke en oppskriftsbok. Du skal ikke få leve etter Ordet, Nils. Du skal få leve i det. Og da har du alt du trenger, både for dette livet og for det kommende, for evigheten....

Gjennom dager og uker med anfektelse opplevde Nils at Gud begynte å plukke fra ham det han regnet som egne resurser i livet med Herren.....

Nils «fikk se mer og mer at bønnen om, og lengselen etter Gud som Far, ble oppfylt. Men skal barnet få erfare dette, må det gjøres hjelpeløst. Aldeles hjelpeløst...

Gud er ikke interessert i å utdanne tjenere, men å danne dem. «Gud kaller ikke til tjeneste, men til samfunn» hevdet Nils.

Ved en anledning uttrykte han det slik: Avgudene sier alltid: Du er ikke god nok, men Gud sier: Du er ond!

Gud har ikke oppgaver for sine barn, bare gaver! Det er ikke vi som skal gjøre noe for Gud, det er Gud som skal gjøre noe for oss!

 

Fra «Misjonær uten maske. En beretning om Nils Skjælaaen»,

NLA-forlaget 1991

 

Evangeliet

og Guds hellige vilje

 

Guds sannhet holder

hva Satan enn volder. 

Det har jeg fått sannet.

Alt annet                                                              Jeg ser at jeg eier

forgår.                                                                 hans soning og seier.

Så sjels-sønderrevet                                             Han er meg på Ordet

så er jeg blitt drevet                                              min store garant.

til Ordet alene,                                                  

som ene                                                              Han tukter, helbreder

består.                                                                 og trøster og leder.

                                                                           Slik løses da barnet

                                                                           fra garnet

Jeg frelses, befries,                                               som bandt.

forløses, innvies

ved ord han forkynner

meg synder                                                         Mens selvlivet dødes

som falt.                                                             og gudslivet fødes

Det skjer en forandring                                        og næres ved ene

i liv og i vandring.                                               det rene

Å, må han i nåde                                                 Guds ord,

få råde                                                               så lever da slike

i alt.                                                                   med ham i hans rike.

                                                                         Forløst i fra fallet

                                                                         er alle

                                                                          som tror.

Alt i Jesus

Dikt av Olav Nergård

2. samling

Se www.arven.net - Bestillingsside

 

 

 

Jesus avkler oss - men leger straks smertens sår

 

«Peter sier til ham: Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg. Jesus svarer: Vil du sette ditt liv til for meg? Sannelig, sannelig sier jeg deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger. La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!»

Joh 13:36 flg.

 

Her ser vi en av de mange Peters sterke, impulsive reaksjoner. Han hører Jesus taler om sin død - og Peter vil umiddelbart følge ham, og lover: «Jeg vil sette mitt liv til for deg!»

Så får vi se Jesus i sin ubegrensede evighets-kjærlighet straks «avkler» Peter, og viser ham hans falske natur, for å redde ham fra egenrettferdighetssnaren: «Vil du sette ditt liv til for meg? Du som snart skal fornekte meg tre ganger - !»

Dette skjer i alle disiplenes påhør! Vi må regne med at både Peters og deres tanker går til framtiden for dem selv: Hvordan skal vi nå fram til himmelen noen gang, når vi altså i oss selv er så farlig uberegnelige, og ikke minst troløse overfor selve vår Frelser. Og vi andre er nok heller ikke noe som helst bedre enn Peter, noen av oss - ! Hvordan skal vi kunne bli frelst?

Her er det Herren omgående kommer til synderne som i Paradis - ikke med dom, men med evangeliet: «La ikke deres hjerte forferdes! (med andre ord: Se ikke på dere selv!) Tro på Gud, og tro på meg!» Og han fortsetter:   «I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere». Ja, «for dere, fortapte syndere, som jeg nettopp kom for å frelse!»

                                                                                                                                                                                  H.H.

 

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.

            Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik     Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                    Bladet: 3075.10.24092                                                                                     

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net

                                                                                       ISSN 1501-8938     


bunn-bilde

Webdesign ©Salit