Der er et stort svelg

 

I Luk 16:19 flg. leser vi om den rike mann og Lasarus. Når den rike mann våkner opp i dødsriket, hvor han er i pine, «ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød». Så roper den rike mann til Abraham, og ber ham sende Lasarus til ham, for å hjelpe ham. Men Abraham svarer at det er «festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss».

Dette er et veldig budskap: «Der er et stort svelg...»! Og nå skal vi ta inn over oss det Bibelen klart nok viser, at det svelget det tales om her, det  er utspent allerede her i livet, og går som et skille mellom menneskene, her i livet fra vi er født til vi blir begravet, og i evigheten!

Etter døden er det, som Abraham sa, umulig for mennesket å komme noen av veiene over dette svelget. Så vet vi at her i livet er det mulig for mennesket selv å gå den éne veien, fra livet til døden, forlate Gud. Mens Bibelen, Gud skje lov! forkynner klart at her i livet, mens vi lever, kan enhver som ikke har liv i Gud, bli frelst, bli satt over fra døden til livet.

Men dette slås oftest opp som at «du kan bli frelst hvis du vil, men du må bestemme deg!» Og vi har fått en holdning som at «dette er ikke så alvorlig, vi kan jo bli frelst, men vi må ta et standpunkt...! Og det kan jo alltids vente litt -!» Noe vi nå straks vil komme tilbake til.

Vi ser Bibelen taler på mange forskjellige vis om dette svelget som går gjennom menneskeheten. Jesus sa: «Jeg er kommet for å sette skille mellom en mann og hans far, mellom en datter og hennes mor, mellom en svigerdatter og hennes svigermor..», Mat 10:35.

Svelget markeres også ved Skriftord som: «gått over fra døden til livet», Joh 5:24, 1Joh 3:14, og «fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike», Kol 1:13.

Vi ser svelget utspent fra verden ble skapt, og ble synlig i den første familien. I nr.1/09 av «Arven» nevnte vi hvordan svelget markeres mellom Kain og Abel, og videre mellom Esau og Jakob, som det har og vil fortsette å markere seg mellom menneskene så lenge jorden består. Vi ser det markert i Mat 25. Alle ti jomfruene gikk for å møte brudgommen. Mens       svelget midt mellom dem først ble avdekket når brudgommen kom.

Bibelen taler om den dag Menneskesønnen åpenbares: «Den natt skal to være i én seng. Den ene skal bli tatt med, den andre skal bli latt tilbake. To kvinner skal male på samme kvern. Den ene skal bli tatt med, men den andre skal bli latt tilbake. To skal være ute på marken. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake», Luk 17:34 flg. Og vi ser svelget her i livet evangelisk klart forkynt i bl.a. Galaterbrevet, mellom «trellkvinnens sønn» og «den frie kvinnes sønn», mellom dem som lever under loven, og dem som lever under nåden.

C.O.Rosenius skildrer slik begge sidene av dette store svelget: «Legg nå merke til, og hør nøye etter! ....Tusener ellers ganske opplyste mennesker vet ikke at i kristenheten er det to åndelige riker. Først et lovrike der en får alt etter sin egen fortjeneste, som apostelen sier det: «Den som har gjerninger, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men som skyldighet»           (Rom 4:4). Det samme er det Kristus vil vise oss når han sier at de som har arbeidet hele dagen og båret byrdene og heten i vingården, de fikk ingen nåde, men bare etter sin fortjeneste. De fikk bare dagpengene fordi de «holdt seg til gjerningene» (Gal 3:10). Slike mennesker kalles i Galaterbrevet for tjenere, treller og tjenestekvinnens sønner, som bare får det de har fortjent.

Men det finnes også et nåderike der det aldri går etter fortjeneste. Nei, de som tilhører dette riket har en vedvarende nåde. I sine gode og dårlige stunder har de samme nådestand - fordi de har en stedfortreder som har bevirket at de ikke dømmes etter loven, og at ingen synder tilregnes dem.

Paulus sier om dette i Rom. kap. 4: «Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham regnes hans tro til rettferdighet... Disse kalles i Galaterbrevet for barn, sønner, eller den frie kvinnes sønner, disse som skulle «bli i huset» (Joh 8:35) og få arven.

Med disse ordene om tjenere og barn i huset (spesielt i det viktige og forbilledlige Abrahams hus, Gal 4:22-31) har Paulus pekt på et forhold som er meget lærerikt. Dette er det mange som ikke tenker over - nemlig hvordan Gud bruker våre familieforhold til å levendegjøre nådeforholdet.

Tjenerne i huset, de har arbeidet hardt og trofast, og kanskje vært de som har tjent inn alt det hele hjemmet har å leve av. De føres det derimot regnskap med. Slik at om de f. eks. i løpet av året har tatt ut mere enn det som tilsvarer deres lønnsavtale, står de til slutt i et gjeldsforhold. Og å arve noe av det som hører hjemmet til - det kommer ikke på tale.

Men barna - uansett alt det de forbruker og ikke arbeider, så blir de aldri skyldig noe. De kommer aldri i noe gjeldsforhold til hjemmet..... Ja, slik er Guds rikes hemmelighet! Det holdes aldri regnskap med barna. Vår skyld eller skyldfrihet avhenger bare av ett eneste forhold: Om vi er tjenere - eller barn, tjenestekvinnens barn - eller den frie kvinnes, Gal 4» Så langt              C.O.Rosenius, fra boka «Fader vår».

Jo visst er det et svelg utspent her i livet gjennom hele menneskeheten! Og Skriften viser altså klart at

selve skillet i dette svelget som er utspent,

går ikke mellom menighetene/bedehuset og denne verdens

mennesker, men tvers gjennom kristenheten!

Les om de ti jomfruene som gikk for å møte brudgommen, mannen uten bryllupsklær, sendebrevene til menighetene i Efesus, Sardes, Laodikea....

Men det er fem vesentlige sannheter som har å gjøre med vårt forhold til dette svelget her i livet, og som «tusenkunstneren» til alle tider er opptatt med å unndra forkynnelsen - og nå gjennom mange tiår har lykkes svært godt med. Noe vi skjønner djevelen er opptatt med å skjule, når vi vet disse forhold er av så evighetsavgjørende betydning for hvilken side av svelget hver enkelt av oss, du og jeg, skal befinne oss på når vår tid på jord er slutt.

Den første vesentlige sannheten som har å gjøre med vårt forhold til svelget som er utspent, er at når det gjelder å komme over dette, fra døden til livet, bli frelst, så sier Guds ord:

 

«For mennesker er det umulig!»

Det de fleste mennesker slett ikke har klart for seg er at ikke bare etter døden, men også her i livet er det umulig for mennesket selv å komme over fra døden til livet, bli frelst. Dette blir ikke forkynt i dag. I stedet hører vi som nevnt stadig løgnen forkynt: «Du kan bli frelst hvis du vil! Men du må bestemme deg, du må ta et standpunkt!»

På disiplenes spørsmål om hvem som kan bli frelst, svarer Jesus selv: «For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!», Mark 10:27.

Først og fremst hører vi i dag ikke forkynt menneskets tilstand når det kommer til verden: At mennesket, på grunn av vår første stedfortreder, Adams fall, er født under fordømmelse! «Én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker», Rom 5:18.

Jesus sier: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham», Joh 6:44. Paulus sier: «Gud har innesluttet dem alle under ulydigheten, for at han kunne vise miskunn mot dem alle»,  Rom 11:32. Dette budskapet synes å være totalt underslått i dagens forkynnelse.  

Denne ulydigheten Gud har innesluttet alle under, er, som vi har framholdt tidligere, ikke den ulydighet vi vanligvis omtaler; en ulydighet som vil ikke. Nei, det forferdelig alvorlige er at dette er en ulydighet som kan ikke!

For at vi skal få en dypere innsikt i det Gud med dette vil utrette, ser vi hva C.O.Rosenius sier om dette verset: «Hva kan så dette bety? Grunntekstens ord for «overgitt/innesluttet» brukes f. eks. om hvordan en fange blir innesluttet i et fengsel, eller om fisk i noten, og betyr vanligvis: å bli overgitt i en annens makt. (Se f. eks. 1Sam 24:19, Sal 31:9, 78:62, 1Makab 5:5 og Luk 5:6). Når vi kjenner betydningen av dette ordet, og legger merke til sammenhengen, da ser vi at meningen er denne:

 På grunn av deres vantro har Gud latt både hedninger og jøder forherdes og forblindes i denne deres vantro. Og dette har han gjort ved å overgi dem/inneslutte dem i et vantroens fengsel. Han har overgitt dem til vantroens overmakt, og på denne måten gjort dem alle til like store syndere. Gjort dem alle like uverdige til å motta noe som helst godt fra Gud. ......For at det ikke skulle være noe som helst igjen som kunne frelse dem, uten hans rene miskunn og nåde. Den store Gud finner jo ingen som helst verdighet hos syndere. Men når han ikke kan få åpenbart sin nåde så lenge vi tror vi har noe som helst å komme fram med for Gud, så lar han ulydigheten og vantroen få utvikle seg i den grad at vår tilstand virkelig må bli åpenbar for oss. For først når det virkelig blir slutt på vår rettferdighet, da står det åpent så Guds nåde kan bli utgytt i hele sin rikdom. ...... «Er det ved nåde, da er det ikke lenger av gjerninger. Ellers er ikke nåden lenger nåde. Men hvis det er av gjerninger, er det ikke lenger nåde. Ellers er heller ikke gjerningen lenger noen gjerning». Dette forholdet gjelder alle mennesker til alle tider».

Så, i tillegg til menneskets grunnsyndige natur, sier Guds ord at      

 

«Loven kom inn ved siden av, for at fallet skulle bli stort»

 

Om dette ser vi igjen C.O.Rosenius sier: «Her uttrykker apostelen i klare ord den hemmelighet som nok bare det åndelige øye vil ha sett: dette at Guds mening og siktemål med loven ikke var at menneskene gjennom den skulle bli rettferdige og hellige. Men tvert imot, at derved skulle den syndens sykdom som ligger i all menneskenatur, bryte ut og vise seg, og dermed gjøre at det ble skapt et behov og en lengt etter Israels store lege. Slik skulle det «ryddes vei for Herren». Alt skulle tjene ham, for bare i ham var livet. Det var dette loven skulle tjene til: Ikke forminske, men forøke synden.....

Nå er tiden inne for Åndens overbevisnings eller straffende embete. Alle disse «helgenene» skal loven overbevise. Om hva da? «Om synd, fordi de ikke tror på meg», Joh 16:9. Ånden skal åpenbare for dem at selv om de har gjort alt noe dødelig menneske kan gjøre. Om de har angret synden så de kunne gråte blod. Om de har bedt dag og natt på sine bare knær. Om de har tuktet seg selv på det strengeste, kjempet til blods mot synden, nektet sine øyne å se, sine ører å høre og sin tunge å tale noe som helst unyttig. Nektet sin munn å smake og hele sitt legeme å nyte noe som helst unyttig.

Om de har gitt alle sine eiendeler til de fattige og brukt all sin tid på sin nestes behov. Om de har profetert i Jesu navn, og gjort mange kraftige gjerninger i Jesu navn, –. Så skal Herren med sårene i hender og side fordømme dem og si: «Gå bort fra meg, dere som gjorde urett, – på grunn av synd, fordi dere ikke trodde på meg», Mat 7:23, Luk 13:27, Joh 16:9.

Ånden skal åpenbare for dem at de med all denne sin hellighet, likevel skal kastes ut i det ytterste mørke. Fordi de ikke hadde Kristi rettferdighets bryllupsklær. Fordi de ikke hadde hatt hele sin trøst bare i den blodige Frelseren på Golgata. Ikke har gjort det bytte med ham at han har tatt deres synder på seg, og de har fått motta hans rettferdighet.

Å, la nå dette én gang for alle stå fast for deg: Hvis ikke hans gjerninger er dine gjerninger, hvis ikke hans anger, hans bønner, hans lidelse og død er blitt ditt, – da er du evig fortapt!»

Den andre vesentlige sannheten som har å gjøre med vårt forhold til svelget som er utspent, er at i dette forholdet er det

 

En frelse til skille


I 2. Mosebok leser vi i 5. kapittel om hvordan Moses og Aron gikk inn til Farao med budskap fra Gud om åla Israelsfolk fare ut fra Egypts fangenskap. Men Farao vil ikke la dem fare. Etter hvert forkynner Moses og Aron at Gud truer med mange forferdelige ulykker som skal ramme Egypt, hvis Farao ikke lar Israels folk fare.

Så, i 8. kapittel ser vi Moses og Aron forkynner Farao at Gud sier: «..dersom du ikke lar mitt folk fare, da sender jeg fluesvermer over deg og dine tjenere og ditt folk og dine hus.... Men på den dag vil jeg unnta Gosen, hvor mitt folk bor, så det ikke skal være fluesvermer der. Da skal du kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. For jeg vil sette en frelse til skille mellom mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegn skje».

Og vi ser resultatet: Herren gjorde som han hadde sagt.

Kjære venner! Denne frelsen til skille, og dermed budskap om svelget som er utspent, møter vi så helt konkret og åpenbart som her, men også videre framover i Bibelen.

Vi ser frelsen til skille i 2Mos 12, hvor Herren gir Moses forskrifter om påskelammet som skulle slaktes, «et lam for hvert hus». Blodet fra dette lammet skulle «strykes på begge dørstolpene og på den øverste dørbjelken på de hus hvor de eter det (lammet)». For Herren ville gå gjennom landet for å slå alt førstefødt i Egypt. Men når han så blodet på den øverste dørbjelken og på begge dørstolpene, skulle han gå forbi den døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i dette huset. Her ser vi noe av det sterkeste gammeltestamentlige bilde på denne frelsen til skille mellom liv og død.

Så to kapitler videre fram ser vi Israels folk står foran Rødehavet. Farao har satt etter dem med en svær og slagkraftig hær, og har nå tatt dem igjen der de har slått leir ved Rødehavet.

Gud hadde ledet Israel fra de drog ut fra Egypt, hver dag ved en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten, så de kunne dra fram både dag og natt. Men nå, når de har fienden like bak seg, og av Gud ved Moses fikk beskjed om å begi seg over Rødehavet, skjer det at denne skystøtten - som jo var Jesus - som hadde gått foran Israels leir, stilte seg nå bak dem, så den kom mellom egypternes leir og Israels leir. «På den ene siden var den sky og mørke, på den andre siden lyste den opp natten. Og den ene leir kom ikke inn på den andre hele natten», 2Mos 14:19-20.

Svelget er - usynlig - utspent her i livet mellom oss! Og hva er det så som er selve skillet, som skiller menneskene som med et svelg mellom det evige liv og en evig fortapelse? Det er ikke din tro, din bønn eller dine bønnesvar, ikke ditt kristne liv/helliggjørelsen, ikke nådegavene eller tjenesten for Gud, hele veien er det en frelse, Jesus selv, til skille!

 

Der er et sjibbolet og et sibbolet som skiller!


Det var konflikt mellom gileadittene og efra’imittene, og gileadittene stengte vadestedene over Jordan for Efra’im. «Hver gang det kom en efra’imitt som hadde flyktet fra slaget og sa: La meg slippe over! - da sa Gileads menn til ham: Er du en efra’imitt? Han svarte: Nei. Da sa de til ham: Si sjibbolet*! Men han sa sibbolet, for han kunne ikke uttale ordet riktig. Så grep de ham og slo ham i hjel ved Jordans vadesteder», Dom 12:5 flg.

I boka «Vekkelsen ble en Åndens aksjon» av Marie Monsen fortelles det om «den smarte teolog som forstod at budbæreren tvilte på hans frelse, og etter møtene telegraferte at han nå var kommet hjem og hadde omfavnet sin far og kysset ham. Det var for simpelt for ham å gå gjennom den trange port som andre gjorde. Så brukte han dette smarte trekk for å få det telegrafisk sanksjonert at han ble godtatt. Men budbærerens svar var bare dette: «Det er feil. Det var FAREN som omfavnet og kysset sønnen!» Igjen ser vi en frelse til skille!

Var det deg som «fant Gud», eller var det ham som «gikk etter sauen til han fant ham»? Var du en synder - bare til du «ble frelst», og så var du ikke synder lenger, men «en kristen»? Eller ser du deg selv som den største av alle syndere, nå, hvis du er født på ny? Sier du som den gamle, kjære bror som nå er hjemme hos Gud i himmelen: «Min styrke er at eg får væra en syndar, så eg kan nå fram til himmelen!»

Den tredje vesentlige sannheten som har å gjøre med vårt forhold til svelget som er utspent, er at for den som lever i en falsk tro, så er forholdet   definitivt at:

 

Du vet det ikke.....

Noe vi har nevnt før, men som det er all mulig grunn til å gå mye nærmere inn på.

«Du sier: Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød – og du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken», Åp 3:17. Profetisk også uttalt i Hos 7:9: «Fremmende har fortært hans kraft, men han vet det ikke. Hans hår er alt gråsprengt, men han vet det ikke».

For, hadde du visst dette, som Bibelens klare budskap er, bl.a. her i   Åp 3, at du er totalt fortapt, og som Rom 5:18 skildrer det; under fordømmelse, så hadde du straks søkt Jesus for frelse!

Og dette var slett ikke bare Laodikeamenighetens situasjon alene. Nei, dette er situasjonen for hver eneste sjel på denne jord som ikke er født på ny og har liv i Gud i dag: Du kjenner ikke din fortapte tilstand overfor Gud, inntil Gud i sin nåde for Jesu skyld oppsøker deg og avdekker at du mangler alt!

Gud har gitt oss en levende skildring av dette gjennom C.O.Rosenius i «Samlade skrifter» under overskriften: Den hemmelige døden som har navn og skikkelse av liv.

Rosenius skildrer det bl.a. med disse ordene: «Dette forferdelige forholdet hos disse uekte barna som akkurat er det som er spesielt for disse, og som kjennetegner dem; at de ikke overhode noen gang i det hele tatt kan frykte for eller mistenke seg for å være i en slik tilstand, så de lar seg vekke opp av Herrens ord om dette».

Og Rosenius sier videre: «Det er viktig å legge merke til at av alle de hellige Guds menn som har talt i Skriften, profeter og apostler, er det ingen som så ofte og så tydelig som Kristus selv har talt om denne hemmelige døden, om disse andektige, men selvbedratte sjeler. Det var ham, evighetens Fader, som kom ned fra himmelen og som kjenner best alle hemmelige og skjulte forhold, han som har kasteskovlen i sin hånd, og som selv er fårenes hyrde og sier: «Jeg kjenner mine får..»

De «fem dårlige jomfruene» visste selvsagt ikke at de manglet noe som helst - før brudgommen kom, og det ble avdekket. Det samme gjaldt mannen uten bryllupsklær, Mat 22. Han hadde forsert alt som vi ser hadde konkret hindret mange andre i å takke JA til innbydelsen til bryllup. Han var kommet fram til bryllupet - d.e. blitt med i menigheten her på jord. Det er klart at hadde alle disse visst de manglet alt, så hadde de gjort noe med det!

Joh 8:30 begynner med: «Da han talte dette, var det mange som trodde på ham. Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere..». Men så reagerer disse sterkt, og sier: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri?» I dag ville svaret vært: «Vi er døpt, vi har tatt en alvorlig avgjørelse om å følge Jesus, vi er..., vi har..., vi opplever....», hvordan kan du da tale til oss om å «bli fri?»

Og så ender denne historien, som altså begynner med: «Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham..», at Jesus må si til dem: «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster..» v.44.

La oss så fortsette å se hvordan det også blant dagens mennesker forsatt er meget stor forskjell på tro og tro! Satans bedrag: «Dere skal bli lik Gud..» har utallige fasonger og grader. Hvor langt kan det ikke gå med oss mennesker, at vi lever, vitner, ja, forkynner som om vi er frelst, mens vi fremdeles bare er trellkvinnens sønn, under loven!

Du kan ha bestemt deg for å bli en kristen, som er den beste bestemmelsen du har tatt. Du bekjenner deg nå som et Guds barn, og vil virkelig være en bibeltro sjel. Du er blitt kjent for ditt sterke vitnesbyrd, er med på bedehuset eller i en kirke og har fått oppgaver der.

Og det kan gå mye lenger. Du blir brukt som forkynner, du kan ha Åndens gaver. Du kan være et virkelig bønnens menneske, du kan be for syke - og de blir helbredet. Du kan ha drevet ut onde ånder. Du kan tale i tunger. Du har en åndelig fred i ditt hjerte.

Jeg fikk nylig kjennskap til et gammelt menneske som hadde levd et langt særdeles fortrolig liv i inderlig samfunn og bønn  med Gud, med mange bønnesvar. Men så viser det seg at hele samfunnet med Gud er bygget på dette menneskets egen overgivelse til Gud! Må Gud, den tid denne sjel ennå har å leve, få dratt den til Jesus så den blir født på ny!

Kornelius var «en from mann som fryktet Gud med hele sitt hus og gav mange almisser til folket og bad alltid til Gud». Men en engel kom til ham og sa han skulle hente til seg Peter, «Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved», Apg 11:14. Han hadde altså ikke liv i Gud!

Så kan vi nevne menighetene i Åpenbaringsbrevene. Jesus sier til menigheten i Sardes: «Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av å leve..» De ble altså rosende omtalt for menighetens aktivitet. Og Jesus fortsetter: «..men du er død.», Åp 3:1.

Menigheten i Efesos ville i dag vært gjenstand for bred omtale i media - ut fra det Jesus også erkjenner om dem: «Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og din utholdenhet, og at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvet dem som kaller seg selv apostler, og ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har tålmodighet, du har hatt mye å bære for mitt navns skyld, og du er ikke gått trett», Åp 2:2-3. Altså nådegaver til å prøve forkynnelsen, utholdende tålmodighet i særklasse m.m.m.! Men Jesus sier til dem: «jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet (som er Jesus selv). Kom derfor i hu hva du er falt fra. Omvend deg, og gjør de første gjerninger! Men hvis ikke, så kommer jeg brått over deg og jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted – hvis du ikke omvender deg», Åp 2:4-5.

Vi er alle født under Loven. Spørsmålet er om vi er «gått over fra døden til livet» og i dag er under nåden, eller fremdeles bare er under Loven!

John Bunyan sier i boka «Lag och Nåd»: «Et menneske kan tale som en Guds engel om evangeliets hemmeligheter, og likevel innfor Gud ikke være annet enn en lydende malm og en klingende bjelle», 1Kor 13:1-3.

I avsnittet «Den hemmelige døden...» i «Samlade skrifter» minner Rosenius om Guds allmakt, og hvordan han handler med den som ikke vil høre Herrens røst, f.eks. med Kong Akab (1Kong 22) som får fire hundre falske røster som profeterer for ham, og han blir så bedratt og forherdet at selv når han senere får den alvorlige advarselen fra Herren, så bryr han seg ikke om å høre på den, men følger sitt eget råd - og blir drept.

Mange tror de er frelst, for de har syndenød, sier de. Kong Saul hadde også syndenød så han gråt og bekjente sin ondskap, men ble drevet av djevelen, 1Sam 24:17-18. Kain hadde fått et urolig hjerte og erkjente: «Min misgjerning er større enn at jeg kan bære den», men henvendte seg ikke til Gud med sin synd, så han kunne bli tilgitt, 1Mos 4:13. Det samme gjaldt Judas.

«Jo, men på tross av alt det du her sier, så kan vi da slett ikke tro vi er under Loven. Det har da virkelig også skjedd en forandring i hjertet mitt da jeg gav meg over til Gud», sier noen. «Tror du ikke det var skjedd noen forandring med de fem dårlige jomfruene? Jo, det var skjedd en slik forandring at de fem kloke tok dem inn i flokken», Mat 25, skriver John Bunyan.

Og dette kan jeg vitne om skjedde også med meg da Gud møtte meg så sterkt og klart for første gang, på et sykehus. Denne min første åndelige opplevelse av å møte Gud i Ordet var så sterkt at jeg ikke hadde behov for sykebesøk, fryktet faktisk at mennesker skulle komme inn til meg og bryte det mektige samfunn med Gud som jeg opplevde.

Jeg trodde helt klart at jeg da ble født på ny, og vitnet flere år om det! Jeg hadde det jeg opplevde som en stor åpenbaring over Ordet. Jeg vitnet og forkynte om evangeliet og om nåden. Jeg har altså vært i de fleste «grøftene» som nå er nevnt ovenfor.

Men når Gud stoppet meg opp og sa at jeg måtte be om å få se evangeliet, og jeg da ved evangeliets ord ble født på ny, og «nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» inn i mitt liv, da fikk jeg også, som kolosserne «kjenne Guds nåde i sannhet». Og jeg fikk se at selve «sannheten», som vitner om og viser til ham som selv er «veien, sannheten og livet», ikke overhode var blitt åpenbart for meg i det jeg var overbevist om at jeg hadde fått åpenbart i Bibelen - en «åpenbarelse» som ble varmt «kjøpt» av mine tilhørere - !

Den som trøster seg med noe som helst som er virket i ham eller ved ham (selve troen, syndserkjennelse, åndelig fred, avlagt synd, nådegaver osv.), han bygger ikke sin tro på Jesu Kristi fullbrakte verk alene, og er en trell under Loven.

Å, menneskene ser ikke i dag at alt dette egenrettferdighetslivet i skinn av en lysets engel, med sin alvorlige «bestemmelse», sin «overgivelse til Gud», sitt «alvorlige liv», for ikke å snakke om å bli mer opptatt med livet enn med læren.... er verre enn verst.

Det dype, forferdelige alvoret i dette som så få ser, er at du ved å trøste deg til noe som helst i deg eller ved deg, med det forkaster hele Jesu komme til jord, hans smertens liv under loven, angst og svette som blod i Getsemane og fryktelige død på Golgata.

Den eneste Gudgitte fred er «da vi nå er rettferdiggjort ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus», Rom 5:1.

Den siste, og svært vesentlige - og i den etablerte kristenhet nå totalt underslåtte - sannheten som har å gjøre med vårt forhold til svelget som er utspent, er disse Guds ord:

 

Den åndelige kan dømme om alle ting...


«Det naturlige (ugjenfødte) menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Den åndelige derimot kan dømme om alle ting, men om ham selv kan ingen dømme», 1Kor 2:14-15.

For: vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss, 1Kor 2:12.

Her ser vi da også straks hva Gud har utstyrt sine barn med, for å kunne vurdere det som møter dem i livet, om det er til liv eller til død. Og først og fremst kunne skjelne rett mellom Lov og Evangelium - som nettopp gir det beste grunnlag for å kunne dømme dypest sett om alle ting!

Guds ord sier til oss: Prøv alt, hold fast på det gode, 1Tess 5:21

Joh 1:17 sier: «Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom (kom til jord og kommer til mennesket i gjenfødelsen) ved Jesus Kristus». Og «også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dag dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet», Kol 1:6

I «Arven» nr.1/09 nevnte vi den første familien vi kjenner fra Bibelen, hvordan de to sønnene, Kain og Abel hadde lært av foreldrene å ofre takkoffer til Gud for ham som skulle komme, «kvinnens ætt», til frelse for hele menneskeheten.

Vi siterer fra nr.1/09: «Er du født på ny?»: «Denne hellige offerhandling har både Kain og Abel lært, gledet seg over å delta i, og gjerne selv villet fortsette med. Men så, i 2Mos 4, avdekkes plutselig evighetsalvoret i forskjellen på disse to brødrene. Abel ofret et offer som han tok av de førstefødte lam i flokken, mens Kain trodde det var greit at han bar fram for Herren et offer av markens grøde - bare det hadde samme verdi som Abels offer. Han hadde aldri sett det himmelske frelsesbudskap i at det skulle være et lam, et førstefødt lam! Og dermed aldri fattet innholdet i det budskap de ofret takkoffer for!»

Mens en ny fødsel har klare tegn på at noe fullstendig nytt er skjedd i menneskets indre, Jer 31:33-34. Og det er så opplagt et Guds verk og under, at den som er født på ny blir opptatt med å gi Gud ære ved å vitne om det, og markerer med det å ha «gått over fra døden til livet», Joh 5:24, 1Joh 3:14.

Det naturlige, men religiøse menneske uttaler seg i dag sterkt og positivt om den som forkynner alt rett, men uten Ånd. Mens dette at «Den åndelige kan dømme om alle ting..» blir overhode ikke akseptert i dag. Den åndelige (gjenfødte) blir tvert imot møtt med alle slags innsigelser: «Vi må ikke dømme...».

Altså opptatt med å «ta brodden» fra dette Skriften slår helt udiskutabelt fast begge deler: «Det naturlige menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til... han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis. Og på den andre side: «Den åndelige derimot kan dømme om alle ting».

Så er det nok noen som er vakt, Gud arbeider med dem. De har en Guds åpenbaring over Ordet, men de vil ikke «betale prisen» for å virkelig bli født på ny, hva det betyr «på godt og vondt», å bl.a. «kunne dømme om alle ting». Bevisst eller ubevisst er det møtet med familie, venner, arbeidsplass osv. som gjør at de i stedet begynner å omtolke eller avsvekke sannheten i dette skriftstedet. De taler mer om å «ha fred med alle, for heller å nå dem enn å skyve dem fra seg» osv. Og dermed skyver de fra seg Gud og hans arbeid med å føde dem på ny. Eller de sitter under død skriftlig eller muntlig forkynnelse, og Guds vekkende Ånd har veket bort.

John Bunyan* sier: «De som i vår tid bekjenner seg til evangeliet, er for det meste slike som på tross av sin bekjennelse er fullstendig ukjent med evangeliets herlige innflytelse og lys. Jeg sier de er ukjent med den herlige kraft som gis oss av og i evangeliet, 2Kor 4:3, som igjen viser at de ikke er under nådens pakt, men snarere under den gamle lovpakten».

Du som leser dette: Ser du ikke at dette er om mulig i langt større grad tilfellet mellom oss i dag? Mennesker bekjenner seg som kristne og vitner om evangeliet, det samme i like vesentlig grad med forkynnerne - som jeg har vitnet om at jeg gjorde selv, og likevel ikke har «sett det»! Og dette sitter menneskene rundt om i kirke og bedehus, på misjons- og sommerstevner og lovpriser i høye toner. Men den gjenfødte sjel sukker i nød: «Alt vi hører er helt riktig og så systematisk og rett fremført. Men vi får ingen ting!»

Og Rosenius sier under tittelen: «Den hemmelige døden som har navn og skikkelse av liv»: Akkurat dette forholdet med de som er i denne situasjonen (den hemmelige døden..) er vel den mest opprørende og skrikende nød et åndelig øye ser i en Guds forsamling....».

Men vi spør: Har du dette «åndelige øye» som ser den skrikende åndelige nøden vi i dag har i forkynnelsen og i forsamlingene? Dette «åndelige øye» fikk du ved «den Ånd som er fra Gud..» da «nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» og tok bolig i hjertet ditt - så vi som «åndelige kan dømme om alle ting», hvis du er født på ny!

Vi kan oppleve menneskelig sett totalt «ukyndige» sjeler om alt som har med kristendom å gjøre, blir født på ny. Og straks hører og ser de, i alle fall i store trekk, om det vitnesbyrdet eller forkynnelsen de hører eller leser er av Gud. De har også straks den kjærlighet til nådesøsken som er gitt dem av «Ham som fødte»*. Han kan dermed også dømme om hva som i eller rundt ham kan være til skade for hans sjels åndelige utvikling. Mens den ugjenfødte men religiøse tror han kan tåle alt budskap som bærer kristen-navnet, og avviser som «å overdrive sin åndelighet» når den gjenfødte tror Gud har vist ham at bruk av tid på nyhetsfloraen og ikke minst TV-en virkelig er farlig.

En klar tendens er altså at dagens fariseere søker med disse holdninger å viske vekk Skriftens klare markering av hvor markert svelget er utspent! Ofte skjer dette ubevisst, for om de én gang har hatt liv i Gud, så har de brukt tid på mediefloraen - også dagens «kristne» sådanne, så «den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss», og selvsagt dermed også vite hva som ikke er gitt oss av Gud, er blitt fortrengt, eller i alle fall sterkt påvirket, av denne verdens ånd. Så kan de ikke lenger «dømme om alle ting». Og deres innerste forhold til Jesus vil selvsagt dø ut.

Vi lovpriser høylydt frelsen i Jesu blod, at han for alltid har tatt bort all vår skyld. Ja, men hvor dyrebar vi virkelig ser nåden skjule all vår konkrete synd, vil vise seg når vi leser eller hører budskap som ikke er av Gud/har sitt utspring fra den samme nådens kilde!

Du kan da ikke sitte under denne dyrkjøpte nåde - uten å høre eller se om det du leser eller hører forkynt har sitt utspring fra samme store nådes kilde?! Enhver forkynner/kristen forfatter skal bare «være en røst av en (Kristus) som roper..», Joh 1:23. (hvor 78/85-overs. bare taler om at Johannes selv er «en røst som roper»). Du hører vel forskjell på om forkynneren/forfatteren bare er «en røst som roper», eller om han er «en røst av en som roper..»? Det skal du - om du er født på ny - ha nåde til å vite, så du ikke blir forført av en annen Jesus, en annen ånd, et annet evangelium! 2Kor 11:4.

Kristus selv er hele veien - og i dem han ved gjenfødelsen har tatt bolig i - ham som er frelsen til skille. Der en gjenfødt ikke underslår gaven til å «dømme om alle ting», og konsekvensen av det som ble sett og hørt ble tatt, ville svelget markeres sterkere. Den gjenfødte vil få nød - og dermed bønnenød - for seg selv og hele landet, - og vitnenød. Og søkende sjeler ville da vite hvor de som har liv i Gud var å finne - hvor de så kunne få hjelp!

Forskjellen på Isak og Ismael var at Isak var født utelukkende på et løfte, et Guds ord til Sara. Mens Ismael var født «etter kjødet» - d.v.s. på naturlig, menneskelig vis.

Der var ingen menneskelig mulighet for at Abraham og Sara skulle kunne få barn! Slik er dette et veldig bilde på hvordan det naturlige menneske ikke selv kan oppnå evig liv - men hvordan vi kan bli «løftets barn» - født på et løfte - et Guds ord om frelse for fortapte syndere i Jesus Kristus alene, av bare nåde - ved tro, og ikke ved gjerninger, Ef 2:8-10.

Har Gud fått dratt deg til Jesus, og gitt deg liv i Ham ved at Gud fødte deg på ny ved et eller annet Skriftens klare ord om at det fullbrakte Jesu soningsverk i hele menneskehetens sted fullstendig tilfredstilte Gud?

Vet du nå at du er født på ny og har liv i Gud i dag? Elsker du «ham som fødte» og «den som er født av ham»?

Eller har ditt engasjement i «den etablerte kristenhet» bedratt deg og fortrengt det Gud var i ferd med å få utrette i livet ditt?

Det å bli født på ny, og så i dag ha liv i Gud, er noe så absolutt markert som er skjedd med deg, i forhold til all annen form for kristelighet, at har det skjedd med deg, så er du ikke i tvil om du har det, eller ei!

Øivind Andersen, så vel som Marie Monsen og andre som selv har erfart hva det vil si å være født på ny og ha liv i Gud, sier: Hvis du har det, vet du det!

Men, husk: Den samme hellige Frelser som i Åpenbaringsboken refser disse menighetene, er jo nettopp ham som i kjærlighet samtidig vekker dem opp og innbyr: «Omvend deg!... så råder jeg deg at du kjøper av meg: Gull, lutret i ild, for at du kan bli rik, og hvite klær, for at du kan være ikledd dem og din nakenhets skam ikke skal bli stilt til skue, og øyensalve til å salve dine øyne med, for at du kan se», Åp 3:18..

Og slik vekker og kaller nå også Gud deg som ikke er født på ny!

Som den er en frelse til skille, så er denne samme frelse først og fremst:

En frelse til redning,

til å føre deg som i dag ikke er født på ny, over svelget.


«For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet», Rom 8:3. Det gjorde Gud! Det gjorde Gud!

Mange levende kristne kan ofte frykte for om de har det rett med Gud. Og i den forbindelse er det med rette sagt at «de som burde frykte, frykter slett ikke, mens de som ikke har noen grunn til å frykte, de frykter».

Den rette kristnes fred er fattige synderes fred i Kristus!

Det er bare én frelse, utelukkende én frelse til skille mellom dem som er på den ene siden og på den andre siden av svelget. Og denne frelsen er Jesus Kristus alene. «Nå har jeg sett din frelse», sa Simeon, Luk 2:30.

Johannes sier: «Se det Guds lam som bærer verdens synd», Joh 1:29. Johannes hadde år etter år vært med og feiret påsken, der hver husfar skulle ta seg ut et lam for sitt hus. Og lammets blod skulle strykes på husets dørstolper og øverste dørbjelke, 2Mos 12:3 flg. Nå blir det åpenbart for ham at der, foran ham, kommer han som alle påskelammene skulle bære bud om, og alle Guds barn i gammeltestamentlig tid hadde sett fram til under påskefeiringene. Det er ham Gud selv har tatt ut som lam for hele sitt hus (hele verden).

Når du som ikke er født på ny skal frelses, føres over svelget, og på den siste, store dag, når vi skal «over floden», er det igjen, for hver enkelt av oss det som er vår trøst: Da er det igjen «en frelse til skille». Som en skystøtte om dagen og en ildstøtte om natten hadde Jesus gått foran Israel gjennom ørkenen. Slik han også har gått foran deg som er født på ny, på ditt livs ørkenvandring. Når så Israel skulle over Rødehavet og egypterne kom etter dem, stiller han seg mellom Israel og fienden. «På den ene siden (overfor verden) var han sky og mørke, på den andre siden (overfor Guds barn) lyste han opp natten», 2Mos 14:20. Når du skal over svelget, og i døden over floden, stiller Jesus seg mellom dine anklagere (satan, Loven og din samvittighet) og deg, Guds barn, og fører deg over. «For ham lukker dørvokteren opp», Joh 10:3. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved», Apg 4:12.

                                                                                                                                                                                           H.H.

En Gud som kan velges, er en avgud

Gjør en den frelsende tro til en viljesak, da gjør en den til en form for lovgjerning, som om en vil si: Gud gjør nesten alt - men du gjør det å tro.

Da blir ikke bare samvittigheten uten trøst, men da blir også Guds ord gjort til intet. For når apostelen sier: «Vi er overbevist om at mennesket blir rettferdiggjort ved tro, uten lovgjerninger», Rom 3:28, - da er det jo soleklart at han i frelsen setter troen i motsetning til alt hva vi gjør, selv om troen og gjerningene i kristenlivet ikke er det motsatte.

Når du er syk, kan du velge enten du vil la deg behandle eller ei. Men når du er dødssyk, og ingen operasjoner hjelper - velger du da lege? Da lar du tvert imot alle leger fare. - Og nettopp slik er det å være en synder for Gud: Så lenge en kjenner seg litt syk, kan en kanskje prøve å velge. Men når en innser at en er dødssyk, skilt fra Gud, fortvilet over sin stilling, når en ikke ser noen utvei lenger, når en har prøvd Gud på alle mulig tenkelige måter og med alle mulig tenkelige valg - hva da?

Når en er så blind at en ikke skjønner noe av Jesus, ikke skjønner noe av evangeliet, ikke aner noe om flere utveier? Å, min sjel - da velger ikke du legen, men da velger legen deg. Da velger han å komme til ditt syke og trette hjerte, da velger han å pleie dine sår med balsam. Da rekker han deg Ordet, da lar han deg høre, da lar han deg se!

En jordisk lege kan man velge. Men den himmelske lege kan man ikke velge. Man kan få Gud, man kan eie Jesus, man kan ha Frelseren. Men man kan umulig velge Gud. En Gud som kan velges, er en avgud (uthevet av red.) Gud er sannelig for stor og veldig til at han lar seg velge.

I lovens husholdning lar han seg velge, 5Mos 30:15 flg. Men alle lovens valg av Gud har Gud gitt oss bare for at vi skal erkjenne at vi kan ikke velge det rett, og kan ikke velge med forstand. I evangeliets husholdning er det Gud som velger oss, ikke vi som velger ham.

Den frelsende tro kommer til oss ved at vi hører evangeliet om alt det som er gjort, talt, levd og utført  utenfor oss: Når jeg i evangeliet hører og leser at Jesus, en annen enn jeg selv, har trådt ned djevelen, har oppslukt Guds vrede over mine synder, har tatt bort all lovens fordømmelse over meg, har skaffet alle mine synder bort fra Guds åsyn, har knust min død og grav - når jeg uten noen som helst egen gjerning hører dette, da kommer Den Hellige Ånd meg nær. Og da virker han dette i mitt hjerte at jeg begynner å høre meg inn i dette, begynner å skjønne at dette gjelder meg, begynner å skjønne at bak disse ord og gjerninger står himmelens store Gud. Og da tenner han et stille mot, en innvortes tillit, en hjertets tillit i meg.

Hvordan fikk dere Ånden, spør Paulus. Ved noe dere selv gjorde og valgte, eller ved det dere hørte forkynt? Dere fikk Ånden uten gjerninger, gjennom det dere hørte, Gal 3:1 flg.

Derfor kan jeg ikke velge å tro dette evangeliet. Men det overtaler meg, det overbeviser meg, det blir altfor sterkt for meg, for veldig for meg. Det åpner seg selv et øre i hjertet mitt. Det virker selv den tro jeg aldri fikk til med mine mangfoldige valg. Det fanger meg i nådens garn. Det knuger meg i nådens favn. Det sluker meg i en avgrunn av barmhjertighet. Det nevner mitt navn. Det roper at jeg er fri. Det sier at jeg er Guds barn - av bare nåde. Det sier at min gjeld ble betalt alt før jeg ble født. Det sier meg

at han søkte meg før jeg søkte ham. Det sier meg at han elsker meg - uten noen verdighet hos meg selv.

La så lovens mennesker tro de er frelst ved sine egne valg. Jeg vet jeg er frelst ved hans valg, han som utvalgte meg fra evighet i Sønnen,      Ef 1:4, han som sa: «Jeg vet hvem jeg har utvalgt», Joh 13:18, og videre: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere», Joh 15:16.

                                                                                                                              Olav Valen-Sendstad i «Rettferdiggjort av tro»

------

Jeg vet meget godt hva jeg nå snakker om! I «Arven» nr.1/09 vitnet jeg klart om at jeg selv «var død og er blitt levende». Og en nådesøster sa nylig: «Å, så alvorlig det ble for meg: For en uhyggelig forskjell blant menneskene - på dem som er, og dem som ikke er født på ny!» Ja, det er «et svelg» av avstand mellom dem!

Det bedraget, «den hemmelige død», som i vesentlig grad i dag har inntatt den etablerte kristenhet, var jeg selv fanget i som en «aktiv bibeltro» trell, til Gud i sin store nåde drog meg til Jesus og fødte meg på ny!

Dagens kristenhet strever febrilsk med nye påfunn eller mer «åndelighet». Bedraget har skjult for dem at det er dette å bli født på ny, selve Gudslivet, og drivkraften til all Guds gjerning, menneskene mangler!

Forstår du hvorfor jeg roper: Våkn opp, du som sover!?

                                                                                        ------                                                                           H.H.

Bruk billig nyoversatt (ikke popularisert) Roseniuslitteratur

med evighetsverdi

som gave til jul, bryllup, konfirmasjon og alle anledninger!

Du får bøkene i bokhandelen eller direkte fra oss -

Se nærmere på, og bestill gjerne over, www.arven.net

  

Få flere av dette og tidligere nummer av bladet gratis til utdeling!

Bladet Arven sendes gratis til alle som ønsker å motta det.

           Ansvarlig redaktør: Hermod Hogganvik              Bankgiro: Forlaget: 3138.07.03508

                                                                                                   Bladet: 3075.10.24092                                                                                      

                                                           IBAN: NO08 3075 1024 092  BIC-adresse: PLUSNO22

Arven Forlag, Rennesvn. 6, N-4513 Mandal.   E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.   

   Tlf: 38 26 21 44   Mob: 918 70 466   Fax: 38 26 21 32

www.arven.net


bunn-bilde

Webdesign ©Salit