Bønnen Fader vår er paradiset som åpnes på nytt her på jord. I den kan det rettferdiggjorte menneske på ny tale med Gud som en far, og vandrer mellom de skjønneste og mest fruktbare trær - de sju bønnene.
En annen har sagt at den som får nåde til å se hva som skjuler seg i disse bønnene, og å se det fullkomne i deres sammensetning, vil ikke behøve flere bevis for Kristi guddom.
Alt det et Guds barn sukker mest etter i sitt hjerte og kjenner på som sitt største behov, vil en finne her. Kunne Luther si om Davids Salmer at der få en framfor alt "se inn i en kristens hjerte", så kan en med ennå større grunn si det samme om bønnen Fader vår. Og en må tilføye at denne bønnen i sannhet er det mest fullkomne en kristen kan prøve seg selv på. Den som har et hjerte som av seg selv og uten påvirkning utenfra har akkurat samme slags omsorg, begjær og sukk som vi finner i disse bønnene, han stemmer overens med Kristi sinn. Det mennesket er sannelig født av Gud og en ny skapning.
Den som får nåde til å se hva som skjuler seg i disse bønnene, og å se det fullkomne i deres sammensetning, vil ikke behøve flere bevis for Kristi guddom.
Det er ikke nok at bønn blir et tankens begjær - den må være hjertets sak. - Gjennom en ny fødsel må du få et hjerte som av seg selv har samme omsorg og begjær som bønnene i «Fader vår» gir uttrykk for.
Derfor, selv om jeg nok kjenner og erfarer at jeg dessverre ikke kan si Fader vår av hele mitt hjerte - som heller ikke noe menneske på jorden kan si fullkomment og rett, (for da ville vi jo alle være fullkomment salige), så vil jeg allikevel forsøke, og jeg vil begynne som et lite barn begynner å die sin mors bryst.
Jo mer lys over evangeliet, desto mer lys over loven. Og jo mer lys over loven, desto mer kjenner vi synden.
