Når hjertet ikke har fått erfare lovens kraft til å sønderknuse, da får verken evangeliet eller alt det Kristus har utrettet, virke noe i dette hjertet.
Det er ikke trøst eller kjærlighet til Gud, som synderen først behøver, - men et sønderknust hjerte.
Den sanne omvendelsen, lovens rette og gjennomgripende verk i synderens hjerte, er helt nødvendig. Uten dette er skjedd, er alt åndelig strev forgjeves. Og all tro, all gudsfrykt, ja, Kristus og hans fullbrakte verk, er da til ingen nytte for dette mennesket.
Omvendelsens første og egentlige endemål er absolutt ikke at du gjennom den skal bli benådet av Gud. Men at du skal drives til Kristus.
Du forstår at hvis syndserkjennelsen er rett, så vil du ikke selv oppleve den slik som du vil ha den. For da ville du finne trøst i noe i deg selv.
Det største, mest alminnelige og farligste misbruket (av Guds ord), er å bare gå under forkynnelsen, bare forstandsmessig ta til seg Guds ord, men aldri begynne å gjøre etter det. Dette var Judas Iskariots vei til forherdelse.
Hvem har vel klart for seg at det er forsømmelse i det å bruke Guds ord, som er grunnen til all åndelig elendighet i verden, all svakhet i menigheten og hos den enkelte? Mens flittig og rett bruk av Guds ord er grunnen til alt åndelig godt i verden.
Vår oppfatning av Kristi ord avhenger altså av hvor nær våre egne tanker og sinn er til hans tanker og sinn.
For der loven ikke knuser og døder, der kan ikke evangeliet gi liv og kraft!
Guds evige vilje og beslutning om hvordan vi skal bli frelst, må bli den dypeste grunnvoll for min tro.
Noen kan tale mye om både troen og evangeliet. Men de røper det betenkelige tegnet at de alltid er så forstandige og sterke at de kan tro så mye de vil. De taler om troen som om vi selv hadde kontroll over den. Hva vitner dette om? Varer dette bare en kort tid, så kan det vel også skje hos levende kristne. Men er hele livet ditt slik, da burde du nok innse at din tro ikke er rett. For hvis du levde under Den Hellige Ånds arbeid med deg, da ville den blottlegge ditt hjertes fordervelse. Og da ville du få svært vanskelig for å tro du var benådet av Gud, akkurat som de største hellige har hatt det.
Men du har en tro og en kristendom som djevelen ikke er interessert i å anfekte eller forstyrre. Og det er egentlig denne slags tro Luther med så brennende iver vil skal bli åpenbart, når han taler så sterkt om sin egen svake tro. For like etter det vi siterte ovenfor, tilføyer han: «Dette er noe hvem som helst alltid har hatt så lett for å tro, unntagen jeg og noen andre fattige syndere, slike som Moses, David, Jesaja og flere liknende, som bare såvidt har begynt å tro. Så jeg, gamle disippel og nesten utlevde doctor må storlig forundre meg over hvordan så mange har det i dag. Bare de har bladet i en bok, så vet de alt som Den Hellige Ånd vet».
Den samme farlige innbilningen advarer han også sterkt mot andre steder, og særlig da når det gjelder troen på syndenes forlatelse og Guds vennskap: «Dette (å tro) er den vanskeligste kunst på jorden, men forfølges dessverre av den farlige trøsten at intet synes å være lettere å lære. For så snart en har lest eller hørt noe om dette, så anser en seg straks utlært i det, og vil så høre noe nytt eller bedre. Jeg må derfor formane alle som vil være kristne, enten de er lærere eller tilhørere, at de framfor alle ting passer seg for denne farlige innbilningen. De må vite at de på dette området alltid bare vil bli hjelpeløse disipler så lenge de lever. Ja, om de så har den sanne troen, hvor fort kan det ikke skje at de tusen ganger mister lyset og motet i striden!
